Ikke skjønnlitteratur, sa du?

Mina Adampour svarer 19. september på min kritikk av klagen hun har framsatt til Likestillings- og diskrimineringsombudet om barneboka Sitronlimonaden. Et hovedargument synes å være at man ikke kan eller bør uttale seg om et spørsmål som dette når man er etnisk norsk og tilhører majoriteten. Slik reduserer hun et viktig spørsmål om ytringsfrihet og barnelitteratur til et spørsmål om hva slags bakgrunn man har. I denne saken er det uansett det barnelitterære og prinsipielle det dreier seg om.

Adampour skriver om Sitronlimonaden: «Det er helt i orden at slikt framsettes i skjønnlitteratur. Min klage går ut på at barn som er åtte eller ni år må utsettes for slikt.» Vel, nå er det slik at Sitronlimonaden er skjønnlitteratur, og at utdrag fra boka i lærebøker er skjønnlitterære utdrag. Skjønnlitteratur for barn setter barnets opplevelse i sentrum, det er barnets blikk som framstilles, og i den framstillinga blir voksne ofte underlige og uforstandige. En oppfrisking av Astrid Lindgrens Pippi Langstrømpe og Gro Dahles Sinna mann anbefales! I Sitronlimonaden er det Nasirs blikk som framstilles i tekst og bilde, men det viktigste med denne framstillingen er at han skjønner moren sin bedre og at hun til slutt framstår som både god og forstandig. Slik sett er Sitronlimonaden en tradisjonell og trygg skjønnlitterær bok for barn.

Barnelitteratur utsettes for sensur over hele verden og på ulike måter. Statlig og lovhjemlet eller kulturelt betinget sensur finnes i flere land, der bøkene sensureres før utgivelse eller nektes utgitt. I vestlige land er kampanjer blitt vanlig. Ulike interessegrupper prøver å stanse bøker som er utgitt. Denne typen kampanjer er i senere tid blitt mer vanlig i skandinaviske land. Det er ikke mindre bekymringsfullt, nettopp fordi kampanjene mange ganger forsøker å få institusjoner eller statlige instanser til å komme med råd eller iverksette regler til å overprøve lover og internasjonale konvensjoner om ytringsfrihet. Klagen til Likestillings- og diskrimineringsombudet føyer seg inn i denne kampanjetrenden. «Råd» og «veiledning» fra et statlig ombud om hva som kan utgis kan komme til å legge et sterkt press på forfattere og utgivere av barnelitteratur.

Av Dag Larsen, leder av litteraturutvalget i Norsk PEN

Innlegg i Klassekampen 21. september 2019.