Alle innlegg av Hege Newth

7. oktober: Afghanistan, ingen fred å få

AFGHANISTAN: PANELDEBATT OG BOK

Sted: Nedjma, Litteraturhuset Oslo
Tid: Mandag 7. oktober kl. 1900 – 2100.

Arrangør: Norsk PENs Afghanistanutvalg

PANEL: Afghanistan, ingen fred å få
Fredsforhandlingene mellom Taliban og USA har brutt sammen. Regjeringsstyrkene med allierte dreper nå flere sivile enn Taliban. IS styrker seg i øst-regionen. Presidentvalget 28 september kan bli preget av vold og valgfusk. Fins det håp om bedring?

Til å svare på dette og mer, har vi et panel med disse deltakerne:

Zahir Athari, medieviter
Gro Holm, utenriksreporter, NRK
Kristian Berg Harpviken, forsker, PRIO
Panelet blir ledet av Elisabeth Eide, leder av Norsk PENs Afghanistanutvalg.

DEN ANDRE SIDEN AV VERDEN

Rykende fersk novellesamling!
Khalid Nawisa, afghansk forfatter bosatt i Norge, lanserer sin første novellesamling på norsk: «Den andre siden av verden», Bokvennen forlag. Nawisa var en av grunnleggerne av Afghansk PEN, og er tidligere oversatt til fransk, tysk og engelsk.

Fortellerkunstner og oversetter Mehda Zolfaqari vil lese fra boken, sammen med forfatteren selv.

Arrangementet er åpent og gratis. Ingen påmelding.

Arrangementet på Facebook.

Ikke skjønnlitteratur, sa du?

Mina Adampour svarer 19. september på min kritikk av klagen hun har framsatt til Likestillings- og diskrimineringsombudet om barneboka Sitronlimonaden. Et hovedargument synes å være at man ikke kan eller bør uttale seg om et spørsmål som dette når man er etnisk norsk og tilhører majoriteten. Slik reduserer hun et viktig spørsmål om ytringsfrihet og barnelitteratur til et spørsmål om hva slags bakgrunn man har. I denne saken er det uansett det barnelitterære og prinsipielle det dreier seg om.

Adampour skriver om Sitronlimonaden: «Det er helt i orden at slikt framsettes i skjønnlitteratur. Min klage går ut på at barn som er åtte eller ni år må utsettes for slikt.» Vel, nå er det slik at Sitronlimonaden er skjønnlitteratur, og at utdrag fra boka i lærebøker er skjønnlitterære utdrag. Skjønnlitteratur for barn setter barnets opplevelse i sentrum, det er barnets blikk som framstilles, og i den framstillinga blir voksne ofte underlige og uforstandige. En oppfrisking av Astrid Lindgrens Pippi Langstrømpe og Gro Dahles Sinna mann anbefales! I Sitronlimonaden er det Nasirs blikk som framstilles i tekst og bilde, men det viktigste med denne framstillingen er at han skjønner moren sin bedre og at hun til slutt framstår som både god og forstandig. Slik sett er Sitronlimonaden en tradisjonell og trygg skjønnlitterær bok for barn.

Barnelitteratur utsettes for sensur over hele verden og på ulike måter. Statlig og lovhjemlet eller kulturelt betinget sensur finnes i flere land, der bøkene sensureres før utgivelse eller nektes utgitt. I vestlige land er kampanjer blitt vanlig. Ulike interessegrupper prøver å stanse bøker som er utgitt. Denne typen kampanjer er i senere tid blitt mer vanlig i skandinaviske land. Det er ikke mindre bekymringsfullt, nettopp fordi kampanjene mange ganger forsøker å få institusjoner eller statlige instanser til å komme med råd eller iverksette regler til å overprøve lover og internasjonale konvensjoner om ytringsfrihet. Klagen til Likestillings- og diskrimineringsombudet føyer seg inn i denne kampanjetrenden. «Råd» og «veiledning» fra et statlig ombud om hva som kan utgis kan komme til å legge et sterkt press på forfattere og utgivere av barnelitteratur.

Av Dag Larsen, leder av litteraturutvalget i Norsk PEN

Innlegg i Klassekampen 21. september 2019.

Rasistisk, denne boka?

Skjermdump fra innslag i Dagsrevyen 14. september 2019.

Mina Adampour har innklaget barneboka Sitronlimonaden av Hilde Henriksen og Helena Ohlsson for Likestillings- og diskrimineringsombudet. I et innslag på Dagsrevyen lørdag 14. september sier hun seg «lamslått over denne typen tekst» og mener at den er klart rasistisk. For alle oss som har lest boka og likt den, er Adampours lesing oppsiktsvekkende. Rasistisk, denne boka?

Sitronlimonaden handler om Nasir og mora, som kommer fra Syria og har bosatt seg i Norge. Nasir vil helst spille fotball med vennene sine, mora vil helst at han skal holde i hevd syriske tradisjoner. Det er altså en bok om en lojalitetskonflikt mellom en gutt som vil være som alle andre, og en mor som ikke vil være som alle andre norske mødre. Temaet er ikke ukjent og forfatter og illustratør beskriver hverdagssituasjoner som mange barn vil kjenne seg igjen i. Den blir også anbefalt av fornidlere med et flerkulturelt utgangspunkt. Boka ender nemlig med at Nasir finner seg til rette i begge roller. Slik sett er Sitronlimonaden heller en bok som med tilsynelatende «ukorrekte» fortegn i høy grad giennomfører et svært så politisk korrekt prosjekt. På Lesesenterets nettsider er det publisert to artikler om lesing av Sitronlimonaden sammen med barn. Lesingen kommer til helt andre konklusjoner enn Adampour.

Ytringsfrihet i barnelitteraturen presses fra mange kanter. Og det er mange eksempler. I land over hele Midt-Østen må forfattere og illustratører forholde seg til sterke statlige sensurinstanser. I Russland og Kina er sensuren en del av lovgivningen. I vestlige land er sensuren ikke tydelig i utgiverleddet, men den finnes. I USA er det foreldre og interessegrupper som fører kampanjer mot bestemte bøker i bibliotek og bokhandel. I Skandinavia brer det seg en tilsvarende trend. Bøkene kommer ut, men om de er «kontroversielle» kan de bli forsøkt stanset. Denne trenden bør bekymre, særlig når ulike kulturinstitusjoner innfører egne regler for hva som er akseptabelt, og disse reglene erstatter ytringsfriheten. Det er like stor grunn til bekymring når litteratur blir forsøkt stanset med kampanjer fra enkeltpersoner eller pressgrupper. Adampours utspill føyer seg inn i kampanjetrenden. Hun later ikke til å være helt klar over hvordan dagens barnelitteratur tar opp problemer som barn møter, slik Nasir eksemplarisk møter det i Sitronlimonaden.

Dersom institusjonaliserte formidlingsledd på initiativ av kampanjer bestemmer seg for å stanse en barnebok, er det ikke bare sensur de bedriver, de kan også komme i utakt med selve barnelitteraturen og barns måter å lese på. De tar det for gitt at barn leser slik voksne gjør. Det meste av leseforskning viser at det ikke stemmer. De tar det også for gitt at barn flest ikke er kompetente lesere. Og at en bok med tema som denne ikke blir godt belyst når den presenteres i skolen. Når voksne lar seg krenke av en barnebok er det som regel ikke boka det er noe feil med. Dessverre er det i slik uklar omsorg og formodninger om hva barn bør lese, at sensur av barnelitteratur trives best. Det forbauser at Mina Adampour ikke har fått dette med seg.

Av Dag Larsen, forfatter og leder av Litteraturutvalget i Norsk PEN.

Innlegg i Klassekampen 17. september 2019.

9. september: Jeg reiste meg igjen. Et møte med Mahvash Sabet

Sted: Wergelandssalen, Litteraturhuset i Oslo

Tid: 9. september kl. 18.00

Styreleder i Norsk PEN, Kjersti Løken Stavrum, samtaler med Mahvash Sabet.

Mahvash Sabet er invitert til Norge av Norsk PEN og litteraturfestivalen Ord i Grenseland.

Mahvash Sabet er en av Baha’i-lederne kjent som ‘Yaran-i-Iran’ (‘Irans venner’) som ble arrestert i 2008. Mahvash Sabet ble arrestert fordi hun er tilknyttet Bahá’í-samfunnet i Iran.

Mahvas Sabet ble løslatt 18. september 2017, som den første i gruppen, etter å ha sonet nesten ti år i varetekt. Hun er tiltalt for spionasje, propaganda mot den islamske republikken, etablering av en ulovlig organisasjon, samarbeid med Israel, sende hemmelige dokumenter ut av landet, handlinger mot landets sikkerhet og for å bedrive korrupsjon på jorden. Bahai-gruppens rettsak startet 12. januar 2010. 14. juni 2010 ble alle tiltalte dømt til 20 års fengsel etter seks korte rettsmøter preget av manglende demokratiske rettsprosesser. Dommene ble senere redusert til 10 år da en ankedomstol opphevet tre av tiltalepunktene.

Mahvash Sabet skrev poesi, mens hun satt i et av Irans tøffeste fengsler. Diktene ble skrevet på servietter og toalettpapir og takket være en rekke hjelpere ble Sabets tekster smuglet ut, redigert og utgitt som “Prison poems». Diktene beskriver Sabets elendige soningsforhold, men er også unike vitnesbyrd over lidelsene til hennes medfanger. Det er sterke dikt som forteller om desperasjon, håp og ensomhet.

Mahvash Sabet var en av PENs fokusfanger de årene hun satt i fengsel. PENs medlemmer aksjonerte og skrev protestbrev til presidenten og den religiøse lederen, vi skrev brev til Mahvash Sabet og sa vi tenkte på henne og håpet hun klarte å holde motet oppe.

Det har Mahvash Sabet klart.

I 2017 mottok hun PEN International Writer of Courage Prize. I 2019 mottar hun Ord i Grenselandprisen for sitt mot og sitt forfatterskap. Prisen deles ut i Fredrikstad under Ord i Grenseland 5. september.

I tillegg til samtalen mellom Mahvash Sabet og Kjersti Løken Stavrum medvirker Benyamin Farnam, som vil fremføre tradisjonell iransk musikk, og kvelden avsluttes med at fløytist Maiken Mathisen Schau fremfører utdrag av Lasse Thoresens «Prison Poems» op. 53, skrevet til Mahvash Sabets diktsamling med samme navn.

«Fengselsdikt» ble utgitt på norsk i 2017 på Bokvennen. Oversatt av Arne Ruste.

4. september: Ytringsfrihet: Situasjonen i Tyrkia

Norsk PEN og Ytringsfrihetsutvalget i Forleggerforeningen inviterer til seminar om Tyrkia:

4. september: Ytringsfrihet: Situasjonen i Tyrkia

Tid: kl 16.30
Sted: Litteraturhuset, Oslo

Natt til 16. juli 2016 råder det kaos i Tyrkia. Rett etter midnatt oppfordrer president Erdogan sine tilhengere til å bryte portforbudet militæret har utstedt. Kuppforsøket er over og utrenskingene og fengslingene er i gang. Nilas Johnsen har skrevet boka «Erdogan. Tyrkias nye sultan» og tar oss med på innsiden av Erdogans Tyrkia, og situasjonen for ytringsfrihet og ulovlige fengslinger.

I september 2016 blir Ahmet Altan arrestert for å ha kommet med grunnlovsstridige kommentarer og våren 2018 blir han dømt til fengsel på livstid. I dag sitter han i fengsel under streng sensur, men i februar kom hans siste bok, skrevet i fengsel, ut på norsk. «Eg får aldri sjå verda igjen» handler om når politiet hentet han, rettsaken, dommen og livet i fengsel. Altan blir representert av sin venn og oversetter til engelsk, Yasemin Çongar.

Samtalen blir ledet av Tyrkia-ekspert og direktør i Heddastiftelsen, Jørgen Lorentzen.

Arrangementet er åpent for alle og gratis. Samtalen vil være på engelsk.

Arrangementet på Facebook.

Kinesisk lovforslag farlig for frie ytrere i Hongkong

Photo by Lai Man Nung on Unsplash

Norsk PEN følger utviklingen i Hongkong med stigende uro og anmoder Kina og lokalregjeringen i Hongkong om å ta demonstrantenes krav på alvor.

Trine Angelskår, leder av Norsk PENs Kinautvalg

«Befolkningen i Hongkong har gjennom fredelige demonstrasjoner gjort det klart at de frykter å miste ytringsfriheten og rettssikkerheten som de har krav på i dag», sier Trine Angelskår, leder av Norsk PENs Kinautvalg.

Det som begynte som en protest mot et lovforslag som ville gjøre det mulig å utlevere mistenkte kriminelle til Fastlands-Kina, har i løpet av sommeren utviklet seg til en langt bredere bevegelse som handler om hongkongernes rett til selvbestemmelse under den såkalte «ett land, to systemer»-modellen. Søndag 18. august deltok 1,7 millioner mennesker – nesten en fjerdedel av befolkningen – i et fredelig demonstrasjonstog, ifølge arrangørene. 

«Kina må respektere Hongkongs minigrunnlov og avtalen som ble inngått med Storbritannia i 1997,» sier Trine Angelskår.

Hun minner om at Kina har forpliktet seg til å respektere Hongkongs særstatus i 50 år, fram til 2047. Innbyggerne skal ha organisasjonsfrihet samt presse- og ytringsfrihet, og ingen skal risikere å bli forfulgt på grunn av sin politiske overbevisning. Mange innbyggere i Hongkong opplever Beijing-myndighetene som stadig mer nærgående, og at de på ulike vis blander seg inn i territoriets indre forhold. 

«De siste årene har vi sett at flere forleggere i Hongkong enten er blitt tvunget til taushet eller bortført av Beijing-myndighetene. Lovforslaget om utlevering til Fastlands-Kina ville gjort tilværelsen enda farligere for hongkongere som skriver eller ytrer meninger som er på kant med det kinesiske kommunistpartiet,» sier hun.

Norsk PEN er særlig opptatt av å beskytte forfattere, journalister og andre som blir utsatt for trusler eller forfølgelse for å ha benyttet seg av sin grunnleggende rett til å ytre seg fritt.

Oslo, 22. august 2019.

Sensursforståelsen må tilpasses en ny verden av ytringer og aktører

 

Av Rune Ottosennestleder i Norsk PEN . Svar på Arne Jensens innlegg i Medier24 fra 7. august.

Arne Jensen skal ha takk for et grundig og kritisk innlegg mot min bruk av ordet «sensur» om Entras pålegg til gatekunstneren AFK og hans kollektiv om å fjerne en utstilling til støtte for Julian Assange og ytringsfrihet i Media City i Bergen.

Jensens historiske gjennomgang av sensurbegrepet er lærerik og nyttig. Av og til er det nødvendig å snakke med store bokstaver for å bli hørt.  Ordbruken er vel også uttrykk for Norsk PENs og mitt engasjement i det som vi anser som en alvorlig sak. Jeg har ingen store innvendinger mot Jensens historiske gjennomgang av sensurbegrepet. Og diskuterer gjerne om andre formuleringer er mer presis for å forklare sakens realiteter.

Arne Jensen vil spare sensur-ordet til bruk når myndigheter og maktinstitusjoner er involvert i slike saker. Jeg ønsker en mer fleksibel bruk. Vi ser stadig eksempler på at også arbeidsgivere og utleiere sliter med å akseptere reell ytringsfrihet i sine omgivelser. Og vi trenger en effektiv måte å håndtere slike spørsmål på.

Slik jeg brukte ordet tror jeg folk forstår hva vi mener. Sensur brukes, slik jeg oppfatter det, i dagligtalen som en urettmessig fjerning av en ytring som burde hatt ytringsrom.

En faktisk sensursforståelse må etter mitt syn tilpasses en ny verden av ytringer og aktører. Ordet ble jo også opprinnelig innført om kirkens bruk av sensur og senere overtatt om myndighetenes. Arne Jensen er selv inne på at det kan være riktig å bruke sensur når Facebook fjerner et innlegg.

Det vi stod overfor var en situasjon der «noen» presser en part (huseier) til å fjerne kunstverk fra utstillingsvegger, for dermed å bryte en avtale – en avtale som var inngått om visning. Det er altså ikke en redaksjonell vurdering som er gjort, men det er gitt etter for press. Det er noe helt annet.

Utstillingen som ble fjernet var plassert på et sted som kan sammenlignes med et galleri. Det er et åpent område som mange, ikke bare leietagere – mange av dem fra redaksjoner som baserer sin virksomhet på ytringsfrihet – fritt kan oppholde seg i og passere daglig. Jeg er derfor ikke enig i at dette kun skal sees som et brudd på en avtale. Jeg mener saken har større ringvirkninger. Etter å ha undersøkt med hovedkontoret til PEN International i London har vi fått eksempler fra andre land der ikke-statlige aktører har tatt seg til rette mot ytringer de misliker. Dette må det utvikles en beredskap mot.

Ville en tilsvarende utstilling om Edward Snowden vakt samme reaksjon? Det er en interessant problemstilling fordi sakene til Julian Assange, Edward Snowden, og  Chelsea Manning, er beslektet. Dette er personer som er blitt møtte med uholdbare repressive tiltak for varsling og publisistisk virksomhet for å avdekke grove menneskerettighetsbrudd i Afghanistan og Irak. Som tiltale etter spionparagrafen med en mulig påfølgende rettsforfølgelser risikerer de tiår i fengsel.

Det er i dette perspektivet vi må se utstillingens innhold, kravet om at den skulle bli fjernet og mobiliseringen for å få den opp igjen. Denne gangen lyktes vi, hva med neste gang? Hvis man reagerer så sterkt på at Assange blir satt inn i et ytringsfrihetsperspektiv at man ikke kan se det på veggen hver dag i tre uker uten å kreve det fjernet, bør vi diskutere ytringsfrihetskulturen og atmosfæren på arbeidsplassene og i det offentlige rom.

Hva er det kunstnerne vil oppnå med utstillingen? Gjennom en blanding av plakater til støtte for Assange og egne verk vil de provosere fram en debatt om vilkårene for pressefriheten i global målestokk. Lignende plakater og verk er spredd i bybildet i Bergen med kommunal tillatelse, og har tydeligvis skapt engasjement og debatt i bybildet. Er ikke det bare positivt selv om man ikke er enig?

I sin avgrensning av sensurbegrepet mener Jensen at det ville være avtalebrudd, men ikke sensur hvis et sameie som inngår en avtale med en kunstner, fjerner kunsten før avtaletiden er gått. Det vil kun være avtalebrudd «men sensur er det ikke». Jensen skriver: Er det sensur dersom Oslo kommune ber oss eller enda verre, pålegger sameiet om å gjøre det samme? Ja utvilsomhet».

Hvis vi bytter ut Oslo med Bergen og tenker oss at Bergen kommune pålegger en huseier som har utstillingen på sitt område om å fjerne det, da er det «utvilsomt» sensur. Men når Entra ber kunstkollektivet om fjerne samme type utstillingsmateriale er det avtalebrudd «men sensur er det ikke». Men er ikke konsekvensen av inngrepet i begge disse tilfellene det samme?

Norsk PEN samarbeidet nylig sammen med NJ, NR og NP overfor den britiske ambassaden der vi ba om at Julian Assange ikke må utleveres til USA. Arne Jensen og jeg uttrykte begge bekymring overfor den britiske ambassadøren for de langsiktige konsekvensene for pressefriheten hvis Assange skulle bli utlevert til USA. Jeg er sikker på at vi også vil stå sammen i kampen for å skape en god ytringsfrihetskultur og hvilke begreper som er mest egnet.

Sensuren ingen vil ta ansvar for

Av Rune Ottosen, nestleder Norsk PEN

3. august ble en utstilling av gatekunstneren AFK og et lokalt kunstnerkollektiv  fjernet fra lokalene til Media City i Bergen mot kunstnerens vilje. Norsk PEN har karakterisert dette som et alvorlig angrep på ytringsfriheten og et klart tilfelle av sensur av et kunstverk.

Opprinnelig var det avtalt at AFK skulle ha utstillingen #WeAreMillions i Media Citys lokaler i tre uker. Utstillingen har et fokus på situasjonen til WikiLeaks-grunnlegger Julian Assange spesielt og pressefrihet generelt, belyst gjennom en rekke plakater.

AFK fikk beskjed fra Entra, som eier bygningen, om å fjerne utstillingen med frist 2. august, to uker før avtalt tid. AFK ønsket ikke å etterkomme dette, men tilbød dem som ønsket å fjerne utstillingen plass på utstillingsveggen til å begrunne hvorfor. Det er verdt å merke seg at AFK hele tiden har søkt dialog med sine kritikere. Hensikten med utstillingen er nettopp å skape debatt om pressefrihetens vilkår i dag.

Hans ukjente kritikere svarer på invitasjonen med sensur. Hendelsen reiser flere prinsipielle spørsmål. Hvilken makt skal eiendomsselskaper som Entra ha over vilkårene for ytringsfrihet i de lokalene de eier? Kan bedrifter som er fundert på ytringsfrihet, som mediebedrifter, produksjonsselskaper og universiteter, leve med at det bedrives sensur i eget arbeidsmiljø?

Da Norsk PEN ble klar over denne situasjonen 2. august henvendte vi oss til Entra med tre spørsmål:
1. Hvorfor har AFK fått beskjed om å fjerne utstillingen?
2. Flere mediebedrifter er leietakere hos Media City – har noen av disse bedt om at utstillingen må fjernes?
3. Har Entra vurdert hvorvidt en henvendelse om å fjerne utstillingen kan være problematisk i et ytringsfrihetsperspektiv?
Samme kveld fikk jeg svar på spørsmålene av kommunikasjonssjef i Entra ASA Ida Kr. Schlotterbeck og hun sier at Entra ikke ønsker å gå ut med hvilke reaksjoner som er kommet på utstillingen og hvem som har reagert. Hun viser til at det er Compass Group som disponerer lokalene der utstillingen står.
Morgenen etter kunne Bergensavisen melde at utstillingen var fjernet. I stedet for å diskutere sin egen rolle skyver Entra selskapet Compass Group foran seg. Selskapet er ikke nevnt som part i den opprinnelige avtalen mellom AFK og Media City, selv om en ansatt der har underskrevet på kontrakten. Entra må komme på banen og begrunne sine handlinger.

Det er ikke tvil om at Entra har akseptert at utstillingen skulle settes opp. Det er Entra som har sendt ut varsler om at leietakere har klaget, og det er Entra som ba AFK fjerne utstillingen. De vet hvem klagerne er og de bør vite hvem som fysisk har fjernet utstillingen. Da må de faktisk kunne begrunne sin beslutning offentlig.

Norsk PEN krevde at utstillingen skulle settes opp igjen i tråd med avtalen med kunstneren. Dette kravet er innfridd.

Men saken er fortsatt ikke løst. En rekke mediebedrifter har lokaler i Media City. Noen må vite hvem som har tatt initiativ til å fjerne utstillingen. Kollektiv selvsensur om ansvarsforholdet er i seg selv problematisk. Hvis ledelsen i disse mediebedriftene aksepterer sensur i sitt eget kontorlandskap er det grunn til å se mørkt på vilkårene for ytringsfrihet i Norge i tiden som kommer.

BA og BT har markert sin avstand til hendelsen på lederplass. Det er bra, men jeg håper noen av de mange journalistene i Media City graver videre. Alle fakta er ikke på bordet i denne saken.

Kronikken ble publisert i Bergens Tidende 6. august 2019. Oppdatert 6. august.

Norsk PEN protesterer mot sensur av kunstutstilling i Bergen

Foto: Skjermdump fra Bergensavisen

Den 3. august ble en utstilling av gatekunstneren AFK fjernet fra lokalene til Media City i Bergen.

Dette er et alvorlig angrep på ytringsfriheten og et klart tilfelle av sensur av et kunstverk, sier nestleder Rune Ottosen.

Opprinnelig var det avtalt at AFK skulle ha utstillingen #WeAreMillions i Media Citys lokaler i tre uker. Utstillingen har et fokus på situasjonen til WikiLeaks-grunnlegger Julian Assange spesielt og pressefrihet generelt, belyst gjennom en rekke plakater. AFK fikk beskjed fra Entra som eier bygningen om å fjerne utstillingen med frist 2. august, to uker før avtalt tid. AFK ønsket ikke å etterkomme dette, men tilbød dem som ønsket å fjerne utstillingen plass på utstillingsveggen til å begrunne hvorfor. Representanter for Compass Group som drifter det aktuelle området sier i en SMS til NRK Hordaland: «Vi må innrømme at vi ikke forutså disse reaksjonene, men etter at Entra har mottatt en del reaksjoner fra byggets leietakere har vi blitt enige om å ta utstillingen ned tidligere enn planlagt». Her innrømmes det at man har gitt etter for press. Spørsmålet er fra hvem?

  • – Norsk PEN ber om at utstillingen settes opp igjen i tråd med avtalen med kunstneren.
  • – Norsk PEN ber leietakeren/leietakerne som har krevd utstillingen fjernet om stå fram og begrunne hvorfor.
  • – Norsk PEN ber personen(e) som fjernet utstillingen om å stå fram og begrunne sin handling.

En rekke mediebedrifter har lokaler i Media City. Noen må vite hvem som har tatt initiativ til å fjerne utstillingen. Kollektiv selvsensur om ansvarsforholdet er i seg selv problematisk.

Hvis ledelsen i disse mediebedriftene aksepterer sensur i sitt eget kontorlandskap er det grunn til å se mørkt på vilkårene for ytringsfrihet i Norge i tiden som kommer, sier Rune Ottosen.

Gezi Park’s second hearing confirms lack of rule of law in Turkey

We, the undersigned human rights and freedom of expression organisations, condemn the interim judicial decision taken in the second hearing of the Gezi Park trial. The indictment accuses 16 civil society figures and arts practitioners in Turkey of having planned to “attempt to overthrow the government” and of having financed the peaceful Gezi Park protests. If found guilty, they face a sentence of life imprisonment without parole.

We share the view that “the trial is in itself an act of intimidation”, having been opened 6 years after the Gezi protests took place in 2013. We are extremely concerned that this trial may once again contribute to creating a chilling effect on the fulfillment of the rights to freedom of assembly and expression and the legitimate right to protest as enshrined in the Turkish Constitution. We call for a concerted response by the European Union and Europe Member States to put urgent, consistent and collective pressure upon the Government of Turkey to restore the rule of law and the independence of the judiciary in Turkey.

On 18 July 2019, the judicial panel decided to reject the requests of defence lawyers for the release of Osman Kavala from 21 months of pre-trial detention and for the lifting of judicial control measures, including the travel ban, on the other defendants. Sarah Clarke, ARTICLE 19’s Head of Europe and Central Asia, said: “This decision represents a disturbingly clear example of the continuous absence of the rule of law and lack of independence of the judiciary in Turkey.” The indictment itself shows the total lack of tangible evidence for these allegations.

We strongly object the continuing pre-trial detention of Osman Kavala, who has now been in a maximum-security prison for 631 days. Kavala said in his defence statement, “I was never asked to make any statements during my time in detention or in custody with the police in relation to the allegations against me. I was not questioned by the prosecutor at any time after I was arrested. The indictment was prepared 16 months after I was arrested and this too indicates that there was no evidence to hand.”

Grounds for Kavala’s arrest are insufficiently supported in the indictment, raising serious concerns relating to the proportionality and legitimacy of his arrest. The lengthy pre-trial detention, which started 4 years after the Gezi Park protests took place, is unwarranted and disproportionate as a legal precaution against the defendant’s absconding or posing a ‘threat to society’. The excessive length of Kavala’s pre-trial detention of 21 months, his rights to presumption of innocence, to humane treatment, to the right to a fair trial and to liberty and security have all been violated in the most unnacceptable manner.

During the second hearing, defence lawyers argued that the evidence collected between May and November 2013 in relation to the Gezi protests was “re-evaluated”. In an earlier case drawing on some of the same evidence, an Istanbul court in 2015 acquitted all 26 defendants (including two of the defendants in the current Gezi Park case, (Mücella Yapıcı and Tayfun Kahraman). In the current case, the court has failed to take into consideration that 2015 judgement.

Furthermore, the defence demonstrated the inappropriateness of the charges under Article 312 of the Turkish Criminal Code which clearly includes the reference to an “act of force or violence” in the definition of the offence. The 2013 Gezi Park protests represented a peaceful and non-violent movement. The actual excessive use of force was that used by the police against civilians including the extensive use of teargas against the crowds. The indictment, as the defence lawyers proved time and again, contains no reference to an armed organisation (as per Article 314 of the Turkish Criminal Code), which further questions the basis of the accusations.

Norwegian PEN President, Kjersti Løken Stavrum said, “We will continue to monitor this trial and to advocate for all charges to be dropped against the 16 defendants. The fact that the 657-page indictment, bereft of concrete evidence, was accepted by the judicial panel is sadly, once more a clear indication of the poor state of the rule of law in Turkey.”

The next hearing of the Gezi Park trial will take place in Silivri on 8-9 October 2019, when other defendants will be heard and plaintiffs’ requests will be evaluated by the court.

ARTICLE 19
Articolo 21
Danish PEN
ECPMF (European Centre for Press and Media Freedom)
English PEN
Front Line Defenders
Index on Censorship
Norwegian PEN
OBC Transeuropa
PEN America
PEN Flanders
PEN International
PEN Netherlands
PEN Suisse Romand
PEN Turkey
RSF (Reporters Without Borders)
SEEMO (South East Europe Media Organisation)
Swedish PEN
Swiss Italian and Reto-Romanch PEN Centre
Wales PEN Cymru