«Velkommen til Kafkas hus»

Erol Önderoğlu, and Şebnem Korur Fincancı, after trial hearing on15 April 2019. Photo: Ingeborg Senneset / Norsk PEN

Det er varmt og klamt i salen, enda så moderne bygget er. Sal nummer 13 i etasje fem av ingen aning. Hvis noen husker den ekle scenen fra Matrix hvor man ser endeløse rekker av kokonger, er dette domstolversjonen. Rettssal på rettssal på rettssal fyller Europas største rettsbygning. Utsiden minner mest om en forvokst flyplass. Bare uten flytårn eller fremtidsutsikter.

Av Ingeborg Sennerset, retssaksobservatør for Norsk PEN i Tyrkia.

Vi er tre som har presset oss sammen på to stoler. Den norske ambassadens utsendte, en menneskerettaktivist som tolker for oss og jeg. Domstolen kunne valgt en større sal, men det ville betydd mer plass for Erol Onderoglu og hans medtiltaltes støttespillere. Det er mer behagelig at de aller fleste må vente ute på gangen.

Noen meter foran meg står Tora Pekin, en av forsvarsadvokatene fra sist gang jeg var her som observatør, under Cumhuriyet-saken. Der var 14 journalister og ansatte i en av de få gjenværende regimekritiske avisene i Tyrkia dømt til åtte års fengsel for angivelig «støtte til terrorgrupper». En dom som ble fordømt som et angrep på uavhengig journalistikk.

Mange tusen av Tora Pekins advokatkolleger har enten mistet jobben eller flyktet landet. Han står der fremme og samler papirene sine for nok en rettssak.

De fire dommerne sitter et par meter over oss andre. Det er greit i den store salen under fengselet hvor avstandene er mer som en fotballbane og man gjerne vil se dem som skal dømme, men på disse få kvadratmeterne føles det mer som kan falle over oss. Tre av dem kunne uten problemer løst ungdomsbillett.

På samme måte som advokater, lærere og andre akademikere, er dommere blitt avsatt over en lav sko. Høyt utdannede mennesker måtte selge sitroner på gata. Da domstolene ikke kan stå tomme gitt de mange rettergangene, er de fylt med nyansatte som er knapt ferdige med studiene.

Erol står foran dem for endelig å få holde sin forsvarstale. Han tordner løs, han har ventet 30 lange måneder på dette. Det eneste tyrkiske ordet jeg forstår, er «terrorpropaganda». Resten hvisker tolken meg fortløpende.

«Jeg har skrevet mer enn 10.000 artikler, ingen kan jeg dømmes for.» «Å være redaktør i solidaritet i én dag er ikke en forbrytelse.» «Jeg tror ikke dere er veldig velinformerte om menneskerettigheter.» «Er det det rettferdig at vi er on trial for den ellevte eller tolvte gangen?» «Vi har til nå gitt 2,5 år av livene våre. Hvor mye lenger?»

Etter side seks avslutter Erol sin forsvarstale med å kreve straffrihet, for han har ikke gjort noe galt. Han ber dommerne om at tiltalen frafalles. Men Erol kan først som sist legge en stein til i haugen av utsettelser, uthalelser og mental tortur, for dommerne vil ikke gi ham svar før 17. juli.

Livet er fortsatt i varetekt. Imens kan enhver som ønsker å ytre seg fritt måtte tenke over spørsmålet om det er verdt friheten.

Først da vi reiser oss fra den klamme tilhørerbenken legger jeg merke til det store, svart- og gullfargede bilde av Ataturk som henger bak dommerne som en Gud og ser ned på oss. Under står det noe i caps lock.

Selv om retten er hevet og alle nå snakker med vanlig stemme igjen, hvisker tolken når hun oversetter ordene:

«Rettferdighet er fundamentalt»

Artikkelen er hentet fra Ingeborgs Facebook
, med forfatterens tillatelse.