Rapport: Pressefrihet og rettssikkerhet i dagens Tyrkia

 ”Det er en hårfin linje mellom journalistikk og terrorisme”

Turkey’s Media Under Siege (Berlin, November 28) @IPI

Seminar i Berlin 28. november 2018, Haus der Europäischen Union International Press Institute (IPI) inviterte den 28. november i samarbeid med den tyske avisa Die Welt til et nettverksarrangement i Berlin. Seminaret bød på paneldiskusjoner med ledende advokater, journalister og menneskerettighetsaktivister fra Tyrkia og Europa.

Konferansen hadde tittelen UNDER BELEIRING og formålet var å diskutere de skadene og problemene som er oppstått i kjølvannet av unntakstilstanden og påfølgende lovendringer. IPI er en internasjonal organisasjon som arbeider for pressefrihet og uavhengig journalistikk og består av redaktører, journalister og medieaktører fra hele verden. Ved å støtte hverandre og fremme felles verdier, kan man være pådriver for fri flyt av informasjon og nyheter.

Markus Spillmann – nestleder i IPI og mangeårig redaktør av den sveitsiske avisa Neue Zürcher Zeitung – innledet med å presentere et generelt bilde av situasjonen for nyhetsjournalistikk, ytringsfrihet og rettssikkerhet i dagens Tyrkia. Forholdene er som kjent begredelige og blir bare verre. Siden kuppforsøket i juli 2016 har intet mindre enn 53 aviser har blitt lagt ned og 162 journalister sitter fengslet. Uavhengige medier motarbeides med alle midler, og kritiske  journalister som ikke er fengslet har som regel utreiseforbud fra landet. Polariseringen i samfunnet er kolossal. Regimets maksime lyder: De som ikke er med er mot.

Første del av seminaret ble ledet av Caroline Stockford, juridisk koordinator hos IPI i Wien. Under en samtale med en av president Erdoğans nærmeste rådgivere tidligere i år fikk hun følgende beskjed: ”Det er en hårfin linje mellom journalistikk og terrorisme.” Når dette er regjeringens uttalte syn på uavhengig nyhetsformidling, skjønner vi både hvor viktig og hvor farlig journalistikken kan være. Fri flyt av informasjon er livsnødvendig for et demokrati og livsfarlig for makthavere som ønsker å knuse en opposisjon. 90 % av tyrkiske medier kontrolleres i dag av apparatet rundt president Erdoğan. Propagandaen er massiv, og det lille som er igjen av motstand gis stadig verre eksistensvilkår. Distribusjon av nyhetsmedier er også svært vanskelig. Hvordan kan man formidle nyheter og informasjon under slike forhold?

Mustafa Kuleli – generalsekretær i den tyrkiske journalistforeningen – sa at det i praksis har blitt så godt som umulig å drive en fri presse i Tyrkia. Dersom man kritiserer myndighetene blir man raskt svartelistet. Å være journalist har i seg selv blitt farlig og er dessuten en profesjon som ikke lønner seg. Gjennomsnittslønnen for uavhengige journalister ligger i dag på 300 – tre hundre – Euro i måneden. Er det verdt risikoen overfor seg selv og familien? Det har oppstått en ond sirkel som resulterer i stadig dårligere kvalitet på publikasjonene. På tross av dette opplever journalistforeningen en økende medlemsvekst, en trend som har pågått over flere år. Dette gir grunn til en forsiktig optimisme. Spørsmålet man må stille seg er hvordan man kan løse problemene med en stadig dårligere økonomi. Kuleli mener svaret ligger i flere ting, blant annet opplæringsprogrammer for digital publisering, mobilisering av økonomisk støtte fra andre europeiske land, samt ved å bygge en kjerne av lesere utenfor Tyrkias grenser. Man må formidle overfor utlandet at dersom man vil vite hva som foregår i Tyrkia, må man abonnere på digitale publikasjoner laget av uavhengige tyrkiske journalister. Svært mange tyrkere bor i utlandet. Det samlede antallet overstiger seks millioner og halvparten av disse – omlag tre millioner – bor i Tyskland. Dersom man klarer å skape et solidaritetsnettverk for uavhengig tyrkisk journalistikk ligger det et betydelig potensial i denne gruppen. Kuleli avsluttet med å si at han på tross av alle tilbakeslag likevel er optimist.

Bülent Mumay er tidligere digital redaktør i avisa Cumhyriet og fokuserte på alle vanskelighetene som har oppstått i forbindelse med produksjon og distribusjon av aviser.

Dette handler ikke bare om faren for å bli fengslet eller om pengeproblemer.  Skattemyndighetene lager utallige vanskeligheter for utgiverne, og dette er ikke noe som skjer kun med de opposisjonelle avisene – dette rammer alle aviser og publikasjoner, også de regjeringstro avisene får trøbbel. Disse regjeringstro avisene kritiserer ikke presidenten direkte for dette, men påpeker at mye burde ha vært annerledes. Problemene er endeløse, ikke minst på grunn av den aggressive polariseringen som regjeringen gir konstant næring til. Det finnes snart ikke nøytrale eller uavhengige medier i Tyrkia. Nasjonen har blitt delt i to; det er som om ekvator har lagt seg som en mur på midten av hele landet. På nittitallet fantes det nasjonalistiske aviser, men også politiske nøytrale aviser. Folkeavstemningen tidligere i år handlet om autokrati eller fortsatt demokrati. Mange mennesker skjønte ikke konsekvensene av hva de faktisk skulle stemme over. Resultatet er at Erdoğan nå har kontrollen over både den lovgivende, utøvende og dømmende makten. En klassisk oppskrift på innføring av diktatur. Mangelen på fri journalistikk gjør at folk flest ikke aner hva som skjer med de kritiske stemmene i landet.

Mumay kommenterte Kulelis idé om å skaffe finansiering fra utlandet med å si at selv om det finnes penger til drift i utlandet så er ikke det nok. Man kan ikke basere seg kun på dette. Selv om man skulle hente inn penger fra bidragsytere i Europa, vil det fortsatt være svært vanskelig å jobbe uavhengig. Små aviser trenger absolutt støtte, men man trenger først og fremst å mobilisere landets egne innbyggere. Den jevne tyrker skjønner ikke at den økonomiske krisen skyldes Erdoğans vanstyre, og svært mange regjeringstro journalister er ikke i stand til å skrive noe som ligner på fornuftige betraktninger om økonomi. Dersom Cumhyriet la ned sin papirutgave og kun lagde nettavis, ville denne bare bli stengt og journalistene ville få  utreiseforbud. Men dersom for eksempel BBC og Deutsche Welle produserte en tyrkisk versjon av sine nyheter, ville dette være mye vanskeligere å stenge. Fox News har vært etablert i Tyrkia i flere år, og de kan kritisere Erdoğan på en helt annen måte enn tyrkiske medier.

Nurcan Baysal er en kurdisk journalist og menneskerettighetsaktivist. I januar 2018 ble hun arrestert av tyrkisk politi i sitt hjem i Diyarbakır. Årsaken var hennes Twitter-meldinger som kritiserte Tyrkias militære operasjoner i Syria. Tungt bevæpnede sikkerhetsstyrker stormet uten forvarsel huset hennes og arresterte henne. I februar ble hun funnet skyldig i å spre falsk informasjon om tyrkiske sikkerhetsstyrker. Hun ble dømt til ti måneder i fengsel, men ble løslatt på betingelse av at hun ikke begår nye lovbrudd de neste fem årene. Baysal forklarte at det er ille nok å være tyrkisk journalist, men enda verre å være kurdisk sådan. Erdoğans regjering brøt forhandlingene med PKK i 2016, og dialogen er erstattet med full konfrontasjon. Baysal fortalte om hvordan hun har sett kurdiske journalister ligge døde på gata Diyarbakır. Eskaleringen av konflikten startet ikke med kuppforsøket, men med bruddet i forhandlingene mellom PKK og myndighetene. Man kan bli satt rett inn for å skrive gale ting på sosiale medier. Falske nyheter florerer og er vanskelige å avkrefte. Det er forbudt å ta med seg kamera i konfliktsoner. Omverdenen aner stort sett ikke hva som foregår i de kurdiske områdene sørøst i Tyrkia da det er meget vanskelig å komme seg inn der.

Çiğdem Toker er en respektert og erfaren journalist i avisa Sözcü som er Tyrkias fjerde største. Hennes fagfelt er økonomi. Under dette innlegget sviktet teknikken som ga oss utmerket simultanoversettelse gjennom hele konferansen, men den avsluttende delen av innlegget hennes handlet om at entusiasmen for journalistikken ikke lenger er tilstede i det tyrkiske samfunnet. Journalistikk blir sidestilt med opposisjon. Men for at journalistikk skal ha verdi må den selvsagt kunne være kritisk. Poenget er at folk har en soleklar rett til å få vite hva som foregår. Uten fri journalistikk, intet demokrati. Kriminalisering av journalister er i seg selv kriminelt, og Erdoğans mediemaskineri benytter enhver anledning til å kriminalisere opposisjonen. Journalistikkens kjerne er å undersøke og rapportere. Stille de spørsmålene som trengs for å få fakta på bordet, uansett hvor ubehagelig dette måtte være for et lands myndigheter.

Fatih Polat er sjefredaktør i Evrensel, en av de ytterst få opposisjonelle avisene som er igjen i landet. Han snakket om fengslingen av en kurdisk journalist som var på jobb i det kurdiske området. Sammen med flere andre observatører overvar han den påfølgende rettssaken. Forsvaret hadde meldt inn 24 vitner. 17 av disse fortalte at de hadde fått trusler om likvidering dersom de ikke trakk sine vitnemål. Dette er en skrekkelig, men helt vanlig praksis: Myndighetene truer vitner på livet. Anklagene er stort sett latterlige og fulle av fantasiske og surrealistiske påstander. En fengslet journalist fikk forlenget sin straff fordi han ville lære seg tysk på cella og fikk tak i ei lærebok i tysk. Dette var i seg selv ikke grunnlag for straff, men myndighetene reagerte på at det i denne læreboka forekom et kart der Tyrkia var inntegnet i for liten skala i forhold til resten av Europa: Det var fornærmende. Det er med andre ord ingen grenser for hva tyrkiske myndigheter kan oppfatte som krenkende. En uavhengig presse trenger et sivilsamfunn som støtter demokratiske prosesser som ikke er bundet til regjeringsapparatet. Så hvor går man herfra? Kanskje ved å si som Goethe: Dersom du fortsetter å gjøre det du tror på, vil løsninger komme.

PAUSE

Andre del av seminaret startet med en sekvens der Caroline Stockford, Erk Acarer og Fatih Polat snakket om en pågående aksjon for hvordan man kan støtte den opposisjonelle pressen i dagens tyrkiske virkelighet gjennom å abonnere på disse avisene.

Caroline Stockford kom nå med sitatet som er gjengitt over, nemlig at det er en hårfin linje mellom terrorisme og journalistikk. At dette kommer fra en av presidentens aller nærmeste rådgivere inngir selvsagt all grunn til å tro at de mener alvor. Stockford sa videre at IPI følger Tyrkia meget tett og gjør hva de kan for å hjelpe dem som er rammet. De reiser blant annet rundt i landet og følger rettssaker, noe som blir stadig mer komplisert og tidkrevende fordi myndighetene har begynt å fjerne rettssakene fra storbyenes rettssaler og heller legge dem til steder i provinsene, langt unna Istanbul og Ankara. Dette er fordi de håper at det da skal bli færre internasjonale observatører. Hun sa også at de opposisjonelle avisene så godt som aldri får annonser fra firmaer, fordi disse firmaene da frykter å miste kontrakter med regjeringsvennlige oppdragsgivere. Avisene minner derfor mer og mer om skoleaviser og  pamfletter. I tillegg til Cumhyriet er det Evrensel og BirGün som fortsatt eksisterer av frie aviser av betydning, og når man hører at opplagstallene er 14 000 for Evrensel og 5000 for BirGün innser man at dette ikke er all verden i et land med over 80 millioner innbyggere. Cumhyriet har for øvrig et opplag på rundt 60 000, noe som heller ikke kan kalles tapetsering av det offentlige rom.

Erk Acarer er journalist i BirGün. Han påpekte hvor vanskelig det er å tie med ting som man føler må sies, og likevel ikke kan si fordi det vil skaffe deg alvorlig trøbbel. Så hvorfor regner myndighetene dette som så farlig og må stoppes for enhver pris? Dersom du er oppegående journalist og informerer offentligheten om ting som regneringen ikke liker, vil du bli kalt enten en som støtter terrorisme eller stemplet som vaskekte terrorist. Dersom du skriver forsøksvis nyansert om PKK, er du terrorist og kan miste jobben og bli fengslet. Myndighetene kriminaliserer med dette journalisters ærlige arbeid. Under byggingen av den nye gigantiske flyplassen i Istanbul (for øvrig tegnet av et norsk arkitektfirma) som skulle ha åpnet i oktober florerte arbeidsulykkene på grunn av manglende sikkerhet og et vanvittig tidspress. Mange arbeidere døde og ble alvorlig skadet under arbeidene, og det brøt ut demonstrasjoner blant arbeiderne. Myndighetene svarte kontant med å arrestere over 400 arbeidere og fagforeningsledere. Over 30 av disse sitter etter det man veit fortsatt fengslet.

Fatih Polat er redaktør for Evrensel. Han oppsummerte nåværende status med å si at de siste par årene har 10 000 journalister mistet jobbene sine og 12 000 er arbeidsløse. Hver tredje journalist i landet er uten arbeid. Det er pandemonium av sensur, pengeproblemer, rettssaker og menneskelige tragedier. I tillegg til alt dette kommer den generelle økonomiske krisen i Tyrkia, hvor landets valuta har halvert seg på tre år. Det er lett å tenke at dette bare kan gå én vei. Ikke bare pengestøtte er avgjørende men også den mentale støtten og solidariteten fra utlandet oppleves som svært viktig.

Sammen gjorde disse tre oppmerksom på kampanjen som nå er lansert om at mennesker bosatt utenfor Tyrkias grenser kan tegne støtteabonnement på avisene Evrensel og BirGün. Lenke til denne finnes her: https://www.isubscribe.media/

Det er viktig å gjøre oppmerksom på at Evrensel og BirGün med dette avløser Cumhyriet som fokus for denne kampanjen.

——-

Tredje og siste del av seminaret ble ledet av Daniel-Dylan Böhmer og var viet Europas rolle i ivaretakelsen av grunnleggende rettigheter i Tyrkia. Böhmer er utenriksredaktør i Die Welt med Asia og Midtøsten som spesialfelt.

Nevşin Mengü er en frilansjournalist som tidligere jobbet som nyhetsanker i CNN Türk. Hun drøftet spørsmålet om hva omverdenen kan gjøre for å avhjelpe den svært vanskelige situasjonen. Hun påpekte at argumentene mot Tyrkia i dag er de samme som de i en årrekke har vært mot Iran. Skal man sanksjonere? Inkludere? Isolere? Alt dette har både fordeler og ulemper. Antakelig er det en kombinasjon av det hele som kan føre fram. Under valgkampen før folkeavstemningen appellerte Erdoğan til nasjonalfølelsen. Han demoniserte Europa og mante til kamp mot EU. Men når representanter fra EU kommer til Tyrkia er tonen en helt annen og halen logrer. Det er en politikk med to ansikter. Mengü mente at Tyrkia allerede har blitt et nytt Türkmenistan, om enn ikke så irreversibelt. Hovedproblemet er den voldsomme polariseringen. Hvis du ikke er Erdoğanist i dagens Tyrkia er du enten i fengsel eller arbeidsløs. Det finnes ikke lenger et politisk sentrum. Den som ikke er med er mot.

Sarah Clarke er rådgiver i PEN International og snakket om alle rettssakene hun i Tyrkia har bivånet som internasjonal observatør. Hun mente at dersom alle disse prosessene har noe til felles, må det være at anklagene stort sett er fri fantasi og rent oppspinn. Saken mot forfatteren Ahmet Altan, som endte med livstidsdom, hadde en tiltale på intet mindre enn 247 sider. Hun påpekte at det er noe Kafkask over disse prosessene. Man veit ikke hva man er tiltalt for, og når man endelig får opplest tiltalen er den hinsides enhver virkelighet; man veit ikke om man skal le eller gråte. 68 år gamle Altan satt isolert i åtte måneder før rettssaken kom opp og er nå innelåst 23 timer i døgnet på sin celle resten av livet. Hva dette gjør med et menneske kan man bare gjette seg til.

Rıza Türmen er en svært erfaren aktør i tyrkisk offentlighet. Han har bakgrunn som dommer i Den europeiske menneskerettsdomstolen (ECHR) i Strasbourg, har også vært Tyrkias  ambassadør til flere land og sitter i dag i det tyrkiske parlamentet som representant for det sosialdemokratiske partiet CHP – Det Republikanske Folkepartiet. Han fokuserte på unntakstilstanden som har ført til at 150 000 høyt kvalifiserte mennesker har mistet jobben og  passene deres er inndratt. Du våkner en morgen og finner navnet ditt på ei liste. I samme sekund veit du at livet ditt er ødelagt. EU ba Tyrkia om å nedsette en kommisjon for å behandle alle disse sakene individuelt, men talte for døve ører. Spørsmålet det hele koker ned til er følgende: Hvor langt er EU villig til å gå for å forsvare demokratiske verdier i Tyrkia? Dette er ekstremt komplisert diplomati fordi det eksisterer så mange divergerende interesser i de ulike medlemslandene, og ikke minst fordi Erdoğan holder Europa i et jerngrep med trusselen om å la alle flyktningene fra Asia og Afrika få fritt leide gjennom Tyrkia og dermed inn i EU, noe som vil helle rakettbensin på høyrepopulistenes bål, felle regjeringer ved neste valg og true hele det europeiske samarbeidet.

Tora Pekin er en av Tyrkias mest prominente advokater og forsvarte medarbeiderne i avisa Cumhyriet under rettssakene mot dem. Han takket for all solidariteten som strømmet inn fra utlandet under rettssaken – dette var utrolig viktig for å holde moralen oppe. Det er en massiv utfordring å stå imot de tyrkiske regjeringsvennlige mediene, og han mente at det er svært viktig for det som er igjen av fri tyrkisk presse å være synlige i europeiske parlamenter. Lage allianser, søke forbindelser som på en eller annen måte kan forhindre at den opposisjonelle pressen forsvinner fullstendig. Dette er kanskje enda mer betydningsfullt enn støtte fra regjeringer som sådan. Han trakk fram at to unge journalister måtte forlate Cumhyriet fordi de skrev om noe så ukontroversielt som  Panama-papirene. Årsaken var at det fantes forbindelser til Tyrkia som ikke tålte dagens lys i den tyrkiske offentlighet. På spørsmål fra salen om han selv fryktet å bli arrestert svarte Pekin at han ikke opplevde det som en trussel slik situasjonen er i dag. Mange advokater har blitt arrestert, men dette er folk som har forsvart personer som har begått terrorhandlinger eller blitt definert som Gülenister.

Tony Fisher er en høyt respektert engelsk jurist som leder menneskerettighetskomiteen i

Law Society of England and Wales. Han snakket om demoniseringen av opposisjonen og de destruktive følgene av dette. Myndighetene slynger ut anklager om terrorisme og fabrikkerer rettssaker uten grunnlag. 1500 advokater er arrestert siden kuppet, men mange av disse har havnet her fordi de – som Tora Pekin påpekte – har blitt definerte som Gülenister. Han påpekte at det faktisk hjelper at det internasjonale samfunnets flomlys skinner på Erdoğan og hans medsammensvorne. Situasjonen i Tyrkia har brakt jurister og dommere over hele Europa sammen. De kritiserer Tyrkia for et nærmest totalt fravær av respekt for lov og rett, og dette legger press på tyrkiske domstoler. Dette trykket må ikke opphøre.

Siste taler var Deniz Yücel, som fra 2007 til 2015 var redaktør i den Berlin-baserte avisa Die Tageszeitung (taz) før han i 2015 ble ansatt som Tyrkia-korrespondent for Die Welt. Yücel ble arrestert og satt i varetekt av tyrkiske myndigheter den 14. februar 2017, mistenkt for spionasje, oppvigleri og for å støtte en terrororganisasjon. Denne fengslingen fikk enorm oppmerksomhet i Tyskland. Både Angela Merkel og president Joachim Gauck gikk knallhardt ut og mente at dette betød slutten på Tyrkia som rettsstat. Yücel ble etter intenst internasjonalt press satt fri 16. februar 2018. Han ble aldri presentert for noen formell siktelse.

Yücel mente at dersom vi hadde vært samlet her for halvannet år siden, ville det ha vært mange flere mennesker i salen. Det kan synes som om folk i Tyskland har gått litt lei av Tyrkia, og det er kanskje ikke så rart – interessen for de fleste saksområder taper seg etter en viss tids eksponering i mediene – men samtidig må man huske at Tyrkia ikke er et fjernt land som Uganda eller Myanmar. Tyrkia er Tyskland nært, det bor tre millioner tyrkere i Tyskland, så interessen for Tyrkia er i utgangspunktet helt annerledes i Tyskland enn i alle andre europeiske land.

Yücel påpekte veldig tydelig at Tyskland reagerte kraftig og umiddelbart på at han ble fengslet. Dette har selvsagt å gjøre med at Yücel er et kjent navn i tysk offentlighet, og at han er korrespondent for en av landets mest profilerte aviser. Han ser tendenser til at mange tyskere har begynt å gi opp Tyrkia og tenker at landet er på vei til å bli et nytt Türkmenistan, at landet har kommet til et punkt der det ikke lenger kan reddes. Et påfallende sykdomstegn hos den tyrkiske regjeringen er at de går ut ifra at også andre regjeringer og nasjoner tenker som dem; de ser utelukkende verden med polariserte briller. Men slik er det heldigvis ikke. Man må huske at nesten halve befolkningen i Tyrkia er imot regjeringen. Vil vi la disse menneskene i stikken? Solidaritet begynner med empati og fortsetter med handling. Man trenger ikke bo i Tyrkia for å støtte det som er igjen av fri presse der, man kan også yte verdifull hjelp fra utlandet.

——-

Etter konferansen inviterte Caroline og IPI på lunsj i den tradisjonsrike restauranten Zollpackhof som ligger i en grønn oase nær regjeringskvartalet. Deniz Yücel bestilte Schweinshaxe (et stykke ovnsbakt svineknoke av monstrøs størrelse) og øl. Det var vanskelig ikke å bli slått av symbolikken i dette menyvalget.

Referent: Øivind Hånes