10-2005: Elisabeth Eide og Carl Morten Iversen: Likestilling i et liksom-demokrati

Likestilling i et liksom-demokratiet

Av Elisabeth Eide, styremedlem, Norsk PEN
og Carl Morten Iversen, generalsekretær, Norsk PEN

I en kronikk søndag 10. oktober forklarer Tunisias honorære konsul til Norge, Bjørn H. Grinde, hvordan Tunisia har lykkes med sin likestillingspolitikk.  Det stemmer at Tunisia på en del områder har vært et foregangsland i den arabiske verden når det gjelder kvinners rettigheter.  Men når Grinde bruker ordet demokrati, begynner det å skurre.

«Ved å satse på individets rettigheter (…) har Tunisia vært i stand til å utvide sin demokratiske basis…», skriver Grinde. Hvilke rettigheter er det han refererer til?  Vanlige demokratiske rettigheter som forsamlings- ytrings- og organisasjonsfrihet blir daglig krenket i Tunisia, særlig om man er kritiker eller motstander av president Zine El Abedine Ben Ali og den politikken han fører.

Midt i november skal Tunisia være vertskap for fase to av FN-toppmøtet World Summit on the Information Society (WSIS). Her skal utsendinger fra verdens nasjoner drøfte globale kjøreregler for internettbruk.  Avgjørelsen om å legge møtet til Tunisia har vært kontroversiell helt siden den ble kjent, fordi landet har mange politiske fanger og stadig bryter universelle menneskerettigheter, blant annet gjennom blokkering av en rekke internett-steder for landets borgere. Det gjelder både tunisiske opposisjonsmedier og internasjonale nettsteder, som for eksempel websiden til Reportere uten grenser. Flere ytringsfrihets- og menneskerettighetsorganisasjoner har protestert, både overfor FN og egne regjeringer. Norsk PEN deltar i en gruppe med 14 internasjonale organisasjoner som gjennom Tunisian Monitoring Group (TMG), har overvåket utviklingen i Tunisia i over et år og besøkt landet tre ganger.  Den siste rapporten fra gruppen ble lagt fram i Geneve 26. september og dokumenterer at situasjonen på en del områder er betydelig forverret siden gruppens første rapport fra februar i år.

Undertegnede deltok i TMGs delegasjon i september i år. Vi var invitert til kongresser hos to uavhengige organisasjoner som i siste liten ble nektet å avholde disse. Den ene var LTDH – den eldste godkjente menneskerettighetsligaen i Tunisia, den andre et nystiftet uavhengig journalistforbund, SJT. De sistnevnte ble dannet etter at det nasjonale journalistforbundet delte ut ”Gullpennen”, en ytringsfrihetspris, til president Ben Ali. Det hører med at det offisielle forbundet ble suspendert fra den internasjonale journalistføderasjonen (IFJ) etter denne tildelingen.

Under besøket i hovedstaden Tunis var vi øyenvitner til hvordan sivilt politi blokkerte kontoret til SJTs advokat. De sperret simpelt hen døren, slik at medlemmene ble stående på fortauet. Dette er bare et av mange eksempler på den trakasseringen opposisjonelle møter i turistlandet med den pene overflaten.

Da vi møtte representanter for myndighetene, var argumentet at disse organisasjonene ikke er ”legale”. Det samme gjelder opposisjonelle nettaviser. Delegasjonen vår var vitne til hvor umulig det er å bli ”legal” om regjeringen ikke ønsker det. Den kjente menneskerettighetsaktivisten og redaktøren Sihem Ben Sedrine, som besøkte Norge på Pressefrihetens dag tidligere i år, gikk sammen med medlemmer av delegasjonen til Innenriksdepartementet for å registrere nettavisen ”Kalima”. Det var langt fra første gang. Som vanlig ble hun ikke mottatt, og fikk dermed ikke levert noen søknad om godkjenning. Slik kan regjeringen fortsette å kalle henne ”illegal”, og blokkere nettstedet hennes.

Vi besøkte også et panarabisk institutt for menneskerettigheter og forskningssenteret Temimi-stiftelsen. De viste oss en rekke rapporter og lærebøker som ikke blir tillatt publisert. Enkelte har ventet på trykkeriet i opptil fem år. Tilsynelatende er ikke dette ”sensur”, for regelen er at en som vil trykke noe, må ha kvittering og klarsignal fra myndighetene. Men når disse klarsignalene uteblir, fungerer det minst like effektivt som sensur. De institusjonene som opplever dette, er langt fra ”ekstreme”, og de nyter stor tillit internasjonalt.

Et kapittel for seg er de politiske fangene. Mer enn fem hundre samvittighetsfanger sitter fengslet, og mange har vitnet om tortur. Blant de mest kjente er Hamadi Jebali, som har vært fengslet siden 1991 for å ha trykt artikler som kritiserer militærdomstolene i hjemlandet. Han var redaktør av avisen Al Fajr, knyttet til et islamistisk parti. I skrivende stund har han sultestreiket i mer enn tre uker mot fengslingen – etter dommen skal han ikke slippes ut før i 2007. I mars i år ble advokaten Mohamed Abbou dømt til tre og et halvt år i fengsel for en artikkel han hadde publisert på Internett to år i forveien. I denne kritiserte han forholdene i tunisiske fengsler og tillot seg å sammenligne dem med Abu Ghraib-fengselet i Bagdad. Seks ungdommer fra byen Zarzis er dømt til tretten års fengsel – for å ha ”planlagt angrep på personer og eiendommer og være i besittelse av eksplosiver”. Ifølge advokatene deres er intet bevis for slike anklager framlagt, annet enn at de skal ha surfet på Internett på steder regjeringen ikke liker. Fengslingen av Zarzis-ungdommene, de fleste rundt tjue år gamle, er lett å tolke som et eksempel på hvordan regimer kan bruke ”krigen mot terror” til å frata opposisjonelle retten til en åpen juridisk prosess.

De alvorligste problemene som blir dokumentert i TMGs siste rapport, er trakassering og fengsling av journalister og dissidenter, blokkering av nettsider og fraværet av et uavhengig rettsvesen.  Det har ikke funnet sted positive endringer på disse områdene de siste seks månedene.  Rapportene er tilgjengelige på Norsk PEN og baserer seg på møter og samtaler med et femtitalls organisasjoner og enkeltpersoner: skribenter og journalister, menneskerettighetsaktivister og representanter for tunisiske myndigheter.  Medlemmer av gruppen har også hatt en god dialog med sine respektive lands ambassader og med EU.

Tunisia er et land der demokratiske rettigheter ser ut til å være forbeholdt dem som støtter regimets politikk. Skal ikke et land som kaller seg demokratisk bedømmes etter hvordan de behandler opposisjonen? Eller er vi med Grindes kronikk vitne til en form for kulturrelativisme som går ut på at bare et land moderniserer og forbyr skikker ”vi” finner gammeldagse, så er det ikke så farlig med ytringsfriheten?

Det er en dyp ironi i at landet som blokkerer nettsteder for sine egne innbyggere, skal være vert for et toppmøte om det moderne informasjonssamfunnet. Tunisias opposisjonelle, fangenes familier, kritiske forskere, journalister og forfattere forventer at verden reagerer forut for WSIS og fordømmer den praksisen regimet til president Ben Ali har lagt seg på. Her ligger en utfordring til den nye regjeringen. Tunisia kan gjenvinne noe av sin troverdighet om de før toppmøtet gir amnesti til politiske fanger, innrømmer folk trykke- og forsamlingsfrihet og tillater frie ytringer  i nye og gamle medier.

(Denne kronikken sto på trykk i Dagbladet søndag  16.10.05)

10-2005: Elisabeth Eide og Carl Morten Iversen: Likestilling i et liksom-demokrati

Likestilling i et liksom-demokratiet

Av Elisabeth Eide, styremedlem, Norsk PEN
og Carl Morten Iversen, generalsekretær, Norsk PEN

I en kronikk søndag 10. oktober forklarer Tunisias honorære konsul til Norge, Bjørn H. Grinde, hvordan Tunisia har lykkes med sin likestillingspolitikk.  Det stemmer at Tunisia på en del områder har vært et foregangsland i den arabiske verden når det gjelder kvinners rettigheter.  Men når Grinde bruker ordet demokrati, begynner det å skurre.

«Ved å satse på individets rettigheter (…) har Tunisia vært i stand til å utvide sin demokratiske basis…», skriver Grinde. Hvilke rettigheter er det han refererer til?  Vanlige demokratiske rettigheter som forsamlings- ytrings- og organisasjonsfrihet blir daglig krenket i Tunisia, særlig om man er kritiker eller motstander av president Zine El Abedine Ben Ali og den politikken han fører.

Midt i november skal Tunisia være vertskap for fase to av FN-toppmøtet World Summit on the Information Society (WSIS). Her skal utsendinger fra verdens nasjoner drøfte globale kjøreregler for internettbruk.  Avgjørelsen om å legge møtet til Tunisia har vært kontroversiell helt siden den ble kjent, fordi landet har mange politiske fanger og stadig bryter universelle menneskerettigheter, blant annet gjennom blokkering av en rekke internett-steder for landets borgere. Det gjelder både tunisiske opposisjonsmedier og internasjonale nettsteder, som for eksempel websiden til Reportere uten grenser. Flere ytringsfrihets- og menneskerettighetsorganisasjoner har protestert, både overfor FN og egne regjeringer. Norsk PEN deltar i en gruppe med 14 internasjonale organisasjoner som gjennom Tunisian Monitoring Group (TMG), har overvåket utviklingen i Tunisia i over et år og besøkt landet tre ganger.  Den siste rapporten fra gruppen ble lagt fram i Geneve 26. september og dokumenterer at situasjonen på en del områder er betydelig forverret siden gruppens første rapport fra februar i år.

Undertegnede deltok i TMGs delegasjon i september i år. Vi var invitert til kongresser hos to uavhengige organisasjoner som i siste liten ble nektet å avholde disse. Den ene var LTDH – den eldste godkjente menneskerettighetsligaen i Tunisia, den andre et nystiftet uavhengig journalistforbund, SJT. De sistnevnte ble dannet etter at det nasjonale journalistforbundet delte ut ”Gullpennen”, en ytringsfrihetspris, til president Ben Ali. Det hører med at det offisielle forbundet ble suspendert fra den internasjonale journalistføderasjonen (IFJ) etter denne tildelingen.

Under besøket i hovedstaden Tunis var vi øyenvitner til hvordan sivilt politi blokkerte kontoret til SJTs advokat. De sperret simpelt hen døren, slik at medlemmene ble stående på fortauet. Dette er bare et av mange eksempler på den trakasseringen opposisjonelle møter i turistlandet med den pene overflaten.

Da vi møtte representanter for myndighetene, var argumentet at disse organisasjonene ikke er ”legale”. Det samme gjelder opposisjonelle nettaviser. Delegasjonen vår var vitne til hvor umulig det er å bli ”legal” om regjeringen ikke ønsker det. Den kjente menneskerettighetsaktivisten og redaktøren Sihem Ben Sedrine, som besøkte Norge på Pressefrihetens dag tidligere i år, gikk sammen med medlemmer av delegasjonen til Innenriksdepartementet for å registrere nettavisen ”Kalima”. Det var langt fra første gang. Som vanlig ble hun ikke mottatt, og fikk dermed ikke levert noen søknad om godkjenning. Slik kan regjeringen fortsette å kalle henne ”illegal”, og blokkere nettstedet hennes.

Vi besøkte også et panarabisk institutt for menneskerettigheter og forskningssenteret Temimi-stiftelsen. De viste oss en rekke rapporter og lærebøker som ikke blir tillatt publisert. Enkelte har ventet på trykkeriet i opptil fem år. Tilsynelatende er ikke dette ”sensur”, for regelen er at en som vil trykke noe, må ha kvittering og klarsignal fra myndighetene. Men når disse klarsignalene uteblir, fungerer det minst like effektivt som sensur. De institusjonene som opplever dette, er langt fra ”ekstreme”, og de nyter stor tillit internasjonalt.

Et kapittel for seg er de politiske fangene. Mer enn fem hundre samvittighetsfanger sitter fengslet, og mange har vitnet om tortur. Blant de mest kjente er Hamadi Jebali, som har vært fengslet siden 1991 for å ha trykt artikler som kritiserer militærdomstolene i hjemlandet. Han var redaktør av avisen Al Fajr, knyttet til et islamistisk parti. I skrivende stund har han sultestreiket i mer enn tre uker mot fengslingen – etter dommen skal han ikke slippes ut før i 2007. I mars i år ble advokaten Mohamed Abbou dømt til tre og et halvt år i fengsel for en artikkel han hadde publisert på Internett to år i forveien. I denne kritiserte han forholdene i tunisiske fengsler og tillot seg å sammenligne dem med Abu Ghraib-fengselet i Bagdad. Seks ungdommer fra byen Zarzis er dømt til tretten års fengsel – for å ha ”planlagt angrep på personer og eiendommer og være i besittelse av eksplosiver”. Ifølge advokatene deres er intet bevis for slike anklager framlagt, annet enn at de skal ha surfet på Internett på steder regjeringen ikke liker. Fengslingen av Zarzis-ungdommene, de fleste rundt tjue år gamle, er lett å tolke som et eksempel på hvordan regimer kan bruke ”krigen mot terror” til å frata opposisjonelle retten til en åpen juridisk prosess.

De alvorligste problemene som blir dokumentert i TMGs siste rapport, er trakassering og fengsling av journalister og dissidenter, blokkering av nettsider og fraværet av et uavhengig rettsvesen.  Det har ikke funnet sted positive endringer på disse områdene de siste seks månedene.  Rapportene er tilgjengelige på www.norskpen.no og baserer seg på møter og samtaler med et femtitalls organisasjoner og enkeltpersoner: skribenter og journalister, menneskerettighetsaktivister og representanter for tunisiske myndigheter.  Medlemmer av gruppen har også hatt en god dialog med sine respektive lands ambassader og med EU.

Tunisia er et land der demokratiske rettigheter ser ut til å være forbeholdt dem som støtter regimets politikk. Skal ikke et land som kaller seg demokratisk bedømmes etter hvordan de behandler opposisjonen? Eller er vi med Grindes kronikk vitne til en form for kulturrelativisme som går ut på at bare et land moderniserer og forbyr skikker ”vi” finner gammeldagse, så er det ikke så farlig med ytringsfriheten?

Det er en dyp ironi i at landet som blokkerer nettsteder for sine egne innbyggere, skal være vert for et toppmøte om det moderne informasjonssamfunnet. Tunisias opposisjonelle, fangenes familier, kritiske forskere, journalister og forfattere forventer at verden reagerer forut for WSIS og fordømmer den praksisen regimet til president Ben Ali har lagt seg på. Her ligger en utfordring til den nye regjeringen. Tunisia kan gjenvinne noe av sin troverdighet om de før toppmøtet gir amnesti til politiske fanger, innrømmer folk trykke- og forsamlingsfrihet og tillater frie ytringer  i nye og gamle medier.

(Denne kronikken sto på trykk i Dagbladet søndag  16.10.05)

Tale av Elisabeth Eide, UiT 6. september

LETTER TO AN UNKNOWN FRIEND

Dear friend,

It may seem strange to you that I should call you a friend, since we have never met and do not know each other. However, this week several hundred writers, cultivators in the world of words – are gathered near the Northern tip of the world. And today some of us are urged to discuss a topic formulated as like this: Should writers stay in prison? I thought you should be informed since it is about you. May be this headline provokes you, since you are barred by thousand walls from being here. However, the question may be formulated as it is just to remind us here that people like you exist. But it may also function as a word play hinting to the story of suffering and art. Or should we call it not a story but a myth? Does not prison tear apart more than it stimulates in any human being?

Come to think of it, there are undoubtedly prisoners who became artists while in prison. For some the prison years compelled them to write, like many survivors from the Nazi concentration camps in WW II. French-Jewish writer Fania Fenelon’s story of the women’s orchestra in Auschwitz-Birkenau is one brilliant example, not the least because she dares to explore also how the dark sides of the human soul appear in detention, that is, not only humanity but also greed and vanity, the presence of solidarity and the opposite.

One living proof of becoming a writer in prison I met recently, the president of East Timor, Xanana Gusmao. For seven years he was confined to a cell in Cipinang prison in Jakarta, Indonesia. During these seven years he gradually got access to canvas and paint, to a typewriter and later a computer. But he does not tell a prison story, he becomes a poet. One result of this period is a collection of poetry called Mar Meu, My sea of Timor, illustrated by his own paintings, dream-like images of his longed-for country:

Timor / where flowers also bloom / to make beautiful / the unknown graves / ‘in cold, endless nights’.

The longing for what you cannot see, but imagine with your baggage of experience, the longing for where you cannot be but have belonged to. I imagine this longing takes a huge part of the day in a prison cell. It made Xanana an artist.

But my East Timorese friends tell me the best book written about East Timor, its suffering and courage, was created and published by a writer who has not even visited the island. The person is Timothy Mo, with his novel The Redundancy of Courage. In this book he is deeply inspired by the seemingly madly courageous East Timorese guerrilla movement, that is; of mountain men he has never met; a couple of hundred men challenging Indonesia who occupied the country for 24 years, a world power. He writes of them with a blend of critical empathy, admiration and humour. Timothy Mo, born from a Hong Kong Chinese father and an English mother, has never spent time in a prison cell. But he has lunched with Timorese exiles. And they must have left quite an impression.

At present Xanana, the president-poet longs for somewhere else, a place beyond a position he did not really want, but felt compelled by his people to take on. Being an old guerrilla fighter in Timor’s mountains he has become a national Icon. He now expresses his need for a room of his own, a retreat in which he can write and paint. He will have to wait for the 2007 elections. But he should not have to go back to a cell block.

For in prison the horrors overpower the blessings of the dream world, a world Jack London generously let his straitjacketed prisoner escape to almost a hundred years ago. Did you ever read his The Star Rover, in Norwegian actually called the Strait jacket? In this novel a man on Death Row writes of a soul wandering across the world and across history, while physically he was confined to a small dark cell.

The horrors of such a place may follow a person throughout a life time, as it has to this day followed the Afghan writer Razak Mahmoon. In his novel “Asr-e-Khodkhoshi” (The Era of Suicide) he makes an account strongly based on his personal experience from Kabul’s Poul-e-Charkhi prison. His own story is sad, but also carries a string of irony. Being part of a radical underground movement, he was mistaken for an extreme fundamentalist, then arrested by the Soviets, tortured and imprisoned at the age of 16. For the first four years he was in a dark place, in solitary confinement. Then one day a Russian doctor came to see him and concluded that if he was left there much longer, he would turn blind. So his guards had the sense to transfer the young boy to a cell with 150 other prisoners. Razak Mahmoon did not like it much, he detested the smells of the other inmates, their behaviour, their fundamentalism. Sometimes he even wanted to return to his small cell, where he had nursed his imagination; to prevent himself from turning mad. But in the new, crowded cell books were allowed to circulate. He started reading. In his home there had not been many books, but he had been obsessed with listening to radio and thus discovered a larger world. Now the guards brought in literature. Since he was not a very devout believer, Mahmoon took to philosophy, the Russian classics and even Lenin for a while. – I am the son of Dostoyevsky, he told us as we meet him in Kabul. His new novel Pardai Haftum, the seventh curtain, is too radical for this country, he tells us, since he is a critic of orthodoxy in Islam. He struggled with his prison book for years, but got his award when an Iranian critic thought his name must be a pseudonym for a Russian writer.

Through his novel he tries to control his traumatized mind. He is restless, does not trust the future in his own homeland. And without doubt, say other Afghan writers, his eight years in prison, the best years of his youth, have given shape to great literature – and a tormented soul. So who am I, dear friend, to say that any such suffering is worth while?

You have obviously reflected more deeply on these questions than I have. Maybe you would even – in spite of your own miserable situation argue that some of the great art of this world is created from people’s sufferings. Slave labourers and quarry workers whipped through endless days of toiling. In the end for me it is impossible to imagine. But if we happened to be in that moment of history we would have sided with the slaves but admired their skills, wouldn’t we?

A different kind of irony of history has been lived and experienced by Indonesian writer Pramoedya Ananta Toer. In his four novels called the Buru Quartet he explores Dutch colonialism mainly through a young and ambitious person’s mind. Through their schools the main character Minke learns of the freedoms that the rulers will not allow people like himself. Thus his subversiveness grows. But do you know where he started writing these four volumes? We may not even call it writing, since for several years the dictator Soeharto denied him access to pen and paper. When he was imprisoned the police destroyed eight unfinished manuscripts and his great library. But like you, he did not give in. From his arrival in 1967 to the prison island Buru, in the Malaccan archipelago; he was compelled to take part in unpaid slave labour with his fellow prisoners. But then, in the dark and damp evenings, rather exhausted, he sat down with fourteen of his compatriots. Under these circumstances Pram Toer started telling his stories of Minke’s life at the beginning of the 20th century, chapter by chapter. One prisoner became so intrigued from hearing about Minke’s experiences that he disappeared in the jungle of Buru. When his friends luckily found him before the prison guards did, he explained to them that he wanted to be Minke. A free person.

In the year 1973, after eight years of imprisonment, Toer was allowed writing utensils, and his fellow prisoners started taking over some of his work in the fields, while he was still responsible for providing his group with firewood. His novels were produced in four copies, helped by carbon paper, and smuggled out of Buru and Indonesia by a German priest. After another six years Toer was released 1979, but had to live under restrictions resembling house arrest until Soeharto’s fall in 1999.

But why do I only tell you about the man and his writings? Writers are beings of flesh and blood. They need protein to survive, especially when forced to do hard physical labour. Today often mentioned as a candidate to the Nobel price, Toer hunted rats and reptiles to survive at Buru. He was arrested when the youngest of his seven children was two months old. Throughout his stay in prison he tried to reach them, scribbling on insides of cigarette packs, smuggling out small notes and thus showing how he cared. Not the least he was trying from his awkward position to give them advices about the future. In short; all the things a parent should be allowed to do face to face.

Do not remind me, you say. I am a mother and a father and the thought of my children is the worst part of being in this place.

I answer you that I know, but then again I don’t. It just came to my mind as I had the privilege of meeting Toer this summer. I also feel helpless; I can do little to comfort you but saying that Pram Toer eventually learnt to know his children again after fourteen years away. But what these relations might have been with him living with them in Java, and what kind of literature he could have created without the prison years, with his library and his eight unpublished manuscripts intact, nobody will ever know. All those ‘might-have-been’s’ must surely haunt him at times. I have read some of his pre-prison works: He has always stayed close to the Indonesian common man. He did not need imprisonment to learn to know him. Only now, when he declares he is too old to write, when his fingers will no longer willingly follow the signals of his brains, he is living in a style more typical of a famous writer.

When shifting my focus from the president-poet in East Timor and young Razak Mahmoon in Kabul to Pram Toer, I also shifted from men who became writers in prison or as a result of prison, to an established well-known writer from whom everything – his writings, his research, his family and his right to let his voice be heard – was taken away by his tormentors. I do not know, however, whether Mahmoon the Afghan would have published a first novel or a volume of short stories in his early twenties if it had not been for the brutes who arrested him. He probably does not know himself either.

And between the two ways of relating to prison that I have just described,  there are the in-betweens. Like Partaw Naderi, another Afghan writer who was a grown-up family man when he was thrown into Poul-e-Charkhi, south of Kabul, on the Logar road. He ended up in prison accused of being a Maoist, since he had some friends belonging to one of their groups. He himself did not believe in them, since they seemed to adhere to the same ideology as the Soviet invaders of his country. But his name was found in the house of one of his friends, and this was enough to get him arrested. His friend, like many others, was shot. In prison Partaw met other, more experienced writers and was thrilled when at times he was able to have his poetry evaluated by other, more experienced authors who shared his prison experiences. Partaw, the leader of Afghan PEN, is a very sociable man. He did not dislike so much the company of 149 cell mates. In prison he became a tailor. He and his fellow prisoners had access to books and newspapers, and they were allowed to work, sewing uniforms for the army. The trick in the sewing department was breaking needles, a kind of mild sabotage that had to be performed with care, not too many, and – if one wanted to be considered a good Muslim – not too few, either.

Partaw seemed more eager to become a good poet, writing on the silver paper of the cigarette boxes, on the small empty spaces of the newspaper, on wrapping paper, on whatever he could lay his hands on.

All kinds of scrap paper were in high demand. You surely know that – since you have at times been denied even reading, and since your hands have not been allowed a pencil to hold and to move. At this stage I wonder whether all these stories do you any good, or if they just increase the pain you must feel. I am not able to stand inside your shoes, you can not hear my voice and the other voices being raised in this room. My hope is that we both have the power of imagination and thus we are somehow able to communicate.

Partaw did communicate in Poul-e-charkhi prison, and one of his favourite writers spent nine years in another block, Assadullah Walwaliji. The first two months he spent in a cell on the Kabuli version of Death Row. Often at night the guards came to pick up a new victim, and his cell mates knew they would never see him again. Walwaliji says that many of the survivors have not recovered from this experience. Somehow, he himself says he learnt what it meant to be a human being while in prison.

At a Chinese restaurant in Kabul we asked him how and why. He said he had been a thoughtless, wild, undisciplined guy not caring about the next day until he was arrested. His poems from that time were – in his own words – bad love poems that he does not even want to be reminded of today. – I just cared for myself, he said, – and did not give the human condition, human suffering much of a thought. In Poul-e-charkhi I had time to reflect, it was there that I laid the foundation stone for the philosophy that has nurtured my life and my poems ever since. To my knowledge, he still writes love poems!

In spite of all this suffering, does he have a point? Do some human beings have to personally experience suffering to be full human beings? The Indian social psychologist Ashis Nandy in his book “The Intimate Enemy” discusses the impact of colonialism on peoples’ bodies and minds. He sees through Western hypocrisy – colonial and so-called post-colonial – and suggests an alternative universalism based on the experiences of the suffering and oppressed people around the world. That would leave a huge responsibility on people like you, a burden you cannot take on alone, in your small cell. I therefore write to you in the hope that you eventually, when reading these words, will feel a sense of belonging to a world-wide network of experience. Another writer, Gayatri Spivak, says that a prerequisite for more symmetrical human relations in this world of deep inequalities is that privileged people need to recognise their privileges as a kind of loss – that is, there are horizons we as privileged will never discover unless we admit to this complicated fact. This lack of experience due to privilege may make us less full human beings. She adds that one needs to do a special kind of homework, which equals unlearning these privileges. How can one do that? We can not all go to prison, but we can travel to you in our minds, put on a straitjacket and try to see the world as it may be seen from your confined space. The president of PEN this morning mentioned empathy as one of the four key words for further development of the organisation. One special case is the German writer and journalist Günter Wallraff, who during his life has taken on a number of roles to be able to explore the living conditions of people at the bottom of his society. In an interview with two Swedish journalists he says that as a young man he felt his personality was poorly developed, and he lacked self confidence. His work with taking on other people’s identities – for example the Turkish immigrant worker Ali – made him develop into a richer human being. This may be an extreme example, but it still shows how seeing the world from another place can develop a personality.

You are in prison. Excuse me for also taking the opportunity to write a few words about other kinds of imprisonment. My experience tells me that one can be imprisoned in narrowness, in prejudice and ignorance. At times I feel this country, so much trying to be a humanitarian superpower and a peace negotiator around the world, suffers from some of this narrowness. It is more normal than rare for people from non-western areas to be treated with a blatant lack of respect when invited to visit us. Black British writer Caryl Philips has eloquently in his “The European Tribe” described his brutal encounter with Norwegian passport and customs officers. Other writers share his experiences. Only by very narrow margins were we able to have our Afghan colleague attending this conference. There may be other similar experiences.

For me, who enjoys the privilege of travelling so-to-say in any direction, these restrictions represent an albeit modified, but shameful way of erecting walls around the rich and privileged, thus denying writers and all others the right to share experiences across the globe. As the keynote speaker Amin Maalouf, later to be heard at this conference has so eloquently expressed it:

For it is the way we look at others that may imprison them within the narrowest allegiances, but it is also the way we look at others that may set them free!

Elisabeth Eide

Tale til Ossietzkyprisvinner Elisabeth Eide

Tale ved utdelingen av Ossietzky-prisen til Elisabeth Eide

14. november 2002

Denne prisen skulle ha vært delt ut av forfatteren Eugene Schoulgin, som leder Komiteen for fengslede forfattere i International PEN. Nå er dessverre Eugene blitt syk, så du får nøye deg med undertegnede. Du ser imidlertid Eugene igjen til våren, da dere har planlagt en undersøkelsesreise til Afghanistan på vegne av Norsk PEN og International PEN.

Det er få nordmenn som lever en utstrakt pendlertilværelse mellom Norge og Afghanistan, men du er en av dem. Dette gir seg utslag i bøkene dine. Du har skrevet fire romaner, som vel kan kalles kriminalthrillere; i hvert fall tre av dem henter sin handling fra Afghanistan eller det afghanske eksilmiljøet, den fjerde foregår på det indiske subkontinentet. En av disse bør ifølge Eugene Schoulgin bli obligatorisk lesning i alle norske skoler, nemlig «Der mørket leker med tiden» fra 1998, hvor du ved å skildre det afghanske flyktningemiljøet får frem hva du mener om så vidt brennbare temaer som flyktningepolitikk og fremmedfiendtlighet.

Du er blitt beskyldt for å sette afghanske kvinner på kartet, lenge før noen i Norge hørte om Tora Bora-fjellene eller kabulske bokhandlere, i en tid da burka fremdeles var et eksotisk fremmedord. Dette er kanskje en sannhet med visse modifikasjoner; da jeg slo opp i atlaset i morges, så jeg fremdeles ingen kvinner på kartet over Afghanistan. Du har med andre ord ennå ikke klart å gjøre deg selv overflødig. Men du har utvidet interessefeltet drastisk med din journalistiske og presseteoretiske virksomhet, gjennom et (unnskyld uttrykket) utall artikler og essays hvor du belyser og analyserer medienes oppgave og faktiske virksomhet, særlig når de står ansikt til ansikt med makten. Den som skulle skrive en artikkel om deg, kunne bruke en av dine egne titler: «Medier, makt og usynlige fiender». Eller kanskje heller «Å si makten sannheten». Og du vender blikket i alle retninger, også innover, med titler som «Kritiserer den fjerde statsmakt seg selv?» eller «Om tallenes tyranni og den intellektuelles ansvar».

Den intellektuelles ansvar er et viktig tema i det arbeidet du driver, og det er også et tema Norsk PEN og International PEN er svært opptatt av. Sant å si er det vel derfor vi står her, fordi de intellektuelle har et ansvar. Du klarer på én gang å påta deg dette ansvaret og å fortelle oss andre at vi også har det, du driver både selv- og allmennransakelse. Dermed får du også frem at ytringsfriheten er en frihet under ansvar – ikke minst i den hittil siste boken din, som du riktignok ikke har skrevet selv i dens helhet, men redigert sammen med din kollega i journalistutdanningen ved Høyskolen i Oslo, professor Rune Ottosen: «Krigens retorikk. Medier, myter og konflikter etter 11. september», heter denne boken, som kom tidligere i år og godt kunne ha fått enda mer oppmerksomhet. «Krigens retorikk er et seriøst forsøk på å utforske vår oppfatning av oss selv som en frittenkende nasjon», som én kritiker skrev. I ditt eget bidrag til denne essaysamlingen tar du opp ideen «Vesten mot resten», illustrert ved medieproduserte eller i hvert fall medieformidlede myter om begivenhetene etter 11. september 2001.

International PEN vedtok i 1987 en tekst hvor man krever avstandtagen fra alle former for terror, enten det dreier seg om statlig terror, institusjonell terror eller terror drevet av organisasjoner under dekke av frigjøringskamp. Det er faktisk ikke alltid like lett å følge dette kravet, som er så vesentlig for å kunne snakke om intellektuell redelighet. I Palestina/Israel har vi en konflikt hvor statlig terror blir møtt med terror under dekke av frigjøringskamp; faktisk kan ingen av delene aksepteres. Det samme så vi i Moskva for noen uker siden. Det er lett å sympatisere med frigjøringskjempere, og å ta avstand fra dem som prøver å begå folkemord, slik Russlands president Vladimir Putin uttrykkelig har uttalt at hans mål er i Tsjetsjenia. Likevel må man ta avstand fra terror som virkemiddel – terror definert som at man forsøker å ramme en fiende ved å ramme en uskyldig tredje part.

Norsk PEN kjemper mot all undertrykkelse av ytringsfriheten, og gudene skal vite at slik undertrykkelse florerer i dagens verden – som Elisabet Middelthon nettopp har vist til, arbeider vår internasjonale moderorganisasjon med drøyt 700 enkelttilfeller til enhver tid, og kanskje er det bare vår kapasitet som begrenser antallet til disse drøyt 700. Men i denne kampen for ytringsfriheten, som må pågå kontinuerlig, må vi like kontinuerlig se på oss selv, se oss selv i et speil og spørre hva vi selv gjør, hvordan vi gjør det og ut fra hvilke motiver. Et slikt speil heter Elisabeth Eide. Derfor har styret i Norsk PEN bestemt seg for å tildele deg årets Ossietzky-pris, som hvert år går til en person som har gjort en innsats utenom det vanlige for ytringsfriheten.

Prisen, som består av et litografi av kunstneren Nico Widerberg, er oppkalt etter den tyske redaktøren Carl von Ossietzky, som i sitt tidsskrift påviste den ulovlige tyske gjenopprustningen i 1929-30 og derfor ble dømt for landssvik av Weimar-republikken. Da nazistene overtok makten i Tyskland i 1933, ble Ossietzky sendt i konsentrasjonsleir, og han ble et av nazileirenes første dødsofre i 1938. Da hadde han rukket å bli tildelt Nobels fredspris for 1935, noe som gjorde Hitler så rasende at han forbød enhver tysker å motta noen Nobelpris.

Med støtte fra Svensk PEN og Norsk PEN fikk Ossietzkys datter gjenopptatt farens sak for den tyske forfatningsdomstolen i Karlsruhe, Forbundsrepublikkens høyesterett, i 1994, da landssvikdommen ble stadfestet. Dette gjorde min forgjenger som Norsk PENs leder, Toril Brekke, så rasende at vi opprettet nettopp Ossietzky-prisen. Vrede kan også føre til noe positivt.

Styret i Norsk PEN gratulerer deg selvfølgelig med Ossietzky-prisen, men vi gratulerer samtidig oss selv fordi vi har deg som medspiller og som kritisk speil. Ossietzky-prisen gjør det ikke mulig å hvile på dine laurbær, den er en oppfordring til å fortsette. Og lykke til med doktorgraden, som du også er i innspurten med – igjen over et typisk Elisabeth Eide-tema: «Reporterens møte med ‘de andre'».

Kjell Olaf Jensen
leder, Norsk PEN.

Elisabeth Eide

Norsk PEN markerer Fengslede Forfatteres Dag og deler ut Ossietzky-prisen

Torsdag 14. november* markerer Norsk PEN Fengslede Forfatteres Dag med et arrangement på Smuget, Rosenkrantzgaten 22, klokken 15.00.

International PEN har etablert Fengslede forfatteres dag som en årlig markering for å fokusere på de farer som forfattere, forleggere, redaktører, journalister og oversettere utsettes for ved å bruke sin ytringsfrihet. Ytringsfriheten, som er nedfelt i FNs menneske-rettighetserklæring, er en rett alle har, men som ikke er like selvfølgelig i alle land.  Hittil i 2002 er mer enn 700 forfattere og journalister blitt fengslet eller angrepet, noen er også blitt drept.

Norsk PEN og PEN-medlemmer over hele verden setter i disse dager fokus på seks utvalgte personer i fem land.  Disse seks representerer alle forfulgte skribenter og vår hensikt er å rette offentlighetens oppmerksomhet mot den urett som finner sted og å få slutt på all knebling av ytringsfriheten. De seks skribentene International PEN velger å fremheve som representanter for de mange er:

Forfatteren Lubaba Said, Ethiopia – hun er dømt til ett års fengsel.

Pavel Mozheiko og Mikola Markevich, Hviterussland –  to journalister som er dømt til tvangsarbeid i arbeidsleir.

Journalisten Jiang Weiping, Kina –  er dømt til 9 års fengsel.

Siamak Pourzand, Iran –  en 72 år gammel forfatter og filmkritiker som er dømt til 11 års fengsel.

Journalisten og lyrikeren Juan de Mata Berrospi, Peru – som ble dømt til 20 års fengsel i 1993.

Norsk PENs internasjonale sekretær og leder for Norsk P.E.N.s Komité for fengslede forfattere, Elisabet W. Middelthon, vil redegjøre nærmere for komitéens arbeid og for de fengslede skribentene som det fokuseres på i år.

Ossietzky-prisen, Norsk P.E.N.s pris for fremragende innsats for ytringsfriheten, deles i år ut  til Elisabeth Eide.

Elisabeth Eide er førsteamanuensis ved Journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo. Hun har publisert flere fagbøker og -artikler – og fire romaner.  Siste fagbok var «Krigens Retorikk» (redigert med Rune Ottesen). Hun har blant annet bodd og arbeidet i India og Pakistan i tre år.

*) Den internasjonale markeringen er, som vanlig, 15. november.  Siden dette er en fredag har vi flyttet vårt eget arrangement fram til torsdag.