Kategoriarkiv: Ukategorisert

Resolution: Turkey: The myth of domestic legal remedy

Nearly 50 MPs join IPI-led resolution calling for restoration of rule of law and release of Turkey’s journalists

A total of 47 MEPs and 13 press freedom and free expression organizations led by the International Press Institute (IPI) have joined a resolution underscoring the lack of effective domestic legal remedies for journalists targeted in Turkey’s media crackdown.

The resolution follows a roundtable held under Chatham House Rules on January 29, 2019, at the European Parliament on “Turkey: The Myth of Domestic Legal Remedy. Organized by IPI and MEP Rebecca Harms, the event was attended by MEPs, representatives of the European Commission, the Council of Europe, the European Court of Human Rights and representatives of human rights NGOs as well as journalists and legal experts from Turkey. The roundtable examined the lack of independence and impartiality of Turkey’s judiciary and the failure of Europe-wide institutions to acknowledge to inability of Turkish courts to provide an effective remedy for rights violations.

IPI research shows that over 150 journalists in Turkey remain behind bars, many of whom have suffered egregious violations of their right to a fair trial.

The resolution calls on Turkey to uphold domestic and international guarantees for freedom of expression and personal liberty and security as well as basic rights of defendants in criminal proceedings, including to the presumption of innocence, to appear physically before a judge in a timely manner and to receive a fair hearing conducted by an independent and impartial judicial panel. It also urges Turkey to free all journalists held due to their work.

IPI Turkey Advocacy Coordinator Caroline Stockford said:

“This resolution, which is supported by numerous MEPs and which highlights the severe challenges that Turkey’s journalists face in exercising and defending their basic rights, comes at a crucial time.  We invite Turkey to act upon these recommendations so as to restore press freedom and respect the principles of freedom of expression and the right to disseminate the news.”


The lack of visible improvements in freedom of the media in Turkey since the state of emergency was lifted on 18 July 2018 is of great concern. The mass arrests, detention and sentencing of Turkey’s journalists continue to be used as methods to stifle dissenting voices across society.

According to data from the International Press Institute (IPI), 155 journalists and media executives were in prison as of 29 January 2019. This figure makes Turkey the country with the highest number of imprisoned journalists in the world.

Points of concern to the signatories of this resolution are, among others:

  • the lack of independence and impartiality of the judiciary in Turkey;
  • the lack of a speedy recourse to justice both domestically and before the European Court of Human Rights;
  • the practice in Turkey of criminalizing journalism by committing journalists to lengthy pretrial detention;
  • the  slow production of indictments in journalist cases in Turkey and the use of journalistic material as evidence to convict journalists; and
  • the failure of public prosecutors in Turkey to exhaustively prove the legal criteria in place to establish the charge of “membership of a terrorist organization” in the case of journalists.


To the Government of Turkey:

  1. Turkey must fulfil its obligations under national and international law to protect journalists’ rights
  • to liberty and security;
  • to freedom of expression;
  • to the right to receive and disseminate the news; and
  • to a fair trial including:
    • the presumption of innocence;
    • the right to appear physically before a judge in a timely manner; and
    • the right to receive a fair hearing within a reasonable timeframe, conducted by an independent and impartial judicial panel.

2. The judiciary in Turkey must require public prosecutors to produce indictments in a timely manner, especially in cases where the defendant is held in pretrial detention. Evidence in indictments against journalists must be required to be proven beyond reasonable doubt of criminal activity.

3. Turkey must release all journalists held in pretrial detention in whose cases journalistic evidence is cited as proof of criminal activity.

4. All journalists imprisoned on unsubstantiated allegations or as a result of the practice of journalism should be immediately freed.

5. The Turkish judiciary should take all steps to fulfil its obligation to ensure that rulings in freedom of expression cases are in line with decisions by the European Court of Human Rights and relevant international standards, especially as regards the right to personal freedom and the right to a fair trial.

6. Turkey must ensure that journalists’ right to freedom of expression; their right to engage in critical, well-founded reporting in the public interest; and their right to disseminate the news are protected in order to restore the plurality of voices and alternative news sources for the people of Turkey.

7. The Public Advertising Authority (Basın İlan Kurumba) must ensure that public advertising revenue is given out, in accordance with its own guidelines, to pro-government and independent media alike. It must not deprive the few remaining independent printed daily newspapers in Turkey of much-needed state advertising revenue.

8. Turkey must fulfil its responsibility to provide journalists with the personal security to which they are entitled under the constitution and allow them to carry out their work without fear of arbitrary arrest or detention, and must condemn any threats to journalists’ safety expressed in public by officers of the state or private persons.

9. The Reform Action Group formed of ministers of state in Turkey is invited to act upon these recommendations as they undertake the impending reform of Turkey’s judiciary.

To regional actors:

10. European institutions and decision-makers should reinforce these recommendations in their discussions with Turkish ministers in 2019.



Ana Gomes, S&D
Ana Miranda, Greens/EFA
Angela Rosa Vallina de la Noval, GUE/NGL
Anna Maria Corazza Bildt, EPP
Anne-Marie Mineur, GUE/NGL
Antanas Guoga, EPP
António Marinho e Pinto, ALDE
Barbara Lochbihler, Greens/EFA
Barbara Spinelli, GUE/NGL
Benedek Javor, Greens/EFA
Boris Zala, S&D
Brando Benifei, S&D
Carolina Punset, ALDE
Costas Mavrides, S&D
David Martin, S&D
Dennis de Jong, GUE/NGL
Dimitrios Papadimoulis, GUE/NGL
Eva Joly, Greens/EFA
Georgi Pirinski, S&D
Helmut Scholz, GUE/NGL
Isabella de Monte, S&D
Jean Lambert, Greens/EFA
Jordi Solé, Greens/EFA
José Bové, Greens/EFA
Josef Weidenholzer, S&D
Jose Inacio Faria, EPP
Josep-Maria Terricabras, Greens/EFA
Julie Ward, S&D
Knut Fleckenstein, S&D
Kostas Chrysogonos, GUE/NGL
Luke Ming Flanagan, GUE/NGL
Margrete Auken, Greens/EFA
Maria Grapini, S&D
Maria Heubuch, Greens/EFA
Mark Demesmaeker, ECR
Maximilien Dardel, GUE/NGL
Merja Kyllönen, GUE/NGL
Monica Macovei, ECR
Petra Kammerevert, S&D
Petras Austrevicius, ALDE
Rebecca Harms, Greens/EFA
Richard Sulík, ECR
Sabine Verheyen, EPP
Tanja Fajon, S&D
Theresa Griffin, S&D
Tilly Metz, Greens/EFA
Vallina de la Noval, GUE/NGL

Other/international organizations
Simone Susskind (Deputy, Brussels Parliament)
The International Press Institute (IPI)
Article 19
Committee to Protect Journalists (CPJ)
Euro Med Rights
European Centre for Press and Media Freedom (ECPMF)
European Federation of Journalists (EFJ)
Journalists’ Union of Turkey (TGS)
Media and Law Studies Association (MLSA)
PEN Germany
PEN International
PEN Norway
Wales PEN Cymru

16. februar: Poetisk punkgalla

Dato: 16.02.2019
Tid: 21.00 – 23.00
Stad: Alver, Litteraturhuset Bergen

Pris: Heilhusbillett 250/190,– (stud)

Frå stygt og rasande til høgstemt og lovprisande – poetar frå sju nasjonar og ein dansar møtest i ei lyrisk verd utanfor kartet. Topograf for kvelden er poeten Henning H. Bergsvåg (Noreg).

Kveldens poetar: Asieh Amini (Iran), Linnea Axelsson (Sverige), Kristina Leganger Iversen (Noreg), Camara Lundestad Joof (Noreg), Cecilie Løveid (Noreg), Kei Miller (Jamaica), Erlend O. Nødtvedt(Noreg), Mansur Rajih (Jemen), Ahmedur Rashid Chowdhury AKA Tutul (Bangladesh), Gunnar Wærness (Noreg) og dansar Mirte Bogaert (Belgia).


Norsk PEN Vestlandet i samarbeid med LittfestBergen.

15. februar: Får han sjå verda igjen?

Dato: 15.02.2019
Tid: 17.00 – 17.45
Stad: Alver, Litteraturhuset Bergen
Pris: Gratis


Yasemin Çongar har dessverre måtte avlyse. VG-journalist Nilas Johnsen, som er aktuell med boka Erdogan: Tyrkias nye sultan, steppar inn for Congar for å samtale med Jørgen Lorentzen om Tyrkia, Ahmet Altan, og si nye bok. Samtalen blir på norsk.

Som alle opposisjonelle i Tyrkia gjekk Ahmet Altan alltid til sengs i redsel for at at det skulle ringe på døra ved daggry.

Ein morgon i 2016 gjorde det det. Sidan har den kjende forfattaren og journalisten vore i fengsel, urettmessig dømt på livstid for å deltatt i kuppforsøket i Tyrkia i 2016. No kjem hans siste bok, skriven i fengsel, Eg kjem aldri til å sjå verda igjen, på norsk. Altan, som sjølv er invitert til festivalen, blir representert av hans ven og omsettar til engelsk, Yasemin Çongar. Ho møter tyrkiakjennar og direktør i Heddastiftelsen Jørgen Lorentzen til samtale.

«They may have the power to imprison me, but no one has the power to keep me in prison. I am a writer.»

I samarbeid med LittfestBergen og Forleggerforeningen/Samlaget.

Samtalen vil vere på engelsk.


15. februar: Poet i lukka land

Dato: 15.02.2019
Tid: 16.00 – 16.45
Stad: Alver, Litteraturhuset Bergen
Pris: 100/70,- (stud.)

Korleis er livet som kvinne og poet i Iran og Saudi-Arabia?

Til tross for at dei to landa i Midtausten har mykje til felles både kulturelt og religiøst, er dei bitre fiendar. Men kunsten gjer det mogleg å møtast på same scene: Asieh Amini er frå Iran, men busett i Noreg. Saman med saudiarabiske Hissa Hilal kjem ho til festivalen for å snakke om skrivearbeidet, poesiens plass i Midtausten og korleis livet som kvinne og kunstnar artar seg.

Samtalen vil vere på engelsk.

Norsk PEN Vestlandet i samarbeid med LittfestBergen.

15. februar: Film: Forteljingar om mot

Dato: 15.02.2019
Tid: 14.00 – 15.15
Stad: Auditoriet, Litteraturhuset, Bergen

Kva gjorde Mansur Rajih frå Jemen, Asieh Amini frå Iran, Philo Ikonya frå Kenya og Musa Mutaev til eit trugsmål for makta i heimlanda? I denne dokumentaren syner regissør Kari Klyve-Skaug fram det motet som trengst for å heve stemma i møte med urett.

Asieh Amini og Mansur Rajih er gjester på LittfestBergen, og vil etter filmen lese dikt som innleiing til PENs postkortaksjon.

Norsk PEN, avdeling Vestlandet i samarbeid med LittfestBergen.


Filmen er teksta på engelsk.

3 March: Poet behind bars

18.00, Sunday 3 March, SALONGEN, Vega Scene, Oslo

Free entry

Across the globe, artists are threatened and incarcerated due to their courage to speak up against their governments’ human rights abuses. What is it like to be imprisoned for raising your voice? How does censorship affect artists’ practice? Does it force them to silence, change the way they work, or give them more energy to continue their struggle?

Same country, yet two very different realities: As a Palestinian living in Israel, Dareen Tatour is faced with treats of long prison sentences. Israeli Einat Weizman is faced with censorship and public shaming. How do the two artists reflect on their collaboration and responsibility for each other?

Conversation between:

Einat Weizman is an actor, director, playwright and political activist based in Tel Aviv. All her plays, performances and events are around documentary theater, which is used as an investigative tool inside the hidden spots of the Israeli apartheid. Her works are controversial in Israel. She has been censored by the Israeli government, and her play Prisoners of Occupationhas been used as an example by Minister of Culture Miri Regevas example for why Israel needs a Loyalty in Culture bill and why there should broadly be loyalty in art to the state of Israel.

Dareen Tatour is Palestinian poet, photographer, and social media activist from Reineh, Israel, who writes in Arabic, her mother tongue. Following the YouTube-publication of her poem “Resist My People, Resist Them”, she was tried and convicted in 2018 in an Israeli court for «inciting violence» and «supportinga terrorist organization». She was released in September 2018.

Moderator: Kristina Quintano, publisher and translator.

Organised together with Human Rights Human Wrongs International Documentary Film Festival and Vega Scene


2 March, 20:00 hrs, Vega Scene, showing the documentary theatre work: I, Dareen T.

I, Dareen T is a documentary theatre work based on the story of Palestinian poet Dareen Tatour, who was convicted by the Israeli authorities for “incitement to violence” over a poem and two posts she published on Facebook. She held a long legal battle (during which she was under house arrest) to prove that her poem and posts constituted a legitimate protest against the crimes of the Israeli occupation. In May 2018 she was convicted, sentenced to five months in prison.

More information about this program here.



15. februar: Postkortaksjon til fengslede forfattere under LittfestBergen

Norsk PEN, avdeling Vestlandet, og LittfestBergen inviterer til postkort-aksjon. Skriv ei helsing til forfattarar, journalistar og bloggarar som sit fengsla eller er truga og forfulgt over heile verda. Kort-aksjonen har vore gjennomført i Oslo i fleire år, og no vil vi gjere det til ein tradisjon også i Bergen. Korta er laga av PEN-medlemmar og fribyforfattarar i Noreg.

Forfattarane Asieh Amini og Mansur Rajih, som sjølv måtte søke tilflukt i Noreg, vil lese dikt og skrive dei første helsingane.

Kort-aksjonen er open i Zinken Hopp på Litteraturhuset fredag 15. februar 15.30–19.00, laurdag 16. februar 12.00–14.00 og søndag  17. februar 12.00–14.00.

I samarbeid med Norsk PEN, avdeling Vestlandet.


Tyrkianytt fra Norsk PEN - Nr. 1/januar 2019

10. desember: Menneskerettigheter i Tyrkia
Den 10. desember, den dagen da verdenserklæringen om menneskerettigheter ble vedtatt, var situasjonen for menneskerettigheter i Tyrkia fortsatt svært dårlig. Ifølge en rapport utarbeidet av Det republikansk folkepartis (CHP) nestleder Gamze Akkuş İlgezdi og ved hjelp av data fra Justisdepartementet, var antall mistenkte i Tyrkia 11 millioner 985 tusen ved utgangen av 2017. Rettslige tiltak ble gjennomført mot 230.483 personer hver uke og mot 23 personer i minuttet. Antall tiltalte i rettssaker som berørte artikkel 301 i den tyrkiske straffeloven (TCK) var 4.021. Antall tiltalte på grunn av brudd på loven om møter og demonstrasjoner var 156.151. Ifølge rapporten ble 2.214 personer utsatt for tortur og mishandling og antall arresterte journalister økte med nesten fem ganger de siste tre årene.

Etterforskning av 68.827 personer ble igangsatt i perioden 2014 – 2017 i forbindelse med artikkel 299 i den tyrkiske straffeloven som gjelder å ha «fornærmet presidenten.» 12.839 av disse sakene førte til tiltaler. Økningen i antall etterforskede saker og søksmål i perioden er også påfallende. Det var 132 søksmål i 2014, det året Erdoğan ble valgt som president første gang, 953 søksmål i 2015, 4.187 i 2016 og 6.033 i 2017.

Human Rights Association (IHD) og Human Rights Foundation of Turkey (TIHV) har utarbeidet en rapport som viser at unntakstilstanden er blitt permanent i Tyrkia. Ifølge rapporten har 2018 vært et år der ingen har hatt rett til å holde fredelige møter og demonstrasjoner. Selv under valget 24. juni var det møte- og demonstrasjonsforbud i 25 provinser.

Ifølge en rapport utarbeidet av People’s Democratic Party (HDP) er minst 2 000 HDP-medlemmer og tilhengere blitt arrestert i 2018. 29 politikere som var parlamentsmedlemmer eller partiledere, ble dømt til fengsel.

I følge EU-domstolenes menneskerettighets-statistikk ble Tyrkia dømt i 2.988 av de 3.386 som var meldt til domstolen.

Rapport fra Committee to protect journalists: Høyeste antall arresterte journalister i Tyrkia noensinne

Erdoğan påstår at pressen er friere nå enn tidligere
Ifølge 2018-rapporten fra Committee to Protect journalists (CPJ), er 251 journalister fengsler på verdensbasis. Tyrkia er rangert som det landet med høyest antall fengslede journalister for tredje gang på rad – 68 journalister sitter i tyrkiske fengsler for å ha utført ”profesjonelle aktiviteter.» Rapporten sier videre at antall fengslede journalister i Tyrkia gikk ned i 2018 sammenlignet med året før, men mener årsaken er en økning i det internasjonale presset mot Tyrkia som startet før kuppforsøk. «Erdoğan startet undertrykkelsen før det mislykkede kuppforsøket i 2016, mens han økte undertrykkelsen senere og har stengt mer enn 100 presseinstitusjoner ved hjelp av såkalte nødlover. Klikk her for hele rapporten.

På “Journalistenes dag” 10. januar, hevdet president Erdoğan at 16-år under hans politiske styre har «gjort pressen mer liberal.” Men tallene motbeviser Erdoğans påstander.

Ifølge tall fra Det tyrkiske journalistforbundet (TGS) startet 142 journalister og presserepresentanter det nye året i fengsel. Ifølge CPJ er Tyrkia det landet som fengsler flest journalister de siste tre årene. Tyrkia er rangert som nummer 157 blant 180 land i henhold til pressefrihetindeksen fra Journalister uten grenser (RSF). Ifølge data fra International Press Institute (IPI) ble minst 211 journalister og mediearbeidere arrestert eller tiltalt i løpet av perioden etter kuppforsøk og hundrevis av nettsteder ble stengt.

Tyrkiske myndigheter, og særlig Erdoğan, fortsetter å hevde at det ikke er noen som er arrestert eller dømt i Tyrkia på bakgrunn av aktiviteter i mediene.

“Fredsakademikerne” stadig i retten
Ytterligere 25 forskere er nå tiltalt for å drive ”propaganda for en terroristorganisasjon» ved å signere oppropet med tittelen ”Vi vil ikke delta i denne kriminaliteten”, noe de såkallte fredsakademikerne har tatt initiativ til.

16 akademikere er blitt dømt til 1 år og tre måneders fengsel. Dermed har antall akademikere som er er blitt tiltalt siden 5. desember 2017, nådd 450 og 88 av disse akademikere er dømt til fengselsstraffer på tilsammen 113 år. Se også nr. 7 og 8 2018.

To kunstnere i klammeri med Erdoğan
President Erdoğan angrep skuespiller Rutkay Aziz, som rådet han til å lytte til Mozart, samt skuespiller Deniz Çakır, som angivelig fornærmet kvinner som bærer skaut. Aziz hadde tidligere sagt: «Presidenten må kanskje høre mer Mozart, kanskje Beethoven. Kanskje det ville være nyttig for ham.» «For å tvinge presidenten i dette landet, hvis moral og holdning er kjent, til å lytte til Mozart og drikke øl, er fascisme på sitt beste,» svarte Erdoğan. Han hevdet videre at Çakır har fornærmet kvinner som bærer skaut ved å si «Gå til Saudi-Arabia» og svarte skuespilleren med å si at “(dette er) den mest elendige tilstanden i fascismen.» En undersøkelse hadde tidligere blitt åpnet mot Çakır med påstanden om at han fornærmet kvinner iført skaut på et kjøpesenter. Çakır, derimot, nektet for å ha gjort dette.

To musikere arrestert for å ha sunget sanger på kurdisk
To musikere, som sang sanger på kurdisk ved flere bryllupsseremonier, ble arrestert for å ha bedrevet «ulovlig organisasjons- propaganda». Mehmet Yol og Alican Temel var to av ni musikere som ble arrestert og satt i varetekt 4. januar. De øvrige syv musikerne ble løslatt under såkalt “juridisk kontroll”.

Årsrapport fra Human Rights Watch:
“Unntakstilstanden er over, men undertrykkelsen fortsetter”
Human Rights Watch (HRW) har lansert sin årsrapport. Rapporten for 2018 viser menneskerettighetssituasjonen i verden og peker på økningen i verdens autoritære politikere på høyresiden.

I en artikkel om innholdet i rapporten, skrevet av HRWs administrerende direktør Kenneth Roth, plasseres Tyrkia sammen med Saudi-Arabia, Egypt, Russland og Kina under tittelen, «populister og autokrater fyller et tomrom.” I artikkelen vises Erdoğan fram som et eksempel gjennom uttalelser som “på steder der nasjonal motstand er undertrykt og internasjonal overvåking ikke eksisterer, dominerer populistiske krefter mot menneskerettigheter.» Erdoğan sies å «svekke det demokratiske systemet i Tyrkia med sin personlige immunitet, og EU er samtidig avhengig av Tyrkias hjelp for å hindre flyktningestrømmen til Europa.»

Beskrivelsen av Tyrkia i rapporten inkluderer misbruk av anti-terrorlover; overvåking, tiltaler og dommer mot journalister og menneskerettighetsforkjempere. Rapporten viser videre at dommer i Den europeiske Menneskerettighetsdomstolen blir ignorert.

Du kan finne Tyrkia-delen av rapporten på denne lenken.

ECtHR: “Tyrkia bryter ytrings- og tankefrihet»
Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har uttalt at «retten til ytrings- og tankefrihet» til den tidligere ordføreren i Diyarbakır, Osman Baydemir er blitt krenket.

Baydemir var tidligere blitt dømt for å «lovprise lovbrudd og lovbrytere” gjennom en tale han ga i forbindelse med hans påstand i 2006 om at «14 PKK-medlemmer var blitt drept med kjemiske våpen.» Tyrkia må betale 2,975 euro av kompensasjon til Baydemir og 1.000 euro i domstolskostnader.

BIAs Media Monitoring Report for siste tre måneder i 2018
Independent Communication Network (BIA) har lansert sin rapport for oktober-november-desember 2018. Ifølge rapporten ble 36 journalister tiltalt, mistenkt for å ha «fornærmet presidenten» i disse tre månedene.

Ifølge tallene i rapporten sitter 123 journalister i tyrkiske fengsler. 233 journalister og mediearbeidere er blitt tiltalt med påstand om totalt 2.552 års fengsel samt 4 millioner tyrkiske lira i økonomisk eller moralsk kompensasjon.

Rapporten ligger på BIAnets engelskspråklige hjemmesider.

Amnesty International oppfordrer justisministeren til å beskytte ytringsfriheten
Amnesty International har oppfordret justisminister Abdülhamit Gül til å «benytte sin myndighet til å beskytte ytringsfriheten, pressefriheten og retten til en rettferdig rettssak i forbindelse med en kampanje med tittelen «Freedom for Journalists».

I et brev rettet til justisminister Abdulhamit Gül oppfordres han til å “løslate alle journalister og mediearbeidere som er blitt arrestert for å utføre sitt yrke og til å få slutt på slike arrestasjoner.”

Brevet sier:

«Kjære justisminister Mr. Abdulhamit Gül,

Jeg ber deg om å løslate alle journalister og medierearbeidere som er blitt arrestert og tiltalt for å utføre sine yrker.

Arrestasjonene av minst 150 journalister, medierearbeidere og medieledere er tilfeldig, og de kan ikke straffes uten en lovlig dom. Tyrkia er for tiden landet med flest arresterte journalister i verden. Jeg er alvorlig bekymret for at mange er blitt anklaget for å ha brutt anti-terror lover uten at det er grunnlag for det. De har bare benyttet sin rett til ytringsfrihet.

Jeg ber deg om å bruke all din autoritet for å beskytte ytringsfriheten og pressefriheten, å respektere retten til rettferdige rettssaker, samt at ingen person skal holdes arrestert under umenneskelige forhold.

Vennlig hilsen …….”

European Court of Human Rights statistikk for 2018
Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har offentliggjort tall for 2018. Dette foregikk på et pressemøte organisert av domstolens øverste dommer, italieneren Guido Raimondi. Det var rettet totalt 56.350 søksmål mot 47 av Europarådets medlemsland ved slutten av 2018.

Tyrkia er på fjerdeplass når det gjelder søksmål imot seg i 2018 med hele 7.100 saker. Minst en artikkel i Den europeiske menneskerettighetserklæringen ble brutt i 140 av de146 saken som ble rettet mot Tyrkia i fjor. 40 av de 77 dommene for brudd på ytringsfriheten i 2018 var dommer mot Tyrkia. Tyrkia ble rangert som nummer to (med 41 brudd) angående retten til rettferdig rettssak, etter Russland (med 46 brudd).

Tyrkia står høyt oppe på EUs liste over «prioriterte saker.» Kategorien “prioriterte saker” omfatter søksmål som gjelder de alvorligste og mest presserende brudd på menneskerettighetene. Ved utgangen av 2018 var 20.613 prioriterte saker under arbeid. Dette tallet alene har økt med 15 prosent i 2018.

Norsk PEN observerer rettsak i Istanbul
Norsk PEN deltok 28. Januar 2018 som observatører i den 8. høringsrunden i saken mot journalisten Erol Onderoglu, Reporters without Borders og Bianet. Han er stevnet på bakgrunn av sin rolle som redaktør for en dag av opposisjonsavisen Özgur Gundem. Flere journalister påtok seg denne oppgaven og alle er blitt dømt til betinget eller utbetinget fengsel og tunge bøter. Saken mot Erol Onderoglu tar tid på grunn av hans journalistarbeid i Frankrike. Det gjenstår minst to høringsrunder før fellende dom, som ventes i løpet av året.

Det oppstod scener i rettssalen fordi dommeren tilsnakket tiltalte særdeles uhøflig. Tiltalte valgte å korrigere dommeren ved si at han forventet en høflig, korrekt og formell tiltaleform slik han selv praktiserte, og han var verken tidligere kriminell eller dømt i den aktuelle saken, understreket han. Dommeren svarte kort og lakonisk at hans form uttrykte hans holdning.

Erol Onderoglu, som har både fransk og tyrkisk statsborgerskap, er lokal representant for Paris-baserte Reporters without Borders og arbeider for det uavhengige pressebyrået Bianet i Istanbul. Dette er den 8.høringen i hans sak og det var proppfullt på tilhørerbenkene da den begynte sist mandag.

Etter 15 minutter med blant annet innledende munnhuggeri mellom dommer og den tiltalte, ble saken utsatt igjen. Det er alltid politiske scener i tyrkiske rettssaker. Under forrige høring ble det hvisket og ingen kunne følge prosedyren før saken ble utsatt på tilsvarende vis. Denne saken nærmer seg nå 3 års varighet.

Denne notisen er basert på skriftlig informasjon fra William Nygaard som observerte rettsaken.

Vellykket PEN-seminar om situasjonen i Tyrkia
Torsdag 24 januar arrangerte Norsk PEN seminaret «De forfulgte og situasjonen i Tyrkia». Abdullah Bozkurt, formannen i «The Stockholm Center for Freedom (SCF)» og tidligere sjefredaktør for dagsavisen Zaman i Ankara – på hans tid landets største avis, Seher Aydar, styremedlem i «Solidaritet med Kurdistan» og vararepresentant for Rødt på Stortinget og Joakim Parslow, førsteamanuensis ved Institutt for Kulturstudier og orientalske språk med Midtøsten som spesialområde, var de tre innlederne. De redegjorde for den dagsaktuelle situasjonen i Tyrkia, analyserte årsakene til tingenes tilstand og trakk de politiske og kulturelle linjene bakover i tid.

Bozkurt konsentrerte seg i hovedsak om president Recep Tayyip Erdogan, hans vei til makten og hans stadig mer enerådige lederstil. Han har utmanøvrert både opposisjonen, statsforvaltningen, det militære og rettsvesenet i en grad som må betegnes som diktatorisk.

Fra å ha vært en politisk leder man ved millenniumskiftet så på med forhåpninger, framstår Erdogan´s Tyrkia nå som et land som i ekstrem grad forfølger sine opposisjonelle. Rettsvesenet bryter nærmest daglig normal rettssikkerhet, inklusive egne lover. Pressen er stort sett – med unntak av de regimetro mediene – brakt til taushet og landets borgere rettsforfølges og fengsles. Ikke i noe land i verden er en så stor del av befolkningen fengslet på grunn av sine meninger. Bozkurt´s beskrivelser av de metodene Erdogan benytter for å bringe opposisjonen til taushet, tegner et skremmebilde av hvordan en samvittighetsløs og uberegnelig person kan knuse et ustabilt demokrati.

Grunnen til at Abdullah Bozkurt var invitert var å få større klarhet i hvordan den religiøse lederen Fetullah Gülens bevegelse var bygget opp og hvorfor Erdogan har lagt sin tidligere samarbeidspartner for hat. Her står selvfølgelig det mislykkede kuppet i 2016 sentralt, et kupp Erdogan har gitt Gülenbevegelsen ansvaret for, men som mange observatører mener var et rigget kupp som ga Erdogan en god unnskyldning for å starte den masseforfølgelsen av opposisjonelle som har funnet sted fram til i dag. Seminaret ga mange svar og publikum forlot seminaret atskilling klokere enn da de kom.

Seher Aydar konsentrerte seg om kurdernes vedvarende kamp mot den tyrkiske overmakten. Det ble et innlegg preget av de ufattelige overgrepene begått av tidligere tyrkiske regjeringer, og det sittende regimet i særdeleshet. De siste årenes ødeleggelser av kurdiske byer og drap på kurdiske kvinner, gamle og barn, samt tyrkiske borgere av kurdisk opprinnelse og kurdiske politikere, ble en rystende fortelling om forakt for menneskeliv og tilsidesettelse av de mest elementære menneskerettigheter. Følgene av de siste par årenes krigshandlinger har imidlertid gått i særlig grad ut over kvinner. Tortur og alle slags kvinnerelaterte forbrytelser har, ifølge den siste rapporten fra The Human Rights Assosiation i Tyrkia, steget dramatisk. Aydar mente at den som i dag burde lede reelle forhandlinger med Ankara for å få en slutt på den ødeleggende konflikten var Abdullah Öcalan, den fengslete PKK lederen. Bare han har den autoriteten som kreves for å få kurderne til å stille seg bak en varig fredsavtale.

Joakim Parslow ga oss et større bildet av Tyrkias nåværende rolle i regionen. Krigen i Syria, Erdogans forsøk på å spille en ledende rolle i det multinasjonale spillet i Midtøsten, og hvordan han, ved å sette opposisjonen opp mot hverandre, hadde klart å nøytralisere den. Som Bozkurt la han stor vekt på maktkampen mellom Gülenbevegelsen og Erdogan. Ved å støtte institusjoner som akademia, ordensmakten, skole- og rettsvesenet, helsesektoren og det militære, i tillegg til å være en betydelige aktører innen massemedia og næringsliv, har de infiltrert nær sagt alle deler av samfunnet.

Seminaret var godt besøkt, lokalet var fylt til mer enn siste plass og det kom mange og relevante spørsmål og synspunkter fra publikum.

Denne notisen er en redigert utgave av Eugene Schoulgins rapport fra seminaret der han var ordstyrer.

Erdogans sovende terrorister
Tyrkiske domstoler bryter systematisk og regelmessig journalisters rett til å få en rettferdig rettssak. Dette framgår fra observasjoner av rettssaker utført av Tyrkia-baserte Media and Law Studies Association (MLSA) og International Press Institute (IPI) – et globalt nettverk av redaktører, medier og journalister som kjemper for pressefrihet. Medlem av Norsk PENs Tyrkiagruppe, Øivind Hånes, deltok på en konferanse om dette i Europaparlamentet i Brüssel 29. januar.

Tema for konferansen var Turkey: The Myth of Domestic Legal Remedy for Journalists og den ble arrangert av IPI. Panelet hadde fire innledere: Şerife Ceren Uysal, advokat og fakultetsmedlem ved Ludwig Boltzmann Institute of Human Rights, Wien, Veysel Ok, menneskerettsadvokat og stifter av Media Law Studies Association (MLSA), Ahmet Insel, professor og tidligere fakultetsmedlem ved Galatasaray-universitetet samt ved Sorbonne, og spaltist i Cumhuriyet of Mehveş Evin, journalist i Artı Gerçek.

Falske anklager, ydmykelser, lange perioder i varetekt, fravær av tiltalte under rettsaken, myndigheter som overprøver rettens avgjørelser og forsinkelser og utsettelser, ofte forårsaket av “tekniske problemer” er blant de elementene som gjør at Tyrkia anno 2019 ikke kan kalles en demokratisk rettsstat der maktfordelingsprinsippet eksisterer.

“Erdoğan går nå så langt som til å si offentlig at han vil finne fram til og arrestere det han kaller ”sovende terrorister”. Dette uttrykket omfatter mennesker som leser aviser og magasiner som er kritiske til hans regime og som følger suspekte individer og grupper på sosiale medier. En slik paranoid tankegang kan bare føre ett sted, og det er til nasjonens undergang,” skriver Haanes i sin rapport.

Dette er et konsentrat av Øivind Hånes´ rapport fra konferansen. Les hele rapporten på denne lenken.

Tyrkia-nytt er en redigert utgave på norsk av de siste nyhetene fra våre tyrkiske kontakter og samarbeidspartner, Initiative for Freedom of Expression, Bianet og dokuz8NEWS når ikke andre er kreditert. Tyrkianytt blir distribuert til våre medlemmer, samarbeidspartnere, media, etc. En oversikt over nyhetsbrevene fra Initiative for Freedom of Expression finnes her. Nærmere informasjon om enkeltsaker: Freedom of Expression Weekly Bulletin/Düşünce Suçuna, epost: dusunthink@gmail.com.


Redigert og oversatt fra engelsk av Carl Morten Iversen


Av Øivind Hånes, Norsk PENs Tyrkiautvalg

Hva er egentlig situasjonen for nyhetsjournalistikk og rettssikkerhet i dagens Tyrkia? Det korte svaret er at forholdene er begredelige og blir bare verre. Siden kuppforsøket i juli 2016 har hele 53 aviser blitt lagt ned og 162 journalister sitter fengslet. Uavhengige medier motarbeides med alle midler, og de kritiske journalistene som ennå ikke er fengslet har som regel utreiseforbud fra landet. Polariseringen er kolossal. Regimets maksime lyder: De som ikke er med er mot. Rettssakene er rene farser og myndighetene truer forsvarets vitner på livet. Er Tyrkia allerede blitt et nytt Türkmenistan, eller er det fortsatt håp?

Representanter fra Norsk PEN deltok i slutten av november på et nettverksarrangement i Berlin i regi av International Press Institute (IPI). Konferansen hadde tittelen TYRKIA UNDER BELEIRING og formålet var å diskutere problemene som har oppstått i kjølvannet av unntakstilstanden etter kuppforsøket i juli 2016. Seminaret bød på paneldiskusjoner med ledende advokater, journalister og menneskerettighetsaktivister fra Tyrkia og Europa.

Det sitatet som mer enn noe annet traff oss i mellomgulvet kom fra Caroline Stockford, juridisk koordinator hos IPI i Wien. Hun refererte til en samtale hun nylig hadde med en av president Erdoğans nærmeste rådgivere som fastslo følgende: ”Det er en hårfin linje mellom journalistikk og terrorisme.” Når dette er regjeringens syn på uavhengig nyhetsformidling, skjønner vi både hvor viktig og hvor farlig journalistikken kan være. Fri flyt av informasjon er livsnødvendig for et demokrati og livsfarlig for makthavere som ønsker å knuse en opposisjon. 90 % av tyrkiske medier kontrolleres i dag av apparatet rundt Erdoğan. Propagandaen er massiv, og det lille som er igjen av motstand gis stadig verre vilkår.

Det har i praksis blitt så godt som umulig å drive en fri presse i Tyrkia. Dersom man kritiserer myndighetene blir man svartelistet. Å være journalist har i seg selv blitt farlig og er dessuten en profesjon som ikke lønner seg: Gjennomsnittslønnen for uavhengige journalister ligger på tre tusen kroner måneden. Er det verdt risikoen? Det har oppstått en ond sirkel som resulterer i stadig dårligere kvalitet på publikasjonene. Skattemyndighetene lager utallige vanskeligheter for utgiverne. Problemene er endeløse, ikke minst på grunn av den aggressive polariseringen som regjeringen gir konstant næring til. Det finnes snart ikke nøytrale eller uavhengige medier i Tyrkia. Nasjonen har blitt delt i to; det er som om ekvator har lagt seg som en midtdeler gjennom landet.

De siste to årene har 10 000 journalister mistet jobbene sine og 12 000 er arbeidsløse. Hver tredje journalist er arbeidsløs. Det er pandemonium av sensur, pengeproblemer, rettssaker og menneskelige tragedier. I tillegg til alt dette kommer den generelle økonomiske krisen i Tyrkia, hvor landets valuta har halvert seg på tre år. Det er lett å tenke at dette bare kan gå én vei. Men er det håpløst?

Rıza Türmen har bakgrunn som dommer i Den europeiske menneskerettsdomstolen (ECHR) i Strasbourg og mener at spørsmålet det hele koker ned til, er hvor langt EU er villig til å gå for å forsvare demokratiske verdier i Tyrkia. Dette er ekstremt komplisert diplomati fordi det eksisterer så mange divergerende interesser i de ulike medlemslandene, og ikke minst fordi Erdoğan holder Europa i et jerngrep med trusselen om å la flyktningene fra Asia og Afrika få fritt leide gjennom Tyrkia og dermed flomme inn i EU. Dette vil helle rakettbensin på høyrepopulistenes bål, felle regjeringer og true hele det europeiske samarbeidet.

En av de mest kjente sakene handler om den tysktyrkiske journalisten Deniz Yücel. Han var Tyrkia-korrespondent for Die Welt da han i februar 2017 ble arrestert og satt i varetekt av tyrkiske myndigheter, mistenkt for spionasje, oppvigleri og for å støtte en terrororganisasjon. Fengslingen fikk enorm oppmerksomhet i Tyskland. Både Angela Merkel og president Joachim Gauck gikk knallhardt ut og mente at dette betød slutten på Tyrkia som rettsstat. Yücel ble etter intenst internasjonalt press satt fri i februar 2018. Han ble aldri presentert for noen formell siktelse.

Erdoğan ble rasende da han ikke fikk drive valgkamp blant de tre millioner tyrkerne i Tyskland før den viktige folkeavstemningen om utvidede presidentfullmakter i april 2017. Han stemplet da Angela Merkel som nazist. Det falt ikke i veldig god jord. Deniz Yücel påpekte i sitt innlegg at nesten halve befolkningen i Tyrkia er imot regjeringen. Vil vi la disse menneskene i stikken? Solidaritet begynner med empati og fortsetter med handling. Man kan også støtte det lille som er igjen av fri tyrkisk presse fra utlandet.

Argumentene mot Tyrkia er de samme som de i en årrekke har vært mot Iran og andre kontroversielle stater. Skal man sanksjonere? Inkludere? Isolere? Antakelig er det en kombinasjon av det hele som kan føre fram. Før folkeavstemningen appellerte Erdoğan til nasjonalfølelsen. På hjemmebane demoniserte han Europa og mante til kamp mot EU. Men når representanter fra EU kommer til Tyrkia blir plutselig tonen en helt annen og halene logrer ivrig ved synet av potensielle økonomiske gevinster. Det er en politikk med to ansikter.

Folkeavstemningen i 2017 handlet om autokrati eller fortsatt demokrati. Mange mennesker skjønte ikke konsekvensene av hva de skulle stemme over. Resultatet er at Erdoğan nå har kontroll med både den lovgivende, utøvende og dømmende makten. En klassisk oppskrift på innføring av diktatur. Og mangelen på fri journalistikk gjør at folk flest ikke har anelse om hva som skjer.

Men paneldeltakerne konkluderte med at det faktisk hjelper at det internasjonale samfunnets flomlys skinner på Erdoğan. Situasjonen i Tyrkia har brakt jurister og dommere over hele Europa sammen. De kritiserer Tyrkia for en nærmest total mangel på respekt for lov og rett, og dette legger et konstant press på tyrkiske domstoler. Dette trykket må ikke opphøre.


Tyrkiske domstoler bryter systematisk og regelmessig journalisters rett til å få en rettferdig rettssak. Dette framgår av et prosjekt med observasjoner av rettssaker utført av Tyrkia-baserte Media and Law Studies Association (MLSA) og International Press Institute (IPI) – et globalt nettverk av redaktører, medier og journalister som kjemper for pressefrihet.

Dette var temaet for en konferanse med tittelen Turkey: The Myth of Domestic Legal Remedy for Journalists som ble arrangert av IPI i Europaparlamentet i Brüssel den 29. januar. Panelet hadde fire innledere:

Şerife Ceren Uysal, advokat og fakultetsmedlem ved Ludwig Boltzmann Institute of Human Rights, Wien
Veysel Ok, menneskerettsadvokat og stifter av Media Law Studies Association (MLSA)
Ahmet Insel, professor og tidligere fakultetsmedlem ved Galatasaray-universitetet samt ved Sorbonne, og spaltist i Cumhuriyet
Mehveş Evin, journalist i Artı Gerçek

MLSA og IPI har observert 90 rettssaker over en periode på seks måneder, fra juli til desember 2018, i ti forskjellige provinser i Tyrkia. De aller fleste av de tiltalte var journalister, men også advokater, akademikere og kunstnere satt på tiltalebenken. 72 prosent av anklagene dreide seg om angivelige terrorhandlinger, mens resten i all hovedsak var relatert til påståtte ærekrenkelser. Observasjonene viser utvetydig at tyrkiske domstoler ikke respekterer grunnleggende forutsetninger knyttet til tiltaltes rettigheter som er garantert i tyrkisk forfatningslov, samt Europakonvensjonen om menneskerettigheter (EVRM) og vedtak fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). Noen viktige og sentrale funn fra rettsobservasjonene:

i) I 34 prosent av rettssakene ble de anklagede fratatt retten til å være fysisk tilstede i rettssalen. Isteden måtte de fra sin fengselscelle benytte en videokonferanseløsning kalt SEGBIS som i noen tilfeller ikke fungerte i det hele tatt, slik at de ikke fikk med seg noe som helst av det som foregikk i rettssalen.

ii) 27 enkeltsaker ble ført for retten uten at de tiltalte fikk være tilstede. Over halvparten av de tiltalte hadde da tilbrakt mer enn ett år i varetekt før selve rettssaken. Denne typen varetektsfengsling bryter klart med tyrkisk lov og har blitt fordømt av EMD. Videre viste observasjonene at domstolene gjentatte ganger unnlot å følge pålegg nedfelt i tyrkisk lov som forbyr å holde tiltalte personer fengslet under selve rettssaken.

iii) I 41 prosent av sakene overprøvde myndighetene rettsvesenets prosedyrer og foretok endringer i panelet av dommere som egentlig var tildelt saken. Dette bryter med lovens prinsipp om krav til domstolenes uavhengighet og upartiskhet.

iv) I 45 prosent av tilfellene fikk ikke tiltalte føre samtaler med sin forsvarer på tomannshånd, slik loven uttrykkelig sier. Dette innebærer at aktoratets representanter forble i rettssalen under drøftelser mellom tiltalte og forsvarer.

v) I 36 prosent av rettssakene var de tiltalte påført håndjern, noe som også er i strid med tyrkisk lov.

vi) De fleste høringene ble forsinket, i noen tilfeller i flere timer, og rettsmøtene ble ofte negativt påvirket av endeløse tekniske problemer og elementære feil på kommunikasjonsutstyr.

Funnene i undersøkelsen frambringer også dype bekymringer hva angår kvaliteten på bevisene som brukes til å rettsforfølge journalister i Tyrkia. I 77 prosent av sakene var grunnlaget for anklagene at de hadde produsert helt alminnelig nyhetsstoff som i et demokratisk samfunn ville bli regnet som en selvsagt del av en journalists jobb og virke: Nyhetsreportasjer, intervjuer, spalter, kommentarer og referater fra samtaler med kilder. Alt dette ble isteden brukt som bevis for å rettferdiggjøre fortsatt varetektsfengsling. I de resterende tilfellene besto ”bevisene” hovedsakelig av anonyme vitnesbyrd eller opptak som visstnok påviste at de tiltalte hadde deltatt i illegale pressemøter eller demonstrasjoner. Aktoratet fabrikkerer anklager som de tiltalte ikke har noen som helt mulighet til å forsvare seg mot, da de ikke aner hvem som har kommet med påstandene eller om de i det hele tatt er framsatt.

I skrivende stund er 155 journalister bak lås og slå i Tyrkia. Etter kuppforsøket i juli 2016 eskalerte en allerede pågående nedbrytning av ytringsfriheten og pressefriheten i landet. Til tross for at unntakstilstanden ble opphevet i juli 2018 er Tyrkia ikke i nærheten av å framstå som et land med grunnleggende rettigheter for journalistikk og en fri presse. Det er omverdenens plikt å påpeke dette i alle relevante fora – høyt, tydelig og hyppig.

Observasjonene viser at Tyrkias journalister ikke bare blir straffet og fengslet for sitt arbeid på bakgrunn av helt grunnløse anklager, men at de også blir nektet grunnleggende rettigheter som de ifølge landets egne lover har krav på i denne typen straffesaker. Dommerne er ofte helt nyutdannede unge jurister på 23-24 år som iskaldt bruker denne typen rettssaker som redskap for å fremme sin egen karriere. Jo flere ”terroristjournalister” de kan fengsle, jo høyere stiger deres anseelse i det regjeringstro rettsapparatet, og veien ligger dermed åpen for forfremmelse og velstand. Det er ydmykende for fredelige, opplyste og seriøst tenkende mennesker som bare har utført sin simple plikt som journalister å bli behandlet som dubiøs forfatningsfiende av en ung jypling i dommerkappe. Tyrkiske domstoler motarbeider målbevisst landets journalister og setter hele yrkesgruppen under et umenneskelig press. Det er derfor på høy tid at EMD fokuserer enda sterkere på alle de sakene som kontinuerlig dukker opp i Tyrkia. Man kan ikke la dumhet og inkompetanse ruinere et så viktig land uten å kjempe imot med nebb og klør.

IPIs undersøkelse av ytringsfrihetsrelaterte tyrkiske rettssaker fant sted på et avgjørende tidspunkt. For det første hadde regjeringen akkurat da annonsert en normalisering og gjeninnføring av demokratiske standarder etter unntakstilstanden og den markante forverringen av pressefriheten som fulgte kuppforsøket i juli 2016. Mange hadde håpet at spesielt de lange, vilkårlige varetektsfengslingene i forkant av rettssakene skulle opphøre, men de tok helt feil. Dette har bare fortsatt med full styrke. Istedenfor en unntakstilstand har man innført lover, forordninger og praksiser som en erstatning for det betente ordet unntakstilstand, men det viser seg at disse nye lovene i praksis gjør at landet fungerer på samme måte som under unntakstilstanden.

I løpet av flere møter med representanter for regjeringen har IPI blitt fortalt at den nasjonale sikkerhetssituasjonen fortsatt er så farlig at disse restriksjonene overfor mediene er helt nødvendige og dermed rettferdiggjør de tiltakene som er satt inn fra myndighetenes side. Selv om IPI anerkjenner at Tyrkia har sikkerhetsmessige problemer de må beskytte seg mot, framhever organisasjonen at mange tiltak framstår som fullstendig overdrevne. Som for eksempel fengslingen av over 150 journalister og kriminelle, samt krasse beskyldninger og heftige prosesser mot flere hundre andre, eller det å umuliggjøre deres vanlige arbeidsoppgaver som journalister. Den  nærmest komplette kontrollen over 90 prosent av landets medier som Erdoğans regjering har skaffet seg kan ikke rettferdiggjøres av såkalte krav til sikkerhetsforordninger mot potensielle terrorangrep. Disse innskjerpingene representerer et særdeles alvorlig brudd med internasjonale standarder for pressefrihet som Tyrkia selv har ratifisert.

I tillegg til det store antallet journalister som har mistet jobbene sine i kjølvannet av unntakstilstanden, hvor det ble framsatt grove anklager mot mer enn 200 medier, kan en rekke journalister som IPI har snakket med fortelle at de daglig opplever en konstant følelse av sensur og derigjennom selvsensur med det til følge at de ikke kan utføre sitt helt alminnelige arbeid som nyhetsformidlere – de er ikke lenger journalister, men nikkedukker. De regjeringstro 90 prosent av mediene produserer en konstant strøm av insinuasjoner og anklager mot de få uavhengige mediene som er igjen. Det foregår en mistenkeliggjøring uten sidestykke i det moderne Tyrkias historie.

I et landskap hvor både sivilsamfunnet, internasjonale standarder for pressefrihet og diplomatiske kanaler har mislyktes i å innlede en konstruktiv dialog med den tyrkiske regjeringen, som ville kunne lede til en seriøs reformprosess med formål å gjeninnføre demokratiske standarder i landet, er det i utgangspunktet et glimt av håp i det å erfare at Tyrkia har revitalisert et utvalg på ministernivå kalt Reform Action Group, som i sin tid ble stiftet for å tilpasse det tyrkiske samfunnet til en europeisk standard med formål EU-medlemskap. Men dette arbeidet går ekstremt langsomt framover, og er dessuten preget av et totalt fravær av transparens – man får ikke vite noe om hva som foregår der bortsett fra vage og uforpliktende uttalelser fra intetsigenhetens øverste hylle – og opposisjonen er helt utestengt fra å få være med. Så selv om initiativet i utgangspunktet høres fint ut, er det foreløpig svært lite som kommer ut av det annet enn et spill for galleriet. Så lenge Tyrkia ikke klarer å signalisere til omverdenen at de mener alvor med å gjennomføre reformer som plasserer landet innenfor grenseverdiene av internasjonale standarder for et demokratisk rettssystem, og at domstolene kan operere i henhold til landets eksisterende lovverk, uavhengig av hvilke partier som måtte sitte i regjering, vil et initiativ som Reform Action Group  kun framstå som betydningsløs fasadepynt myntet på internasjonale observatører og utenlandsk diplomati. Kort sagt: Fraværet av konkrete resultater og framskritt gir oss et klart inntrykk av at en politisk vilje til å slakke på jerngrepet rundt den uavhengige pressen ikke eksisterer.

Opposisjonelle partier og sivilsamfunnet er overbevist om at det kommende lokalvalget i mars 2019 vil bli en lakmustest for hvor sterkt Erdoğans AKP egentlig står i disse tider. Selv om det er et nærmest totalt fravær av alternative stemmer utenfor regjeringspartiet som får drive valgkampanje i medier av en viss størrelse, håper mange likevel at dette valget skal vise at flere og flere vanlige tyrkere begynner å så alvorlig tvil om Erdoğans evne til å løse den økonomiske krisen landet går stadig dypere inn i.

Fordi uavhengig journalistikk er nærmest fraværende i Tyrkia, vil IPI fortsette sitt arbeid med å støtte opp om det lille som er igjen, gjennom ulike former for kampanjer, mobiliseringer og informasjonsarbeid. IPI står i nær dialog med Europarådet, og er gjennom mange ulike kanaler en pådriver for at tyrkiske journalister i fangenskap skal få rettferdige rettssaker og bli satt fri fra fengslene. De sitter i dag innesperret fordi de har publisert ganske alminnelig journalistisk arbeid, og dette er en rettsstat uverdig.

Erdoğan går nå så langt som til å si offentlig at han vil finne fram til og arrestere det han kaller ”sovende terrorister”. Dette uttrykket omfatter mennesker som leser aviser og magasiner som er kritiske til hans regime og som følger suspekte individer og grupper på sosiale medier. En slik paranoid tankegang kan bare føre ett sted, og det er til nasjonens undergang. Alle opplyste og intelligente mennesker emigrerer så sant de har mulighet. Det siste er at han nå også går til angrep på noe så grunnleggende som landets bønder – han kaller dem ”løkbanden” – og sier at de presser opp prisene på vitale råvarer og næringsmidler. Dette er en bevisst taktikk for å plassere skylden for den kraftige inflasjonen – som ligger på rundt 30 % årlig – hos andre enn den sittende regjeringen. Men når verdien av landets valuta er halvert på tre år sier det seg selv at all import av for eksempel landbruksmaskiner, kunstgjødsel og plantevernmidler blir dobbelt så dyr. Og skylden for dette verdifallet i valutaen ligger hos regjeringen og dens stormannsgale politikk. Man må huske at Tyrkia er et land som er helt avhengig av omverdenen for å kunne eksistere. De har ikke naturressurser som er store nok til at de kan vise fingeren til Europa og etablere sin egen øde øy. Økonomien er allerede sørgelig skakkjørt, og de er avhengige av å ha et noenlunde ryddig forhold til EU, ikke minst som handelspartner, for å kunne overleve. I dette punktet ligger det en håpsdimensjon: Vi kan ikke gi opp Tyrkia, og de kan ikke gi opp oss.

Øivind Hånes, Norsk PENs Tyrkiagruppe

Oslo, 4. februar 2019