Hvorfor ytringsfrihet når den skaper så mye bråk?

Peter Normann Waage:
Hvorfor ytringsfrihet når den skaper så mye bråk?
Foredrag Bergen bibliotek 23/10 2012

Ytringsfriheten er ikke bare en menneskerettighet, men den fundamentale rettighet, heter det. Uten den står alle de andre rettighetene i fare. Er det riktig? I tilfelle hvorfor? Hvorfor skal vi dessuten ha ytringsfrihet når den i stadighet bidrar til å fornærme, såre og hisse opp grupper i samfunnet. Spørsmålet er særlig påtrengende i en tid hvor «samfunnet» ikke bare begrenses av nasjonale grenser, men er blitt tilnærmelsesvis globalt, noe vi ikke minst så i den danske karikaturstriden for vel seks år siden. Med andre ord: Trenger vi ikke en ytringsfrihet med grenser som er tilpasset vår tid?

Ytringsfriheten er intenst tilstede i skjæringspunktet mellom jus og etikk – noe som både utgjør kjernen i alle de problemer den skaper, og er det grunnleggende argument for at den må begrunnes. Det som synes etisk korrekt er ikke nødvendigvis juridisk garantert og det som ligger innenfor de juridiske rammene, er ikke nødvendigvis spesielt etisk.

Historisk ble ytringsfriheten, i likhet med de øvrige menneskerettighetene, kjempet frem på vestlig grunn. Om det betyr at de er av «vestlig art» eller universelle, er et spørsmål jeg skal vende tilbake til.

Ytringsfrihetens fiender var fra første øyeblikk en autoritær statsmakt og religiøse dogmer og institusjoner. Det er derfor ikke overraskende at den i store deler av verden blir forsøkt kneblet og innskrenket av de samme institusjonene – nå som da står de ofte ikke bare skulder ved skulder; de er viklet så tett inn i hverandre at man knapt kan se forskjell på dem. Det viser dette årets Pussy Riot-stunt i Kristi frelseskatedral i Moskva. La oss kort oppsummere:

Rett før presidentvalget i begynnelsen av mars dukket fire unge jenter med finnladshetter opp i katedralen og fremførte en sang der refrenget var: «Hellige Guds moder, jag Putin bort!» Politiet ble tilkalt, men ba dem bare gå.

Noen uker senere klaget patriarken av Moskva, Kirill, til myndighetene over det han kalte jentenes «blasfemiske oppførsel». Tre av dem ble arrestert og stilt for retten der de ble dømt til to års straffarbeid i en leir. Rettens begrunnelse var at de hadde oppfordret til religiøst hat, fornærmet de troende og vist forakt for religionen.

Det hverken dommere, myndighetspersoner eller kirken nevnte, var at kirken, som er det sted der presidenten feirer de religiøse høytidene og i det hele tatt like meget er et maktens symbol som et sakralt bygg, driftes av et privat foretakende. Inntektene kommer ikke så meget fra salg av vokslys som gjennom utleie av en svær bankettsal i underetasjen og fra en stor parkeringsplass. Punkebandets refreng kunne derfor like gjerne ha blitt satt i sammenheng med Jesu handling da han jaget kremmere og pengevekslere ut av tempelet. Til alt overmål har Russland ingen statskirke, men fire likeverdige religioner. Og Kirill selv skrev for ti år siden det som kalles Den russiske kirkens sosiale program, der det blant annet heter at kirken skal være politisk nøytral. I forbindelse med valget erklærte han imidlertid at Putin var Guds gave til russerne – kanskje fordi han av herren i Russland har fått en svær luksusleilighet like ved Kreml, til tross for at han formelt er munk og ikke skal ha eiendom.
Dette er hverken det første eller eneste overgrep mot kunst og ytringsfrihet under Putin. Den type trusler mot ytringsfriheten kjenner vi imidlertid så godt at det er liten grunn til å gå inn på dem. Om det er gamle eller nye faraoer som ønsker så vel verdslig som åndelig makt, ter de seg på samme måte overfor sine undersåtter. De vil ha ufrie tjenere.

Vi skal heller i første omgang konsentrere oss om andre uroelementer og problematiske sider i dagens bruddflate mellom religion og ytringsfrihet.

Vi lever i våre dager i samfunn som ikke er begrenset av nasjonalstatens grenser. På et øyeblikk kan informasjon formidles til hele verden, noe som blir særlig problematisk når det gjelder bilder. Mens et budskap kledd i ord beholder sin sammenheng og formidler avsenderens intensjon selv om de oversettes eller videreformidles – i alle fall dersom de gjengis korrekt – er ikke bilder på samme måte selvforklarende. Det er opptil mottageren å sette dem i den sammenheng de kan forstås, og den er naturlig nok kulturbetinget.

Selv om ikke den hele sannheten om den internasjonale striden rundt Muhammed-karikaturene er å finne her, spiller den nye mediesituasjonen med. Et annet element er den oppriktige fornærmelse mange troende muslimer opplevde ved karikaturene.
Det er opplagt lettere å bryte andres tabuer en sine egne, særlig dersom en selv knapt har noen igjen. Men skal man gjøre det – i ytringsfrihetens navn?

Nei, svarte blant annet Det muslimske råd i Storbritannia og Den anglikanske kirke og forsøkte i 2005 og 2006 å få inn et tillegg i loven om at ikke bare rasistiske ytringer skulle være forbudt. Også det som ble kalt «æreskrenkelser av religionen» skulle møtes med straffereaksjoner. Daværende statsminister Tony Blair fikk Labour med på forslaget og var så sikker på seier at han forlot parlamentet før avstemningen da det var oppe til behandling. Utenfor politikernes rekker stilte komikeren Rowan Atkinson (Mr. Bean) seg i spissen for en protestbevegelse: Han kunne miste jobben sin om loven ble vedtatt. Det ble den ikke. Det manglet én stemme. Hvis Blair ikke hadde forlatt salen, ville hans dobbeltstemme ha avgjort og loven ville ha blitt innført i det landet som i sin tid ledet an i den europeiske kampen for ytringsfrihet.

En noe mildere versjon av loven ble vedtatt i 2007. Den avgrenser seg til å forby trusler og intendert hat mot en religion og dens tilhengere. Under dekke av loven gikk politiet til aksjon mot British Channel Four fordi tv-selskapet brakte en reportasje der de med skjult kamera og mikrofon hadde avslørt at imamer i en bestemt moské brukte hat-retorikk mot «jøder, kvinner, homoseksuelle og såkalte ekteskapsbrytere».  Legg merke til at det ikke var imamene som ble satt under etterforskning, men journalistene. Det tok ni måneder for dem å renvaske seg. Tankene går til Putins Russland.

Både lovforslaget og den endelige loven må sees i sammenheng med Organization of Islamic Conference’s mangeårige forsøk på å få inn forbud mot «ærekrenkelse av religion» i FNs Menneskerettserklæring. Forslaget ble avvist i juli 2011, men saken kan komme til å bli fremmet på nytt.

Er ikke det vel og bra? Skal ikke troende beskyttes? Vi kommer avslutningsvis tilbake til spørsmålet på bredere grunnlag; her skal jeg i første omgang se på ett av tiltakene for å beskytte minoriteter mot overgrep i ytringsfrihetens navn, lovgivningen mot «hatefulle ytringer», slik den kommer til uttrykk i Straffelovens paragraf 135a. Der settes det forbud mot å fremsette hatefulle eller diskriminerende ytringer mot noen på bakgrunn av religion, etnisitet og seksuell legning.

Bestemmelsen blir lite brukt, med den begrunnelse at det er bedre at frustrasjon, forbitrelse og hat kommer opp i dagen, slik at «trollene kan sprekke», som det populært sies: Selv de giftigste påstander må kunne møtes med saklige, rasjonelle argumenter i det offentlige rom. Og når de kommer frem, vet vi hva vi står overfor, hvilket er langt bedre enn om de skulle gjære i et lukket rom.
Argumentet har mye for seg, men er også problematisk. For det første røper sammenligningen med «trollene som sprekker i lyset» en nokså nedlatende holdning, ikke overfor hatefulle skrik av forskjellige former, men overfor argumenter som for andre kan virke krasse, men som kanskje peker på alvorlige problemer med spesielle minoriteter. Hvem vil gå med på at en selv er et troll som bør sprekke?

For det andre er forholdet mellom hatefulle ytringer og motargumenter ikke så enkelt. Hat fører like gjerne til mere hat uansett hvordan det blir møtt på det rasjonelle plan, og ikke til rasjonell ettertanke. Og de gruppene som til stadighet omtales i negative vendinger, kan utvikle forakt for storsamfunnet og vende seg mot det.

Dessuten, og det er kanskje det viktigste: Forholdet mellom tanke, ord og handling er av dynamisk art. Å rope ut om brann i en overfylt teatersal uten at det brenner, er et selvfølgelig eksempel på en ytring som fører til katastrofale, praktiske konsekvenser. Men også det å kalle folk ved navn eller på andre måter å tingliggjøre dem, baner veien for overgrep mot de samme gruppene. Lenin brukte ord som «biller og skadedyr» når han omtalte angivelige fiender av den nye sovjetstaten. De skulle renskes ut og tilintetgjøres. I Rwanda ble tutsiene av offisielle radiokanaler kalt «kakerlakker», hvilket klart signaliserte at de burde utryddes – noe man også forsøkte.

I Salman Rushdies Sataniske vers blir de to hovedpersonene, Saladin Chamcha og Gibreel Farishta, brakt til et underlig sykehus i London. Alle de innlagte er ikke-vestlige, men nå er de forvandlet til halvt ulv, halvt menneske, til skapninger med hud av glass eller til groteske sammensetninger av planter og mennesker: «’Men hvordan gjør de det?’» ville Chamcha vite. ‘De beskriver oss,’ hvisket den andre høytidelig. ‘Mer er det ikke. De har evnen til å beskrive oss, og vi ligger under for bildene de konstruerer.’»

Nå kan man innvende at både Lenin og hutuenes radiostasjon i Rwanda var representanter for makten; de hadde ikke bare ordene i sin makt. De hadde også midlene som skulle til for å få dem realisert, og forvandle sine medmennesker til de navnene de satte på dem. Men så enkelt er det ikke; det er uklart hvem som sitter med definisjonsmakten i et mangfoldig samfunn som vårt – de som nå er nede, kan i neste omgang komme på toppen, kanskje nettopp takket være sin hat-retorikk.

Det er ikke tilfeldig at de fleste systemfilosofer lar en morallære følge etter sin erkjennelsesteori: et handlingsprogram etter undersøkelse av tenkningens muligheter. «Bak enhver handling ligger en tanke, selv om det ikke alltid er den handlende som har tenkt den,» heter det i en aforisme. Like sant er det at enhver tanke søker mot å bli realisert, den vil munne ut i handling.

Hvem har ansvaret for en handling? Han som utfører den, eller han som gir den idémessige begrunnelsen? – slik lyder en av de bærende idéene i Dostojevskijs roman Brødrene Karamazov. Det er her ikke snakk om juridisk ansvar, men moralsk – noe som ikke forminsker dilemmaet hva angår ytringsfrihet. Som vi vet, kjennetegnes den rettigheten nettopp ved sin eksistens i skjæringsfeltet mellom jus og etikk.

Det er ingen unnskyldning for å omgå problemene med innskrenkninger eller ikke innskrenkinger av ytringsfriheten av hensyn til minoriteter, kulturelle, etniske og religiøse grupper. Hva er legitim religionskritikk? Hvordan skal satire praktiseres, dersom den ikke støter noen? Og hvem tar bestemmelsen sikte på å beskytte?

Et forsøksvis løsningsforsøk er å hevde at bare de som selv står inne i en gruppering, kan kritisere den. Bare muslimer kan kritisere islam og andre muslimer. Det er opplagt en besnærende tanke, for hva har jeg med å kritisere fremmede skikker? Hvordan vet jeg hvor skoen trykker og hvilke ord som best treffer det kritikkverdige i en tradisjon? Kan ikke de som har tabuene få lov til å bryte dem selv?

Resonnementene er forførende, men skraper vi litt i dem, viser de seg å kunne føre til absurditeter. I sin artikkel «Pressure on Press Freedom» referer Frederik Stjernfelt til debatten omkring Muhammed-karikaturene og siterer en Ian Buruma. Han hevdet at bare de som er innenfor, kan kritisere islam. Selv Ayaan Hirsi Ali ble fratatt talerett – fordi hun ikke lenger er muslim. Konsekvensen er at bare de som er enig i et standpunkt eller et verdensbilde, kan kritisere det – hvilket er meningsløst. I tillegg impliserer resonnementet at alle som kan karakteriserer gjennom én bestemt etnisitet, som er tilhengere av samme religion eller har samme hudfarge, er like.

De tilhører mer sin gruppe enn seg selv.

Hvis kritikk mot tradisjonelle skikker ikke kan komme utenfra eller fra «frafalne», er det vanskelig å bli kvitt gamle tradisjoner som undertrykker individet i kulturens navn, som for eksempel kvinnelig omskjæring eller tvangsekteskap. Enten har man en kultur klistret så intimt rundt seg at den nok ligner en festdrakt, men er en tvangstrøye, eller man er et individ med rettigheter.

Dette kommer jeg tilbake til. La oss først se på et par andre innvendinger kravet om ytringsfrihet møter, eller om man vil: et par andre eksempler på det bråket rettigheten steller i stand.

Den ene er beskrevet i Aldous Huxleys bok Vidunderlige nye verden, og dreier seg om kommersialisering av ytringene. Det offentlige rom flommer over av stimuli som er så pirrende og fristende at man rent ut ikke får tid eller har noe ønske om å tenke på noe annet enn å tilfredsstille sine mangfoldige lyster. Lastenes antall er kanskje konstant. Lystenes er ikke det. Stadig dukker det opp nye, alt etter som reklamen finner det for godt å gjøre oss oppmerksom på dem. Og fordi det er langt mer behagelig å bli manipulert av noe man liker enn av noe man ikke liker, er trusselen fra dette nye og vidunderlige minst like skummel som den som kommer fra de gammeldagse og autoritære faraoer. Vi ser den bare ikke så lett. Vi morer oss til døde, som Neil Postman uttrykte det. Det offentlige rom blir uten alvor, fylt opp av sensasjonsjournalistikk om kjendiser vi kan speile oss i og drømme om, eller av reklame som får oss til å bruke all tid til å fremstå som konsumenter, ikke tenkende mennesker.

Nært beslektet med denne tendensen er argumenter fra statsledere, for eksempel i Kina, om at ytringsfriheten ikke er viktig, se på alle de menneskene som er blitt løftet ut av fattigdom og som derfor har fått et bedre liv, som vår egen Erik Solheim sa da han utropte Deng Xiau Ping til det 20. århundrets største statsmann. Det dreier seg ikke her riktignok om overflødige goder, men argumentet tar ikke desto mindre utgangspunkt i at ytringsfriheten kommer på annen plass i forhold til mat, velstand og velferd.
Både Solheim, Deng og dagens kinesiske ledere lukker øynene for at ytringsfriheten ikke er noen avledet rettighet. Den er en rettighet som garanterer for alle de andre rettighetene, ja, som gjør resten mulige, også de sosiale rettighetene. Det ser vi av hendelser i det samme Kina og India på 1950-tallet. Da ble begge land herjet av forferdelige hungerskatastrofer. I Kina førte det til millioner av dødsfall. I India var skadevirkningene minimale. I Kina fantes ingen kanaler for informasjon. Følgelig kom det knapt noen hjelp til katastrofeområdene. I India rapporterte selv den minste lokalavis om hva som var i ferd med å skje, og sentralmyndighetene kunne gripe inn.

Her nærmer vi oss svaret på spørsmålet «Hvorfor ytringsfrihet?»

Da jeg i midten av 1990-tallet var i St. Petersburg sammen med den tidligere formannen for Ytringsfrihetskommisjonen, Francis Sejersted, ble han invitert til en tv-debatt med guvernør Vladimir Jakovlev. Tema var ytringsfrihet.

Etter opptaket spurte jeg Sejersted hvordan det hadde gått. «Du vet,» svarte han, «Jakovlev åpnet med å erklære at visst skal vi ha ytringsfrihet. Men det som ytres må være sant. Og da hadde jeg ham!»

Den som tror at ytringsfriheten er til for at «sannheten skal avdekkes» eller for at det som er «sant» skal kunne komme frem – eller for den saks skyld vil begrense ytringsfriheten fordi «det sanne» ikke skal besudles og krenkes, tenker autoritært og aner ikke hva saken dreier seg om. Argumentene vitner om at man mener å vite hva som er «sant». Det impliserer at sannhet er noe som kommer til en utenfra, som formidles av en autoritet, en prest, en skriftlærd eller partifunksjonær, eller at den er noe man liksom kan hente lik en pakke på postkontoret. Men som allerede John Stuart Mill påpekte: Vi har ikke ytringsfrihet for å avdekke sannheten, men for å finne frem til sannheten. Det gjelder ikke bare dens skikkelse av informasjonsfrihet; det gjelder for enhver ytring. Sannheten er en høyst personlig og intim størrelse. Den kan bare erobres og oppnås av den enkelte – og hver i sær vil vi gjøre det på vårt vis og finne vår sannhet. Så får alle disse sannhetene brytes mot hverandre i den offentlige arena.

Ytringsfriheten er nødvendig for at hver og én skal kunne komme til seg selv, utvikle seg og bevare sin selvstendighet og verdighet.

Derfor er den en så umistelig verdi.

Derfor er også kommersialiseringen en så stor trussel mot den. For det som er individuelt, det som er mitt i meg, det som utgjør min verdighet, er ikke tilstede én gang for alle. Det må jeg gjenerobre, trene og oppøve. Individualiteten er ferskvare. Den krever at jeg makter å holde fast ved meg selv, eller i det minste at jeg forsøker å finne ut hva i all verden den størrelsen er.

Nå er det opplagt et trivelig tidsfordriv å drikke seg drita og kopulere for åpent kamera, slik konseptet i alle reality-seriene går ut på. Men særlig individuelt er det ikke. Den offentlige oppmerksomheten rundt aktivitetene er snarere en hindring for at jeg skal kunne finne frem til meg i meg. Den er en alvorlig tidstyv, som stjeler meg fra meg – i kommersialismens navn. Det er jo reklamepenger som driver slike tv-programmer frem.

Hvis vi tar utgangspunkt i ytringsfrihetens hensikt og kjerne, individets verdighet og selvstendighet, vil vi etter min mening kunne se konturene av løsningen på flere av de dilemmaene som ytringsfriheten skaper, og bekjempe de hindringer den møter.

La oss ta kommersialiseringen først.

Den bunner blant annet i måten reklame og medier er strukturert. Reklamen er styrt av hvor mye de forskjellige produsentene kan betale for den. Mediene er blitt varer på lik linje med spaghetti og pizza. Eierne  ser mer på fortjeneste enn på medienes innhold. Følgelig vil mediene konsentrere seg om de sakene og de vinklingene som trekker flest lesere og seere.

Men hvis reklameindustrien ble organisert slik at alle produsentene av samme vare betalte inn til en pott og reklamemakerne valgte å lage reklame om de produktene de selv foretrakk, og fikk betalt fra samme pott, tror jeg vi ville kunne komme et ørlite stykke bort fra kommersialiseringen på dette feltet. Da vil salg og inntekter avhenge av de enkelte, ansvarlige reklamefolkene. Individet har gjort sitt inntok i en ellers upersonlig verden.

Den svenske forfatteren og journalisten Göran Rosenberg har et tilsvarende forslag for å demme opp for kommersialiseringen av mediene: Journalistene bør ha som mål bare å behandle saker som de selv er engasjert i. Derved blir journalistikken ansvarliggjort og et anliggende for individet.

I begge tilfeller ryddes det rom for individets selvstendighet. Det individuelle ansvar og alvor setter grenser for det som kalles «markedskreftenes blinde spill», en ny-tale for tilfredsstillelsen av behov forbrukerne ikke visste at de hadde.

Hva da med krenkelser av minoriteter, og hva med deres ytringsfrihet?

Når det gjelder krenkelsene, må vi være oppmerksomme på hvor lett det er å blande individets verdighet sammen med en gruppes verdighet. Det gjelder også for erkjennelsen av en selv. Nasjonalismen setter sammenblandingen i system og lever av den. Men nasjonalismen er langt på vei skandalisert. De færreste er i tvil om hvilke eksesser det kan føre med seg, dersom nasjonen settes foran den enkelte – ikke minst hvis den enkelte det her er snakk om tilhører en fremmed nasjon.

Men også den såkalte multikulturalismen bærer samme trussel i sitt skjød. Det er ikke forstavelsen «multi» det er noe galt med – mangfoldet er en stimulerende realitet – men resten av ordet: Det impliserer at kulturen er overordnet den enkelte. Kulturen, ikke individet, får rettigheter. Men kan den det? Vil ikke en slik kollektiv rettighet gå ut over den enkelte som identifiserer seg med gruppen? Og er det så sikkert at hver eneste som for eksempel er muslim, sikh eller kristen er enig i alt alle andre muslimer, sikher eller kristne sier og gjør? Med et slikt rettighetsbegrep risikerer vi å la de mest dogmatiske og bakstreverske i hver gruppe definere hvilke føringer som skal gjelde for de øvrige medlemmene.

Opprinnelig var multikulturalismen en antropologisk metode, en svært så fornuftig sådan: Vi kan ikke forstå noe ukjent uten å gå inn på feltet og så å si gi det talerett. Alle fenomener må forstås på sine egne premisser. Multikulturalismen er denne innsikten overført på kulturfeltet: Alle kulturer, tradisjoner og religiøse retninger må forstås på sine egne premisser. Men så skjedde det samme med den metoden som i sin tid med Galileos metodologi for naturvitenskapen: Mål alt som kan måles, og gjør alt målbart som ikke er det! Begge metodene ble opphøyet til beskrivelse av virkeligheten. Resultatet for naturvitenskapen var en reduksjonistisk dogmatisme: Bare det som er målbart er virkelig. Resultatet for multikulturalismen var at den ble en ideologi: Alle religioner og kulturer har rett på sine premisser og er like meget verd. Med andre ord: Det er kulturene som skal bevares, ikke individene.  Da blir den enkelte iført en festdrakt som viser seg å være en tvangstrøye. Da må hver i sær underordne seg det tradisjon og kultur foreskriver. Da er muslimske kvinner – og kvinnene innen lavkirkelige grupper – kulturbestemt til å spille annenfiolin.

Men stopp litt!

Er ikke ytringsfriheten også et barn av en bestemt kultur? Har ikke også den sine spesifikke, vestlige forutsetninger som er fremmede innenfor andre kulturelle sammenhenger?

Ytringsfriheten ble nok født innen én kulturkrets, men jeg vil påstå at den har universell gyldighet. Antibiotika kommer også fra Vesten. Ingen vil likevel nekte å eksportere det.

I en tid da alt er i endring og alle flytter seg, selv om man tilsynelatende står stille – virkeligheten rundt oss endrer seg så raskt at knapt noen tradisjonelle løsningsforsøk duger – er det en forbrytelse å hevde at en kultur, en religion eller en eller annen tradisjon er mer ukrenkelig enn det enkelte individ. Derved fratas de mennesker som lever innen den kulturen det er snakk om, muligheten til å kunne orientere seg i en moderne verden. Det er bare evnen til å ta selvstendige valg uavhengig av tradisjoner, som står i forhold til en virkelighet der alle kulturer og religioner så å si møtes i hver en oppgang. Det er bare evnen til å stille seg selvstendig og modig overfor livet som duger i en verden der til og med det som tidligere var absolutt, grensene mellom liv og død, er blitt flytende og usikre. Et barn som er født så mye for tidlig at det nærmest er en abort, kan reddes, men til hvilken pris for barnet? En olding kan holde si live, men til hvilken pris for mennesket? Et barn kan fødes med flere mødre og en eller flere ukjente fedre. Hvem tar beslutningen? Du og jeg.

Ytringsfrihet, individ, verdighet og selvstendighet er i mangt størrelser som glir over i hverandre – så usannsynlig det enn kan høres i en verden der rettigheten i stor grad brukes til sjikane. Før jeg avslutningsvis tar fatt i det problemet, vil jeg gjøre en ør-liten omvei til en ofte oversett forutsetning for både individ og selvstendighet. Den heter rettsstaten.

Jeg tror ikke at dagens såkalte konflikt mellom islam og Vesten er noen konflikt mellom en religion og et sekularisert samfunn. Jeg tror den er en konflikt mellom mennesker som lever i en noenlunde fungerende rettsstat og mennesker som ikke gjør det. Og husk: Det er uhyre få som har det privilegium å kunne stole på at en overordnet instans tar vare på ens rettigheter. Det store flertall av verdens befolkning lever i en virkelighet der man må ty til sine egne for beskyttelse og sikkerhet, til klan, slekt, religiøse samfunn. Og må man det, er det svært vanskelig å opponere mot dem som gir en beskyttelse. Man biter ikke den hånden som gir en mat. Da er det lettere å tro på autoriteter, på at sannheten overbringes utenfra, at en selv ikke er selvstendig, men en spydspiss for familie, slekt, tradisjoner.

Den som derimot er så heldig å være født i en rettsstat, kan søke ly hos andre enn sine egne. Da er det langt lettere å bli selvstendig og opponere mot tradisjon, religion eller hva det måtte være. Det betyr ikke at man må gå i opposisjon mot sine egne for å bli selvstendig. Men man må ha mulighet til det.

Ytringsfriheten kan gjøre oppmerksom på dette forholdet. Der hvor det før bare var én autoritet, blir det plutselig flere. Da kan må man tenke selv. Da må man finne sin sannhet. Men dersom ytringsfriheten i Vesten alt overveiende brukes for å håne for eksempel det muslimene anser for å være hellig, vil lett de muslimene som bor i en europeisk rettsstat støtes bort fra stat og samfunn og slutte rekkene. Autoriteten blir igjen én: deres egne tradisjoner.

Jeg tror videre at de rystelser vi i Vesten opplever fra muslimsk, fundamentalistisk hold, ikke er rettet mot Vesten. De er så å si bivirkninger av en kamp innen den islamske verden selv, for og mot modernisering, for og mot ideen om at hver og én har selvstendig tenkemulighet, for og mot ideen om at autoriteten er én – og mellom alle de forskjellige autoritetene som mener at de er den eneste, og som naturlig nok derfor går i strupen på hverandre.

Her ligger noe av bakgrunnen for det som oppfattes som sjikane og usaklig kritikk av blant annet islam.

Personlig har jeg stor sans for at man ikke skal bryte andres tabuer, men jeg vil aldri gå inn for noe rettslig forbud. Til dette kommer at når horder av hysteriske menn angriper ambassader og mennesker fordi de hevder seg krenket av noe de ikke har sett, så trekker de sine tabuer inn på mine enemerker. Jeg vil ikke at fanatikere i Midtøsten skal bestemme hva jeg skal publisere. Jeg vil heller ikke bøye meg for vold på bakgrunn av en tegning, en filmsnutt eller et utsagn. Jo flere trusler om vold, eller reelle angrep, desto viktigere er det å holde ytringsfanen høyt. Det er bare den fanen som signaliserer et menneskelig samliv i en kompleks verden.

Men jeg har også sans for argumentet om at man skal vise toleranse og respekt – med den viktige tilføyelse at respekt er noe som tilkommer personer. Toleranse er en holdning jeg utviser overfor meninger jeg ikke er enig i. De respekterer jeg ikke. De tolerer jeg: Jeg vil ikke forby dem, snarere kjempe for deres rett til å bli hevdet, men samtidig vil jeg kritisere dem.

De troende av alle konfesjoner har krav på beskyttelse. Troen som sådan har ingen beskyttelsesrett, i betydning beskyttelse mot kritikk.

Selv om jeg er enig i at både sjikanerende, ondsinnede og hatefulle ytringer – vel å merke som retter seg mot ideer, ikke personer – må godtas i ytringsfrihetens navn, huser jeg et vedvarende håp om at redelighet og alvor vil kunne innta førsteplassen.

Religiøs fundamentalisme møtes ikke best med noe som mest ligner ytringsfrihetsfundamentalisme, der man pukker på rettigheten uten å vise antydning til forståelse for de andre menneskenes posisjon, følelser og holdninger. Da faller vi som ytringsfrihetsforkjempere i den fellen som heter «det liberale dilemma»: Liberaliteten blender så til de grader at vi ikke ser annet enn vår egen selvfornøyde liberalitet og blir repressive overfor andre.

Jeg vil nå håpe at de som pukker på nødvendigheten av å publisere karikaturer av Muhammed eller insisterer på hvor flott det er å avbilde ham som hund, samtidig slår et slag for de muslimer som er på flukt eller sitter fengslet i sine hjemland for sine ytringer. I hvilken grad håpet er innfridd, skal jeg ikke si noe om. Men da vil også denne type kritikk bli ledsaget av respekt for individet.

Juridisk reiser ytringsfriheten en rekke etiske problemer, men de juridiske rammene må være så vide som mulig. I motsatt fall blir den en skinnrettighet.

Etisk kan ytringsfriheten skape både bråk og dramatiske situasjoner. Det er ikke noe som kan lovreguleres. Her må ytringene balanseres og vurderes av den enkelte selv. I den grad det skjer med etisk alvor og gjennom refleksjon over seg selv og de som mener at de blir støtt av ytringene, nærmer de etiske problemene sin løsning. Også løsningen kan bare finnes ved at vi griper tilbake til ytringsfrihetens grunnlag: hensynet til den enkeltes verdighet – både vår egen og andres.

 

Why have free speech when it creates so much noise?

Peter Normann Waage:
Why have free speech when it creates so much noise?
Lecture,  Bergen Public Library 23/10 2012

It is said that freedom of speech is not just a human right, but the fundamental human right. Without this right all other rights are in jeopardy. Is that correct? If so why? And why should we have freedom of speech when it continually insults, hurts and stirs up groups in society. The question is particularly urgent at a time when «society» is not limited by national boundaries, but has become almost global. We see this, amongst other places, in the huge and angry demonstrations in the Muslim world against a film trailer that an individual put on YouTube. We witnessed the same thing in the Danish cartoon controversy six years ago. In both cases completely innocent people died. In both cases individual utterances were used to stir the Muslim masses against the «West». In other words: Do we not need a freedom of speech with limits, limits that are adapted to our time?

Freedom of speech is intensely present at the intersection between law and ethics – and this is at the core of the problems it creates, and is the basic argument for justifying this freedom. It seems that even if something is ethically correct it is not necessarily legally guaranteed, and something that is within the legal framework, may not be very ethical.

Freedom of speech, like the other human rights, came out of Western reason. I will return to the question if that makes these rights «Western» or universal.

The enemies of freedom of speech were from the first both authoritarian governments and religious dogmas and institutions. It is therefore not surprising the same institutions in many parts of the world are today trying to gag or restrict free speech. Now as before they often stand not only shoulder to shoulder, but are so intertwined that it is difficult to tell them apart. We see it in this year’s stunt by Pussy Riot in the Salvation of Christ Cathedral in Moscow. Let us briefly summarize:

Just before the presidential elections in early March four girls with balaclavas showed up in the cathedral and performed a song with the refrain «Holy Mother of God, chase away Putin,» The police were called, and told them to just go.

A few weeks later the Patriarch of Moscow, Kirill, complained to the authorities over what he called the girls’ blasphemous behavior. «Three of them were arrested, put on trial and sentenced to two years hard labor. The Court’s rationale was that they had urged religious hatred, offended the faithful and despised religion.

What the judges, officials or church did not say was that the church, as the place where the president celebrate religious festivals, is overall as much a symbol of power as a sacred building and that it is operated by a private enterprise. Income comes not so much from the sale of candles as from a huge banqueting hall underneath and a large parking lot. The punk bands refrain could just as easily have been seen in the context of Jesus chasing the merchants and moneychangers out of the temple. In addition Russia has no state church but four equal religions.

Kirill himself wrote what is called the Russian Church’s social program. Here, a decade ago, he wrote that the church should be politically neutral. Now in during the elections he declared that Putin was God’s gift to the Russians. Perhaps because the former monk Kirill, a man who must not have property, has received a large luxury apartment near the Kremlin from the present government.

This is neither the first nor only attack on art or freedom of speech under Putin. We all know these types of threats to free speech, there is little reason to enumerate them. Whether it is old or new pharaohs seeking secular or spiritual power, they act in the same way towards their subjects, because they seek unfree servants.

We will instead initially focus on other disturbing elements and problematic aspects of today’s fractured interface between religion and freedom of speech.

We live in communities that are not limited by national borders. In an instant information may be conveyed to the world, something that is especially problematic when it comes to pictures. While a message clothed in words retain their context and convey the sender’s intent even when translated or transmitted – if conveyed correctly – pictures are not in the same way self-explanatory. The recipient must the pictures into a context where they can be understood, and understanding here is it is naturally created by the beholder in a cultural context.

We will not find the whole truth about the international controversy over the Mohammed cartoons here, but the new media situation does play an important role. Another element is the sincere insult many devout Muslims experienced by the cartoons.

It is obviously easier to break the taboos of others than one’s own, particularly if one has barely any taboos left. But should one do this, in the name of freedom of expression and speech?

‘No,’ concluded amongst others The Muslim Council of Britain and the Anglican Church. These two bodies tried in 2005 and 2006 to add to the legal prohibition to racist speech. They wanted legal sanctions against what was called «defamation of religion». The British Labour party agreed and the then Prime Minister Tony Blair was so confident of victory that he left parliament before the vote. But outside of politics the British PEN Club and the comedian Rowan Atkinson (Mr. Bean) were at the forefront of a protest movement. PEN published the book “Free Expression is no Offence” with contributions by Salman Rushdie and Hanif Kureishi among others. Atkinson believed he could lose his job if the act was passed. It was not. It lacked one vote. If Blair had not left parliament his casting vote would have passed the act. And this in the country that once led the European struggle for freedom of speech. (1)

A somewhat milder version of the act was passed in 2007. It prohibits threats and intended hatred of a religion and its followers. Under the guise of this act the police acted against UK Channel Four because the TV company produced a program where reporters with a hidden camera and microphone revealed that imams in a specific mosque used hate rhetoric against «Jews, women, homosexuals and so-called adulterers.» (2) Note that it was not the Imams who were investigated, but the journalists. It took nine months for them to clear themselves. My thoughts go to Putin’s Russia.

Both the draft legislation and the final act must be seen in connection with the Organization of Islamic Conference’s longstanding efforts to establish a ban on «defamation of religion» in the UN Declaration of Human Rights. The proposal was rejected in July 2011, but the case may be promoted again.

Is this not OK? Shouldn`t believers be protected? We will conclude by returning to the question on broader grounds; First I will consider one of the measures used to protect minorities against abuses in the name of freedom of speech, The legislation against «hate speech», as it is expressed in the Norwegian penal code section 135a. Here we have a ban against presenting hateful or discriminatory remarks against someone on the basis of religion, ethnicity and sexual orientation.

The provision is rarely used, on the grounds that it is better that frustration, bitterness and hatred come to light, so that, as the Norwegian phrase has it, «trolls can burst (in the light of day)”. Even the most venomous claims must be met with justifiable and rational arguments in public. It is far better that we know what we are facing, and it is better than if such views were to ferment closed rooms.

The argument has its merits, but is also problematic. Firstly the comparison with «trolls who burst in the light» is a rather condescending attitude, condescending not to hateful cries, but to the arguments of others that may seem harsh but that may point to serious problems with specific minorities. And anyway who believes that you yourself are a troll that should burst?

Secondly, the relationship between hate speech and the arguments we meet it with is not simple. Hatred may well lead to more hatred, no matter how it is met at the rational level. Arguments do not necessarily lead to rational reflection. And groups that are constantly discussed in negative terms, can develop contempt for the greater society and turn against it.

And perhaps most importantly: The relationship between thoughts, words and action is a dynamic relationship. To shout out fire in a crowded theater when there is no danger, is an obvious example of an utterance that leads in time to disastrous practical consequences. Calling people names or by objectified them in other ways, paves the way for assaulting the same groups. Lenin used words like «beetles and pests» when he spoke of alleged enemies of the new Soviet state. They were to be cleaned out and destroyed. In Rwanda, on official radio channels, Tutsis were called «cockroaches», which clearly signaled that they should be destroyed – and this was attempted.

In Salman Rushdie’s Satanic Verses the two main characters Saladin Chamcha and Gibreel Farishta are brought to a strange hospital in London. All admissions are non-Western, but transformed into half wolf, half human, to creatures with skins of glass or grotesque assemblages of plants and people: «But how do they do it?» Chamcha wanted to know. «They describe us,» whispered the other solemnly. «Nothing more. They have the ability to describe us, and we now succumb to the pictures they construct.»

One can argue that Lenin and the Hutu radio station in Rwanda were the representatives of power, they were not just using the power of speech. They also had the resources to realize their goals and to transform their fellow humans into the things they called them. But it isn’t that simple: It is often unclear who has definition power in a diverse society like ours – those who currently are out of power, may in turn come out on top, perhaps because of hate rhetoric.

It is no coincidence that most philosophical systems let a moral teaching be the result of an epistemology: An action plan after the investigation into the possibilities of a thought. “Behind every action is a thought, even if it not always the one acting that has though it,» says an aphorism. Equally true is that every thought seeks to be realized, it will lead to action.

Who is responsible for an action taken? The person who puts the idea into action, or the one who provides the ideological justification for it? – This is one of the fundamental questions in Dostoevsky’s novel The Brothers Karamazov. We are not talking about legal responsibility, but moral responsibility. This does not reduce the dilemma with regard to freedom of speech. As we know, the right is characterized precisely by its existence in the intersection between law and ethics.

There is no excuse to circumvent the problems with the restriction or not of freedom of speech in the interests of minorities, cultural, ethnic and religious groups. What anyway is legitimate criticism of religion? How is satire to be practiced, if it does not hit anyone? And who is the provision designed to protect?

A tentative solution is to claim that only those who are within a group, can criticize it. Only Muslims can criticize Islam and other Muslims. This is obviously an intriguing thought, for with what legitimacy can I criticize the customs of others? How do I know what the problem is and the words that best can meet the criticizable sides of a tradition? Is it not better to allow those with taboos the time to break them themselves? And, finally: Can anyone be forced to modernity? Shouldn`t they be allowed to choose their path towards a free and open society?

Such reasoning is seductive: But if we scratch the surface, they lead to absurdities. In his article «Pressure on Press Freedom» Frederik Stjernfelt refers to the debate surrounding the Mohammed cartoons and quotes one Ian Buruma who argues that only those who are within can criticize Islam. Even Ayaan Hirsi Ali is stripped of the right to speak – because she is no longer a Muslim. The consequence is that only those who agree with a point of view or a worldview can criticize it – which is meaningless. It also implies that all with a particular ethnicity, or who follow the same religion or have the same color, are the same.
They belong to their group more than themselves.

If criticism of traditional customs cannot come from outside or from «apostates,» then it is hard to get rid of old traditions that oppress the individual in the name of culture, such as female genital mutilation or forced marriage. Either you have a culture so intimately conjoined that it looks like a celebratory costume, but is a straitjacket, or you are an individual with rights.

I will come back to this. But first let us first look at some other objections that the demand for freedom of speech meets. Or if you will, a few more examples of the trouble the right creates.

One is described in Aldous Huxley’s book “Brave New World”, and is about the commercialization of utterances. The public space here is flooded with stimuli so tantalizing and tempting that you do not have time or desire to think about anything other than to satisfy your many desires. The sum of vices is perhaps constant. Desires, however, are not. There is always something new, in constantly renewed advertising. And because it is far more pleasant to be manipulated by something you like than something you do not like, the threat of this new and wonderful world is just as nefarious as that which comes from the old-fashioned and authoritarian pharaohs. We just don’t see it as clearly. We are amusing ourselves to death, as Neil Postman put it. The public space becomes without seriousness, it is filled up with sensational journalism about celebrities we can dream about, or advertising that makes us consumers, not thinking people.

Closely related to this are arguments from heads of state, for example in China, that freedom of speech is not so important – look instead at all those people who have been lifted out of poverty and therefore have a better life. As our own Erik Solheim said when he declared Deng Ping Xiau to be the 20th century’s greatest statesman. It’s not about superfluous things, but this argument does nevertheless assume that freedom of speech comes in second place in proportion to food, wealth and welfare.

Both Solheim, Deng and the current Chinese leaders close their eyes to the fact that freedom of speech is not a derivative right. It is a right that guarantees all the other rights. It is a right that makes the rest possible, also the social rights. Looking at China and India in the 1950s we see countries ravaged by famine. In China, it led to millions of deaths. In India, the adverse effects were minimal. In China, there were no channels for information. Hence hardly any assistance came to disaster areas. In India even the smallest local paper reported what was about to happen, and the central government intervened.

We are closing in on the question «Why freedom of speech?»

In the mid-1990s I was in St. Petersburg with the former chairman of Norwegian Freedom of Speech Commission, Francis Sejersted, who had been invited to a televised debate with Governor Vladimir Jakovlev. The theme was freedom of speech.

After the recording, I asked Sejersted how it had turned out. «You know,» he replied, «Jakovlev opened by declaring that certainly we shall have freedom of speech. But what is expressed must be true. And then I had him! »

Those who believe that freedom of speech is so that «the truth should be discovered» so that what is «true» should come forward – or for that matter wants to limit free speech because «the true» is not to be defiled and violated, are thinking in an authoritarian way and have no idea what this is about. The arguments imply that one knows what is «true». It implies that truth is something that comes to one from the outside, that truth is imparted by an authority, a priest, a scribe or a party official, or that it is something you can collect like a package at the post office.

It is not. John Stuart Mill said “We don’t have free speech to uncover the truth, but to find the truth”. This applies not only in its form of freedom of information, it applies to every utterance. Truth is a very personal and intimate concept. It can only be achieved by the individual – and each one must achieve it in his or her own way and find our own truth. All the while all these truths must confront each other in the public sphere.

Freedom of speech is necessary so that each and every one of us should be able to recognize him- or herself, develop and maintain both independence and dignity.

Therefore, it is such an irreplaceable value.

That is why commercialization is such a big threat to it. For what is individual, what is mine to me, what makes my dignity is not present once and for all. I need to capture, train and test it. Individuality is perishable. It requires that I manage to hold onto myself, or at least that I try to figure out what in the world it is.

The «brave new world» is a systematic obstacle to such a process, whether it appears as a chase for consumption or as a fascination for young people who copulate and make fools of themselves on television. Obviously an interesting pastime, but not especially individual.

If we begin with the purpose and core of freedom of speech, which is the dignity and independence of the individual, we will, in my opinion, see the outlines of the solution to many of the dilemmas that freedom of speech creates, and defeat the obstacles free speech encounters.

Let us consider commercialization first.

The structure of advertising and media is the problem. Advertising is controlled by the financial muscles of the different manufacturers. The media have become commodities in line with spaghetti and pizza. The owners give more weight to profits than to media content. Consequently, the media focuses on the issues and perspectives that draw the largest number of readers and viewers.

But if the advertising industry was organized so that all manufacturers of a commodity made payment into a kitty and the makers of advertising decided to make advertising for the products they preferred on the basis of this money, I believe we would be move a tiny distance away from commercialization in this sector. Then sales and income would depend on the individual responsible advertising professionals. The individual would make their mark in an otherwise impersonal world.

The Swedish author and journalist Göran Rosenberg has a similar proposal to halt the commercialization of the media: Journalists should only take up themes and cases that they themselves are engaged in. This would make journalism accountable and a matter for the individual.

In both cases room is cleared for individual autonomy. Individual responsibility and seriousness limit the so-called «blind market forces», and a new voice for meeting the needs consumers did not know they had.

What then about violations of minorities, and what about their freedom of speech?

In the case of violations, we must be aware of how easy it is to confuse an individual’s dignity with a group’s dignity. It also applies to oneself as well. Nationalism systematizes this confusion and lives by it. But nationalism is largely scandalized. Few are in doubt about the excesses nationalism can bring when the nation is put before the individual – especially if the individual in question is part of a foreign nation.

But so-called multiculturalism carries the same threat. It is not the prefix «multi» there is something wrong with – diversity is a stimulating reality – but the rest of the word: it implies that culture is superior to the individual. Culture, not the individual, has rights. But can culture have rights? Would not such a collective right be damaging to the individual who identifies with the group? Are you so sure that a Muslim, Sikh or Christian must agree with everything that other Muslims, Sikhs or Christians say and do? With such a idea of rights we risk letting the most dogmatic and reactionary in each group define the guidelines that apply to the other members.

Originally multiculturalism was an anthropological approach called «cultural relativism.» As a method it made good sense: We cannot understand the unknown without going into the subject matter and then give it a right to speak. All phenomena must be understood on its own terms. Cultural relativism is this insight used in the cultural field: All cultures, traditions and faiths must be understood on their own terms. But then the same thing happened to this method that happened to Galileo’s methodology of science: Measure everything that can be measured, and make everything measurable that is not! Both methods were elevated to the description of reality. The result for the natural science was reductionistic dogmatism: Only what is measurable is real. The result for cultural relativism was that it became an ideology named multiculturalism: All religions and cultures are correct on their own premises and are worth the same. In other words cultures must be preserved, not individuals.

But a group can have no rights. A group – or a mass – cannot collectively be attributed to dignity or cognitive ability. These are qualities only individuals can possess. Each individual must be allowed to join any religion or ideological grouping. But religion as such cannot have any rights. If so members are forced to be subordinate to their group affiliation. Then the individual is dressed in a celebratory costume that turns out to be a straitjacket. Then each individual must be subordinate to what tradition and culture prescribes. Muslim women – and women in low-church groups – become culturally destined to play second fiddle and to entrust the management of their lives to others.

But hold on!

Is not freedom of speech the child of a particular culture? Does it not have specific western assumptions that are strangers in other cultural contexts?

Freedom of speech was perhaps born in one culture group, but I argue that it has universal validity. Antibiotics also come from the West. None would still refuse to export or import it.

In a time when everything is changing and everybody is moving, even if one seems at a standstill – the reality around us is changing so fast that hardly any traditional solution is good enough – it is a crime to argue that one culture, one religion or some other tradition is more sacred than the single individual. This deprives the people living within the culture in question the possibility of finding their bearing in a modern world. Only the ability to make independent decisions independently of tradition is enough in a reality where all cultures and religions so to speak meet in each stairway. Only the ability to stand independently and courageously facing life is enough in a world where even what once was certain, like the boundaries between life and death, have become variable and uncertain. A child born so premature it is almost an abortion can be saved, but at what cost to the child? A very old man can be kept alive, but at what cost to mankind? A child may be born with several mothers and one or more unknown fathers. Who makes the decision? You and I.

Freedom of speech, the individual, dignity and independence are entities that overlap – as unlikely as it may seem in a world where the right to free speech is largely used for harassment. Before I finally get down to that problem, I’ll make a small detour to an often overlooked prerequisite for both the individual and for independence. It’s called the rule of law.

I do not think that today’s so-called conflict between Islam and the West is a conflict between a religious and a secular society. I think it is a conflict between people who live with reasonably functioning constitutional state and people who do not. And remember: Very few have the privilege to be able to trust that a superior authority takes care of one’s rights. The vast majority of the world’s population lives in a reality where one must resort to one’s own for protection and security, to clan, family, religious community. And if you have to that, it is very difficult to oppose those who provide protection. One does not bite the hand provides food. In this case it is easier to believe in authority, that truth is passed from above, that one is not a free individual but a spearhead for family, relatives and traditions.

Those that have been lucky enough to be born under the rule of law can seek shelter in the rule of law. Then it is far easier to be independent and oppose tradition, religion or whatever. That does not mean you have to go in opposition to become independent. But you must have the opportunity.

Freedom of speech can call attention to this. Where there previously was only one authority, there are suddenly many. Then you must think for yourself. Then you have to find your own truth. But if freedom of speech in the West is predominantly used, for example, to mock what Muslims consider to be holy, then Muslims living in a European constitutional state will easily be pushed from state and society and join the ranks. Authority again becomes one: Their own traditions.

I further believe that the commotions we in the West are experiencing from Muslim fundamentalists are not directed against the West. They are side-effects of a struggle within the Islamic world itself, for and against modernization, for and against the idea that each individual has an independent thinking ability, for and against the idea that authority is one – and between all the different authorities that believe that they are the only ones, and naturally enough, who are at each other’s throats.

This is some of the background for the perceived harassment and unfair criticism of Islam among other things.

Personally I feel that one should not break anyone’s taboos, but I will never accept any legal prohibition. When hordes of hysterical men attack embassies and people because they claim they are offended by something they have not seen, then they bring their taboos into my world. I do not want fanatics from the Middle East deciding what I can publish. Nor will I stoop to violence on the basis of a drawing, a movie or a statement. The more threats of violence, or real attacks, the more important it is to hold high the banner of freedom of speech. It is the only banner for human cohabitation in a complex world.

But I also have sense enough to argue that we should show tolerance and respect – with the important addition that respect is something that applies to people. Tolerance is an attitude I exhibit to opinions I do not agree with. Those I do not respect, I tolerate. I will not forbid them, but fight for their right to speak, whilst I criticize them.

The believers of all denominations are entitled to protection. Belief as such has no right to protection, in the sense of protection from criticism.

Although I agree that both harassing, malicious and hate speech – that targets ideas, not the individuals – must be accepted in the name of freedom of speech, I harbor a persistent hope that honesty and seriousness will take first place.

Religious fundamentalism is not best met with something resembling “free speech fundamentalism”, where ones stands on one’s rights without any understanding of other people’s position, feelings and attitudes. Then, we who are free speech advocates fall into the trap called «the liberal dilemma»:  Liberality is so blinding that we see nothing but our own self-satisfied liberality and thereby become repressive to others.

The arrogant attitude of others comes in many forms. The most common, but often overlooked, express itself through the medias one-eyed fascination with fury in Muslim countries, rather than to present the champions of liberal values and free speech that actually exist outside of our own culture group. Thus the champions are isolated between two walls: the opposition in their own countries and disregard from a West that lives in the belief that «all» Muslims are savages who yearn to burn down embassies. This can have serious consequences. For it is absolutely necessary to have external pressure against local dogmatic religious associations – François Voltaire was certainly seen as an outsider by the Catholic Church, and therefore excommunicated. The development towards understanding of free speech and the dignity of the individual must be managed and controlled by people within a religion or a culture. In this sense it is true that only those who are «inside» know what the problem is and which roads lead forward. This is why International PEN and ICORNs work is so important. They help freedom fighters who are in and within. I would also hope that those who demand and see the necessity to publish cartoons of Muhammad or insist on how wonderful it is to depict him as a dog, also do something for those Muslims who have been displaced or imprisoned in their homelands for their utterances. To what degree this hope is fulfilled I cannot tell. But when this happens, then this type of criticism will also be accompanied by respect for the individual.

Freedom of speech raises more ethical than legal issues, even so the legal framework must be as wide as possible. Otherwise it becomes a pseudo right.

Ethically freedom of speech can create both trouble and dramatic situations. This is not something that can be regulated by law. Here utterances must be balanced and considered by the individual himself. To the extent that this occurs with ethical seriousness and through reflection about one self and about those who believe that they are offended by utterances, then the ethical issues will reach a solution. These can only be found when we go back to the foundations of free speech: Out of consideration for the dignity of the individual – both our own and others.

Skjønnlitteratur og journalistikk i Russland

Peter Normann Waage:
Skjønnlitteratur og journalistikk i Russland
Foredrag, Litteraturhuset 24/1 2008

«Vi lever i en underlig, sløv likegyldighet overfor alt i verden, under nuets knugende, trange horisont, uten hverken fortid eller fremtid. (…) Vi er å ligne med uekte barn, uten arv, uten forbindelser, og enhver må på egenhånd knytte de bånd som kan forene ham med den øvrige menneskehet. Det som hos andre folk er blitt vane, instinkt, må hamres inn i hodet på oss. Vår hukommelse går ikke lenger tilbake enn til gårsdagen, vi er så å si fremmede for oss selv. Vi beveger oss så forunderlig, at for hvert skritt fremad vi tar, forsvinner det som var før, ugjenkallelig for oss. (…) Vi vokser, men modnes ikke; vi går fremad, men i underlige siksaklinjer, som ikke fører til noe mål. Vi er lik barn, som man ikke har lært opp til å bruke sin forstand; når de blir voksne, har de ikke én selvstendig tanke.»
Dette skrev Pjotr Tsjaadajev i 1836 – om datidens Russland. Hans Filosofiske brev til en dame, som han kalte dem, ble publisert i tidsskriftet Teleskopet. Brevene innleder den nasjonale, filosofiske selvrefleksjon i Russland, og fikk umiddelbare konsekvenser: Tsjaadajev ble arrestert, erklært sinnsyk og dømt til husarrest på godset sitt, med pålagt legeundersøkelse én gang i uken.
Det er ikke enestående for Russland at makthaverne reagerer med arrest og sensur mot kritikk av dem selv eller landet de styrer. Men det er påfallende at dette reaksjonsmønsteret holder seg så lenge som det har gjort i Russland. Hvor prekær situasjonen fortsatt er, ser vi av den utstillingen som i dag åpner her i Litteraturhuset.

På Tsjaadajevs tid fantes det, i alle fall i de store byene, intellektuelle som reagerte på de sosiale tilstandene i riket og sammenlignet dem med livet i øvrige europeiske land. Tilsvarende hva som hadde skjedd i Vest-Europa et par generasjoner tidligere, begynte også de russiske intellektuelle, eller intelligentsiaen, som den der kalles, å slutte seg sammen i klubber, salonger og grupperinger der nye ideer og muligheter for reformer ble diskutert. Ut fra denne begynnende, kritiske offentlighet vokste det etter hvert i Vesten frem politiske partier, aviser og pressgrupper. I Russland ble ethvert forsøk på opposisjon og åpen, kritisk debatt slått hardt ned på fra myndighetenes side. Likeledes ble alle aviser, tidsskrifter og bøker underkastet streng sensur.
Det førte stort sett til at reformatorene bare ble mer og mer desperate og modigere. Ut av klubbene vokste den såkalte nihilistbevegelsen frem én generasjon senere. De kastet vrak på alt de oppfattet som «tradisjonelle verdier» og satte en naturvitenskapelig, rasjonell tilnærming til virkeligheten i deres sted. Samfunnet skulle organiseres rundt den «rasjonelle egoismen», menneskelige relasjoner skulle baseres på det samme.
På 1860- og 1870-tallet ble nihilistene til folkeopplysere som ville lære den undertrykte russiske bonden å lese og skrive — og tenke rasjonelt og ateistisk. Resultatet var som ventet: arrestasjon, forvisning og grufullt straffearbeid. Parallelt ble stadig flere av den unge generasjonen terrorister, og denne styrkeprøven mellom opposisjon og myndigheter nådde et foreløpig klimaks i 1881, da den reformvennlige tsar Aleksander 2. ble drept av en bombe. Den russiske revolusjonen i 1917 må også forståes i dette perspektivet. Den satte en endelig sluttstrek for tsarveldet i Russland.
Selv om noen kritiske røster kunne høres innen den klassiske journalistikken på 1800-tallet, var den et felt ikke helt til å stole på. Til det var sensuren for streng. Hvor søkte man da for å finne opplysninger om tingenes tilstand og for å bli inspirert til innsikt og erkjennelse?
Man søkte til skjønnlitteraturen. Der og i litteraturkritikken fant den sosiale kritikken et fristed. Romaner og fortellinger er tvetydig, den kan tolkes. Og tolkningene gjelder tilsynelatende den foreliggende fiksjonen, ikke den omkringliggende virkeligheten. Slik lærte det russiske publikum å lese og forstå det skrevne ord som skrivekunst i mer enn én forstand.
Å presentere samfunnskritikk i en tilsynelatende uskyldig fiksjonsfortelling, er ikke enestående for Russland. Tenk bare på Thomas Mores Utopia fra 1516, eller Jonathan Swifts Gullivers reise fra 1726. Men i Russland fant skildringen av virkeligheten i form av kunst en grobunn som skyldes andre forhold enn streng sensur og nødvendigheten av så å si å uttrykke seg i koder.
Idet kunsten benyttes for å beskrive virkeligheten, løftes virkeligheten opp til å bli noe mer enn det tilsynelatende faktisk foreliggende. Den utvides inn i det feltet som kalles fantastisk: «Jeg har mine særlige anskuelser om virkeligheten i kunsten,» skriver Fjodor M. Dostojevskij. «Hva flertallet kaller fantastisk og umulig, er for meg undertiden virkelighet i egentligste og dypeste forstand: den sanne virkelighet. Hverdagens hendelser og deres protokollering er for meg langt fra realisme, snarere det motsatte.»
Nå må vi jo også kunne gi Dostojevskij rett også på en annen måte: Virkeligheten bærer i Russland ofte de mest fantastiske og for en naiv vesterlending helt umulige trekk. Når derfor Nikolaj Gogol i sin fortelling Mirgorod fra 1835 først beskriver en landsby i alle detaljer for så, liksom i forbifarten, å nevne at det midt i landsbyen ligger en sølepytt så stor at ingen noensinne har kommet rundt den, da har jeg mistanke at vi som lesere lærer mer om den russiske landsbygda enn noen sosiologisk rapport hadde kunnet bibringe oss.
Kunsten løfter opp, forvandler, foredler eller karikerer virkeligheten. Den lar vår vante verden fremstå i et særegent overlys. Det tilhører den russiske tradisjonen å anse denne, kunstens, fortolkning og formidling av virkelighten som mer virkelig enn virkeligheten selv, som «virkelighet i egentligste og dypeste forstand,» som Dostojevskij uttrykte det.
Kunstens sentrale plassering som formidler av tilværelsens vesentligste side, er et grunnleggende element i den ortodokse form for kristendom som Russland bekjenner seg til. Den kunstneriske, helhetlige opplevelse av skjønnhet ved kult og kirkebygg var også ifølge legenden årsaken til at landet i sin tid valgte den ortodokse konfesjonen. «Vi visste ikke om vi var i himmelen eller på jorden. For på jorden finnes hverken slik prakt eller slik skjønnhet. Vi makter ikke å skildre hvordan det der så ut. Vi vet bare dette ene, at der er Gud forenet med menneskene og deres gudstjeneste er vakrere enn hos noe annet folk. Vi kan aldri glemme denne skjønnhet. For enhver som en gang har smakt det søte, vil senere aldri gripe til det bitre,» forteller utsendingene til Bysants i Nestorkrøniken om hvorfor de foretrakk den østkirkelige kristendom fremfor den romerske varianten.
Fra Bysants fikk Russland mer enn en konfesjon. Landet overtok en forestilling om makten som gudegitt og «helhetlig». Også i Vesten var konger og keisere «av Guds nåde». Her skilte imidlertid den verdslige og kirkelige makt etter hvert lag. Og både kirke og statsmakt møtte motstandere gjennom den kritiske offentligheten og voksende opposisjonelle grupperinger. I Russland smeltet statsmakt og kirkemakt sammen. Makten ble like helhetlig, overjordisk og «himmelsk» som kunsten selv. Tsaren — og hans senere etterfølgere innen kommunistpartiet — innehadde så vel åndelig som fysisk makt.
Makten legitimerte seg selv ved å spille på den samme verdensopplevelse som ligger bak oppfattelsen av kunsten som virkelighetens dypeste formidler. Den var i verden, men ikke av verden. Makten var absolutt. Derfor ble enhver kritikk tolket som absolutt kritikk. Selv de minste reformforsøk eller den mildeste kritikk utgjorde en trussel mot den helheten den russiske statsmakten representerte. Også derfor slo tsaren så hardt ned på den fremvoksende kritiske offentligheten og en åpen debatt.
Tsar og statsmakt sto — og står fremdeles — på et høyere plan enn den jevne mann og kvinne. «Godseier» skrev tsar Nikolaj 2. under rubrikken «yrke» på et folketellingsskjema i 1899. I egne øyne eide han land og undersåtter.
Den verdensopplevelse som ser virkeligheten best formidlet gjennom kunstens prisme, som utroper det fantastiske elementet til virkelighetens kjerne, blir ren gift når den overføres på politikkens område. Da bolsjevikene kom til makten, bekjempet de nok kirken og den russiske religiøsiteten nominelt. Reelt føyde bolsjevikstaten seg inn i den form som allerede forelå, og malte billedlig talt kirken rød. Åndsmakt og statsmakt smeltet enda tettere og mer dødbringende sammen enn tilfellet hadde vært under tsaren. Forvandlingen av virkeligheten var ikke lenger en geistlig eller kunsterisk oppgave, den var blitt politisk. Det nye mennesket, homo sovjeticus, skulle skapes. En ny himmel og en ny jord skulle stampes opp av den russiske marken ved hjelp av marxistisk ideologi og krig mot eget folk.
Den kritiske journalistikken fikk et pustehull i de første to tiårene av det 20. århundre, men snart ble forholdene verre enn noen gang på 1800-tallet. Samtidig ble skjønnlitteraturen beordret til å bli «sosialistisk realisme», en retning som snarere er en variant av fantasy-litteraturen. Den skulle beskrive tingenes tilstand slik de burde være, og utgi dette som «den egentlige virkeligheten». Det er som om Dostojevskijs fantastiske realisme har falt i hendene på fantasiløse teknokrater.
Igjen måtte reell informasjon, kritikk og formidling av alternative tanker og ideer finne andre kanaler. Selv om den russiske oppfinnsomhet og fantasifullhet sørget for at de aldri helt var tilstoppet, var det først etter Stalins død at kanalene ble så brede at de ble klart synlige fra Vesten og nådde et stort publikum i Russland. Offentlige diktopplesninger der det kunne være flere titalls tusen tilhørere til stede, ble pustehullene der ting kunne sies som ikke kunne formidles i klartekst. Kodespråket vendte tilbake, det samme gjorde kunsten som kritikk- og informasjonskanal.
I denne tradisjonen står visesangeren, lyrikeren og skuespilleren Vladimir Vysotskij. Han var aldri helt forbudt, eller helt tillatt. Han fikk ikke utgitt noen plate i Sovjetunionen, men «alle» kjente ham. De kunne tekstene hans utenat, og opplevde at han formidlet en livsopplevelse sovjetborgerne kunne kjenne seg igjen i, og som befant seg lysår fra den myndighetene forsøkte å kommandere dem til.
Som Jørn Simen Øverli skriver i sin bok om Vysotskij, tok han utgangspunkt i det som var faktisk og reelt tilstede i det russiske samfunnet: Den røffe, rå og humoristiske tradisjonen generasjoner med fangeleire hadde skapt. Der var det vokst frem en egen poetisk sjanger, egen sjargong og egne sanger. Vysotskij benyttet denne som mal for sin egen gitarpoesi, og behandlet fenomener fra livet utenfor fangeleirene så å si i samme toneleie som man kjente fra bandittsangene. De er i seg selv opprørske og bærere av håp. Forfatteren og filosofien Andrej Sinjavskij, som forøvrig var Vysotskijs lærer, hevder at Russland aldri ville ha overlevd sine despoter, hadde det ikke vært for humoren i bandittsangene.
Vel så viktig som humor og kunsterisk, lyrisk fremstilling var det for Vysotskij at sangene inneholdt informasjon. Det dreide seg ikke om underholdning. «Vysotskij polemiserte ofte mot poptekster,» skriver Øverli, «og da var det alltid mangelen på informasjon han kritiserte. Informasjon er i det hele tatt et nøkkelord for produksjonen hans.»
Her nærmer vi oss jurnalistikken igjen.
I sin tradisjonelle form, som informasjonsleverandør og arena for debatt, blomstret den opp under Mikhail Gorbatsjovs perestrojka. For første gang kunne sovjetborgerne følge forhandlinger i Det øverste sovjet direkte på tv. Gatene var nesten folketomme. Avisene begynte å trykke informasjon som var til å stole på, ikke den fiksjonen som inntil da hadde utgitt seg for å være informasjon. Reportasjer om hvordan tilstanden i landet faktisk var, ikke bare om hvordan den burde være, kunne leses i tidsskrifter og aviser. Og tidligere forbudte bøker ble utgitt.
I sitt verk om sovjetsivilisasjonen (fra 1989) referer Andrej Sinjavskij en samtale han i 1960-årene hadde med en ivrig kommunist og systemtilhenger om den da forbudte romanen til Pasternak, Dr. Zhivago: «…Det ville da bare styrke den russiske litteraturen og den sovjetiske staten om disse verkene kom ut!» argumenterer Sinjavskij. Han skriver videre: «Min samtalepartner svarte omtrent som følger: Selvfølgelig, slike bagateller ville ikke føre til at staten falt fra hverandre. Men De glemmer følgene i Polen. Jeg ble overrasket og spurte: Hva har Polen med dét å gjøre at Pasternak blir offentliggjort i Moskva? Han mente at om vi her tillot en viss åpenhet på kulturens område, ville det føre til langt større og mer vidtrekkende liberaliseringer i Polen, hvor man allerede nøt større frihet enn hos oss. Dersom det inntrådte et tøvær i Moskva, så ville Polen frigjøre seg fra Østblokken og fra Sovjetunionen. Jeg svarte at nåvel, det gjorde vel ingenting! La landet bare frigjøre seg og bli salig på sitt vis. Javisst, sa han, men Tsjekkoslovakia vil følge Polens eksempel, og da faller hele Østblokken fra hverandre. Og hva så, gjentok jeg, det vil bare være en lettelse for Russland. Min samtalepartner fortsatte: Men hele Baltikum, Estland, Latvia og Litauen vil følge Østblokkens eksempel! Og hvorfor ikke? sto jeg på. Hva skal vi med alle disse motvillige drabantene? Men etter Baltikum vil Ukraina og Kaukasus forlange selvstendighet. Vil De kanskje at hele det russiske riket faller fra hverandre? Vil De virkelig at Russland går under takket være Deres elskede Pasternak, Russland som er det største imperium i hele verden?»
Den sovjetiske ideologien var det som holdt imperiet sammen. Den var forlengst blitt frase da Gorbatsjov overtok som generalsekretær. Likevel er den ovenstående analysen — som ble skrevet før Sovjetunionens sammenbrudd — ikke så gal når det gjelder å forstå én av årsakene til imperiets sammenbrudd: åpenhet, kritikk og informasjonsfrihet — med andre ord: journalistisk virksomhet — bidro til sammenbruddet.
Under Boris Jeltsin var det mer enn imperiet som brøt sammen.
Da lyset billedlig talt ble slått på i det samfunnet der staten pretenderte å inneha absolutt makt, så vel fysisk som åndelig, ble det åpenbart at makten så langt fra var absolutt. Staten kunne nok være skremmende, men ikke sterk. Tvert imot, den var så skjør og svak at samfunnet truet med å falle fra hverandre i noe som mest lignet på småfyrstedømmer. Det skjedde blant annet innen journalistikken.
Pengesterke investorer sørget for å kjøpe eller grunnlegge forskjellige mediebedrifter, i første rekke fjernsynskanaler. De journalistene som arbeidet for dem, gjorde nettopp det: arbeidet for sine herrer og mestre. Poenget med reportasjer, analyser og nyhetsformidling ble i økende grad ikke å formidle informasjon eller selvstendig kritikk, men å målbære eiernes interesser. At dette er et stigende problem også innen vestlig journalistikk, svekker ikke den tragiske virkningen av eiermakten for russisk journalistikk og det russiske publikummet. Journalistikken mistet sin troverdighet — og de journalistene som fastholdt sin yrkesetos ble utsatt for trusler, mordforsøk eller mord. Det ble synlig hva det russiske samfunnet hadde vært allerede lenge: en jungel, den sterkestes rett rådet. Staten var oppløst i småfyrstedømmer; den enkelte journalist kunne bare håpe på beskyttelse fra hans eller hennes «lensherre».
Absoluttisme betyr ikke absolutt makt. I virkeligheten er den et uttrykk for avmakt. Den absolutte stat, slik den har vokst frem i den russiske historien, er en stat ingen stoler på, men frykter. Staten blir min fiende, lovene en utfordring til å finne måter å omgå dem på. Mangelen på åpen og troverdig informasjon førte dessuten til at makthavere lenger ned i hierarkiet kunne utfolde korrupsjon og nepotisme. Innen det som tilsynelatende var en sterk og fasttømret statsmakt, fantes store lommer av maktvakuum hvor småfyrste slåss mot småfyrste.
En sterk stat er alltid en rettssstat. Det er tilliten til lovene og forvissningen — eller i det minste det begrunnete håpet — om at staten vil beskytte meg, som gjør at den samme stat blir sterk. En maktstat må stadig forsvare seg mot sine undersåtter, eller, om sentralmakten viser tegn til svekkelse, oppleve å oppløses i småfyrstedømmer. Det er ikke viktig om disse gjør krav på geografiske territorier, eller «bare» vil ha økonomisk makt med tilhørende egen juridiksjon. Uansett forsvinner den felles lovgivningen. Den enkelte undersått — for her finnes ingen borgere — blir en kasteball mellom vilkårlige makthavere.
Vladimir Putin har som uttalt mål å styrke den russiske staten. Men han fatter tilsynelatende ikke at det er tillit og ikke trusler som gjør staten sterk. Derfor er også hans russiske statsmakt en svak statsmakt. Derfor er russiske journalister nå kanskje mer enn tidligere i livsfare når de gjør en ordentlig jobb. Det er ikke nødvendigvis sentralmakten som truer dem, men alle småfyrstene, alle korrupte embedsmenn eller næringsbaroner som frykter avsløringer. Utstillingen her viser i hvor stor grad slike vilkårlige makthavere regjerer det russiske samfunnet, til tross for Putins påstand om at den russiske staten er styrket. I en maktstat har jornalistene liten eller ingen beskyttelse om de velger å bli talsmenn for uavhengig kritikk og journalistikk.
Bare en rettsstat kan gjøre undersåtter til borgere og gi dem beskyttelse. Å snakke om demokrati før en slik rettsstat er på plass, eller i alle fall har tydelige og sikre ansatser, fører ikke til annet enn å skandalisere demokratibegrepet. En rettsstat er likeledes forutsetningen for en trygg, kritisk journalistikk. Maktstaten kan bare kritiseres gjennom et kodet språk; rettsstaten bæres og støttes av åpen informasjon.
Derfor gjør dagens russiske, kritiske journalister meget mer enn å bringe informasjon eller analyser. Deres største dåd ligger kanskje ikke i at de setter livet på spill, men i at de med sine artikler, reportasjer og sitt øvrige virke bidrar til at den så livsnødvendige rettsstaten kan vokse frem.
Så fascinerende det enn er å få servert kritikk og informasjon gjennom lyrikk, visesang og romaner, er det enda mer fascinerende å få den i form av journalistikk. Da vet vi at en rettsstat er i ferd med å slå rot. Det betyr ikke at kunstens betydning svekkes. Den vil alltid kunne formidle virkelighetens «fantastiske element». Og den russiske virkeligheten er fremdeles på godt og vondt så fantastisk at den stiller store utfordringer også til den tilsynelatende mest nøkterne journalistikken.