Pressefrihet i Hviterussland

Pressefrihet i et postkommunistisk samfunn

Rapport fra et seminar i Minsk, 18.-19. oktober 2002

 

Arrangører:
Belarusian Association of Journalists (BAJ)
Belarusian PEN
Den norske Helsingforskomité
Norsk PEN

Seminaret var finansiert av Institusjonen Fritt Ord
og Norsk Journalistlag.

Norske deltagere var Tomasz Waszko, Den norske Helsingforskomité og Kjell Olaf Jensen, Norsk PEN, i tillegg til deltagere fra Litauen (Almantas Samalavicius, Litauisk PEN), Russland (Alexander Tkachenko, Russisk PEN), Ukraina og Polen.

Fra Hviterussland deltok ca. 65 medlemmer fra Hviterussisk PEN og Hviterussisk Journalistlag. Deltagerne kom fra hele Hviterussland og var svært ivrige – møter med kolleger utenfra var sjeldne.

Seminaret ble arrangert ved et tyskeid konferansesenter utenfor byen, fordi dette var det eneste stedet hvor man kunne være sikker på at man virkelig ville få arrangere seminaret, da det kom til stykket. Andre steder hadde man hatt dårlige erfaringer med eiere som trakk seg i siste liten.

De hviterussiske deltagernes innledninger dreide seg stort sett om forholdene på deres hjemsteder: antall aviser og tidsskrifter, opplag, hva slags politiske forfølgelser de var utsatt for. Det var – naturlig nok – tydelig at det betydde mye å fortelle nettopp dette. Dermed ble det først og fremst de utenlandske deltagerne som anla mer prinsipielle synsvinkler. I det hele tatt virket deltagerne mer interessert i å fortelle om sin egen situasjon enn i å høre på hverandre. Alt dette minner sterkt om seminarer og konferanser som ble arrangert i Sovjetunionen før kommunistregimenes fall.

Situasjonen virker svært vanskelig for alle hviterussiske skribenter, journalister, forfattere og utgivere, og den er tydeligvis under stadig forverring. Det har skjedd en rekke ganger i det siste at forfattere og journalister er blitt banket opp på gaten i Minsk, av snauskaller og annen pøbel. Politiet har hver gang bare henlagt saken. Disse overfallene har skjedd altfor systematisk til at ofrene kan ha vært tilfeldig valgt. Således er flere i ledelsen av Hviterussisk PEN blitt overfalt – dette er en utvikling til det verre som har skjedd siden mitt forrige besøk i Minsk i juli, altså i løpet av tre måneder.

Til stede var også Viktor Ibashkevic, avisredaktøren som er dømt til 1 1/2 års straffarbeid for forsøk på fornærmelse av president Alexander Lukashenko – han var ennå ikke innkalt til soning. Jeg spurte ham hva forsøket på fornærmelse gikk ut på, og fikk til svar at det dreide seg om en artikkel han hadde skrevet, men avisen ble beslaglagt før staben rakk å distribuere den.

Andre mente at det nåværende regimet lever på oppsigelse og vil være borte i løpet av en femårsperiode. Om dette er ønskedrømmer, gjenstår å se – Hviterussland ligger i dag som et både isolert og anakronistisk mareritt i Europa, men med en svak og dårlig organisert opposisjon som først og fremst består av de intellektuelle, med dårlig oppslutning blant befolkningen ellers. Det virker mer sannsynlig at regimet vil grunnstøte på grunn av økonomien enn på grunn av de intellektuelles virksomhet alene, slik det jo også skjedde i Sovjetunionen: Nå begynner man å merke problemer med gass- og oljeleveransene fra russiske selskaper, i og med at hviterussiske myndigheter oppsiktsvekkende nok later til å stille seg uforstående til at disse leveransene må betales.

Oslo, 17. november 2002
Kjell Olaf Jensen
Norsk PEN.

Fra ytringsfrihetens verden — Hviterussland

Fra ytringsfrihetens verden — Hviterussland

Av Kjell Olaf Jensen, leder for Norsk P.E.N.

Den 13. juni 2002 ble den hviterussiske avisen Narodnaja Voljas krav om å få opphevet en advarsel mot avisen fordi den angivelig hadde forbrutt seg mot den hviterussiske presselovens paragraf 5, avvist av Hviterusslands Økonomiske Høyesterett. Advarselen var utstedt av Informasjonsdepartementet, som selv skal ha blitt overrasket over sakens utfall.

Den uavhengige pressen kveles
Advarselen til Narodnaja Volja ble gitt fordi Informasjonsdepartementet mente avisen hadde angrepet president Aleksander Lukasjenkos angivelig eksisterende ære og verdighet ved å gjengi uttalelser fremsatt i Radio Libertys sending på hviterussisk. Å gjengi andres uttalelser er uttrykkelig tillatt ifølge den samme presselovens paragraf 47, og Hviterusslands Økonomiske Høyesterett har dessuten ingen myndighet til å vurdere om uttalelser i pressen er straffbare — slike vurderinger tilkommer utelukkende en straffedomstol. Ikke desto mindre hevdet dommeren at presselovens paragraf 47 bare fritar pressen for ansvar når denne gjengir uttalelser fremført om landets borgere, og disse uttalelsene gjaldt altså president Lukasjenko. Som formodentlig ikke er borger av Hviterussland?
I Hviterussland behøver ikke myndighetene å overholde de lovene de selv har vedtatt, og særlig ikke de lovene deres forgjengere har vedtatt. Narodnaja Volja er, med et opplag på 40 850 og fem utgaver i uken, landets største uavhengige avis, det vil si at den ikke er statseid, og dermed utgjør en trussel mot et monomant regime. Derfor må den knekkes. Måten det skal gjøres på, er ved å tilintetgjøre avisens økonomi — den vanlige straffen for lukasjenkisk fornærmelse er så skyhøye bøter at vedkommende avis går konkurs. Avgjørelsen den 13. juni var således bare første trinn i en lengre prosess som går sin gang.

En kontinuerlig fornærmet øvrighet
18. juni beslagla en domstol 5 millioner hviterussiske rubler fra avisens konto, som sikkerhet for erstatningskravene fra to dommere som følte seg fornærmet av en artikkel trykt i avisen 22. februar. Denne rettssaken skal begynne 29. juli, og pengene forblir beslaglagt til saken er over. 5 millioner rubler er bare 20 000 kroner, men i dette utfattige landet er summen tilstrekkelig til å gi avisen alvorlige problemer med å komme ut. Dessuten fører den tidligere lederen for Eksekutivkomiteen i landets hovedstad Minsk en sak mot den samme avisen, hvor han krever 11 millioner rubler i erstatning for atter andre fornærmelser.

20. juni ble sjefredaktør Viktor Ivasjkevitsj for en annen uavhengig avis, Rabotsjij, tiltalt for å ha baktalt og fornærmet president Lukasjenko, etter at han den 28. august i fjor trykket en artikkel hvor en av de mest populære fjernsynssåpene fra sovjettiden ble sitert i forbindelse med landets offentlige korrupsjon.

Pahonia-saken
24. juni ble sjefredaktør Nikolaj Markevitsj og journalist Pavel Mozjeiko i den uavhengige avisen Pahonia dømt av en straffedomstol for å ha begått nok en lukasjenkisk fornærmelse, denne gangen i forbindelse med valgkampen foran presidentvalget i september i fjor — et valg alle de utenlandske observatører var skjønt enige om brøt de aller fleste kjente regler for lovlige, demokratiske og rettferdige valg, samt en ganske tykk bunke av Hviterusslands egne lover. Det aller verste var at Pahonia hadde offentliggjort et anonymt dikt som visstnok kunne ha vært ment satirisk og rettet mot presidenten som altså ikke er borger av sitt eget land.

Straffen for avisens to medarbeidere ble henholdsvis to og et halvt og to års straffarbeid! Selv den hviterussiske opposisjonen, som er vant til det meste, var sjokkert. Og denne gangen reagerte også omverdenen. Blant de første som protesterte kraftig, var Den norske Helsingforskomité og Norsk P.E.N. i fellesskap; dernest fulgte i tur og orden International P.E.N., Europaparlamentet og OSSE. OSSEs ansvarlige for pressefrihet i medlemslandene, Freimut Duve, tok også opp saken mot Rabotsjijs sjefredaktør og tillot seg å anmode Hviterusslands statsledelse om å overholde FNs Konvensjon for politiske og sivile rettigheter, som landet har undertegnet på.

Medaljefaren
Det finnes, som man vil skjønne, ingen rettssikkerhet og ingen pressefrihet i Hviterussland. Og dette er å oppfatte bokstavelig. Myndighetene, med ikke-borger-presidenten i spissen, bryter sine egne lover fullstendig etter forgodtbefinnende, noe de kan gjøre fordi det ikke finnes noen sterk, reell opposisjon. Det finnes ingen samlende figur, intet parti med allmenn oppslutning. Og det finnes ingen bevissthet om enhetlig opptreden. Selv på en konferanse som nylig ble arrangert i fellesskap av UNESCO, Den hviterussiske forfatterforeningen og Hviterussisk P.E.N., endte de fleste seansene med at de fleste i salen sto og simultanskrek til hverandre, noe som forståelig nok drev simultantolkene til mild fortvilelse.

Hviterussland, som ble en selvstendig republikk da Sovjetunionen gikk i oppløsning, har så godt som aldri vært noen egen stat før, og nå gjør Lukasjenko alt han kan for å skyve landet inn i en union med Russland — en idé Jeltsin nok var litt mer begeistret for enn Putin.

Denne manien gir seg utslag i en underlig form for internasjonalisme, eller i hvert fall antinasjonalisme. Det tradisjonelle hviterussiske språk (som i beste fall var et minoritetsspråk) er forbudt. I stedet har man laget et kunstig språk som ligger mye nærmere russisk, men selv denne kaudervelsken forsøker man å undertrykke og holde nede. Russisk er tingen. De hviterussiske nasjonalsymbolene er forbudt. På ovennevnte konferanse i Minsk i juli ble jeg ufortjent nok tildelt en medalje av Hviterussisk P.E.N. På min vei gjennom byen etter seansen la mine følgesvenner merke til at et foruroligende antall mennesker (særlig unge menn med tvilsomt utseende, såsom dørvakter, politifolk, milits, soldater o.l.) skulte stygt på meg. Tilbake på hotellet så jeg i guideboken at det var forbudt å gå med hviterussiske farger på seg, noe medaljen min hadde. Mange er blitt arrestert for en så grufull forbrytelse, ifølge Lonely Planet. De gamle sovjetfargene og -symbolene er tingen, i dette Europas eneste gjenværende museum over Stalintiden (med forbehold for utbryterregimet i Moldavias opprørsregion Den Transdnjestriske Republikk — hørt om den?)

Man lever bokstavelig talt i fare hvor man går. For et land, og for en verden som avfinner seg med slike systemer!

Diversity of Languages and Cultures in Times of Globalization

The Roots of Moral and Physical Terrorism in Times of Globalization

Rapport fra et seminar i Minsk 8.-11. juli 2002. Arrangører: UNESCO, Den hviterussiske forfatterforening, Hviterussisk PEN

 

Deltagere:
Terry Carlbom, internasjonal sekretær, International PEN
Kjell Olaf Jensen, Norsk PEN
1. nestleder for Hviterussisk PEN, Adam Maldzis
18-20 deltagere fra Polsk PEN, Russisk PEN i St. Petersburg og Hviterussisk PENSeminaret ble innledet med en presentasjon av Hviterussisk PEN, som har gode lokaler som i sin tid ble gitt av Soros Foundation. I henhold til hviterussisk lov må man ha et kontorlokale for å kunne registreres som lovlig organisasjon. Soros-fondet dekker imidlertid ikke lenger løpende utgifter, og det er forbudt å leie ut deler av lokalene, noe som har ført til en akutt økonomisk krise med stort press på senterets bærende kraft, generalsekretær Anna Gerasimova. Lederen for Hviterussisk PEN, den internasjonalt kjente forfatteren Vasil Bykov, lever i eksil i Tyskland; senteret ledes av 1. nestleder Adam Maldzis, som ikke er spesielt effektiv, men ny 1. nestleder ventes valgt i løpet av sensommeren. For øyeblikket er Hviterussisk PENs akutte økonomiske problemer løst ved hjelp av en bevilgning fra Institusjonen Fritt Ord.Som underarrangement i forbindelse med et større UNESCO -seminar tok Hviterussisk PEN opp forskjellige aspekter ved fenomenet terrorisme, et tema som igjen ble inndelt i ideologisk terrorisme og økologisk terrorisme. Som avslutning på den overordnede UNESCO-konferansen ble det lagt frem et forslag til resolusjon, noe som førte til en så opphetet diskusjon at simultanoversettelsen brøt fullstendig sammen, og det ble umulig å følge med i hva som egentlig foregikk, da en rekke deltagere i Forfatterforeningens store sal ropte relativt uartikulert til hverandre på polsk, russisk og hviterussisk.

Også tidligere var temperaturen til dels ganske opphetet. Det hersker åpenbart en viss motsetning mellom Hviterussisk PEN og den hviterussiske forfatterforeningen, som ser nokså skjevt på PENs engasjement for ytringsfrihet.

Man fikk et godt inntrykk av undertrykkelsen i det hviterussiske samfunnet, ikke minst den språklige undertrykkelsen. Regimet har forbudt bruk av hviterussisk i videregående skole og undervisning i hviterussisk i barneskolen. Det språket som oppmuntres, er russisk; og den hviterussisken som tolereres, er en modernisert versjon som ligger nærmere russisk enn det tradisjonelle hviterussiske språket gjør. Hviterussiske nasjonalfarger er forbudt og historiske helter uglesett. Intellektuelle later til å ha en tilbøyelighet til å drømme seg tilbake til storhetstiden med det felles hviterussisk-litauiske storhertugdømmet Lietuva for 8-900 år siden.

Skal man ha noe håp om å bistå den lille gruppen intellektuelle med rett og slett å overleve, og om å kunne påvirke det hviterussiske samfunnet i retning av større åpenhet og mer respekt for både ytringsfrihet og andre menneskerettigheter, virker det svært viktig å støtte opp om de få kontaktene de har med utenverdenen. Hviterussland er et svært lukket samfunn med sterke restriksjoner på ytringsfriheten og dårlige reisemuligheter, og svært få selv blant de intellektuelle snakker noe fremmedspråk. Når man legger til de sterke motsetningene innen det hviterussiske samfunnet, får man et totalbilde som nærmer seg det desperate.

For å få forandret dette bildet er både forfatterne og journalistene svært viktige medspillere. Særlig de hviterussiske journalistene er utsatt for et enormt press; den ene avisen etter den andre anklages for fornærmelser mot president Alexander Lukashenko, journalistene blir dømt til flere års straffarbeid, og avisene dømmes til så store bøter at de knekkes økonomisk og må gå inn, eller de blir kort og godt forbudt.

Kjell Olaf Jensen
Norsk PEN