Alle innlegg av Hege Nouri

Spionasjetiltalen mot Assange må fordømmes - forsvar ytringsfriheten

Gjennom en utilsiktet lekkasje er det blitt kjent at amerikanske påtalemyndigheter har tatt ut en hemmelig tiltale mot grunnleggeren av WikiLeaks: Julian Assange. Han har siden 2012 levd i asyl i den ecuadorianske ambassaden i London. Britiske myndigheter har siktet ham for brudd på kausjonsbestemmelsen. Opprinnelig ble Assange fengslet i London i forbindelse med at svenske myndigheter ville avhøre ham i en sak der han var beskyldt for seksuelle overgrep mot to kvinner. Svenske påtalemyndigheter har henlagt den saken. Det som ligger til grunn for den nåværende hemmelige tiltalen er knyttet til spørsmål om ytringsfrihet.

Begrunnelsen for at Assange søkte asyl er nettopp frykten for å bli tiltalt for spionasje med risiko for en dom på mer enn 30 års fengsel. Julian Assange har et skjebnefellesskap med Chelsea Manning, som fikk en tilsvarende dom for omfattende lekkasjer mens hun tjenestegjorde i de amerikanske væpnede styrker under Irak-krigen. Lekkasjene Manning var ansvarlig for, og som WikiLeaks gjorde kjent for verden, ga et usminket bilde av den brutale krigføringen i Irak og Afghanistan. Gjennom disse lekkasjene ble ikke minst de omfattende sivile tapene kjent for omverden. Også tradisjonelle medier gikk sammen med WikiLeaks og publiserte historier som ellers ikke ville ha vært kjent.

Det er viktig å huske hva som er sakens kjerne: Medienes rett til å publisere ubehagelige sannheter gjennom lekkasjer. Det er også å viktig å huske på forbindelsen mellom situasjonen til Assange og saken til Edward Snowden. Ett av anklagepunktene mot Assange er at det var WikiLeaks som assisterte Snowden under hans flukt fra USA. Grunnen til at Snowden er i eksil i Moskva er hans omfattende lekkasjer som viste omfanget av den amerikanske etterretningstjenestens overvåking av all elektronisk kommunikasjon på global basis. Snowden har selv sagt at han som varsler frivillig reiser til USA hvis han får en åpen rettssak i ordinær rett.

Saken til Chelsea Manning, som endte med en dom på mer enn 30 års fengsel, viser at både Snowden og Assange med rette frykter en rettssak i spesialdomstoler etter en spiontiltale. Det var derfor de søkte asyl. Manning er i dag fri takket være en benådning av president Obama. Også Obama-administrasjonen vurderte å ta ut tiltale mot Julian Assange. Obama droppet saken fordi det ikke kunne tas ut tiltale uten samtidig å tiltale andre medier som hadde publisert lekkasjer fra WikiLeaks, inkludert mediehus som New York Times: Tradisjonelle medier er åpenbart beskyttet av First Amendment i grunnloven.

Når det nå er kjent at det under president Trump er tatt ut en hemmelig tiltale mot Assange, er dette en potensiell trussel mot all publisistisk virksomhet med grunnlag i lekkasjer. Nære medarbeidere til presidenten har kommet med sterke, hatefulle ytringer mot Assange, og underbygger spionanklagene med anklager om at WikiLeaks er en «etterretningstjeneste». Advokatene til Assange og en rekke talspersoner for menneskerettigheter og ytringsfrihet i USA har advart mot konsekvensen av ytterligere innskrenkninger i ytringsfriheten i USA. Dette er bare det siste av flere angrep på medier og ytringsfriheten i USA under Trump-administrasjonen.

En tiltale mot virksomheten til WikiLeaks vil bidra til en fryktkultur som vil ramme all journalistikk. Alle medier, spesielt de som i en lang periode selv publiserte avsløringer takket være WikiLeaks-lekkasjer, må nå stå opp og forsvare Julian Assange mot en rettsprosess som kan bli et alvorlig angrep på ytringsfriheten, ikke bare i USA, men globalt.

Av Rune Ottosen,
styremedlem i Norsk PEN

Kronikken sto på trykk i Klassekampen 5. desember 2018.

İlkyaz - a new platform for young writers in Turkey

We congratulate and welcome the new platform for young writers in Turkey: İlkyaz.

İlkyaz is built to showcase and nurture the imagination of writers under 35.  The founder and coordinator of İlkyaz is Ege Dündar, a long time friend and collaborator of Norwegian PEN. Together with manager Irmak Ertaş and their friends on the advisory board, Halil Gediz and Özge Sargın, they launch this extraordinary literature  haven on 3 December 2018.

Literature knows no frontiers. Norwegian PEN believes that İlkyaz  will represent a significant and valuable source of Turkish young voices the world needs to listen to.

Norwegian PEN is the proud supporter of İlkyaz.  To contribute to make the writers’ works read, we publish three of the platform’s first texts in Norwegian, translated by translator Gunvald Axner Ims:

Så enkelt av Eren Özgür

Klagesang til fiken av Anıl Can Uğuz

Hodepine av Halil Gediz

You can find these works in Turkish and English here:

Anıl Can Uğuz – İncire Ağıt / Lament To Fig / Klagesang til fiken

Halil Gediz – Ağrı/Pain/Hodepine

Eren Özgür – Basit / Simple /SÅ Enkelt

We congratulate the founder and coordinator Ege Dündar by reproducing his own words on the web sit

In these times where divisions thrive, and interaction between people gets increasingly narrow due to political, economic or ideological boundaries, literature is a shelter for us all. It’s an avenue where we can meet beyond our differences in opinion, and witness our communal home, that is the Earth through various windows. It’s a precious common ground we can find morale in and appreciate insight into perspectives across the isle in an era besieged by a lack of communication.
(…)
We hope İlkyaz will encourage a wave of young writers, who are growing ever more doubtful of their talents and potential due to a lack of publishing opportunities. We wish to support young voices, even when other publishers say their content is “too raw.”
(…)
Our wish for İlkyaz is to act as a bridge. Not just between our readers and writers, but also between the first and later stages of a writers’ career – newly emerging and more established names; between young Turkish writers and writers and audiences from around the world.
(…)
Ilkyaz means spring in Turkish but is also a combination of the word “ilk” for first and “yaz” for write. I hope that much like the awakening of spring, we can pave the way for new writers and ideas to grow on our platform. We eagerly await your ideas. Welcome to İlkyaz!

Ege Dündar

Basit / Simple / Så enkelt av Eren Özgür

Det er nesten et år siden forrige gang jeg kom hit, til familien min i Ayvalık. Da jeg skulle reise igjen, var det samme gamle visa; mor gråt og far satte opp ei mine som sa “hva skal det bli av deg, da, gutt?” Kanskje spør han seg sjøl om det samme. Familierelasjoner utvikler seg nesten svimlende fort. Alle setter sitt preg på de andre med sitt meningsløse strev, og vi tillater oss å gjøre det – her holder jeg ikke meg sjøl utenfor, jeg er også en del av dette kjøret – smisker til høyre og venstre på en surrealistisk måte.

Det er sant at jeg er litt boms, noen vil si jeg er skikkelig boms. Men jeg er en bra boms. Det vil si, jeg er bra på bomselivet, og samtidig som jeg bomser, plager jeg ingen andre med det. Det ligger verken opprør eller markeringsbehov i det, jeg gjør det ikke for å hevde meg. Bomselivet handler jo om dumskap. Tankeløshet, idioti og den slags.

Når jeg er med familien, liker jeg alltid å opptre sånn at jeg får denne underlegne posisjonen. En gang gikk jeg fra Ayvalık sentrum til Cunda i to-tretida om natta. Hva det skulle være godt for, vet jeg ikke sjøl en gang, for jeg var full. Kanskje mamma ble gående og spørre hvorfor gutten deres gjør sånn, slik at hun fikk flere til å svare og delta i diskusjonen. Men det var bare totalt bomseri, idioti altså, ikke noe vondt ment. Hvis en i tillegg til dum, blir slem, går stemninga i hjemmet altfor raskt over fra hygge til dritdårlig teater.

 

Før–
Relasjonene innad i en familie skiller seg fra andre relasjoner, for alle har mer eller mindre tatt på seg en rolle. Det gjelder ikke bare i vår familie, som sakte graver sin egen grav og til slutt en dag går i oppløsning på grunn av de andre familiene den har skapt. Alle familier utvikler seg sånn, og derfor går også alle familier til grunne. Sjøl har jeg tatt på meg rollen å spille komisk boms, en det ikke finnes noe vondt i. Jeg drar ned det kumulative karaktersnittet og gjør at familien lander balansert rundt inntakskravet. Selvfølgelig uten at det stopper meg fra å agere når jeg får et overraskende innfall.

Når det gjelder familien, og da snakker jeg ikke bare om foreldrene mine, men om alle familiemedlemmene og tilknytninga vi har til hverandre, må den, akkurat som foreldrene mine, ha flyttet ut til en liten by etter at mormor døde. Måltidene der alle sitter samlet rundt et bord, finnes ikke mer. Fellesmåltider bringer lykke, akkurat som nyvaska hus. Nå for tida spiser jeg kveldsmaten aleine, i kjelleren til en bar, i et rom uten dagslys, og det jeg spiser, er rester fra den åpne frokostbufeen som jeg varmer i mikroen. Dette må ta noe av skylda for uflaksen min.

Hver gang jeg drar til Ayvalık og vi setter oss til bords  med tantene mine, som tilfeldigvis bor i samme lille by, ser jeg derfor alltid for meg den gule lyspæra i kjellerrommet under baren. Men til venstre for meg står det ikke tønnevis med tonic. Nei, der sitter mamma. Hun har et vakkert smil, som faktisk er konstant under denne typen middager og familiebesøk. Sjøl om et konstant smil kan virke skummelt, vet hun nøyaktig hvordan hun skal bære det. Når vi sitter rundt bordet på denne måten, ønsker jeg alltid at noen skal fortelle historier. Noen ganger dukker det riktig nok opp ei skravlebøtte som ikke klarer å fortelle noen verdens ting, og da hindres flyten så seremonien går i stå. Men det gjør ikke noe, jeg er alltid klar for hvilken historie det måtte være, det er noe jeg er disponert for.

Etter–

En av de kveldene i Ayvalık holdt jeg på med å montere et dusjkabinett sammen med pappa. Kanskje jeg bør starte litt tidligere. Den morgenen hadde ei av tantene mine bedt mamma og meg ut for å spise. Vi tar oss alltid noe sterkt når vi går ut og spiser med tante. Ja, vi drikker for så vidt når vi møtes hjemme også. Denne gangen dro vi til en restaurant i Cunda, der vi bestilte meze og raki, ei litersflaske. Mamma drikker ikke, og etter ei stund sluttet onkelen min seg til, men han tok neppe mer enn to doble. Etterpå, da jeg og han var gått til Taş kafé for å runde av med noe lettere, drakk jeg to øl, og på hjemveien kjøpte jeg tre øl til.

Dusjkabinettet var så trangt at en ikke kunne snu seg rundt i det, men så hadde vi kommet over et nytt og bestemt oss for å skifte ut det gamle. Det var sånn jeg hadde endt opp med å gjøre denne jobben sammen med pappa, og jeg ble sjøl overrasket over innsatsen jeg la i det. Jeg advarte pappa da han holdt på å montere døra feil og sånn. Da jobben var ferdig, var det slutt på ølen også. “Gi meg nøklene, så drar jeg og henger i en bar,” sa jeg og siktet med det til nøklene til en 92-modell 205 som jeg bruker nå for tida. Ingen sa “det kan du drite i.” Riktignok er han en ubrukelig unge, men han kan det å reparere ting. Bare se hvordan han monterte dusjkabinettet på et blunk. “Du får ikke til å starte den nå,” sa pappa om bilen. Jeg fikk likevel nøklene, men tror du ikke den fordømte bilen nektet å starte! Det måtte finnes en metode, som de bare ikke delte med meg fordi de ville at jeg skulle holde meg hjemme, det vet jeg nå. Der og da visste jeg like godt at jeg ville klare å starte den. Siden den startet og stoppet innimellom, holdt jeg samme kurs ute på gata og lot være å svinge. Jeg gav gass på stedet og dro av gårde i motsatt retning av hvor jeg egentlig hadde tenkt meg hen. Et eller annet sted går det vel an å snu, tenkte jeg, men det gjorde ikke det. På siste forsøk stoppet bilen totalt og nektet å starte igjen.

Jeg så meg om, full som jeg var, etter nærmeste bakke og siktet meg inn mot en annen vei som også gikk i feil retning. Jeg begynte å dytte. Bare bilen fikk litt fart, skulle jeg hoppe inni og starte den, tenkte jeg. Så det gjorde jeg, og bilen startet. Når jeg ser meg tilbake, er dette en av topp fem grunner til at jeg kjenner meg vellykket, det er jo ikke så mye å ta av. Likevel, jeg kjørte fortsatt i feil retning, og der tok veien slutt. Jeg befant meg ute på et sted som liknet et jorde. Jeg tegnet en stor U og kom tilbake inn på veien jeg kom fra, så fortsatte jeg forbi huset vårt og ned til Ayvalık sentrum. Der satte jeg meg i en bar, bestilte en øl og tenkte over hvor mye dritt jeg hadde opplevd på kort tid. Gi keiseren hva keiserens er. Deretter mistet jeg konsentrasjonen. Det er vanskelig å konsentrere seg når en er full. Jeg begynte å stille bartenderen spørsmål. Det var han som eide stedet. Jeg tvang han til å prate med meg, og det er noe av det verste jeg vet. Jeg jobber også som bartender, og har gjort det i sju år. Jeg kan lett påstå, med hånda på hjertet, for det er jo tydelig for enhver: Vi eier ikke barkultur i dette landet; det vi har kultur for, er å møtes, snakke sammen og dele hverandres sorger. Så fort jeg hører om å dele hverandres sorger, rygger jeg to skritt tilbake. For ikke å snakke om når denne delinga blir programmert til å skje på bestemte dager til bestemte tider og blandes med alkohol … Herregud. Jeg fnyser når jeg ser folka deler sorger som om de spiller Playstation. Jeg glemmer hva jeg kan, og begynner istedenfor å tenke på hva jeg ikke kan. Jeg prøver å ikke tenke på tida jeg har sløst bort, men på fenomenet bortkastet tid. Det går ikke så verst.

O, du tidssløseri! En dag vil jeg finne deg, og jeg er sikker på at vi skal ha gode samtaler med hverandre. Jeg kjenner deg over hele meg, hvor enn jeg snur meg, ser jeg spor etter deg, og det gjør meg sikker på at du er her. Etter hvert som vi har lært hverandre å kjenne, setter jeg bare større pris på deg og snakker varmt om deg med andre. Det var sånne ting jeg husker at jeg snakket om den kvelden i baren med den bartenderen. Nå er det ei stund siden, men det ble vel til at jeg drakk tre-fire øl mens jeg snakket om tidssløseriet. Så gikk jeg ut, og bilen ville fortsatt ikke starte.

Nå var det ikke noen bakke i nærheten, så jeg ble stående å vente helt til jeg så tre-fire personer som kom gående forbi. “Gi meg en dytt, da, gutta,” sa jeg. De dyttet. Bilen startet ikke, men vi var kommet et godt stykke på vei da en av dem kom på å si: “Bror, dette går nok ikke.” Jeg takket for hjelpa, og de gikk videre. Så ble jeg stående der langs veien. Jeg hørte på litt musikk, og kanskje det var fordi jeg uten å legge merke til det hadde trykket på gassen for å holde rytmen, at bilen startet da jeg helt uten forhåpninger vrei om nøkkelen etter to-tre sanger. Jeg kom meg hjem, og senga var glovarm.

Nå vet jeg nøyaktig hvordan du må gjøre for å starte bilen. Etter å ha pumpet litt på gassen, trekker du girspaken sakte mot deg samtidig som du løfter på kløtsjpedalen og gir gass. Så enkelt er det.

Oversatt fra tyrkisk av Gunvald Axner Ims, medlem i Norsk oversetterforening.

Om forfatteren

Jeg er født i Istanbul 10. april 1989. Faren min var bilelektriker og mora mi var statsansatt. Jeg gikk ut grunnskolen og gymnaset i Istanbul, og flyttet til Ankara da jeg begynte på universitetet ODTÜ (Orta Doğu Teknik Üniversitesi), der jeg tok ei grunnutdanning i filosofi. Jeg har alltid syslet mer med litteratur, men prøver fortsatt å studere videre innen filosofi. Jeg sier prøver, for jeg har aldri vært flink til å lese filosofi. Jeg tenker at jeg alltid har vært interessert i språkstrukturer. Jeg prøver å fortsette å øve på det for meg selv. Jeg føler liksom at teorier og trender virker litt tynt i forhold til fortellemåter. Samtidig som jeg føler dette, jobber jeg som bartender for å opprettholde livet jeg lever. Men det er ikke en jobb jeg pleier å skryte av. Sånn er ståa.

İncire Ağıt / Lament To Fig /Klagesang til fiken av Anıl Can Uğuz

jeg får ikke plass i denne kista leyla

nedi jorda fins ei varmere sol men

fordi du ikke elsker meg

vagler liksom kråker over maisåkrene

og munnen min fylles opp av sand

som gledesrop i livet jeg forbanner.

 

jeg får ikke plass i denne kista leyla

botanikken gjør det vanskelig

å ta deg som en blomst fra greina di

men jeg er død

tenk en fisk, som tar livet av seg ved å drukne

dette livet jeg har bygd med unyttige hender

dette øyerykket, dette stusslige leiet

påfunn for et amnesti fra mitt indre

jeg er død nå kan jeg si:

alt har et navn, det er så rart!

 

jeg får ikke plass i denne kista leyla

i hus det ikke lukter fukt men naftalen i

gikk jeg fra rom til rom der det ble eltet tarhana

i klare kvelder falt jeg ofte ned fra fikentreet

for å unngå minner om meg selv som nyfødt

loddet jeg fikenmelk til munnen

sneiet hånda borti brennesle og gråt

det var flasker med eau de cologne og eteriske såper

jeg fyrte gjerne opp i ovnen med papir.

 

jeg får ikke plass i denne kista leyla

da jeg vokste opp var mor ei plage

jeg sa det aldri, men hun klenget seg til uro

så lett å skape engstelse         mor jeg klør i hodet!

lusesjampo var noe nytt den gangen

som en plystrelyd løst opp i gjengjeldelse

jeg aksepterte at lettskremtheten går i arv

på morssida.

 

jeg får ikke plass i denne kista leyla

for faren min er denne kroppen bortkastet sperm

et minne om en sjelden lykkestund

for å drive bort djevelen som plaget barnet

ofret de en hane i gården

bestefar klistret stikkende gråt til panna si

og bordet som i årevis serverte stekt asparges

tørket han av med sitt fineste lommetørkle

mens grove forbehold satte seg i mine trinne kinn.

 

jeg får ikke plass i denne kista leyla

jeg har kjent lappersker med skaut

som jeg var redd for å få tyggis av

jeg har gjømt meg i moskegården

gi meg et bittelite vink, har ventet på å høre noe

jeg trodde mormor kunne tysk

da hun sa velosped om sykkelen min

om kveldene stjal jeg oleaster

klatret i murvegger når jeg rømte

og sleit meg ut; jeg knuste aldri boksen i boksen går

 

jeg får ikke plass i denne kista leyla

nå er dette fikenfatet fullt

smuglerte som helles over ryggen min

sot som har dekket meg siden hidrellez

fullmånen jeg trodde var allah

denne sotlukta

skamløs møll som spiser på min lilla vest

mor som strikker med pinner nummer to

ber om å bli gravlagt sammen med meg!

 

med min hjelp skulle fuglunger fly fra leppene dine

  og skamfullt se de runde magene sine i møte med de magre

der vandrer også profetene, det vet jeg

religionene jeg har fortalt deg om

så hedenske at de ikke vil skjønne det

den dagen jeg kysset nakken din ga til og med vampyrene opp

kanskje våkner jeg til liv litt leyla

om du gråter dette liket reint til grunne


Oversatt fra tyrkisk av Gunvald Axner Ims, medlem i Norsk oversetterforening.


Om forfatteren

Anıl Can Uğuz er født i Izmir i 1993. Han er uteksaminert som lærer i tyrkisk språk og litteratur ved Yeditepe-universitetet. Dikt og fortellinger av han er blitt publisert i tyrkiske tidsskrifter, og han står bak dikt, fortellinger og kortfilmer som har vunnet priser både i Tyrkia og i utlandet.

 

Metatekst:

Leyla er et kjent kvinnenavn i en romanse som står sentralt i islamsk litteratur, mer her.

Tarhana er en mye brukt suppeingrediens, for produksjonsmåten, mer her.

Hidrellez er en vårfest med bål oppkalt etter profeten Elias, mer her.

 

AĞRI / PAIN / HODEPINE av Halil Gediz

Det var en veldig annerledes dag da jeg lærte å skjelne mellom menneskers kjerne og omriss. På vei ut døra kjente jeg det sprengte i tinningene, ei dundrende hodepine! Den dro alt med seg som ei flomstor elv, og etterlot meg med et hode fullt av en fremmedgjørende tomhet. Jeg så meg omkring, og for første gang ble jeg skremt av menneskemengdene, som seig gjennom livet med visne blikk mens drømmene deres ble begravd i idealer. Jeg hørte plutselig maskindur bak meg, og skvatt til. Det måtte være et nytt veiarbeid, veiene skulle visst bare fortsette å bre seg ut til de fylte alt som var av åpne plasser mellom menneskene. Noen studenter gikk forbi med vesker fylt av drømmer løsrevet fra virkeligheten, de fylte gatene med en ånd som ikke ga gjenklang i deres egne liv engang. Et øyeblikk forestilte jeg meg at jeg hadde en bevissthet som kunne se forbi alle elementene slik de inngikk i en bevegelse, og heller oppfatte dem i sin egen tyngde. Hallusinerte jeg? Jeg må straks komme meg til et sykehus, tenkte jeg. Da hodepina ble uutholdelig, stanset jeg en forbipasserende og spurte om veien til nærmeste sykehus. Så dårlig kjenner jeg denne byen! En gang i tida regnet jeg det som en dyd å ikke kjenne byen jeg bor i, det var noe jeg bar som en utmerkelse. Utmerkelsen til en sjel som nekter å tilpasse seg steder, plasser og fysiske grenser; men nå ser jeg på denne uvitenheten, uvisst hvorfor, bare som dumskap. Jeg fant fram en penn og ei notatblokk for å skrive ned adressen som den hyggelige dama ga meg. Men jeg hadde ikke skrevet mer enn det første ordet da hodepina brått minsket i styrke. Jeg ble overbevist om at jeg ikke trengte å dra til sykehuset på grunn av disse svake etterdønningene av et dødelig jordskjelv av smerte, og var svært fornøyd da jeg la fra meg pennen. Men i samme øyeblikk som jeg gjorde det, meldte jordskjelvet seg igjen med voldsom styrke i tinningene. Faen heller! Jeg skreiv ned resten av adressen, og igjen minsket hodepina mens jeg skreiv. Hva kunne denne merkelige tilstanden bero på? Da jeg hadde skrevet ned adressen, nølte jeg litt før jeg la fra meg pennen. Igjen kjente jeg bølger av smerte dundre mot tinningene, og jeg greip raskt til pennen igjen. Nå noterte jeg inspektørmessig ned alle orda jeg så rundt meg. Det var den eneste muligheten jeg hadde til å slippe unna smerteriene. Uansett hvor usannsynlig det høres ut med ei hodepine som går over så fort en rabler ned noe på blokka, så var smertene virkeligere enn alt annet.

Jeg gikk på en buss, det var best å komme seg til sykehuset, for jeg kunne jo ikke holde på med pennen i evigheter. Jeg ble sittende og se ut av vinduet og noterte alt av interesse som for forbi. Hodepina rant ut av pennen min i form av ei væske, blekk som kledde seg i bokstaver og ord. Etter ei stund begynte det likevel å gå på tverke, og hodepina listet seg innpå igjen. Da jeg sluttet å kopiere omgivelsene og heller begynte å tegne noe av det som foregikk inni meg, merket jeg at hodepina forsvant enda fortere fra tinningene. Det var en merkelig følelse!

Ei hodepine som glei raskere unna jo bedre jeg skreiv … Jeg kom på at jeg burde skrive noe av de store dikterne, og kanskje på den måten kvitte meg med hodepina en gang for alle, men det hjalp ikke; for hodepina var ikke dette nok. Det virket som om den ønsket seg noe av meg, av det som var mitt. Stemmen til den engasjerte litteraturlæreren min blandet seg inn: «Vær original! Finn fram deg sjøl!» Det var hodepinen som kom til orde. Det virket som den trodde på meg, stolte på meg. Jeg fortsatte å skrive.

Bussen stanset opp et sted, jeg vet ikke hvilken holdeplass det var. Påvirket av en ny og framvoksende følsomhet hoppet jeg av bussen i et sprang, og det gikk opp for meg at jeg ikke lenger hadde kontroll over min egen kropp. Hva var det som foregikk? På den ene sida fortsatte jeg å skrive for å kvitte meg med hodepina, på den andre sida prøvde jeg å finne ut av hvor jeg kunne være. Sjøl om jeg følte at jeg holdt på å miste dømmekraften, oppfattet jeg det samtidig som at jeg midt i kaoset tok de mest resolutte skritta jeg noen gang hadde tatt. Det varte ikke lenge før jeg merket at jeg sto foran en storslått bygning. Det var som om en latent skapning vokste fram inni meg og tok over styringa. Jeg kikket på den praktfulle tredøra til bygningen. Utskjæringene så ut til å fortelle en historie, men ikke av det vanlige slaget. Da jeg tok et skritt fram for å gå inn i bygningen, var det ikke med min egen kraft, det var en kraft som oppsøkte meg og inntok kroppen min. Innenfor ble jeg møtt av en lang korridor. I enden av denne dunkle korridoren satt en velkledd mann og ventet. Da jeg hadde kommet til enden av korridoren, stilte mannen seg veldig nær meg og begynte å snakke med mild stemme:

«Først av alt, velkommen til Pennemuseet. Jeg er her for å vise deg rundt.»

«Så det er et museum? Hvor er de andre besøkende?»

«Du er den eneste ordentlige besøkende her i dag.» Han pekte på hodet mitt og spurte: «Hvordan går det med hodepina?»

«Hvordan kjenner du til den?»

«Den er en gave, en spesiell gave … Hodepina skal anspore deg til å skrive, men glem ikke at den i seg sjøl er et umettelig tomrom. Uansett hvor godt du skriver, vil den ønske seg noe bedre. Det kan hende du blir sliten av å måtte skrive noe dypere for hver gang, men det er veien du må gå for å lindre smertene. De som ikke er plaget av glemsel, kan umulig skrive. Nå, hvis du vil være så vennlig å følge meg, skal vi se oss om i museet.»

For ikke å miste dømmekraften totalt, vill jeg dra tåkesløret til side: «Nøyaktig hva er det som blir stilt ut på museet?»

«Det som stilles ut her, er i grunnen de besøkende sjøl. Du skal snart få se det.»

Konseptet med et museum der de besøkende ble stilt ut istedenfor gjenstander, overrasket meg. Likevel var det en annen del av meg, som hadde dukket opp i løpet av dagen og ført meg hit, som ikke stusset over dette i det hele tatt. Jeg fulgte etter mannen. Vi kom til det første utstillingsrommet, der det var en god del besøkende. De betraktet lerretene med stor munterhet. Hele rommet ble fylt av rosende ord om lerretene: Ekstraordinært! Lidenskapelig! Disse må jo være levende! For noen bilder! Og for noen dynamiske farger! Enestående! Fantastisk!

Samtidig var lerretene som lovorda falt over, merkelig nok helt tomme; de hadde ikke så mye som en enhetlig design. Det folkemengden feiret, var ingenting annet enn grelle hvite flater. Jeg vendte meg mot mannen og spurte:

«Hva ser de i lerretene?»

«Det du ser …»

«Altså ingenting?»

«Ingenting … For disse menneskene ser ikke med egne øyne, de ser omgivelsene med lånte blikk. De gjør seg opp meninger eller produserer nye tanker ut fra perspektiv de har lånt av andre. Glem ikke det jeg sier! Det finnes ikke noe farligere enn å betrakte verden med et blikk som ikke er ens eget. Det blir som å dra på en kropp som inneholder sjelen til et annet menneske. Dessverre tror de at hele denne illusjonen bygger på forestillinger som er framkommet gjennom deres egne blikk, men det dreier seg i virkeligheten om en form for eskalerende blindhet.»

Selv om jeg ikke skreiv noe, kjente jeg at hodepinen ble svakere. Vi gikk gjennom folkemengden under blasse blikk og kom ut i et annet utstillingsrom der det bare var en mannlig og en kvinnelig besøkende. Mannen snakket uten stans, mens kvinna bekreftet det han sa med korte replikker. Når han ville vise henne noe interessant, dro han henne i armen; hun, derimot, var så stille og grå at hun tillot han å bedømme henne. Ja, hun oppførte seg nesten som om hun ba han om det. Mannen tok ordet og spurte:

«Hvor mange personer ser du her?»

Jeg svarte i en usikker tone:

«To …»

«Nei. Her er det bare en. Den andre, derimot, hun som ikke har en egen stemme, fornekter sin egen eksistens ved å la en annen person snakke for seg. Stillhet uten dyd skaper smerte, unge mann, husk det. Etter et langt liv i stillhet, ser du med tungt hjerte tilbake på livet som er tilbrakt i skyggen av andre talsmenn. Se på naturen! Den ene årstida slipper fram den neste. Regnbuen slipper fram regnet, og regnet trer til side for sola. Dessverre er mennesket den eneste skapningen som ikke vet hvordan den skal oppføre seg i møte med seg sjøl!»

For hvert rom vi besøkte, minsket den ville smerten som hadde gjort meg så forvirret utenfor.  Vi fortsatte mot det tredje utstillingsrommet. Her var det både besøkende og utstilte statuer. Men i midt i rommet var det et frostet glass det var umulig å ikke legge merke til. Det skilte de besøkende fra statuene. Forskrekket vendte jeg meg til mannen:

«Enda flere tåpeligheter!»

«Enig, det er helt håpløst!»

«Men hvorfor ser de på statuene gjennom frostet glass? Da ser de jo ingenting.»

«Det er deres valg. De menneskene du ser her, prøver å gi livet mening utelukkende basert på dogmer. Slik blir individuelle forskjeller og egen vilje utradert. De fornekter de dagligdagse gjøremålene som binder oss til miljøet vårt og naturen vi lever i. Blomsten inni oss visner på grunn av dem; statuer, malerier, fotografier, filmer, bøker og hvilke som helst andre kunstverk er ikke annet enn uklare silhuetter for dem som går med fullstendig intolerante tanker som et sverd i beltet. Så lenge disse menneskene ikke kjenner behov for kritikk, vil de forstokka verdiene de knuger på, utgjøre en uoverstigelig mur mellom synspunktene deres og scenen der virkeligheten utspiller seg.»

Nå klarte jeg å holde hodepina i sjakk. Det luktet maling, og vi fulgte lukta til det fjerde rommet. Det luktet virkelig maling. Jeg la straks merke til hvor lukta kom fra, de besøkende gikk rundt med pensler og paletter i hendene, og jeg reagerte sterkt:

«Hva tror disse folka at de driver med? Skal du tillate dem å skade kunstverkene?»

«Ta det med ro! Det er ikke mulig å stanse dem.»

«Hvorfor ikke?»

«Hør her. Dette er de menneskene som prøver å forandre alt de ser rundt seg, og forme alt ut fra sine egne perspektiv. Det er et uendelig sug. Derfor maler de bildene om igjen for å gjøre dem perfekte. Men mens de søker det perfekte, ender de til slutt opp i en begrenset indre verden der de ikke har skapt noe som helst. Det er deres virkelighet. Men mennesket er fullt av sprekker som åpner opp for at lyset slipper inn i vårt indre. Feila våre blir til revner, og vi presses ut i livets strøm.»

Han snakket ikke ferdig. I hvert utstillingsrom vi var i, ble hodepina en del av meg, og den gjorde meg hel. Da jeg kjente dette fullt ut, forsto jeg at reisen var over. Vi var kommet til enden av korridoren og sto foran ei dør. Han smilte mot meg og sa jeg måtte vedkjenne meg smerten. Jeg smilte. Mens den skarpe hodepinen holdt pennen i mitt indre gikk jeg ut i den bråkete gata utenfor.

Oversatt fra tyrkisk av Gunvald Axner Ims, medlem i Norsk oversetterforening.

Om forfatteren:

Halil Gediz – 25 år gammel

Helt siden jeg først ble oppslukt av kreative prosesser – og det har jeg vært siden barndommen – har jeg vært opptatt av litteratur. Jeg leser mye, og har skrevet tekster for litterære tidsskrifter og  fanziner. Jeg skriver mest surrealistiske tekster med underliggende filosofiske budskap, det synes jeg gir noen lukkede rom som er mer effektive for å dele ideer. Den siste tida har jeg arbeidet med individuelle prosjekt som går ut på å tilpasse den visuelle kunstformen assemblasj til litteratur i form av noe jeg kaller «litterær assemblasj». Jeg bor nå i Üsküdar, Istanbul, og studerer på Instituttet for vestlige språk og litteraturer ved Yıldız tekniske universitet.

 

8. desember: Nyttårskortaksjon - oppmuntring i mørketida

Lørdag 8. desember ønskjer Norsk PENs Komité for fengsla forfattarar velkommen til eit hyggeleg og viktig førjulstreff, der vi skriv nyttårshelsingar til forfattarar, journalistar, bloggarar og andre som sit i fengsel eller på andre måtar er truga eller forfølgde.

Vi har spesiallaga kort med dikt og illustrasjonar laga av medlemmer, fribyforfattarar og fribyteiknarar. Vi serverer gløgg og pepparkaker. Stikk innom mellom kl. 12 og 15! Saman med skribentar, PEN-medlemmer og anna godtfolk kan du bidra til å gi hardt prøva kollegaer ei oppmuntring i mørketida.

Tid: Lørdag 8. desember frå kl. 12.00 til 15.00
Stad: 3. etasje, Litteraturhuset i Oslo.

Velkommen!

3. desember: Slutten på kommentariatets diktatur

Tid: Mandag 3. desember kl 17.30-19.00.
Sted: Nedjma, Litteraturhuset i Oslo

En fersk studie viser at lesertallene for tradisjonelt kommentarstoff har sunket de siste ti årene. De store mediehusene legger stadig mer innhold bak betalingsløsninger, mens nye, gratis og heldigitale aviser opplever stor suksess i sosiale medier. I en tid der «alle» kan kommentere, hvilken rolle har egentlig norske aviskommentatorer i å forme samfunnsdebatten?

3. desember oppsummerer stipendiat Tellef Solbakk Raabe funnene fra masteroppgaven «The power of political commentators in the age of social media” (University of Cambridge).

Presentasjonen etterfølges av en paneldebatt der kommentatorenes makt og demokratiske rolle diskuteres nærmere. Debatten ledes av Annette Groth, og panelet består av:

Geir Ramnefjell, politisk redaktør i Dagbladet
Eva Grinde, kommentator i Dagens Næringsliv
Gunnar Stavrum, ansvarlig redaktør i Nettavisen
Nina Hjerpset-Østlie, frittstående samfunnsdebattant

Spørsmål og kommentarer fra salen ønskes velkommen.

Arrangementet er gratis og åpent for alle, ingen påmelding.

Arrangementet på Facebook.

14. november: Ossietzkyprisen 2018 og Fengslede Forfatteres Dag

Ahmedur Rashid Chowdury. Foto: Arne Olav Hageberg

Norsk PEN har gleden av å invitere til utdeling av Ossietzkyprisen 2018.

Årets prisvinner er Ahmedur Rashid Chowdury, også kjent som Tutul.

Ossietzkyprisen overrekkes av Kulturminister Trine Skei Grande i et eget program

onsdag 14. november kl. 19:00 i Nedjma, Litteraturhuset i Oslo.

– Markering av PEN Internationals Fengslede Forfatteres Dag, ved leder av Komiteen for fengslede forfattere Brit Bildøen.
– Velkommen og presentasjon av årets vinner, ved styreleder William Nygaard.
– Overrekkelse av prisen til Tutul, ved Trine Skei Grande, Kulturminister
– Tale til vinneren, ved Kristenn Einarsson, leder av IPAs ytringsfrihetskomité og direktør for Den norske Forleggerforening
– Samtale med prisvinner, ved journalist og forlegger Kristina Quintano.
– Opplesning av Tutuls dikt, ved Erling Kittelsen og Tutul.

Tutul får prisen for motet han i en årrekke har utvist gjennom kompromissløst å utgi litteratur som fremmer liberale og sekulære verdier i et stadig mer ekstremistisk samfunn i hjemlandet Bangladesh. Til tross for trusler og drapsforsøk har Tutul insistert på å forsvare ytringsfriheten gjennom å publisere bøker og artikler som han visste kunne koste ham livet. Fra sin eksiltilværelse i Norge har han med pågangsmot klart å føre videre sitt livsverk.

Det er med stor ydmykhet og glede at Norsk PEN tildeler Ossietzkyprisen 2018 til Tutul.

Om Tutul
Tutul ble født i Bangladesh i 1973. Han er forfatter, redaktør og forlegger. Som 17-åring etablerte Tutul og noen venner det litterære tidsskriftet Shuddhashar, der han både var redaktør og utgiver. Til å begynne med var innholdet i tidsskriftet preget av litterære og språklige temaer, med tekster skrevet av unge og uetablerte forfattere i Bangladesh. Men fokus ble raskt utvidet til også å inkludere tekster som omhandlet spørsmål som den unge redaktøren selv var opptatt av – likestilling, sekularisme og demokratiutvikling. Parallelt skrev Tutul egne noveller og dikt, og han utga i 1995 sin første diktsamling.

Som en protest mot at etablerte forlag i Bangladesh sjelden eller aldri ville utgi bøker skrevet av progressive forfattere og fritenkere, utvidet Tutul i 2003 virksomheten og etablerte et forlag med samme navn som tidsskriftet. Av forfatterne som er utgitt på forlaget Shuddhashar finner vi en stor variasjon av bøker – både klassiske verk, en rekke oversettelser av internasjonal litteratur, sakprosa innen et bredt spekter av temaer, eventyr og mytologi fra urfolksgrupper, barne- og ungdomslitteratur, poesi, med mer. Blant forfatterne som er oversatt til bangla og utgitt av Tutul på Shuddhashar finner vi blant andre Pablo Neruda, Tomas Tranströmer, Hafeez, Sylvia Plath, Faiz Ahmed Faiz og Arundhati Roy.

En betydelig andel av bøkene som Tutul utga på Shuddhashar omhandler det som i Bangladesh er kontroversielle temaer som homoseksualitet, likestilling, ateisme, kvinners seksualitet, religionskritikk, vitenskap og psykologi. Dette gikk ikke upåaktet hen hos den stadig voksende gruppen av religiøse ekstremister i Bangladesh. Konsekvensene for Tutul og mange av forfatterne som han har vært forlegger for, var og er brutal. Både Avijit Roy og Ananta Bijoy Dash, begge sekulære forfattere og bloggere som Tutul har utgitt på sitt forlag, ble drept av militante islamistiske fundamentalister i 2015. I følge PEN International har minst 9 forfattere, intellektuelle og aktivister blitt myrdet i Bangladesh siden 2015. I oktober 2015 ble Tutul selv, etter flere år med trusler og trakassering, angrepet og nær drept av to personer som oppsøkte ham med macheter og skytevåpen på hans forlagskontor i Dhaka. Tutul overlevde på mirakuløst vis, mens hans kollega Faisal Arefin Dipan, som drev forlaget Jagriti Prokashoni, ble hakket i hjel med macheter bare få timer senere. Fordi faren for et nytt angrep var stor og nødvendig beskyttelse fra politi og myndigheter fullstendig fraværende måtte Tutul forlate Bangladesh, mer eller mindre direkte fra sykehusets operasjonssal. Etter et kort opphold på flukt i Nepal kom Tutul sammen med sin kone og to døtre til Norge og Skien en kald og mørk januardag i 2016, der han var blitt invitert til å få opphold og beskyttelse som byens nye fribyforfatter.

Fra sin nye tilværelse i Norge har Tutul gjenetablert Shuddhashar, foreløpig i form av et nettbasert tidsskrift, den første utgaven ble publisert i januar 2017. Til tross for knappe ressurser og manglende finansiering har han gitt ut ni utgaver av tidsskriftet på under to år. Artiklene han har publisert fra sitt hjemmekontor i Skien ligger åpent tilgjengelig på tidsskriftets nettside. De har et like stort tematisk spenn som den gangen forlaget og redaktør Tutul befant seg i Dhaka. Den røde tråden er fremdeles ytringsfrihet, menneskerettigheter og den frie tanke.

I lederen til den niende og foreløpig siste utgaven av tidsskriftet, forklarer Tutul selv hva som er tidsskriftets verdier: «We, that is to say Shuddhashar, are doing important work: promoting freedom of expression, politics, activism, and the creative use of literature to respond to our present circumstances and imagine a different future. We are working as a platform for exiled and threatened authors, where exiled writers get the opportunity to exchange socio-political ideas with their peers and with human rights activists. Shuddhashar believes that the truth is not perfect, nor is there a definitive or absolute truth. But we firmly believe that, in order to solve problems, we have to share our human rights and communicate our thoughts. So, our authors are looking to share ideas and dialogue with their peers, human rights activists and similar experts.»

Arrangementet er åpent for alle, ingen påmelding nødvendig.

Khashoggi-drapet: – Norge må reagere kraftig

Hva bør Norge gjøre i Khashoggi-saken? Suspendere norsk våpenhandel, svarteliste individene som har ansvar og bidra til internasjonal gransking. Protester og uttalelser til NTB er ikke tilstrekkelig.

Av Mads Andenæs og William Nygaard.

Journalister og forfattere drepes og trakasseres som aldri før verden over. Norge har en klar politikk for å verne om ytringsfriheten og demokratiske verdier hjemme som ute, bl. a. med støtte til internasjonal bistand og arbeidet i FN-organer. Norske myndigheter innretter seg etter dommene fra Den europeiske menneskerettsdomstolen når de har konsekvenser for journalisters og forfatteres ytringsfrihet i Norge.

Saudi-Arabia har innrømmet at den regimekritiske journalisten Jamal Khashoggi ble drept i landets generalkonsulat i Istanbul den 2. oktober.

Norge har et utstrakt samarbeid med Saudi-Arabia. Til tross for at det i NATO-landet Tyrkia skjer løpende brudd på menneskerettigheter og ytringsfrihet, er det Tyrkias protester mot et drap begått i strid med folkeretten om ambassader og konsulater, som er grunnen til at vi vet så mye om drapet på Khashoggi. Uansett hvilke motiver Tyrkia har, er det viktig at vi får kjennskap til alle detaljene rundt drapet.

Det går kaldt nedover ryggen når man leser tyrkiske myndigheters beskrivelser av drapet. Saudi-Arabias avvisning av anklagene og senere innrømmelse med forsøk på å begrense skadevirkningene for eget vedkommende, slår hverandre i hjel. Det vi vet om måten drapet ble forberedt og gjennomført på, gir ikke inntrykk av at dette var noen ekstraordinær begivenhet. Det sier sitt om omfanget av slike handlinger fra sikkerhetstjenesten til et land som Norge samarbeider til dels nært med. Flere medlemmer av såvel sikkerhetstjeneste som hoff deltok i drapet i generalkonsulatet. Uansett hva som har kommet av klare ordre, antydninger eller annet fra kronprinsen og landets politiske ledelse, er det uten tvil Saudi-Arabias fremste ledelse som sitter med ansvaret.

Hva må Norge gjøre i Khashoggi-saken?
Utenriksminister Ine Eriksen Søreides korte uttalelse til NTB er alt vi er kjent med som reaksjon så langt fra norske myndigheter. Den danske utenriksministeren har innkalt den saudiarabiske ambassadøren til sitt utenriksdepartement. Utenriksminister Ine Eriksen Søreide må gjøre det samme, og i like full offentlighet.

Dette dreier seg om tvungen forsvinning, tortur, drap og krenkelse av ytringsfriheten, og er ikke egnet for et stille diplomati.

Norge må suspendere all våpenhandel til Saudi-Arabia. Tyskland har stanset sin, og forbundskansler Angela Merkel har forklart hvorfor. Sveriges statsminister Löfven sier at Sverige vurderer å gjøre det samme, og Danmarks utenriksminister Anders Samuelsen likeså.

Khashoggi kritiserte Saudi-Arabias krigføringen i Jemen, en krigføring Norge er for nært knyttet til. Eksportregelverket forhindrer nemlig ikke effektivt at norsk militærutstyr brukes i Jemen. Norge bistår også Saudi-Arabia på andre måter, bl. a. i FN. Dette må nå ta slutt.

Frankrike har svartelistet individene som har ansvar for drapet, og USA trekker tilbake visa og vurderer andre sanksjoner. EU vurderer skritt for kraftig markering og Norge må naturligvis følge opp EUs tiltak når de kommer, men som uavhengige av EU kan vi ikke passivt vente på dem.

Et umiddelbart tiltak som Norge bør ta initiativ til, bør være å utvise saudiarabiske diplomater her til lands som driver etterretningsarbeid mot saudiarabere i eksil. Her gjelder modellen fra den nylige utvisningen av russiske diplomater, etter forgiftning på britisk territorium som russiske myndigheter ble holdt ansvarlige for. Det direkte og indirekte etterretningssamarbeidet med Saudi-Arabia må kritisk vurderes.

Noe av det viktigste Norge kan gjøre er å bidra til det høyst aktuelle forslag om internasjonal gransking. FNs sikkerhetsråd må ta ansvaret for igangsetting av et slikt arbeid. FNs menneskerettsråd har flere organer som kan bidra til å få faktiske forhold avklart og de rettslige spørsmålene avgjort. FNs generalsekretær må få bred støtte å granske, om nødvendig uten støtte i en sikkerhetsrådsresolusjon, da også en slik granskning kan føre til internasjonale sanksjoner.

Hvorfor skal Norge bidra til en prosess der så mange andre land og det internasjonale sivilsamfunn allerede er engasjert? Skal vi ta vårt eget arbeid for menneskerettigheter på alvor, så finnes det intet valg. Det må reageres med konsekvent kraft mot det brutale drapet på Khashoggi. Og reaksjonen må være å komme til bunns i saken for så å iverksette tiltak mot de grove menneskerettsbruddene etter hvert som de klarlegges. Vi vet nok, ikke minst ved Saudi-Arabias innrømmelser, til kraftig å markere vår avstandtaken mot det voldelige mordet på menneskerettigheter og ytringsfrihet, ikke mindre når overgrepet rammer en ytringsfrihetens utøver, journalisten Jamal Khashoggi. Norge må være et markant eksempel nettopp fordi vi er det land i verden som rangeres høyest for vår ytringsfrihet. Gjelder ansvaret kun på vår trygge hjemmebane? Svikter vi når det kan ramme vår egen prioriterte velstand slik vi for tiden skjemmer oss ut i vårt økonomiske samarbeid med Kina, hvor vi knapt skjeler til landets brudd på menneskerettigheter?

Protester holder ikke alene, og det holder uansett ikke med uttalelser til NTB. Ytringsfriheten er ikke gratis, og vil Norge støtte den internasjonalt på en troverdig måte, må det gjøres selv om støtten skader eksport eller politisk eller og annet samarbeid. Hvordan er vår regjering med statsminister og utenriksminister i front villig til å dokumentere Norges integritet? Vi er mange som er utålmodige.

Mads Andenæs er professor ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo, medlem av Norsk PEN.

William Nygaard er leder for Norsk PEN som er den norske avdelingen av PEN International, verdens største skribent- og ytringsfrihetsorganisasjon.

Artikkelen sto på trykk i VG 30. oktober 2018.

Vil du være gjesteforfatter/-skribent på Svalbard i 2019 eller 2020?

Artica Svalbard Artist-in-Residence Ellen Karin Mæhlum, nominated by Queen Sonja Print Award. Photo by Alexander Lembke

Norsk PEN er stolt samarbeidspart i prosjektet Artica Svalbard.

Artica Svalbard
er et Artist Residency-program som gir kunstnere mulighet til å bo og jobbe på Svalbard i en periode fra en til ni måneder. Norsk PEN innstiller forfattere, journalister og skribenter til gjesteopphold. I disse dager er Ole Robert Sunde Norsk PENs gjesteforfatter på Svalbard.

Dette er et unikt tilbud til deg som ønsker å arbeide på Svalbard. Har du et prosjekt som er knyttet til Arktis eller nordområdene? Ønsker du en skrivestue fjernt fra fastlandet og sentrale strøk? Kanskje vil et opphold kunne gi den nødvendige avstanden som trengs til å se prosjektet i nytt lys? Svalbard kan inspirere, men også oppleves som en krevende plass å bo og jobbe på, både fysisk og mentalt. Kunstnerne som får opphold, må derfor ville Svalbard, av både faglige og personlige grunner.

Artica Svalbard
stiller med kontor-/arbeidsplass i kunstnerfellesskapet Artic House, gratis hybel til deltakerne, de dekker reise og et stipend til å dekke boutgifter.

Dersom du er interessert i å delta, send en søknad med informasjon om:

  1. Prosjekt du ønsker å jobbe med på Svalbard. Prosjektet bør enten ha en tilknytning til nordområdene, eller at det av andre grunner er spesielt gunstig å jobbe med prosjektet på nettopp Svalbard.
  2. Motivasjonen din for et opphold på Svalbard.
  3. Ønsket tidsperiode for opphold (oppholdet bør være minimum tre uker sammenhengende).

Send søknaden i epost til undertegnede: hege@norskpen.no innen 19. november 2018.

Det er ønskelig at kunstnerne stiller seg bak formålet med prosjektet:

Gjennom samtalar, seminar og eit Artist Residency-program skal Artica Svalbard fremje diskusjonar og kollektiv tenking i og omkring nordområda og om kva Arktis har å bety. Både naturen og ressursane som finst her, og den unike sosiale, kulturelle og politiske komposisjonen står i fokus. Sentralt er òg korleis dette står i samband med den globaliserte verda vi lever i i dag, med dei miljømessige og politiske endringane vi saman står overfor – både internasjonalt og i det sirkumpolare området. Artica Svalbard skal òg vere med å styrkje kunst og kultur på Svalbard ved å leggje til rette for at internasjonale kunstnarar og forfattarar innan alle sjangrar og retningar kan drive forsking og kritisk tenking gjennom den kunstnariske praksisen sin i dialog med lokalsamfunnet, forskarar og fagfolk frå ulike felt på Svalbard.

Om Artica Svalbard
Artica Svalbard sine samarbeidspartnarar er Norsk PEN, Stiftinga Queen Sonja Print Award og OCA – Office of Contemporary Art Norway. Alle desse vil vesentleg styrkje profilen til Artica Svalbard ved å få kunstnarar og forfattarar frå nettverka sine til å ta del i samtalar og seminar samt gjennomføre gjesteopphald på Svalbard i ein periode på tre til ni månader kvar, både i år og i åra som kjem. 

Desse kunstnarane og forfattarane vil bidra til å forme kva Artica Svalbard er – og vil bli – gjennom arbeidet og den kunstnariske forskinga som blir utført under opphaldet deira på Svalbard. Undersøkingane og tenkinga deira vil inspirere til å vidareføre arbeidet med eit offentleg program der ein gjennom samtalar og seminar inviterer til ei breiare kritisk og filosofisk utveksling av idear, forsking og uttrykk over det sirkumpolare området og internasjonalt.

Du kan finne mye informasjon om Artica Svalbard på nettsiden deres eller Facebook-profilen.

Norsk PENs styre innstiller kandidater til opphold, styret i Artica Svalbard foretar den endelige utvelgelsen.