10-2007: Mohammed Abbou: Tyve år med lidelser

Mohammed Abbou: Tyve år med lidelse

Hvor bedrøvelig er det ikke å måtte bo i et samfunn, styrt av en stat som ikke garanterer menneskerettigheter, heller ikke verdighet eller frihet, og som mobiliserer sine institusjoner i den hensikt å undertrykke borgerne uten å måtte stå til ansvar for sine handlinger overfor noen.

Hvor smertefullt er det ikke for en intellektuell å se at flertallet av innbyggerne i ditt land lever under et skrekkregime og dermed i stor grad søker trygghet for seg selv og sine familier.

Hvor trist er det ikke å se at opposisjonen, til tross sine mange ofre, ikke har lykkes med å fjerne despotene.

En stat som ikke respekterer rettstatens prinsipper, et folk paralysert av frykt og en svak opposisjon: Slik er resultatet av tjue års styre, under ledelse av ledet av den tunisiske republikkens andre president Zine el- Abedine Ben Ali; en stat som ikke respekterer rettsstatens elementære prinsipper.

Staten er nødvendig for å sikre samfunnet, for å sikre at rettferdighet overvinner personlige hevntanker, for å utarbeide lover og sørge for at disse respekteres av borgere med de samme rettigheter og plikter.

I Tunisia, refererer vi ofte til denne definisjonen som referanse i vårt dagligliv. Men vi står overfor institusjoner som fungerer mer eller mindre normalt.  Vi står overfor et sikkerhetsapparat som av og til forfølger og straffer kriminelle, men samtidig opptrer som en bande som truer, angriper og torturerer helt uten respekt for de lovene de er satt til å håndheve.

Staten har bevisst plassert sine egne – de mektige – som ikke må stå til rette for noen, over loven.  Ingen får lov til å kritisere dem, enn si fordømme eller avdekke den korrupsjonen de er involvert i.  Gjør du det, blir du kastet i fengsel.  Skrikene om hjelp fra innsiden av fengselsmurene får ingen oppmerksomhet, heller ikke uttalelser fra vestlige allierte, uttalelser som ofte står i motsetning til andre skjulte holdninger.

Disse samme institusjonene blir tidvis brukt til å forfølge opposisjonelle som tør å kritisere det sittende regimet.  De blir fratatt livsgrunnlaget, de blir utsultet og ydmyket på en måte de aldri vil glemme.  De blir angrepet på gaten, og barna deres blir mobbet.  Alt dette for å sikre regimets eksistens og absolutte makt, en makt som legitimeres gjennom valg gjennomført i et klima av frykt.  Et mindretall av velgerne blir tvunget til å stemme i regimets favør gjennom, demonstrativt (og i alles påsyn), å legge en rød stemmeseddel i urnen.  Samtidig sørger valgmedarbeiderne for å stemme på vegne av alle dem som ikke er til stede, alt dette mens Tunisias vestlige partnere har som oppgave å promotere landets gode rykte i utlandet.

Et folk paralysert av frykt
Det tunisiske regimet sprer frykt i befolkningen for å holde på makten.  Da jeg våget å fordømme den situasjonen vi lever under i Tunisia, brøt jeg et tabu gjennom å eksponere skandalene og avdekke korrupsjonen.  Det var da myndighetene bestemte seg for å forfølge min familie.  Så kastet de meg i fengsel for å ydmyke meg.

Til tross for det store presset myndighetene ble utsatt for, forlenget de fengselsoppholdet mitt så lenge de kunne.  Ikke fordi jeg ledet en organisasjon som representerte en  trussel mot regimet.  Ikke engang fordi jeg stilte spørsmålstegn ved makthaverens trone, en trone dekket av blod og tårer. Nei, den eneste grunnen var at jeg, etter deres syn, var representant for en konfrontasjonslinje som truet med å forgifte hele samfunnet.

Dette er bare et lite glimt av den politikken regimet har ført i 20 år.  En politikk som også ble ført av den forrige presidenten.

Jeg husker en vits som ble fortalt av nå avdøde Mohamed Chakroun da han var statsråd i president Bourgibas regjering og han ledsaget presidenten til innvielsen av en avdeling av nasjonalgarden som nylig var blitt «tunisifisert».  Chakroun sa: «Det ville vært fornuftig hvis folket lærte å elske Nasjonalgarden etter at de alltid har fryktet [det franske] «Gendarmeriet».  Bourgiba repliserte: «Det hadde vært bedre om deres frykt for «Gendarmeriet» besto.

Denne tradisjonen med fryktpolitikken som redskap for regimet – er blitt styrket og utvidet under den sittende presidenten.  Denne politikken er blitt en «skole» med avanserte metoder.  Myndighetene går så langt som til å bekjentgjøre sine bedrifter på dette området slik at innbyggerne tydelig skal forstå at det ikke inngås kompromisser og at det ikke finnes nåde for de som utfordrer dem.

Det sanksjoneres ikke lenger kun gjennom fengsling og tortur, men også gjennom kollektiv avstraffelse som for eksempel å la nærmeste familie til fangene sulte. De som vil ofre frihet og helse for en sak, skal forstå at man også utsetter sin familie og sine barn for sult, terror og ødeleggelse.

Maktapparatet har hatt beundringsverdig stor suksess med denne politikken, og fram til i dag har et flertall av folket vært engstelige for i det hele tatt å snakke om politikk.

En svak opposisjon
Tunisia skiller seg fra andre arabiske land fordi det er etnisk og religiøst homogent.  Den store majoriteten er sunnimuslimer.  I Tunisia finnes det ikke minoriteter, ei heller stammesamfunn som krever spesiell beskyttelse og derfor oppstår ikke den type konflikter som man ser i andre arabiske land.

De ulike sivilisasjonene som har etterfulgt hverandre og slått rot i Tunisia har, sammen med naturen og den geografiske beliggenheten, gitt tunisierne et mildt og tolerant temperament.  I tillegg har landet hatt besøk av et stort antall turister i de siste 50 årene.  Tunisierne har vendt seg til turistene.  Tunisiere har også nytt godt av et høyt utdanningsnivå, takket være avgjørelser som ble tatt da landet ble uavhengig.

Disse sidene ved Tunisia er tilstrekkelig for at landet skal utvikle seg til et demokrati der rettstatens prinsipper råder og sikrer verdighet, frihet og framskritt for alle borgere, uten fare for konflikter og kaos.

Den tunisiske opposisjonen er fullt klar over dette, men den har fortsatt ikke klart å samle seg til å bli en politisk kraft.  I skjæringspunktet mellom frykten for represalier og ideologiske motsetninger (som ofte utnyttes av myndighetene), har den så langt ikke lykkes i å mobilisere en vesentlig del av innbyggerne og samtidig frigjøre disse fra frykten som råder.

Dette er den bedrøvelige virkeligheten, det er som om drømmen vår nekter å bli oppfylt.

Men bevisstheten om situasjonens alvor og de ulike forlik som dukker opp blant de mange politiske strømninger og ideologier på den ene siden, og enkelte tegn som viser at regimet blir avvist av flere på den annen side, vil hindre oss i å gi opp denne drømmen.  Dette trass økt undertrykking, og trass de mange stemmene som sprer tvil og håpløshet.

Vår besluttsomhet og vilje vil bli kronet med seier, og hvis vi ikke når fram, har vi full tiltro til neste generasjon.

Mohammed Abbou
Tunis, October 2007

Denne artikkelen ble bestilt av Tunisian Monitoring Group (TMG) og ble offentliggjort i en rekke vestlige medier i forbindelse med 20-årsjubileet for president Ben Alis maktovertagelse i november 2007.  Artikkelen er oversatt fra engelsk og fransk av Elisabeth Eide og Carl Morten Iversen.  Mohammed Abbou er advokat og MR-aktivist som ble fengslet pga. sine uttalelser på internett.  Han ble løslatt 24. juni 2007 etter å ha vært fenglset siden mars 2005.

Mohammed Abbou Day: TMG delegation blocked and intimidated at prison gates

Earlier today (1. March 2007), the members of the Tunisia Monitoring Group delegation visiting Tunisia (27 February – 4 March) were physically prevented from accessing the street of the prison of the town of Le Kef (170 km south-west of Tunis) where Human Rights lawyer and writer Mohammed Abbou is jailed, by plain clothes men who refused to identify themselves.

A second, more distant, circle of plain clothed men were taking pictures and openly staring at the members of the TMG delegation, thus creating a tense atmosphere. Members of the TMG delegation were prevented from taking pictures by the same men, most likely policemen. The car of the delegation had previously been stopped on the road to Le Kef for about 10 minutes by a group of officers of the national guard and plain clothes men who also refused to identify themselves.

The TMG delegation simply wanted to enquire about a possible visit of Mohammed Abbou. Members of the delegation were told they needed an authorisation to get near the prison gates. Samia Abbou, the wife of Mohammed Abbou, was granted a 15-minute visit.

TMG Chair Carl Morten Iversen declared: “I’m utterly outraged by what happened in Le Kef today. Unidentified men prevented us from accessing the street leading to the prison where Mohammed Abbou, the famous prisoner of opinion, is jailed, thus preventing us even from asking the permission to visit Mohammed Abbou. This is an abuse of power. Tomorrow we will be having a meeting at the Ministry of Justice and Human Rights where we will be demanding answers vis-à-vis these events, while reiterating our call for the immediate release of Mohammed Abbou”.

Arrested on 1 March 2005, Abbou is currently serving a three and a half year prison sentence in connection to articles posted online in which he criticised Tunisian authorities.

Abbou was charged under both the press and penal codes for «publishing false reports inclined to disturb the public order,» «insult to the judiciary» and «inciting the population to break the country’s laws». His sentencing was announced on 29 April 2005 and later upheld by an appeals court in a 10 June 2005 hearing that international observers deplored as a «sham trial» during which neither Abbou, nor his lawyers, were allowed to contest the charges against him.

Abbou has been jailed under harsh conditions at El Kef prison. Since his imprisonment, Abbou’s wife and family have been repeatedly harassed and threatened by security forces.

See also: http://campaigns.ifex.org/tmg (whose website is still blocked in Tunisia).

2007: Tunisia: Mohammed Abbou

1 mars 2007

Président Zine El Abidine Ben Ali
Président de la République
Palais Présidentiel
Tunis
Tunisie

Fax: +216 71 744 721

Monsieur,

Le Comité des Ecrivains en Prison (WiPC) de PEN en Norvège, demande la libération de l’avocat et défendeur des droits de l’homme, Mohammed Abbou, qui avait été arrête le 1 mars 2005, a été jugé et condamné en appel en juin 2005 à trois ans et demi de prison ferme dans le cadre de deux affaires. Il a été condamné à un an et demi de prison pour avoir publié un article sur le site Tunisnews en août 2004, dans lequel il comparait les tortues infligées en Tunisie à des prisonniers politiques aux sévices infligés par des soldats américains a Abou Ghraib. Dans le second dossier, il a été condamné à deux ans de prison pour avoir censément agressé physiquement un de ses confrères lors d’une conférence en 2002.

Selon nos informations, Mohammed Abbou est détenu dans des conditions inhumaines et dégradantes, et il aurait été victime de plusieurs actes d’abus et de harcèlement de la part des gardiens de prison mais aussi des autres prisonniers. Les persécutions se sont étendues à sa famille et sa femme et ses enfants seraient désormais cibles d’actes de harcèlement de la part des autorités tunisiennes, allant jusqu’à l’agression physique et l’étroite surveillance de leur domicile.

PEN Norvège considère que Mohammed Abbou est ciblé par les autorités tunisiennes pour avoir simplement exercé son droit à l’expression libre, en accord avec l’Article 19 du Pacte International relatif aux Droits Civils et Politiques, dont l’état de Tunisie est signataire. PEN en Norvège demande donc aux autorités tunisiennes d’annuler les sentences de prison données à Mohammed Abbou et de le relâcher immédiatement et sans aucune condition.

Je vous prie d’agreer, Monsieur, mes sinseres salutations.

Elisabet W. Middelthon
President, Le Comité des Ecrivains en Prison (WiPC) de PEN en Norvège

Copie :
·       Représentant consulaire tunisien en Norvège
·       Le ministère des affaires étrangères Norvegien
·       Représentant consulaire de Norvège en Tunisie