Alle innlegg av Hege Nouri

Kjersti Løken Stavrum valgt til ny leder i Norsk PEN

Avtroppende styreleder William Nygaard og påtroppende styreleder Kjersti Løken Stavrum.
Foto: Kai Eide

Kjersti Løken Stavrum ble valgt til ny leder i Norsk PEN på organisasjonens årsmøte 24. april.

Kjersti Løken Stavrum ble valgt inn i Norsk PENs styre i 2017, og har vært nestleder fra 2018.
Hun er administrerende direktør i Stiftelsen Tinius og Blommenholm Industrier. Hun er tidligere redaktør og journalist i en rekke publikasjoner, herunder Aftenposten (A-magasinet og Aften), samt tidligere generalsekretær i Norsk Presseforbund. For tiden er hun også styreleder i Cultiva og styremedlem i Faktisk.no og Ethical Journalism Network (EJN).

– I smått og stort er ytringsfrihet helt grunnleggende for utviklingen av demokratiet vårt. Samtidig er arbeidet for ytringsfrihet blitt mer komplisert og sammensatt. Jeg har vært stolt og glad over å kunne jobbe for Norsk PEN i de siste to årene, og jeg overtar ledervervet etter William Nygaard med skrekkblandet fryd. Det må jeg innrømme, sa Løken Stavrum.

Kjersti Løken Stavrum tar over ledervervet etter William Nygaard, tidligere forlegger og administrerende direktør i Aschehoug. Nygaard har ledet Norsk PEN i seks år og har markert seg som en sterk, engasjert og frittalende forsvarer av ytringsfriheten.

Rune Ottosen ble valgt til ny nestleder. Kai Eide og Øivind Hånes ble innvalgt som nye styremedlemmer.

Norsk PENs styre 2019:
Kjersti Løken Stavrum (leder), Rune Ottosen (nestleder), Ingeborg Senneset, Kai Eide, Kai Sibbern, Arne Svingen, Asieh Amini og Trygve Åslund.
Varamedlemmer: Gerd Johnsen, Teresa Grøtan og Lars Gule.

Utlevering av Julian Assange til USA vil være et angrep på ytringsfriheten

Styremedlemmer i Norsk PEN Rune Ottosen og Lars Gule foran den britiske ambassaden i Oslo 23. april 2019.

Appell ved den britiske ambassaden 23. april 2019 under punktmarkeringen: Nei til utlevering av Julian Assange til USA.

Av Rune Ottosen, styremedlem Norsk PEN.

Vi står her utenfor den britiske ambassaden fordi det er Storbritannia som nå har Julian Assanges skjebne i sine hender. Det har i det siste vært snakket om de stolte tradisjonene for ytringsfrihet i England som har røtter i Magna Carta. Vi skal ikke ha illusjoner om at verdier som pressefrihet og ytringsfrihet er sikret en gang for alle. På listen til Reportere uten grenser ligger USA og Storbritannia på henholdsvis 48. og 33. plass over land med best pressefrihet. Norge ligger på første plass på den samme rankingen. Vi må nå leve opp til forventningen ved å vise at vi forsvarer pressefrihet i handling, ikke bare i ord. Norske journalister og medier må våkne og se hva som står på spill. Hittil er det liten vilje blant norske journaliser og redaktører til å se de prinsipielle sidene av denne saken. Det virker som Assanges skjebne er noe ubehagelig man ikke vil ta i. Det er viktig å minne om sakens realiteter. Assange har siden 2012 til han ble fengslet 11. april i år levd i asyl i den ecuadorianske ambassaden i London. Britiske myndigheter har nå arrestert ham han sitter i et høyrisikofengsel under påvente av behandling av utleveringsbegjæring til USA. Opprinnelig ble Assange fengslet i London fordi svenske myndigheter ville avhøre ham i en sak der han var beskyldt for seksuelle overgrep mot to kvinner. Svenske påtalemyndigheter har henlagt den saken. Det som ligger til grunn for den nåværende tiltalen fra amerikansk myndigheter er knyttet til spørsmål om ytringsfrihet. Derfor har Norsk PEN i en uttalelse uttalt at arrestasjonen og en eventuell utlevering av Assange vil være et angrep på ytringsfriheten.

Også PEN International i London som representerer PEN-sentre i over 100 land over hele verden har motsatt seg utlevering i en egen uttalelse.

Sakens kjerne er WikiLeaks lekkasjer fra 2010 og senere av hemmelige dokumenter om USAs krigsforbrytelser og brudd på menneskerettighetene i Irak og Afghanistan. Allerede etter de første avsløringene startet USA forberedelser for å sette Assange bak lås og slå for hans publisistiske virksomhet. Etter flere års arbeid for å finne grunnlag for å tiltale Assange ga president Obama-administrasjonen opp. Obamas juridiske rådgivere konkluderte med at skulle man tiltale Assange måtte man også tiltale New Yorks Times og andre nyhetsorganer som hadde publisert materiale med basis i WikiLeaks-lekkasjene. Dette var ikke forenlig med First Amendment.  Assanges fiender prøver etter beste evne å dekke over dette ved desinformasjon og mange sidespor. Donald Trump er ikke så opptatt av grunnlovsfestede rettigheter. Etter at han flyttet inn i det Hvite Hus har han omgitt seg med rådgivere som gjerne vil ha Assange bak lås og slå. Nåværende utenriksminister Mike Pompeo la ikke skjul på at en ny tiltale mot Assange stod høyt på hans ønskeliste da han var CIA sjef (2016-2017). Dette resulterte i den hemmelige tiltalen som ble lekket rett før jul i fjor. Siste hinder ble å overtale Ecuadors president Lenin Moreno til å oppheve Assanges politiske asyl. Ecuador har nå blitt premiert med store lån og økonomiske fordeler fra USA og IMF. Myndighetene i Ecuador arresterte den svenske statsborgeren og dataeksperten Ola Bimi samtidig med at Assange ble fraktet ut av ambassaden. Bimi er nær tidligere samarbeidspartner med Assange. De mange underlige omstendighetene rundt tiltalen av Bimi bærer preg av at dette er en del av en global aksjon. Dette bør bekymre tilhengere av global ytringsfrihet og retten til fri flyt av informasjon over landegrensene.

Av taktiske grunner fokuserer tiltalen nå på påstanden om at Assange har gjort seg skyldig i hacking mot amerikanske myndigheter. Den påståtte hackingen er i realiteten en vanlig teknikk som gravejournalister bruker når varslere trenger å holde sin identitet skjult. Assange var i dialog med Chelsea Manning da hun skulle varsle om grove krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan. Han hjalp henne med å få tilgang til mer materiale med et nytt passord for å få ut mer dokumentasjon. Det vil gå for langt her å gå inn på de spesifikke juridiske formaliteter i saken.

Men vi kan slå fast at påstanden om hacking er spredd i mediene på grunn av misvisende tittel i pressemeldingen fra det amerikanske justisdepartementet (DOJ). En ting er at ukritisk gjengivelse av påstanden er slett journalistisk håndverk. En annen ting er at det er urovekkende at journalister som gjengir denne desinformasjonen ikke skjønner at de undergraver sin egen rettsikkerhet. Neste gang er de selv som kan bli rammet av tvilsomme virkemidler fra påtalemyndighetene.

Vi må holde fast ved at rettsforfølgelsen av Assange skyldes de opprinnelige lekkasjer av hundretusener av dokumenter som avdekker krigsforbrytelser og menneskerettighetsbrudd. De som er ansvarlige for slike overgrep vil helst holde det skjult for omverdenen, og blir de avslørt går de etter de som avdekker dette med alle ressurser de har til rådighet. Det var dette Chelsea Manning fikk merke i all sin gru da hun ble arrestert etter at hun av samvittighetsgrunner lekket hemmeligstemplet materiale fra sin stilling i forsvaret. Hun visste hva hun gjorde og hva hun risikerte. Hennes møte med det amerikanske rettssystemet bør være en tankevekker for alle som nå sitter stille i båten uten å reagere på rettsforfølgelsen av Assange.  Chelsea Manning var ansatt i US Army som analytiker da hun ble arrestert i mai 2010 i Irak, mistenkt for å ha overlevert gradert informasjon til nettstedet WikiLeaks. Hun ble dømt til 35 års fengsel etter å ha blitt tiltalt etter spionparagrafen i amerikanske militærlovgivning. Etter å ha sonet 7 år under det som av FNs torturombud har omtalt «umenneskelig behandling»  ble hun benådet av president Obama i 2017. Hun ble arrestert på nytt 8. mars i år for å nekte å la seg avhøre i en storjury i saken som var under oppbygging mot Assange.  Det er altså et skjebnefellesskap mellom Assange og Manning. Det var de som sammen gjorde at verden fikk øynene opp for krigens massive sivile omkostninger for folket i Afghanistan og Irak. I begynnelsen skjedde publisering av dette materialet i samarbeid med ledende medier over hele verden. New York Times, Le Monde, El Pais, Der Spiegel og andre dro veksler på dette materialet gjennom samtidig publisering av stadige nye avsløringer.

Assange mottok i tiden etter de første avsløringene en rekke prestisjefylte priser fra blant annet Le Monde og The Economist for sine journalistiske bragder. Disse bragdene blir stående i pressehistorien uavhengig av hva som nå skjer. Man kan lure på hvorfor alle de journalistene som hyllet ham da, nå ikke finner grunn til å forsvare hans menneskerettigheter.

Aftenposten fikk via andre kilder enn Assange tilgang til det samme materialet og publiserte mange kritiske saker. Jeg har gjennom min egen forskning vist at dette bidro til å endre Aftenpostens Afghanistan-dekning i en mer kritisk retning.  At ikke Aftenposten nå tydeligere står opp for Assange er underlig. Det er ikke vanskelig å forstå den negative reaksjonen fra Aftenposten og de andre mediene som brøt samarbeide med WikiLeaks i 2011 etter at WikiLeaks slapp en ny pakke varsler uten å forberede sine samarbeidspartnere i etablerte medier. Norsk PEN ser det ikke som sin oppgave å forsvare Assange i ett og alt. Når Assange gjør noe kritikkverdig skal han selvsagt få berettiget kritikk, men kritikken må være basert på dokumenterte fakta. Og det går an å ha to tanker i hodet, Kritisere Assange når det gjør noe kritikkverdig og forsvare Assange når han står i fare for å bli utlevert til USA og rettsforfulgt for sin publisistiske virksomhet.

I Mueller rapporten om etterforskningen av president Trump, hevdes det nå at Assange har samarbeidet med russisk etterretning. Assange har hele tiden benektet dette, senest i intervju med Fox News. Han  sa da at det er russiske myndigheter som er hans kilder. Uansett hva som vil vise seg å være fakta i denne saken gjelder vanlig rettssikkerhetsprinsipper.  Assange er uskyldig til det motsatte er bevist. Og først om fremst: Dette har ingen ting med tiltalen mot Assage å gjøre. Uansett er det ikke grunnlag for å framstille Assange generelt som prorussisk, eller støttespiller for Putin. WikiLeaks har hatt sine egne avsløringer av Putins regime gjennom omfattende lekkasjer.

De godt dokumenterte bruddene på Assanges menneskerettigheter er påvist fra flere kilder i FN-systemet. FNs arbeidsgruppe mot vilkårlig fengsling avgjorde i 2015 at Assange var utsatt for vilkårlig fengsling. FNs høykommisariat for menneskerettigheter forsvarte nylig Assange sin rett til å forlate den ecuadorianske ambassaden før han ble arrestert.

FNs uavhengige menneskerettighetsekspert Alfred D. Zayas har kommet med en viktig prinsipputtalelse til støtte for varslere. Da Chelsea Manning ble benådet uttalte han at hennes varsling var et viktig bidrag til demokratiet og at det hennes varsle tjente menneskerettighetene. Etter at Assange ble arrestert har FNs spesialrapporter for utenomrettslige henrettelser Agnes Callamard uttrykt bekymring på Twitter for Assanges.

Vi som står her er derfor i godt selskap med alle de andre rundt om i verden som ser alvoret i denne saken – vi lever i tid der ytringsfrihet og rettsikkerhet er under press.

Varsling er en sentral del av Norsk PENs norske prosjekt. I PEN ser vi en nøye sammenheng mellom rettsvern for varslere og ytringsfrihet. Derfor ga vi Edward Snowden Ossietzkyprisen i 2016 for hans varsling om den amerikanske etterretningstjenesten NSAs massive  globale overvåking. Snowden er i eksil i Russland og  risikerer å bli tiltalt etter de samme spionlover som Chelsea Manning ble. Han har sagt at han returnerer til USA hvis han får løfte om en rettssak i ordinær rett for åpne dører. Snowden selv ser skjebnefelleskapet mellom sin sak, Chelsea Manning og Julian Assange. Da Assange ble arrestert uttalte han: «Assanges kritikere kan juble, men vi lever i en mørk tid for pressefriheten».

La oss trappe opp kampen mot utlevering av Julian Assange både av hensyn til ham selv, men også som en del av kampen for ytringsfrihet.

Takk for oppmerksomheten.

Appellen ble holdt under en demonstrasjon utenfor den britiske ambassaden i Oslo 23. april 2019.

24. april: Norsk PENs årsmøte

Styret i Norsk PEN innkaller med dette til årsmøte onsdag 24. april kl 17.00 i Litteraturhuset (Nedjma, 3. etg.), Wergelandsveien 29, Oslo.

Kl. 17.00 Del I – Norsk PENs årsmøte

Dagsorden

  1. Godkjenning av innkalling og dagsorden
  2. Godkjenning av Norsk PENs årsmelding
    Korte presentasjoner av Norsk PENs arbeid.
  3. Godkjenning av revidert regnskap for 2018
  4. Innkomne forslag fra styret i Norsk PEN:
    – endring av vedtekter
  5. Valg
  6. Valg av leder, nestleder og styremedlem
  7. Valg av leder av Komité for fengslede forfattere
  8. Valg av valgkomité

Årsmøtet avsluttes ca 18.30, det blir enkel servering og mingling frem til årsmøteprogram kl 19.00.

 

23. april: Punktmarkering - Nei til utlevering av Julian Assange til USA

23. april kl. 17 utenfor Storbritannias ambassade, Oslo.

Wikileaks er en prisvinnende medieorganisasjon som har gitt oss essensiell kunnskap om krigene i Afganistan og Irak, «handelsavtalene» TTP, TTIP og TISA, systematiske brudd på Genekonvensjonen i Guantanamo Bay og Det Demokratiske partiets sabotasje av Bernie Sanders til fordel for Hillary Clinton, og deres støtte til Trumps kandidatur. Wikileaks har og har hatt forhold til over 100 store mediehus i hele verden og informasjonen som Wikileaks har lagret på sine hjemsider har blitt brukt av både store medier som Guardian og New York Times så vel som alternative medier og enkeltpersoner. Informasjonen de har samlet har blitt brukt i rettsaker og det refereres til Wikileaks i over 47 tusen akademiske arbeid og rettsdokumenter fra USA.
Til tross for at de har lekket over ti millioner dokumenter har ingen dokumenter har vist seg å være falske. Det finnes heller ingen eksempler på at noen har kommet til skade på grunn av deres lekkasjer. Jobben de har gjort mangler sidestykke i sin profesjonalitet og omfang.

I en rapport til FN fra Center for Constitutional Rights slås det fast at Wikileaks er under konstant press som følge av sine utgivelser og at USA har prøvd å ta Wikileaks til retten siden 2010 på grunn av sine avsløringer. Wikileaks selv avlørte i mars 2010 at USA siden 2008 har undersøkt mulighetene for hvordan best mulig motarbeide Wikileaks’ publikasjoner.

Dette er ikke bare en markering for Julian Assange og Wikileaks, det er en markering til støtte for ytringsfriheten. Utlevering av Assange til USA og evt. Dom medfører en farlig innskrenkelse av journalistisk handlerom og det setter en presedens der USA i praksis kan kneble journalister som avslører deres imperialistiske politikk uavhengig av deres statsborgerskap eller status som asylant.

Bjørnar Moxnes skrev dette dagen etter arrestasjonen:

«USA krever utlevering av Wikileaks-grunnlegger Julian Assange og vil straffe ham for hans rolle i lekkasjen av hemmelige amerikanske dokumenter. Dokumentene avdekker USAs makteliters ansvar for krigsforbrytelser, tortur, maktmisbruk og ulovlig innblanding i andre land verden over.
I USA har varsleren Chelsea Manning, som lakk disse dokumentene til WikiLeaks, blitt utsatt for det FNs spesialrapportør mot tortur kaller «umenneskelig og grusom behandling». De ansvarlige for krigsforbrytelser og tortur har derimot ikke en gang blitt etterforsket.
FNs arbeidsgruppe mot vilkårlig fengsling og en rekke ytringsfrihetsorganisasjoner har allerede fordømt forfølgelsen av Assange og WikiLeaks.
Uansett hva man ellers mener om Assange, så må varsling som avdekker makteliters forbrytelser ikke kriminaliseres. Slik varsling er avgjørende for demokratiet og rettsstaten. Jeg slutter meg til Jeremy Corbyns krav: Assange må ikke utleveres til USA.»

Disse støtter Wikileaks og Assange internasjonalt:

John Pilger, prisvinnende journalist og wikileaksstøttespiller.
Noam Chomsky, prof. Emeritus fra MiT, forfatter av manufactoring consent, kritiker av USA.
George Galloway MP,
Chris Williamson MP,
Jeremy Corbyn, lederen av Labour i Storbritannia
Daniel Ellsberg, varsleren i Pentagon Papers.
Chris Hedges, pulitzerprisvinner, journalist og forfatter.
Tulsi Gabbard, presidentkandidat
The Green Party USA

Arrangeres av Rødt Oslo Vest og Norsk PEN:

Konferansier
Mads Andenæs, jusprofessor

Appeller:
Norsk Pen – Rune Ottosen
Mímir Kristjánsson

De som ønsker å anslutte seg til arrangementet kan ta kontakt med mjnlangvad@gmail.com.

Tilknyttet:
Elektronisk Forpost Norge
Rødt Oslo Solidaritet
Norges kommunistiske parti
Ungkommunistene i Norge

Arrangementet på Facebook.

«Velkommen til Kafkas hus»

Erol Önderoğlu, and Şebnem Korur Fincancı, after trial hearing on15 April 2019. Photo: Ingeborg Senneset / Norsk PEN

Det er varmt og klamt i salen, enda så moderne bygget er. Sal nummer 13 i etasje fem av ingen aning. Hvis noen husker den ekle scenen fra Matrix hvor man ser endeløse rekker av kokonger, er dette domstolversjonen. Rettssal på rettssal på rettssal fyller Europas største rettsbygning. Utsiden minner mest om en forvokst flyplass. Bare uten flytårn eller fremtidsutsikter.

Av Ingeborg Sennerset, retssaksobservatør for Norsk PEN i Tyrkia.

Vi er tre som har presset oss sammen på to stoler. Den norske ambassadens utsendte, en menneskerettaktivist som tolker for oss og jeg. Domstolen kunne valgt en større sal, men det ville betydd mer plass for Erol Onderoglu og hans medtiltaltes støttespillere. Det er mer behagelig at de aller fleste må vente ute på gangen.

Noen meter foran meg står Tora Pekin, en av forsvarsadvokatene fra sist gang jeg var her som observatør, under Cumhuriyet-saken. Der var 14 journalister og ansatte i en av de få gjenværende regimekritiske avisene i Tyrkia dømt til åtte års fengsel for angivelig «støtte til terrorgrupper». En dom som ble fordømt som et angrep på uavhengig journalistikk.

Mange tusen av Tora Pekins advokatkolleger har enten mistet jobben eller flyktet landet. Han står der fremme og samler papirene sine for nok en rettssak.

De fire dommerne sitter et par meter over oss andre. Det er greit i den store salen under fengselet hvor avstandene er mer som en fotballbane og man gjerne vil se dem som skal dømme, men på disse få kvadratmeterne føles det mer som kan falle over oss. Tre av dem kunne uten problemer løst ungdomsbillett.

På samme måte som advokater, lærere og andre akademikere, er dommere blitt avsatt over en lav sko. Høyt utdannede mennesker måtte selge sitroner på gata. Da domstolene ikke kan stå tomme gitt de mange rettergangene, er de fylt med nyansatte som er knapt ferdige med studiene.

Erol står foran dem for endelig å få holde sin forsvarstale. Han tordner løs, han har ventet 30 lange måneder på dette. Det eneste tyrkiske ordet jeg forstår, er «terrorpropaganda». Resten hvisker tolken meg fortløpende.

«Jeg har skrevet mer enn 10.000 artikler, ingen kan jeg dømmes for.» «Å være redaktør i solidaritet i én dag er ikke en forbrytelse.» «Jeg tror ikke dere er veldig velinformerte om menneskerettigheter.» «Er det det rettferdig at vi er on trial for den ellevte eller tolvte gangen?» «Vi har til nå gitt 2,5 år av livene våre. Hvor mye lenger?»

Etter side seks avslutter Erol sin forsvarstale med å kreve straffrihet, for han har ikke gjort noe galt. Han ber dommerne om at tiltalen frafalles. Men Erol kan først som sist legge en stein til i haugen av utsettelser, uthalelser og mental tortur, for dommerne vil ikke gi ham svar før 17. juli.

Livet er fortsatt i varetekt. Imens kan enhver som ønsker å ytre seg fritt måtte tenke over spørsmålet om det er verdt friheten.

Først da vi reiser oss fra den klamme tilhørerbenken legger jeg merke til det store, svart- og gullfargede bilde av Ataturk som henger bak dommerne som en Gud og ser ned på oss. Under står det noe i caps lock.

Selv om retten er hevet og alle nå snakker med vanlig stemme igjen, hvisker tolken når hun oversetter ordene:

«Rettferdighet er fundamentalt»

Artikkelen er hentet fra Ingeborgs Facebook
, med forfatterens tillatelse.

Defense speech of Erol Önderoğlu 15 April 2019

Erol Önderoğlu. Photo: Ingeborg Senneset / Norwegian PEN

To Istanbul 13. Assize Court Council

Defense as to the accusations

April 15, 2019

Esteemed Chair, Esteemed Members of the Court,

We were arrested at Istanbul Çağlayan Courthouse on June 20, 2016 when we came to give our deposition for the investigation filed against us. We were accused of “terrorist organization propaganda”, “praising a crime and the criminal” and “deliberate provocation to commit crime”, for our support of the symbolic solidarity campaign which Özgür Gündem daily started on May 3 World Press Freedom Day.

Upon your court’s approval of an indictment prepared in a day, my 10 day long pre-trial detention in Silivri Penitentiary had come to an end, amidst strong national and international solidarity.

Together with Şebnem Korur Fincancı and Ahmet Nesin, we experienced perhaps the shortest, “pre-trial detention” of the recent years. [I say shortest] Because in the past and at the present many of my colleagues, rights defenders, and intellectuals have spent months and years [ in “pre-trial detention”] due to such arbitrary practice.

Such practices which aim to punish in advance and to bring people into line, not only undermine the main obligations of Turkey regarding the right to fair trial and freedom of speech, but are also in breach of United Nations rulings, OSCE recommendations and ECHR rulings regarding the protection of journalists and rights defenders.

Esteemed Chair, although you have addressed us as “sen” [the informal you] in the past hearings, I believe that you do not truly know us nor our position and work in Turkey’s civil society over the last 25-30 years.

This is also evident in the Esteemed Public Prosecutor’s consideration remarks as presented on February 27, where he charges are based on the headlines of the articles and news published on the day after we had assumed the Substitute Editorship, on content which we had no editorial access – let alone providing any concrete and positive evidence or evaluation about our actions. Such conditions force us to explain ourselves to you once more.

Who are we?

The people you put on trial today have spent a lifetime, standing against every coup regardless of their form or content, supporting the European Union reform process with the conviction that it will have permanent contributions to Turkish democracy, and defending the fundamental human rights and universal values despite all of the risks and dangers.

With regards to who I am, if you take a look at bianet.org, you will see that I have written more than 10 thousand articles over 15 years; and have my signature under 4.882 news, research articles and op-eds. Bianet is the rights based news outlet of the Independent Communication Network (BİA), which I have laboured for since its foundation. You will also observe that with respect to the content of the news, most of them inform the public on the EU reform process and the discussions over the legal processes, on their impact on the freedom of speech and of press and the ongoing pressures against the journalists.

Esteemed Chair, Esteemed Members of the Court,

Reporters without Borders (Reporters Sans Frontières – RSF) was founded on 1985 as an international non-profit association and has its center in Paris; I have been their representative in Turkey since 1996.

When I was a young reporter, I did my first piece of research on journalist Metin Göktepe who was murdered in detention. As RSF, we became part of an immense solidarity in Turkey which lasted for four years. I believe we have helped illuminate the case of Metin Göktepe, who was murdered by assault, violence and torture under detention. Indeed, those who stood trial for his murder were convicted.

For the past 24 years, I have witnessed that based on the context, all journalists can be both the oppressor and the oppressed, based on their political views and publication policies. In 1998, while defending my colleagues, I once spent a night in detention. I gave my deposition on May 2002 at the Istanbul Directorate of Security about an exhibition organized by RSF in Paris, which protested against the unlawful interventions of military authorities in the media; I received many threatening phone calls.

RSF is a journalism association which seeks to support press freedom in Turkey objectively. Although it mainly aimed to protest against violations in Turkey, it also sought to inform our colleagues in Turkey about international developments. Again, if you look at the bianet news site, you come across 1491 news articles mostly written by me about RSF. These articles cover reports, statements and protests of RSF on matters of journalism rights and ethics, freedom and pluralism of media, regarding the latest developments in Turkey and around the world.

I have also been contributing to the studies of OSCE Representative on Freedom of the Media on Turkey for the last eight years as an expert in an objective manner.

Twice I have served as a Council Member of IFEX, an umbrella organization of journalism and freedom of expression associations from all across the world. I have sought to stand against violations against media in the Middle East, the Balkans, Asia and Africa as well as in Turkey.

Esteemed Chair, Esteemed Members of the Court,

As I stated to the prosecutor and judge who conducted the investigation, I have never before been investigated against nor put on trial.

As a journalist who has undertaken similar duties for 24 years, it is obvious why I participated in the solidarity campaign for Özgür Gündem daily. When the campaign announcement is examined and if some simple research is done regarding a journalist on trial for a prison sentence of 14 years 6 months, the rightfulness of my participation is clear. I believe in pluralism and that the media should exercise the public’s right to information based on facts. I joined the “solidarity campaign” as I believe that there can not be a democratic society if the media can not express itself without censorship and repression.

Although the spiral of repression against media has changed and loosened during the years 2000-2010, it has never ceased to exist; as we have continuously witnessed the pressures of the political power, trying to bring the journalists in line with arrests, threats of incarceration and prison sentences.

Esteemed Chair, Esteemed Members of the Court,

For the past 24 years, my job has been to support all of my colleagues, regardless of their political views, employer’s political stance, or their place on the political-cultural spectrum; as long as the issue fell within the “rights of journalists”. In time some have become friends, some have remained friends; and some, I never wanted to see the faces of. Yet, I tried to always stand by them when their rights needed to be defended.

Opinions regarding the indictment and the consideration remarks

I am being held responsible for the news articles “JÖH rebellion against Akar” (“Akar’a JÖH isyanı”), “JÖH-PÖH Crack in Nisebin Grows” (“Nisebin’de Jöh-Pöh Çatlağı Büyüyor”), “Tanks, Cannons, Howitzers can not pass through Şirnex” (“Tank, Top, Obüs Şirnex’ten Geçemiyor”) published on Özgür Gündem daily on May 18, 2016.

On the day of solidarity, I attended an editorial meeting where people stated what kind of news they “intend” to report and I left the paper’s offices after writing my solidarity text titled “We struggle for press freedom”. This text was neither questioned at the Office of Prosecutor nor is it the subject of trial here today.

Today I stand trial, accused of the allegations that “I conducted organization propaganda”, “praised the crime” and “incited to commit crime”. I absolutely object to all of these allegations and accusations.

It is not possible for me to accept these charges, which are brought before me solely based on the titles of news articles, whether as referred by the Esteemed Public Prosecutor in his consideration remarks, or as referred to in the indictment dated June 21, 2016.

It is not possible; because as I stated at the beginning of this defence statement, this [the charges] is against my own principles of journalism which I upheld throughout my professional career. Because throughout my career, I have only ever written on the rights of journalists, professional ethics, media freedom and pluralism.

It is not possible, because in order for me to be responsible for the news titled “JÖH rebellion against Akar” (“Akar’a JÖH isyanı”), “JÖH-PÖH Crack in Nisebin Grows” (“Nisebin’de Jöh-Pöh Çatlağı Büyüyor”), “Tanks, Cannons, Howitzers can not pass through Şirnex” (“Tank, Top, Obüs Şirnex’ten Geçemiyor”), there needs to be a causal link between myself and the deed, with regards to “intention” and “volition”. However, the court has rejected our request for the determination of our responsibility based on the Press Law, let alone ascertaining whether we are “eager to make propaganda”, “fond of praising the crime” or even “inviting others to commit crime”.

Our valued lawyers have rightfully stated that based on the Press Law a natural responsibility of a newspaper executive can not be inferred from the role of a “Substitute Editorship”. Yet the court has twice rejected the aforementioned request regarding the Press Law.

My humble opinion is that, even when all is clear and discernible with regards to Press Law, in order to have a fair trial and ruling, the personality and disposition of the defendant should be taken into account. His/her affiliation with the deed in question in regard to “intention and volition” should be evaluated and a profile should be formed accordingly; especially if one observes modern law.

– Who are we?

– What is the significance of the solidarity campaign, initiated on May 3 2016, World Press Freedom Day with a clear message?

– Is our arrest equitable?

– Does our trial through 11 hearings agree with the commitments of Turkey to international measures regarding the rights defenders and journalists?

There is no evaluation of these points in this case. Unfortunately, the state of the case in this stage of verdict remains the same with that of the beginning of the investigation. As a result, we have spent 2,5 years on trial because of a text of “accusation”, an indictment prepared hastily in a day.

Let’s clarify….

I need to clarify one particular statement which Prosecutor Eşref Durmuş has quoted in the indictment dated June 21, 2016 as if they were my words, “as if it was directly relevant to the news in question”.

In the indictment it is stated “ When asked about the news articles on the acts of assault and armed insurgency against the security forces of Republic of Turkey, within and outside the borders of Republic of Turkey, articles which bear qualities that praise and sanctify these actions and incite violence; he has stated that he was informed of such content [of the article], that he finds no problem with the content of the news that are investigated, that Turkey has received sentences in European Court of Human Rights when these and similar news articles were investigated against…”

Although it is true that I indicated that Turkey has been convicted in ECHR several times due to [prosecuting] news articles such as this in the past, I did so as a complementary element to my defense statement, regarding the past cases. However, based on his own interpretations, Prosecutor Durmuş persistently tried to create the impression that I defended the news articles which I had not been a part of the editorial process. I only saw the three news articles that are the subject of the accusations, after they were published in the newspaper. Just as the prosecutor did, I read them after they were published.

Esteemed Chair, Esteemed Members of the Court,

I regard this trial as a part of an effort to intimidate journalists and rights defenders in Turkey. It is a heavy burden for anyone who yearns for democracy to be tried based on their professional activities or solidarity. We are not concerned with being pushed around or harassed by the threats of persecution like the Sword of Damocles. Our concern is for the entire society; it is our concern for the erosion of a sense of justice which holds us all together.

We witness how academics are verbally and publicly attacked by the powerholders, how rights defenders and journalists are drowning in investigations and prosecutions, while mafia leaders who call for mass armament and who threaten to kill rights defenders are given “an unlimited right to freedom of speech”.

It is no accident that regarding matters of judicial independence, freedom of speech and right to free trial, Turkey finds itself in dire straits in its relations with the European Union and other contemporary societies. It is enough to look at the cases of those who did time in prison without an indictment and without knowing what they are charged with. They have no place in prison.

Esteemed Chair, Esteemed Members of the Court,

I demand my acquittal from this trial which has taken 3 years and my right to continue my journalistic activities. I believe there is no evidence for the three accusations.

As I finish my statement; I would like to extend my gratitude to all the authorities who defended the legitimate rights of journalists on diplomatic, political and social platforms; local, national and international rights associations which supported our struggle, rights defenders who since the beginning of the trial have never left our side, our fellow journalists and lawyers who have always stood by us in every hearing and those who believe in us.

With my respect,
Erol ÖNDEROĞLU

Translated from Turkish to English by  Civic  Space Studies (CSS).

11th hearing of the case against Önderoğlu, Fincancı and Nesin

From left: Hege Newth, Ingeborg Senneset, Baturay Göksular, Marianne Østergaard, Anders Heger, Erol Önderoğlu, Elisabeth Löfgren, Natalie Arien, Berna Akkızal Özfilizler and Froukje Santing

«This trial is about criminalizing and silencing journalism. There is no proof against me»

In a small court room in Istanbul, Erol Önderoğlu stood his ground against the charges made against him.

Today was the 11th hearing. On trial are Reporters Without Borders representative and IPI member Erol Önderoğlu, Turkey’s Human Rights Foundation Chair, Şebnem Korur Fincancı, and journalist Ahmet Nesin. The latter two could not make their statements in today`s hearing.

The three defendants are charged with «engaging in propaganda for a terrorist organisation», «incitement to commit a crime» and «praising criminal activities and those engaged in them». For what? A solidarity act – acting as guest editors in the «Editors-in-Chief on Watch» solidarity campaign for the shuttered pro-Kurdish daily Özgür Gündem.

One single day as a guest editor have cost several journalists and editors days, months and years of uncertainty, waiting for the court to decide their fates. Freedom is on trial.

The judges all seemed young and inexperienced. This is a common and very serious problem in Turkey, hence thousands of judges and other academics are dismissed or have fled the country.

«I doubt you are very well informed in human rights,» Önderoğlu told the judges.

Approximately 75 journalists, freedom of speech activists, international and national observers attended the hearing. Not all could fit in the few seats reserved for observers, and waited in the hallway as Önderoğlu finally got to deliver his statement.

This very strong defense speech will be published in English at norskpen.no as soon as the translation is completed.

The hearing was over in under an hour. Norwegian PEN met with Erol Önderoğlu, who is tired, but determined.

«Many of my colleagues have spent months and months in prison. At least I`m outside. But I am not free. After waiting more than two and a half years, it was a relief for me to express myself to the court. It’s very important to me that the court actually take my message into consideration, even if any independent practice in the terms of judiciary is highly unlikely.»

The case is now postponed to 17 July. Postponements are also a way of tiring out both defendants and the public.

Istanbul, April 15th 2019.

NORWEGIAN PEN
SWEDISH PEN
DANISH PEN
PEN FLANDERN
PEN NETHERLANDS

24. april: Hva er viktigst: Journalist eller aktivist?

Journalisten Fredrik Önnevall hjalp flyktningen Abed å komme til Sverige. Det kan han nå bli straffet for. FOTO: SVT

Årsmøteprogram 24. april kl. 19.00

Hva er viktigst: Journalist eller aktivist?
Om profesjonalitet og humanisme.

Sal: Nedjma, Litteraturhuset
Inngang: Gratis

Journalist i Sveriges Television, Fredrik Önnevall, hjalp under en reportasjereise til Hellas en 15 år gammel flyktning fra Syria med seg hjem til Sverige for å gi ham et nytt liv. Nå er han dømt av Høyesterett for menneskesmugling.  Journalist med hjertet på rett plass, eller naiv aktivist?

Fredrik Önnevall er intervjuet av Thomas Spence fra Norsk PENs Medieutvalg. Intervjuet innleder en panelsamtale med deltakerne:

Sidsel Wold, NRK
Harald Henden, VG
Aslaug Henriksen, TV2.

Samtalen ledes av Thomas Spence.

Arrangementet er åpent for alle og varer ca. 90 minutter.
Ingen påmelding.

Arrangementet på Facebook.

Tyrkianytt fra Norsk PEN - Nr. 3/mars 2019

From left: Ahmet Nesin, Şebnem Korur Fincancı, Erol Önderoğlu.

26 ytringsfrihetsorganisasjoner ber om at gjesteredaktørene i avisa Özgür Gündem frifinnes
I en felles pressemelding sent ut av International Press Institute 12. april, ber Norsk PEN og 25 andre internasjonale ytringsfrihetsorganisasjoner om frifinnelse av journalistene Erol Önderoğlu og Ahmet Nesin, og leder av Human Rights Foundation Şebnem Korur Fincancı. De tre er bl.a. anklaget for å formidle terroristpropaganda og risikerer fengselsstraffer opp til 14 år. Neste høring i saken er mandag 15. april, Norsk PEN vil være til stede i rettssalen.

«Vi står sammen mot forsøket på å usynliggjøre det sivile samfunnet»
Flere menneskerettighetsorganisasjoner organiserte et felles pressemøte vedrørende anklagene og påstandene mot Osman Kavala og 15 representanter for frivillige organisasjoner i forbindelse med opptøyene i Geziparken i 2013. I den felles pressemeldingen, opplest av Amnesty Internationals Tyrkia-direktør Ruhat Sena Akşener, ble det bedt om en slutt på kriminaliseringen av det sivile samfunnet, samt presset i form av grunnløse anklager som «forsøk på å styrte regjeringen.» Presseuttalelsen sa også at rettighetsforkjemperne vil bli støttet når det gjelder alle angrep de blir utsatt for.

Det ble videre uttalt at rettssakene som er innledet mot rettighetsforkjemperne blir brukt for å kneble dem, og det ble understreket at regjeringen er ansvarlig for å beskytte alle borgeres rettigheter, inklusive retten til å holde fredelige møter, samt retten til ytringsfrihet. Organisasjonene som undertegnet teksten med overskriften «Vi står sammen mot forsøket på å utradere det sivile samfunnet» er: Sivile rettighetsforsvarere, Overvåkingsforening for likeverdige rettigheter, Forening for Rettighetsinitiativ, Sannferdighetens minnesenter, Menneskerettighetsforeningen, Journalister uten grenser, Menneskerettighetsstiftelsen i Tyrkia, Amnesty International og Citizenship Association.

19 rettighetsorganisasjoner, inkludert advokatforeningene i Ankara, Izmir og Diyarbakır, utarbeidet en felles erklæring om Gezi Park-saken og ber om omgående løslatelse av Osman Kavala og Yiğit Aksakoğlu. I erklæringen står det at det ikke finnes noen rimelig forklaring på hvorfor rettighetsforkjemperne forblir arrestert, og at det er en uforklarlig situasjon med hensyn til internasjonale lovstandarder.

For første gang ble en “fredsakademiker” frifunnet
Fem akademikere som var tiltalt for å ha underskrevet oppropet «Vi vil ikke delta i denne kriminaliteten», ble dømt for «å ha utført ulovlig organisasjonspropaganda”. Under rettsaken i Istanbul ble disse dømt til ett år og tre måneders fengsel hver. En meddommer sendte så inn en protest mot domstolens enstemmige avgjørelse og uttalte at akademikerne måtte bli frikjent. Dette var den første merknaden om en frifinnelse fra en meddommer i denne saken. Offentliggjøring av dommen ble derfor utsatt.

151 av de 486 akademikere som støttet oppropet er nå blitt dømt. Du kan finne dataene som er sammensatt av akademikere for fred på https://goo.gl/KGktHa.

Cumhuriyet-saken tatt opp i appellretten
Det er blitt framlagt innvendinger mot en resolusjon utstedt av Istanbuls sivilrett i forbindelse med Cumhuriyet-saken. Resolusjonen understreket at “dommene er klart mot loven og må derfor reverseres”. Uttalelsen sier videre at appellretten plikter å akseptere at de som mottar dommer på mindre enn fem års fengsel har rett til å anke og derfor må iverksettelse av dommene utsettes. Brevet ber videre om at en sak meldes til Forfatningsdomstolen slik at paragrafen som hindrer de som mottar fengselsstraff under fem år fra å anke blir fjernet, og at saken utsettes til det foreligger en ny resolusjon fra Forfatningsdomstolen.

I det 208 sider lange appellbrevet, underskrevet av syv advokater, ble søksmålet hevdet å være til stor skade for presse- og informasjonsfrihet, og at en kompensasjon er svært vanskelig. Dersom dommen blir stående vil fri journalistvirksomhet i Tyrkia være kontrollert av rettsvesenet. Brevet sa videre at «det er mot den personlige frihet og sikkerhet at noen dommer med fengselsstraff som konsekvens er åpne for appell, mens andre dommer ikke er det” og at “dette vil være i konflikt med retten til å anke og med likestilling”.

Om å fornærme Erdoğan
En straffedomstol i Diyarbakır har dømt en av HDPs formenn, Figen Yüksekdağ, til ett år og seks måneders fengsel for å ha «fornærmet presidenten». Yüksekdağ ble arrestert da saken mot flere HDP-medlemmer startet i november 2016 og var tiltalt på bakgrunn av sine uttalelser mens hun var i varetekt. I uttalelsene hadde Yüksekdağ sagt at Erdoğan har en «politisk fortid med mange uklarheter”. Yüksekdağ er fortsatt arrestert.

Adnan Karataş, som var løslatt på prøve på grunn av sine innlegg i sosiale medier  under Gezi Park-demonstrasjonene i 2013, ble også dømt for å ha «fornærmet Erdoğan.» Karataş var på det tidspunktet under 18 år og ble derfor dømt til 5800 tyrkiske lira (ca. 10 000 kroner) i bot.

Brukere av sosiale medier i retten
I Diyarbakır er Aziz Turay som var tiltalt på grunn av to fotografier han likte på Facebook for fire og fem år siden, blitt dømt til ett år og syv måneders fengsel for  «å utføre propaganda for en terroristorganisasjon».

En rett i Istanbul dømte en Facebook-bruker til over tre års fengsel på bakgrunn av såkalt «ulovlig organisasjonspropaganda» samt til to og et halvt års fengsel for å ha «fornærmet presidenten».  Vedkommende ble stoppet av politiet i en rutinekontroll i Istanbul i januar 2018. Hans Facebook-konto ble deretter undersøkt av politiet hvorpå han ble etterforsket.

I Ankara har statsadvokatens kontor utarbeidet en anklage mot en pensjonert lærer fordi han angivelig skal ha fornærmet presidenten i syv forskjellige Facebook-innlegg, inklusive tegneserier, bilder og kommentarer. Påtalemyndighetene igangsatte ytterligere etterforskning av den pensjonerte læreren for å ha “vanæret offentligheten”, for å ha “vanæret religiøse verdier” og for å ha «fornærmet statsansatte”.

Gezi Park-saken: Anklagene “akseptert”, første høring 24. juni
Tiltaler var tatt ut mot 16 personer, blant annet forretningsmannen Osman Kavala som har vært arrestert i 15 måneder, journalisten Can Dündar og skuespiller Mehmet Ali Alabora.  Den første høringen av saken vil bli avholdt 24. juni. Anklagene viser til den globale sosiale protestbevegelsen «Occupy» som ble startet i forbindelse med den globale, økonomiske krisen i 2008-2012.

Anklageren hevder at Gezi Park-demonstrasjonene ble planlagt med støtte fra en organisasjon som heter OTPOR (MOTSTAND), og brukte modellen til “sivilt opprør” fra Gene Sharp, en av initiativtagerne til Occupy-bevegelsen. OTPOR er en ungdomsorganisasjon i Serbia som gjennomførte fredelige protester mot Slobodan Milošević-regimet i årene 1998 til 2004 og er et av elementene i den sosiale bevegelsen som førte til Slobodan Milosevićs fall.

Anklageren hevdet at grunnlaget for Gezi Park-protestene ble lagt i 2011 og at de ble planlagt arrangert i mai 2013.  Da protestene ble beskrevet som et forsøk, ble de 16 rettighetsforkjemperne anklaget for å være «påvirkere» og for å benytte metoden «sivilt opprør». Anklagen forsøkte videre å vise til paralleller mellom Gezi Park-protestene og handlingsplanen som er nevnt i boken «Fra diktatur til demokrati», skrevet av Sharp.

Myndighetene straffer dommer som frikjendte saksøkt som hadde «fornærmet Erdoğan»
Dommer- og anklagemyndigheten (HSK) har utstedt straffen “relokalisering” til dommer Aydın Başar, som frifant en person som var tiltalt for å ha «fornærmet presidenten». Ifølge HSK-koden er relokalisering den nest strengeste straffen etter en oppsigelse fra dommeryrket.

Da han var dommer utstedte Başar en frifinnelse for en saksøkt som hadde delt et dikt på Facebook, et dikt han ikke hadde skrevet selv. Erdoğans advokater sendte inn en anklage mot Başar på bakgrunn av frifinnelsen. Etter klagen startet HSK i 2016 en etterforskning av Başar. Den 25-årige dommeren ble dømt til relokalisering og måtte utføre sin dommerplikt i eksil i Zonguldak og senere i Erzurum.

HSKs etterforskningen av Başar er nå avsluttet.  Et av medlemmene av HSK som utstedte dommen stemte for avskjedigelse, tre stemte for relokalisering og to for reprimande. Başars protest mot dommen ble avvist av HSKs generalforsamling og dommen er derfor endelig.

Dagsavisen Yeni Yaşam fjernet fra utsalgssteder
Dagsavisen Yeni Yaşams utgave 15. februar ble beordret fjernet fra alle utsalgssteder på grunn av nyheten om at parlamentsmedlemmer fra Det demokratiske folkepartiet (MPP) demonstrerte til støtte for sin sultestreikende kollega, Leyla Güven.

Dommen anklaget avisen på bakgrunn av nyheten med overskriften «100 dager med motstand”, og et oppslag med tittelen «De marsjerer for mer solfylte dager”.  Det ble videre hevdet at avisen legitimerer PKKs handlinger der de angivelig benyttet vold og trusler, inklusive bilder og kommentarer der de lovpriser den illegale organisasjonen.

Journalist sparket etter å ha invitert borgermesterkandidat til et TV-show
Det republikanske folkepartiets (CHP) borgmesterkandidat, Alper Taş, ble invitert til et TV-show på TV5. Etter at Taş hadde uttalt seg om rettighetene til LGBT-aktivister under showet, ble showet fjernet fra kringkastingens program og verten for showet, journalisten Çağlar Cilara, ble oppsagt fra kanalen.

I sine uttalelser sa Taş blant annet at «han vil følge med på de beslutninger og saker som LGBT-aktivister omtaler i sine egne fora”, og kanalen TV5 ble kontrollert av regjeringsvennlige medier. Cilara uttalte seg også om saken på  sosiale medier: «TV5-eventyret er også over. Journalister i Tyrkia sitter fast i politisk polarisering, kamp og uro. Jeg stiller spørsmål, jeg rapporterer nyheter, og jeg har laget over 3 000 programmer i løpet av åtte år. Ikke vær bekymret, jeg skal fortsette å stille spørsmål”.

HDP-plakater fjernet i Siirt
De lokale myndighetene i Siirt har utstedt et forbud mot plakater fra Folkets Demokratiske parti (HDP) med slagordet “frihet starter med egen administrasjon». Myndighetene beordret at alle partiplakater, brosjyrer og bannere som bærer slagordet skal beslaglegges, og igangsatte en etterforskning på bakgrunn av at partiet angivelig drev med “propaganda for en terroristorganisasjon». Plakater og bannere på boards i Siirt ble fjernet av politiet.

Dokumentarfilmen “Sitronkaffe» forbudt
Et tyrkisk universitet tillot ikke visning av dokumentaren “Sitronkaffe» av Medet Dilek på 8.mars. Dokumentaren skildrer sexarbeidere, og tillatelse til visningen ble nektet på grunn av innholdet.  Medet Dilek er tidligere blitt etterforsket for å ha «fornærmet Atatürk» og for å ha «oppfordret til kriminalitet» på bakgrunn av innholdet i dokumentarfilmen «Stone Buttons» som handler om et folkelig opprør i Koçgiri.

Ferhat Tunç: “Jeg vil arbeide fra utlandet en stund”
Musikeren Ferhat Tunç gjorde oppmerksom på en fengselsstraff og andre søksmål rettet mot ham da han uttalte: «Jeg vil fortsette å tenke, snakke og produsere arbeid fra utlandet en stund”.

Han kom med følgende erklæring: «De synes ikke den toårige fengselsstraffen mot meg var nok, så de igangsatte ny etterforskning som førte til nye tiltaler med påstander om «å utføre ulovlig organisasjonspropaganda» og å inneha «ulovlig organisasjonsmedlemskap». De forfølger meg. Jeg har aldri noen gang kommet med innrømmelser til deres press og løgner. Jeg har aldri betraktet min identitet som kunstner som adskilt fra mitt ansvar til folket. Jeg levde med stemmen min, men jeg har alltid selv bestemt over harmonien til den stemmen og jeg har aldri følt anger for det. I dag har jeg lagt ut på en vanskelig reise med min identitet, min personlighet, min følgesvenn – instrumentet baglama – og stemmen min, og jeg etterlater et liv jeg har bygget med mine egne hender og et skadet, utmattet land. Jeg vil fortsette å tenke, snakke og produsere arbeid fra utlandet en stund og ikke ta et skritt tilbake. Mine tanker og min samvittighet ber meg om å forstyrre stillheten. Vi kan komme gjennom disse tider med minst skade gjennom vårt kollektive arbeid og kamp og puste ut etterpå. Vi kan drømme sammen og vinne igjen».  Se også nr 8-2018.

Politi angrep «Feminist Night Walk» med tåregass, Erdoğan angriper kvinner
Den såkalte «Feminist Night Walk» som skulle gjennomføres på gågaten Istiklal i Istanbul 8. mars ble stanset av myndighetene. Politiet blokkerte Taksim-plassen og omgivelsene før marsjen skulle finne sted og angrep kvinnene med tåregass og gummikuler. En pressemelding kunne ikke offentliggjøres på grunn av politiets angrep.

President Erdoğan retter nå en anklage mot kvinnene, som protesterte på politiets angrep. «Vi vil kjempe mot de som er fiender av bønnen og flagget», sa Erdoğan. Etter uttalelsen fra Erdoğan samlet en gruppe seg på Taksim-torget og forsøkte å marsjere mot People’s Democratic Partys (HDP) provinsbygning mens de sang «Break the hands of those raised against prayer”.

ECHR: «Systematiske søksmål mot journalister brukes som politisk press»
I saken mot avisen Özgür Gündems eier, Ali Gürbüz, uttaler Europadomstolen for menneskerettigheter (ECHR) at systematiske søksmål mot journalister brukes som politisk pressmiddel, og at de fører til selvsensur og krenkelse av ytringsfriheten. Resolusjonsteksten ga uttrykk for at selv om Gürbüz var blitt frikjent i alle søksmål rettet mot ham, ble han utsatt for sterkt press på grunn av rettsforfølgelsene. Menneskerettighetserklæringen antyder at slike rettsforfølgelser tar sikte på å kontrollere journalister ved å skape frykt for å bli dømt, samt å etablere en avskrekkende effekt når det gjelder en fri sosial debatt og ytringsfrihet. Retten fant Tyrkia skyldig i å krenke ytringsfriheten i samsvar med artikkel 10 i Europakonvensjonen for menneskerettigheter og ila landet en bot på 3500 euro som skal betales til Gürbüz.

HDP-plakater fjernet
De lokale myndighetene i Urfa har bestemt at plakater fra det kurdiskvennlige People’s Democratic Party (HDP) med teksten «Fred mot krig» skal fjernes. Beslutningen ble fattet på bakgrunn av en påstand om at plakatene førte til «ulovlig organisasjonspropaganda». Etter dommen ble samtlige plakater i provinsen og omliggende distrikt fjernet av politiet.

Filmen «Reisen mot solen» forbudt
Ledelsen ved universitetet i Marmara forbød visning av filmen “Reisen mot solen” av Yeşim Ustaoğlu. Filmen, som er produsert i 1999, ble planlagt vist under et arrangement med fokus på kvinnelige regissører, organisert av universitetet og dets filmklubb. Universitets administrasjon fant ikke visningen “passende”, da filmen skildrer utviklingen til og vennskapet mellom to ungdommer – den ene tyrkisk, den andre kurdisk.

Kaos etter valget
President Erdoğan parti AKP og koalisjonspartneren MHP har fått flest stemmer på landsbasis – 51,7% – men AKP har tapt makten i både Ankara og Istanbul, noe som har ført til omfattende protester, særlig fra Erdoğan og hans støttespillere, som nå mener at det har foregått et politisk kupp i Istanbul. Det republikanske folkepartiet CHPs ordførerkandidat Ekrem Immamoğlu har nå erklært partiets seier to ganger og i skrivende stund telles stemmene opp for andre gang. Immamoğlu sier til media at AKP ikke må gjøre byens 16 millioner innbyggere til en del av sin indre maktkamp – da skader de bare Tyrkias rykte.

Tyrkia-nytt er en redigert utgave på norsk av de siste nyhetene fra våre tyrkiske kontakter og samarbeidspartner, Initiative for Freedom of Expression, Bianet og dokuz8NEWS når ikke andre er kreditert. Tyrkianytt blir distribuert til våre medlemmer, samarbeidspartnere, media, etc. En oversikt over nyhetsbrevene fra Initiative for Freedom of Expression finnes her. Nærmere informasjon om enkeltsaker: Freedom of Expression Weekly Bulletin/Düşünce Suçuna, epost: dusunthink@gmail.com.

Redigert og oversatt fra engelsk av Carl Morten Iversen

26 free expression groups urge acquittal of Özgür Gündem guest editors in Turkey

From left: Ahmet Nesin, Şebnem Korur Fincancı, Erol Önderoğlu.

The below-named freedom of expression organisations denounce the lengthy judicial harassment suffered by Reporters Without Borders representative and IPI member Erol Önderoğlu, Turkey’s Human Rights Foundation Chair Şebnem Korur Fincancı and journalist Ahmet Nesin and call for their full acquittal at the hearing on April 15, 2019, when a verdict is expected.

The three defendants are charged with “engaging in propaganda for a terrorist organisation”, “incitement to commit a crime” and “praising criminal activities and those engaged in them” for standing in as guest editors in the “Editors-in-Chief on Watch” solidarity campaign for the shuttered pro-Kurdish daily Özgür Gündem.

We further denounce the ongoing detention and prosecution of scores of journalists in Turkey as an autocratic attempt to silence all dissenting voices and to prevent independent journalists from carrying out their profession.

We offer our support and solidarity to our colleagues Önderoğlu, Korur Fincancı and Nesin, who have been subjected to a trial lasting almost three years, and we call on the Turkish government to cease such oppression of journalists, academics and writers.

“This case is about an act of collegial solidarity that should never have resulted in criminal proceedings. Turkey must cease violating the rights of journalists to disseminate the news and of the public to receive balanced reporting,”, Caroline Stockford, Turkey Advocacy Coordinator at the International Press Institute, said.

«By targeting prominent human rights defenders, the authorities aim to decimate what little remains of civil society in Turkey. They will not succeed. We stand united with our colleagues and insist that this relentless judicial harassment cease,» said Sarah Clarke, Head of Europe and Central Asia at ARTICLE 19.

«When the very act of solidarity for repressed journalism is criminalised in Turkey, international solidarity for our colleagues becomes even more crucial.” – Nora Wehofsits, Advocacy Officer at the European Centre for Press and Media Freedom (ECPMF)

«International public opinion should know that Turkey is not merely Erdogan’s Turkey. Like Erol Önderoğlu, Şebnem Korur Fincancı and Ahmet Nesin, there are many people and courageous initiatives that need to be heard about and be supported. This is why providing the international public with continuous and in-depth coverage on Turkey is so important today», Chiara Sighele, OBC Transeuropa.

“We stand united in support of Erol Önderoğlu, Şebnem Korur Fincancı and Ahmet Nesin. We promise that we will do our utmost to support the journalists and to put pressure on the Turkish government to cease the prosecution and detention of journalists“, said Kjersti Løken Stavrum, Vice President of Norwegian PEN.

Özgür Gündem has long been targeted by Turkish authorities for its journalism. Last month the European Court of Human Rights (ECHR) ruled that Turkey had violated the right to freedom of expression in systematically bringing terrorism-related criminal cases against Özgür Gündem’s owner, Ali Gürbüz, between 2004 and 2005.

ARTICLE 19
Articolo 21
Association of European Journalists
CRNI (Cartoonists Rights Network International)
CPJ (Committee to Protect Journalists)
Danish PEN
ECPMF (European Centre for Press and Media Freedom)
EFJ (European Federation of Journalists)
English PEN
Freedom House
Front Line Defenders
German PEN
IFJ (International Federation of Journalists)
IPI (International Press Institute)
Norwegian PEN
OBC Transeuropa
PEN America
PEN Belgium/Flanders
PEN Canada
PEN Germany
PEN International
PEN Netherlands
P24 (Platform for Independent Journalism)
SEEMO (South East Europe Media Organisation)
Swedish PEN
Wales PEN Cymru