Alle innlegg av Katarina Goldfain Johnsen

Ytringsfrihet er sunn medisin i krisetider

Trenger vi mer eller mindre ytringsfrihet nå? Svaret bør være opplagt.
Norsk PENs styreleder: Kjersti Løken Stavrum. Foto: Tinius Trust

Av Kjersti Løken Stavrum
Leder av Norsk PEN

Det tyrkiske politiet kom om natten. De gjør alltid det, helst i grålysningen. Denne gangen var det İsmet Çiğit de var ute etter, redaktøren i lokalavisen i Kocaeli sørøst for Istanbul. Çiğit ble fraktet ut av hjemmet sitt i håndjern, men ble løslatt da han forklarte at det hele var en feil. Det var ikke han som hadde skrevet nyhetene om koronaspredningen. Da pågrep politiet kollegaen hans i stedet.

Etter at de to ble hektet av politiet, skriver ikke avisen lenger nyheter om koronasmitten.

– Jeg vet at nyhetene vi publiserte var korrekte, sier Çiğit til nettstedet bianet.org. – Men heretter formidler vi bare de offisielle uttalelsene fra myndighetene.

Det finnes ingen vinnere etter en slik hendelse. Det finnes bare fravær av informasjon – og uheldige, i verste fall dødelige konsekvenser som følge av det. Kanskje trodde noen i et glimt av galskap at det hjalp makt og myndighet å sensurere informasjonen, å undertrykke det faktum at folk blir smittet, syke og dør. Som om folk ikke observerer, tenker og snakker sammen.

Det var for øvrig ikke første gang redaktør İsmet Çiğit fikk politiet etter seg. Men det var første gang de kom om natten, til ham. Slikt setter ofte varige spor hos journalister som til vanlig jakter på sannheten.

Medisinen er frie medier

Det har vært flere tilløp til alt fra misnøye med frie ytringer til direkte anslag mot ytringsfriheten i koronaens tid. I Ungarn er en ny, vidtgående fullmaktslov på trappene. I Israel overvåkes mobiltelefoner for å straffe dem som bryter karantener. Og i Tyrkia er eksempelet med redaktør Çiğit bare ett av mange nedslag mot ytringsfriheten under dekke av koronakrisen.

Europarådet rykket nylig ut med en glassklar melding om hvilken rolle ytringsfrihet har i den krisen vi gjennomlever. En medisin i krisetider er frie mediers rapportering, skriver Europarådets ekspertkomité for «media environment and reform», og understreker at tilgangen på fri informasjon er nødvendig for å skape toleranse og forståelse.

Europarådet viser for øvrig til at de allerede for 13 år siden laget retningslinjer for å beskytte ytringsfriheten i krisetider. Fordi kriser truer folks liv og friheter, og fordi myndigheter har en tendens til å bli bekymret for samfunnets overlevelsesevne, vil de bli fristet til å legge restriksjoner på ytringsfriheten for å bøte på krisen.

Kinas sensur eskalerte krisen

I romjulen publiserte den engelskspråklige Hong Kong-baserte avisen South China Morning Post en unnselig sak om et virus som hadde dukket opp i Kina. Jeg satt på en kafé i den tidligere britiske kolonien og leste avisen nøye, fordi jeg hadde god tid. Ellers ville jeg kanskje ikke registrert saken. På dette tidspunktet hadde viruset vært i virksomhet i seks uker.

Nå, tre måneder senere, er hele verden sendt hjem for å redde dem som reddes kan. Det er et avgjørende spørsmål om vi hadde vært i denne situasjonen hvis kineserne hadde hatt ytringsfrihet.

De første legene som varslet om viruset i Wuhan ble anholdt av politiet og forsøkt hindret i å opplyse om den dødelige sykdommen. Det må vi protestere mot. Ytringsfrihet forbindes kanskje oftest med friheten til å si hva vi mener. Men den er like mye friheten og retten vi har til å motta informasjon usensurert og ubegrenset.

Må få forsikring fra Kina

Vi er nødt til å få en forsikring fra kinesiske myndigheter om at neste gang – for det kommer en neste gang – de oppdager et virus, så er vi ikke fornøyd med å få tilsendt munnbind i etterkant. Vi vil ha den nødvendige og naturlige informasjon så raskt som mulig. Slik at vi kan ta forholdsregler før krisen er et faktum og økonomien også må legges i respirator.

Vi må føle oss trygge på at også kinesiske myndigheter har erfart at sensur ikke bare fratar enkeltmennesker en etablert menneskerettighet, men at den også tar liv og helse.

Kritikk er et sunnhetssymptom

Som samfunn må vi også i kriser stå opp for ytringsfriheten. Slik juridiske eksperter her til lands gjorde da de fritt og uhemmet gikk imot Regjeringens første hasteforslag til unntaksregler. Det var betryggende å se hvordan maktfordelingsprinsippet fungerte i praksis. Etter et par døgn med pustebesvær på demokratiets vegne, kunne vi puste ut og glede oss over at Stortinget lyttet. Unntaket ble ingen regel, men kortvarig, begrenset og i en helt annen variant.

Kritiske spørsmål må ikke forveksles med illojalitet mot smittevernprosjektet. Kritikk driver oss framover. Og heldigvis; det kommer til å komme enda mer kritikk etter dette, særlig når vi vet hvordan det hele gikk.

For hvis vi ikke tror at menneskerettighetene egner seg i krisetider, hvor sykt ville ikke det hele vært, da?

Få nyhetsbrev fra Norsk PEN

Nytt om saker vi jobber med, arrangementer og oppdateringer på ytringsfriheten verden rundt, en gang i måneden.

Her kan du abonnere på nyhetsbrev fra Norsk PEN.

Få nyhetsbrev fra Norsk PEN i innboksen din en gang i måneden. Vi deler aktuelle saker for ytringsfriheten – i Norge og i verden. I tillegg får du informasjon om arrangementer og annen nyttig info fra Norsk PEN.

Her kan du lese det første nyhetsbrevet for februar 2020.

Vurderer du å søke medlemskap? Gjør det! Blant våre medlemmer er forfattere, skribenter, journalister, forleggere, men også bibliotekarer, kunstnere og akademikere. Alle som er avhengige av det frie ord er hjertelig velkomne til å søke medlemskap i Norsk PEN. Søknadsskjema finner du her.

Julian Assange er i risikogruppen. Slipp ham ut av fengsel

Onsdag ble Julian Assange nektet løslatelse mot kausjon. Publisisten er i risikogruppen for koronaviruset, og bør slippes ut av fengsel nå.
Julian Assange må løslates fra Belmarsh fengsel.

Presidenten i «Prison Governors Association», Andrea Albutt, har advart om at Covid-19-epidemien vil kreve liv i britiske fengsler. Onsdag 25. mars avleverte Julian Assanges advokater en søknad om at han bør løslates mot kausjon.

Covid-19-trusselen mot innsatte i fengsler er reell. Så langt har 13 personer fått påvist viruset i britiske fengsler.

– Kravet fra Julian Assanges advokater er både betimelig og helt nødvendig for å beskytte hans helse. Det er en kjent sak at Assanges helsetilstand er dårlig. Han har en kronisk lungesykdom og tilhører risikogruppen. Assange må løslates, sier Norsk PENs nestleder, Rune Ottosen.

Dommer Vanessa Baraitser var uenig i advokatenes påstander, og avslo kravet om løslatelse mot kausjon. Det begrunnet dommeren i at fengselet håndterte koronarisikoen, og at hun mente fluktfaren hvis Assange slippes ut er reell.

– Hadde Assange blitt behandlet som en vanlig fange, ville han vært løslatt allerede. Det formelle grunnlaget for fengslingen av ham gjelder brudd på kausjonsbestemmelsene da han søkte tilflukt i den ecuadorianske ambassaden i 2012. Selv etter maksimumsstraffen i lovverket, ville Assange ha blitt løslatt i 2019. Han er nå å regne som en politiske fange, sier Ottosen.

Utleveringssaken mot Julian Assange skal etter planen fortsette med en tre uker lang høring i Woolwich Crown Court fra 18. mai. På grunn av koronaepidemien frykter flere at rettssaken kan utsettes, mens Assange fortsatt holdes fengslet under tunge vilkår i Belmarsh fengsel.

– Flere leger og FNs spesialrapportør for tortur, Nils Melzer, har konkludert med at Assange har blitt utsatt for psykisk tortur. Vi som var til stede under høringene for en måned siden, kunne se at han var i dårlig forfatning. Faren for å bli smittet av Covid-19 er en tilleggsbelastning. Assange bør slippe ut og få skikkelig legebehandling, sier Ottosen.

4.000 følger Norsk PEN på Facebook!

På vår Facebook-side kan du få nyheter om Norsk PEN, informasjon om arrangementer og saker vi følger. Følg oss, du og!
Illustrasjonsfoto: Tim Bennett/Unsplash

Norsk PENs Facebookside rundet i mars 4.000 følgere. Det er veldig hyggelig, og viser at vårt arbeid legges merke til.

Vi oppdaterer Facebook-siden jevnlig med informasjon om saker vi følger, nyheter på ytringsfrihetsfronten, uttalelser og brev til presidenter og andre makthavere når ytringsfriheten trues. Vi gjør også plass til de gode historiene når noe går bra i verden.

Følg oss gjerne på Facebook ved å trykke her! Og du – husk å tipse en venn!

PS! Har du meldt deg på nyhetsbrevet vårt? En gang i måneden får du oppdateringer om ytringsfriheten i verden og Norge, direkte i innboksen din. Meld deg på her.

2020 Myanmar: Saw Wai

We call on Myanmar to drop all charges against the poet and PEN member Saw Wai immediately.
Drop all charges against Saw Wai.

To
U Win Myint
President of the Republic of the Union of Myanmar
President’s Office
Naypyitaw, Myanmar

Oslo, March 15th, 2020

Dear
President U Win Myint,

The Norwegian Writers in Prison Committee is deeply concerned by the ongoing prosecution of poet and PEN member, Saw Wai, who stands accused of defaming the military under Section 505(a) of the Penal Code, after speaking at an event in Kaw Thaung township, in the Tanintharyi region of Southwestern Myanmar. If convicted, he could face up to two years in prison. PEN International believes that Saw Wai is being targeted solely for the peaceful exercise of his right to freedom of expression and calls for the charges against him to be dropped.

I have myself met Saw Wai several times and he is an outstanding poet that Myanmar should be proud of. He has been important for the democratization of Myanmar together with NLD and should not be in prison but honored by the government.

Therefore, we are

  • Calling on the Myanmar authorities to drop the charges laid against Saw Wai immediately and unconditionally;
  • Calling for all laws that impose unlawful restrictions on the right to freedom of expression in Myanmar to be repealed or amended in line with international human rights standards;
  • Urging the immediate ratification of international human rights treaties to which Myanmar is not yet a party, including the International Covenant on Civil and Political Rights (ICCPR).

Yours sincerely,

Jørgen Lorentzen
Member of Writers in Prison Committee
PEN Norway

Copy:

The Norwegian Ministry of Foreign Affairs
Embassy of Myanmar in Norway

Turkey: Advertising ban on independent newspaper must be lifted

24 international and local press freedom organisations ask that BIK lift the advertising ban on independent newspaper Evrensel.
Screenshot of the Turkish newspaper Evrensel.

Rıdvan Duran,
General Director, Basın İlan Kurumu (BIK)
Merkez Efendi Mah. Mevlana Cad. No: 140/A
Toya Plaza Kat: 5 Zeytinburnu / İSTANBUL

March 16, 2020

Dear Mr. Duran,

On behalf of the 24 international and local press freedom organisations and signatories to this letter, we are writing to ask that Basın İlan Kurumu (BIK) swiftly lift the advertising ban currently imposed on the newspaper Evrensel.

Evrensel has been under an advertising ban since September, 2019, and if the ban remains in place for a full six months, until March 28, 2020, Evrensel faces being removed from the public advertising system for at least three years.

Such a decision would have a devastating impact on the finances of the newspaper, threatening its closure and weakening the diversity and pluralism of Turkey’s newspaper market.

In February you met with representatives of the International Press Institute (IPI), Committee to Protect Journalists (CPJ), Journalists Syndicate of Turkey (TGS), Reporters sans Frontières (RSF) and the European Federation of Journalists (EFJ) and assured them that the ban would be lifted as soon as Evrensel made the necessary changes to their distribution system so as not to fall foul of the bulk buying rules.

Evrensel have since made the changes requested of them, but have three times had their appeals refused after new audits conducted by BIK.

BIK was given a crucial democratic role when it was established in 1961 to provide support to the country’s newspaper sector through the even distribution of public advertising funds. The system has become essential to the survival of many newspapers as the economic pressures on the print industry have grown over the past decade.

BIK’s role is therefore vital to ensure the health, diversity and plurality of Turkey’s newspaper sector. Central to that is, of course, its policy to provide support regardless of a newspaper’s editorial line. Evrensel is known for its independent reporting and has, in recent years, been targeted for judicial harassment as a consequence.

In addition to the indefinite ban, since September BIK has also issued three other limited bans on Evrensel for alleged ‘press ethics violations’. Further penalties would strongly suggest that BIK is being used to punish Evrensel for its independent reporting.

We urge you therefore to make good on your promise and to ensure the prompt lifting of the ban on Evrensel prior to the end of the six month deadline.

We also take this opportunity to urge BIK to start publishing annual reports on the distribution of its funds that we understand amount to 450 million Turkish Lira of public funds and on the different disciplinary measures taken against newspapers. Providing transparency on BIK’s use of public funds would enable the public to verify that its money is used correctly and is consistent with the principles of supporting a pluralistic and democratic media environment.

Kind regards

Signatories:

Article 19
Articolo 21
Association of European Journalists (AEJ)
Cartoonists Rights Network International (CRNI)
Civic Space Studies Association – Turkey / Sivil Alan Araştırmaları Derneği
Committee to Protect Journalists (CPJ)
Danish PEN
English PEN
European Centre for Press and Media Freedom (ECPMF)
European Federation of Journalists (EFJ)
German PEN
Human Rights Watch (HRW)
International Federation of Journalists (IFJ)
International Press Institute (IPI)
Journalists Union of Turkey
Norwegian PEN
Osservatorio Balcani e Caucaso Transeuropa (OBCT)
PEN America
PEN International
P24
Reporters Without Borders (RSF)
South East Europe Media Organisation (SEEMO)
Swedish PEN
World Association of News Publishers (WAN-IFRA)

Open Letter: Calling on Norway Oil Fund Divestment from Hikvision and Dahua

Six human rights organizations, including Norwegian PEN, ask the Norwegian Oil Fund to divest from the Chinese surveillance companies immediately.
Surveillance cameras. Photo by Paweł Czerwiński on Unsplash

March 11, 2020

We, a coalition of six human rights organizations, write to express our serious concerns regarding investments held by the Government Pension Fund of Norway (also known as the “Oil Fund”), in Chinese technology companies Hikvision Digital Technology and Zhejiang Dahua Technology, both of which are directly implicated in gross and continued human rights violations in the Uyghur region of China. The Fund must take immediate steps to divest from both companies.

Hikvision, the world’s largest maker of surveillance cameras, and Dahua, a large provider of video surveillance products and services, have both won more than $1 billion worth of Chinese governmentbacked contracts in the Uyghur region since 2016.

Hikvision and Dahua products and services have been used by the Chinese government to monitor and suppress Uyghurs, Kazakhs and other religious and ethnic groups, including the mass arbitrary detention of at least 1 million in internment camps. The issue has been repeatedly raised by human rights groups, the European Union, the UN and by the Norwegian Government itself, on a number of occasions.

Both companies were added to a US trade blacklist in October 2019 which includes 20 Chinese public security bureaus and six other companies, all implicated in human rights violations against Uyghurs
and other Turkic Muslims including mass detention and surveillance.

The Oil Fund makes clear its focus on responsible investment. It recognizes a set of international standards which includes integrating human rights into company policies and strategy, reporting on salient human rights issues, and engaging transparently on human rights through grievance mechanisms. The Oil Fund also has expressed its support for, and compliance with, the UN Guiding
Principles on Business and Human Rights.

These standards could not be further from those adopted by Hikvision and Dahua. Both companies qualify for observation or exclusion according to section 3 (a.) of the Fund’s own guidelines:

“Companies may be put under observation or be excluded if there is an unacceptable risk that the company contributes to or is responsible for: a) serious or systematic human rights violations, such as murder, torture, deprivation of liberty, forced labour and the worst forms of child labour […]”

Norway’s Oil Fund is by no means the only culprit, however. A growing number of investment funds, corporations and other entities have publicly disclosed investments in these companies and continue to do so.

While immediate divestment will not solve the human rights crisis, it would send a clear signal to these investors that the world’s largest sovereign wealth fund is not interested in supporting those that participate in, or enable, gross and systematic human rights violations. It would likewise ensure that the Oil Fund does not continue to profit from those violations going forward.

While we acknowledge that the Fund’s Ethical Council has indicated greater attention to investigating whether technology companies’ tools are being used for “improper surveillance”, the time is now to seriously reassess its investments in Hikvision and Dahua and to take appropriate action to ensure it complies with its own ethical standards.

Sincerely,

Norwegian Helsinki Committee
Norwegian PEN
Norwegian Uyghur Committee
Rafto Foundation for Human Rights
Uyghur Human Rights Project
World Uyghur Congress

For media inquiries, please contact:
  • Adiljan Abdurihim, Norwegian Uyghur Committee: info@uigurene.no
  • Peter Irwin, Uyghur Human Rights Project: pirwin@uhrp.org
  • Ryan Barry, World Uyghur Congress: ryan.barry@uyghurcongress.org

Rapport fra en britisk rettssal

Hvor var Julian Assange i sin egen rettssak?

Utenfor rettsbygningen var det tilløp til håndgemeng for å komme inn på rettssakens første dag. Foto: Norsk PEN/Katarina Goldfain Johnsen

Innlegg publisert i Dagsavisen 11. mars 2020.

«Good luck! I hope you win the case». Uber-sjåføren smiler til oss idet vi går ut av bilen ved Woolwich Crown Court, en times tid øst for London sentrum.

Det er en grå februarmorgen. På de meterhøye stålgjerdene henger bannere og plakater. «Free Julian Assange», står det. Utenfor gjerdene har flere overnattet i telt.

Området er spesialbygget for rettssaker mot terrorister og massedrapsmenn. Gjennom en tunnel fra Belmarsh fengsel kan den tiltalte føres direkte ut fra «Storbritannias Guantanamo Bay» over i rettssalen.

Vi er her for å følge rettssaken mot publisisten Julian Assange.

I tillegg til oss fra Norsk PEN, er det delegasjoner fra EU-parlamentet, Reportere uten grenser fra UK, Tyskland og Frankrike, varslerorganisasjonen Courage Foundation og andre tilreisende. Noen sier det aldri har vært mer internasjonal interesse for en sak i en britisk domstol før.

For å komme oss inn må vi krangle. Det er rift om plassene, og vaktene aner ikke hva de skal gjøre. Det er kaotisk. Man skulle tro de ikke var forberedt på interessen for saken. Det stemmer ikke.

Selve rettsrommet er lite. Det er plass til advokater fra begge sider, dommer og en håndfull journalister.

Vi reiser oss for dommeren. Deretter ledsages en gråkledd mann inn i salen. Julian Assange plasseres i et bur, bak resten av salen. Buret er kanskje to ganger tre meter stort og dekket med skuddsikkert glass.

Assange sitter helt stille, gjør ikke noe vesen ut av seg. Så usynlig er han i sin egen rettssak at dommeren etter en av pausene setter retten uten at noen oppdager at hovedpersonen mangler.

Julian Assange blir nektet å sitte med advokatene sine. For å kommunisere med dem, må han stikke nesen ut gjennom sprekker mellom glassvinduene og påkalle oppmerksomhet. Påtalemyndighetens advokater kan høre alt han sier. Flere ganger klager Assange på at han selv ikke hører hva som blir sagt i saken der han er tiltalt.

Han ser plaget ut. Det gjør vondt å se et menneske bli behandlet slik.

FNs spesialrapportør mot tortur, Nils Melzer, har i en omfattende rapport dokumentert og konkludert med at Assange har blitt utsatt for psykisk tortur. En aksjon fra Wikileaks, støttespillere og andre innsatte i Belmarsh, har gjort at Assange for en måned siden slapp ut av isolat. Der hadde han sittet i ni måneder. 60 leger har signert et opprop for å få ham ut av fengsel på humanitært grunnlag.

Forsvarerne ber dommeren gjøre noe med behandlingen Assange får i Belmarsh-fengselet, der han under første dag ble satt i håndjern elleve ganger, strippet og kroppsvisitert flere ganger og fratatt rettspapirer. Dommeren svarer at fengselet noen meter unna ikke er hennes jurisdiksjon. – Vi er bekymret, tvitrer sjefen for UKs Reportere uten grenser.

Alle kan se at Assange ikke har det bra. Han har sunket sammen på dag to, blunker febrilsk og klarer knapt å holde seg våken.

Og vi med. Lyden for tilhørere er elendig. Vi hører «Free Julian Assange» fra gata bedre enn vi hører hva som sies i retten. Mikrofonene til advokatene står på pappkasser oppå bordene. Ingen snakker rett inn i dem.

Flere ganger faller lyden ut og det er iblant umulig å høre hva som blir sagt. Under første dag leverte pressen en protest til dommeren over umulige tekniske forhold i det tilhørende presseannekset med liveoverføring fra rettssalen.

Der journalistene som fulgte rettssaken hadde vanskelige forhold å jobbe under, var det enda verre for vanlige tilhørere. De ble nektet tilgang til det som i utgangspunktet skulle være en åpen rettshøring. Med bare 20 plasser avsatt til publikum, og flere hundre personer i kø på første dag, sier det seg selv at det ble vanskelig for vanlige folk å få tilgang.

Og slik gikk uka. Å få plass inne i rettssalen var umulig hvis man var sent ute til køa. Sent ute betyr etter klokken 6 om morgenen.

Selv i Erdogans Tyrkia er forholdene for publikum bedre i en profilert sak. I det nybygde gigantfengselet Silivri sitter filantropen Osman Kavala. Mindre kontroversiell enn Assange, men likhetene i fasilitetene slår meg likevel.

I Istanbul får familie og venner 500 tilhørerplasser. Presse, internasjonale observatører, diplomater, advokater og politikere får det samme. Inne i rettssalen blir Kavala flankert av vakter, men han slipper i alle fall å sitte i et bur, slik Assange gjør.

Til syvende og sist handler denne saken om retten til å publisere ubehagelige sannheter som makthavere ikke liker. Og vi bør bli bekymret når USA, verdens mektigste land, krever en australsk borger utlevert fra et tredjeland for å ha delt informasjon som verden ellers ikke ville fått vite om.

Lydene fra gata har stilnet. Mannen med megafon er flyttet ut til et lyskryss og roper «Free Julian Assange» til bilene som kjører forbi.

Han holder koken. Det må vi også gjøre.

Rettssaken fortsetter i mai. Vi får håpe det blir varmere innen den tid.

I år marsjerer kvinnene for første gang i Aserbajdsjan

Den siste måneden har feministene i Aserbajdsjan ivrig forberedt seg til 8. mars. De lager plakater, tenker ut slagord og oppfordrer sine medsøstre til å gå ut i gatene, skriver Gunel Movlud.
Kvinner marsjerer for likestilling i Malaysia. Foto: Michelle Ding, Unsplash

Av: Gunel Movlud
Journalist og fribyforfatter fra Aserbajdsjan, bosatt i Levanger

Selv om myndighetene i Sovjetunionen offisielt gikk inn for likestilling mellom kjønnene, var virkeligheten mer nyansert. Etter andre verdenskrig, der Sovjetunionen led enorme tap, oppsto det en ny situasjon. Tidligere hadde de sovjetiske myndighetene gått inn for kvinnens rett til å delta i alle deler av arbeidslivet fordi det var helt nødvendig å kunne utnytte billig kvinnelig arbeidskraft. Men etter krigen ble kvinnen betraktet først og fremst som et middel for å øke folketallet.

I kunst, litteratur og politikk dyrket man bildet av den opphøyde moren. Det ble innstiftet en egen orden som ble tildelt mødre med mange barn («heltemor-medaljen»), og myndighetene begynte å markere 8. mars som morsdag.

Gunel Movlud. «8. marsj: Våre gater er frie gater», står det i teksten. Foto: Privat

Slik fortsatte det å være i Aserbajdsjan også etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning, spesielt når det gjaldt feiringen og betydningen av 8. mars. Heller ikke de nye, aserbajdsjanske styresmaktene brydde seg om likestilling, og 8. mars ble fremdeles feiret som morsdag.

Men Internett og sosiale medier har hatt sin virkning. Der feministene i Aserbajdsjan før levde og jobbet uten å vite om hverandre, har sosiale medier nå gitt dem mulighet til å danne egne nettverk, organisere seg og samarbeide.

De siste par årene har det blitt atskillig mer blest om kvinners rettigheter. Feminister arrangerer filmvisninger, lesesirkler og demonstrasjoner, og de organiserer hjelp til ofre for vold i nære relasjoner. Den siste måneden har feministene i Aserbajdsjan ivrig forberedt seg til 8 . mars. De lager plakater, tenker ut slagord og oppfordrer sine medsøstre til å gå ut i gatene.

For første gang i Aserbajdsjans historie skal 8. mars ikke feires med blomster og gaver til mødre og koner, slik man gjorde i sovjettida, men med en egen kvinnemarsj gjennom sentrum av hovedstaden. For første gang har kvinnene også sin egen sang med tekst og melodi skrevet av kvinner.

Oversatt fra russisk av Hege Susanne Bergan

Appell: Kampen om Assanges utlevering er et veiskille

Norsk PEN har som kjerneområde å arbeide for forfulgte journalister, forfattere og publisister verden over. Den rettslige prosessen mot Assange må sees i et slikt perspektiv.

Norsk PEN tilsluttet seg demonstrasjonen utenfor Stortinget torsdag 20. februar. Andre talere var Wikileaks-ambassadør Joseph Farrell og Rødt-leder Bjørnar Moxnes. Foto: Norsk PEN/Hege Newth

Av: Rune Ottosen, nestleder i Norsk PEN

FNs spesialrapportør for tortur, Nils Melzer, dokumenterte i Klassekampen 20. februar at Assanges menneskerettigheter har blitt systematisk krenket siden prosessen mot ham startet. Dette har skjedd både gjennom overvåking og trakassering i de syv årene han satt i Ecuadors ambassade, og gjennom den ni år lange prosessen mot ham i det svenske rettssystemet. Svensk rett reiste aldri tiltale mot ham for voldtekt. Assange har ikke fått anledning til å forsvare seg i retten. Og den saken er nå lagt død.

Melzer har dokumentert at bevis i saken er manipulert og at saken er trenert for å få fokus bort fra hva saken handler om. Vi må holde fast ved sakens kjerne. Julian Assange er tiltalt for å ha lekket dokumentasjon i 2010 om USAs krigsforbrytelser og grove brudd på menneskerettighetene i Irak og Afghanistan. Assange er en varsler og en kilde og har benyttet seg av sin ytringsfrihet. Innholdet i avsløringene burde fått konsekvenser for noen andre enn Julian Assange.

Allerede etter de første avsløringene startet USAs påtalemyndighet forberedelser for å sette Assange bak lås og slå. Tiltalen vi nå ser representerer et veiskille.

Hvis Assange blir utlevert og stilt for retten, risikerer han 175 års fengsel. Assange er tiltalt etter den amerikanske «Espionage Act» som ble vedtatt under første verdenskrig for å håndtere faktiske spioner. Man skal være klar over at tiltaler etter spionasjeloven ikke er som vanlige rettsprosesser. De er basert på hemmelige rettsforhandlinger og begrensede rettigheter for den tiltalte.

Etter flere års arbeid for å finne grunnlag for å tiltale Assange, ga president Obamas administrasjon opp. Obamas juridiske rådgivere konkluderte med at dersom man skulle tiltale Assange, måtte man også tiltale New Yorks Times og andre nyhetsorganer som hadde publisert materiale med basis i de samme WikiLeaks-lekkasjene. Dette var ikke forenelig med den amerikanske «First Amendment» som er den viktigste juridiske garantien for ytringsfrihet og journalisters rettigheter. Vi skal merke oss at president Trump som i motsetning til Obama vil utfordre First Amendment, har sagt at prinsippene nedfelt i First Amendment kun gjelder i USA. De som praktiserer ytringsfrihet og utfordrer USA utenfor landets grenser, kan risikere nye anslag i framtiden. Også derfor må saken mot Assanges sees som en test. Hva vil verdenssamfunnet akseptere av amerikanske anslag mot deres borgeres ytringsfrihet?

Strafferammen i tiltalen er grotesk. Spesielt sett i lys av at ingen av dem som står bak de mange krigsforbrytelsene som Assange har bidratt til å avdekke, er etterforsket eller tiltalt. Trolig vil de heller aldri bli det. Maktens utøvere i supermakten USA er rasende på de som utfordrer dem, slik Assange har gjort gjennom sin varsling.

Det er derfor vi må protestere høylytt når et slikt grovt anslag mot ytringsfriheten skjer foran våre øyne. Det er ikke bare Assanges skjebne og liv som står på spill. Alle som driver kritisk og undersøkende journalistikk må se at hvis Assange blir dømt vil det kunne få konsekvenser for dem. Hvem blir den neste, må vi spørre oss.

Mens Aftenposten og andre tunge medier som publiserte lekkasjene Assange kom med (og som attpåtil vant priser for publiseringene)  er påfallende passive og står heller ikke tydelig opp for mannen som ga dem alle de store nyhetssakene.

Men det er tegn som tyder på at det er et økt folkelig engasjement for Assange. På et rent humanitært grunnlag er det grunn til å reagere på den umenneskelige behandlingen av Assange med langvaig isolasjon og urimelige begrensinger på tilgang til besøk. Leger, advokater og hans far, som har møtt ham i fengsel, sier at Assange er i elendig forfatning og preget av mange års trakassering. Til og med hans medfanger i Belmarsh-fengselet har reagert på det de mener er en umenneskelig behandling av Assange. Han er flyttet fra isolat og får ha omgang med andre fanger etter blant annet aksjoner fra medfangene.

I tiden fram mot rettssaken bør alle tilhengere av ytringsfrihet advare mot ringvirkninger og den nedkjølende effekten både for varsling og for kritisk journalistikk dersom Assange skulle bli utlevert og dømt. Vi må si med Arnulf Øverlands: Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.

Edward Snowden, som har fått Norsk PENs Ossietzkypris, er blant dem som ser de vidtgående konsekvensene av rettsforfølgelsen av Assange. Han skrev nylig på Twitter at «De som så en annen vei, fordi de personlig mislikte Julian Assange, da det amerikanske justisdepartementet siktet ham med henvisning til en juridisk teori om at det å publisere tydelig journalistikk av offentlig interesse kan innebære flerfoldige brudd på spionasjeloven av 1917, bør nå tenke grundig igjennom hvor denne veien fører hen.»

La oss fortsette kampen mot utlevering av Julian Assange av hensyn til ham selv, men like mye for vår egen del. Det er våre rettigheter og ytringsfriheten som står på spill i britisk rett nå.

Appell ble holdt på demonstrasjon mot utlevering av Julian Assange utenfor Stortinget 20. februar.