Hrant Dink skutt og drept i Istanbul

Hrant Dink,

in memoriam

Hrant Dink, den 52-årige redaktøren for den armensk-tyrkiske ukeavisen «Agos», ble skutt ned og drept på fortauet utenfor avisens redaksjon i sentrum av Istanbul fredag 19. januar 2007 ved 13-tiden norsk tid.

Hrant Dink var sist i Norge for å motta Bjørnsonakademiets ytringsfrihetspris høsten 2006. Han var en av de mildeste, elskverdigste personene jeg har truffet, og han stilte alltid opp når han kunne gjøre en innsats for ytringsfriheten, som da Norsk PEN i samarbeid med IPA, den internasjonale forleggerforeningen, arrangerte en rundebordskonferanse om ytringsfriheten i Tyrkia i FN i Genève våren 2004.

Hrant Dink visste hva han ville, men han var ingen provokatør. Likevel ble han stadig trukket for retten i Tyrkia, hele tiden anklaget for brudd på straffelovens § 301, som omhandler krenkelse av det tyrkiske militære, den tyrkiske stat, Atatürks minne eller «tyrkiskheten» – en paragraf både ytringsfrihetsorganisasjoner og EU har krevet fjernet, hittil forgjeves. (Dette er en av hovedgrunnene til at EU har lagt forhandlingene med Tyrkia på is.) En gang jeg traff Hrant på kontoret hans, hadde han f.eks. kort tid i forveien skrevet i «Agos» at Mustafa Kemal Atatürks adoptivdatter var armensk. Ethvert normalt menneske ville formodentlig synes at dette talte til Atatürks fordel – at han tok til seg en liten armensk pike som hadde mistet foreldrene sine i massakrene. Dessuten var det et historisk faktum. Men i Istanbul ble redaksjonslokalene til «Agos» beleiret av en mobb som ville lynsje Hrant, og han ble trukket for retten, beskyldt for å ha krenket Atatürks minne. Straffelovens § 301.

Hrant Dinks hovedanliggende var å bygge broer mellom armenere og tyrkere, 90 år etter massakrene under første verdenskrig. En gang skrev han således: «Jeg er armener, men jeg er også tyrker.» For dette ble han dømt til seks måneders ubetinget fengsel, for krenkelse av «tyrkiskheten». Straffelovens § 301. Hrant anket dommen, men ankesaken var ennå ikke kommet for retten da han ble myrdet.

Det eneste lyspunktet i denne situasjonen er at fredag ettermiddag 19. januar, bare noen timer etter mordet, gikk flere tusen demonstranter (noen sier 2000, noen 5000, andre 10 000) fra Taksim-plassen i Istanbul til «Agos»‘ redaksjonslokaler. Underveis ropte de slagord som «Vi er alle armenere» og «Vi er alle Hrant». Utenfor redaksjonen, på mordstedet, la de ned et hav av blomster. Og mordet er blitt slått stort opp i verdens medier, som forhåpentlig ikke vil slippe saken.

Hrant Dink blir begravet i Istanbul tirsdag 23. januar. På alle kransene – fra Norsk PEN, International PEN, den internasjonale forleggerforeningen IPA og den tyrkiske ytringsfrihetsorganisasjonen Freedom of Expression – vil det stå «Vi er alle armenere». Dermed bør vi alle trekkes for retten, tiltalt for krenkelse av «tyrkiskheten». Straffelovens § 301.

Nok en gang har ytringsfriheten mistet en av sine fremste forkjempere; nok en gang kan vi ikke si annet enn: Det må ikke ha skjedd forgjeves, dette mordet må ikke få bli glemt, det må gjøres til et viktig trinn i kampen for ytringsfrihet i Tyrkia. Uansett hvem som har begått det.

Fotografier av morderen, tatt av overvåkningskameraene utenfor butikker i nærheten, er offentliggjort. Kanskje morderen vil bli tatt. Kanskje han har handlet på egne vegne, skjønt det er lite trolig. Og uansett om det står andre bak, og uansett hvem disse «andre» måtte være, er det de tyrkiske myndigheter – politiske, militære og rettslige – som står ansvarlige for å ha pisket opp stemningen mot ytringsfrihetsforkjemperne i landet, bl.a. ved hjelp av straffelovens § 301. Den har skaffet forfattere, oversettere, journalister og forleggere rettssak på rettssak; enkelte forleggere har over 20 rettssaker mot seg for sin høyst normale bruk av retten til ytringsfrihet. Og nå har den tatt livet av Hrant Dink.

2006 ble det året da flest journalister ble drept rundt i verden. 7. oktober ble Anna Politkovskaja myrdet i Moskva, uten at noe tyder på at de russiske myndighetene har foretatt seg noe som helst for å finne morderen, som kanskje er dem selv. 19. januar åpnet det nye året med at Hrant Dink ble myrdet i Istanbul. Det går ikke an å akseptere at de beste blant oss blir myrdet, fordi de kjemper for vår felles rett til ytringsfrihet.

Det er derfor Norsk PEN eksisterer: Vi aksepterer det ikke. Vi trenger din hjelp og din støtte.

Kjell Olaf Jensen
leder, Norsk PEN

Se også artikkel på hjemmesiden til Norsk Journalistlag:
Drapet på Hrant Dink et angrep på tyrkisk pressefrihet

UNESCO rundbordskonf., sept. 02

UNESCO 3RD ROUND TABLE OF MINISTERS OF CULTURE ON INTANGIBLE CULTURAL HERITAGE, ISTANBUL 16-17TH SEPTEMBER 2002

 

Requested to represent IPA and P.E.N. International at the UNESCO 3rd Round Table of Ministers of Culture on Intangible Cultural Heritage, Istanbul 16-17th September 2002, Norwegian P.E.N. sent me as a delegate with observer status. Although I was pre-registered, neither the Turkish authorities nor the organizers had any knowledge of my or P.E.N.’s coming. I was however courteously and duly accredited and had free access to all proceedings. The Round Table was hosted by the Turkish Ministry of Culture, and attended i.a. by the President of Turkey as well as former Secretary General of the UN, Mr. Perez de Cuellar.

2002 being the United Nations Year for Cultural Heritage, the purpose of the meeting was to further the process initiated by UNESCO’s Director General, Mr. Koichiro Matsuura, to establish an international convention for the safeguarding of the world’s intangible cultural heritage. The main intentions of such a convention would be to preserve and promote cultural diversity (as stated in the UNESCO Universal Declaration on Cultural Diversity, 2001), and to give the intangible, or immaterial cultural heritages of nations the same status as the tangible, or material ones. If temples and monuments should be preserved, why not legends and rituals? In fact, many would argue, the world’s (man-made) material heritage is but a dead heritage, whereas the immaterial one is alive and will be a determinant factor in the shaping of our future.

In the Final Communiqué, the Istanbul Declaration, intangible cultural heritage is defined thus:
The intangible cultural heritage constitutes a set of living and constantly recreated practices, knowledge and representations enabling individuals and communities, at all levels, to express their world conception through systems of values and ethical standards. Intangible cultural heritage creates among communities a sense of belonging and continuity, and is therefore considered as one of the mainsprings of creativity and cultural creation. From this point of view, an all-encompassing approach to cultural heritage should prevail, taking into account the dynamic link between the tangible and intangible heritage and their close interaction.

This definition serves as a good illustration of the whole issue’s main problem: Intangible cultural heritage can be whatever one wants it to be. A forthcoming Intergovernmental Experts Meeting in Paris will no doubt do its best to clarify what should and should not be considered an intangible cultural heritage worthy of preservation and promotion, but still it remains a highly complex matter. A ratified Convention would oblige member states to abide by a law that governs … what? One can easily argue that literacy – the ability to acquire and impart knowledge through written language – surely must be one of mankind’s most important and fundamental intangible cultural heritages. On the other hand, one can hardly imagine the world’s nations sign a legal document that would oblige them to enforce a ban on illiteracy.

Present at the meeting were 71 delegates on a ministerial level (ministers of culture or equivalent), 38 delegates from nations participating as observers, and 9 NGOs. Influential European countries such as France, Germany and the Netherlands were not represented by their ministers, while oddly enough, neither Sweden nor the UK were represented at all.

While a clear majority of the nations represented supported the idea of a Convention, some (mainly Europeans) had grave concerns regarding the challenging juridical questions of definition and enforcement. Specifically, as diverse nations as i.a. Spain, Switzerland, the Philippines and Haiti voiced anxiety that a Convention would create financial problems for poor countries, who often have an important heritage to preserve. Nations such as Denmark, Belgium, France, Switzerland, Luxembourg, the Netherlands and Norway doubt that a Convention should be the first step in a complicated process, and argued for an initial phase of survey and development of  “best practice”-policies. They were also concerned that the vitality of mankind’s intangible cultural heritage might suffer by being “frozen” in an official list. Nigeria expressed a valid concern in questioning how to make young people interested in what national and international institutions might call intangible cultural heritages, but that they perceive as traditions they don’t necessarily see the point in adhering to.

Of special interest to P.E.N., Spain, Portugal, Denmark, Luxembourg, the Netherlands, Canada and Norway made a point of the necessity to include a protection of human rights in general, and rights of expression in particular, in a convention. “We can’t have a convention that undermines the other, broader rights,” to quote the Danish delegate.

This last point is of vital importance, but did not seem to be on most countries’ agenda. While it is easy enough to argue for the preservation of for instance folkloristic dances, dresses and practices, it is much more complicated and challenging to take the next logical step and argue that such preservation presupposes the populations’ rights to freely express those practices – orally, in writing and by other means. A convention that does not explicitly guarantee the rights of expression, publication, belief, choice of language etc., would in fact run the risk of threatening the very practices it aims at protecting, as well as undermining the respect for those rights in general.

In the Final Communiqué, scarce mention is made of these issues. The principles that the participating countries “undertake to actively promote”, only include an indirect mention in § (ii): “Steps must be taken to ensure that the expressions of intangible heritage benefit from recognition within States, provided that they respect universally recognised human rights.”

Otherwise the text refers, in § (ix), to the need for member states to be informed on UNESCO’s “cooperation with other relevant international organisations, such as WIPO, as such information will be useful to Member States in further developing their policies on the protection of intangible cultural heritage.”

WIPO – the World Intellectual Property Organization – actively promotes the crucial issue of copyright.

As UNESCO is now in the process of working out a detailed proposal for a new convention (the previous General Conference decided that such a convention should be established), it is strongly recommended that P.E.N. use the opportunity to forcefully lobby for an inclusion of the importance of protecting the above mentioned rights in the text. This should be done directly to UNESCO, and also nationally to the respective governments who will participate in the forthcoming Intergovernmental Experts Meeting.

Torvastad, September 30th, 2002

Halfdan W. Freihow