Hege Newth Nouri ansatt som ny generalsekretær i Norsk PEN

Pressemelding

Ny generalsekretær i Norsk PEN

Styret i Norsk PEN har ansatt Hege Newth Nouri i stillingen som ny generalsekretær.  Hun kommer fra stillingen som nasjonal koordinator for de norske fribyene for forfulgte forfattere og har vært ansatt i Norsk PEN siden november 2013.  Hun overtar stillingen etter Carl Morten Iversen som går av for aldersgrensen 1. mai 2015.  Iversen vil fortsatt arbeide for Norsk PEN i en redusert stilling.

Newth Nouri har utdannelse innenfor litteratur og skrivekunst og har en variert og omfattende bakgrunn som skribent, redaktør og prosjektleder for diverse litterære- og ytringsfrihetsrelaterte prosjekter.  Hun har blant annet arbeidet for Norsk Forum for Ytringsfrihet med sensurdatabasen «Beacon for Free Expression» og vært festivalsjef for Bjørnsonfestivalen i Molde, der hun også fungerte som fribykoordinator.  Før hun tiltrådte som fribykoordinator  kom hun fra stillingen som generalsekretær i Norsk Bibliotekforening.

I sin nye stilling vil generalsekretæren styrke innsatsen for ytringsfrihet i Norge i en tid med omfattende endringer – fra global og nasjonal kommersialisering, nye politiske spenningsforhold  og endret kommunikasjonsteknologi – til et nytt kulturelt  mangfold.

Hege Newth Nouri tiltrer offisielt stillingen 4. mai 2015.

Hege Newth Nouri nås på mobil 93002262.

Styreleder William Nygaard mobil 908 92 601.

10-2005: Elisabeth Eide og Carl Morten Iversen: Likestilling i et liksom-demokrati

Likestilling i et liksom-demokratiet

Av Elisabeth Eide, styremedlem, Norsk PEN
og Carl Morten Iversen, generalsekretær, Norsk PEN

I en kronikk søndag 10. oktober forklarer Tunisias honorære konsul til Norge, Bjørn H. Grinde, hvordan Tunisia har lykkes med sin likestillingspolitikk.  Det stemmer at Tunisia på en del områder har vært et foregangsland i den arabiske verden når det gjelder kvinners rettigheter.  Men når Grinde bruker ordet demokrati, begynner det å skurre.

«Ved å satse på individets rettigheter (…) har Tunisia vært i stand til å utvide sin demokratiske basis…», skriver Grinde. Hvilke rettigheter er det han refererer til?  Vanlige demokratiske rettigheter som forsamlings- ytrings- og organisasjonsfrihet blir daglig krenket i Tunisia, særlig om man er kritiker eller motstander av president Zine El Abedine Ben Ali og den politikken han fører.

Midt i november skal Tunisia være vertskap for fase to av FN-toppmøtet World Summit on the Information Society (WSIS). Her skal utsendinger fra verdens nasjoner drøfte globale kjøreregler for internettbruk.  Avgjørelsen om å legge møtet til Tunisia har vært kontroversiell helt siden den ble kjent, fordi landet har mange politiske fanger og stadig bryter universelle menneskerettigheter, blant annet gjennom blokkering av en rekke internett-steder for landets borgere. Det gjelder både tunisiske opposisjonsmedier og internasjonale nettsteder, som for eksempel websiden til Reportere uten grenser. Flere ytringsfrihets- og menneskerettighetsorganisasjoner har protestert, både overfor FN og egne regjeringer. Norsk PEN deltar i en gruppe med 14 internasjonale organisasjoner som gjennom Tunisian Monitoring Group (TMG), har overvåket utviklingen i Tunisia i over et år og besøkt landet tre ganger.  Den siste rapporten fra gruppen ble lagt fram i Geneve 26. september og dokumenterer at situasjonen på en del områder er betydelig forverret siden gruppens første rapport fra februar i år.

Undertegnede deltok i TMGs delegasjon i september i år. Vi var invitert til kongresser hos to uavhengige organisasjoner som i siste liten ble nektet å avholde disse. Den ene var LTDH – den eldste godkjente menneskerettighetsligaen i Tunisia, den andre et nystiftet uavhengig journalistforbund, SJT. De sistnevnte ble dannet etter at det nasjonale journalistforbundet delte ut ”Gullpennen”, en ytringsfrihetspris, til president Ben Ali. Det hører med at det offisielle forbundet ble suspendert fra den internasjonale journalistføderasjonen (IFJ) etter denne tildelingen.

Under besøket i hovedstaden Tunis var vi øyenvitner til hvordan sivilt politi blokkerte kontoret til SJTs advokat. De sperret simpelt hen døren, slik at medlemmene ble stående på fortauet. Dette er bare et av mange eksempler på den trakasseringen opposisjonelle møter i turistlandet med den pene overflaten.

Da vi møtte representanter for myndighetene, var argumentet at disse organisasjonene ikke er ”legale”. Det samme gjelder opposisjonelle nettaviser. Delegasjonen vår var vitne til hvor umulig det er å bli ”legal” om regjeringen ikke ønsker det. Den kjente menneskerettighetsaktivisten og redaktøren Sihem Ben Sedrine, som besøkte Norge på Pressefrihetens dag tidligere i år, gikk sammen med medlemmer av delegasjonen til Innenriksdepartementet for å registrere nettavisen ”Kalima”. Det var langt fra første gang. Som vanlig ble hun ikke mottatt, og fikk dermed ikke levert noen søknad om godkjenning. Slik kan regjeringen fortsette å kalle henne ”illegal”, og blokkere nettstedet hennes.

Vi besøkte også et panarabisk institutt for menneskerettigheter og forskningssenteret Temimi-stiftelsen. De viste oss en rekke rapporter og lærebøker som ikke blir tillatt publisert. Enkelte har ventet på trykkeriet i opptil fem år. Tilsynelatende er ikke dette ”sensur”, for regelen er at en som vil trykke noe, må ha kvittering og klarsignal fra myndighetene. Men når disse klarsignalene uteblir, fungerer det minst like effektivt som sensur. De institusjonene som opplever dette, er langt fra ”ekstreme”, og de nyter stor tillit internasjonalt.

Et kapittel for seg er de politiske fangene. Mer enn fem hundre samvittighetsfanger sitter fengslet, og mange har vitnet om tortur. Blant de mest kjente er Hamadi Jebali, som har vært fengslet siden 1991 for å ha trykt artikler som kritiserer militærdomstolene i hjemlandet. Han var redaktør av avisen Al Fajr, knyttet til et islamistisk parti. I skrivende stund har han sultestreiket i mer enn tre uker mot fengslingen – etter dommen skal han ikke slippes ut før i 2007. I mars i år ble advokaten Mohamed Abbou dømt til tre og et halvt år i fengsel for en artikkel han hadde publisert på Internett to år i forveien. I denne kritiserte han forholdene i tunisiske fengsler og tillot seg å sammenligne dem med Abu Ghraib-fengselet i Bagdad. Seks ungdommer fra byen Zarzis er dømt til tretten års fengsel – for å ha ”planlagt angrep på personer og eiendommer og være i besittelse av eksplosiver”. Ifølge advokatene deres er intet bevis for slike anklager framlagt, annet enn at de skal ha surfet på Internett på steder regjeringen ikke liker. Fengslingen av Zarzis-ungdommene, de fleste rundt tjue år gamle, er lett å tolke som et eksempel på hvordan regimer kan bruke ”krigen mot terror” til å frata opposisjonelle retten til en åpen juridisk prosess.

De alvorligste problemene som blir dokumentert i TMGs siste rapport, er trakassering og fengsling av journalister og dissidenter, blokkering av nettsider og fraværet av et uavhengig rettsvesen.  Det har ikke funnet sted positive endringer på disse områdene de siste seks månedene.  Rapportene er tilgjengelige på Norsk PEN og baserer seg på møter og samtaler med et femtitalls organisasjoner og enkeltpersoner: skribenter og journalister, menneskerettighetsaktivister og representanter for tunisiske myndigheter.  Medlemmer av gruppen har også hatt en god dialog med sine respektive lands ambassader og med EU.

Tunisia er et land der demokratiske rettigheter ser ut til å være forbeholdt dem som støtter regimets politikk. Skal ikke et land som kaller seg demokratisk bedømmes etter hvordan de behandler opposisjonen? Eller er vi med Grindes kronikk vitne til en form for kulturrelativisme som går ut på at bare et land moderniserer og forbyr skikker ”vi” finner gammeldagse, så er det ikke så farlig med ytringsfriheten?

Det er en dyp ironi i at landet som blokkerer nettsteder for sine egne innbyggere, skal være vert for et toppmøte om det moderne informasjonssamfunnet. Tunisias opposisjonelle, fangenes familier, kritiske forskere, journalister og forfattere forventer at verden reagerer forut for WSIS og fordømmer den praksisen regimet til president Ben Ali har lagt seg på. Her ligger en utfordring til den nye regjeringen. Tunisia kan gjenvinne noe av sin troverdighet om de før toppmøtet gir amnesti til politiske fanger, innrømmer folk trykke- og forsamlingsfrihet og tillater frie ytringer  i nye og gamle medier.

(Denne kronikken sto på trykk i Dagbladet søndag  16.10.05)

10-2005: Elisabeth Eide og Carl Morten Iversen: Likestilling i et liksom-demokrati

Likestilling i et liksom-demokratiet

Av Elisabeth Eide, styremedlem, Norsk PEN
og Carl Morten Iversen, generalsekretær, Norsk PEN

I en kronikk søndag 10. oktober forklarer Tunisias honorære konsul til Norge, Bjørn H. Grinde, hvordan Tunisia har lykkes med sin likestillingspolitikk.  Det stemmer at Tunisia på en del områder har vært et foregangsland i den arabiske verden når det gjelder kvinners rettigheter.  Men når Grinde bruker ordet demokrati, begynner det å skurre.

«Ved å satse på individets rettigheter (…) har Tunisia vært i stand til å utvide sin demokratiske basis…», skriver Grinde. Hvilke rettigheter er det han refererer til?  Vanlige demokratiske rettigheter som forsamlings- ytrings- og organisasjonsfrihet blir daglig krenket i Tunisia, særlig om man er kritiker eller motstander av president Zine El Abedine Ben Ali og den politikken han fører.

Midt i november skal Tunisia være vertskap for fase to av FN-toppmøtet World Summit on the Information Society (WSIS). Her skal utsendinger fra verdens nasjoner drøfte globale kjøreregler for internettbruk.  Avgjørelsen om å legge møtet til Tunisia har vært kontroversiell helt siden den ble kjent, fordi landet har mange politiske fanger og stadig bryter universelle menneskerettigheter, blant annet gjennom blokkering av en rekke internett-steder for landets borgere. Det gjelder både tunisiske opposisjonsmedier og internasjonale nettsteder, som for eksempel websiden til Reportere uten grenser. Flere ytringsfrihets- og menneskerettighetsorganisasjoner har protestert, både overfor FN og egne regjeringer. Norsk PEN deltar i en gruppe med 14 internasjonale organisasjoner som gjennom Tunisian Monitoring Group (TMG), har overvåket utviklingen i Tunisia i over et år og besøkt landet tre ganger.  Den siste rapporten fra gruppen ble lagt fram i Geneve 26. september og dokumenterer at situasjonen på en del områder er betydelig forverret siden gruppens første rapport fra februar i år.

Undertegnede deltok i TMGs delegasjon i september i år. Vi var invitert til kongresser hos to uavhengige organisasjoner som i siste liten ble nektet å avholde disse. Den ene var LTDH – den eldste godkjente menneskerettighetsligaen i Tunisia, den andre et nystiftet uavhengig journalistforbund, SJT. De sistnevnte ble dannet etter at det nasjonale journalistforbundet delte ut ”Gullpennen”, en ytringsfrihetspris, til president Ben Ali. Det hører med at det offisielle forbundet ble suspendert fra den internasjonale journalistføderasjonen (IFJ) etter denne tildelingen.

Under besøket i hovedstaden Tunis var vi øyenvitner til hvordan sivilt politi blokkerte kontoret til SJTs advokat. De sperret simpelt hen døren, slik at medlemmene ble stående på fortauet. Dette er bare et av mange eksempler på den trakasseringen opposisjonelle møter i turistlandet med den pene overflaten.

Da vi møtte representanter for myndighetene, var argumentet at disse organisasjonene ikke er ”legale”. Det samme gjelder opposisjonelle nettaviser. Delegasjonen vår var vitne til hvor umulig det er å bli ”legal” om regjeringen ikke ønsker det. Den kjente menneskerettighetsaktivisten og redaktøren Sihem Ben Sedrine, som besøkte Norge på Pressefrihetens dag tidligere i år, gikk sammen med medlemmer av delegasjonen til Innenriksdepartementet for å registrere nettavisen ”Kalima”. Det var langt fra første gang. Som vanlig ble hun ikke mottatt, og fikk dermed ikke levert noen søknad om godkjenning. Slik kan regjeringen fortsette å kalle henne ”illegal”, og blokkere nettstedet hennes.

Vi besøkte også et panarabisk institutt for menneskerettigheter og forskningssenteret Temimi-stiftelsen. De viste oss en rekke rapporter og lærebøker som ikke blir tillatt publisert. Enkelte har ventet på trykkeriet i opptil fem år. Tilsynelatende er ikke dette ”sensur”, for regelen er at en som vil trykke noe, må ha kvittering og klarsignal fra myndighetene. Men når disse klarsignalene uteblir, fungerer det minst like effektivt som sensur. De institusjonene som opplever dette, er langt fra ”ekstreme”, og de nyter stor tillit internasjonalt.

Et kapittel for seg er de politiske fangene. Mer enn fem hundre samvittighetsfanger sitter fengslet, og mange har vitnet om tortur. Blant de mest kjente er Hamadi Jebali, som har vært fengslet siden 1991 for å ha trykt artikler som kritiserer militærdomstolene i hjemlandet. Han var redaktør av avisen Al Fajr, knyttet til et islamistisk parti. I skrivende stund har han sultestreiket i mer enn tre uker mot fengslingen – etter dommen skal han ikke slippes ut før i 2007. I mars i år ble advokaten Mohamed Abbou dømt til tre og et halvt år i fengsel for en artikkel han hadde publisert på Internett to år i forveien. I denne kritiserte han forholdene i tunisiske fengsler og tillot seg å sammenligne dem med Abu Ghraib-fengselet i Bagdad. Seks ungdommer fra byen Zarzis er dømt til tretten års fengsel – for å ha ”planlagt angrep på personer og eiendommer og være i besittelse av eksplosiver”. Ifølge advokatene deres er intet bevis for slike anklager framlagt, annet enn at de skal ha surfet på Internett på steder regjeringen ikke liker. Fengslingen av Zarzis-ungdommene, de fleste rundt tjue år gamle, er lett å tolke som et eksempel på hvordan regimer kan bruke ”krigen mot terror” til å frata opposisjonelle retten til en åpen juridisk prosess.

De alvorligste problemene som blir dokumentert i TMGs siste rapport, er trakassering og fengsling av journalister og dissidenter, blokkering av nettsider og fraværet av et uavhengig rettsvesen.  Det har ikke funnet sted positive endringer på disse områdene de siste seks månedene.  Rapportene er tilgjengelige på www.norskpen.no og baserer seg på møter og samtaler med et femtitalls organisasjoner og enkeltpersoner: skribenter og journalister, menneskerettighetsaktivister og representanter for tunisiske myndigheter.  Medlemmer av gruppen har også hatt en god dialog med sine respektive lands ambassader og med EU.

Tunisia er et land der demokratiske rettigheter ser ut til å være forbeholdt dem som støtter regimets politikk. Skal ikke et land som kaller seg demokratisk bedømmes etter hvordan de behandler opposisjonen? Eller er vi med Grindes kronikk vitne til en form for kulturrelativisme som går ut på at bare et land moderniserer og forbyr skikker ”vi” finner gammeldagse, så er det ikke så farlig med ytringsfriheten?

Det er en dyp ironi i at landet som blokkerer nettsteder for sine egne innbyggere, skal være vert for et toppmøte om det moderne informasjonssamfunnet. Tunisias opposisjonelle, fangenes familier, kritiske forskere, journalister og forfattere forventer at verden reagerer forut for WSIS og fordømmer den praksisen regimet til president Ben Ali har lagt seg på. Her ligger en utfordring til den nye regjeringen. Tunisia kan gjenvinne noe av sin troverdighet om de før toppmøtet gir amnesti til politiske fanger, innrømmer folk trykke- og forsamlingsfrihet og tillater frie ytringer  i nye og gamle medier.

(Denne kronikken sto på trykk i Dagbladet søndag  16.10.05)

5-2005: Carl Morten Iversen: Hva gjør norske myndigheter med Tunisia?

Pressefrihetens Dag, 3. mai – hva gjør norske myndigheter med Tunisia?

av Carl Morten Iversen, generalsekretær, Norsk PEN

Når den tunisiske journalisten, redaktøren og menneskerettighetsforkjemperen Sihem Bensedrine nå besøker Norge i forbindelse med Pressefrihetens Dag, 3. mai, er det å håpe at norsk presse setter problemene i Tunisia på dagsorden.

Tunisia – dette tilsynelatende fredelige og velfungerende ferielandet i Nordafrika – fikk i løpet av fjoråret internasjonale menneskrettighets- og ytringsfrihetsorganisasjoners søkelys rettet mot seg.  I desember 2003 arrangerte FN-organet WSIS – World Summit on the Information Society – sitt første møte i Geneve.  Det ble da bestemt at neste møte (november 2005), såvel som forberedende «prepcom»-møter, skulle finne sted i Tunisia, et land hvis regjering fortsetter å bryte sine internasjonale forpliktelser under FN charteret, Menneskerettighetserklæringen og Den Internasjonale Konvensjonen om Sivile og Politiske Rettigheter.  I juni i fjor var over 30 ytringsfrihetsorganisasjoner samlet til møte i nettverket IFEX i Baku, Azerbaijan.  Vi ble orientert og oppdatert på situasjonen i Tunisia og besluttet å nedsette en Tunisian Monitoring Group (TMG).  Blant de deltagende organisasjonene er Norsk PEN.  TMGs hovedmålsetting er å følge utviklingen i Tunisia i tiden fram til WSIS i november 2005 og i seks måneder etter møtet, i den hensikt å registrere endringer, positive som negative.

Allerede i Geneve for et år siden ble de frivillige organisasjonene trakassert av tunisiske representanter og det første prepcom-møtet i Hammamet i Tunisia i juni i fjor var, i følge pålitelige kilder, en ren farse.  Organisasjonene, både tunisiske og internasjonale, slapp ikke til med sine synspunkter og møtet var nær ved å ende i kaos.  Et foreløpig signal til tunisiske myndiheter var å flytte prepcom-2 som fant sted nå i februar, tilbake til Geneve.

Observasjonen av ytringsfrihetssituasjonen i Tunisia foregår gjennom internettkontroll og observasjonsreiser.  Norsk PEN var med i TMG-delegasjonen som besøkte Tunisia fra 14. til 20. januar i år.  I løpet av seks dager hadde delegasjonen møter med over 30 organisasjoner fra menneskerettighetsorganisasjoner og organisasjoner for skribenter, forleggere, undergrunnsaviser, «ulovlige» politiske partier, tunisiske myndigheter og de amerikanske, britiske og norske ambassadørene.  Bortsett fra tunisiske myndigheter som kategorisk avviser alle anklager var det bildet som ble tegnet entydig dystert:  Myndighetene kontrollerer all informasjon.  Internettsider blokkeres, opposisjonspresse sensureres og stoppes, organisasjoner må registreres og de myndighetene ikke liker – og det gjelder alle de som er kritiske til president Ben Alis politikk – får ikke en gang svar eller begrunnede avslag på sine søknader.  De som arbeider i organisasjonene trakasseres og overvåkes av politiet 24 timer i døgnet.  Deres familier utsettes ofte for forfølgelse og trakassering: De blir overvåket, får ikke bevege seg fritt, de hindres i å arbeide og får ikke stipend til utdanning.  I verste fall kan organisasjonsarbeid og kamp for ytringsfrihet og demokrati ende med fengsel og tortur.

Hvordan kan dette foregå uten at verdenssamfunnet reagerer?  Først og fremst fordi opposisjonen er liten og «forbudt».  Den organiserte opposisjonen hindres i møtevirksomhet og får heller ikke spre informasjon.  Det er ingen åpen, politisk debatt i Tunisia.  På den måten hindrer myndigheten effektivt at protestene kan slå rot og opposisjonen utvikle seg til en bred, folkelig bevegelse.

Landet har dessuten gode sosiale ordninger.  Helse- og utdanning er prioritert og den økonomiske utviklingen er relativt positiv sett i afrikansk målestokk.  Folk har det tilsynelatende bra. Hvis du tar tingene som de er og ikke protesterer så lider du heller ingen nød.  Dessuten tutes man øyne og ører fulle av propaganda fra statskontrollerte aviser, radio og fjernsyn hver dag.  Når du har det rimelig bra, lever i et system du tror er nær perfekt og ser og hører om hva som skjer med de som protesterer, da krever det stort mot ikke å innordne seg.  Dette motet er det heldigvis en rekke mennesker som har, mennesker med solide eller tidligere solide posisjoner i tunisisk samfunnsliv – forskere, akademikere, forfattere, journalister og menneskerettighetsaktivitser som ikke har samvittighet til å tie stille.

En av de mest profilerte er Sihem Bensedrine som er talskvinne for Nasjonalarådet for Frihet i Tunisia (CNLT) og en av de få vi traff som får reise «fritt» inn og ut av landet, det vil si: Alle hennes papirer blir beslaglagt ved ut- og innreise. Organisasjonen ble etablert 1998 og er ikke godkjent av myndighetene.

11. desember i fjor blokkerte 150 politimenn lokalene når CNLT skulle avholde et medlemsmøte.  Tre av medlemmene ble alvorlig skadet av politiet som fulgte disse inn på legekontorene for å hindre at de fikk hjelp.  Samme morgen den dagen vi skulle møte CNLT hadde politiet hindret noen av de som skulle møte oss i å komme inn i lokalene.  Politiet kan fortsette denne trakasseringen fordi CNLT er en «ulovlig» organisasjon.  De visste også at delegasjonen kom for å besøke CNLT senere på dagen.  Antallet politimenn var kraftig redusert da vi ankom og Bensedrine mente det var unikt at vi faktisk fikk møte dem.

CNLT har søkt godkjenning fra myndighetene og fikk til svar at myndighetene  var imot etableringen av CNLT.  De saksøkte så ansvarlig statsråd.  Sist sommer fikk de vite at domstolen hadde avvist saken. De ba om en begrunnelse og fikk vite at CNLT ikke godtok den loven om organisasjoner som krever godkjenning og kan derfor ikke godkjennes. Derfor er de ikke registrert, altså eksisterer de ikke og kan heller ikke saksøke noen!  Kafka kunne ikke gjort det bedre.

Mange av de vi snakket med i Tunisia ga uttrykk for at det er meningsløst at det arrangeres et stort, internasjonalt møte om informasjonssamfunnet i et land der man kan risikere å dø under tortur for å ytre sine meninger.  Men møtet vil gå som planlagt og Bensedrine sier selv at et internasjonalt nærvær under møtet er ønskelig fordi det vil kunne gi en mulighet til å diskutere menneskerettigheter og ytringsfrihet i Tunisia.

Når Sihem Bensedrine nå besøker Norge i forbindelse med Pressefrihetens Dag, 3. mai, er det å håpe at problemene i Tunisia kommer på dagsorden også her hjemme og at regjeringen tar klart avstand fra tunisiske myndigheters brudd på menneskerettighetene.  Det internajonale samfunnet må presse president Ben Ali og hans regime og det er akkurat nå vi har en gylden sjanse.

Denne kronikken sto på trykk i Klassekampen 3. mai 2005