Assanges publisering av krigens sanne ansikt er sakens kjerne

Styremedlemmer i Norsk PEN Rune Ottosen og Lars Gule foran den britiske ambassaden i Oslo 23. april 2019.

Av Rune Ottosen, nestleder i Norsk PEN.

Harald Stanghelle skriver i sin kommentar om Assange-saken at det er «ubegripelig» at jeg kaller det «støy og avsporing» at jeg vil holde meg til de prinsipielle sidene rundt en mulig utlevering av Assange til USA.

Tiltalen mot Assange dreier seg om omstendighetene rundt lekkasjer av store mengder dokumenter som for alltid vi endre historien om krigføringen i Irak og Afghanistan. Uten WikiLeaks lekkasjer ville verden ikke fått vite om de massive menneskerettighetsbruddene og krigsforbrytelsene som har bidratt til kaoset i Midtøsten i dag. Vi ville ikke fått vite om de enorme lidelsene titusener av uskyldige mennesker har blitt utsatt for.

Ingen har blitt straffet for eller stilt til ansvar for ugjerningene. Vi snakker om massive folkerettsbrudd og omfattende krigsforbrytelser som andre enn USA ville blitt tiltalt for i den internasjonale menneskerettighetsdomstolen.

De som i maktens korridorer tok beslutningen om disse overgrepene er naturlig nok rasende over at WikiLeaks bidro til å gjøre ugjerningene kjent for omverden.

Omfanget av uhyrlighetene var så stor at de ikke kunne ignoreres.

Derfor skrev også store aviser som New York Times, The Guardian, Le Monde, El Pais og Aftenposten om dette over en lang en periode og fikk mange avslørende saker på trykk. Bør ikke Aftenposten som avis også mene noe om utleveringen av Assange til USA? I 2011 fikk Aftenposten-journalister Schibstedprisen «Årets Skup» for omtalen av WikieLeaks-avsløringene. I begrunnelsen kom det fram at over 200 saker var blitt publisert som resultat av lekkasjer fra WikieLeaks, og at disse sakene hadde fått «store konsekvenser, både i Norge og internasjonalt».

USA ville hevne seg på varsleren Chelsea Manning som lekket til Assange. Derfor fikk Manning 35 års fengsel for å ha fortalt verden sannheten. Også derfor har USA hele tiden forsøkt å få Assange fengslet. President Obama droppet tiltalen mot Aassange fordi hans juridiske rådgivere overbeviste ham om at da måtte New York Times og andre som hadde publisert materialet også tiltales. Siden Manning nekter å vitne i en ny sak mot Assange, har hun igjen blitt arrestert, sluppet fri midlertidig og risikerer nå på ny en straff.

Den nye tiltalen mot Assange er designet slik at man får fokus på de tekniske omstendighetene rundt lekkasjene (hjelp til et passord) og ikke innholdet i publiseringene. De fleste vil likevel forstå at det er hva Manning og Assange fortalte omverden den gang som ligger til grunn for tiltalen.

Folk i Trumps administrasjon, inkludert utenriksminister Mike Pompeo, gjorde det klart alt da han var CIA-sjef i 2016-2017 at han ville ha Assange utlevert og straffet. Hvis en australsk statsborger kan bli utlevert til USA av en britisk domstol for publisistisk virksomhet, vil dette være et skremmende tilbakeslag for ytringsfriheten i global målestokk. Derfor har mange, deriblant PEN internasjonalt, og Norsk PEN så vel som Svensk PEN, engasjert seg i saken.

Stanghelle bruker også spalteplass på senere omstendigheter rundt lekkasjer fra WikiLeaks og hvilke mulige konsekvenser dette hadde for presidentvalget i USA. Dette mener ikke Norsk PEN noe om fordi dette er forhold som domstolene må behandle.

Assange selv har sagt at det ikke er russiske myndigheter som er hans kilde. Stanghelle hevder at fakta viser noe annet, men viser for øvrig ikke til hvilke fakta han besitter.

For Norsk PEN er også dette saken om utlevering til USA uvedkommende. Det samme gjelder den gjenopptatte etterforskningen fra svenske myndigheter om påståtte seksuelle overgrep mot to kvinner. Norsk PEN mener ikke noe om en utlevering til Sverige i denne saken. Men også her bør mediene legge til grunn at Assange er uskyldig inntil det motsatte er bevist.

Stanghelle er enig i at Assange ikke bør utleveres til USA. Det er det viktigste. Han tegner et lite flatterende bilde av Assanges adferd. Men man trenger ikke like Assange eller støtte alt han har gjort for å ha hovedfokus på det prinsipielle ved saken.

Artikkelen ble publisert i Aftenposten på nett 19. mai og i avis 20. mai 2019.

Tyrkias skjebne

Den 16. april går velgere i Tyrkia til en skjebnetung folkeavstemning om endringer i grunnloven for et nytt president-system. Bringer en ny grunnlov Tyrkia mot et mer autoritært samfunn?

Vi står foran et viktig referendum i et NATO-land med strategiske føringer mot øst og vest. Det av Erdoğan og hans AK-parti foreslåtte president-systemet er grunnleggende sett av samme type som i USA, men med vesentlig større og flere fullmakter enn i det amerikanske. Som flere tyrkiske statsvitere har påpekt, er tanken om et presidentsystem i seg selv ikke så feil når vi kjenner de store problemene Tyrkia har hatt med å få politiske allianser til å fungere, det være seg i koalisjonsregjeringer eller i partisamarbeid. Men dersom et vesentlig mer vidtgående president-system enn det amerikanske foreslås innført av et parti og en president, som ønsker all makt selv, er det noe annet.

I Europa har vi over flere tiår forholdt oss til det demokratiske forfallet i Tyrkia. I de første årene etter år 2000 var det grunn til en viss optimisme: Sensuren ble løftet og det ble inngått en våpenhvile med de kurdiske opprørerne i PKK. Det ble publisert bøker som kritiserte udemokratiske sider ved det tyrkiske samfunnet. Dette ga håp.

Erdoğans parti tok initiativet til disse positive endringene. Den støtten dagens president fikk fra Tyrkias 20 millioner kurdere var en av brekkstengene Erdoğan brukte for å frata de militære politisk makt, en utvikling som må regnes som positiv, men som også kan misbrukes til å oppnå større personlig innflytelse.

Da politiet sommeren 2013 slo hardt ned på de demonstrantene som krevde en «grønnere» bypolitikk i det belastete Istanbul, og da Erdoğan bygget et kjempepalass for seg selv, samt egenrådig pekte ut traséen for den nye broen over Bosporos, begynte alarmen å gå hos mange: Er mannen ikke bare stormannsgal, men også rett og slett «gal»? Hva blir det neste?

I desember 2013 arresterte politiet 52 personer tilhørende Erdoğans nærmeste krets, siktet for økonomisk kriminalitet. Det ble fremlagt kompromitterende telefonsamtaler, påstått mellom Erdoğan og hans sønn Bilal med råd om hvordan man skal skjule svarte penger. I stedet for å forklare seg, erklærte han sin egen og sønnens samvittighet ren som gull, og avsatte alle de impliserte tjenestemennene, det vil si en slags krigserklæring fra den utøvende myndighet overfor rettssystemet.

Erdoğan anklaget polititjenestemennene for å være del av et politisk angrep på presidenten og hans støttespillere, og at arrestasjonene ikke var en juridisk begrunnet handling. Mistanken gikk i retning av «Hizmet», en islamsk bevegelse ledet av Fethullah Gülen, Erdoğans tidligere samarbeidspartner og leder for et nettverk av skoler og andre institusjoner i Tyrkia og andre land.

To valg fulgte der opposisjonspartiene ikke maktet å skape noe regjeringsskifte, det ble krig med kurderne, og i 2016 skjedde et forsøk på militærkupp som Erdoğan utnytter til en storstilt utrenskning av tjenestemenn, journalister og akademikere i titusenvis. Folk i «Hizmet» ble pekt ut som kuppmakere. Det er imidlertid ikke lagt frem noe bevis for at bevegelsen sto bak kuppet, og en del fakta peker i retning av at presidenten selv var klar over kupp-planene, men lot dem utvikle seg for så å bruke situasjonen for sine politiske mål. Dette er likevel spekulasjoner. Myndighetenes taushet om sakens detaljer, påpekt av mange, gir likevel grunn til mistanke. I dag spørres det om Erdoğan har manøvrert seg inn i en posisjon der han enten må sikre seg full kontroll eller selv havne i fengsel, noe lederen for den sekulære opposisjonen nylig påpekte i parlamentet.

Etter kuppforsøket er det reist rettssak mot mer enn 100000 personer og mer enn 70000 er satt i varetekt.  Mer enn 40000 er arrestert for delaktighet i kuppet. Flertallet av de 58 parlamentarikerne fra det pro-kurdiske partiet HDP er varetektsfengslet. En FN-rapport påpeker at av de omlag 1200 sivile dødsfall under sikkerhetsstyrkenes aksjoner i de kurdiske områdene siden 2015 er ikke ett eneste dødsfall etterforsket. 6800 akademikere er siktet for medlemskap i «Hizmet» og mer enn 6000 av disse er sparket fra jobben. 2300 journalister er sagt opp og av disse er 216 satt i varetekt. 66 aviser, 36 radiostasjoner, 28 TV-kanaler, 26 forlag, 19 tidsskrifter og 5 nyhetsbyråer er stengt av myndighetene. Formuer, eiendeler og annet aktivum tilhørende de som er rammet av tiltakene er i stor utstrekning konfiskert av staten, eller rett og slett plyndret av Erdoğans tilhengere.

Det folket skal ta stilling til 16. april dreier seg om økt mulighet for presidenten til å regjere ved dekreter, utpeke og avsette ministre og oppløse parlamentet med påfølgende svekkelse av maktfordelingen mellom dømmende, lovgivende og utøvende makt. Systemet viser også sitt sanne ansikt når vi ser på de betingelsene nasjonalistpartiet (MHP) har stilt for å støtte forslaget: Økt sentralisering av makten, ingen lokal «autonomi» (eksempelvis for kurderne), og fastholding av at alle Tyrkias innbyggere er «tyrkere».

Det blir avgjørende viktig at Erdoğan og hans partifeller ikke sikres seier i folkeavstemningen, hvis et nytt diktatur skal unngås. For å få gjennomslag må han ha et simpelt flertall på 50 % + 1 stemme, og de siste opinionsundersøkelsene anslår at han ikke har mer enn 48%. Det går derfor rykter om at Erdoğan i frykt for å tape vil avlyse folkeavstemningen og komme med andre fremstøt for å få støtte fra folket.

For den demokratiske opposisjonen i Tyrkia er noe av det viktigste å ikke bli glemt. Flere kjente internasjonale personligheter har undertegnet opprop til forsvar for menneskerettighetene i Tyrkia. Alle kontakter til fengslete samvittighetsfanger, forfulgte journalister, akademikere og andre demokratiske opposisjonelle er viktig. Det er grunn til å anmode alle i Norge med kontakter i Tyrkia om å styrke slike kontakter, samt sende støtteerklæringer og oppfordre dem til å stemme nei 16. april. Mer enn noen gang før er det viktig med markante protester, ikke bare på grunn av at menneskerettighetene i Tyrkia er rammet, men også ved den internasjonale utryggheten som konsekvensene av et nytt diktatur i Midt-Østen vil skape.

Norsk PENs Tyrkia-gruppe:

Brit Bildøen
Anders Heger
Jørgen Lorentzen
Ragnar Næss
Eugene Schoulgin
William Nygaard, leder

***Artikkelen står på trykk i Aftenposten 29. mars 2017***

Turkey: Norwegian journalist denied press accreditation and work permit renewal

Norwegian journalist Silje Kampesæter is thrown out of Turkey
Norwegian journalist Silje Kampesæter is thrown out of Turkey

London/Oslo 9 February 2016 – News that Norwegian journalist Silje Kampesæter has been denied a renewal of her work permit and press accreditation in Turkey without any explanation is a further worrying sign of the clampdown on freedom of expression in the country, PEN International and Norwegian PEN said today.

‘It’s hard to fathom why such a respected journalist should be considered persona non grata in Turkey. This raises questions about what the authorities may be trying to hide from the outside world, particularly in Diyarbakir/Amed and other parts of the south east where disturbing reports about the escalating conflict,’ said Carles Torner, Executive Director of PEN International.

Kampesæter, who works for Norwegian newspaper Aftenposten, opened a bureau for the paper in Istanbul in September 2015 and has shed light on Turkish domestic politics as well as reporting from the south-east of the country on the escalating tension between the authorities and the Kurdish armed group, the Kurdistan Workers Party (PKK) which has resulted in attacks from both sides.

´By such actions, we see how the Turkish authorities step by step are distancing themselves from the principles of human rights and freedom of expression. These are issues which the international community must urgently address in its efforts for cooperation and political stability in the region,´ said William Nygaard, President of Norwegian PEN.

PEN International has long campaigned for greater respect for freedom of expression in Turkey. In December 2015, PEN International and PEN Norway launched a joint report Surveillance Secrecy and Self Censorship: New Digital Freedom Challenges in Turkey on the declining space for freedom of expression online.  Journalist Can Dündar, a member of PEN Turkey, was arrested just before he had completed a preface to the report and is currently in prison, alongside his colleague Erdem Gül, awaiting trial on national security charges including espionage for which they are facing possible life sentences.

For more information please contact Sahar Halaimzai at PEN International: Sahar.halaimzai@pen-international.org | t. +44 (0)20 7405 0338

Hege Newth Nouri, Secretary General Norwegian PEN : hege@norskpen.no |Phone: +47 93 00 22 62

Derfor støtter vi Ulrik Imtiaz Rolfsens sak

rolsen i ap

Neste uke møter filmskaper Ulrik Imtiaz Rolfsen i Høyesterett i en rettssak av stor prinsipiell betydning. Her er årsakene til at vi har valgt å støtte hans sak.