Demonstrantene på Den himmelske freds plass kjempet for grunnleggende menneskerettigheter

Demonstrantene på Den himmelske freds plass kjempet for grunnleggende menneskerettigheter de ennå ikke har fått. Det bør Norge minne kinesiske myndigheter på.

Det enorme sensurapparatet i Kina bidrar til at ytringsfriheten i landet er enda mer begrenset enn den var i 1989.

Trine Angelskår, leder for Kina-utvalget i Norsk PEN

30 år er gått siden kinesiske studenter og arbeidere samlet seg på Den himmelske freds plass for å demonstrere. De ba om dialog med myndighetene. Svaret kom i form av maskingevær og panservogner.

I syv uker, fra 15. april til 4. juni 1989, demonstrerte studenter og arbeidere i Beijing fordi de var frustrerte over fraværet av demokratiske reformer i Kina. De mange hundre tusen demonstrantene, som hadde sterk støtte i befolkningen for øvrig, var også urolige over prisveksten og korrupsjonen som hadde fulgt i kjølvannet av at landets økonomi hadde blitt åpnet på begynnelsen av 1980-tallet. De ønsket ikke en revolusjon. De ba om demokratiske reformer, etterrettlighet, rettferdighet og ytringsfrihet.

Liu Xiaobo i avgjørende rolle

En av demonstrantene på Den himmelske freds plass den våren var Liu Xiaobo, som senere skulle vinne Nobels fredspris. Liu hadde returnert til Beijing fra en stilling som gjesteforsker i New York for å ta del i protestene. Myndighetene erklærte militær unntakstilstand for å fjerne studentene. I den opphetede atmosfæren gikk Liu og tre andre toneangivende demonstranter til sultestreik, samtidig som han manet til dialog mellom studentene og myndighetene.

Natt til 4. juni rykket Folkets frigjøringshær inn i Beijing. Soldater til fots og i panservogner skjøt seg frem til Den himmelske freds plass. Det ble et brutalt blodbad. Da soldatene kom frem til plassen hadde de fleste studentene evakuert, men noen tusen valgte å bli igjen til siste slutt. Sammen med tre kollegaer spilte Liu Xiaobo en avgjørende rolle i den siste dramatiske fasen ved at de klarte å forhandle fram en avtale med de militære om at studentene fikk evakuere plassen og ved å overbevise de gjenværende studentene om at det var det eneste fornuftige i situasjonen. På den måten bidro Liu sterkt til at massakren i Beijing ikke ble enda verre enn den ble.

Hvor mange som døde i Beijing den natten, er fortsatt en kinesisk statshemmelighet. Amnesty International anslår at opp mot 1000 personer ble drept i massakren, og flere tusen ble skadet. Om lag 1600 personer ble arrestert i kjølvannet av den blodige natten. Så sent som i 2016 ble den siste av dem løslatt – nesten 30 år etter demonstrasjonene.

Verre i dag enn i 1989

I dag er både demonstrasjonene og massakren våren 1989 et tabubelagt tema i Kina. Selv om ytringsfriheten er grunnlovsfestet i Kina, er situasjonen verre i dag enn den var i 1989. Hvert år, i tiden før årsdagen for 4. juni, strammes grepet om ytringsfriheten ytterligere inn: Overvåkningen intensiveres, og journalister og kritikere fengsles eller sendes i husarrest utenfor byen som et tiltak for å “vedlikeholde stabiliteten”. Antallet søkeord som kan forbindes med hendelsen sensureres med bred pensel. Blant dem er “64” (altså sjette måned, fjerde dag), “VIIV” (det samme, bare med romerske bokstaver) og uttrykket “mellom vår og sommer”.

Charter 08

Liu Xiaobo ble arrestert etter demonstrasjonene på Den himmelske freds plass og satt i fengsel i to år. Etter løslatelsen fortsatte han sitt utrettelige arbeid for demokrati, åpenhet og ytringsfrihet i Kina. I 2008 var han en av arkitektene bak det såkalte Charter 08 – et opprop som etterlyste ytringsfrihet, menneskerettigheter, demokratiske valg og økonomisk liberalisering i Kina. Dokumentet ble signert av mer enn 300 kinesere. Dagen før manifestet ble publisert, valgte kinesiske myndigheter igjen å arrestere Liu. Denne gangen ble han anklaget for å oppmuntre til å undergrave statens makt samt å forsøke å styrte det sosialistiske systemet gjennom ryktespredning. Også dette manifestet er fjernet fra kinesiske nettsider og medier som et ledd i den omfattende statlige sensuren.

I 2010 ble Liu tildelt Nobels fredspris for sitt langvarige og ikke-voldelige arbeid for demokrati og ytringsfrihet i Kina. Han satt da i fengsel, og fraværet hans ble markert med en tom stol i Oslo rådhus det året. Kinesiske myndigheter reagerte på fredsprisen ved å plassere Norge i en politisk fryseboks. Frihandelsavtalen mellom Norge og Kina som var under forhandling ble også lagt på is.

Nå: Mulig frihandelsavtale

Liu Xiaobo døde 13. juli 2017 etter at han hadde blitt nektet tilstrekkelig medisinsk behandling mens han satt i fengsel. Et halvt år tidligere hadde norske myndigheter inngått en avtale med Beijing-myndighetene for å gjenopprette forholdet, der Norge blant annet lover å respektere Kinas “kjerneinteresser.” Forhandlingene om en mulig frihandelsavtale pågår nå på nytt, og den neste forhandlingsrunden skjer i Oslo i slutten av juni.

Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen, som leder disse forhandlingene, har nylig sagt at han ønsker å opprette en ytringsfrihetskommisjon som skal gå gjennom vilkårene for ytringsfrihet i Norge. Han kan med fordel starte en tilsvarende prosess med sine kinesiske forhandlingspartnere i juni. I Norge tar vi grunnleggende menneskerettigheter som ytringsfrihet og demokrati som en selvfølge. Slik burde det også være i Kina.

Artikkelen ble publisert i Aftenposten på nett 3. juni og i avis  5. mai 2019.

Norge må ikke feie menneskerettigheter under teppet

Det er en historisk stor og topptung deltakelse fra norske selskaper i den norske delegasjonen på omkring 200 mennesker som skal til Kina. Det fremstår som en «signingsferd» for norsk næringsliv.

Felles kronikk om menneskerettighetssituasjonen i Kina i forbindelse med statsministerens besøk til landet 7.-9. april 2017

Amnesty International Norge
Den norske Helsingforskomité
Den norske Tibet-komité
Norsk PEN
Advokatforeningens menneskerettighetsutvalg

Norge må ikke feie menneskerettigheter under teppet

Det er en historisk stor og topptung deltakelse fra norske selskaper i den norske delegasjonen på omkring 200 mennesker som skal til Kina. Det fremstår som en «signingsferd» for norsk næringsliv.

Statsministeren og Utenriksdepartementet har gjort det klart at de ikke vil ta opp menneskerettigheter under den forestående reisen til Kina. Regjeringen mener at menneskerettigheter er et ”krevende” tema og at det vil være klokt at man utsetter å snakke om menneskerettighetssituasjonen i Kina. Målsettingen skal nå være å skape tillit. Det skal etableres ”kanaler og mekanismer” for dialog og videre samarbeid.

For oss fremstår dette som en klar nedprioritering av menneskerettighetene i den norske politikken overfor Kina. Utenriksministeren har ved flere anledninger gitt uttrykk for at det har skjedd en full normalisering av forholdet til Kina og at det ikke er noe til hinder for å snakke om alle temaer, herunder menneskerettigheter. Men det er åpenbart slik at norske myndigheter likevel vurderer dialog om menneskerettigheter som en trussel mot markedsadgang for norske bedrifter. I møte med denne ”trusselen” velger statsministeren og utenriksministeren å utsette alle menneskerettighetsspørsmål. Dette sender et farlig signal til kinesiske myndigheter: at norske myndigheter lar seg presse dersom handelspolitikken ligger i potten.

Dersom regjeringen virkelig mener at menneskerettighetsspørsmål skal tas opp i den fremtidige dialogen, må de si klart fra om det nå. Det kan umulig være klok utenrikspolitikk å innlede et langsiktig samarbeid uten å være tydelig på hva norske myndigheter mener er de viktigste temaene i dialogen. Vi tror ikke kinesiske myndigheter vil ha respekt for en norsk regjering som ikke tør å flagge sine sentrale utenrikspolitiske standpunkter. De ”kanaler og mekanismer” som nå skal opprettes vil heller ikke bli særlig nyttige for dialog om menneskerettigheter dersom det ikke helt fra starten gjøres klart at det er Norges intensjon å bruke dialogen til nettopp dette.

Norge har en lang tradisjon for å ta opp menneskerettighetsspørsmål med Kina og vi må huske at normaliseringen av den norsk-kinesiske relasjonen ikke har skjedd fordi menneskerettighetssituasjonen i Kina har bedret seg. Tvert om. Utviklingen i Kina har vært negativt i de seks årene som har gått siden fredsprisen til Liu Xiaobo. Norske myndigheter og norsk næringsliv møter derfor et Kina hvor menneskerettighetssituasjonen er dårligere enn da. Dette gjelder blant annet en alarmerende opptrapping av forfølging, trakassering og fengsling regimekritikere, herunder kinesiske advokater; begrensinger i ytringsfriheten; omfattende sensur og overvåkning; inngrep i religionsfrihet, diskriminering av tibetanere og uigurer; og omfattende bruk av dødsstraff.

I tillegg har forventningene vært økende til at både næringsliv og stat skal respektere menneskerettighetene. FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter kom i 2011, og samtidig ble OECDs veiledende retningslinjer for ansvarlig næringsliv revidert for å reflektere disse forventningene. I 2015 ble dette fulgt opp i Norge med regjeringens nasjonale handlingsplan for næringsliv og menneskerettigheter. I denne planen forplikter regjeringen seg blant annet til å ”jobbe for at bestemmelser om respekt for menneskerettigheter, herunder ivaretakelse av arbeidstakeres grunnleggende rettigheter og miljø, inkluderes i bilaterale frihandelsavtaler og investeringsavtaler”. Samtidig fremheves næringslivets selvstendige ansvar for å respektere menneskerettighetene. Det er viktig å gi klar beskjed om at regjeringen forventer at norsk næringsliv fremmer menneskerettigheter i møtet med den kinesiske virkeligheten. Derfor er det både naturlig og viktig å ha fokus på menneskerettigheter når norsk næringsliv skal loses inn i Kina. Sagt på en annen måte: Ikke minst av hensyn til menneskerettighetsarbeidet til de norske bedriftene som deltar i delegasjonen må norske myndigheter tørre å løfte frem menneskerettigheter i dialogen med Kina og ikke nedprioritere og utsette dette.

Regjeringen har også forpliktet seg overfor Stortinget til å løfte frem menneskerettigheter i utenrikspolitikken. I Meld. St. 10 (2014-2015) Muligheter for alle – menneskerettighetene som mål og middel i utenrikspolitikken heter det:

”Regjeringen vil føre en samstemt politikk der arbeidet for å fremme og beskytte menneskerettighetene skal integreres i alle deler av utenriks- og utviklingspolitikken. Respekt for menneskerettighetene er et utenrikspolitisk mål, men også et middel for å oppnå varig utvikling og sikkerhet.”

Vi mener derfor at menneskerettigheter må tas opp under det norske besøket denne uken. Dersom det ikke gjøres vil det bli oppfattet både av kinesiske myndigheter, norsk næringsliv og andre som en nedprioritering av et område som ellers er en sentral del av norsk utenrikspolitikk og regjeringens forventninger til næringslivet.

Tidligere i uken oversendte vi en oversikt over aktuelle menneskerettighetsproblemer og konkrete saker i Kina til statsministeren. Dette kan være et grunnlag for dialogen med Kina og en oppfordring om at det legges til rette for at disse spørsmålene og sakene inngår i dialogen med Kina, herunder at de ”kanaler og mekanismer” som nå skal etableres er egnet til å sette fokus på slike temaer og saker.

Kronikken sto på trykk i Dagsavisen 7. april 2017.