Historien om Gezi-demonstrasjonene i Istanbul i fjor er nå tilgjengelig online

Visste du at den første personen som protesterte mot ødeleggelse av Geziparken ikke var blant fjorårets demonstranter, men en mann som protesterte mot bygging i parken for seks tiår siden? I 1952, trakk byplanlegger Aron Angel, som hadde vært involvert i planleggingen av den opprinnelige parken, seg fra sin stilling som sjefsbyplanlegger i protest mot byggingen av Hilton Hotel, det første inngrepet i det som da var en mye større plass enn i dag. «Jeg er skamfull,» skrev han i sin avskjedssøknad » over å jobbe for en organisasjon hvor personlige interesser synes å være det viktigste.»  De samme personlige interessene  var grunnlag for protestene 61 år senere.

Visste du at protesten som brøt ut på Taksim-plassen er en del av den lange historien om folkelig opprør på torget og i byen?  I løpet av 400 år med ottomansk styre, ble over 100 demonstrasjoner iscenesatt over hele Istanbul.  Demonstrasjonene førte ofte til at hundrevis ble drept og at sultanene ble detronisert. Etter at det Ottomanske riket brøt sammen, har Taksim-plassen vært et senter for demonstrasjoner helt fra 1900-tallet og fram til i dag.

Visste du at den første internasjonale fotballturnering som ble arrangert  i Tyrkia var i 1923 og ble holdt på en bane inne i en militær kaserne på Taksim Square? (Det var mellom Tyrkia og Romania og endte uavgjort.) Brakkene ble revet i 1940, og en bygning som myndighetene hadde foreslått å rekonstruere på den gjenværende grønne plassen, var utgangspunktet for demonstrasjonene i 2013.

Disse, og mange andre fascinerende fakta om historiske protester i Istanbul,  fram til demonstrasjonene i Geziparken i 2013, skulle stå på trykk i en «Gezidemonstrasjonsutgave» av noe som heter «NTV Tarih (Historie) magasin»,  planlagt for utgivelse i dagene etter hendelsene.

Men det var nære på at publikasjonen ikke ble noe av. Bladets eiere, Doğuş Media Group som også eier kringkastingsstasjonen, NTV, stoppet trykkingen av Gezi-utgaven – det ville ha vært den 54. utgaven av magasinet – for deretter å beordre hele bladet nedlagt, til tross for at det var meget populært og hadde et månedlig opplag på 35.000.  Doğuş er et av flere mediekonsern som er avhengige av gode forbindelser med regjeringen og som var blitt kritisert for ikke å dekke protestene etter at de var blitt utsatt for politisk press.

NTV Tarih redaktør Gürsel Göncü og teamet hans trakk seg i protest, og trosset eierne ved å legge ut bladet på nett.  Litt senere grep Istanbulforlaget Metis inn og utga en trykket versjon av magasinet. Dette ble en populær utgivelse som kom i tre opplag i løpet av noen uker. Overskuddet fra salget ble donert til familiene til de sju demonstrantene som ble drept under protestene.

Nå har Metis publisert en engelsk utgave av Tarih, noe som gir lesere utenfor Tyrkia en mulighet til å lese denne dokumentasjonen av både Gezi Resistance og forholdet mellom regjeringen og media i Tyrkia gjennom historiske beretninger, moderne fotografier og illustrasjoner. I tillegg til de fascinerende historiske beretningene, kan du gjenoppleve det som skjedde i de to viktige ukene i juni 2013, gjennom magasinets daglige fotodagbok, lære av sosiale medier innflytelse og sammenligne det som skjedde i Istanbul med annen «sivil ulydighet» i Spania, London, New York og Brasil.

Den engelske utgaven er støttet av Norsk Faglitterær Forfatter- og oversetterforening, Norsk PEN og Fritt Ord og bidrar til å markere hvordan tyrkiske forfattere, redaktører og utgivere demonstrerte fasthet og styrke ved ikke å gi etter for presset om sensur.

Du kan lese den engelske utgaven på denne lenken: http://cdn.metiskitap.com/Documents/historyrecordedlive/#p=1

Det rettsløse Tyrkia

Vi som er blitt glad i og fascinert over Tyrkia som folk og kultur blir nedstemt over å følge utviklingen de siste årene, og ikke minst de siste månedenes maktkamper.

Bildet er sammensatt – trist, men også fullt av håp hvis det ikke var for den etniske kompleksitet, de utrenede demokratiske reflekser og et regime som går den gale veien i sin søken etter sentralistisk egenmakt fremfor demokratisk fellesmakt med sitt folk.

Fra jeg kom til Tyrkia for få år siden, til i dag, har utviklingen gått i udemokratisk retning:
Det rådet et håp i og utenfor Tyrkia da AK-partiet kom til makten i 2002 og med Recep Tayyip Erdogan som statsminister siden mars 2003 og Abdullah Gül som president. Mange trodde et slitent Tyrkia etter gjentatte kupp og militærregimer skulle la det beste i den sekulære åpenheten kunne forenes med et åpent politisk, religiøst og trygt samfunn for alle.

Og makten ble brukt, men ikke til å bygge samhold og demokrati fra grunnen av. Tvert om – maktens fristelser lokker det nye regimet, som andre før dem, til å prioritere autoritær makt ovenfra fremfor å bygge demokratisk makt i tillit med sitt folk nedenfra, på tvers av etnisk ulikhet og strid.

De autoritære symptomene blir nå stadig tydeligere – selvsensuren til tross. Vi har vært vitne til rettsaker mot journalister og forleggere med produserte bevis og med årelange varetektsfengslinger som følge. Vi har sett hvordan antiterrorlovgivningen misbrukes ved varetektsfengslinger og som rettsgrunnlag ved dommer. Vi kjenner alle det rekordstore antallet arrestasjoner av journalister, redaktører, forleggere og universitetsfolk – med årelang varetekt og dommer, uten innsyn i saken.

I mars i år var det lokalvalg, og flere titalls fengslede journalister og andre «aktivister» blir brått sluppet fri. Disse frigivelsene blir nok et bevis på det vilkårlige – på det rettsløse samfunnet Tyrkia.

Presidentvalgets første runde i august 2014 nærmer seg. Recep Tayyip Erdogan kan ikke gjenvelges som statsminister, men mye tilsier at han vil stille som presidentkandidat.

Helst ville han nok ønsket, allerede før valget, å få gjennomført de foreslåtte grunnlovsendringene som ville gitt ham større makt som president, men den siste tidens demonstrasjoner, maktkamp og korrupsjonsanklager har forsinket prosessen. Likevel: Endringene vil komme, i tur og orden.

Demonstrasjonene på Taksim-plassen og Gezi-parken i Istanbul i fjor var ikke bare en protest mot rivning av Atatürks symbolske kulturbygg til fordel for en moske og et kjøpesenter. De var vel så mye et skrik av frykt for at frihet skal forsvinne.

Vi er kjent med hvordan vennskapet mellom den islamske Gülen-bevegelsen og statsminister Erdogan har snudd til en strid om makt og beskyldninger om korrupsjon. Den velstående Gülen-bevegelsen med sin leder, imamen Fetullah Gülen, flyktet til Pennsylvania, har behersket store deler av rettsapparat og politietat. Da vennskap ble til uvennskap kom korrupsjonsbeskyldningene listig timet foran lokal- og presidentvalg. Erdogans mottrekk ble lynrask avsetting og omrokkering av tusentalls politifolk og enkeltansvarlige i rettssystemet.

Videre, vi leser om det kanskje mest skremmende pragmatiske virkemiddelet mot ytringsfrihet og demokratiske prosesser – myndighetenes økonomiske forfølgelse og straff av kritiske medier. Om statlige oppdrag som fordeles eller omfordeles etter grad av vennskap eller kritisk motstand. Og motsatt, hvordan straffebeskatning av medieeiere rammer redaktører og journalister med selvsensur eller oppsigelser. Selvsensuren er blitt deretter. Dette er den største trusselen mot ytringsfrihet og reelt demokrati i vår tid.

Slik korrumpert mediemakt benyttes av Erdogan for å sikre sin posisjon. Og han vant da også lokalvalget i mars. Han har nå en noe redusert støtte fra 41% av media mens Gülen sies å ligge 27%.

Siste ord er definitivt ikke sagt i maktkampen.

Det er tydelig at dagens regime vil drive Tyrkia mot mindre sekularitet, sterkere sentralmakt og et styrket muslimsk samfunn.  Det er lov, hvis folket vil. Folket er splittet, og den bokstavelig talt lovløse makten ligger i Erdogans hender. Den har han tilranet seg steg for steg ved maktmisbruk. Hvor ille vil det bli i et Tyrkiahvis Erdogan kommer til presidentmakt? Nå snakkes det åpent snakkes om en fascistisk utvikling blant pressefolk og intellektuelle ved aktivt spill på nasjonalisme, religion som økt politisk virkemiddel, personlig makteksponering og misbruk av rettstaten til regimets fortrinn. Stemmene utenfra hjelper, men ansvaret for endring ligger til syvende og sist hos tyrkere selv.

Vår tids største demokratiske utfordringer er brytningen mellom økonomisk liberalisme, religioners rivalisering og den konstante dragning mot egenmakt. Det er vår oppgave som aktivister til støtte for menneskeverdet, religions-, ytringsfrihet og demokrati ustoppelig å påpeke overtrampene. Ellers kommer overgrep og overtramp på løpende bånd. Tyrkias utvikling er en advarsel og en utfordrende oppgave.

William Nygaard