Strålende anmeldelser av den nye fribyantologien «Å kysse en ørken. Å kysse en myr»

«Tenk at disse forfatterne er her i Norge, midt iblant oss. Tenk så heldige vi er, som får lese dem!» Dette skriver Klassekampens anmelder Carline Tromp i sin omtale av antologien «Å kysse en ørken. Å kysse en myr», som torsdag 23. mai 2019 ble lansert
foran en fullsatt sal
på Verdensteatret i Lillehammer, under Norsk Litteraturfestival.

Boken, som har hatt Johanne Fronth-Nygren som redaktør, inneholder tekster av 13 fribyforfattere bosatt i Norge, og har sin begynnelse i Aserbajdsjan, Egypt, Irak og Eritrea, i Syria, Libya, Bangladesh, Tsjetsjenia og Iran. Med seg har den erfaringer som ligger fjernt fra den norske hverdagen: å ikke være trygg i eget hjem, å ikke få tenke høyt eller elske den man vil, å måtte forlate livet sitt for å berge det. Men med seg har den også fortellinger om det vi alle har til felles: uregjerlige lyster, brå gleder og sårbarhet i møte med fødsel, kjærlighet og død.

De tretten forfatterne som er representert i boken er:
Montaser Abdelmawgood, Haile Bizen Abraha, Manal Al-Sheikh, Sanaa Aoun, Ahmedur Rashid Chowdhury (Tutul), Fatemeh Ekhtesari, Islam Elsanov, Ashur Etwebi, Benyamin Farnam, Ali Hayder, Mehdi Mousavi, Gunel Movlud og Nawzat Shamdin, og oversetterne som har gjort tekstene deres tilgjengelige for oss på norsk, er: Øyvind Berg, Hege Susanne Bergan, Johanne Fronth-Nygren, Nina Zandjani, Oda M. Vinsnes, Paal-Helge Haugen, Gunstein Bakke, Erling Kittelsen, Linda Kjosaas, Arne Ruste, Mohammad Izadi, Anne Karin Torheim og Walid al-Kubaisi.

Antologien er utgitt på Aschehoug forlag etter initiativ fra og i samarbeid med Norsk PEN. Utgivelsen har mottatt tilskudd fra Kulturrådet, Fritt Ord og Kopinor.

En av årets viktigste bøker?
«Å kysse en ørken. Å kysse en myr» er blitt svært godt mottatt av flere anmeldere. Store oppslag i blant annet Aftenposten, Klassekampen og Dagsavisen vitner om at fribyforfatternes stemmer og historier er et viktig og etterlengtet tilskudd til den norske litterære offentligheten.

Ingunn Økland, anmeldelse i Aftenposten: «Norges skjulte mangfold»
«I skyggen av en kritthvit bokbransje har vi et mangfold av forfattere her til lands. (…) Mange norske lesere synes det blir i overkant mye hverdagsliv og selvsentrering i vår samtidslitteratur. I så fall anbefaler jeg boken Å kysse en ørken. Å kysse en myr.»

Carline Tromp, anmeldelse i Klassekampen: «Splinter av verden»
«Det er dette som gjør denne utgivelsen så viktig – den utvider blikket, åpner nye veier inn i litteraturen. (…) Tenk at disse forfatterne er her i Norge, midt iblant oss. Tenk så heldige vi er, som får lese dem!»

Kristina Quintano, anmeldelse i Shuddhashar:
«Forfatter og aktivist Carsten Jensen sa i sin Bjørnsonforelesning på Lillehammer i år at vi i Vesten på mange måter mangler ord til å beskrive krigens konsekvenser. Vi har ikke erfart den, vi kan ikke godt nok beskrive hva det er vi ser og føler og opplever. Likevel er det nettopp dette de tretten forfatterne i denne antologien klarer. De bruker ordene til å beskrive hendelser og følelser og drømmer de aller fleste av oss ikke har noen forutsetning for å beskrive.»

Andrew Kroglund, anmeldelse i Transit magasin: «Med hodet som fotball. 13 fribyforfattere viser i ny antologi hvorfor ord og litteratur kan redde oss»
«Noen ganger gir bøker deg ny innsikt. Andre ganger lykkes de å vekke sterke følelser i deg. Når de gjør begge deler, samtidig, blir ordene viktige våpen for å endre og for å forstå verden. 13 fribyforfattere klarer nettopp det i boka Å kysse en ørken, å kysse en myr»

Omtale i Dagsavisen, og intervju med forfatter Gunel Movlud: «Hun er uønsket av alle i hjemlandet. Også sin egen mor.»

«Å kysse en ørken. Å kysse en myr» er den fjerde fribyantologien Norsk PEN har tatt initiativ til. De tre foregående er: «De stemmeløses røst» (redaktør: Kjell Olaf Jensen, Cappelen Damm 2008), «Under samme himmel» (redaktører: Bente Christensen og Soudabeh Alishahi, Communicatio 2012) og «Instruks i å skrive horedikt» (redaktører: Asbjørn Øverås og Soudabeh Alishahi, Communicatio 2014).


Forfattere og oversettere under lanseringen på Lillehammer 23. mai 2019.


Kulturminister Trine Skei Grande, med et nyervervet eksemplar av antologien. (Foto: Benyamin Farnam)


Aftenposten viet to sider til sin anmeldelse 25.05.2019.

Asieh Amini

asieh-amini
Photo by: Javad Montazeri

Asieh Amini, poet, journalist, and activist, was born in 1973 in Mazandaran Province in Northern Iran. While completing her studies in journalism at Allameh Tabataba’I University in Tehran, Amini worked for several newspapers such as Iran, Zan, and Etemaad (where she worked as social editor), and would later go on to manage the website “Women in Iran”.

From 2004, Amini fought indefatigably to garner international aid and attention for Iranian cases of stoning, juvenile execution, and various kinds of discrimination against women and girls. In October 2006, Amini co-founded the campaign “Stop Stoning Forever”, and became fully immersed in her work as an activist for women’s rights. Her seminal work in journalism has helped to expose Iran’s ongoing stonings, despite Ayatollah Shahroudi’s 2002 moratorium banning the practice.

Amini has emerged triumphantly from a world of arrests, threats, discrimination and censorship to be lauded for her achievements worldwide. In 2005, Amini’s first book of poetry was selected by UNESCO’s office in Tehran as the best poetry collection from young and emerging Iranian poets. Her other accolades include the Human Rights Watch Hellmann/Hammett award (2009), the Oxfam Novib/PEN award (2012), and the Ord i Grenseland Prize (2014).

After a brief imprisonment in 2007, Amini continued her work and activism under pressure. Following a controversial presidential election in 2009, she left her home and eventually came to reside as an ICORN guest writer in Trondheim (2010-2012). She published her first poetry collection in Norwegian in 2011, entitled Kom ikke til min drømmer med gavær (“Don’t come into my dreams with guns”, translated from Farsi into Norwegian by Nina Zandjani), which was followed by a second collection in 2013, Jeg savner å savne deg (“I miss missing you”).

Amini underlines that although her work fighting stoning and the death penalty is of grave importance, and the number of executions in Iran has even increased, these causes should not overshadow various other issues concerning human rights in Iran. Amini asserts, “I believe that the basis of transition and change should be arranged within a society, and in connection with a world community of civil societies. Unfortunately, in Iran, we have had problems with both”. Despite fierce and dedicated activism in the fields of women’s rights, workers’ movements, student movements, human rights groups, and media, Amini feels that the voices of these civil society activists are often silenced domestically, and “hardly heard in the international community because of political and economic interests”.

When asked to highlight a single issue for the international rights community, Amini replied unequivocally: “the freedom of expression of independent civil society. After the Islamic revolution in 1979, and especially after the political conflicts in the 1980’s, during which thousands of people were imprisoned or executed,[Iranians] have never really experienced freedom of speech”.

Amini compares the initial shock and impact of moving to Norway to a business man suddenly losing all of his wealth; “as a poet and journalist, [your] language and audience are your wealth. You can’t bring them to your new home when you move”. Amini recalls her tears upon hearing her daughter speak in her sleep, in a language her mother could not understand. The challenge of a new life caught Amini on the precipice of an abyss, in danger of falling into a deep depression. Rather than tumble over the edge, Amini gritted her teeth, learned Norwegian, and moved forward fearlessly. She credits her continued success in Norway primarily to her family, and to her ICORN coordinator. The latter’s efforts and familiarity with the challenges that face new guest writers helped to ease Amini’s transition into her new community, and aided in creating a growing network that would allow her to continue her work as a writer.

Amini is currently working on a new documentary book, as well as a new book of poetry, while simultaneously completing a Master’s at NTNU in Equality and Diversity. She continues her fight for freedom of speech in cooperation with Norwegian PEN, for which she currently serves on the Board of Directors, as well as maintaining her contacts in the Iranian community of human and women’s rights.

To read more about Asieh Amini’s work in Iran concerning stoning and juvenile execution, see Laura Secor’s article, “War of Words”, as featured in the New Yorker (January, 2016):

http://www.newyorker.com/magazine/2016/01/04/war-of-words-annals-of-activism-laura-secor

October 2016: Asieh Amini

Guest Writer of the Month

asieh-amini
Photo by: Javad Montazeri

Asieh Amini, poet, journalist, and activist, was born in 1973 in Mazandaran Province in Northern Iran. While completing her studies in journalism at Allameh Tabataba’I University in Tehran, Amini worked for several newspapers such as Iran, Zan, and Etemaad (where she worked as social editor), and would later go on to manage the website “Women in Iran”.

From 2004, Amini fought indefatigably to garner international aid and attention for Iranian cases of stoning, juvenile execution, and various kinds of discrimination against women and girls. In October 2006, Amini co-founded the campaign “Stop Stoning Forever”, and became fully immersed in her work as an activist for women’s rights. Her seminal work in journalism has helped to expose Iran’s ongoing stonings, despite Ayatollah Shahroudi’s 2002 moratorium banning the practice.

Amini has emerged triumphantly from a world of arrests, threats, discrimination and censorship to be lauded for her achievements worldwide. In 2005, Amini’s first book of poetry was selected by UNESCO’s office in Tehran as the best poetry collection from young and emerging Iranian poets. Her other accolades include the Human Rights Watch Hellmann/Hammett award (2009), the Oxfam Novib/PEN award (2012), and the Ord i Grenseland Prize (2014).

After a brief imprisonment in 2007, Amini continued her work and activism under pressure. Following a controversial presidential election in 2009, she left her home and eventually came to reside as an ICORN guest writer in Trondheim (2010-2012). She published her first poetry collection in Norwegian in 2011, entitled Kom ikke til min drømmer med gavær (“Don’t come into my dreams with guns”, translated from Farsi into Norwegian by Nina Zandjani), which was followed by a second collection in 2013, Jeg savner å savne deg (“I miss missing you”).

Amini underlines that although her work fighting stoning and the death penalty is of grave importance, and the number of executions in Iran has even increased, these causes should not overshadow various other issues concerning human rights in Iran. Amini asserts, “I believe that the basis of transition and change should be arranged within a society, and in connection with a world community of civil societies. Unfortunately, in Iran, we have had problems with both”. Despite fierce and dedicated activism in the fields of women’s rights, workers’ movements, student movements, human rights groups, and media, Amini feels that the voices of these civil society activists are often silenced domestically, and “hardly heard in the international community because of political and economic interests”.

When asked to highlight a single issue for the international rights community, Amini replied unequivocally: “the freedom of expression of independent civil society. After the Islamic revolution in 1979, and especially after the political conflicts in the 1980’s, during which thousands of people were imprisoned or executed, [Iranians] have never really experienced freedom of speech”.

Amini compares the initial shock and impact of moving to Norway to a business man suddenly losing all of his wealth; “as a poet and journalist, [your] language and audience are your wealth. You can’t bring them to your new home when you move”. Amini recalls her tears upon hearing her daughter speak in her sleep, in a language her mother could not understand. The challenge of a new life caught Amini on the precipice of an abyss, in danger of falling into a deep depression. Rather than tumble over the edge, Amini gritted her teeth, learned Norwegian, and moved forward fearlessly. She credits her continued success in Norway primarily to her family, and to her ICORN coordinator. The latter’s efforts and familiarity with the challenges that face new guest writers helped to ease Amini’s transition into her new community, and aided in creating a growing network that would allow her to continue her work as a writer.

Amini is currently working on a new documentary book, as well as a new book of poetry, while simultaneously completing a Master’s at NTNU in Equality and Diversity. She continues her fight for freedom of speech in cooperation with Norwegian PEN, for which she currently serves on the Board of Directors, as well as maintaining her contacts in the Iranian community of human and women’s rights.

To read more about Asieh Amini’s work in Iran concerning stoning and juvenile execution, see Laura Secor’s article, “War of Words”, as featured in the New Yorker (January, 2016):

http://www.newyorker.com/magazine/2016/01/04/war-of-words-annals-of-activism-laura-secor

Ytringsfriheten taper i statsbudsjettet – støtten til forfulgte forfattere kuttes

I statsbudsjettet for 2016 foreslår regjeringen å redusere kvoten for flyktninger fra andre land enn Syria fra 1120 til 120. Dette vil ramme flyktninger som kommer til Norge på denne kvoten.  Blant disse er skribenter som er blitt truet for bruk av sin ytringsfrihet og som er blitt invitert til norske byer som fribyforfattere under fribyordningen. 

Fribyordningen for forfulgte forfattere må ikke rammes. Forfattere, skribenter, journalister, bloggere og tegnere er frie internasjonale stemmer. Forfulgte forfattere kommer til Norge som en del av en sammensatt gruppe kvoteflyktninger. Skal fribyordningen fortsatt være en garanti for at skribenter kan ytre seg fritt, må kvoten for flyktninger fra land utenom Syria ikke reduseres, men komme i tillegg til kvoten for syriske flyktninger.

Fribyforfatterne representerer de talløse uavhengige, kritiske og skapende ytrerne verden over som blir forfulgt, fengslet eller for alltid brakt til taushet.

– Ved at Norge tar imot forfulgte forfattere, tar vi ikke bare et viktig standpunkt i forsvar av ytringsfrihet, men bidrar konkret til å hjelpe eller redde mennesker og sikre at deres stemmer blir hørt, sier William Nygaard, styreleder i Norsk PEN.

Det dramatiske kuttforslaget står i sterk kontrast til dagens kunngjøring av Nobelprisen i litteratur til den tidligere fribyforfatteren Svetlana Aleksijevitsj. Aleksijevitsj har selv opplevd trakassering og forfølgelse i sitt hjemland Hviterussland som følge av sitt forfatterskap, og ble tatt imot i Gøteborg som fribyforfatter i 2006.

Justisdepartementets forslag til kutt er i konflikt med Utenriksdepartementets satsning på menneskerettigheter og ytringsfrihet slik den er beskrevet i Meld.St. 10 (2014-2015) Muligheter for alle – menneskerettighetene som mål og middel i utenriks- og utviklingspolitikken og på Utenriksdepartementets nettside: Regjeringen anser ytringsfrihet som avgjørende for realiseringen av menneskerettighetene, og vil gi arbeidet med ytringsfrihet økt prioritet i norsk utenriks- og utviklingspolitikk.

Blant Utenriksdepartementets prioriterte innsatsområder er: Bidra til økt beskyttelse av journalister og andre mediearbeidere, bloggere, forfattere og utøvere av frie kunstneriske uttrykk.

– Dersom regjeringen mener alvor med sin satsning på menneskerettigheter og ytringsfrihet, må den stå ved løftene om å øke beskyttelsen av forfattere, mediearbeidere og utøvere av frie kunstneriske uttrykk og sikre at forfulgte forfattere får anledning til å søke tilflukt i Norge også i årene fremover, sier Nygaard.

Om fribyordningen
En friby er en by som har påtatt seg å være vertskap for en forfulgt forfatter i opptil to år. Fribyene er tilknyttet organisasjonen ICORN (International Cities of Refuge Network), som administrerer ordningen. Byene forplikter seg til å ta imot en forfulgt forfatter med eventuell familie i to år og sørge for bolig og nødvendig livsopphold.

Det finnes i dag over 50 fribyer som er tilknyttet ICORN. 14 av byene er i Norge: Bergen, Bø, Drøbak, Harstad, Haugesund, Kristiansand, Levanger, Lillehammer, Molde, Oslo, Skien, Stavanger, Tromsø og Trondheim.

Fribyforfatterne
For at en person skal komme inn under fribyordningen, må han/hun være forfatter med en viss litterær produksjon og bevislig være truet eller forfulgt i sitt hjemland på grunn av sitt litterære virke. Definisjonen «forfatter» inkluderer forfattere av både skjønnlitterære og faglitterære verk og skuespill, poeter, redaktører, oversettere, forleggere, journalister, bloggere, filmskapere, tekstforfattere og avistegnere.

Ytterligere informasjon:
Elisabeth Eide, nestleder i Norsk PEN: 995 38 384
Elisabeth Dyvik, programdirektør i ICORN: 475 10 557

Tegningen er laget av Fadi Abou Hassan, fribytegner i Drøbak.

Soudabeh Alishahi

Foto: Ana Leticia Sigvartsen / NRK
Foto: Ana Leticia Sigvartsen / NRK

Forfatter Soudabeh Alishahi er styremedlem i Norsk PEN og var fribyforfatter i Oslo fra 2001 til 2003. Soudabeh kommer opprinnelig fra Iran, og begynte å skrive allerede som tenåring. Etter at hun i 1999 fikk publisert sin første novellesamling, som ble oppfattet som regimekritisk og blant annet omhandlet kvinners manglende rettigheter i Iran, mottok hun trusler, ble arrestert og fikk utreiseforbud. Hun flyktet fra landet i 2000, og fikk deretter opphold i Oslo i 2001 som byens første fribyforfatter.

Novellesamlingen «Midtveis» var hennes første utgivelse på et norsk forlag. Nå er hun aktuell med sin nye roman, «Smil», som nettopp er kommet ut på Gyldendal.

Gyldendals omtale av Soudabehs nye roman:

«Smil» handler om Partow, som bor utenfor Teheran med mannen Jones og svigerfaren Haji Barat. Partow er assistent i en frisørsalong, Jones er gal og svigerfaren en sterkt pleietrengende krigsinvalid. For at hverdagen skal gå rundt, har familien ansatt afghaneren Soleiman, han skal på ulike måter bidra til at både far og sønn får den hjelpen de trenger. Historien fortelles av Partow, men da hun får tak i Soleimans dagbok, veksler romanen mellom hans nedtegnelser og Partows egen fortelling. Med en god porsjon galgenhumor og stor innlevelse fletter Soudabeh Alishahi det iranske dagliglivet og den politiske virkeligheten før og etter innføringen av prestestyret sammen i en roman utenom det vanlige.

 

Les mer her:

«Soudabeh Alishahi med ny roman» – Norsk PEN
«Norsk friby reddet stemmen hennes» – Dagsavisen
«Dette er en seier for meg» – Den norske Forfatterforening
«Fri forfatter» – Utrop
Ikke la dem piske ordet! – Norsk PEN
Hard konkurranse med norske forfattere – NRK
Soudabeh Alishahi – ICORNs forfatterkatalog

 

Fribyforfatter Asieh Amini mottar Ord i Grenselandprisen 2014

Overrekkelsen skjer under åpningen av Ord i Grenseland, torsdag 4. september.  Amini hadde arbeidet som journalist i Iran i mange år da hun i 2003 ble tvunget til å gå under jorden.  Hun ble overvåket og kontrollert og i 2007 ble hun arrestert og plassert i det beryktede Evin-fengselet.  Etter å ha blitt løslatt flyktet hun fra Iran og kom til Norge og Trondheim i 2009.  Hun var fribyforfatter i Trondheim fram til 2011.

Norsk PEN gratulerer med prisen.

Mottakelse for fribyforfatter Mahsa Nikan

mahsa26. februar arrangerte Oslo kommune en offisiell mottakelse for Mahsa Nikan, fribyforfatteren i Oslo. Det ble en flott seanse med hilsener, taler, opplesning, fortelling, musikk og sang og til og med spontan dans. Norsk PEN var representert ved styremedlemPeter Normann Waage og koordinator Hege Newth Nouri. Waage ønsket Mahsa velkommen og holdt en tale om ytringsfriheten og forfølgelse fra et overordnet perspektiv. Talen gjengis her med forfatterens tillatelse.

Tale til Mahsa Nikan, Oslo nye fribyforfatter 26. februar 2014 av Peter Normann Waage, forfatter og styremedlem i Norsk PEN

Kjære gjester – og ikke minst: Kjære Mahsa Nikan!

Selv om du har vært i Oslo i nærmer ett år, kan jeg vel også få benytte anledningen til å ønske deg velkommen – og til å gratulere Oslo med nok en fribyforfatter.

Fribynettverket, International Cities of Refuge Network, eller ICORN,  er verdensomspennende; det koordineres fra Stavanger og ble opprinnelig startet etter initiativ fra Salman Rushdie tidlig på 1990-tallet. Den første tiden ble det administrert av  Det internasjonale forfatterparlamentet. I 2006 ble ICORN offisielt etablert med sete i Stavanger. I Norge er det Norsk PEN som foreslår forfattere til fribyene – etter at PEN International og ICORN har dokumentert og bekreftet at vedkommende forfatter faktisk er forfatter og faktisk er forfulgt.

I egenskap av styremedlem i Norsk PEN er jeg blitt bedt om her å si noen ord om ytringsfrihet og forfølgelse fra et overordnet perspektiv.

Da passer det godt å ta utgangspunkt i en tekst av den forfatteren som tok initiativ til fribyordningen – og som på kroppen virkelig har følt hva det kan koste å være forfatter, Salman Rushdie.

I hans Herbert Read Memorial Lecture fra 1990, Er intet hellig, skriver Rushdie:

«Tenk deg følgende. Du våkner en morgen og oppdager at du befinner deg i et stort hus med mange krinkler og kroker. Du gir deg til å vandre omkring og skjønner at huset er så enormt at du aldri vil bli kjent overalt.»

I huset er det fremmede, men også familiemedlemmer, venner, kjærester. Det finnes ingen utgang – det kan du godta. For du har oppdaget at det finnes et spesielt, tilsynelatende uanselig rom i huset:

«Rommet er tomt, men det  er stemmer der inne, stemmer som etter alt å dømme hvisker nettopp til deg. Du drar kjensel på noen av stemmene, andre er fullstendig ukjente for deg. (…) Noen av dem ytrer seg bare i obskøne vendinger. Noen er biske og spydige. Noen er kjærlige og omsorgsfulle. Noen er morsomme. Noen er triste. De mest interessante stemmene er alt dette på én gang. Du begynner å gå stadig oftere til rommet. Langsomt skjønner du at de fleste menneskene i huset bruker slike rom enkelte ganger. (…)

Tenk deg nå at du våkner en morgen og fremdeles befinner deg i det store huset, men alle stemme-rommene er forsvunnet. Det er som om de er blitt feid vekk. Nå er det ingen steder i hele huset hvor du kan gå og høre stemmer som snakker om alt på alle mulige måter. (…) Nå husker du også at det ikke er noen utgang fra huset. Og da er det du synes at nettopp det er uutholdelig. (…) Du ser det samme i alles øyne: Hvordan kommer vi oss ut herfra? Det blir klart at huset er et fengsel. Folk begynner å hyle, dunke i veggene. Noen kommer med skytevåpen. Huset begynner å skjelve.

(…)

Litteraturen er det ene stedet i ethvert samfunn hvor vi, i vårt eget hodes lønnkammer, kan hørestemmer som snakker om alt på alle mulige måter. Når vi vil forsikre oss om at den privilegerte arenaen blir bevart, er det ikke fordi forfattere ønsker seg en uinnskrenket frihet til å si og gjøre akkurat hva de vil. Det er det at vi, alle sammen, lesere og forfattere og borgere og generaler og gudsmenn har bruk for det lille uanselige rommet.»

Så langt Salman Rushdie.

Det som gjelder for litteraturen spesielt, gjelder naturligvis for ytringsfriheten generelt.  Svekkes den, begynner huset å skjelve – og snart kommer folk med skytevåpen.

De kan ha mange begrunnelser for å forvandle våre liv til et fengsel; de kan gjøre det på vegne av en religion, en ideologi – eller simpelthen for å forsvare egen makt, uten å maskere den bak noen såkalt høyere hensikt. Felles for dem er imidlertid at de er redde, redde for ytringsfriheten.

Hvorfor opplever da autoritære mennesker ytringsfriheten som en så stor trussel?

Da jeg i midten av 1990-tallet var i St. Petersburg sammen med den tidligere formannen for Ytringsfrihetskommisjonen, Francis Sejersted, ble han invitert til en tv-debatt med guvernør Vladimir Jakovlev. Tema var ytringsfrihet.

Etter opptaket spurte jeg Sejersted hvordan det hadde gått. «Du vet,» svarte han, «Jakovlev åpnet med å erklære at visst skal vi ha ytringsfrihet. Men det som ytres må være sant. Og da hadde jeg ham!»

Den som tror at ytringsfriheten er til for at «sannheten skal avdekkes» eller for at det som er «sant» skal kunne komme frem – eller for den saks skyld vil begrense ytringsfriheten fordi «det sanne» ikke skal besudles og krenkes, tenker autoritært og aner ikke hva saken dreier seg om. Argumentene vitner om at man har et utvendig forhold til hva som er «sant». Det impliserer at sannhet er noe som kommer til en utenfra, som formidles av en autoritet, en prest, en skriftlærd eller partifunksjonær, eller at den er noe man liksom kan hente lik en pakke på postkontoret. Men som allerede John Stuart Mill påpekte: Vi har ikke ytringsfrihet for å avdekke sannheten, men for åfinne frem til sannheten. Det gjelder ikke bare dens skikkelse av informasjonsfrihet; det gjelder for enhver ytring.

Sannheten er en høyst personlig og intim størrelse. Den kan bare erobres og oppnås av den enkelte – og hver i sær vil vi gjøre det på vårt vis. Vi har alle våre mentale rom med overraskende stemmer som hvisker vår egen sannhet til oss. Så får alle disse sannhetene brytes mot hverandre i den offentlige arena.

Ytringsfriheten er nødvendig for at hver og én skal kunne komme til seg selv, utvikle seg og bevare sin selvstendighet og verdighet.

Også derfor er den en så umistelig verdi.

Dette aner de autoritært tenkende menneskene. Derfor er de så redde for ytringsfriheten. De er redde for noe de selv mangler, nemlig selvstendighet.

Autoritære mennesker er per definisjon uselvstendige – de støtter seg jo til en autoritet, ikke til seg selv. Det verste de vet er selvstendighet. Det minner dem om hva de selv kunne ha vært.

Sokrates er en av ytringsfrihetens pionérer. Betegnende nok sto han fadder til hele den vesterlandske filosofi og dens søken etter selverkjennelse. Ikke rart da, at han ble offer for de autoritæres redsel og måtte tømme giftbegeret. Ikke bare fordi han hadde kledd makten naken. Han lærte menneskene å tenke.

Av orakelet i Delfi fikk Sokrates vite at han var den klokeste i Athen. Det er ikke mulig! svarte han. Jeg vet jo bare ett – at jeg intet vet. Og for å prøve orakelets svar, og dermed sette også sine medborgere på prøve, oppsøkte han mennesker som hevdet at de virkelig visste noe – og spurte dem ut. Resultatet var, som vi vet, at de ble stående tilbake som de virkelig uvitende.

Sokrates spurte. Den som spør, tenker. Den som vet og har meninger, tenker ikke. Hvorfor skulle han eller hun gjøre det? Man kjenner jo allerede sannheten. Da spør man ikke lenger etter den.

Det gjør heller ikke undertrykkende makthavere. De er jo sannhetens forvaltere.

Gjennom en fungerende ytrings- og informasjonsfrihet, derimot, aktiviseres så å si samfunnets tenkning. Samfunn og fellesskap styrkes gjennom kritikk, åpenhet og ytringsfrihet. Det svekkes ikke, slik autoritære myndigheter prøver å få oss til å tro. Idet vi selv må søke etter sannheten, styrker vi vår selverkjennelse og selvstendighet. Det kommer hele samfunnet til gode.

Gjennom ytringsfriheten kommer også den virkelige kamparena til syne. Kampen om fremtiden foregår nemlig ikke på noen håndgripelig krigsskueplass. Den er en kamp om den virkelige makten, om definisjonsmakten. Den som eier den – har makten. Ordets makt er den virkelige makt – enda en grunn til å sensurere ytringene, sett fra de autoritæres side.

Det er lett å kjenne igjen tyranner når de opptrer som det, nettopp tyranner som ønsker at vi skal gjøre det de vil, og ikke det vi vil. Verre er det å gjenkjenne undertrykkelsen dersom den tilbyr oss noe vi liker. Men uansett hvor behagelig det måtte synes å drukne seg i komfort, la reklamens siste skrik bestemme våre skritt og gi etter for konformitetspress, representerer også dét en trussel mot ytringsfriheten. Den legger seg som et vått ullteppe over så vel samfunn som individ.

Jeg nevner dette fordi vi så lett glemmer at det ikke bare er prestestyre eller diktatorer som er ytringsfrihetens fiende, men kommersialisering og fristelsen til det som Neil Postman i sin tid kalte «å more seg til døde». Det er Vestens utfordring.

Desto større grunn til å hilse de mangfoldige stemmene velkommen, som ICORN gir plass til gjennom sitt nettverk. Fribyforfatterne får ikke bare et fristed; også vi som bor her, får anledning til å stifte bekjentskap med synspunkter, kunstneriske uttrykksformer og blikkretninger som i utgangspunktet var oss fremmede. Dermed utvides det rommet Rushdie talte om. Veggene sikres; huset står stødigere.

Så, kjære Mahsa Nikan, du skal være hjertelig velkommen til Oslo. Ikke bare beriker du byen med din stemme. I kraft av å være barnebokforfatter – og etter det jeg leser i avisen ønsker du dessuten å arbeide med barn her i byen – er ditt bidrag av uvurderlig betydning. Det henvender seg til fremtiden. Du er mer enn godt skikket til å gi den oppvoksende slekt en forståelse av ytringsfrihetens nødvendighet og umistelige verdi.

26. september:

Norsk PEN lanserer ny fribyforfatterantologi

26. september lanserte Norsk PEN den nye fribyantologien «Under samme himmel» under et arrangement på Litteraturhuset i Oslo kl  19.00.  Antologien, som er redigert av Soudabeh Alishahi og Bente Christensen, inneholder tekster av nåværende og tidligere fribyforfattere som bor i Norge.  Under arrangementet i Oslo leste Aziz Sangtarash, Soudabeh Alishahi, Gilles Dossou-Gouin, Musa Mutaev og Philo Ikonya utdrag av tekster fra antologien.

I forbindelse med Norsk PENs 90-årsjubileum 15. november, utfordret Norsk PEN tre forfattere til å si noen ord om hvorfor ytringsfrihet er viktig for dem og å knytte dette opp til en tekst fra antologien.  Her kan du lese forfatter og tidligere styremedlem Terje Holtet Larsens innlegg.

Antologien er utgitt på Communicatio forlag med støtte fra Norsk kulturråd, Fritt Ord og UD.

En lignende lansering fannt sted torsdag 27.09 på ICORNs stand på Bok og Bibliotek – bokmessen i Gøteborg.

Oslos nye fribyforfatter nektes utreise fra Tyrkia

PRESSEMELDING

Oslos nye fribyforfatter nektes utreise fra Tyrkia

Den iransk-kurdiske lyrikeren Ayaz Khoshyawashan er invitert av norske myndigheter som ny fribyforfatter i Oslo, men nektes nå utreise fra Tyrkia.  Khoshyawashan er blant de ca. 1.200 iranske flyktningene som er kommet til Tyrkia etter et midlertidige opphold i Irak.  Tyrkiske myndigheter mener at disse flyktningene skal returnere til Irak, men i lys av situasjonen der er de gitt midlertidig oppholdstillatelse i Tyrkia.  FNs høykommisær for flyktninger (UNHCR) er i dialog med tyrkiske myndigheter, men de tillater ikke at UNCHR besørger omplassering av disse flyktningene til andre land da de frykter at dette vil føre til en situasjon der stadig flere iranske flyktninger vil bruke Tyrkia som transittland.

UNHCR har nå bedt tyrkiske myndigheter om å vise større grad av fleksibilitet, særlig for de av flyktningene som vil få problemer hvis de returnerer til Irak og de som har helseproblemer som de ikke kan få behandling for i Tyrkia.  De har også bedt om spesialbehandling for de av flyktningene som har fått oppholdstillatelse utenfor Tyrkia, slik tilfellet er med Ayaz Khoshyawashan.

Norsk PEN finner det absurd at en flyktning som er invitert til Oslo som fribyforfatter og på den måten sikret varig opphold i Norge ikke skal få utreisetillatelse fra Tyrkia.  I forbindelse med den tyrkiske statsministerens besøk i Oslo neste uke vil Norsk PEN henstille til norske medier å stille spørsmål til statsminister Erdogan vedrørende denne spesielle saken.  I forkant av hans besøk har Norsk PEN informert UD og den norske ambassadøren i Ankara, samt Oslos ordfører om situasjonen og også bedt om at dette videreformidles til statsminister Erdogan.

Ytterligere informasjon og bakgrunn:
Kjell Olaf Jensen, leder i Norsk PEN – 2219 4551
– 9305 4027
Carl Morten Iversen, generalsekretær – 2247 9220 –
926 88 023