Alle innlegg av Hege Newth

21. oktober: Varsling i oljesektoren: Når norsk lov møter utenlandske bonuser

Seminar: Varsles det nok i oljesektoren? Foto: Wikimedia Commons

Sted: Litteratuhuset Oslo, Amalie Skram
Dato/tid: 21. oktober kl 19-20.30
Arrangementet streames på Facebook.

Hva skjer når varslingsreglene i den norske Arbeidsmiljøloven «kolliderer» med utenlandske direkterapporteringssystemer, der lønnspåslag og premiering brukes for å holde skadestatistikken lav og mulige varslere unna offentligheten? Det inviterer Norsk PENs varslerutvalg til debatt om på Litteraturhuset i Oslo.

Ytringsklimaet i olje- og leverandørindustrien er foruroligende lavt, ifølge Petroleumstilsynets Risikoanalyse. 31 prosent av de spurte sier at det er ubehagelig å påpeke  brudd på sikkerhetsregler og prosedyrer. 42 prosent mener at rapporter om ulykker og farlige situasjoner blir pyntet på.

Det norske arbeidslivet preges av kollektive organer, arbeidsmiljøutvalg og HMS-avdelinger, der samarbeid og sikkerhet er sentralt. Men i de utenlandske selskapene i norsk oljesektor blir medarbeiderne lett uglesett når de sår tvil om sikkerheten. Under de adferdsstyrte  sikkerhetssystemene skal det varsles direkte til ledelsen og ikke til de kollektive organene. Dette har ført til kraftige «sammenstøt» med lokale arbeidsmiljøutvalg. Mange frykter at dersom tillitsforholdet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere svekkes slik, kan trepartssamarbeidet også ryke.

Norsk PEN inviterer til debatt på møterom Nedjma i Litteraturhuset i Oslo med følgende panel:

  • Roy Erling Furre, Forbundssekretær i HMS/SAFE
  • Erling Steen, Varslernettverket
  • Vegard Einan, Statssekretær i Arbeids- og Sosialdepartementet
  • Bitten Nordrik, Doktorgradsstipendiat/forsker ved OsloMet
  • Helge Ryggvik, Økonomihistoriker ved UiO

Møteleder er Kai Sibbern, leder av Varslerutvalget i Norsk PEN.

Arrangementet er gratis og åpent for alle. Ingen påmelding.

Ta bokdebatten, men uten staten

Debatten om barneboken «Sitronlimonaden» handler om at statlige instanser ikke skal gi råd eller veilede forfattere, forlag og formidlere som kan innsnevre ytringsrommet for skrivekunst. 

Av Kjersti Løken Stavrum, Leder Norsk PEN

Norsk PEN jobber for fri presse, fri litteratur og fri kunst, og vi skal bidra til å fremme god forståelse og gjensidig respekt mellom nasjoner og folkegrupper. Vi er aksjonister for ytringsfriheten, og i utøvelse av denne grunnleggende friheten står uvilje mot statlig innblanding helt sentralt.

Dagsrevyen 14. september opplyser om at debattant Mina Adampour har klaget barneboken «Sitronlimonaden» inn til Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) fordi den er – som klagen konkluderer med – rasistisk.

Susanne Kaluza, daglig leder av Litteraturhuset i Oslo, skriver i Dagbladet at hun har fulgt debatten med stigende undring. Hun argumenterer at det er «nettopp å gjøre slike faglige vurderinger LDO er til for. På samme måte er det ikke «sensur» når en representant for allmennheten klager på en artikkel i VG til PFU, det er heller ikke «sensur» å klage på en sexistisk jobbannonse til LDO og be om deres uttalelse. I Norge eksisterer disse faginstansene nettopp for at vanlige folk skal ha et sted å henvende seg med nettopp slike spørsmål.»

PFU er pressens egen selvdømmeordning, og må ikke blandes sammen med statlige instanser. Norge står i en særstilling blant de fleste land i verden fordi hele bransjen slutter opp om dette fellesfaglige etiske vurderingsorganet. PFU-ordningen er kjemisk fri fra statlig innblanding, og denne innretningen gjør pressen i Norge reelt fri. Man skal ikke lenger enn til Danmark før man finner at justisdepartementet der oppnevner medlemmer til deres tilnærmede parallell; Pressenævnet.

I kjølvannet av innklagingen av «Sitronlimonaden» har vi i Norsk PEN reagert av tre årsaker.

  • Vi reagerer mot en statlig innblanding i det frie ordskifte som det medfører å melde en bok og dens forlegger – slik det er gjort i denne klagen – til et statlig ombud.
  • Vi reagerer fordi vi er uenige i at boken er rasistisk, hverken boken sett som helhet eller tekstutdragene som er trykket i lærebøker for 2. og 4. trinn. Boken har vært benyttet i undervisning i mange år, og etterfølges av en rekke diskusjonsoppgaver.
  • Vi har i denne saken minnet om at når pressgrupper eller enkeltindivider initierer tiltak for å få fjernet en bok på bakgrunn av at noen blir krenket av en ytring, så er det en del av en større internasjonal trend. Denne trenden fører til en utbredt frykt for å bli misforstått og for å støte noen, og som følge av dette vegrer man seg for å publisere eller delta i debatter. Konsekvensen av dette er at ytringsfriheten og vårt felles ytringsrom blir mindre.

Innlegg i Dagbladet 3. oktober 2019.

Katarina Goldfain Johnsen, vår nye kollega

1. oktober startet Katarina Goldfain Johnsen som kommunikasjonsrådgiver i Norsk PEN. En gledens dag for Norsk PEN.
Katarina har studert statsvitenskap med Russland og russisk politikk som spesialfelt, hun har vært journalist i Nordlys, politisk rådgiver for ordføreren i Tromsø, jobbet ved den norske ambassaden i Baku og i Nordisk Ministerråd.

Katarinas primære oppgaver er å øke synligheten til de viktige sakene vi jobber med, rekruttere flere medlemmer og på den måten bidra til å gi Norsk PEN større gjennomslag.

7. oktober: Afghanistan, ingen fred å få

AFGHANISTAN: PANELDEBATT OG BOK

Sted: Nedjma, Litteraturhuset Oslo
Tid: Mandag 7. oktober kl. 1900 – 2100.

Arrangør: Norsk PENs Afghanistanutvalg

PANEL: Afghanistan, ingen fred å få
Fredsforhandlingene mellom Taliban og USA har brutt sammen. Regjeringsstyrkene med allierte dreper nå flere sivile enn Taliban. IS styrker seg i øst-regionen. Presidentvalget 28 september kan bli preget av vold og valgfusk. Fins det håp om bedring?

Til å svare på dette og mer, har vi et panel med disse deltakerne:

Zahir Athari, medieviter
Gro Holm, utenriksreporter, NRK
Kristian Berg Harpviken, forsker, PRIO
Panelet blir ledet av Elisabeth Eide, leder av Norsk PENs Afghanistanutvalg.

DEN ANDRE SIDEN AV VERDEN

Rykende fersk novellesamling!
Khalid Nawisa, afghansk forfatter bosatt i Norge, lanserer sin første novellesamling på norsk: «Den andre siden av verden», Bokvennen forlag. Nawisa var en av grunnleggerne av Afghansk PEN, og er tidligere oversatt til fransk, tysk og engelsk.

Fortellerkunstner og oversetter Mehda Zolfaqari vil lese fra boken, sammen med forfatteren selv.

Arrangementet er åpent og gratis. Ingen påmelding.

Arrangementet på Facebook.

Ikke skjønnlitteratur, sa du?

Mina Adampour svarer 19. september på min kritikk av klagen hun har framsatt til Likestillings- og diskrimineringsombudet om barneboka Sitronlimonaden. Et hovedargument synes å være at man ikke kan eller bør uttale seg om et spørsmål som dette når man er etnisk norsk og tilhører majoriteten. Slik reduserer hun et viktig spørsmål om ytringsfrihet og barnelitteratur til et spørsmål om hva slags bakgrunn man har. I denne saken er det uansett det barnelitterære og prinsipielle det dreier seg om.

Adampour skriver om Sitronlimonaden: «Det er helt i orden at slikt framsettes i skjønnlitteratur. Min klage går ut på at barn som er åtte eller ni år må utsettes for slikt.» Vel, nå er det slik at Sitronlimonaden er skjønnlitteratur, og at utdrag fra boka i lærebøker er skjønnlitterære utdrag. Skjønnlitteratur for barn setter barnets opplevelse i sentrum, det er barnets blikk som framstilles, og i den framstillinga blir voksne ofte underlige og uforstandige. En oppfrisking av Astrid Lindgrens Pippi Langstrømpe og Gro Dahles Sinna mann anbefales! I Sitronlimonaden er det Nasirs blikk som framstilles i tekst og bilde, men det viktigste med denne framstillingen er at han skjønner moren sin bedre og at hun til slutt framstår som både god og forstandig. Slik sett er Sitronlimonaden en tradisjonell og trygg skjønnlitterær bok for barn.

Barnelitteratur utsettes for sensur over hele verden og på ulike måter. Statlig og lovhjemlet eller kulturelt betinget sensur finnes i flere land, der bøkene sensureres før utgivelse eller nektes utgitt. I vestlige land er kampanjer blitt vanlig. Ulike interessegrupper prøver å stanse bøker som er utgitt. Denne typen kampanjer er i senere tid blitt mer vanlig i skandinaviske land. Det er ikke mindre bekymringsfullt, nettopp fordi kampanjene mange ganger forsøker å få institusjoner eller statlige instanser til å komme med råd eller iverksette regler til å overprøve lover og internasjonale konvensjoner om ytringsfrihet. Klagen til Likestillings- og diskrimineringsombudet føyer seg inn i denne kampanjetrenden. «Råd» og «veiledning» fra et statlig ombud om hva som kan utgis kan komme til å legge et sterkt press på forfattere og utgivere av barnelitteratur.

Av Dag Larsen, leder av litteraturutvalget i Norsk PEN

Innlegg i Klassekampen 21. september 2019.

Rasistisk, denne boka?

Skjermdump fra innslag i Dagsrevyen 14. september 2019.

Mina Adampour har innklaget barneboka Sitronlimonaden av Hilde Henriksen og Helena Ohlsson for Likestillings- og diskrimineringsombudet. I et innslag på Dagsrevyen lørdag 14. september sier hun seg «lamslått over denne typen tekst» og mener at den er klart rasistisk. For alle oss som har lest boka og likt den, er Adampours lesing oppsiktsvekkende. Rasistisk, denne boka?

Sitronlimonaden handler om Nasir og mora, som kommer fra Syria og har bosatt seg i Norge. Nasir vil helst spille fotball med vennene sine, mora vil helst at han skal holde i hevd syriske tradisjoner. Det er altså en bok om en lojalitetskonflikt mellom en gutt som vil være som alle andre, og en mor som ikke vil være som alle andre norske mødre. Temaet er ikke ukjent og forfatter og illustratør beskriver hverdagssituasjoner som mange barn vil kjenne seg igjen i. Den blir også anbefalt av fornidlere med et flerkulturelt utgangspunkt. Boka ender nemlig med at Nasir finner seg til rette i begge roller. Slik sett er Sitronlimonaden heller en bok som med tilsynelatende «ukorrekte» fortegn i høy grad giennomfører et svært så politisk korrekt prosjekt. På Lesesenterets nettsider er det publisert to artikler om lesing av Sitronlimonaden sammen med barn. Lesingen kommer til helt andre konklusjoner enn Adampour.

Ytringsfrihet i barnelitteraturen presses fra mange kanter. Og det er mange eksempler. I land over hele Midt-Østen må forfattere og illustratører forholde seg til sterke statlige sensurinstanser. I Russland og Kina er sensuren en del av lovgivningen. I vestlige land er sensuren ikke tydelig i utgiverleddet, men den finnes. I USA er det foreldre og interessegrupper som fører kampanjer mot bestemte bøker i bibliotek og bokhandel. I Skandinavia brer det seg en tilsvarende trend. Bøkene kommer ut, men om de er «kontroversielle» kan de bli forsøkt stanset. Denne trenden bør bekymre, særlig når ulike kulturinstitusjoner innfører egne regler for hva som er akseptabelt, og disse reglene erstatter ytringsfriheten. Det er like stor grunn til bekymring når litteratur blir forsøkt stanset med kampanjer fra enkeltpersoner eller pressgrupper. Adampours utspill føyer seg inn i kampanjetrenden. Hun later ikke til å være helt klar over hvordan dagens barnelitteratur tar opp problemer som barn møter, slik Nasir eksemplarisk møter det i Sitronlimonaden.

Dersom institusjonaliserte formidlingsledd på initiativ av kampanjer bestemmer seg for å stanse en barnebok, er det ikke bare sensur de bedriver, de kan også komme i utakt med selve barnelitteraturen og barns måter å lese på. De tar det for gitt at barn leser slik voksne gjør. Det meste av leseforskning viser at det ikke stemmer. De tar det også for gitt at barn flest ikke er kompetente lesere. Og at en bok med tema som denne ikke blir godt belyst når den presenteres i skolen. Når voksne lar seg krenke av en barnebok er det som regel ikke boka det er noe feil med. Dessverre er det i slik uklar omsorg og formodninger om hva barn bør lese, at sensur av barnelitteratur trives best. Det forbauser at Mina Adampour ikke har fått dette med seg.

Av Dag Larsen, forfatter og leder av Litteraturutvalget i Norsk PEN.

Innlegg i Klassekampen 17. september 2019.

9. september: Jeg reiste meg igjen. Et møte med Mahvash Sabet

Sted: Wergelandssalen, Litteraturhuset i Oslo

Tid: 9. september kl. 18.00

Styreleder i Norsk PEN, Kjersti Løken Stavrum, samtaler med Mahvash Sabet.

Mahvash Sabet er invitert til Norge av Norsk PEN og litteraturfestivalen Ord i Grenseland.

Mahvash Sabet er en av Baha’i-lederne kjent som ‘Yaran-i-Iran’ (‘Irans venner’) som ble arrestert i 2008. Mahvash Sabet ble arrestert fordi hun er tilknyttet Bahá’í-samfunnet i Iran.

Mahvas Sabet ble løslatt 18. september 2017, som den første i gruppen, etter å ha sonet nesten ti år i varetekt. Hun er tiltalt for spionasje, propaganda mot den islamske republikken, etablering av en ulovlig organisasjon, samarbeid med Israel, sende hemmelige dokumenter ut av landet, handlinger mot landets sikkerhet og for å bedrive korrupsjon på jorden. Bahai-gruppens rettsak startet 12. januar 2010. 14. juni 2010 ble alle tiltalte dømt til 20 års fengsel etter seks korte rettsmøter preget av manglende demokratiske rettsprosesser. Dommene ble senere redusert til 10 år da en ankedomstol opphevet tre av tiltalepunktene.

Mahvash Sabet skrev poesi, mens hun satt i et av Irans tøffeste fengsler. Diktene ble skrevet på servietter og toalettpapir og takket være en rekke hjelpere ble Sabets tekster smuglet ut, redigert og utgitt som “Prison poems». Diktene beskriver Sabets elendige soningsforhold, men er også unike vitnesbyrd over lidelsene til hennes medfanger. Det er sterke dikt som forteller om desperasjon, håp og ensomhet.

Mahvash Sabet var en av PENs fokusfanger de årene hun satt i fengsel. PENs medlemmer aksjonerte og skrev protestbrev til presidenten og den religiøse lederen, vi skrev brev til Mahvash Sabet og sa vi tenkte på henne og håpet hun klarte å holde motet oppe.

Det har Mahvash Sabet klart.

I 2017 mottok hun PEN International Writer of Courage Prize. I 2019 mottar hun Ord i Grenselandprisen for sitt mot og sitt forfatterskap. Prisen deles ut i Fredrikstad under Ord i Grenseland 5. september.

I tillegg til samtalen mellom Mahvash Sabet og Kjersti Løken Stavrum medvirker Benyamin Farnam, som vil fremføre tradisjonell iransk musikk, og kvelden avsluttes med at fløytist Maiken Mathisen Schau fremfører utdrag av Lasse Thoresens «Prison Poems» op. 53, skrevet til Mahvash Sabets diktsamling med samme navn.

«Fengselsdikt» ble utgitt på norsk i 2017 på Bokvennen. Oversatt av Arne Ruste.

4. september: Ytringsfrihet: Situasjonen i Tyrkia

Norsk PEN og Ytringsfrihetsutvalget i Forleggerforeningen inviterer til seminar om Tyrkia:

4. september: Ytringsfrihet: Situasjonen i Tyrkia

Tid: kl 16.30
Sted: Litteraturhuset, Oslo

Natt til 16. juli 2016 råder det kaos i Tyrkia. Rett etter midnatt oppfordrer president Erdogan sine tilhengere til å bryte portforbudet militæret har utstedt. Kuppforsøket er over og utrenskingene og fengslingene er i gang. Nilas Johnsen har skrevet boka «Erdogan. Tyrkias nye sultan» og tar oss med på innsiden av Erdogans Tyrkia, og situasjonen for ytringsfrihet og ulovlige fengslinger.

I september 2016 blir Ahmet Altan arrestert for å ha kommet med grunnlovsstridige kommentarer og våren 2018 blir han dømt til fengsel på livstid. I dag sitter han i fengsel under streng sensur, men i februar kom hans siste bok, skrevet i fengsel, ut på norsk. «Eg får aldri sjå verda igjen» handler om når politiet hentet han, rettsaken, dommen og livet i fengsel. Altan blir representert av sin venn og oversetter til engelsk, Yasemin Çongar.

Samtalen blir ledet av Tyrkia-ekspert og direktør i Heddastiftelsen, Jørgen Lorentzen.

Arrangementet er åpent for alle og gratis. Samtalen vil være på engelsk.

Arrangementet på Facebook.

Kinesisk lovforslag farlig for frie ytrere i Hongkong

Photo by Lai Man Nung on Unsplash

Norsk PEN følger utviklingen i Hongkong med stigende uro og anmoder Kina og lokalregjeringen i Hongkong om å ta demonstrantenes krav på alvor.

Trine Angelskår, leder av Norsk PENs Kinautvalg

«Befolkningen i Hongkong har gjennom fredelige demonstrasjoner gjort det klart at de frykter å miste ytringsfriheten og rettssikkerheten som de har krav på i dag», sier Trine Angelskår, leder av Norsk PENs Kinautvalg.

Det som begynte som en protest mot et lovforslag som ville gjøre det mulig å utlevere mistenkte kriminelle til Fastlands-Kina, har i løpet av sommeren utviklet seg til en langt bredere bevegelse som handler om hongkongernes rett til selvbestemmelse under den såkalte «ett land, to systemer»-modellen. Søndag 18. august deltok 1,7 millioner mennesker – nesten en fjerdedel av befolkningen – i et fredelig demonstrasjonstog, ifølge arrangørene. 

«Kina må respektere Hongkongs minigrunnlov og avtalen som ble inngått med Storbritannia i 1997,» sier Trine Angelskår.

Hun minner om at Kina har forpliktet seg til å respektere Hongkongs særstatus i 50 år, fram til 2047. Innbyggerne skal ha organisasjonsfrihet samt presse- og ytringsfrihet, og ingen skal risikere å bli forfulgt på grunn av sin politiske overbevisning. Mange innbyggere i Hongkong opplever Beijing-myndighetene som stadig mer nærgående, og at de på ulike vis blander seg inn i territoriets indre forhold. 

«De siste årene har vi sett at flere forleggere i Hongkong enten er blitt tvunget til taushet eller bortført av Beijing-myndighetene. Lovforslaget om utlevering til Fastlands-Kina ville gjort tilværelsen enda farligere for hongkongere som skriver eller ytrer meninger som er på kant med det kinesiske kommunistpartiet,» sier hun.

Norsk PEN er særlig opptatt av å beskytte forfattere, journalister og andre som blir utsatt for trusler eller forfølgelse for å ha benyttet seg av sin grunnleggende rett til å ytre seg fritt.

Oslo, 22. august 2019.

Sensursforståelsen må tilpasses en ny verden av ytringer og aktører

 

Av Rune Ottosennestleder i Norsk PEN . Svar på Arne Jensens innlegg i Medier24 fra 7. august.

Arne Jensen skal ha takk for et grundig og kritisk innlegg mot min bruk av ordet «sensur» om Entras pålegg til gatekunstneren AFK og hans kollektiv om å fjerne en utstilling til støtte for Julian Assange og ytringsfrihet i Media City i Bergen.

Jensens historiske gjennomgang av sensurbegrepet er lærerik og nyttig. Av og til er det nødvendig å snakke med store bokstaver for å bli hørt.  Ordbruken er vel også uttrykk for Norsk PENs og mitt engasjement i det som vi anser som en alvorlig sak. Jeg har ingen store innvendinger mot Jensens historiske gjennomgang av sensurbegrepet. Og diskuterer gjerne om andre formuleringer er mer presis for å forklare sakens realiteter.

Arne Jensen vil spare sensur-ordet til bruk når myndigheter og maktinstitusjoner er involvert i slike saker. Jeg ønsker en mer fleksibel bruk. Vi ser stadig eksempler på at også arbeidsgivere og utleiere sliter med å akseptere reell ytringsfrihet i sine omgivelser. Og vi trenger en effektiv måte å håndtere slike spørsmål på.

Slik jeg brukte ordet tror jeg folk forstår hva vi mener. Sensur brukes, slik jeg oppfatter det, i dagligtalen som en urettmessig fjerning av en ytring som burde hatt ytringsrom.

En faktisk sensursforståelse må etter mitt syn tilpasses en ny verden av ytringer og aktører. Ordet ble jo også opprinnelig innført om kirkens bruk av sensur og senere overtatt om myndighetenes. Arne Jensen er selv inne på at det kan være riktig å bruke sensur når Facebook fjerner et innlegg.

Det vi stod overfor var en situasjon der «noen» presser en part (huseier) til å fjerne kunstverk fra utstillingsvegger, for dermed å bryte en avtale – en avtale som var inngått om visning. Det er altså ikke en redaksjonell vurdering som er gjort, men det er gitt etter for press. Det er noe helt annet.

Utstillingen som ble fjernet var plassert på et sted som kan sammenlignes med et galleri. Det er et åpent område som mange, ikke bare leietagere – mange av dem fra redaksjoner som baserer sin virksomhet på ytringsfrihet – fritt kan oppholde seg i og passere daglig. Jeg er derfor ikke enig i at dette kun skal sees som et brudd på en avtale. Jeg mener saken har større ringvirkninger. Etter å ha undersøkt med hovedkontoret til PEN International i London har vi fått eksempler fra andre land der ikke-statlige aktører har tatt seg til rette mot ytringer de misliker. Dette må det utvikles en beredskap mot.

Ville en tilsvarende utstilling om Edward Snowden vakt samme reaksjon? Det er en interessant problemstilling fordi sakene til Julian Assange, Edward Snowden, og  Chelsea Manning, er beslektet. Dette er personer som er blitt møtte med uholdbare repressive tiltak for varsling og publisistisk virksomhet for å avdekke grove menneskerettighetsbrudd i Afghanistan og Irak. Som tiltale etter spionparagrafen med en mulig påfølgende rettsforfølgelser risikerer de tiår i fengsel.

Det er i dette perspektivet vi må se utstillingens innhold, kravet om at den skulle bli fjernet og mobiliseringen for å få den opp igjen. Denne gangen lyktes vi, hva med neste gang? Hvis man reagerer så sterkt på at Assange blir satt inn i et ytringsfrihetsperspektiv at man ikke kan se det på veggen hver dag i tre uker uten å kreve det fjernet, bør vi diskutere ytringsfrihetskulturen og atmosfæren på arbeidsplassene og i det offentlige rom.

Hva er det kunstnerne vil oppnå med utstillingen? Gjennom en blanding av plakater til støtte for Assange og egne verk vil de provosere fram en debatt om vilkårene for pressefriheten i global målestokk. Lignende plakater og verk er spredd i bybildet i Bergen med kommunal tillatelse, og har tydeligvis skapt engasjement og debatt i bybildet. Er ikke det bare positivt selv om man ikke er enig?

I sin avgrensning av sensurbegrepet mener Jensen at det ville være avtalebrudd, men ikke sensur hvis et sameie som inngår en avtale med en kunstner, fjerner kunsten før avtaletiden er gått. Det vil kun være avtalebrudd «men sensur er det ikke». Jensen skriver: Er det sensur dersom Oslo kommune ber oss eller enda verre, pålegger sameiet om å gjøre det samme? Ja utvilsomhet».

Hvis vi bytter ut Oslo med Bergen og tenker oss at Bergen kommune pålegger en huseier som har utstillingen på sitt område om å fjerne det, da er det «utvilsomt» sensur. Men når Entra ber kunstkollektivet om fjerne samme type utstillingsmateriale er det avtalebrudd «men sensur er det ikke». Men er ikke konsekvensen av inngrepet i begge disse tilfellene det samme?

Norsk PEN samarbeidet nylig sammen med NJ, NR og NP overfor den britiske ambassaden der vi ba om at Julian Assange ikke må utleveres til USA. Arne Jensen og jeg uttrykte begge bekymring overfor den britiske ambassadøren for de langsiktige konsekvensene for pressefriheten hvis Assange skulle bli utlevert til USA. Jeg er sikker på at vi også vil stå sammen i kampen for å skape en god ytringsfrihetskultur og hvilke begreper som er mest egnet.