19. november: Nylesning av Sataniske vers

Litteraturutvalget i Norsk PEN innbyr til nylesning og diskusjon av Salman Rushdies «Sataniske vers».
Litteraturutvalget i Norsk PEN inviterer til nylesning av Sataniske vers. Åsa Linderborg leser, etterfulgt av panel med Linderborg, Ane Farsethås og Nazneen Khan-Østrem. Ann-Magrit Austenå leder samtalen.

Tid: 19. november klokken 19.00
Sted: Nedjma, Litteraturhuset

I år er det tretti år siden «Sataniske vers» utkom på norsk. Romanen ble omdiskutert verden over, og forfatteren Salman Rushdie, hans oversettere og forleggere ble fatwa-dømt til døden av Irans Ayatollah Khomeini. Mange i muslimske miljøer i Norge protesterte den gang mot utgivelsen. I 1994 ble Rushdies forlegger i Norge, William Nygaard, skutt av en ukjent gjerningsmann. Siden har det meste av debatten om boka naturlig nok handlet om ytringsfrihet, islam, fatwa, drap, drapsforsøk og internasjonale forviklinger.

Men hva slags roman er egentlig «Sataniske vers»? Hvordan er boka fortalt og komponert, hva slags litteratur og forestillingsverden formidler den? I hvilke tradisjoner står denne romanen, og hva gjør den eventuelt nytt? Jan Kjærstad skriver i sin essaysamling Menneskets felt at «Sataniske vers har «et vokabular til å utforske verden med» og holder den for å være «en milepæl på linje med «Ulysses», «Blikktrommen» og «Hundre års ensomhet». Det er kanskje den første vellykkede manifestasjon av en ny type global roman.»

Åsa Linderborg er invitert til å presentere en nylesing av «Sataniske vers». Linderborg er historiker, forfatter og kulturskribent. Hun arbeidet i ti år som kulturredaktør i Aftonbladet fram til i sommer, men fortsetter i avisa som seniorreporter ved siden av egen skriving. Linderborg har flere sakprosautgivelser, er spaltist i Klassekampen og norske lesere kjenner henne som forfatter av romanen «Meg eier ingen».

Ann-Magrit Austenå leder etterpå en samtale om boka, sammen med Linderborg, Ane Farsethås og Nazneen Khan-Østrem. Austenå er generalsekretær i NOAS – Norsk organisasjon for asylsøkere. Austenå har vært mangeårig styremedlem i Norsk PEN og ga i 2011 ut «Arven etter Sataniske vers. Den politiske kampen om religion og ytringsfrihet.»

Ane Farsethås er skribent og litteraturkritiker, og arbeider som kulturredaktør i Morgenbladet. Hun har bl.a. utgitt «Grenseverdier. Sannhet og litterær metode» (2018). Farsethås skrev i februar i år om Sataniske vers: «En av verdens mest omtalte romaner er nesten ikke lest.»

Nazneen Khan-Østrem er statsviter og journalist, og arbeider som forlagsredaktør i Aschehoug. I 2005 utga hun «Min hellige krig, en personlig pilegrimsferd etter 11. september 2001», på leting etter islams mangfoldighet i New York, Paris og London. I høst utga hun boken «London– blant blant gangstere, rabbinere, oligarker, rebeller og andre ektefødte barn av det britiske imperiet.»

Arrangementet finner sted i Nedjma, 3. etasje på Litteraturhuset, og er åpent og gratis for alle.

17. januar: Hvor går mediene nå?

Oslo 20091216.Illustrasjon, collage av norske aviser, dagspresse, bl.a. Nationen, Vårt Land, Dagbladet, Finansavisen, Varden, Aftenposten, VG, Sunnmørsposten, Klassekampen, Agderposten, Drammens tidende, Dagens Næringsliv. Foto: Stian Lysberg Solum / SCANPIX

Debattmøte på Litteraturhuset i Nedjma, 3. etasje, Oslo
tirsdag 17. januar kl 19.00.

Mens mediene kjemper for å overleve økonomisk velger regjeringen å kutte i pressestøtten. Dagbladets sjefredaktør og Aller Medias direktør mener det er på tide å avvikle hele ordningen og skape en helt ny mediepolitikk. Det har fått deres kolleger til å hevde de bryter borgfreden. Samtidig får kulturministeren kritikk fra SV og Ap, som hevder hun må gjøre mer for å styrke  ytringsfriheten.

Bør vi tenke helt nytt? Hva skal til for å hindre at mediemangfoldet forsvinner? Hvordan vil fremtidens medielandskap se ut?  Er det grunn til å frykte ytringsfrihetens kår?  Dette er bare noen av de spørsmålene Norsk PEN ønsker å debattere.

PROGRAM

Velkommen v/Annette Groth, leder for Norsk PENs medieutvalg

Paneldebatt
Statssekretær i Kulturdepartementet Bård Folke Fredriksen, H
Sjefredaktør John Arne Markussen, Dagbladet
Sjefredaktør Irene Halvorsen, Nationen
Stortingsrepresentant Bård Vegar Solhjell, SV
Knut Olav Åmås, leder for Mediemangfoldsutvalget

Ordstyrer:
Journalist Ann-Magrit Austenå, tidl. leder i Norsk Journalistlag.

Innlegg fra salen

Møtet har en tidsramme på ca. 90 minutter.
Ingen påmelding – gratis adgang.

 

Oslo 9. september: Gud i grunnloven – debatten: Hva ble sagt?

Den 9. September på Litteraturhuset holdt Norsk Pen sitt første seminar denne høsten
Under overskriften “Gud i Grunnloven”diskuterte deltagerne Grunnlovens § 2. Særlig delen som heter “Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv” ble gjenstand for spørsmål om hva denne bestemmelsen betyr for samfunnsinstitusjoner som skole, sykehus og omsorgsinstitusjoner, og hvorvidt det er slik at paragrafen først og fremst er et resultat av frykt for tap av nasjonal identitet i en globalisert verden.

I panelet satt tidligere statsminister og leder for Oslo-senteret, Kjell Magne Bondevik, pressesjef i Human-Etisk forbund Jens Brun-Pedersen, psykolog Berit Reisel og lege, skribent og tidligere leder av Muslimsk Studentsamfunn Mohammad Usman Rana. Ann-Magrit Austenå, styremedlem i Norsk PEN og generalsekretær i NOAS, ledet debatten.

Innledning ved leder i Norsk Pen, William Nygaard
Nygaard ønsker velkommen til seminaret, og kontekstualiserer § 2, som siden den først ble formulert i form av den såkalte “Jødeparagrafen” i 1814 har vært gjenstand for debatt, kamp og endring. Det er interessant å spørre seg om paragrafen i sin 200 år lange historie har sørget for en langsommere aksept av mangfold. Er § 2 tilstrekkelig, slik den står i dag, til å sikre full livssynsfrihet, spør Nygaard.

Jens Brun-Pedersen
«Har Gud noe i grunnloven å gjøre», spør debattleder Austenå. Vi nordmenn burde svare “selvsagt ikke,” mener Brun-Pedersen. Han stiller spørsmål om hva reaksjonene fra vestlige liberale demokratier ville vært om Egypt i arbeidet med sin nye grunnlov ga en bestemt sekt av islam en privilegert stilling i den. Kravet om inkluderende fellesverdier ville vært unisont, mener Brun-Pedersen. Allikevel har vi en tilsvarende paragraf i Norge. Den norske grunnloven burde stått som et fyrtårn i verden, men § 2 er ikke demokratisk, ikke moderne og den strider med FNs menneskerettighetskonvensjon, mener han.

Kjell Magne Bondevik

Hvorfor trenger vi Gud i grunnloven spør Austenå. Bondevik nyanserer dette. Gud var til stede, svært indirekte, i den gamle paragrafen. Etter Kirkeforliket i 2008, et forlik Bondevik minner om at ble vedtatt av alle partiene på Stortinget, fungerer § 2 som et verdigrunnlag og en kulturell ramme for en befolkning. Kristendommen er en del av norsk tradisjon, og å hevde noe annet er historieløst, mener Bondevik. Når humanismen får plass i § 2 er det et rimelig uttrykk for norsk historie og identitet. Hvis det oppstår diskriminering av andre livssyn skyldes det ikke Grunnloven, men er et resultat av feilaktig praksis.


Berit Reisel

Reisel er opptatt av Grunnlovens historie, og belyser de problematiske sidene av § 2 ved å gå tilbake til den opprinnelige formuleringen. De innbyggere som bekjenner seg til statens religion skulle være “forpligtede til at opdrage sine Børn i samme,” het det fram til 1964, og dette viser hvordan staten fra begynnelsen av har forsøkt å skape nasjonal enhet under en bestemt kristen trosretning uten å gi tilstrekkelig rom for andre livssyn. Det går for tregt, sier Reisel om arbeidet med å gjøre grunnloven inkluderende. Hun mener man har beholdt ideen om nasjonal uniformitet i en kristen tradisjon parallelt med økt religionsfrihet og dermed bygget inn et paradoks; religionsfrihet underlagt enhetstanken. Det kristne fellesskapet har fått plass i § 2, forteller hun, mens hun med et jødisk livssyn må helt til § 16 for å føle seg ivaretatt.
Mohammad Usman Rana

Fra et sekulært perspektiv er favoriseringen av kristendommen i Grunnloven vanskelig, sier Rana. Men det er allikevel viktig å understreke hva det står i § 2, nemlig arv. Kristen etikk er sentral i menneskerettighetene, og kristen arv er et fundament i norsk historie. Rana svarer også Brun-Pedersen at det vil være en utopi at land som Egypt med en sterk islamsk arv ikke vil peke på den i sin grunnlov. Rana tror videre at henvisningen til kristendommen kan virke inkluderende for andre livssyn, nettopp fordi det viser at man ikke er redde for tro. Dette vil kunne fungere beskyttende mot en form for aggressiv sekularisme som finnes i for eksempel Frankrike.

KMB

§ 2 er i sin helhet ajourført og moderne, mener Bondevik. Paragrafen er mer, og favner bredere enn bare kristen arv. Demokrati, rettsstat og menneskerettighetene er representert. § 2, med kristen arv og alt, har verdi som et lim som kan holde Norge samlet. Det blir kunstig å si kristendommen ikke er vår arv, mener han.

JBP

Limet vi trenger finner vi i menneskerettighetene, mener Brun-Pedersen. § 2 refererer kun til to av de flerfoldige livssynene vi har i Norge. Den er uttrykk for en flertallsidentitet. Majoriteten er som regel blind for egen maktutfoldelse, mener Brun-Pedersen, og det er tilfelle også her. Kristendommens særstilling virker tilforlatelig helt til du merker effekten av den selv, forteller han. Rettstat, demokrati og menneskerettigheter burde vært nok i grunnloven. Et fokus på arv gir oss en tilbakeskuende grunnlov.

BR

Reisel utdyper Brun-Pedersens betraktninger om majoriteten som premissleverandør. Hun forteller hun har vanskelig for å orientere seg i Grunnloven, all den tid hun i sitt livssyn ikke hører hjemme i fellesskapets § 2, selv om den angivelig skulle dekke alle. Hun forteller om en rapport som ble utarbeidet av Holocaustsenteret der det ble kartlagt på hvilke måter minoriteter mangler reel livssynsfrihet i Norge i dag. Da hun som styreleder skulle avlevere rapporten til daværende kulturminister Anniken Huitfeldt ble ikke Reisel møtt med takknemlighet for å ha kartlagt et samfunnsproblem, slik hun regnet med, men i stedet av et brøl om at nå fikk det være “nok krav,” forteller hun.

MUR

Rana problematiserer den kristne majoriteten Brun-Pedersen og Reise snakker om, og trekker fram at 44 prosent av befolkningen ikke tror på noen Gud. Han gjentar at faren for en aggressiv sekularisme lik den i Frankrike stadig er til stede, og at henvisningen til religion kan bidra til en åpen og rettferdig sekularisme i Norge, en sekularisme som er bevisst historie og individers valg av livssyn.

KMB

Bondevik stiller spørsmålstegn ved hvorvidt problemet Reisel tar opp eksisterer. Alle nordmenn havner i § 16, inkludert de kristne. § 2 konstaterer i stedet et faktum, nemlig at norsk tradisjon er kristen og humanistisk. Ja, svarer han til Pedersen, grunnloven ser bakover og står i en tradisjon, men den er også framoverrettet. Det er heller ikke slik at Gud trenger noen paragraf, sier Bondevik. § 2 er til for å bidra til å gi folket en identitet. Det blir feil å fjerne § 2, i hvert fall så lenge vi har religionsfrihet i Norge, mener Bondevik.

JBP

250 år etter at de skilte kirke og stat i USA er det flott å se at den norske regjeringen ikke lenger må tilhøre Bondeviks trossamfunn, sier Brun-Pedersen. Allikevel er det slik at vi fortsatt har religionsutøvelse i fellesskolen. Brun-Pedersen peker på at vi stadig ser barn sitte igjen i klasserommene, mens de andre er på juleavslutning i kirken, til tross for at loven krever et fullverdig alternativ. Det er en skam, sier han, og tilføyer at religionsutøvelse er foreldrenes domene, ikke skolens. Som det er i dag er det ikke de som skal i kirken som må melde seg på, men de som ikke skal som må melde seg av. Dette tvinger foreldre til å avsløre livssyn om de vil holde barna ute av en protestantisk kirke, noe som bryter med menneskerettighetene. Å ikke se dette og alle de andre eksemplene som utfordrer ideen om likestilling blant livssyn i Norge er enda et tegn på majoritetens blindhet. Å forsvare § 2 med at den kun henviser til norsk arv er enda et tilfelle av maktspråk, mener Brun-Pedersen.
Hva er egentlig det norske, skyter debattleder inn.

Brun-Pedersen mener det norske er i stadig forandring, men at det som burde være norsk er å vokte rettsstat, demokrati og menneskerettigheter.

MUR

Mohammad Usman Rana påpeker at han har det mest brukte fornavnet i Oslo i dag. Rana mener grunnlovsdebatten i Norge i dag er uløselig knyttet til islamdebatten. Han tror at “Gud” vil forsvinne ut av § 2 på lang sikt, men er opptatt av å vise at det har noen positive sider også.

KMB

Bondevik forteller han er glad for at det i det minste ikke er Gro Harlem Brundtlands “det er typisk norsk å være god,” som ble § 2. Bondevik er fornøyd med at noe varig om norsk identitet er tatt med i Grunnloven. Han mener paragrafen er en klok løsning for Norge, og viser til eksempelet Danmark der religion i grunnloven brukes for å forhindre en liberal innvandringspolitikk. Bondevik peker på at kristen etikk favner bredt og at nummer to til og med nummer ti av de Ti bud er universelle. Kristen etikk danner dessuten fundamentet i vestlig tradisjon, gjennom innflytelse på blant annet naturlovstenkningen.
Debattleder tar opp igjen Ranas kommentar om at grunnlovsdebatten er knyttet til islamdebatten, samt Bondeviks henvisning til Danmark og innvandringsfiendtlighet, og spør hvilken rolle islam spiller i denne debatten.

MUR

Rana mener han som nordmann og praktiserende muslim greier å forene disse til en norsk-muslimsk identitet. Han mener det går an å være lojal til demokrati, flagget og menneskerettighetene i Norge, og allikevel praktisere et alternativt livssyn til det kristne som nevnes i § 2. Han diskuterer tanken om å la nye innvandrere sverge en lojalitets-ed på Norges grunnlov. Rana forteller om erfaringer fra utlandet, særlig USA, der en slik nasjonal og minoritets-religiøs identitet er mye sterkere. Der er det vanlig å be for landet i moskeene. Det er det ikke her, og Rana mener norske muslimer mangler en del for å skape seg en solid identitet.

BR

Reisel påpeker at den norsk-muslimske minoritetsidentiteten er ny, mens jødene har 2000 års erfaring med å tilpasse seg i Europa. Hun forteller at den norske Grunnloven er for lite finmasket til å fange opp noe annet enn majoritetene. Hun stiller spørsmål til hva slags samfunn det er vi ønsker oss og mener grunnloven er problematisk fordi den ikke klarer å gi gode nok svar

MUR

Rana sier norsk-muslimer bør lytte til erfaringene til jødene og samfunnet forøvrig. Han berømmer Human-Etisk forbund for å være et forbilde for en ikke-fundamental sekularisme. Han kan allikevel ikke utelukke at tilstandene i Norge kan bli som de i Frankrike, og mener det er verdifullt med en paragraf i Grunnloven som kan beskytte mot aggressiv sekularisme.

JBP

Brun-Pedersen holder siste innlegg. Han mener beskyttelsen Rana etterlyser finnes i menneskerettighetene. Selv liker han ikke tanken på at innvandrere må sverge en ed, men understreker at grunnloven i et slikt tilfelle vil bli en syretest. Kan man forvente at en sikh eller en muslim vil kunne sverge på vår kristne arv, spør han. Nei, men det burde man kunne når det kommer til menneskerettighetene. Inntil det er disse man ville sverget på ligger vi langt etter som pluralistisk stat, mener Pedersen.

LES! SNAKK! Nasjonalbiblioteket lanserer «Ytringsfrihetsdager 2012»

10. september lanserer Nasjonalbiblioteket Les! Snakk! Ytringsfrihetsdager 2012 med et seminar kl 18.00 der bl.a. vårt styremedlem Ann-Magrit Austenå sitter i panelet.  Bibliotekene inviteres til å sette ytringsfrihet på dagsordenen i september, gjennom arrangementer som bokutstilling, quiz, temakvelder, bokbad, debatt, poesislam eller lignende.  Ytringsfrihetsdager 2012 er en påminnelse om at ytringsfrihet er en grunnleggende men omstridt rettighet, og at tilgang til informasjon ikke er en selvfølge. Kampanjen er et samarbeid med Norsk P.E.N., Norsk Bibliotekforening og ICORN.

Foredrag/debatt
10. september 2012, kl. 18. Hvordan skal vi begrunne ytringsfrihet i Norge anno 2012? Ytringsfrihet er en grunnleggende men omstridt rettighet i Norge, som i mange steder i verden. Retten og ansvaret knyttet til ytringsfrihet og sensur har vært kraftig debattert i 2012. I debatter om alt fra uskyldige vitser, til rettssal 250, romfolket, internettsensur og hetsing på sosiale medier, har retten til å «lese» hva man vil og «si» hva man mener stått sentralt. Med arrangementet spørres det: Hvilke viktige utfordringer og seiere har vi opplevd i 2012? Hva skjer når ytringsfrihet utfordrer våre verdier i hverdagen og offentlig debatt? Hvordan lykkes og mislykkes vi i Norge anno 2012?

Med foredrag av:
Ann-Magrit Austenå | Forfatter og generalsekretær, Norsk organisasjon for asylsøkere
Morten Kinander | Jurist, Civita
Kari Helene Partapuoli | Leder, Antirasistisk Senter
Sara Azmeh Rasmussen | Forfatter, skribent og vinner av Fritt Ord Prisen 2012
Michael Tetzschner | Stortingsrepresentant

Kontakt: Michelle Tisdel 23 27 60 36

http://www.nb.no/lessnakk finnes informasjon om hvordan man kan bestille plakatutstilling og et besøk av utvalgte ICORN-forfattere.  Les! Snakk! har som mål å fremme lesing som aktiv bruk av ytringsfrihet og tilgang til informasjon. Gjennom sine samlinger og formidling av disse skaper biblioteket grunnlag for kunnskap som er viktig for ytringsfrihet.  «Les hva du vil; si hva du mener!» forener sentrale verdier til de fire samarbeidspartnerne.

Religiøse følelser undergraver ytringsfrihet og politisk debatt

Politisk og religiøs populisme truer ytringsfrihet

Av Ann-Magrit Austenå, for styret i Norsk PEN

Politisk bruk av religiøse symboler og spill på religiøse følelser undergraver ytringsfrihet og politisk debatt mange steder i verden. Populistiske politikere utnytter menneskers utrygghet og avmakt ved å oppildne til demonstrasjoner, offentlig raseri og voldelige aksjoner mot representanter for påstått blasfemi, vantro og manglende respekt for hellige symboler.

Religiøst begrunnet lovgivning og skrifttolkning begrenser menneskelig frihet. Lovfestede eller politisk fortolkede påbud og forbud definerer skam, ære og straff i strid med grunnleggende menneskerettigheter for kvinner, barn, religiøse og seksuelle minoriteter og umuliggjør politisk og kunstnerisk kritikk.

I kampen om de evangelisk kristne konservative stemmene i USA, blir de gjenværende kandidatene i kampen om å bli nominert til republikanernes presidentkandidat stadig tydeligere på religiøs tilhørighet og religiøst begrunnede politiske synspunkter. Spørsmål om abort, homofili og såkalte kristne familieverdier blir viktige markeringssaker. Tidligere president Jimmy Carter er en av mange som nå advarer mot overdreven bruk av religiøsitet og religiøs symbolbruk i den politiske nominasjonsstriden.

I Nigeria utnyttes religion og religiøs identitet til å forsterke regionale og etniske skillelinjer. Politisering av islam gjennom innføring av sharia i flere delstater i den erklært sekulære republikken har ført til økt politisk spenning og har utløst regionale, voldelige konflikter mellom muslimske og kristne grupperinger.

Iran og Irak har hatt en utvikling fra sekulære til islamske grunnlover. Strengest er den iranske grunnloven, som fastslår at all annen lovgivning må baseres på islamske kriterier. I den afghanske grunnloven fra 2004 slår artikkel 2 fast at «ingen lovgivning kan stride mot læresetninger og forordninger i islam». Noe som har svekket menneskerettighetenes stilling i landenes lovgivning, begrenser hvilke religioner som godkjennes som anerkjente religioner og svekker ytringsfrihet og likestilling.

Egypts første demokratiske valg har gitt muslimske partier overveldende flertall i parlamentet. Hvilke konsekvenser dette får for utformingen av den nye egyptiske grunnloven, gjenstår å se. Landets koptiske kristne minoritet opplever ulike former for sekterisk trakassering og frykter økt diskriminering med større innflytelse til radikale islamistiske partier. Mange kvinner frykter innføring av sharia, som sterkt vil begrense deres frihet og rettigheter. Forfatteren Nawal El Saadavi er blant de skarpeste kritikerne av at kommisjonen som startet arbeidet med forslag til ny grunnlov, ble nedsatt uten kvinnelig deltakelse.

I Pakistan lar svake politikere seg diktere av religiøse populistiske småpartier, som utnytter de sterke antivestlige strømningene i landet i sin kamp for å bevare landets umenneskelige blasfemilovgivning. En lovgivning som innebærer mulighet til anklager, fengsling og brutal avstraffing av kvinner og barn, etniske, religiøse og seksuelle minoriteter og politiske kritikere.

Indiske politikere liker å omtale landet som verdens mest folkerike demokrati. For kort tid siden ble forfatteren Salman Rushdie nylig tvunget til å trekke seg fra Indias største litteraturfestival i Jaipur i nordvest India. Muslimske ekstremister påsto at Rushdies ytringer krenker islam og at kriminelle skulle hyres inn for å eliminere forfatteren. Igjen er det Rushdies roman Sataniske vers fra 1988 som brukes som begrunnelse for trusler fra aktivister og populistiske muslimske politikere. En iransk fatwa fra ayatolla Khomeini i 1989 innebar en dødsdom over forfatteren og alle hans oversettere og forleggere. Fatwaen eksisterer formelt fortsatt. Sataniske vers ble forbudt i India kort tid etter utgivelsen og er fortsatt svartelistet. Forbudet kom etter press fra populistiske muslimske politikere. Romanen ble en god symbolsak for å styrke egen oppslutning blant muslimske velgere og presse statsminister Ranjiv Gandhi og Congress Party, som var avhengig av muslimske stemmer. Drøyt 23 år seinere har Congress Party igjen regjeringsmakt, men velger taust å la trusler fra ekstremister sette dagsorden i den politiske maktkampen.

Norsk PEN advarer mot en utvikling hvor religiøst begrunnet politikk nasjonalt og internasjonalt svekker ytringsfrihet og undergraver grunnleggende menneskerettigheter for enkeltpersoner og grupper. Norsk PEN oppfordrer PEN International, nasjonale PEN-klubber, andre menneskerettighetsorganisasjoner og – institusjoner, samt nasjonale og internasjonale forfatter-, journalist- og forleggerorganisasjoner til å utfordre en politisk utvikling hvor populistiske politikere misbruker religiøse følelser og symboler til å sette grupper opp mot hverandre, undergrave rettigheter for enkeltindivider og grupper og svekke ytringsfriheten.

Denne artikkelen sto på trykk i Aftenposten 4. februar 2012

«Arven etter Sataniske Vers» ble lansert 28. april

I februar 1989 ble det utstedt en fatwa, en dødsdom, mot forfatteren av boken Sataniske vers. Både i Norge og internasjonalt vekket dette et stort engasjement til forsvar for forfatteren Salman Rushdie. Også i dag ser vi hvordan religiøse symboler og følelser brytes mot ytringsfrihetens prinsipper, som i karikaturstriden, i politisk spill på religiøs fanatisme og i ytterste konsekvens fra religiøst begrunnet terrorisme. 20 år etter anklagene mot Rushdie for blasfemi, diskuteres et mulig forbud mot sverting av religion i FN. For to år siden måtte den norske regjeringen snu i sitt forsøk på å gjenopplive blasfemiloven. Denne boken vil ta for seg hendelser, motiver og aktører der religiøse symboler og følelser har vært brukt i kampen om politisk makt.

Journalist og forfatter Ann-Magrit Austenå mener det trengs en prinsipielt begrunnet religionspolitikk. Hva skal reguleres av staten og hva er privat i spørsmål som gjelder likebehandling av tro og livssyn, ytringsfrihet, likestilling og religionskritikk?  Austenå presenterte selv boken og dens konklusjoner på lanseringen på Litteraturhuset, torsdag 28. april kl 1900.  Et panel med bl. a. John Olav Egeland, Shoaib Sultan og Njål Høstmælingen kommenterte Austenås innledning.

Les referat fra lanseringen på denne lenken.

Les anmeldelser av boken i

Dagsavisen
Morgenbladet
Dagbladet
Vårt Land

Tidl. forsvarssjef Sverre Diesen på Afghanistanseminar på Litteraturhuset 19. november

Afghanistanseminaret

Norsk PENs Afghanistanseminar på Litteraturhuset samlet fullt hus i Nedjma 19. november.  Norsk PENs nestleder, Elisabeth Eide, ga sin vurdering av situasjonen, sammen med tidligere forsvarssjef, general Sverre Diesen og PRIO-direktør Kristian Berg Harpviken.  De tre ekspertene belyste situasjonen og utviklingen i Afghanistan fra ulike ståsteder. Under den påfølgende debatten ble det reist en rekke problemstillinger knyttet til mulighetene for utvikling av et sivilt samfunn, gitt den usikre situasjonen i landet, manglende samordning av den internasjonale innsatsen, en mulig militær opptrapping og Karzai-regimets svake legitimitet. Flere av deltakerne i salen bidro med kommentarer og spørsmål i løpet av det to timer lange seminaret.  Møteleder fra PEN var styremedlem Ann-Magrit Austenå