20. mai: Møte med Hwang Sok-Yong

Onsdag 20. mai kl. 19.00 inviterer Norsk PEN og Font Forlag til et møte med den sør-koreanske forfatteren Hwang Sok-Yong. 

Sted: Litteraturhuset Oslo

Eugene Schoulgin innleder om sitt første møte med Hwang Sok-Yong, før forfatteren selv holder sitt foredrag. Det blir tolket fra koreansk av Jarne Byhre.

Hwang Sok-Yong (f. 1943) regnes som Sør-Koreas mest anerkjente forfatter. I 1993 ble han dømt til syv års fengsel etter at han hadde reist uten tillatelse til Nord-Korea for å fremme utveksling mellom de to landene. Etter fem år ble han benådet av presidenten. Han har mottatt Sør-Koreas fremste litterære priser, og hans romaner og noveller er utgitt over hele verden.

Eugene Schoulgin har kanskje mer enn noen annen norsk skribent bidratt til å sette ytringsfrihet generelt, og fengslede forfattere spesielt, på den internasjonale dagsorden. I 2000 ble han valgt til å lede PEN Internationals Writers in Prison Committee. Schoulgin er nå honorær visepresident i PEN.

Hwang Sok-Yong sammenfatter foredraget sitt slik:

«While witnessing the fall of the Berlin Wall on the spot in 1989, I decided I would look at the world in my own way, a way that could integrate the global reality into a form of East Asian story. Since released from the prison in 1998, I have written the novels, including The Guest (2001), Simcheong  (2007), and Princess Bari (2007), under the rubric of this integration.

Princess Bari – its Norwegian language edition just came out –particularly explores a phenomenon of transnational migration. At the turn of the century, a new century still filled with reoccurring old war and conflict, I wanted to uncover a possibility of polycentric consonance. I thought it could be highly emblematic to tell a story, incorporating ‘the hell-passing transgression’ of the global migrants and refugees with a Korean shamanism, that is, the myth of Princess Bari’s transgressing.»

Foredraget arrangeres i samarbeid med Norsk PEN og er gratis for alle.
Font Forlag har nylig utgitt romanen Prinsesse Bari til gode kritikker i Norge.

«Sterk og eksepsjonelt lesverdig.» – Fædrelandsvennen

«Hwang Sok-yong fletter sammen eventyr, storpolitikk og livsvilje i et brutalt vitnesbyrd om verdens urettferdighet.» -NRK

«I tillegg til å tegne et utrolig fascinerende og meget lærerikt bilde av vanlige nordkoreaneres hverdagsliv på åtti og nittitallet, er «Prinsesse Bari» en roman om flukt – om hvilke enorme strabaser en flyktning kan ha vært gjennom før hun havner som illegal innvandrer i Vesten… Prinsesse Bari er en overbevisende bok om livskraft og lidelse, urett og overlevelsesvilje – en roman som på dypt humanistisk vis utvider synet på dine medmennesker. Oversetter Jarne Byhre ser ut til å ha gjort en svært god jobb med den tidvis drømmepoetiske, tidvis beskrivende originalteksten.»
– Dagsavisen

«Medrivende om menneskesmugling og magi. Boka er også en sterk samtidskildring av kulturmøter vi ikke vanligvis opplever. Sok-Yong har skapt en fortelling med sterk appell, overbevisende oversatt fra koreansk av Jarne Byhre.» – Dagbladet

Årets årsmøteforedrag markerer 100 år siden folkemordet på armenerne

INVITASJON

100 år siden folkemordet på armenerne

Velkommen til Norsk PENs årsmøteforedrag og debatt Litteraturhuset i Oslo (Nedjma) tirsdag 21. april kl 15.00-16.30

Program

Foredrag:

«The Actuality of Armenian Genocide after 100 Years/The Results of Denial»

ved den tyrkiske forleggeren og fribyforfatteren Ragip Zarakolu

Kort paneldebatt

med Eugene Schoulgin og Ragnar Næss

***

Innledning til appell og opplesning

v/Kristina Quintano

Appell

Knarik Avetisyan

fra Den Armenske Kulturforeningen i Norge

Opplesing av tekstutdrag fra «Hviskingenes bok» av den armenske forfatteren

Varujan Vosganian v/Anders Ribu

Programleder: William Nygaard
Arrangementet er gratis og åpent for alle.
Nærmere informasjon: 926 88 023

Velkommen til 8. mars-foredrag på Litteraturhuset

8.mars på Litteraturhuset – Hvordan stoppe tvangsekteskap og barneekteskap?

Hver dag giftes 37 000 jenter under 18 år bort, de fleste mot sin vilje. Dette skjer med 1 av 3 jenter i utviklingsland, og det bryter med barns rettigheter. Barneekteskap fratar ofte jenter retten til utdanning, det utsetter jentene for graviditet og fare ved fødsel og det fratar dem retten til selv  å velge sin framtid. Utgangspunktet for at dette skjer verden over er fattigdom og holdninger om at jenter ikke er like mye verdt, og at familien er forpliktet til å beskytte hennes ære for slik å beskytte seg selv fra skam. Kulturen disse holdningene fødes i, finnes også i Norge. Over 300 barn i Norge lever i fare for tvangsekteskap ifølge Inkluderings- og mangfoldsdirektoratet.
Hvordan kan vi sikre at jentene for oppfylt sin rett til medbestemmelse og fritt valg av framtid, både i Norge og i verden?

Program

16:00-16:05        Velkommen ved moderator Ellen Høvik, kampanjesjef, Plan Norge
16:05-16:10        Hvorfor fokus på barne- og tvangsekteskap – Kjell Erik Øie, generalsekretær, Plan Norge
16:10-16:15        Presentasjon av advokat og feminist Canan Arin og intervjuer Birgitte Huitfeldt ved Hege Newth Nouri, Norske PEN
16:15-17:00        Intervju med Canan Arin
17:00-17:05        Intro paneldebatt
17:05-17:10        Status for barneekteskap i verden – Kjell Erik Øie, generalsekretær i Plan Norge
17:10-17:15        Om jenters personlige erfaringer (TBC)
17:15-17:20        Erfaringer fra førstelinjetjenesten og MinoTenk – Navjot Sundhu, politi og styreleder MinoTenk
17:25-17:30        Hvorfor skal vi snakke om tvangsekteskap og hvordan støtte jentene best mulig – Ulrik Imitaz Rolfsen, filmregissør
17:20-17:25        Erfaringer med å velge fritt på tvers av familiens ønsker – Tina Shagufta Kornmo, lege og styremedlem LIM
17:25-17:55        Samtale og spørsmål fra salen
17:55-18:00        Oppsummering

Intervjuet med Canan Arin og en innledning vil være på engelsk, resten av arrangementet vil foregå på norsk. Det serveres kaffe.
Arrangementet er gratis og finner sted i Amalie Skram-salen på Litteraturhuset 8. mars.

Dato: 8.mars, 16:00 – 18:00
Sted: Litteraturhuset (Amalie Skram)

PEN International markerer kvinnedagen:

Vi viser til meldingen på engelsk nedenfor.  det vil bli orientert nærmere om dette på møtet på Litteraturhuset:

INTERNATIONAL WOMEN’S DAY

8 March 2015

On 8 March, while the world celebrates International Women’s Day, PEN International and the Women Writers Committee​ will be protesting the imprisonment and/or persecution of three courageous women writers: Khadija Ismayilova (Azerbaijan), Sanjuana Martínez Montemayor(Mexico) and Gao Yu(China).

Each of these women has suffered prolonged persecution – either at the hands of their respective governments, or from other parties  purely because of their work. They also each share a strong connection with PEN, whether as a PEN member or through collaborative work with us: Ismayilova participated in a PEN International-Article 19 side event on Azerbaijan at  the United Nations’ 16th Universal Periodic Review session in 2013; Martínez collaborated with English PEN to highlight the case of the persecuted journalist, Lydia Cacho; Gao Yu is a long-standing member of the Independent Chinese PEN Center (ICPC).

We hope that you will join us in protesting the imprisonment and/or persecution of Khadija Ismayilova, Sanjuana Martínez Montemayor and Gao Yu.

Hvorfor ytringsfrihet når den skaper så mye bråk?

Peter Normann Waage:
Hvorfor ytringsfrihet når den skaper så mye bråk?
Foredrag Bergen bibliotek 23/10 2012

Ytringsfriheten er ikke bare en menneskerettighet, men den fundamentale rettighet, heter det. Uten den står alle de andre rettighetene i fare. Er det riktig? I tilfelle hvorfor? Hvorfor skal vi dessuten ha ytringsfrihet når den i stadighet bidrar til å fornærme, såre og hisse opp grupper i samfunnet. Spørsmålet er særlig påtrengende i en tid hvor «samfunnet» ikke bare begrenses av nasjonale grenser, men er blitt tilnærmelsesvis globalt, noe vi ikke minst så i den danske karikaturstriden for vel seks år siden. Med andre ord: Trenger vi ikke en ytringsfrihet med grenser som er tilpasset vår tid?

Ytringsfriheten er intenst tilstede i skjæringspunktet mellom jus og etikk – noe som både utgjør kjernen i alle de problemer den skaper, og er det grunnleggende argument for at den må begrunnes. Det som synes etisk korrekt er ikke nødvendigvis juridisk garantert og det som ligger innenfor de juridiske rammene, er ikke nødvendigvis spesielt etisk.

Historisk ble ytringsfriheten, i likhet med de øvrige menneskerettighetene, kjempet frem på vestlig grunn. Om det betyr at de er av «vestlig art» eller universelle, er et spørsmål jeg skal vende tilbake til.

Ytringsfrihetens fiender var fra første øyeblikk en autoritær statsmakt og religiøse dogmer og institusjoner. Det er derfor ikke overraskende at den i store deler av verden blir forsøkt kneblet og innskrenket av de samme institusjonene – nå som da står de ofte ikke bare skulder ved skulder; de er viklet så tett inn i hverandre at man knapt kan se forskjell på dem. Det viser dette årets Pussy Riot-stunt i Kristi frelseskatedral i Moskva. La oss kort oppsummere:

Rett før presidentvalget i begynnelsen av mars dukket fire unge jenter med finnladshetter opp i katedralen og fremførte en sang der refrenget var: «Hellige Guds moder, jag Putin bort!» Politiet ble tilkalt, men ba dem bare gå.

Noen uker senere klaget patriarken av Moskva, Kirill, til myndighetene over det han kalte jentenes «blasfemiske oppførsel». Tre av dem ble arrestert og stilt for retten der de ble dømt til to års straffarbeid i en leir. Rettens begrunnelse var at de hadde oppfordret til religiøst hat, fornærmet de troende og vist forakt for religionen.

Det hverken dommere, myndighetspersoner eller kirken nevnte, var at kirken, som er det sted der presidenten feirer de religiøse høytidene og i det hele tatt like meget er et maktens symbol som et sakralt bygg, driftes av et privat foretakende. Inntektene kommer ikke så meget fra salg av vokslys som gjennom utleie av en svær bankettsal i underetasjen og fra en stor parkeringsplass. Punkebandets refreng kunne derfor like gjerne ha blitt satt i sammenheng med Jesu handling da han jaget kremmere og pengevekslere ut av tempelet. Til alt overmål har Russland ingen statskirke, men fire likeverdige religioner. Og Kirill selv skrev for ti år siden det som kalles Den russiske kirkens sosiale program, der det blant annet heter at kirken skal være politisk nøytral. I forbindelse med valget erklærte han imidlertid at Putin var Guds gave til russerne – kanskje fordi han av herren i Russland har fått en svær luksusleilighet like ved Kreml, til tross for at han formelt er munk og ikke skal ha eiendom.
Dette er hverken det første eller eneste overgrep mot kunst og ytringsfrihet under Putin. Den type trusler mot ytringsfriheten kjenner vi imidlertid så godt at det er liten grunn til å gå inn på dem. Om det er gamle eller nye faraoer som ønsker så vel verdslig som åndelig makt, ter de seg på samme måte overfor sine undersåtter. De vil ha ufrie tjenere.

Vi skal heller i første omgang konsentrere oss om andre uroelementer og problematiske sider i dagens bruddflate mellom religion og ytringsfrihet.

Vi lever i våre dager i samfunn som ikke er begrenset av nasjonalstatens grenser. På et øyeblikk kan informasjon formidles til hele verden, noe som blir særlig problematisk når det gjelder bilder. Mens et budskap kledd i ord beholder sin sammenheng og formidler avsenderens intensjon selv om de oversettes eller videreformidles – i alle fall dersom de gjengis korrekt – er ikke bilder på samme måte selvforklarende. Det er opptil mottageren å sette dem i den sammenheng de kan forstås, og den er naturlig nok kulturbetinget.

Selv om ikke den hele sannheten om den internasjonale striden rundt Muhammed-karikaturene er å finne her, spiller den nye mediesituasjonen med. Et annet element er den oppriktige fornærmelse mange troende muslimer opplevde ved karikaturene.
Det er opplagt lettere å bryte andres tabuer en sine egne, særlig dersom en selv knapt har noen igjen. Men skal man gjøre det – i ytringsfrihetens navn?

Nei, svarte blant annet Det muslimske råd i Storbritannia og Den anglikanske kirke og forsøkte i 2005 og 2006 å få inn et tillegg i loven om at ikke bare rasistiske ytringer skulle være forbudt. Også det som ble kalt «æreskrenkelser av religionen» skulle møtes med straffereaksjoner. Daværende statsminister Tony Blair fikk Labour med på forslaget og var så sikker på seier at han forlot parlamentet før avstemningen da det var oppe til behandling. Utenfor politikernes rekker stilte komikeren Rowan Atkinson (Mr. Bean) seg i spissen for en protestbevegelse: Han kunne miste jobben sin om loven ble vedtatt. Det ble den ikke. Det manglet én stemme. Hvis Blair ikke hadde forlatt salen, ville hans dobbeltstemme ha avgjort og loven ville ha blitt innført i det landet som i sin tid ledet an i den europeiske kampen for ytringsfrihet.

En noe mildere versjon av loven ble vedtatt i 2007. Den avgrenser seg til å forby trusler og intendert hat mot en religion og dens tilhengere. Under dekke av loven gikk politiet til aksjon mot British Channel Four fordi tv-selskapet brakte en reportasje der de med skjult kamera og mikrofon hadde avslørt at imamer i en bestemt moské brukte hat-retorikk mot «jøder, kvinner, homoseksuelle og såkalte ekteskapsbrytere».  Legg merke til at det ikke var imamene som ble satt under etterforskning, men journalistene. Det tok ni måneder for dem å renvaske seg. Tankene går til Putins Russland.

Både lovforslaget og den endelige loven må sees i sammenheng med Organization of Islamic Conference’s mangeårige forsøk på å få inn forbud mot «ærekrenkelse av religion» i FNs Menneskerettserklæring. Forslaget ble avvist i juli 2011, men saken kan komme til å bli fremmet på nytt.

Er ikke det vel og bra? Skal ikke troende beskyttes? Vi kommer avslutningsvis tilbake til spørsmålet på bredere grunnlag; her skal jeg i første omgang se på ett av tiltakene for å beskytte minoriteter mot overgrep i ytringsfrihetens navn, lovgivningen mot «hatefulle ytringer», slik den kommer til uttrykk i Straffelovens paragraf 135a. Der settes det forbud mot å fremsette hatefulle eller diskriminerende ytringer mot noen på bakgrunn av religion, etnisitet og seksuell legning.

Bestemmelsen blir lite brukt, med den begrunnelse at det er bedre at frustrasjon, forbitrelse og hat kommer opp i dagen, slik at «trollene kan sprekke», som det populært sies: Selv de giftigste påstander må kunne møtes med saklige, rasjonelle argumenter i det offentlige rom. Og når de kommer frem, vet vi hva vi står overfor, hvilket er langt bedre enn om de skulle gjære i et lukket rom.
Argumentet har mye for seg, men er også problematisk. For det første røper sammenligningen med «trollene som sprekker i lyset» en nokså nedlatende holdning, ikke overfor hatefulle skrik av forskjellige former, men overfor argumenter som for andre kan virke krasse, men som kanskje peker på alvorlige problemer med spesielle minoriteter. Hvem vil gå med på at en selv er et troll som bør sprekke?

For det andre er forholdet mellom hatefulle ytringer og motargumenter ikke så enkelt. Hat fører like gjerne til mere hat uansett hvordan det blir møtt på det rasjonelle plan, og ikke til rasjonell ettertanke. Og de gruppene som til stadighet omtales i negative vendinger, kan utvikle forakt for storsamfunnet og vende seg mot det.

Dessuten, og det er kanskje det viktigste: Forholdet mellom tanke, ord og handling er av dynamisk art. Å rope ut om brann i en overfylt teatersal uten at det brenner, er et selvfølgelig eksempel på en ytring som fører til katastrofale, praktiske konsekvenser. Men også det å kalle folk ved navn eller på andre måter å tingliggjøre dem, baner veien for overgrep mot de samme gruppene. Lenin brukte ord som «biller og skadedyr» når han omtalte angivelige fiender av den nye sovjetstaten. De skulle renskes ut og tilintetgjøres. I Rwanda ble tutsiene av offisielle radiokanaler kalt «kakerlakker», hvilket klart signaliserte at de burde utryddes – noe man også forsøkte.

I Salman Rushdies Sataniske vers blir de to hovedpersonene, Saladin Chamcha og Gibreel Farishta, brakt til et underlig sykehus i London. Alle de innlagte er ikke-vestlige, men nå er de forvandlet til halvt ulv, halvt menneske, til skapninger med hud av glass eller til groteske sammensetninger av planter og mennesker: «’Men hvordan gjør de det?’» ville Chamcha vite. ‘De beskriver oss,’ hvisket den andre høytidelig. ‘Mer er det ikke. De har evnen til å beskrive oss, og vi ligger under for bildene de konstruerer.’»

Nå kan man innvende at både Lenin og hutuenes radiostasjon i Rwanda var representanter for makten; de hadde ikke bare ordene i sin makt. De hadde også midlene som skulle til for å få dem realisert, og forvandle sine medmennesker til de navnene de satte på dem. Men så enkelt er det ikke; det er uklart hvem som sitter med definisjonsmakten i et mangfoldig samfunn som vårt – de som nå er nede, kan i neste omgang komme på toppen, kanskje nettopp takket være sin hat-retorikk.

Det er ikke tilfeldig at de fleste systemfilosofer lar en morallære følge etter sin erkjennelsesteori: et handlingsprogram etter undersøkelse av tenkningens muligheter. «Bak enhver handling ligger en tanke, selv om det ikke alltid er den handlende som har tenkt den,» heter det i en aforisme. Like sant er det at enhver tanke søker mot å bli realisert, den vil munne ut i handling.

Hvem har ansvaret for en handling? Han som utfører den, eller han som gir den idémessige begrunnelsen? – slik lyder en av de bærende idéene i Dostojevskijs roman Brødrene Karamazov. Det er her ikke snakk om juridisk ansvar, men moralsk – noe som ikke forminsker dilemmaet hva angår ytringsfrihet. Som vi vet, kjennetegnes den rettigheten nettopp ved sin eksistens i skjæringsfeltet mellom jus og etikk.

Det er ingen unnskyldning for å omgå problemene med innskrenkninger eller ikke innskrenkinger av ytringsfriheten av hensyn til minoriteter, kulturelle, etniske og religiøse grupper. Hva er legitim religionskritikk? Hvordan skal satire praktiseres, dersom den ikke støter noen? Og hvem tar bestemmelsen sikte på å beskytte?

Et forsøksvis løsningsforsøk er å hevde at bare de som selv står inne i en gruppering, kan kritisere den. Bare muslimer kan kritisere islam og andre muslimer. Det er opplagt en besnærende tanke, for hva har jeg med å kritisere fremmede skikker? Hvordan vet jeg hvor skoen trykker og hvilke ord som best treffer det kritikkverdige i en tradisjon? Kan ikke de som har tabuene få lov til å bryte dem selv?

Resonnementene er forførende, men skraper vi litt i dem, viser de seg å kunne føre til absurditeter. I sin artikkel «Pressure on Press Freedom» referer Frederik Stjernfelt til debatten omkring Muhammed-karikaturene og siterer en Ian Buruma. Han hevdet at bare de som er innenfor, kan kritisere islam. Selv Ayaan Hirsi Ali ble fratatt talerett – fordi hun ikke lenger er muslim. Konsekvensen er at bare de som er enig i et standpunkt eller et verdensbilde, kan kritisere det – hvilket er meningsløst. I tillegg impliserer resonnementet at alle som kan karakteriserer gjennom én bestemt etnisitet, som er tilhengere av samme religion eller har samme hudfarge, er like.

De tilhører mer sin gruppe enn seg selv.

Hvis kritikk mot tradisjonelle skikker ikke kan komme utenfra eller fra «frafalne», er det vanskelig å bli kvitt gamle tradisjoner som undertrykker individet i kulturens navn, som for eksempel kvinnelig omskjæring eller tvangsekteskap. Enten har man en kultur klistret så intimt rundt seg at den nok ligner en festdrakt, men er en tvangstrøye, eller man er et individ med rettigheter.

Dette kommer jeg tilbake til. La oss først se på et par andre innvendinger kravet om ytringsfrihet møter, eller om man vil: et par andre eksempler på det bråket rettigheten steller i stand.

Den ene er beskrevet i Aldous Huxleys bok Vidunderlige nye verden, og dreier seg om kommersialisering av ytringene. Det offentlige rom flommer over av stimuli som er så pirrende og fristende at man rent ut ikke får tid eller har noe ønske om å tenke på noe annet enn å tilfredsstille sine mangfoldige lyster. Lastenes antall er kanskje konstant. Lystenes er ikke det. Stadig dukker det opp nye, alt etter som reklamen finner det for godt å gjøre oss oppmerksom på dem. Og fordi det er langt mer behagelig å bli manipulert av noe man liker enn av noe man ikke liker, er trusselen fra dette nye og vidunderlige minst like skummel som den som kommer fra de gammeldagse og autoritære faraoer. Vi ser den bare ikke så lett. Vi morer oss til døde, som Neil Postman uttrykte det. Det offentlige rom blir uten alvor, fylt opp av sensasjonsjournalistikk om kjendiser vi kan speile oss i og drømme om, eller av reklame som får oss til å bruke all tid til å fremstå som konsumenter, ikke tenkende mennesker.

Nært beslektet med denne tendensen er argumenter fra statsledere, for eksempel i Kina, om at ytringsfriheten ikke er viktig, se på alle de menneskene som er blitt løftet ut av fattigdom og som derfor har fått et bedre liv, som vår egen Erik Solheim sa da han utropte Deng Xiau Ping til det 20. århundrets største statsmann. Det dreier seg ikke her riktignok om overflødige goder, men argumentet tar ikke desto mindre utgangspunkt i at ytringsfriheten kommer på annen plass i forhold til mat, velstand og velferd.
Både Solheim, Deng og dagens kinesiske ledere lukker øynene for at ytringsfriheten ikke er noen avledet rettighet. Den er en rettighet som garanterer for alle de andre rettighetene, ja, som gjør resten mulige, også de sosiale rettighetene. Det ser vi av hendelser i det samme Kina og India på 1950-tallet. Da ble begge land herjet av forferdelige hungerskatastrofer. I Kina førte det til millioner av dødsfall. I India var skadevirkningene minimale. I Kina fantes ingen kanaler for informasjon. Følgelig kom det knapt noen hjelp til katastrofeområdene. I India rapporterte selv den minste lokalavis om hva som var i ferd med å skje, og sentralmyndighetene kunne gripe inn.

Her nærmer vi oss svaret på spørsmålet «Hvorfor ytringsfrihet?»

Da jeg i midten av 1990-tallet var i St. Petersburg sammen med den tidligere formannen for Ytringsfrihetskommisjonen, Francis Sejersted, ble han invitert til en tv-debatt med guvernør Vladimir Jakovlev. Tema var ytringsfrihet.

Etter opptaket spurte jeg Sejersted hvordan det hadde gått. «Du vet,» svarte han, «Jakovlev åpnet med å erklære at visst skal vi ha ytringsfrihet. Men det som ytres må være sant. Og da hadde jeg ham!»

Den som tror at ytringsfriheten er til for at «sannheten skal avdekkes» eller for at det som er «sant» skal kunne komme frem – eller for den saks skyld vil begrense ytringsfriheten fordi «det sanne» ikke skal besudles og krenkes, tenker autoritært og aner ikke hva saken dreier seg om. Argumentene vitner om at man mener å vite hva som er «sant». Det impliserer at sannhet er noe som kommer til en utenfra, som formidles av en autoritet, en prest, en skriftlærd eller partifunksjonær, eller at den er noe man liksom kan hente lik en pakke på postkontoret. Men som allerede John Stuart Mill påpekte: Vi har ikke ytringsfrihet for å avdekke sannheten, men for å finne frem til sannheten. Det gjelder ikke bare dens skikkelse av informasjonsfrihet; det gjelder for enhver ytring. Sannheten er en høyst personlig og intim størrelse. Den kan bare erobres og oppnås av den enkelte – og hver i sær vil vi gjøre det på vårt vis og finne vår sannhet. Så får alle disse sannhetene brytes mot hverandre i den offentlige arena.

Ytringsfriheten er nødvendig for at hver og én skal kunne komme til seg selv, utvikle seg og bevare sin selvstendighet og verdighet.

Derfor er den en så umistelig verdi.

Derfor er også kommersialiseringen en så stor trussel mot den. For det som er individuelt, det som er mitt i meg, det som utgjør min verdighet, er ikke tilstede én gang for alle. Det må jeg gjenerobre, trene og oppøve. Individualiteten er ferskvare. Den krever at jeg makter å holde fast ved meg selv, eller i det minste at jeg forsøker å finne ut hva i all verden den størrelsen er.

Nå er det opplagt et trivelig tidsfordriv å drikke seg drita og kopulere for åpent kamera, slik konseptet i alle reality-seriene går ut på. Men særlig individuelt er det ikke. Den offentlige oppmerksomheten rundt aktivitetene er snarere en hindring for at jeg skal kunne finne frem til meg i meg. Den er en alvorlig tidstyv, som stjeler meg fra meg – i kommersialismens navn. Det er jo reklamepenger som driver slike tv-programmer frem.

Hvis vi tar utgangspunkt i ytringsfrihetens hensikt og kjerne, individets verdighet og selvstendighet, vil vi etter min mening kunne se konturene av løsningen på flere av de dilemmaene som ytringsfriheten skaper, og bekjempe de hindringer den møter.

La oss ta kommersialiseringen først.

Den bunner blant annet i måten reklame og medier er strukturert. Reklamen er styrt av hvor mye de forskjellige produsentene kan betale for den. Mediene er blitt varer på lik linje med spaghetti og pizza. Eierne  ser mer på fortjeneste enn på medienes innhold. Følgelig vil mediene konsentrere seg om de sakene og de vinklingene som trekker flest lesere og seere.

Men hvis reklameindustrien ble organisert slik at alle produsentene av samme vare betalte inn til en pott og reklamemakerne valgte å lage reklame om de produktene de selv foretrakk, og fikk betalt fra samme pott, tror jeg vi ville kunne komme et ørlite stykke bort fra kommersialiseringen på dette feltet. Da vil salg og inntekter avhenge av de enkelte, ansvarlige reklamefolkene. Individet har gjort sitt inntok i en ellers upersonlig verden.

Den svenske forfatteren og journalisten Göran Rosenberg har et tilsvarende forslag for å demme opp for kommersialiseringen av mediene: Journalistene bør ha som mål bare å behandle saker som de selv er engasjert i. Derved blir journalistikken ansvarliggjort og et anliggende for individet.

I begge tilfeller ryddes det rom for individets selvstendighet. Det individuelle ansvar og alvor setter grenser for det som kalles «markedskreftenes blinde spill», en ny-tale for tilfredsstillelsen av behov forbrukerne ikke visste at de hadde.

Hva da med krenkelser av minoriteter, og hva med deres ytringsfrihet?

Når det gjelder krenkelsene, må vi være oppmerksomme på hvor lett det er å blande individets verdighet sammen med en gruppes verdighet. Det gjelder også for erkjennelsen av en selv. Nasjonalismen setter sammenblandingen i system og lever av den. Men nasjonalismen er langt på vei skandalisert. De færreste er i tvil om hvilke eksesser det kan føre med seg, dersom nasjonen settes foran den enkelte – ikke minst hvis den enkelte det her er snakk om tilhører en fremmed nasjon.

Men også den såkalte multikulturalismen bærer samme trussel i sitt skjød. Det er ikke forstavelsen «multi» det er noe galt med – mangfoldet er en stimulerende realitet – men resten av ordet: Det impliserer at kulturen er overordnet den enkelte. Kulturen, ikke individet, får rettigheter. Men kan den det? Vil ikke en slik kollektiv rettighet gå ut over den enkelte som identifiserer seg med gruppen? Og er det så sikkert at hver eneste som for eksempel er muslim, sikh eller kristen er enig i alt alle andre muslimer, sikher eller kristne sier og gjør? Med et slikt rettighetsbegrep risikerer vi å la de mest dogmatiske og bakstreverske i hver gruppe definere hvilke føringer som skal gjelde for de øvrige medlemmene.

Opprinnelig var multikulturalismen en antropologisk metode, en svært så fornuftig sådan: Vi kan ikke forstå noe ukjent uten å gå inn på feltet og så å si gi det talerett. Alle fenomener må forstås på sine egne premisser. Multikulturalismen er denne innsikten overført på kulturfeltet: Alle kulturer, tradisjoner og religiøse retninger må forstås på sine egne premisser. Men så skjedde det samme med den metoden som i sin tid med Galileos metodologi for naturvitenskapen: Mål alt som kan måles, og gjør alt målbart som ikke er det! Begge metodene ble opphøyet til beskrivelse av virkeligheten. Resultatet for naturvitenskapen var en reduksjonistisk dogmatisme: Bare det som er målbart er virkelig. Resultatet for multikulturalismen var at den ble en ideologi: Alle religioner og kulturer har rett på sine premisser og er like meget verd. Med andre ord: Det er kulturene som skal bevares, ikke individene.  Da blir den enkelte iført en festdrakt som viser seg å være en tvangstrøye. Da må hver i sær underordne seg det tradisjon og kultur foreskriver. Da er muslimske kvinner – og kvinnene innen lavkirkelige grupper – kulturbestemt til å spille annenfiolin.

Men stopp litt!

Er ikke ytringsfriheten også et barn av en bestemt kultur? Har ikke også den sine spesifikke, vestlige forutsetninger som er fremmede innenfor andre kulturelle sammenhenger?

Ytringsfriheten ble nok født innen én kulturkrets, men jeg vil påstå at den har universell gyldighet. Antibiotika kommer også fra Vesten. Ingen vil likevel nekte å eksportere det.

I en tid da alt er i endring og alle flytter seg, selv om man tilsynelatende står stille – virkeligheten rundt oss endrer seg så raskt at knapt noen tradisjonelle løsningsforsøk duger – er det en forbrytelse å hevde at en kultur, en religion eller en eller annen tradisjon er mer ukrenkelig enn det enkelte individ. Derved fratas de mennesker som lever innen den kulturen det er snakk om, muligheten til å kunne orientere seg i en moderne verden. Det er bare evnen til å ta selvstendige valg uavhengig av tradisjoner, som står i forhold til en virkelighet der alle kulturer og religioner så å si møtes i hver en oppgang. Det er bare evnen til å stille seg selvstendig og modig overfor livet som duger i en verden der til og med det som tidligere var absolutt, grensene mellom liv og død, er blitt flytende og usikre. Et barn som er født så mye for tidlig at det nærmest er en abort, kan reddes, men til hvilken pris for barnet? En olding kan holde si live, men til hvilken pris for mennesket? Et barn kan fødes med flere mødre og en eller flere ukjente fedre. Hvem tar beslutningen? Du og jeg.

Ytringsfrihet, individ, verdighet og selvstendighet er i mangt størrelser som glir over i hverandre – så usannsynlig det enn kan høres i en verden der rettigheten i stor grad brukes til sjikane. Før jeg avslutningsvis tar fatt i det problemet, vil jeg gjøre en ør-liten omvei til en ofte oversett forutsetning for både individ og selvstendighet. Den heter rettsstaten.

Jeg tror ikke at dagens såkalte konflikt mellom islam og Vesten er noen konflikt mellom en religion og et sekularisert samfunn. Jeg tror den er en konflikt mellom mennesker som lever i en noenlunde fungerende rettsstat og mennesker som ikke gjør det. Og husk: Det er uhyre få som har det privilegium å kunne stole på at en overordnet instans tar vare på ens rettigheter. Det store flertall av verdens befolkning lever i en virkelighet der man må ty til sine egne for beskyttelse og sikkerhet, til klan, slekt, religiøse samfunn. Og må man det, er det svært vanskelig å opponere mot dem som gir en beskyttelse. Man biter ikke den hånden som gir en mat. Da er det lettere å tro på autoriteter, på at sannheten overbringes utenfra, at en selv ikke er selvstendig, men en spydspiss for familie, slekt, tradisjoner.

Den som derimot er så heldig å være født i en rettsstat, kan søke ly hos andre enn sine egne. Da er det langt lettere å bli selvstendig og opponere mot tradisjon, religion eller hva det måtte være. Det betyr ikke at man må gå i opposisjon mot sine egne for å bli selvstendig. Men man må ha mulighet til det.

Ytringsfriheten kan gjøre oppmerksom på dette forholdet. Der hvor det før bare var én autoritet, blir det plutselig flere. Da kan må man tenke selv. Da må man finne sin sannhet. Men dersom ytringsfriheten i Vesten alt overveiende brukes for å håne for eksempel det muslimene anser for å være hellig, vil lett de muslimene som bor i en europeisk rettsstat støtes bort fra stat og samfunn og slutte rekkene. Autoriteten blir igjen én: deres egne tradisjoner.

Jeg tror videre at de rystelser vi i Vesten opplever fra muslimsk, fundamentalistisk hold, ikke er rettet mot Vesten. De er så å si bivirkninger av en kamp innen den islamske verden selv, for og mot modernisering, for og mot ideen om at hver og én har selvstendig tenkemulighet, for og mot ideen om at autoriteten er én – og mellom alle de forskjellige autoritetene som mener at de er den eneste, og som naturlig nok derfor går i strupen på hverandre.

Her ligger noe av bakgrunnen for det som oppfattes som sjikane og usaklig kritikk av blant annet islam.

Personlig har jeg stor sans for at man ikke skal bryte andres tabuer, men jeg vil aldri gå inn for noe rettslig forbud. Til dette kommer at når horder av hysteriske menn angriper ambassader og mennesker fordi de hevder seg krenket av noe de ikke har sett, så trekker de sine tabuer inn på mine enemerker. Jeg vil ikke at fanatikere i Midtøsten skal bestemme hva jeg skal publisere. Jeg vil heller ikke bøye meg for vold på bakgrunn av en tegning, en filmsnutt eller et utsagn. Jo flere trusler om vold, eller reelle angrep, desto viktigere er det å holde ytringsfanen høyt. Det er bare den fanen som signaliserer et menneskelig samliv i en kompleks verden.

Men jeg har også sans for argumentet om at man skal vise toleranse og respekt – med den viktige tilføyelse at respekt er noe som tilkommer personer. Toleranse er en holdning jeg utviser overfor meninger jeg ikke er enig i. De respekterer jeg ikke. De tolerer jeg: Jeg vil ikke forby dem, snarere kjempe for deres rett til å bli hevdet, men samtidig vil jeg kritisere dem.

De troende av alle konfesjoner har krav på beskyttelse. Troen som sådan har ingen beskyttelsesrett, i betydning beskyttelse mot kritikk.

Selv om jeg er enig i at både sjikanerende, ondsinnede og hatefulle ytringer – vel å merke som retter seg mot ideer, ikke personer – må godtas i ytringsfrihetens navn, huser jeg et vedvarende håp om at redelighet og alvor vil kunne innta førsteplassen.

Religiøs fundamentalisme møtes ikke best med noe som mest ligner ytringsfrihetsfundamentalisme, der man pukker på rettigheten uten å vise antydning til forståelse for de andre menneskenes posisjon, følelser og holdninger. Da faller vi som ytringsfrihetsforkjempere i den fellen som heter «det liberale dilemma»: Liberaliteten blender så til de grader at vi ikke ser annet enn vår egen selvfornøyde liberalitet og blir repressive overfor andre.

Jeg vil nå håpe at de som pukker på nødvendigheten av å publisere karikaturer av Muhammed eller insisterer på hvor flott det er å avbilde ham som hund, samtidig slår et slag for de muslimer som er på flukt eller sitter fengslet i sine hjemland for sine ytringer. I hvilken grad håpet er innfridd, skal jeg ikke si noe om. Men da vil også denne type kritikk bli ledsaget av respekt for individet.

Juridisk reiser ytringsfriheten en rekke etiske problemer, men de juridiske rammene må være så vide som mulig. I motsatt fall blir den en skinnrettighet.

Etisk kan ytringsfriheten skape både bråk og dramatiske situasjoner. Det er ikke noe som kan lovreguleres. Her må ytringene balanseres og vurderes av den enkelte selv. I den grad det skjer med etisk alvor og gjennom refleksjon over seg selv og de som mener at de blir støtt av ytringene, nærmer de etiske problemene sin løsning. Også løsningen kan bare finnes ved at vi griper tilbake til ytringsfrihetens grunnlag: hensynet til den enkeltes verdighet – både vår egen og andres.

 

Natalia Novozhilova: Russlands andre istid har allerede begynt

Natalia Novozhilova:
Russlands andre istid har allerede begynt

Foredrag, Litteraturhuset 24/1 2008

Først og fremst vil jeg uttrykke en stor takk til dem som har invitert meg hit og som har gitt meg muligheten til å fortelle våre nordiske naboer, innbyggerne i Norge, om dagens situasjon for russiske journalister. En særlig takk til utstillingens organisatorer, Peter Normann Waage, Norsk PEN og dens generalsekretær Carl Morten Iversen, og til alle andre som har bidratt til at dagens begivenhet er blitt mulig.

Den russiske journalistikken befinner seg i dag i en trist tilstand. Men jeg vil ikke velte et «snøras» over dere med en gang. Ingen av dere som sitter her, har noen skyld i våre ulykker. Dere fortjener ikke å bli nedtrykt — ikke minst fordi vi senere skal bese utstillingen «Døde penner», som ikke akkurat er oppløftende. Derfor skal jeg forsøke å lede dere forsiktig og liksom tilfeldig mot mitt tema.

Under dyna
Jeg begynner med Vysotskij. Eller rettere sagt: med hans kunstneriske virksomhet, som har påvirket min livsopplevelse og følgelig min journalistiske virksomhet.
Min far, som var professor ved universitetet, har alltid vært — og fortsatt er — radikal kommunist. Fra jeg som femåring lærte meg å skrive og lese, fulgte faren min strengt med på hva slags bøker datteren hans leste og hva slags musikk hun lyttet til. Faren min visste ikke at når han gikk på jobb, la jeg bort de bøkene han hadde tillatt meg å lese, og åpnet dem som han hadde sagt at «det var altfor tidlig for meg å lese».
Selvfølgelig fantes det ingen antisovjetiske bøker i vårt husbibliotek. Men jeg husker godt min egen iver når jeg leste bøker i hemmelighet og ble drevet til å lete etter den skjulte meningen mellom linjene — det måtte jo være en grunn til at jeg ikke fikk lov å lese disse bøkene!? Denne vanen, å lete etter tanker som var gjemt for sensuren, har holdt seg gjennom mitt videre liv.
Det foreldrene mine heller ikke visste, var at jeg lyttet til forbudte radiostasjoner når de ikke var hjemme. For at naboene ikke skulle anmelde meg til KGB, plasserte jeg radioapparatet under sengen, gjemte meg der sammen med den, og tok dynen over meg. Jeg stilte radioen inn på sendinger fra «Voice of America», «Radio Free Europe» og andre utenlandske «stemmer». Da var jeg bare interessert i musikk. Slik ble jeg kjent med The Beatles og andre vestlige rock-musikere. Men sammen med musikken fikk jeg uforvarende med meg vestlige kommentarer om Sovjetunionen.
I vår familie var Vysotskij forbudt. Jeg kjente bare noen av sangene hans, fra filmen «Vertikal».
En gang kom en gammel venn av faren min på besøk fra en annen by. Han hadde med seg lydbånd med opptak av Vysotskijs sanger. Av høflighet kunne ikke faren min forby vennen sin å sette på disse lydbåndene.
Vysotskij brøt seg inn i hjemmet mitt og tok meg til fange, slik det før eller senere skjedde med 300 millioner sovjetborgere. Til og med byråkrater og folk i sikkerhetstjenesten hørte på Vysotskij.
Hverken før eller etter Vysotskij er det noen som har sunget som han. Hans ord boret seg inn i hjernen lik skruer. Stemmen hans skar opp brystet og snudde om på sjelen. Hans melodier og rytmer fikk tilhørerne til å følge sangerens vilje og tvang dem til å ta i mot sangenes budskap med blottede nerver.
Jeg var på alder med Shakespeares Julia. Det er den mest mottagelige og følsomme alderen.
Vysotskijs sanger var ikke anti-sovjetiske. De var IKKE sovjetiske.
Uten at faren min visste det, ba jeg gjesten hans om å ta opp sangene til meg på egne lydbånd.
Dere tror det kanskje ikke, men på den tiden — ved begynnelsen av 1960-årene — var det nesten umulig å få kjøpt lydbåndspoler i butikkene våre. Båndopptakere fikk man dessuten bare kjøpt i Moskva. Faren min limte sammen spoler av kartong.
Når foreldrene mine ikke var hjemme, hørte lillebroren min, Andrej, klassevenninnen min, Ljuda, og jeg på Vysotskij, Beatles og Rolling Stones, kort sagt: på den «andre musikken». En gang gikk en kartongspole i stykker. Hundrevis av meter med bånd falt på gulvet og slynget seg i spiraler. Vi rakk ikke å rydde opp båndet før faren min kom hjem. Derfor puttet vi hele klumpen av bånd bak radiatoren, og om nettene satt vi og nøstet opp båndene for hånd på barneværelset og la det over på en ny kartongspole. Dette arbeidet tok flere netter. Broren min og jeg husker fremdeles denne episoden med et smil.
Hvorfor forteller jeg om alt dette?
Tenk på at alle i Sovjetunionen levde på akkurat samme måte. Generasjon etter generasjon gikk tre hundre millioner mennesker i samme type barnehage, fikk samme utdannelse, mottok samme informasjon fra massemediene osv. Men av en eller annen grunn begynte noen i dette likhetssamfunnet å tenke og handle utradisjonelt. De ble kalt dissidenter. For de fleste sovjetborgere var det et skjellsord. Sovjetmakten puttet dissidentene i fengsler og psykiatriske anstalter, kastet dem ut av landet og organiserte attentater på dem.  Men dissidentene dukket opp igjen og igjen. Hvorfor? Det har mange årsaker. Men for meg er det åpenbart at på visse tidspunkter av ens personlighetsutvikling er det viktig at det kommer en ytre stimulans, slik at man begynner å tenke selv.

Jeg vil ikke hevde at det bare var Vysotskijs sanger som gjorde meg til en annerledes tenkende. Det vil si, til en som tenker annerledes enn det som de fleste i samfunnet aksepterer, både i sovjettiden og nå. Men det er helt sikkert at disse sangene har hatt svært sterk påvirkning på min livsopplevelse.
Broren min, Andrej, har forresten også vokst opp til å bli en «annerledes tenkende». Selv om han er fysiker av utdannelse, skaffer han sitt daglige brød ved å arbeide som lydtekniker for et band. Som han selv sier: Det er et resultat av påvirkning fra undergrunnsmusikken i barndommen.

Medvedjevs internett
Det er et paradoks at barna i vår familie, med sin leninistisk-stalinistiske oppdragelse, vokste opp til å bli antisovjetiske og demokratiske.
Jeg tror at når det på den tiden kunne sildre uoffisiell informasjon og kultur inn i menneskenes sinn i landet «bak jernteppet», så er det i dag, når det finnes internett og parabolantenner, umulig å hindre tilgangen til ufiltrert informasjon. Men det finnes riktignok land der myndighetene har lagt hindringer på internett, slike som Nord-Korea, Cuba og Kina.
I Russland benyttes den kinesiske modellen med statlige lisenser for tilbud og tjenester på internett. Firmaene som eier internett-serverne, er avhengig av de statlige myndighetene. Siden de frykter å miste lisensene, tør de ikke nekte å utlevere informasjon om brukerne av internett. Da eieren av en server i Volgograd forsøkte å nekte å la seg kontrollere av FSB, ble firmaet øyeblikkelig stengt og ilagt store bøter.
Den kinesiske modellen for internettkontroll er altfor mild for dagens russiske makthavere. En representant for FSB klaget allerede for to år siden over at nettets påvirkning på den offentlige mening økte. Han fryktet at påvirkningen kunne brukes til, sitat: «å mobilisere politiske krefter som er rettet mot statens autoritet.» Han krevde utvidet kontroll av internett.
I mars i fjor utstedte Putin ordre om å stifte en føderal organisasjon for kontroll av massekommunikasjon. Denne organisasjonen fikk lovbestemt tilgang til private opplysninger om internettbrukere. Å forfølge mennesker som uttaler seg kritisk til myndighetene på nettet, er blitt meget enkelt.
I Vladimir-distriktet, der jeg kommer fra, pågår en rettssak mot en journalist som har gitt uttrykk for sin private mening som borger om hva vår guvernørs 12-årige regjeringstid har ført til. Han uttalte seg ikke gjennom noe massemedium, men i et diskusjonsforum på nettet. Og det gjorde han praktisk talt anonymt. Etternavnet var skjult, bare brukernavnet var synlig. Men han hadde kritiske meninger. Guvernørens medarbeidere oppsporet opphavsmannen gjennom serveren.
I den gjeldende grunnloven for Den russiske føderasjonen er alle borgeres rett til å uttrykke sin mening garantert. Men ifølge Putins nye lover er det en strafferettslig forbrytelse å fornærme en representant for makten. Å kritisere byråkratene i Russland er en forbrytelse. Man kan bare rose og ære dem.
Heller ikke det er nok for våre makthavere.
Vestlige politikere sier om Russlands fremtidige president Medvedjev (jeg våger å påstå at det i mitt land ikke finnes et menneske som tør å tvile på at han blir president) at han er liberal. Men jeg kan fortelle dere at jeg under en vitenskapelig konferanse lyttet med åpen munn til «liberalen» Medvedjev da han snakket om kontroll med internett. Han henviste til at det «over hele verden i dag lyder oppfordring om å begrense informasjonsstrømmen på internett».
Om man andre steder i verden krever å begrense spredning av barnepornografi, terrorisme og nazisme, er hovedanliggendet for oss i Russland å stanse utbredelsen av meninger som avviker fra dem som uttrykkes fra statlige talerstoler.
På denne måten har vi allerede et Putin-regime som heter «vårt eget demokrati» (suverent demokrati). Nå kommer et bjørneaktig regime (Medvedjev betyr bjørn på russisk) som blir «vårt eget internett-regime».
Hvordan kan man snakke fritt når man befinner seg i bjørnens favntak? Man kan bare stønne av redsel og smerte, og det er den veien det går: mot en stønnende og pipende journalistikk.

Dinosaurene dør ut
Allerede i dag befinner Russlands frie presse seg på 144. plass av 169 stater på ratingen til «Reportere uten grenser».
Under en høring i USA om ytringsfrihet i Russland sa kongressrepresentanten Hastings: «Russland er blitt et av de farligste land i verden for journalistisk virksomhet. Bare Irak og Algerie står høyere på denne dystre listen».
Under president Putin, det vil si de siste åtte årene, er 14 journalister blitt ofre for bestillingsdrap. Ingen av dem som har bestilt drapene, er funnet.
Hvorfor blir de journalistene som tar opp korrupsjon og lovbrudd i Russland, drept? Fordi det finnes altfor få uavhengige og frie medier. Og i de få som er igjen, arbeider det bare enkelte, tapre journalister. Når journalister og rettighetsforkjempere begynner å lage bråk, er det mye lettere, raskere og billigere — og det aller viktigste: helt ufarlig — å drepe disse enkelte «dinosaurene», enn å drive en lang forfølgelsesprosess ved hjelp av påtalemyndigheter og domstoler.

La oss se på siste år, 2007:
Etter det «Stiftelsen for beskyttelse av Glasnost» opplyser, ble det i 2007 registrert 1.502 konflikter med massemediene.
Det ble ført 46 rettssaker.
Det ble innkrevd 220 bøter, til sammen beløper de seg til 6,4 millioner euro.
15 presseinstitusjoner ble stengt.
8 journalister døde. 75 opplevde å bli fysisk overfalt.

La meg bringe noen konkrete eksempler på forfølgelse av journalister i 2007.
Min kollega og venn, en begavet og modig journalist fra Kaliningrad, Konstantin Rozjkov, irriterte de lokale myndighetene, dommerne, politiet og påtalemyndighetene med sine offentliggjøringer, så jeg var stadig redd for livet hans. Gudskjelov, han er i live, men avisen hans — «Svetlogorje» — sluttet å utkomme ved utgangen av fjoråret. Razjkov selv har fått to rettssaker åpnet mot seg. Årsaken er naturligvis kritikken av «Very Important Persons» i hans publikasjoner. Den ene rettssaken er allerede avsluttet, uten at den anklagede var til stede. Han ble dømt til å betale en enorm bot, som umuliggjorde videre utgivelse av avisen. Den andre rettssaken starter i nærmeste fremtid.
Tatt i betraktning at den anklagede bare blir frikjent i 1,5 prosent av rettssakene i Russland, er utfallet av saken mot Konstantin Rozjkov ikke vanskelig å forutsi — særlig fordi han ikke har råd til advokat.
Et helt ferskt eksempel på forfølgelse av journalister på politisk grunnlag er hentet fra min egen by, Vladimir. En av representantene for partiet med makten, «Det forente Russland», som ble valgt til parlamentet fra min region, oppfordret dagen etter valget påtalemyndighetene om å stille journalister fra tv-selskapet «TV 6-Vladimir» for retten. De hadde angivelig forbrutt seg mot to bestemmelser i straffeloven, blant dem forbudet mot å fornærme presidenten.
Hva hadde så disse journalistene gjort? Før valget ble det i nyhetene vist et møte der Putin-fanatikere og medlemmer av «Det forente Russland» deltok. Denne forsamlingen ble kalt en «puting». For dette engelske ordet «puting», som på russisk er fullstendig harmløst, åpnet «Komiteen for etterforskning av spesielt viktige saker» en straffesak.

Myndighetene har gjenopptatt praksisen med å utvise uønskede elementer.
Korrespondent for det russiske tidsskriftet «The New Times», Natalia Morar, offentliggjorde avslørende artikler om korrupsjon innen maktens høyeste sirkler og i FSB. I midten av desember kom hun tilbake til Russland fra et utenlandsoppdrag. På flyplassen i Moskva holdt flyplassens vakttjeneste henne tilbake i passkontrollen. Hun ble gjort oppmerksom på at hun, ifølge FSB, ikke kunne slippe inn i Russland. Natten tilbrakte den 24 år gamle journalisten i «buret» for illegale immigranter som skal deporteres. Neste morgen ble hun eskortert til flyet som skulle til Moldova.
Jeg skal forklare: Natalia er født i Sovjetunionen, i republikken Moldova. Men nå er det et selvstendig land og hun har moldovisk statsborgerskap. De siste seks årene har hun bodd, studert og arbeidet i Moskva. For et halvt år siden søkte hun om russisk statsborgerskap, men rakk ikke å få det. Bare for noen dager siden ble det av det offisielle svaret til de russiske myndighetene kjent hvorfor Natalia Morar ble utvist: Den unge journalisten blir ansett som en trussel mot Russlands sikkerhet.
De siste årene har de begynt å benytte seg av enda en metode fra sovjetunionens arsenal mot annerledes tenkende: Tvangsinnleggelse på psykiatrisk anstalt. Journalisten Andrej Novikov fra Rybinsk ble dømt til tvungen behandling. Jeg vil bemerke at en uavhengig psykiatrisk kommisjon har undersøkt Novikov og kommet frem til at han ikke trenger behandling på sykehus. Men likevel tilbrakte han åtte måneder under bevoktning på psykiatrisk klinikk.

Hva har Andrej Novikov gjort seg skyldig i? Allerede i Sovjetunionen protesterte han mot datidens regime og fikk sin diagnose: schizofreni. Etter Sovjetunionens fall ble han ansett som en anerkjent og begavet publisist og statsviter. Men i Putins Russland ble han igjen ansett som gal, på grunn av sine publikasjoner. Påtalemyndighetene har åpnet rettssak mot ham for ekstremisme. Den skal ha blitt avslørt i brevene hans. Novikov har sendt disse brevene på e-post til forskjellige aviser. Brevene ble ikke publisert, men Andrejs leilighet ble ransaket. Artikler og datamaskinen hans ble beslaglagt. Han selv ble plassert på psykiatrisk klinikk, der han ble tvangsbehandlet i mer enn tre måneder før rettssaken. Disse tre månedene ble ikke regnet med i straffeutmålingen. Selve rettssaken foregikk uten at han selv var til stede.
De russiske sykehusene, og ikke bare de psykiatriske, er et mareritt. Men de psykiatriske anstaltene er det rene helvete. På sykehuset ble Novikov mishandlet, han ble hindret i å sove, de satte fyr på skjegget hans, på nyttårsaften ble han kraftig banket opp, det var forsøk på voldtekt… I tillegg til dette ble han «behandlet»: Han fikk store doser av sterke psykotropiske medisiner. Moren hans fortalte at da han kom hjem i desember 2007, for å få resten av behandlingen hjemme, så han ut som en robot eller mumie. Han sa: Det tyter medisin ut av ørene mine.
Jeg kunne ha brakt mange flere eksempler på hvordan ytringsfriheten hindres i Russland. Jeg minner dere om at antall konflikter med journalister er mer enn halvannet tusen i året. Det lar seg ikke gjøre å fortelle om alle.

Statistikken omfatter ikke masseselvmordene blant journalister. Selvmord, ikke i direkte forstand, men i overført betydning. Når redaktøren er redd for å trykke en artikkel, når journalisten er redd for å ta opp et hett tema, er det yrkesmessig selvmord. Den russiske journalistikken driver med selvutryddelse. De begavete journalistene går på fylla, eller, for å tjene noen penger, tar de jobb i makthavernes medier eller i de kommersielle mediene. Hvis de da ikke skifter yrke. Konformistene blir igjen. De underviser ved journalistutdanningen og oppdrar sine likemenn.
Jeg blir kvalm når jeg ser russiske fjernsynsreportasjer, hører på radio eller leser aviser. I Sovjettiden trodde i alle fall journalistene på det de propaganderte for. Men nå tror de ikke. De ler av hykleriet, men sier hva som helst for penger — uten den minste samvittighetskval.
Hvem vil søke til journalistikken når politistyret i mitt land faller? Jeg er ikke optimist på dette område.
Putin sa en gang at makten er en mann som derfor må forsøke seg. Mediene er som en kvinne, de må gjøre motstand. Men hvordan kan man gjøre motstand når bein og armer er bundet og munnen er kneblet? Og når det er mange «menn» og du er alene? Hva kalles egentlig dette?

Jeg vet ikke hvor jeg vil kunne publisere mine artikler i morgen. Det aner meg at det ikke kan skje noe sted i mitt hjemland. Det har inntrådt en istid for ytringsfriheten i Russland.

Jeg innledet med Vysotskij og jeg skal avslutte med ham.
I fjor markerte mine likesinnede 50-årsjubileet for Khrustsjovs tale mot Stalin-kulten på den 20. partikongressen. I den forbindelse ble det i det berømte Moskva-teateret, Taganka, der Vysotskij var skuespiller, arrangert en festaften. Til stede var flere berømtheter fra tøværstiden på 1960-tallet. Det var dessuten journalister i flere aldersgrupper der. Som avslutning ble forestillingen «Vysotskij» vist, der Vysotskij-sanger ble fremført. Jeg fikk klump i halsen. Jeg holdt meg til midt i forestillingen, men da sangen «Varm opp den svarte badstua», ble spilt — den synges av en politisk fange som er sluppet ut av leiren — da rant tårene fra øynene mine. Jeg gråt og hulket helt til slutten av forestillingen. I den mørke salen gråt alle tilskuerne på min alder. Men de unge, de sov.
Etter skuespillet, da jeg sto i garderoben og tørket den våte nesen, hørte jeg en jentestemme bak meg: «Kan du tenke deg, jeg satt ved siden av ei gammel kjerring som sippet hele tida! Pokker så sentimental generasjon!» Jeg snudde meg: Den som snakket var en ung journalist fra en lokalavis.

Oversatt fra russisk av Irina og Peter N. Waage

The Saladin Provocation

Thorvald Steens foredrag under PEN-dagen på Universitetet i Tromsø 6. september

THE SALADIN-PROVOCATION

It was the Palestinian author Izzat Ghazzawi who first introduced me to sultan Saladin. In Ramallah in 1995, Izzat told me that he often thought about Saladin during the years he was in Israeli prisons. Izzat was especially taken by Saladin’s relationship to revenge.

Izzat thought I was joking when I told him that I’d never heard of the tiny sultan who united Sunni and Shia Muslims and, with peaceful means, won back Jerusalem from the crusaders in 1187.

When I returned from Ramallah, I read about the sultan Saladin in Amin Maaloufs The Crusades through Arab eyes. Then I forgot all about him.

After the 11th of September 2001, pictures from demonstrations in the Middle East were repeatedly shown on television. Portraits of Osama bin Laden and George W. Bush recurred on posters. But once in a while a third portrait emerged on the screen: A painted image of a man with handsome, perhaps beautified features, with a beard and black hair under a tall turban. I rang Izzat. Surely enough; it was Salah ad-Din Yousufubn Ayyub, better known as Saladin.

But why hadn’t I heard about Saladin when I went to school, and how come he is not better known in my part of the world? In medieval times even Christians spoke respectfully of him. In La Divina Comedia Dante Alighieri (1265-1321) presents a list of the worlds most distinguished, non-believing, good-natured souls, Homer, Caesar, Plato and Virgil are mentioned, as well as the sultan, the headman’s son and the Kurd: Saladin.

In our part of the world, especially after The Third Crusade’s attack on their Byzantine allies in 1204, Saladin’s name seems to have been shroud in a veil of silence.

Who was he? His father was a regent under King Nureddin (1117-1174) of Syria. Saladin was born in 1138, in Tiqrit in today’s Irak. 39 years earlier the crusaders took over Jerusalem and massacred the city’s Jews and Muslims. King Nureddin announced Holy war against the occupants. On their way to win back Jerusalem (al-Quds) they had to defeat Egypt and its Shia Muslim regime which cooperated with the crusaders. In the war against Egypt, Saladin attended the third campaign as an officer. Saladin’s uncle, general Shirkuh, lead the army. Shirkuh carried the nickname “Lion”, and was a great military strategist.

Some days after the victory, after a much too heavy meal, Shirkuh had a bad turn and suffocated.

The influential Arab chronicler Ibn al-Athir (1160-1223) from Mosul, writes that the caliph al-Adids suggested Saladin to be the next vizier, because he was the youngest and most untrained of the Emirs in the army. The caliph figured that Saladin was easy to govern. Saladin was called up by the caliph who gave him the title “al-Malik an-Nasir”, “The victorious king”, and equipped him with a white turban with goldthreads woven into it, a dress with a scarlet coloured tunic, a lance inserted with jewels, a red horse, and an engraved harness decorated with gold and pearls, as well as many other costly items reserved for the vizier. In 1169 Saladin had become the undisputed commander in chief of Egypt and his reputation wasn’t actually weakened by the fact that his forces successfully struck down a Frankish invasion.

After another few months, Saladin caused the name of the Shiite Fatimid caliph to be left out from the Friday prayer in Cairo. 1171 the Fatimid regime fell, without a battle. For over two hundred years this Muslim movement had influenced a major part of North Africa.

Contemporary chroniclers, and historians of our time, emphasis on Saladin being broadminded and generous, also towards the non-believers. Saladin himself was exceptionally modest, his face was contemplative and sincere. Saladin was entitled to live in the caliph’s luxurious palace in Cairo. But Saladin chose to move into the rather Spartan vizier-residence. Judged by appearance, Saladin was a tiny and slim man, with a short cut, even beard, and he accurately obeyed the commands of every religion. In addition he had the same goal as the deceased Syrian king and leader; Nureddin: To unite the Arab and the Muslim world, and to recapture Jerusalem which the crusaders took in 1099.

After the massacre of Jews and Muslims in Jerusalem, only Christians were allowed to practise their belief in the Holy city of the three world religions.

Saladin survived several murder attempts by the Assassins as well as various battles against the Frankish crusaders. At the same time he consolidated his position as sole sovereign of the Egyptian-Syrian Empire. In stead of immediately taking Jerusalem back from the Franks, Saladin formed an alliance with those of the Franks who wanted a peaceful co-existence. One of them was count Raymond of Tripoli, who spoke fluent Arabic and was eagerly preoccupied with Arabic literature and Islamic texts. Both camps were tired of making war. The truce lasted for three years and business thrived. In spite of several grotesque examples of the Franks’ plundering of Mecca, as well as other cities, Saladin did not launch an attack on Jerusalem.

But even Saladin had his limit. The duke and crusader Renaud de Châtillion repeatedly assaulted the Pilgrims, and Saladin could no longer justify the truce. He encouraged all Muslims to come to Damascus. Holy war was proclaimed. After a few days the city was besieged by tents made of camel’s hair, princely pavilions in rich coloured textiles embroidered with verses from the Koran and poems written in calligraphy. Arabic, Turkish and Kurdish soldiers flocked to Damascus. Count Raymond was forced by his own, the Christians, to join in the great Battle of Hattin, a battle the Christian fundamentalists looked forward to. While fighting, Saladin let count Raymond escape to Tripoli. After having conquered the crusaders in Hattin in July 1187, Saladin took the Citadel in Tiberias and the seaport of Acre. Both places the defenders were free to go to Tripoli. Then, without resistance, fell Galilee, Samaria, Neblas, Haifa and Nazareth. Saladin was just about to reach his goal. He could glimpse the domes of Jerusalem.

To avoid blood shedding, Saladin first allowed the Franks access to make their pilgrimage to Jerusalem. They refused. After a short war, the Franks were forced to surrender. Friday the 2nd of October 1187, the 27th day of Rajab in the year 583 after Hidjra, on the same day the Muslims celebrate Mohammed’s night travels to Jerusalem, Saladin made his solemn march into the Holy city.

Saladin decided that neither Frankish Christians, nor the ones of oriental heritage should be pursued. Saladin placed guards around the church of the Holy grave as well as other holy places belonging to the non-Muslims, to avoid them being destroyed. Saladin encouraged the Franks to stay, and invited Jewish families to move back in to Jerusalem. Saladin’s tax collectors were shocked by the fact that their leader allowed Franks, and others who wanted to leave Jerusalem, to depart without returning goods they had stolen. Firstly, Saladin said, it will be difficult to prove what is actually plundered, and secondly; he had not taken the city to enrich himself on material wealth.

Saladin let al-Aqsa, which was previously turned into a church, once again become a mosque after having the walls sprinkled with rose-water. Then Saladin let the slaves free without them having to pay, further on he proclaimed that he would not take a ransom for the richest. Some of his trusted men objected loudly. Saladin answered them: “Christians throughout the world will remember the good deeds we have done for them.”

The historian Ibn a-Athir was fairly reserved towards Saladin’s broadminded behaviour. The Franks whom Saladin let escape, had gathered in the city of Tyr. The West was not willing to give up. In April 1191, the Frankish king Philippe Augustus disembarked close to Acre, followed by Richard I the Lion-Heart (1157-1199), king of England, in June. In Acre Richard Lion-Heart, the man that I in my childhood — through books like Robin Hood and Ivanhoe — learned to know as the most outstanding representative of chivalry, massacred 3000 Muslims. Saladin let Richard’s commanders go on a pilgrimage to Jerusalem, and many of them accepted the offer. But Richard the Lionheart, who more than once tried to meet the legendary Saladin, refused to go to the Holy city. He returned to England and never came back. The 3rd of March 1193 Saladin died, 55 years old, in Damascus, peacefully sitting under an olive tree in the garden.

Perhaps Izzat Ghazzawi was right when he said that the world has never raised a greater agitator for tolerance and pluralism. Saladin’s provocation towards his own time, and also on us, are his actions towards “the others”. No one, either Sunni, Shia Muslim, Jew or Christian, was able to question his generosity towards people who had a different belief than Saladin himself, something which also must be a paradox to many of the Muslim fundamentalists nowadays. No one, either an author or not, serves his case best by being imprisoned. According to Izzat the romantic “stay in prison philosophy” ignores that the world does not need fewer spokesmen like Saladin, but rather more of them, outside the prison walls. “Martyrs may surely have an essential role, but the ones building bridges are of a greater significance.”

What made this determined believer, this Muslim, undertake all those merciful and tolerant decisions throughout his life? And what kind of battles were fought in Saladin’s head when he was betrayed by “the others”, or the non-believers, whom he had shown his generosity, or even by his own people? Who was he? What kept him going? Why do we so rarely experience someone who has the whole of humanity as his own concern? To get closer to an answer, I could not make use of reference books. I wrote the novel Kamelskyer.

Thorvald Steen