Kjersti Løken Stavrum valgt til ny leder i Norsk PEN

Avtroppende styreleder William Nygaard og påtroppende styreleder Kjersti Løken Stavrum.
Foto: Kai Eide

Kjersti Løken Stavrum ble valgt til ny leder i Norsk PEN på organisasjonens årsmøte 24. april.

Kjersti Løken Stavrum ble valgt inn i Norsk PENs styre i 2017, og har vært nestleder fra 2018.
Hun er administrerende direktør i Stiftelsen Tinius og Blommenholm Industrier. Hun er tidligere redaktør og journalist i en rekke publikasjoner, herunder Aftenposten (A-magasinet og Aften), samt tidligere generalsekretær i Norsk Presseforbund. For tiden er hun også styreleder i Cultiva og styremedlem i Faktisk.no og Ethical Journalism Network (EJN).

– I smått og stort er ytringsfrihet helt grunnleggende for utviklingen av demokratiet vårt. Samtidig er arbeidet for ytringsfrihet blitt mer komplisert og sammensatt. Jeg har vært stolt og glad over å kunne jobbe for Norsk PEN i de siste to årene, og jeg overtar ledervervet etter William Nygaard med skrekkblandet fryd. Det må jeg innrømme, sa Løken Stavrum.

Kjersti Løken Stavrum tar over ledervervet etter William Nygaard, tidligere forlegger og administrerende direktør i Aschehoug. Nygaard har ledet Norsk PEN i seks år og har markert seg som en sterk, engasjert og frittalende forsvarer av ytringsfriheten.

Rune Ottosen ble valgt til ny nestleder. Kai Eide og Øivind Hånes ble innvalgt som nye styremedlemmer.

Norsk PENs styre 2019:
Kjersti Løken Stavrum (leder), Rune Ottosen (nestleder), Ingeborg Senneset, Kai Eide, Kai Sibbern, Arne Svingen, Asieh Amini og Trygve Åslund.
Varamedlemmer: Gerd Johnsen, Teresa Grøtan og Lars Gule.

ERDOĞANS SOVENDE TERRORISTER

Tyrkiske domstoler bryter systematisk og regelmessig journalisters rett til å få en rettferdig rettssak. Dette framgår av et prosjekt med observasjoner av rettssaker utført av Tyrkia-baserte Media and Law Studies Association (MLSA) og International Press Institute (IPI) – et globalt nettverk av redaktører, medier og journalister som kjemper for pressefrihet.

Dette var temaet for en konferanse med tittelen Turkey: The Myth of Domestic Legal Remedy for Journalists som ble arrangert av IPI i Europaparlamentet i Brüssel den 29. januar. Panelet hadde fire innledere:

Şerife Ceren Uysal, advokat og fakultetsmedlem ved Ludwig Boltzmann Institute of Human Rights, Wien
Veysel Ok, menneskerettsadvokat og stifter av Media Law Studies Association (MLSA)
Ahmet Insel, professor og tidligere fakultetsmedlem ved Galatasaray-universitetet samt ved Sorbonne, og spaltist i Cumhuriyet
Mehveş Evin, journalist i Artı Gerçek

SYSTEMATISKE OBSERVASJONER
MLSA og IPI har observert 90 rettssaker over en periode på seks måneder, fra juli til desember 2018, i ti forskjellige provinser i Tyrkia. De aller fleste av de tiltalte var journalister, men også advokater, akademikere og kunstnere satt på tiltalebenken. 72 prosent av anklagene dreide seg om angivelige terrorhandlinger, mens resten i all hovedsak var relatert til påståtte ærekrenkelser. Observasjonene viser utvetydig at tyrkiske domstoler ikke respekterer grunnleggende forutsetninger knyttet til tiltaltes rettigheter som er garantert i tyrkisk forfatningslov, samt Europakonvensjonen om menneskerettigheter (EVRM) og vedtak fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). Noen viktige og sentrale funn fra rettsobservasjonene:

i) I 34 prosent av rettssakene ble de anklagede fratatt retten til å være fysisk tilstede i rettssalen. Isteden måtte de fra sin fengselscelle benytte en videokonferanseløsning kalt SEGBIS som i noen tilfeller ikke fungerte i det hele tatt, slik at de ikke fikk med seg noe som helst av det som foregikk i rettssalen.

ii) 27 enkeltsaker ble ført for retten uten at de tiltalte fikk være tilstede. Over halvparten av de tiltalte hadde da tilbrakt mer enn ett år i varetekt før selve rettssaken. Denne typen varetektsfengsling bryter klart med tyrkisk lov og har blitt fordømt av EMD. Videre viste observasjonene at domstolene gjentatte ganger unnlot å følge pålegg nedfelt i tyrkisk lov som forbyr å holde tiltalte personer fengslet under selve rettssaken.

iii) I 41 prosent av sakene overprøvde myndighetene rettsvesenets prosedyrer og foretok endringer i panelet av dommere som egentlig var tildelt saken. Dette bryter med lovens prinsipp om krav til domstolenes uavhengighet og upartiskhet.

iv) I 45 prosent av tilfellene fikk ikke tiltalte føre samtaler med sin forsvarer på tomannshånd, slik loven uttrykkelig sier. Dette innebærer at aktoratets representanter forble i rettssalen under drøftelser mellom tiltalte og forsvarer.

v) I 36 prosent av rettssakene var de tiltalte påført håndjern, noe som også er i strid med tyrkisk lov.

vi) De fleste høringene ble forsinket, i noen tilfeller i flere timer, og rettsmøtene ble ofte negativt påvirket av endeløse tekniske problemer og elementære feil på kommunikasjonsutstyr.

SYSTEMATISK FORFØLGELSE OG FALSKE ANKLAGER
Funnene i undersøkelsen frambringer også dype bekymringer hva angår kvaliteten på bevisene som brukes til å rettsforfølge journalister i Tyrkia. I 77 prosent av sakene var grunnlaget for anklagene at de hadde produsert helt alminnelig nyhetsstoff som i et demokratisk samfunn ville bli regnet som en selvsagt del av en journalists jobb og virke: Nyhetsreportasjer, intervjuer, spalter, kommentarer og referater fra samtaler med kilder. Alt dette ble isteden brukt som bevis for å rettferdiggjøre fortsatt varetektsfengsling. I de resterende tilfellene besto ”bevisene” hovedsakelig av anonyme vitnesbyrd eller opptak som visstnok påviste at de tiltalte hadde deltatt i illegale pressemøter eller demonstrasjoner. Aktoratet fabrikkerer anklager som de tiltalte ikke har noen som helt mulighet til å forsvare seg mot, da de ikke aner hvem som har kommet med påstandene eller om de i det hele tatt er framsatt.

I skrivende stund er 155 journalister bak lås og slå i Tyrkia. Etter kuppforsøket i juli 2016 eskalerte en allerede pågående nedbrytning av ytringsfriheten og pressefriheten i landet. Til tross for at unntakstilstanden ble opphevet i juli 2018 er Tyrkia ikke i nærheten av å framstå som et land med grunnleggende rettigheter for journalistikk og en fri presse. Det er omverdenens plikt å påpeke dette i alle relevante fora – høyt, tydelig og hyppig.

YDMYKELSER
Observasjonene viser at Tyrkias journalister ikke bare blir straffet og fengslet for sitt arbeid på bakgrunn av helt grunnløse anklager, men at de også blir nektet grunnleggende rettigheter som de ifølge landets egne lover har krav på i denne typen straffesaker. Dommerne er ofte helt nyutdannede unge jurister på 23-24 år som iskaldt bruker denne typen rettssaker som redskap for å fremme sin egen karriere. Jo flere ”terroristjournalister” de kan fengsle, jo høyere stiger deres anseelse i det regjeringstro rettsapparatet, og veien ligger dermed åpen for forfremmelse og velstand. Det er ydmykende for fredelige, opplyste og seriøst tenkende mennesker som bare har utført sin simple plikt som journalister å bli behandlet som dubiøs forfatningsfiende av en ung jypling i dommerkappe. Tyrkiske domstoler motarbeider målbevisst landets journalister og setter hele yrkesgruppen under et umenneskelig press. Det er derfor på høy tid at EMD fokuserer enda sterkere på alle de sakene som kontinuerlig dukker opp i Tyrkia. Man kan ikke la dumhet og inkompetanse ruinere et så viktig land uten å kjempe imot med nebb og klør.

EN ANNONSERT NORMALISERING
IPIs undersøkelse av ytringsfrihetsrelaterte tyrkiske rettssaker fant sted på et avgjørende tidspunkt. For det første hadde regjeringen akkurat da annonsert en normalisering og gjeninnføring av demokratiske standarder etter unntakstilstanden og den markante forverringen av pressefriheten som fulgte kuppforsøket i juli 2016. Mange hadde håpet at spesielt de lange, vilkårlige varetektsfengslingene i forkant av rettssakene skulle opphøre, men de tok helt feil. Dette har bare fortsatt med full styrke. Istedenfor en unntakstilstand har man innført lover, forordninger og praksiser som en erstatning for det betente ordet unntakstilstand, men det viser seg at disse nye lovene i praksis gjør at landet fungerer på samme måte som under unntakstilstanden.

I løpet av flere møter med representanter for regjeringen har IPI blitt fortalt at den nasjonale sikkerhetssituasjonen fortsatt er så farlig at disse restriksjonene overfor mediene er helt nødvendige og dermed rettferdiggjør de tiltakene som er satt inn fra myndighetenes side. Selv om IPI anerkjenner at Tyrkia har sikkerhetsmessige problemer de må beskytte seg mot, framhever organisasjonen at mange tiltak framstår som fullstendig overdrevne. Som for eksempel fengslingen av over 150 journalister og kriminelle, samt krasse beskyldninger og heftige prosesser mot flere hundre andre, eller det å umuliggjøre deres vanlige arbeidsoppgaver som journalister. Den  nærmest komplette kontrollen over 90 prosent av landets medier som Erdoğans regjering har skaffet seg kan ikke rettferdiggjøres av såkalte krav til sikkerhetsforordninger mot potensielle terrorangrep. Disse innskjerpingene representerer et særdeles alvorlig brudd med internasjonale standarder for pressefrihet som Tyrkia selv har ratifisert.

I tillegg til det store antallet journalister som har mistet jobbene sine i kjølvannet av unntakstilstanden, hvor det ble framsatt grove anklager mot mer enn 200 medier, kan en rekke journalister som IPI har snakket med fortelle at de daglig opplever en konstant følelse av sensur og derigjennom selvsensur med det til følge at de ikke kan utføre sitt helt alminnelige arbeid som nyhetsformidlere – de er ikke lenger journalister, men nikkedukker. De regjeringstro 90 prosent av mediene produserer en konstant strøm av insinuasjoner og anklager mot de få uavhengige mediene som er igjen. Det foregår en mistenkeliggjøring uten sidestykke i det moderne Tyrkias historie.

REFORM ACTION GROUP
I et landskap hvor både sivilsamfunnet, internasjonale standarder for pressefrihet og diplomatiske kanaler har mislyktes i å innlede en konstruktiv dialog med den tyrkiske regjeringen, som ville kunne lede til en seriøs reformprosess med formål å gjeninnføre demokratiske standarder i landet, er det i utgangspunktet et glimt av håp i det å erfare at Tyrkia har revitalisert et utvalg på ministernivå kalt Reform Action Group, som i sin tid ble stiftet for å tilpasse det tyrkiske samfunnet til en europeisk standard med formål EU-medlemskap. Men dette arbeidet går ekstremt langsomt framover, og er dessuten preget av et totalt fravær av transparens – man får ikke vite noe om hva som foregår der bortsett fra vage og uforpliktende uttalelser fra intetsigenhetens øverste hylle – og opposisjonen er helt utestengt fra å få være med. Så selv om initiativet i utgangspunktet høres fint ut, er det foreløpig svært lite som kommer ut av det annet enn et spill for galleriet. Så lenge Tyrkia ikke klarer å signalisere til omverdenen at de mener alvor med å gjennomføre reformer som plasserer landet innenfor grenseverdiene av internasjonale standarder for et demokratisk rettssystem, og at domstolene kan operere i henhold til landets eksisterende lovverk, uavhengig av hvilke partier som måtte sitte i regjering, vil et initiativ som Reform Action Group  kun framstå som betydningsløs fasadepynt myntet på internasjonale observatører og utenlandsk diplomati. Kort sagt: Fraværet av konkrete resultater og framskritt gir oss et klart inntrykk av at en politisk vilje til å slakke på jerngrepet rundt den uavhengige pressen ikke eksisterer.

LOKALVALGET I MARS 2019
Opposisjonelle partier og sivilsamfunnet er overbevist om at det kommende lokalvalget i mars 2019 vil bli en lakmustest for hvor sterkt Erdoğans AKP egentlig står i disse tider. Selv om det er et nærmest totalt fravær av alternative stemmer utenfor regjeringspartiet som får drive valgkampanje i medier av en viss størrelse, håper mange likevel at dette valget skal vise at flere og flere vanlige tyrkere begynner å så alvorlig tvil om Erdoğans evne til å løse den økonomiske krisen landet går stadig dypere inn i.

Fordi uavhengig journalistikk er nærmest fraværende i Tyrkia, vil IPI fortsette sitt arbeid med å støtte opp om det lille som er igjen, gjennom ulike former for kampanjer, mobiliseringer og informasjonsarbeid. IPI står i nær dialog med Europarådet, og er gjennom mange ulike kanaler en pådriver for at tyrkiske journalister i fangenskap skal få rettferdige rettssaker og bli satt fri fra fengslene. De sitter i dag innesperret fordi de har publisert ganske alminnelig journalistisk arbeid, og dette er en rettsstat uverdig.

SOVENDE TERRORISTER OG KAMPEN MOT LØKBANDEN
Erdoğan går nå så langt som til å si offentlig at han vil finne fram til og arrestere det han kaller ”sovende terrorister”. Dette uttrykket omfatter mennesker som leser aviser og magasiner som er kritiske til hans regime og som følger suspekte individer og grupper på sosiale medier. En slik paranoid tankegang kan bare føre ett sted, og det er til nasjonens undergang. Alle opplyste og intelligente mennesker emigrerer så sant de har mulighet. Det siste er at han nå også går til angrep på noe så grunnleggende som landets bønder – han kaller dem ”løkbanden” – og sier at de presser opp prisene på vitale råvarer og næringsmidler. Dette er en bevisst taktikk for å plassere skylden for den kraftige inflasjonen – som ligger på rundt 30 % årlig – hos andre enn den sittende regjeringen. Men når verdien av landets valuta er halvert på tre år sier det seg selv at all import av for eksempel landbruksmaskiner, kunstgjødsel og plantevernmidler blir dobbelt så dyr. Og skylden for dette verdifallet i valutaen ligger hos regjeringen og dens stormannsgale politikk. Man må huske at Tyrkia er et land som er helt avhengig av omverdenen for å kunne eksistere. De har ikke naturressurser som er store nok til at de kan vise fingeren til Europa og etablere sin egen øde øy. Økonomien er allerede sørgelig skakkjørt, og de er avhengige av å ha et noenlunde ryddig forhold til EU, ikke minst som handelspartner, for å kunne overleve. I dette punktet ligger det en håpsdimensjon: Vi kan ikke gi opp Tyrkia, og de kan ikke gi opp oss.

Øivind Hånes, Norsk PENs Tyrkiagruppe

Oslo, 4. februar 2019

 

 

Rapport: Pressefrihet og rettssikkerhet i dagens Tyrkia

 ”Det er en hårfin linje mellom journalistikk og terrorisme”

Turkey’s Media Under Siege (Berlin, November 28) @IPI

Seminar i Berlin 28. november 2018, Haus der Europäischen Union International Press Institute (IPI) inviterte den 28. november i samarbeid med den tyske avisa Die Welt til et nettverksarrangement i Berlin. Seminaret bød på paneldiskusjoner med ledende advokater, journalister og menneskerettighetsaktivister fra Tyrkia og Europa.

Konferansen hadde tittelen UNDER BELEIRING og formålet var å diskutere de skadene og problemene som er oppstått i kjølvannet av unntakstilstanden og påfølgende lovendringer. IPI er en internasjonal organisasjon som arbeider for pressefrihet og uavhengig journalistikk og består av redaktører, journalister og medieaktører fra hele verden. Ved å støtte hverandre og fremme felles verdier, kan man være pådriver for fri flyt av informasjon og nyheter.

Markus Spillmann – nestleder i IPI og mangeårig redaktør av den sveitsiske avisa Neue Zürcher Zeitung – innledet med å presentere et generelt bilde av situasjonen for nyhetsjournalistikk, ytringsfrihet og rettssikkerhet i dagens Tyrkia. Forholdene er som kjent begredelige og blir bare verre. Siden kuppforsøket i juli 2016 har intet mindre enn 53 aviser har blitt lagt ned og 162 journalister sitter fengslet. Uavhengige medier motarbeides med alle midler, og kritiske  journalister som ikke er fengslet har som regel utreiseforbud fra landet. Polariseringen i samfunnet er kolossal. Regimets maksime lyder: De som ikke er med er mot.

Første del av seminaret ble ledet av Caroline Stockford, juridisk koordinator hos IPI i Wien. Under en samtale med en av president Erdoğans nærmeste rådgivere tidligere i år fikk hun følgende beskjed: ”Det er en hårfin linje mellom journalistikk og terrorisme.” Når dette er regjeringens uttalte syn på uavhengig nyhetsformidling, skjønner vi både hvor viktig og hvor farlig journalistikken kan være. Fri flyt av informasjon er livsnødvendig for et demokrati og livsfarlig for makthavere som ønsker å knuse en opposisjon. 90 % av tyrkiske medier kontrolleres i dag av apparatet rundt president Erdoğan. Propagandaen er massiv, og det lille som er igjen av motstand gis stadig verre eksistensvilkår. Distribusjon av nyhetsmedier er også svært vanskelig. Hvordan kan man formidle nyheter og informasjon under slike forhold?

Mustafa Kuleli – generalsekretær i den tyrkiske journalistforeningen – sa at det i praksis har blitt så godt som umulig å drive en fri presse i Tyrkia. Dersom man kritiserer myndighetene blir man raskt svartelistet. Å være journalist har i seg selv blitt farlig og er dessuten en profesjon som ikke lønner seg. Gjennomsnittslønnen for uavhengige journalister ligger i dag på 300 – tre hundre – Euro i måneden. Er det verdt risikoen overfor seg selv og familien? Det har oppstått en ond sirkel som resulterer i stadig dårligere kvalitet på publikasjonene. På tross av dette opplever journalistforeningen en økende medlemsvekst, en trend som har pågått over flere år. Dette gir grunn til en forsiktig optimisme. Spørsmålet man må stille seg er hvordan man kan løse problemene med en stadig dårligere økonomi. Kuleli mener svaret ligger i flere ting, blant annet opplæringsprogrammer for digital publisering, mobilisering av økonomisk støtte fra andre europeiske land, samt ved å bygge en kjerne av lesere utenfor Tyrkias grenser. Man må formidle overfor utlandet at dersom man vil vite hva som foregår i Tyrkia, må man abonnere på digitale publikasjoner laget av uavhengige tyrkiske journalister. Svært mange tyrkere bor i utlandet. Det samlede antallet overstiger seks millioner og halvparten av disse – omlag tre millioner – bor i Tyskland. Dersom man klarer å skape et solidaritetsnettverk for uavhengig tyrkisk journalistikk ligger det et betydelig potensial i denne gruppen. Kuleli avsluttet med å si at han på tross av alle tilbakeslag likevel er optimist.

Bülent Mumay er tidligere digital redaktør i avisa Cumhyriet og fokuserte på alle vanskelighetene som har oppstått i forbindelse med produksjon og distribusjon av aviser.

Dette handler ikke bare om faren for å bli fengslet eller om pengeproblemer.  Skattemyndighetene lager utallige vanskeligheter for utgiverne, og dette er ikke noe som skjer kun med de opposisjonelle avisene – dette rammer alle aviser og publikasjoner, også de regjeringstro avisene får trøbbel. Disse regjeringstro avisene kritiserer ikke presidenten direkte for dette, men påpeker at mye burde ha vært annerledes. Problemene er endeløse, ikke minst på grunn av den aggressive polariseringen som regjeringen gir konstant næring til. Det finnes snart ikke nøytrale eller uavhengige medier i Tyrkia. Nasjonen har blitt delt i to; det er som om ekvator har lagt seg som en mur på midten av hele landet. På nittitallet fantes det nasjonalistiske aviser, men også politiske nøytrale aviser. Folkeavstemningen tidligere i år handlet om autokrati eller fortsatt demokrati. Mange mennesker skjønte ikke konsekvensene av hva de faktisk skulle stemme over. Resultatet er at Erdoğan nå har kontrollen over både den lovgivende, utøvende og dømmende makten. En klassisk oppskrift på innføring av diktatur. Mangelen på fri journalistikk gjør at folk flest ikke aner hva som skjer med de kritiske stemmene i landet.

Mumay kommenterte Kulelis idé om å skaffe finansiering fra utlandet med å si at selv om det finnes penger til drift i utlandet så er ikke det nok. Man kan ikke basere seg kun på dette. Selv om man skulle hente inn penger fra bidragsytere i Europa, vil det fortsatt være svært vanskelig å jobbe uavhengig. Små aviser trenger absolutt støtte, men man trenger først og fremst å mobilisere landets egne innbyggere. Den jevne tyrker skjønner ikke at den økonomiske krisen skyldes Erdoğans vanstyre, og svært mange regjeringstro journalister er ikke i stand til å skrive noe som ligner på fornuftige betraktninger om økonomi. Dersom Cumhyriet la ned sin papirutgave og kun lagde nettavis, ville denne bare bli stengt og journalistene ville få  utreiseforbud. Men dersom for eksempel BBC og Deutsche Welle produserte en tyrkisk versjon av sine nyheter, ville dette være mye vanskeligere å stenge. Fox News har vært etablert i Tyrkia i flere år, og de kan kritisere Erdoğan på en helt annen måte enn tyrkiske medier.

Nurcan Baysal er en kurdisk journalist og menneskerettighetsaktivist. I januar 2018 ble hun arrestert av tyrkisk politi i sitt hjem i Diyarbakır. Årsaken var hennes Twitter-meldinger som kritiserte Tyrkias militære operasjoner i Syria. Tungt bevæpnede sikkerhetsstyrker stormet uten forvarsel huset hennes og arresterte henne. I februar ble hun funnet skyldig i å spre falsk informasjon om tyrkiske sikkerhetsstyrker. Hun ble dømt til ti måneder i fengsel, men ble løslatt på betingelse av at hun ikke begår nye lovbrudd de neste fem årene. Baysal forklarte at det er ille nok å være tyrkisk journalist, men enda verre å være kurdisk sådan. Erdoğans regjering brøt forhandlingene med PKK i 2016, og dialogen er erstattet med full konfrontasjon. Baysal fortalte om hvordan hun har sett kurdiske journalister ligge døde på gata Diyarbakır. Eskaleringen av konflikten startet ikke med kuppforsøket, men med bruddet i forhandlingene mellom PKK og myndighetene. Man kan bli satt rett inn for å skrive gale ting på sosiale medier. Falske nyheter florerer og er vanskelige å avkrefte. Det er forbudt å ta med seg kamera i konfliktsoner. Omverdenen aner stort sett ikke hva som foregår i de kurdiske områdene sørøst i Tyrkia da det er meget vanskelig å komme seg inn der.

Çiğdem Toker er en respektert og erfaren journalist i avisa Sözcü som er Tyrkias fjerde største. Hennes fagfelt er økonomi. Under dette innlegget sviktet teknikken som ga oss utmerket simultanoversettelse gjennom hele konferansen, men den avsluttende delen av innlegget hennes handlet om at entusiasmen for journalistikken ikke lenger er tilstede i det tyrkiske samfunnet. Journalistikk blir sidestilt med opposisjon. Men for at journalistikk skal ha verdi må den selvsagt kunne være kritisk. Poenget er at folk har en soleklar rett til å få vite hva som foregår. Uten fri journalistikk, intet demokrati. Kriminalisering av journalister er i seg selv kriminelt, og Erdoğans mediemaskineri benytter enhver anledning til å kriminalisere opposisjonen. Journalistikkens kjerne er å undersøke og rapportere. Stille de spørsmålene som trengs for å få fakta på bordet, uansett hvor ubehagelig dette måtte være for et lands myndigheter.

Fatih Polat er sjefredaktør i Evrensel, en av de ytterst få opposisjonelle avisene som er igjen i landet. Han snakket om fengslingen av en kurdisk journalist som var på jobb i det kurdiske området. Sammen med flere andre observatører overvar han den påfølgende rettssaken. Forsvaret hadde meldt inn 24 vitner. 17 av disse fortalte at de hadde fått trusler om likvidering dersom de ikke trakk sine vitnemål. Dette er en skrekkelig, men helt vanlig praksis: Myndighetene truer vitner på livet. Anklagene er stort sett latterlige og fulle av fantasiske og surrealistiske påstander. En fengslet journalist fikk forlenget sin straff fordi han ville lære seg tysk på cella og fikk tak i ei lærebok i tysk. Dette var i seg selv ikke grunnlag for straff, men myndighetene reagerte på at det i denne læreboka forekom et kart der Tyrkia var inntegnet i for liten skala i forhold til resten av Europa: Det var fornærmende. Det er med andre ord ingen grenser for hva tyrkiske myndigheter kan oppfatte som krenkende. En uavhengig presse trenger et sivilsamfunn som støtter demokratiske prosesser som ikke er bundet til regjeringsapparatet. Så hvor går man herfra? Kanskje ved å si som Goethe: Dersom du fortsetter å gjøre det du tror på, vil løsninger komme.

PAUSE

Andre del av seminaret startet med en sekvens der Caroline Stockford, Erk Acarer og Fatih Polat snakket om en pågående aksjon for hvordan man kan støtte den opposisjonelle pressen i dagens tyrkiske virkelighet gjennom å abonnere på disse avisene.

Caroline Stockford kom nå med sitatet som er gjengitt over, nemlig at det er en hårfin linje mellom terrorisme og journalistikk. At dette kommer fra en av presidentens aller nærmeste rådgivere inngir selvsagt all grunn til å tro at de mener alvor. Stockford sa videre at IPI følger Tyrkia meget tett og gjør hva de kan for å hjelpe dem som er rammet. De reiser blant annet rundt i landet og følger rettssaker, noe som blir stadig mer komplisert og tidkrevende fordi myndighetene har begynt å fjerne rettssakene fra storbyenes rettssaler og heller legge dem til steder i provinsene, langt unna Istanbul og Ankara. Dette er fordi de håper at det da skal bli færre internasjonale observatører. Hun sa også at de opposisjonelle avisene så godt som aldri får annonser fra firmaer, fordi disse firmaene da frykter å miste kontrakter med regjeringsvennlige oppdragsgivere. Avisene minner derfor mer og mer om skoleaviser og  pamfletter. I tillegg til Cumhyriet er det Evrensel og BirGün som fortsatt eksisterer av frie aviser av betydning, og når man hører at opplagstallene er 14 000 for Evrensel og 5000 for BirGün innser man at dette ikke er all verden i et land med over 80 millioner innbyggere. Cumhyriet har for øvrig et opplag på rundt 60 000, noe som heller ikke kan kalles tapetsering av det offentlige rom.

Erk Acarer er journalist i BirGün. Han påpekte hvor vanskelig det er å tie med ting som man føler må sies, og likevel ikke kan si fordi det vil skaffe deg alvorlig trøbbel. Så hvorfor regner myndighetene dette som så farlig og må stoppes for enhver pris? Dersom du er oppegående journalist og informerer offentligheten om ting som regneringen ikke liker, vil du bli kalt enten en som støtter terrorisme eller stemplet som vaskekte terrorist. Dersom du skriver forsøksvis nyansert om PKK, er du terrorist og kan miste jobben og bli fengslet. Myndighetene kriminaliserer med dette journalisters ærlige arbeid. Under byggingen av den nye gigantiske flyplassen i Istanbul (for øvrig tegnet av et norsk arkitektfirma) som skulle ha åpnet i oktober florerte arbeidsulykkene på grunn av manglende sikkerhet og et vanvittig tidspress. Mange arbeidere døde og ble alvorlig skadet under arbeidene, og det brøt ut demonstrasjoner blant arbeiderne. Myndighetene svarte kontant med å arrestere over 400 arbeidere og fagforeningsledere. Over 30 av disse sitter etter det man veit fortsatt fengslet.

Fatih Polat er redaktør for Evrensel. Han oppsummerte nåværende status med å si at de siste par årene har 10 000 journalister mistet jobbene sine og 12 000 er arbeidsløse. Hver tredje journalist i landet er uten arbeid. Det er pandemonium av sensur, pengeproblemer, rettssaker og menneskelige tragedier. I tillegg til alt dette kommer den generelle økonomiske krisen i Tyrkia, hvor landets valuta har halvert seg på tre år. Det er lett å tenke at dette bare kan gå én vei. Ikke bare pengestøtte er avgjørende men også den mentale støtten og solidariteten fra utlandet oppleves som svært viktig.

Sammen gjorde disse tre oppmerksom på kampanjen som nå er lansert om at mennesker bosatt utenfor Tyrkias grenser kan tegne støtteabonnement på avisene Evrensel og BirGün. Lenke til denne finnes her: https://www.isubscribe.media/

Det er viktig å gjøre oppmerksom på at Evrensel og BirGün med dette avløser Cumhyriet som fokus for denne kampanjen.

——-

Tredje og siste del av seminaret ble ledet av Daniel-Dylan Böhmer og var viet Europas rolle i ivaretakelsen av grunnleggende rettigheter i Tyrkia. Böhmer er utenriksredaktør i Die Welt med Asia og Midtøsten som spesialfelt.

Nevşin Mengü er en frilansjournalist som tidligere jobbet som nyhetsanker i CNN Türk. Hun drøftet spørsmålet om hva omverdenen kan gjøre for å avhjelpe den svært vanskelige situasjonen. Hun påpekte at argumentene mot Tyrkia i dag er de samme som de i en årrekke har vært mot Iran. Skal man sanksjonere? Inkludere? Isolere? Alt dette har både fordeler og ulemper. Antakelig er det en kombinasjon av det hele som kan føre fram. Under valgkampen før folkeavstemningen appellerte Erdoğan til nasjonalfølelsen. Han demoniserte Europa og mante til kamp mot EU. Men når representanter fra EU kommer til Tyrkia er tonen en helt annen og halen logrer. Det er en politikk med to ansikter. Mengü mente at Tyrkia allerede har blitt et nytt Türkmenistan, om enn ikke så irreversibelt. Hovedproblemet er den voldsomme polariseringen. Hvis du ikke er Erdoğanist i dagens Tyrkia er du enten i fengsel eller arbeidsløs. Det finnes ikke lenger et politisk sentrum. Den som ikke er med er mot.

Sarah Clarke er rådgiver i PEN International og snakket om alle rettssakene hun i Tyrkia har bivånet som internasjonal observatør. Hun mente at dersom alle disse prosessene har noe til felles, må det være at anklagene stort sett er fri fantasi og rent oppspinn. Saken mot forfatteren Ahmet Altan, som endte med livstidsdom, hadde en tiltale på intet mindre enn 247 sider. Hun påpekte at det er noe Kafkask over disse prosessene. Man veit ikke hva man er tiltalt for, og når man endelig får opplest tiltalen er den hinsides enhver virkelighet; man veit ikke om man skal le eller gråte. 68 år gamle Altan satt isolert i åtte måneder før rettssaken kom opp og er nå innelåst 23 timer i døgnet på sin celle resten av livet. Hva dette gjør med et menneske kan man bare gjette seg til.

Rıza Türmen er en svært erfaren aktør i tyrkisk offentlighet. Han har bakgrunn som dommer i Den europeiske menneskerettsdomstolen (ECHR) i Strasbourg, har også vært Tyrkias  ambassadør til flere land og sitter i dag i det tyrkiske parlamentet som representant for det sosialdemokratiske partiet CHP – Det Republikanske Folkepartiet. Han fokuserte på unntakstilstanden som har ført til at 150 000 høyt kvalifiserte mennesker har mistet jobben og  passene deres er inndratt. Du våkner en morgen og finner navnet ditt på ei liste. I samme sekund veit du at livet ditt er ødelagt. EU ba Tyrkia om å nedsette en kommisjon for å behandle alle disse sakene individuelt, men talte for døve ører. Spørsmålet det hele koker ned til er følgende: Hvor langt er EU villig til å gå for å forsvare demokratiske verdier i Tyrkia? Dette er ekstremt komplisert diplomati fordi det eksisterer så mange divergerende interesser i de ulike medlemslandene, og ikke minst fordi Erdoğan holder Europa i et jerngrep med trusselen om å la alle flyktningene fra Asia og Afrika få fritt leide gjennom Tyrkia og dermed inn i EU, noe som vil helle rakettbensin på høyrepopulistenes bål, felle regjeringer ved neste valg og true hele det europeiske samarbeidet.

Tora Pekin er en av Tyrkias mest prominente advokater og forsvarte medarbeiderne i avisa Cumhyriet under rettssakene mot dem. Han takket for all solidariteten som strømmet inn fra utlandet under rettssaken – dette var utrolig viktig for å holde moralen oppe. Det er en massiv utfordring å stå imot de tyrkiske regjeringsvennlige mediene, og han mente at det er svært viktig for det som er igjen av fri tyrkisk presse å være synlige i europeiske parlamenter. Lage allianser, søke forbindelser som på en eller annen måte kan forhindre at den opposisjonelle pressen forsvinner fullstendig. Dette er kanskje enda mer betydningsfullt enn støtte fra regjeringer som sådan. Han trakk fram at to unge journalister måtte forlate Cumhyriet fordi de skrev om noe så ukontroversielt som  Panama-papirene. Årsaken var at det fantes forbindelser til Tyrkia som ikke tålte dagens lys i den tyrkiske offentlighet. På spørsmål fra salen om han selv fryktet å bli arrestert svarte Pekin at han ikke opplevde det som en trussel slik situasjonen er i dag. Mange advokater har blitt arrestert, men dette er folk som har forsvart personer som har begått terrorhandlinger eller blitt definert som Gülenister.

Tony Fisher er en høyt respektert engelsk jurist som leder menneskerettighetskomiteen i

Law Society of England and Wales. Han snakket om demoniseringen av opposisjonen og de destruktive følgene av dette. Myndighetene slynger ut anklager om terrorisme og fabrikkerer rettssaker uten grunnlag. 1500 advokater er arrestert siden kuppet, men mange av disse har havnet her fordi de – som Tora Pekin påpekte – har blitt definerte som Gülenister. Han påpekte at det faktisk hjelper at det internasjonale samfunnets flomlys skinner på Erdoğan og hans medsammensvorne. Situasjonen i Tyrkia har brakt jurister og dommere over hele Europa sammen. De kritiserer Tyrkia for et nærmest totalt fravær av respekt for lov og rett, og dette legger press på tyrkiske domstoler. Dette trykket må ikke opphøre.

Siste taler var Deniz Yücel, som fra 2007 til 2015 var redaktør i den Berlin-baserte avisa Die Tageszeitung (taz) før han i 2015 ble ansatt som Tyrkia-korrespondent for Die Welt. Yücel ble arrestert og satt i varetekt av tyrkiske myndigheter den 14. februar 2017, mistenkt for spionasje, oppvigleri og for å støtte en terrororganisasjon. Denne fengslingen fikk enorm oppmerksomhet i Tyskland. Både Angela Merkel og president Joachim Gauck gikk knallhardt ut og mente at dette betød slutten på Tyrkia som rettsstat. Yücel ble etter intenst internasjonalt press satt fri 16. februar 2018. Han ble aldri presentert for noen formell siktelse.

Yücel mente at dersom vi hadde vært samlet her for halvannet år siden, ville det ha vært mange flere mennesker i salen. Det kan synes som om folk i Tyskland har gått litt lei av Tyrkia, og det er kanskje ikke så rart – interessen for de fleste saksområder taper seg etter en viss tids eksponering i mediene – men samtidig må man huske at Tyrkia ikke er et fjernt land som Uganda eller Myanmar. Tyrkia er Tyskland nært, det bor tre millioner tyrkere i Tyskland, så interessen for Tyrkia er i utgangspunktet helt annerledes i Tyskland enn i alle andre europeiske land.

Yücel påpekte veldig tydelig at Tyskland reagerte kraftig og umiddelbart på at han ble fengslet. Dette har selvsagt å gjøre med at Yücel er et kjent navn i tysk offentlighet, og at han er korrespondent for en av landets mest profilerte aviser. Han ser tendenser til at mange tyskere har begynt å gi opp Tyrkia og tenker at landet er på vei til å bli et nytt Türkmenistan, at landet har kommet til et punkt der det ikke lenger kan reddes. Et påfallende sykdomstegn hos den tyrkiske regjeringen er at de går ut ifra at også andre regjeringer og nasjoner tenker som dem; de ser utelukkende verden med polariserte briller. Men slik er det heldigvis ikke. Man må huske at nesten halve befolkningen i Tyrkia er imot regjeringen. Vil vi la disse menneskene i stikken? Solidaritet begynner med empati og fortsetter med handling. Man trenger ikke bo i Tyrkia for å støtte det som er igjen av fri presse der, man kan også yte verdifull hjelp fra utlandet.

——-

Etter konferansen inviterte Caroline og IPI på lunsj i den tradisjonsrike restauranten Zollpackhof som ligger i en grønn oase nær regjeringskvartalet. Deniz Yücel bestilte Schweinshaxe (et stykke ovnsbakt svineknoke av monstrøs størrelse) og øl. Det var vanskelig ikke å bli slått av symbolikken i dette menyvalget.

Referent: Øivind Hånes

16. november: Ossietzkyprisen 2017 og Fengslede Forfatteres Dag

Norsk PEN tildeler Ossietzkyprisen 2017 til oberstløytnant Tormod Heier for hans bidrag til en offentlig, kritisk debatt om norsk forsvars- og utenrikspolitikk.

PROGRAM:
– Musikkinnslag ved den afghanske musikeren og fribymusiker i Harstad, Hamid Sakizhada
– Velkommen og presentasjon av årets vinner ved styreleder William Nygaard
– Tale til vinneren ved leder av EOS-utvalget Eldbjørg Løwer
– Samtale med prisvinner ved journalist og leder av Norsk PENs Varslergruppe Kai Sibbern
– Markering av PEN Internationals Fengslede Forfatteres Dag ved leder av Komiteen for fengslede forfattere Brit Bildøen og komitemedlem Øivind Hånes.

Ossietzkyprisen er Norsk PENs pris for fremragende innsats for ytringsfriheten.  Prisen deles ut årlig til en person eller institusjon som over noe tid, eller i forbindelse med en spesiell sak eller hendelse, har gjort en særlig innsats for ytringsfriheten. Prisvinner bør ha en tilknytning til Norge, personlig eller i forbindelse med den aktuelle saken. Styret i Norsk PEN beslutter hvem som skal tildeles Ossietzkyprisen.

 STYRETS BEGRUNNELSE:
Tormod Heier
 er en motstrøm-stemme i et konsensuspreget akademisk miljø i Forsvaret. På en engasjert måte har han diskutert aktuelle temaer som Syria, Norges forhold til Russland og Norges utenlandsoperasjoner, der han blant annet har brukt sine egne erfaringer fra Afghanistan. Han har brukt sin militærfaglige kunnskap til å utfordre vedtatte sannheter og kommet med alternative innfallsvinkler og analyser av den nye kalde krigen. Han har på et militærfaglig grunnlag stilt nødvendige kritiske spørsmål ved grunnlaget for norsk deltakelse i bombingen av Libya i 2011 og gjennomføring av NATO-operasjonen, som en britisk parlamentskommisjon i ettertid har vist, skjedde på et sviktende grunnlag. Heier har kombinert akademiske bidrag med offentlig debattinnlegg, der han har krevet gransking av bombingen. Han har på en nyansert og reflektert måte behandlet viktige temaer som sensur og selvsensur i det militær-akademiske miljøet.

Tormod Heier (f. 1968) jobber på Forsvarets stabsskole, som er en del av Forsvarets høgskole. Han har sin militærfaglige utdanning fra Befalsskolen for Kavaleriet, Hærens krigsskole på Gimlemoen, og Forsvarets stabsskole. Heier har også en mastergrad fra Kings College i London samt hovedfag i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo. Han har tidligere jobbet i Forsvarsdepartementet, Etterretningstjenesten, Institutt for Forsvarsstudier, og NUPI, og har erfaring fra blant annet NATOs engasjement i Afghanistan og Hærens Brigade Nord. Han er redaktør for en rekke bøker om norsk og europeisk forsvars- og sikkerhetspolitikk, og foreleser ved Forsvarets høgskole, Universitetet i Oslo og Høgskolen i Innlandet. Heier har en doktorgrad i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo, og er for tiden gjesteforsker ved Universitetet i Oxford.

Sted: Litteraturhuset i Oslo
Rom: Amalie Skram, 2. etg.
Tid: Torsdag 16. november kl. 19:00.