6. og 7. mai: No Platforming and Free Expression

No Platforming and Free Expression

 

6th and 7th of May 2019, Oslo
Met
Venue: Athene1, Pilestredet 46

No Platforming has been much debated across the world due to instances, where individuals have been barred from participating as university speakers, in public panels, and other fora. Opponents to No platforming highlight the dangers of muting controversial voices and fear it can undermine free expression. This conference attempts to address some of the controversies in open and constructive exchanges, and has invited speakers and panelists from several countries, representing a variety of views and experiences.

 

MONDAY 6 May

 

09.00 – 09.30: Welcome: Norwegian PEN. Knut Olav Åmås, Free Expression Foundation, Elisabeth Eide, JMIC

09:30-1045: Keynote: Eric Heinze, Professor at the School of Law, Queen Mary University of London: An anti-libertarian defence of free speech

Discussants: Lars Gule, Associate Professor at OsloMet; Nora Mehsen, writer/freelancer. Moderator: Ingrid Fadnes

1045-1115: Coffee/Tea break

1115-1230: Panel 1: Sense and sensitivity: Freedom of expression and discrimination: borderline areas (Norwegian)

Arguments have been raised defending No Platforming for people who issue threats and discriminate people of minority; but will such practices undermine freedom of expression?

Camara Lundestad Joof, writer, artist; Shazia Majid, journalist, VG; Lena Andersson, writer and journalist; Mina Adampour, medical doctor & writer; Moderator: Anne Birgitta Nilsen

1230-1320: Lunch break

1320-1350: Shortnote: Niels Ivar Larsen, journalist at Information, Denmark: No Platforming: From Weimar Republic Germany to the Millenials.

1350-1440: The conversation: Emergence from Dictatorship to Democracy & the Rise of Extremisms. In both these countries, with a long history of dictatorship, the transition to democracy has opened the door for extremist mobilization and recruitment. How to face these dilemmas?

Associate professor and journalist Ade Armando. Indonesia; journalist/writer Essia Atrous, Tunisia. Moderator: Lars Gule, OsloMet

1440-1500: Coffee/Tea break

1500-1600: Panel 2: Gender trouble: Platforming, gender, and #metoo (Nordic languages). Discussions of the #metoo campaign addressed many issues, such as ‘outing’ or how much platform should be given to the accused. Are aspects of this campaign questionable?

Ane Stø from Ottar Feminist group; Maren Fuchsia Celius-Blix, writer, commentator; Lena Andersson, writer and journalist. Moderator: Tine Eide, OsloMet

1600 – 1630: Refreshments

16.30 – 19.00:  Afternoon event: The largest platforms (social media) on Earth.

Screening of movie “The Cleaners”, which shows how young workers in the Philippines moderate social media with little contextual knowledge and immense time pressure; what are the consequences?

Peter Münster, Facebook Norway. Moderator: Bente Kalsnes, OsloMet

1930: Joint dinner

 

TUESDAY 7 May

0900-1000: The conversation: Platforms for which extremists? In countries with ongoing war and/or violent conflict: Do reporters give voice to the extremists responsible for the violent acts?

Quatrina Hosein, activist/journalist, Karachi, Pakistan; Ahmedur Rashid Chowdury (‘Tutul’), Editor of Shuddashahr Magazine, Bangladesh/Norway (Ossietzky Award winner 2018). Moderator: Atta Ansari, reporter, NRK

1000-1030: Coffee/Tea break

1030-1200: Panel 3: From fields of violence: How to deal with violent extremists when reporting? Sometimes their statements are readily available, sometimes reporters are offered an ‘embed’ with them.

Afshin Ismaeli, reporter, Aftenposten; Abeer Saady, reporter & Ph D fellow, Egypt and Germany, Pål Refsdal, documentary filmmaker; Dr. Anna M. Grøndahl Larsen, OsloMet;. Moderator: Ingerid Salvesen, OsloMet

1200-1300: Lunch break

1300-1415: Panel 4: Discrimination and moderation. Media institutions have been criticized for offering platforms to speakers considered as extremists. Where do editors draw the line? (Norsk)

Hans Rustad, editor, Document.no; Mari Skurdal, editor-in-chief, Klassekampen; Ingeborg Senneset, journalist, author, board member, Norwegian PEN; Ervin Kohn, deputy director, The Norwegian Center against Racism. Moderator: Elisabeth Eide, OsloMet

1415-1445: Coffee/Tea break

1445-1615: Panel 5: Literature, art and borderlines: Literature and art meet religious and political resistance. Free literature and art meet with resistance in many countries of the world, some for being too ‘explicit’ and some for being explicitly close to known reality.

Andina Dwifatma, writer, Indonesia; Anne-Cécile Sibué-Birkeland, Theatre Director at Black Box; Knut Olav Åmås, Director, Free Expression Foundation; Deise Nunes, artistic director for Golden Mirrors Arts Norway and project developer; Moderator: Andreas Delsett, program coordinator, Oslo House of Literature

1615-1630: Short roundup (two invitees, assigned as ‘reporters’)

ARR: JMIC/OSLOMET, i samarbeid med Norsk PEN og Fritt Ord

23. mars: Å dokumentere krig

Etter visningen av Still Recording
Lørdag 23/3 16:00, Vika 2

Et råmateriale på 500 timer er kokt ned til den to timer lange filmen Still Recording, som dokumenterer den syriske borgerkrigens grusomheter.

Etter visningen inviterer vi, i samarbeid med CE og Norsk PEN, til samtale om foto- og videodokumentasjon fra konfliktsoner, om betydningen av hvem som forteller historien og hva slik dokumentasjon har å si for ettermælet av krigen som har preget regionen i så mange år.

Paneldeltakere:
– Ghiath Ayoub, regissør av Still Recording.
– Mohammed Alayoubi, journalist og fotograf for NRK
– Murhaf Fares, SPACE
– Elisabeth Eide, Norsk PEN

Mer info finner du på Facebook-eventet her og kjøp billetter her 

26. april: Sosiale medier, hat og ytringsfrihet

Skjermdump fra Aftonbladet 3. mars 2018

Facebook, Google og Twitter har tidligere lovet at sosiale medier ville gi mer faktabasert informasjon og enkel kommunikasjon. Dette ville hjelpe brukerne til å fordrive korrupsjon, intoleranse og løgner og dermed føre til en mer opplyst debatt og politikk. Men noe har vel gått veldig galt?

I forbindelse med vårt årsmøte 26. april ønsker Norsk PEN en debatt om disse problemstillingene på vårt tradisjonelle årsmøteseminar som starter kl 1900 på møterommet AMALIE SKRAM i Litteraturhusets andre etasje.

Program
Velkommen v/Norsk PENs leder William Nygaard

Den svenske organisasjonen “Nätverket Näthatsgranskaren” forsker på trusler og hat i sosiale medier og etterlyser en debatt om samtaleklima.  Prosjektleder Tomas Åberg vil innlede om nettverkets arbeid i Sverige før et norsk panel trekker linjene til norske forhold og drøfter hva som kan gjøres for å opprettholde en “sivilisert” debatt.

Panel
Mina Liavik Karlsen, IT-ansvarlig faktisk.no
Helge Lurås, redaktør Resett.no
Tomas Åberg, daglig leder i Näthatsgranskaren
Mina Adampour, lege, skribent og samfunnsdebattant

MøtelederElisabeth Eide

John Olav Egeland har dessverre måttet melde forfall.

 Arrangementet er åpent for alle og varer ca. 90 minutter. Ingen påmelding.

16. juni: Varslerdagen 2016 - lansering av #SnowdentoOslo

varslerdagen juni_heading copy

Torsdag 16. juni kl. 16.00, Litteraturhuset i Oslo, Amalie Skram

Arrangører: Norsk PEN, RootsAction, Networkers SouthNorth

På årets varslerdag 16. juni lanseres en internasjonal underskriftskampanje til støtte for at Edward Snowden uten risiko for utlevering til USA skal kunne komme til Norge for å motta Ossietzky-prisen fra Norsk PEN.  Blant de mange som stiller seg bak kampanjen er Lisa Ling og Cian Westmoreland. De er selv varslere og inspirert av Edward Sowden.

PROGRAM
Musikk ved artist Pål Moddi Knutsen.
Kommer snart med plata «Unsongs. 12 banned songs from 12 countries.»

Velkommen ved Elisabeth Eide, nestleder i Norsk PEN.
Eide presenterer Norsk PENs bakgrunn for å gi Ossietzky-prisen til Edward Snowden.

Samtale med varslerne Cian Westmoreland og Lisa Ling. Samtalen ledes av John Jones fra Networkers SouthNorth.

Presentasjon av kampanjen #SnowdentoOslo ved Rune Ottosen, styremedlem i Norsk PEN.

Musikk ved artist Pål Moddi Knutsen.

Programmet avsluttes kl. 17.30.

Andre som stiller seg bak kampanjen #SnowdentoOslo er:

Noam Chomsky, Arundhati Roy, Daniel Ellsberg, Marit Arnstad, Jesselyn Radack, Arne Ruth, Ola Larsmo, Coleen Rowley, Thomas Drake, Marsha Coleman-Adebayo, Marjorie Cohn, William Binney, William Nygaard, John Kiriakou, Moddi og Mari Boine.

Støtt arbeidet med å få #SnowdentoOslo – signér her.

Lisa Ling er en av tre varslere som står fram i Sonia Kennebecks prisbelønnede dokumentarfilm om droner, National Bird. Her redegjør hun for de globale konsekvensene av dronekrigføring. Hun har 20 års bakgrunn fra det militære som profesjonell soldat og reservist. Hennes ansvarsområde var informasjonshåndtering og militær etterretning. Lisa Ling tjenestegjorde blant annet i 48th Intelligence Squadrone ved Beale Air Force Base i perioden 2007-2009. Hun beskriver et system utenfor politisk og demokratisk kontroll. Ling har blitt skremt over rettsløsheten rundt de utenomrettslige henrettelsene som er en konsekvens av USAs dronekrigføring. Etter et besøk i Afghanistan der hun selv så konsekvenser for sivilbefolkningen av denne krigføringen, bestemte hun seg for å stå fram som varsler. Hun har konkludert med at den såkalte krigen mot terror i seg selv representerer terror mot uskyldige sivile.

Cian Westmoreland var sterkt inspirert av Snowden da han bestemte seg å stå fram som varsler. Han var en dekorert soldat med lang erfaring fra militær informasjonshenting på amerikanske baser i Sør-Korea, Tyskland og Afghanistan i perioden 2006 – 2010. Cians oppgave var å samordne informasjon som skulle brukes i luftangrep i Afghanistan. Han fikk to utmerkelser for å ha skaffet til veie informasjon som skal ha bidratt til å drepe 200 fiendtlige soldater i Afghanistan. Han ble nektet innsyn i hvilke konsekvenser disse angrepene fikk for sivilbefolkningen, men ble klar over omfanget av sivile tap etter at UNAMA rapporten i 2009 dokumenterte 259 sivile ofre etter angrep fra den flernasjonale styrken i Afghanistan.

26. april: Hat og ytringer

Norsk PEN inviterer til årsmøteseminar tirsdag 26. april kl. 19.00 på Nedjma, Litteraturhuset i Oslo.

«Muslimske kvinner er redde for å gå ut, og barn får høre av medelever at de burde dø i Middelhavet», fortalte Amal Aden og Bushra Ishaq til Dagsavisen i slutten av januar i år.

De sier at muslimhatet eskalerer og advarer mot vekst i hatytringer og fremmedfiendtlighet. Er det en riktig situasjonsbeskrivelse?

Er det slik at ytringsfrihetens vide rammer også tillater hat og trusler, og hindrer noen slike ytringer andre individers ytringsfrihet?

Til å diskutere dette spørsmålet har vi invitert deg, lege/samfunnsdebattant Bushra Ishaq, journalist i VG Shazia Sarwar og Øyvind Solstad, ansvarlig for VGs sosiale medier.

Nestleder i Norsk PEN, Elisabeth Eide, leder debatten.

Seminaret er gratis og åpent for alle. Ingen påmelding.

15. desember: Boklansering: Etter beste kjønn. Kjønnsperspektiv på medier og journalistikk

etter beste kjønn

Invitasjon til boklansering: Etter beste kjønn. Kjønnsperspektiv på medier og journalistikk 

 

Hvordan ser kjønnsfordelingen ut i dagens mediesamfunn? Kommer egentlig mangfoldet i Norge godt nok fram i mediene, enten vi snakker om nye eller mer tradisjonelle? Hva gjør det med vår oppfatning av kjønn når nettavisene stadig spiller på nakenhet, og nettdebattene fylles med hatefulle ytringer?

 

Program:

  • Innledning ved Elisabeth Eide* (professor ved journalistutdanningen, Høgskolen i Oslo og Akershus) og Kristin Skare Orgeret (professor ved journalistutdanningen, Høgskolen i Oslo og Akershus)
  • Paneldebatt med Shabana Rehman (frilans), Marie Simonsen (redaktør, Dagbladet) og Curt Rice (rektor, Høgskolen i Oslo og Akershus)
  • Åpent for spørsmål og kommentarer fra salen

Lett servering (gløgg og snacks).

Tid: Tirsdag 15. desember kl. 17.00

Sted: Litteraturhuset, Kverneland (2. etasje)

Arrangører: Universitetsforlaget og Norsk PEN.

Kort om boka:

Etter beste kjønn presenterer studier av medier med kjønnsblikk på journalistikken. Journalistikken både former og formes av våre forestillinger om kjønn. Dagens mediesamfunn reiser nye spørsmål om kjønnsrepresentasjon og presentasjon. Det gjør også nye definisjoner og teorier.

 Bidragsytere: Nora Brønseth, Thea N. Dahl, Tine Eide, Torunn Grymer, Åsta Hoem Hagen, Aina Landsverk Hagen, Liv Iren Hognestad, Afshin Ismaeli, Hanna Marie Knudsen, Hege Lamark, Lisbeth Morlandstø, Marie Roksund og Ida Save. De fleste bidragsyterne vil også være til stede på arrangementet.

Les mer om boka her

Lanseringen er åpen for alle.

Velkommen!

*Elisabeth Eide er nestleder i Norsk PEN

Ytringsfrihet kontra ytringsansvar -Trenger vi fotsatt §135a? Ingen klare konklusjoner fra ekspertpanel

YTRINGSFRIHET KONTRA YTRINGSANSVAR – TRENGER VI FORTSATT §135a?
Debatt 25. februar 2014 på Litteraturhuset i Oslo, arrangert av Norsk PEN.

Paneldeltakere:
Jon Wessel-Aas, advokat
Sven Egil Omdal, journalist
Ervin Kohn, aksjonist og nestleder i Antirasistisk Senter
Mina Adampour, daglig leder av Ungdom Mot Rasisme
Debatten ble ledet av Elisabeth Eide, nestleder i Norsk PEN

William Nygaard, styreleder i Norsk PEN, ønsket velkommen til en debatt om den såkalte «Rasismeparagrafen», paragraf 135a.

Elisabeth Eide (EE): Vi bor i et av landene i verden som regnes for å ha størst ytringsfrihet, men vi har likevel en lov mot hatefulle ytringer og blasfemi. Blasfemiparagrafen har ikke vært benyttet siden Arnulf Øverland ble dømt i 1933 for foredraget «Kristendommen, den tiende landeplage». §135a, har blitt prøvet et fåtall ganger, de fleste saker har blitt avvist, grunnet ytringsfrihet. Paragrafen blir kalt for rasismeparagrafen. Jack Erik Kjuus ble dømt for partiprogrammet til Hvit Valgallianse i 1997. Partiprogrammet etterlyste tvangsdeportering og tvangssterilisering av alle fremmede i landet. Tore Tvedt ble dømt i 2007 for uttalelser om å renske ut jødene. I 2012 ble en mann i Stavanger dømt til betinget fengsel for rasistiske ytringer mot en dørvakt. Imidlertid ble Boot Boys-lederen Terje Sjølie frikjent i 2002 for rasisme etter utsagn Sjølie kom med om jøder og innvandrere under en nazimarsj i 2000. Ubaydullah Hussain ble nylig dømt for trusler og hatefulle ytringer, men ble frikjent for hatytringer mot forfatteren Amal Aden på Facebook.  Er §135a bare evnet til å ta de aller groveste ytringer? Hva med de ytringer som oppfordrer til rasistiske og kriminelle handlinger?  Hva er panelets erfaringer med paragrafen, er det en paragraf verdt å ta vare på, eller kan retten til å ytre seg ivaretas på andre måter?

Mina Adampour (MA): Paragrafen bør bestå. Jeg har deltatt i mange debatter og er kjent med at tenketanker fra høyresiden vil fjerne paragrafen. De hevder at trusler, sjikane og vold mot enkeltindivider vil kunne dekkes inn av andre paragrafer. Jeg syns det er påfallende at dette ikke er individer jeg har sett delta i f.eks. demonstrasjonene Antirasistisk Senter organiserer. De mener paragrafen er en begrensning av ytringsfriheten og at enkeltindivider og minoriteter som f.eks. homofile, vil oppnå flere rettigheter dersom paragrafen fjernes.

Jon Wessel-Aas (JWA): Jeg kan ikke være tabloid og svare ja eller nei på om paragrafen er overflødig. Utsagnet «jeg er ikke rasist» er meningsløst. «Jeg er tilhenger av ytringsfrihet» er også en meningsløs påstand. Påstandene bringer oss ikke videre, men gir oss polariserte motstandere. Enten er du for eller mot. Det er viktig med en nyansert debatt om dette. Dette dreier seg ikke om finjuss, men helt overordnede spørsmål. Det er viktig at vi i debatten skiller mellom tanker og tankefrihet, den flytende overgangen mellom tankene dine og meningene dine, til ytringer som er konkretisert til handlinger. Tre viktige og veldig forskjellige kategorier, og vi må være opptatt av hvordan vi nyanserer mellom dem. Vi må være klar over hva vi faktisk har lover mot. Kjus-saken mener jeg var rettmessig. Saken mot Ubaydullah Hussain falt på en teknikalitet ettersom en del av hans ytringer som kunne ha vært forfulgt som trakassering og oppfordring til vold, ble gjort før loven om at ytringer på internett skal regnes som offentlige, ble vedtatt.

Ervin Kohn (EK): Jeg tror ikke Tore Tvedts uttalelser ville ha blitt rammet av andre paragrafer. Vi må huske på at Boot Boys-Sjøli sa at innvandrere hver dag raner, voldtar og dreper nordmenn. Tore Tvedt sa at jøder er parasitter og må utryddes. Vi vil ikke ha sånt dritt i vårt samfunn. Vi må kjempe for paragrafen for samfunnets skyld, vel så mye som for å beskytte minoritetene. Vi som forsvarer paragrafen er for veldig vide rammer for ytringsfriheten. Ord har makt, nettopp derfor er det viktig å ha et vern for svake grupper mot hatefulle ord. Det er et mantra i visse kretser at hatefulle ytringer ikke fører til kriminalitet, men da vil jeg minne om drapsmannen til Benjamin Hermansen.

Sven Egil Omdal (SEO): Det er ingen som er redde for å gi uttrykk for hatefulle ytringer. Paragrafen lot seg lettere forsvare i sin opprinnelige versjon, for hver utvidelse blir den stadig mer problematisk. Den kunne like godt ha blitt utvidet til å omfatte hets og hatefulle ytringer mot kvinner. Kvinner er ikke en minoritet, men en majoritet, i samfunnet, men like fullt opplever de en økende grad av hets. Jeg har lest høyesterettsdommen mot dørvakten, min sambygding. Det interessante er at dommeren gjentatte ganger understreker signaler fra Stortinget om at listen skal legges lavere. I tillegg til at §135a har utvidelser, skal også listen legges lavere. Ytringen ble ansett som anført på offentlig sted, men mannen var beruset. Han ble dømt etter §350, for beruselse. Med andre ord har denne paragrafen en forutsetning om at du er beruset. Mens §135a er for de edru. Vi trenger en form for beskyttelse for de virkelig hatefulle ytringene, men de må defineres mye hardere, mye strammere. Etter dagens praksis så er det egentlig fryktelig mange som bør dømmes etter denne paragrafen.

EK: Det har ikke forekommet anmeldelser etter §135a over en lav sko. Det finnes en hær av nettsteder som bare prediker hat. Blant annet i økende grad av hatefulle ytringer mot kvinner. Og dette er skummelt, disse stedene er yngleplasser, som vi bør være påpasselige med etter 22. juli. Mer enn ytringsfrihet bør vi snakke om ytringsrett. Det vi vet med vår sosialdemokratiske bakgrunn er at vi har også en ytringsplikt. Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, det er likegyldighet. Jeg vil at folk skal bruke sin ytringsplikt.

JWA: ’Ord er makt’ er ingen kontroversiell uttalelse, men den har et poeng i begge retninger. Ordet skal også ha makt, mot makt. Vi er alle enige om det ultimate målet, et sunt demokrati, men vi er uenige om virkemidlene. Det er ingen tvil om at ord har makt, men det er også meningen at vi skal ha det. Jeg er enig med Ervin Kohn, det er viktig å appellere til ytringsplikten, ta til motmæle mot de ytringer som oppfordrer til hatefulle ytringer og handlinger. Ytringsplikten er i liten grad rettsliggjort, men den må vi bruke. Og jeg mener vi må ha en gjenstående paragraf 135a som gjelder for offentlige tjenestemenn. Det er et prinsipielt skille mellom den jevne borgers rett til å gå ut og si at jeg mener den sorte rase er mer intelligent enn den hvite. Det må være lov å si. Det kan vi diskutere vitenskapelig. Men en offentlig myndighet kan ikke i handling eller ord si noe sånt.

MA: Det er ikke påvist en direkte assosiasjon mellom fattigdom, økonomisk dårlige tider og rasisme. Men om Ku Klux Klan ble det sagt at en kunne kjenne dem igjen på skoene, ”se ned på deres sko”: Jeg tror en blir mer tilbøyelig til å la seg engasjere av hatefulle ytringer. Og vi kan ikke kimse av hva dette kan føre til. Dette er en viktig kamp, det er mange fronter for oss i Antirasistisk Senter å ta. Individene som roper høyest om ytringsfrihet, ytringsfrihetsfundamentalistene, har aldri vært med på våre arrangementer. Den siden som ikke er til stede er også de som vil svekke vernet i paragrafen.

EE: Hvis paragrafen blir fjernet, hvilke signaleffekter gir dette samfunnet?

EK: Den blir ikke fjernet. Vi er bundet opp av internasjonale konvensjoner.

JWA: Realpolitisk er det riktig at den ikke vil bli fjernet. Vi er alle opptatt av å verne mot konsekvensene av den type holdninger, men vi er uenige om virkemidlene. Vi ønsker alle å styrke vernet mot diskriminerende holdinger og forfølgelser av alle slag. Vi har for kort historie til å snakke om noe empiri i noen forstand. Jeg vil ikke fjerne vernet, men sørge for et vern som fungerer over tid. Viktig er ytringsplikt og offentlige myndigheter. Det er ille at i et land som Norge kan en statssekretær i den forrige regjeringen stigmatisere asylsøkere helt ustraffet. Han hevdet at 80 % av asylsøkere lyver om sin identitet. Sjefen i UDI gikk ut i media og sa det var helt feil. Det er en type ytringer som nesten bør være straffbart. Det er svært skadelig når våre egne tjenestemenn går ut på denne måten.

SEO: Hvis de bare fjerner paragrafen og unnlater å gjøre andre ting, blir signaleffekten dårlig. Hvis de fjerner loven og samtidig tar konsekvensene av den diskriminerende ytringen og skjerper reaksjonene mot de hatefulle handlingene, ville situasjonen bedres.

Innlegg fra salen:
Lars Gule: Paragrafen har blitt utvidet over lang tid. Hva er hensikten? Å beskytte menneskeverdet. Minoriteter er mest utsatt for menneskeverdshetser. Men alle må vernes mot trusler, hat og diskriminerende ytringer. Paragrafen har ikke blitt brukt mye. Det er mao en veldig høy terskel før den tas i bruk. Sjølie burde etter min mening ha blitt dømt. Frikjennelsen ble da også kritisert av FNs rasediskrimineringskomité. Hvit Valgallianse burde ha blitt frikjent. Det riktige og viktigste er å ta til motmæle, men vi trenger likevel et rettsvern mot de grove tilfellene. De grove tilfellene skal retten avgjøre, men det er et problem at mulighetene for å prøve for retten er for liten i dag. Jeg mener paragrafen skal bevares, og at den må brukes mer aktivt.

Anders Heger: Jeg ser ingen tegn på at paragrafen virker etter sin hensikt, tvert imot, den virker kontraproduktivt. Et nærliggende eksempel: Campingvogna til romfolket som ble smadret. Kommentarfeltene på nettet var en eneste oppfordring til å øve vold mot romfolk. Ikke én person kunne dømmes av denne paragrafen. Vi lever i et samfunn med galopperende rasisme, i en vrimmel av rasistisk gjørme har vi klart å dømme fire! Gjørmeutsagn som blir testet av paragrafen blir frifunnet. Signaleffekten er at dette er helt ålreit. Det eneste vi klarer å dømme er den ‘teite’ rasismen. Faren ligger ikke her, det er ikke dette som er rasisme som avler vold. Jeg syns paragrafen skal bort, nå virker den beskyttende for rasistene.

Theo Koritzinsky: Selv om slik gjørme blir juridisk godkjent betyr ikke det at det blir politisk eller moralsk godkjent. Jeg savner i denne debatten et fokus på at menneskerettigheter og ytringsrettigheter er bra. Men hvis noe åpenbart går på bekostning av ytringsmot, det å tørre, våge å ytre seg, så har vi et problem.

JWA: Jeg er enig med Heger og har sagt det samme som ham, at paragrafen er kontraproduktiv. Litt tabloid vil jeg si at når vi roper etter juridiske hjemler for samfunnsdebatten, blir vi rettmessig kritisert. Jeg er enig i at vi lider av demokratisk og intellektuell latskap fordi vi ikke gidder ta til motmæle, vi vil heller ha lovhjemler og straffer og bestemmelser. Vi må tenke langt utenfor vår egen juss og ta til motmæle.

EK: Vi kan ikke bekjempe alt grumset med paragrafen. Men vi roper heller ikke etter lovhjemler. Poenget er at hvis vi fjerner paragrafen blir det lovlig å si disse tingene.

MA: Paragrafen fungerer ikke som en sovepute. Jeg tror det er store mørketall og jeg forstår fortsatt ikke hvorfor det er en viktig sak å diskutere fjerning av denne paragrafen. At loven er der har en preventiv effekt.

SEO: Har holdningene oppstått med teknologien eller har teknologien gjort det mulig å bli synlig? Det er en evinnelig kamp. Ytringsfriheten presses fra mange felt. Noen må beskytte de store prinsippene. Blasfemiparagrafen er en sovende paragraf. Finn Erik Vinje sa de sovende paragrafer blir med videre i en ny nattdrakt i arbeidet med å få grunnloven i en ny språkdrakt. Jeg er redd det blir mange nattdrakter. Hva er gevinsten ved å ha en lov som bare utvider feltet, som bare har blitt brukt fire ganger siden 1970, hva er vitsen?

Lars Gule: Den teknologiske utviklingen er høyst relevant. At folk kommer mer til uttrykk og kan kommunisere med hele verden er et problem i seg selv. Vi må derfor løse dette på en annen måte enn tidligere, jussen må inkluderes, den kan ikke fritas. Noen ganger må vi beholde lover selv om de ikke er ofte i bruk. Vi har loven fordi det er en viktig politisk og moralsk markør. Per i dag har vi ikke noe godt alternativ, vi har ikke annen lovgivning som dekker. Jeg ønsker også en mere aktiv holdning fra påtalemyndighetens side. Hatefulle ytringer er uakseptabelt uansett om de rettes mot majoriteter og minoriteter.

EE: Alle er enige om at en må ha et vern, samtidig må en verne om ytringsfriheten. Hva er viktigst, hva vil dere si til regjeringen?

EK: Det viktigste er å få så mange som mulig opp av sofaen. Hvordan få mer demokrati, hvordan få folk engasjert, kampen for det som er moralsk, mot det som er umoralsk – det er det viktigste. Våre lover er kun ett virkemiddel, men det er sterkt det som står i lovene våre. Hva vil vi oppnå ved å fjerne paragrafen? Den viktigste kampen vi fører er i spaltene, på gatene, i samtaler med mennesker. Målet er ikke ytringsfriheten, ytringsfriheten er et virkemiddel for å oppnå det gode demokratiske samfunn.

MA: Vi som er for paragrafen er de samme som er under press i denne saken. Jeg ville hatt representanter fra tenketanker som Minerva med i denne debatten, representanter fra ytringsfrihetsfundamentalistgruppa.

SEO: Jeg har sansen for tanken om at i stedet for å lage en større katalog av grupper som skal beskyttes mot press, kan det lages et vern for enkeltindividet. Individet skal ha rett til å beholde sin identitet. Konsekvensen ville bli den samme som å beholde paragrafen. Alle vil bli omfattet av vernet. Altså ikke kaste loven over bord og stole på de andre lovene, men endre den eksisterende.

JWA: Jeg oppfatter ikke §135a som den viktigste kampen for ytringsfrihet i Norge. Jeg er enig i at å fjerne paragrafen uten videre sender et signal som heller ikke jeg står bak. Hvis man fjerner paragrafen, må man utvide de andre paragrafene, presisere dem, det må spesifiseres med kvalifisert forskjell på ulike typer trusler. Jeg har jobbet mye med ytringsfrihet kontra personvern, og ytringsfriheten er overhode ikke absolutt. Vi har et større problem når det gjelder latskap og likegyldighet, og det har vi empiri for i historien. Vi må bruke ytringsfriheten vår til å bekjempe det, en lovhjemmel vil ikke løse alt.

EE: Det trengs med andre ord mer utforsking av virkeligheten, flere definisjoner på ytringsfrihet, diskriminering og liknende. Men det går an å være deltakende observatør i gjørma, og samtidig viderebringe erfaringer en høster derfra.

Reisebrev fra Kabul

Kjære dere,

Vi er vel etablert i Kabul nå, stort rom med to skrivebord, internett og TV, i et gjestehus som virker svært trygt.

De fleste her er mer pessimistiske enn før, for ikke å snakke om redde for hva som vil skje når styrkene dras ut – ikke fordi de synes de har gjort en god jobb, men fordi det kan bli verre. Forhandlingene med Taliban er i stampe, selvmordsbombene fortsetter, og alle som har arbeidet med «utlendinger», frykter for sine liv i 2014.

Demonstrasjonene mot den amerikanske filmen har vært relativt rolige her, og de hadde ebbet ut da vi kom. I en av dem bar folk store røde hjerter.

Forfatternes Hus i Kabul er i nye lokaler. De er ikke dårligere enn de forrige, og strøket er kanskje tryggere (ikke lenger nabo til L’Atmosphere, den franske restauranten for prominente utlendinger), dessuten ligger det i gangavstand fra gjestehuset vårt. Waheed (Waheed Warasta, daglig leder for huset) har sluttet i Tolo TV og jobber nå nokså full tid for Afghansk PEN. Sist mandag var det jubileumsarrangement for Malalai, en klubb for unge jenter som liker litteratur og skriver dikt. Aldri har jeg
sett så mange av kvinnekjønnet (ca 25) innom dørene. Et tilsvarende antall menn/gutter var også til stede, og det vanket resitasjon – unge jenter – og menn i alle aldre. I starten sang sju jenter den afghanske nasjonalsangen, som dels er skrevet av Habibullah Rafi, et av grunnleggermedlemmene av Afghansk PEN. Den slutter med tre ganger «Gud er stor». Resten av teksten skjønte vi ikke. Det vanket bløtkake og CD-er ble utdelt til alle som var på podiet, inkludert oss gjester.

Interessant nok var også en indisk-aghansk pasjtutalende sikh til stede, han leste også dikt, og inviterte oss til Kabuls eneste gurdwara (tempel), så dit skal vi fredag. Waheed sier han har vært opptatt av å inkludere minoriteter, og dette var et synlig resultat – jeg beundrer ham for det og for hans generelle mot.

Vi intervjuer folk og planlegger et par reiser ut av byen.

Hilsen

Elisabeth

Kai Eide berømmer Norsk PEN og Elisabeth Eides innsats i Kambakhsh-saken

PRESS RELEASE

Praise to Norwegian PEN for helping solve the Kambakhsh-case

In a three-page interview in the Norwegian daily Dagbladet, the United Nation´s special representative in Afghanistan, Mr. Kai Eide, discloses some of the secrecy that has characterized the Kambakhsh-case and, in particular, Kambakhsh´s release and travel to Scandinavia.  Credit is also given to Norwegian PEN and its Vice President Elisabeth Eide for contributing positively to solving this case.

Norwegian PEN and other PEN-centers had been working actively with other global freedom of expression organizations and Norwegian and Swedish politicians, in order to get Kambakhsh out of prison and out of Afghanistan, when the news of his release was made public in early September this year.  However, details about his release and subsequent flight from Afghanistan, have been kept secret for security reasons.  Now that Kambakhsh is safe, Mr. Eide tells his dramatic story to Norwegian media.

Kai Eide was well familiar with the Kambakhsh case prior to his engagement as the UN special representative in Afghanistan.  In September 2008 he started working actively in order to get him released.  In April this year, Eide made an attempt to get Kambakhsh out of the country, but failed.  However, on August 20., only a few weeks prior to the presidential elections, there was an opening and Kambakhsh was released from jail and placed in Mr. Eides custody.  «This happened very close to the elections and I was very nervous about the process of getting him out of the country», says Eide to Dagbladet.

Total secrecy was essential.  The only ones informed about the case at this point, were Eides closest advisors.  Kambakhsh remained in Mr. Eide’s custody for more than two weeks during the ongoing presidential elections.  Eide’s main worry now was how to get Kambakhsh out of Afghanistan.  Getting a visa to any European country was difficult and Eide visited several embassies, but with no luck.  Eventually, a passport with a visa to Norway was obtained.

Kambakhsh´golden opportunity to get out of Afghanistan happened suddenly when the Swedish Minister of Foreign Affairs, Mr. Carl Bildt, arrived in Kabul on the Swedish government´s private jet.  Eide contacted Bildt on the morning of his return to Sweden, asking him if Kambakhsh could join him on the flight to Stockholm.  The answer was an immediate yes and one of Eide’s advisors joined Bildt and Kambakhsh on the plane to Stockholm.  Kambakhsh then travelled by car to Oslo where he stayed for one week.

During his week in Oslo, Kambakhsh also met and had dinner with Elisabeth Eide and Anders Heger, President of Norwegian PEN. He also met with the Norwegian Minister of Foreign Affairs, Jonas Gahr Støre who has supported his case for a long time.

Kai Eide tells Dagbladet that » Kambakhsh did not relax until he arrived in Oslo.  Staying with me in Kabul was also like beeing in jail, albeit a better one.  He lived in constant fear that something should go wrong and that he would be sent back to jail (……..) When we went for a walk in the streets of Oslo, Kambakhsh jokingly said that this was probably the only place we can both walk freely and without guards.»

The Dagbladet article credits the work of  Norwegian PEN and its Vice President, Elisabeth Eide.  Norwegian PEN worked closely with Danish PEN and other PEN centers, as well as the Danish and Norwegian Journalists´ Assocations. A delegation from Norwegian PEN and Index on Censorship visited Kabul in May this year, meeting with Kai Eide, Kambakhsh’ relatives and lawyer.  In cooperation with the International Federation of Journalists and International PENs Emergency Fund, money was also raised for Kambakhsh´s defence and for the continuous work of the famous writer Dr. Samay Hamed who was instrumental in moving the case forward by using pressure on the Afghan government and president Karzai. Due to his efforts, petitions were mobilized for Kambakhsh’ release in more than 20 provinces of Afghanistan last year.

The young journalist Sayed Pervez Kambakhsh was sentenced to death in December 2007 for blasphemy.  His crime was that he had downloaded a report critizising the treatment of women under Islamic law.  The trial was held behind closed doors and without a lawyer representing Kambakhsh.  The Afghan senate confirmed the death sentence in a statement in January 2008, but the statement was later withdrawn.  In October 2008 an appeals court cancelled the death sentence.  In stead, Kambakhsh was sentenced to 20 years in jail.

Kambakhsh´s current place of residence cannot be disclosed for security reasons.

10-2005: Elisabeth Eide og Carl Morten Iversen: Likestilling i et liksom-demokrati

Likestilling i et liksom-demokratiet

Av Elisabeth Eide, styremedlem, Norsk PEN
og Carl Morten Iversen, generalsekretær, Norsk PEN

I en kronikk søndag 10. oktober forklarer Tunisias honorære konsul til Norge, Bjørn H. Grinde, hvordan Tunisia har lykkes med sin likestillingspolitikk.  Det stemmer at Tunisia på en del områder har vært et foregangsland i den arabiske verden når det gjelder kvinners rettigheter.  Men når Grinde bruker ordet demokrati, begynner det å skurre.

«Ved å satse på individets rettigheter (…) har Tunisia vært i stand til å utvide sin demokratiske basis…», skriver Grinde. Hvilke rettigheter er det han refererer til?  Vanlige demokratiske rettigheter som forsamlings- ytrings- og organisasjonsfrihet blir daglig krenket i Tunisia, særlig om man er kritiker eller motstander av president Zine El Abedine Ben Ali og den politikken han fører.

Midt i november skal Tunisia være vertskap for fase to av FN-toppmøtet World Summit on the Information Society (WSIS). Her skal utsendinger fra verdens nasjoner drøfte globale kjøreregler for internettbruk.  Avgjørelsen om å legge møtet til Tunisia har vært kontroversiell helt siden den ble kjent, fordi landet har mange politiske fanger og stadig bryter universelle menneskerettigheter, blant annet gjennom blokkering av en rekke internett-steder for landets borgere. Det gjelder både tunisiske opposisjonsmedier og internasjonale nettsteder, som for eksempel websiden til Reportere uten grenser. Flere ytringsfrihets- og menneskerettighetsorganisasjoner har protestert, både overfor FN og egne regjeringer. Norsk PEN deltar i en gruppe med 14 internasjonale organisasjoner som gjennom Tunisian Monitoring Group (TMG), har overvåket utviklingen i Tunisia i over et år og besøkt landet tre ganger.  Den siste rapporten fra gruppen ble lagt fram i Geneve 26. september og dokumenterer at situasjonen på en del områder er betydelig forverret siden gruppens første rapport fra februar i år.

Undertegnede deltok i TMGs delegasjon i september i år. Vi var invitert til kongresser hos to uavhengige organisasjoner som i siste liten ble nektet å avholde disse. Den ene var LTDH – den eldste godkjente menneskerettighetsligaen i Tunisia, den andre et nystiftet uavhengig journalistforbund, SJT. De sistnevnte ble dannet etter at det nasjonale journalistforbundet delte ut ”Gullpennen”, en ytringsfrihetspris, til president Ben Ali. Det hører med at det offisielle forbundet ble suspendert fra den internasjonale journalistføderasjonen (IFJ) etter denne tildelingen.

Under besøket i hovedstaden Tunis var vi øyenvitner til hvordan sivilt politi blokkerte kontoret til SJTs advokat. De sperret simpelt hen døren, slik at medlemmene ble stående på fortauet. Dette er bare et av mange eksempler på den trakasseringen opposisjonelle møter i turistlandet med den pene overflaten.

Da vi møtte representanter for myndighetene, var argumentet at disse organisasjonene ikke er ”legale”. Det samme gjelder opposisjonelle nettaviser. Delegasjonen vår var vitne til hvor umulig det er å bli ”legal” om regjeringen ikke ønsker det. Den kjente menneskerettighetsaktivisten og redaktøren Sihem Ben Sedrine, som besøkte Norge på Pressefrihetens dag tidligere i år, gikk sammen med medlemmer av delegasjonen til Innenriksdepartementet for å registrere nettavisen ”Kalima”. Det var langt fra første gang. Som vanlig ble hun ikke mottatt, og fikk dermed ikke levert noen søknad om godkjenning. Slik kan regjeringen fortsette å kalle henne ”illegal”, og blokkere nettstedet hennes.

Vi besøkte også et panarabisk institutt for menneskerettigheter og forskningssenteret Temimi-stiftelsen. De viste oss en rekke rapporter og lærebøker som ikke blir tillatt publisert. Enkelte har ventet på trykkeriet i opptil fem år. Tilsynelatende er ikke dette ”sensur”, for regelen er at en som vil trykke noe, må ha kvittering og klarsignal fra myndighetene. Men når disse klarsignalene uteblir, fungerer det minst like effektivt som sensur. De institusjonene som opplever dette, er langt fra ”ekstreme”, og de nyter stor tillit internasjonalt.

Et kapittel for seg er de politiske fangene. Mer enn fem hundre samvittighetsfanger sitter fengslet, og mange har vitnet om tortur. Blant de mest kjente er Hamadi Jebali, som har vært fengslet siden 1991 for å ha trykt artikler som kritiserer militærdomstolene i hjemlandet. Han var redaktør av avisen Al Fajr, knyttet til et islamistisk parti. I skrivende stund har han sultestreiket i mer enn tre uker mot fengslingen – etter dommen skal han ikke slippes ut før i 2007. I mars i år ble advokaten Mohamed Abbou dømt til tre og et halvt år i fengsel for en artikkel han hadde publisert på Internett to år i forveien. I denne kritiserte han forholdene i tunisiske fengsler og tillot seg å sammenligne dem med Abu Ghraib-fengselet i Bagdad. Seks ungdommer fra byen Zarzis er dømt til tretten års fengsel – for å ha ”planlagt angrep på personer og eiendommer og være i besittelse av eksplosiver”. Ifølge advokatene deres er intet bevis for slike anklager framlagt, annet enn at de skal ha surfet på Internett på steder regjeringen ikke liker. Fengslingen av Zarzis-ungdommene, de fleste rundt tjue år gamle, er lett å tolke som et eksempel på hvordan regimer kan bruke ”krigen mot terror” til å frata opposisjonelle retten til en åpen juridisk prosess.

De alvorligste problemene som blir dokumentert i TMGs siste rapport, er trakassering og fengsling av journalister og dissidenter, blokkering av nettsider og fraværet av et uavhengig rettsvesen.  Det har ikke funnet sted positive endringer på disse områdene de siste seks månedene.  Rapportene er tilgjengelige på Norsk PEN og baserer seg på møter og samtaler med et femtitalls organisasjoner og enkeltpersoner: skribenter og journalister, menneskerettighetsaktivister og representanter for tunisiske myndigheter.  Medlemmer av gruppen har også hatt en god dialog med sine respektive lands ambassader og med EU.

Tunisia er et land der demokratiske rettigheter ser ut til å være forbeholdt dem som støtter regimets politikk. Skal ikke et land som kaller seg demokratisk bedømmes etter hvordan de behandler opposisjonen? Eller er vi med Grindes kronikk vitne til en form for kulturrelativisme som går ut på at bare et land moderniserer og forbyr skikker ”vi” finner gammeldagse, så er det ikke så farlig med ytringsfriheten?

Det er en dyp ironi i at landet som blokkerer nettsteder for sine egne innbyggere, skal være vert for et toppmøte om det moderne informasjonssamfunnet. Tunisias opposisjonelle, fangenes familier, kritiske forskere, journalister og forfattere forventer at verden reagerer forut for WSIS og fordømmer den praksisen regimet til president Ben Ali har lagt seg på. Her ligger en utfordring til den nye regjeringen. Tunisia kan gjenvinne noe av sin troverdighet om de før toppmøtet gir amnesti til politiske fanger, innrømmer folk trykke- og forsamlingsfrihet og tillater frie ytringer  i nye og gamle medier.

(Denne kronikken sto på trykk i Dagbladet søndag  16.10.05)