Tale til Ossietzkyprisvinner Francis Sejersted

Helge Rønning

Tale til Francis Sejersted i anledning av utdelingen av Ossietzkyprisen 2008

I sommer kåret Dagbladet etterkrigstidens viktigste sakprosabøker. Listen inneholdt imidlertid ikke en av de aller viktigste norske sakprosatekster overhodet. Det kan kanskje skyldes at denne teksten ikke er en bok i egentlig forstand. Og den er heller ikke skrevet av én forfatter, men flere. Det skal jeg for øvrig komme tilbake til. Den er, som det heter om den engelske bibeloversettelsen fra 1611, som også går under navnet King James Bible, et litterært mesterverk skrevet av en komité. Nå skulle jeg vel heller ikke all beskjedenhets navn nevne verket her, jeg var nemlig medlem av komiteen. Men likevel. Teksten jeg tenker på er NOU 1999:27. Den heter ”Ytringsfrihed bør finde sted”  og den har undertittelen ”Forslag til ny Grunnlov § 100. Utredning fra en kommisjon oppnevnt ved Kongelig resolusjon 26. august 1996. Avgitt til Justis- og politidepartementet 22. september 1999.”

Denne teksten er et produkt av en kommisjon, men lederen fra kommisjonen var professor Francis Sejersted, og det er hans holdninger og ikke minst formuleringer som preget utredningen. Det hører med til Francis Sejersteds respekt for dialogen som prinsipp og for samtalens betydning for ytringsfriheten at NOUen bærer preg av de øvrige kommisjonsmedlemmenes innspill og ideer. Og kommisjonens sekretær Ørnulf Røhnebæk har også sin del av æren for den endelige teksten. Men den ånd som gjennomsyrer helheten i NOUen er den opplyste liberale tenkningen som Francis Sejersted har målbåret, og som er ytringsfrihetens grunnlag. I tillegg kommer at de mange elegante og skarpe, men også litt språklige konservative utlegningene som teksten består av, bærer umiskjennelig preg av den sejerstedske stil. Og det er en skrivemåte som jeg som årene går, setter mer og mer pris på.

Det å være medlem av Ytringsfrihetskommisjonen er en av de mest interessante opplevelsene jeg har hatt i mitt liv. Det innebar å delta i en løpende seminarrekke over tre år der ytringsfrihetens prinsipper ble diskutert. Der møttes politiske, juridiske, filosofiske, historiske og mediefaglige synspunkter tuftet på en forståelse av hva ytringsfriheten betyr for utviklingen av et velfungerende demokrati. Det er et grunnleggende premiss som innstillingen fra kommisjonen hviler på, og som Francis Sejersteds virke som stridsmann for ytringsfriheten alltid har hvilt på, nemlig at denne retten er ikke noe som er gitt en gang for alle.

Ytringsfriheten er en verdi som alltid er utsatt for trusler. Den må forsvares og man må kjempe for den. Dette kom også klart fram da debatten om hvordan paragraf 100 av grunnloven endelig skulle utformes foregikk. Bondevikregjeringen forsøkte å endre ordlyden i kommisjonens forslag i en noe mindre prinsipiell liberal retning. Da stod Francis Sejersted fram som en klar talsmann for de grunntanker som det opprinnelige forslag innebar og som en motstander av forsøkene på å utvanne ytringsfrihetens ubehagelige, men ikke desto mindre fundamentale prinsipper, som er ubehagelige for noen. Det hører med til historien at den nye paragraf 100 som Stortinget vedtok, lå kommisjonens forslag svært nær.  Den lyder nå:

Ytringsfrihed bør finde Sted.
Ingen kan holdes retslig ansvarlig for at have meddelt eller modtaget Oplysninger, Ideer eller Budskab, medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse. Det retslige Ansvar bør være foreskrevet i Lov.

Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte. Der kan kun sættes slige klarlig definerede Grændser for denne Ret, hvor særlig tungtveiende Hensyn gjøre det forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser.

Forhaandscensur og andre forebyggende Forholdsregler kunne ikke benyttes, medmindre det er nødvendigt for at beskytte Børn og Unge imod skadelig Paavirkning fra levende Billeder. Brevcensur kan ei sættes i Værk uden i Anstalter.

Enhver har Ret til Indsyn i Statens og Kommunernes Akter og til at følge Forhandlingerne i Retsmøder og folkevalgte Organer. Det kan i Lov fastsættes Begrænsninger i denne Ret ud fra Hensyn til Personvern og af andre tungtveiende Grunde.

Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale.

La oss nå se på hva ytringsfrihetens prinsipper innebærer for noen viktige aktuelle stridsspørsmål.

I kommisjonens innstilling drøftes blant annet to spørsmål som er nært forbundet, og som akkurat nå står helt sentralt i debatten om ytringsfriheten i Norge. Det gjelder vernet om privatlivets fred og injurielovgivningen. Grunnlaget for at det finnes noe kan kalles ytringsfrihet ligger i at det skilles mellom en offentlig en privat sfære. Disse to frihetssfærene betinger hverandre gjensidig Som det heter i kommisjonens innstilling: ”For den som ikke har adgang til den offentlige sfære, blir privatsfæren undertrykkende. For den som ikke kan trekke seg tilbake i en privatsfære uten å bli forfulgt av det offentlige øye, blir den offentlige sfære undertrykkende, som i de totalitære regimer.”  Dette betyr at det  er en forskjell mellom det som omfattes av injurielovgivningen som bør avkriminaliseres, og forhold som angår privatlivets fred. Kritiske ytringer som angår den offentlige sfære og det offentlige omdømme bør ikke være underlagt trussel om straff. Men det  er på den annen side viktig å beholde et sterkt vern omkring den private sfære, derfor antyder kommisjonen ”at det beste ville vært om den norske Grunnlov hadde hatt en paragraf om privatlivets fred.” Å offentliggjøre private forhold er den offentlige samtale fremmed og bør bare kunne skje når det tjener behovet for åpenhet og kontroll, og det angår den offentlige debatt.

Disse spørsmålene henger igjen sammen med to andre omstridte emner som også behandles i kommisjonens innstilling nemlig spørsmålet om  diskriminerende ytringer og blasfemi. I begge disse tilfellene er forutsetningen for at det offentlige rom skal fungere at det å ytre seg betinger at holdninger som mange vil anse som uanstendige og forferdelige får komme til uttrykk. Det er først når hatefulle ytringer er uttrykt, at de kan bekjempes gjennom offentlig kritikk. Derfor er ytringsfrihetsprinsippet i seg selv et vern mot diskriminering. Her har Francis Sejersted stått fram som en klar talsmann for ytringsfrihetens grunnlag. Slik den nye paragraf 135 a i straffeloven er utformet er det mange som mener at den potensielt innebærer en trussel mot ytringsfriheten blant annet fordi den også beveger seg inn i ytringer i den private sfære. Ytringsfrihetsommisjonen mente derfor også at en rimelig våken offentlighet innebar at det ikke var nødvendig med andre strafferettslige sanksjoner mot diskriminerende ytringer enn det som er akseptert som et internasjonalt minimum. Det betyr selvfølgelig også at blasfemiparagrafen bør fjernes fra det norske lovverket. I et demokrati kan ingen kreve retten til å være beskyttet mot å bli fornærmet for sine meninger eller overbevisninger. Det være seg av religiøs eller annen karakter. Å sette religionen opp mot ytringsfriheten innebærer å undergrave demokratiet.

Francis Sejersted har videreført sitt virke for ytringsfriheten fra kommisjonen til vervet som styreleder i Fritt Ord.  I 2008 tildelte Fritt Ord sin store pris til
Per-Yngve Monsen for at han som ansatt i et internasjonalt storkonsern har varslet om urettmessige faktureringer knyttet til offentlige oppdrag. Varslingen har medført store personlige belastninger, og Monsen har i denne situasjonen utvist mot og utholdenhet.

Denne pristildelingen er et uttrykk for nok et viktig anliggende i Ytringsfrihetskommisjonens innstilling, nemlig spørsmålet om ”whistle blowing”. Kommisjonens holdning var at det finnes mange situasjoner der ytringsfriheten og den offentlige interesse bør ha forrang for lojalitetsplikten overfor overordnete eller den instans man er ansatt i – den være seg privat eller offentlig. Det er i det åpne samfunns interesse at forhold som angår misbruk av makt og innflytelse blir avslørt. Det må være debatt om det som foregår også innenfor offentlige og private institusjoner når det er av interesse for allmennheten. Det gjelder så vel internasjonale konserner som nasjonalmuseer.

Ytringsfriheten må alltid forsvares.  Det er lett å peke på overgrep mot den i andre samfunn langt fra oss, men det er like viktig å holde oppmerksomheten om dens prinsipper ved like her i Norge. I sitt virke har Francis Sejersted hatt både et internasjonalt og et norsk perspektiv på denne friheten som er grunnlaget for at andre friheter kan formuleres. Kjære Francis, gratulerer med prisen. Den er  ment som et incitament til fortsatt strid for ytringsfriheten.

 

Chungdak Koren og Francis Sejersted

Ossietzky-prisen 2008 til Chungdak Koren og Francis Sejersted

Norsk PENs pris for fremragende innsats for ytringsfriheten, Ossietzkyprisen, blir torsdag 13. november tildelt
leder for Den Norske Tibetkomitéen, Chungdak Koren og professor Francis Sejersted.

Norsk PEN deler i år ut to Ossietzkypriser. Den ene går til Chungdak Koren for hennes arbeid for tibetanerenes rettigheter i Norge. Den andre til Francis Seiersted for hans virke for yttringsfrihetens sak, både i Institusjonen Fritt Ord, Ytringsfrihetskommisjonen og Nobelkomitéen.

De to prismottakerene demonstrerer hver på sin måte betydningen av det frie ord, og viser gjennom mangeårig praksis hvordan ytringsfriheten er avhengig av at det finnes uredde og tålmodige enkeltindivider som tar den i bruk og forsvarer den.

Oslo, 11. november 2008

Prisutdelingen finner sted på Litteraturhuset (Nedjma), Wergelandsveien 29, Oslo, 13. november kl 12.00 presis.