Kategoriarkiv: Mening

Kronikk: Når skal vi forstå alvoret?

I saken mot Julian Assange er det ytringsfrihet og pressefrihet som står på spill.
Foto: Stephen Brayne

Av: Rune Ottosen, leder av varslerutvalget i Norsk PEN

Innlegget er opprinnelig publisert hos NRK Ytring 7. september 2020.

Den 7. september starter neste runde i rettssaken mot Julian Assange. Retten skal ta stilling til USAs krav om utlevering av Assange til en mulig fengselsstraff på 175 år for å ha avdekket USAs krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan gjennom Wikileaks i 2010.

Det er slående hvor lite oppmerksomheten rettssaken har fått i offentligheten. Det er underlig, fordi det er et dystert bakteppe i denne saken. Det er grunnleggende rettigheter til presse- og ytringsfrihet som står på spill.

Rettighetene til Assange har blitt krenket på en rekke måter siden han i 2012 fikk asyl i Ecuadors ambassade. I tillegg har koronaepidemien bidratt til ytterligere isolasjon under allerede tunge vilkår i Belmarsh fengsel. Assange har siden den forrige rettsrunden vært uten mulighet til normal kommunikasjon med sine advokater.

Flere leger, samt FNs spesialrapportør for tortur, Nils Melzer, har konkludert med at Assange har blitt utsatt for psykisk tortur. Vi som var til stede under rettshøringene for seks måneder siden, kunne se at han var i dårlig forfatning og ble hindret i kommunikasjon med sine advokater.

Norsk PEN leverte i juni 2019 sammen med presseorganisasjonene en protest mot en mulig utlevering til USA til den britiske ambassaden.

På rettssakens første dag vil Norsk PEN levere en ny protest til den britiske ambassaden. Det vil skape alvorlig presedens dersom en australsk statsborger kan utleveres til USA og en mulig dom etter Espionage act, til en lang fengselsstraff for publisistisk virksomhet.

Det er fortsatt dette som er sakens kjerne, på tross av at det amerikanske Justisdepartementet 24. juni utvidet tiltalen mot Assange.

Det er ingen prinsipielle, nye punkter i tiltalen utover de 18 punktene som lå i den opprinnelige tiltalen. Men detaljene i den utvidede tiltalen viser at en eventuell dom mot Julian Assange vil skape en farlig presedens.

Et av de nye punktene i tiltalen omfatter en konferanse i Malaysia der han oppfordret hackere til å avdekke krigsforbrytelser og brudd på menneskerettighetene. En australsk statsborger risikerer altså lang fengselsstraff i USA blant annet for noe han har sagt på en konferanse i et tredje land.

Det er i seg selv en tvilsom rettspraksis at motparten underveis i saken kommer med en utvidet tiltale med nye, omfattende dokumenter som advokatene til Assange nå må gjennomgå.

Norsk PEN mener at den pågående kampen mot utlevering av Julian Assange fra Storbritannia til USA må sees i sammenheng med en pågående kamp mot press på ytringsfriheten i global målestokk.

FNs spesialrapportør for tortur har anklaget svenske domstoler for å ha konspirert med britisk rettsvesen for å holde overgrepsanklagen mot Assange gående i ni år hos svensk påtalemyndighet uten at det ble reist tiltale. Saken ble endelig henlagt i fjor høst.

Verken svenske eller norske medier har fanget opp det viktige nyhetspoenget at Nils Melzer som FN-representant i sterke ordelag anklager svenske myndigheter for å ha fabrikkert bevis i saken mot Assange.

Under oppholdet i den ecuadorianske ambassaden ble Assange kontinuerlig overvåket av CIA. Hele døgnet, i alle rom, også på toalettet. Dette vet vi takket være en varsler i det spanske firmaet som hadde ansvaret for sikkerheten i ambassaden.

Blant de oppgavene amerikansk etterretning ønsket hjelp til var å innhente DNA fra Assange to små barn under deres besøk i ambassaden. Forsvarerne gjorde i forrige rettsrunde i sin prosedyre et poeng av at denne overvåkningen umuliggjorde trygg kommunikasjon mellom Assange og hans advokater.

Denne krenkingen av Assanges menneskerettigheter er «obstruction of justice», og i seg selv en grunn til at hele saken burde vært avvist.

Det underlige er at ikke flere ser den selvsensurerende effekten ved at president Trump har klarlagt at First Amendment (ytringsfrihet) ikke skal gjelde utenfor USAs grenser. Kan lovens lange arm for fremtiden strekke seg fra USAs spesialdomstoler og ramme kritiske journalister over hele verden som avdekker overgrep begått av USA?

Det er ti år siden Wikileaks ble verdenskjent da videoen «Collateral Murder» dokumenterer at amerikanske helikopterpiloter dreper sivile, inkludert to Reuter-journalister. Det er ikke tilfeldig at Reportere uten grenser advarer mot konsekvensen av en dom mot Assange.

Mye tyder på at dersom USA lykkes med å få Assange utlevert og dømt vil det settes i gang nye rettsprosesser mot andre som har bidratt til publisering av graderte dokumenter. Hvor fristende vil det etter dette være å gå løs på graveprosjekter som avdekker krigens sanne ansikt?

I den senere tid er det publisert omfattende opprop fra juridiske organisasjoner og jurister over hele verden som advarer mot journalisters rettssikkerhet dersom han blir utlevert og dømt.

Hvem blir den neste?

Ytringsfrihet er sunn medisin i krisetider

Trenger vi mer eller mindre ytringsfrihet nå? Svaret bør være opplagt.
Norsk PENs styreleder: Kjersti Løken Stavrum. Foto: Tinius Trust

Av Kjersti Løken Stavrum
Leder av Norsk PEN

Det tyrkiske politiet kom om natten. De gjør alltid det, helst i grålysningen. Denne gangen var det İsmet Çiğit de var ute etter, redaktøren i lokalavisen i Kocaeli sørøst for Istanbul. Çiğit ble fraktet ut av hjemmet sitt i håndjern, men ble løslatt da han forklarte at det hele var en feil. Det var ikke han som hadde skrevet nyhetene om koronaspredningen. Da pågrep politiet kollegaen hans i stedet.

Etter at de to ble hektet av politiet, skriver ikke avisen lenger nyheter om koronasmitten.

– Jeg vet at nyhetene vi publiserte var korrekte, sier Çiğit til nettstedet bianet.org. – Men heretter formidler vi bare de offisielle uttalelsene fra myndighetene.

Det finnes ingen vinnere etter en slik hendelse. Det finnes bare fravær av informasjon – og uheldige, i verste fall dødelige konsekvenser som følge av det. Kanskje trodde noen i et glimt av galskap at det hjalp makt og myndighet å sensurere informasjonen, å undertrykke det faktum at folk blir smittet, syke og dør. Som om folk ikke observerer, tenker og snakker sammen.

Det var for øvrig ikke første gang redaktør İsmet Çiğit fikk politiet etter seg. Men det var første gang de kom om natten, til ham. Slikt setter ofte varige spor hos journalister som til vanlig jakter på sannheten.

Medisinen er frie medier

Det har vært flere tilløp til alt fra misnøye med frie ytringer til direkte anslag mot ytringsfriheten i koronaens tid. I Ungarn er en ny, vidtgående fullmaktslov på trappene. I Israel overvåkes mobiltelefoner for å straffe dem som bryter karantener. Og i Tyrkia er eksempelet med redaktør Çiğit bare ett av mange nedslag mot ytringsfriheten under dekke av koronakrisen.

Europarådet rykket nylig ut med en glassklar melding om hvilken rolle ytringsfrihet har i den krisen vi gjennomlever. En medisin i krisetider er frie mediers rapportering, skriver Europarådets ekspertkomité for «media environment and reform», og understreker at tilgangen på fri informasjon er nødvendig for å skape toleranse og forståelse.

Europarådet viser for øvrig til at de allerede for 13 år siden laget retningslinjer for å beskytte ytringsfriheten i krisetider. Fordi kriser truer folks liv og friheter, og fordi myndigheter har en tendens til å bli bekymret for samfunnets overlevelsesevne, vil de bli fristet til å legge restriksjoner på ytringsfriheten for å bøte på krisen.

Kinas sensur eskalerte krisen

I romjulen publiserte den engelskspråklige Hong Kong-baserte avisen South China Morning Post en unnselig sak om et virus som hadde dukket opp i Kina. Jeg satt på en kafé i den tidligere britiske kolonien og leste avisen nøye, fordi jeg hadde god tid. Ellers ville jeg kanskje ikke registrert saken. På dette tidspunktet hadde viruset vært i virksomhet i seks uker.

Nå, tre måneder senere, er hele verden sendt hjem for å redde dem som reddes kan. Det er et avgjørende spørsmål om vi hadde vært i denne situasjonen hvis kineserne hadde hatt ytringsfrihet.

De første legene som varslet om viruset i Wuhan ble anholdt av politiet og forsøkt hindret i å opplyse om den dødelige sykdommen. Det må vi protestere mot. Ytringsfrihet forbindes kanskje oftest med friheten til å si hva vi mener. Men den er like mye friheten og retten vi har til å motta informasjon usensurert og ubegrenset.

Må få forsikring fra Kina

Vi er nødt til å få en forsikring fra kinesiske myndigheter om at neste gang – for det kommer en neste gang – de oppdager et virus, så er vi ikke fornøyd med å få tilsendt munnbind i etterkant. Vi vil ha den nødvendige og naturlige informasjon så raskt som mulig. Slik at vi kan ta forholdsregler før krisen er et faktum og økonomien også må legges i respirator.

Vi må føle oss trygge på at også kinesiske myndigheter har erfart at sensur ikke bare fratar enkeltmennesker en etablert menneskerettighet, men at den også tar liv og helse.

Kritikk er et sunnhetssymptom

Som samfunn må vi også i kriser stå opp for ytringsfriheten. Slik juridiske eksperter her til lands gjorde da de fritt og uhemmet gikk imot Regjeringens første hasteforslag til unntaksregler. Det var betryggende å se hvordan maktfordelingsprinsippet fungerte i praksis. Etter et par døgn med pustebesvær på demokratiets vegne, kunne vi puste ut og glede oss over at Stortinget lyttet. Unntaket ble ingen regel, men kortvarig, begrenset og i en helt annen variant.

Kritiske spørsmål må ikke forveksles med illojalitet mot smittevernprosjektet. Kritikk driver oss framover. Og heldigvis; det kommer til å komme enda mer kritikk etter dette, særlig når vi vet hvordan det hele gikk.

For hvis vi ikke tror at menneskerettighetene egner seg i krisetider, hvor sykt ville ikke det hele vært, da?