3. mai: Pressefrihetens dag

Vi markerer Pressefrihetens dag på OsloMet med seminar og Norgespremière på filmen «Courage – Journalism is not a crime» av regissør Tom Heinemann. Gratis inngang og enkel servering.

TID: 3. mai, fra kl. 17.30
STED: Auditorium S141, OsloMet – Pilestredet 48

PROGRAM:
* Faren ved å utfordre Erdogan med kritisk journalistikk – Afshin Ismaeli intervjues av Elisabeth Eide

* Rigget om pressefrihet – Elsebeth Frey og journaliststudenter presenterer arbeidet med pressefrihetsrigget.

* DEBATT: Pressefrihetens vilkår og utfordringer, med:

– Kadafi Zaman, TV2
– Ann-Magrit Austenå, NOAS, tidligere NJ-leder
– Rune Ottosen, Den norske UNESCO-kommisjonen/MEKK

Moderator: Roy Krøvel

KL. 19.40: NORGESPREMIÈRE: Vi viser filmen «Courage – Journalism is not a crime» av regissør Tom Heinemann.

Gravende og kritiske journalister forfølges av autoritære regimer over hele verden. Denne filmen er en hyllest til dem.

Prosjektet er initiert av International Media Support, og regissert og produsert av den danske regissøren og gravejournalisten Tom Heinemann.

Mer informasjon om filmen finner du her: Courage Documentary

Det blir enkel servering ved filmfremvisningen, i tillegg til pizzaservering før seminaret.

NB! Det er ikke bindende påmelding, men hvis du ønsker en matbit når vi starter, setter vi pris på om du melder deg på denne siden: https://skjema.uio.no/97231 – så vi får bestilt nok 🙂

Arrangører: Oslo JournalistklubbNJ Student, Forskningsgruppa Medier krig og konflikt (MEKK) OsloMet, Den norske UNESCO-kommisjonenNorsk PEN og JMIC.

I dag skal vi støtte forfulgte journalister

I anledning Pressefrihetens Dag 3. mai skrev styremedlem i Norsk PEN Rune Ottosen kronikk om den eritreisk-svenske journalisten Dawit Isaak.

Per Edgar Kokkvold taler under tittelen «pressefrihet under angrep» ved minnesmerket for den illegale presse. Foto: Rune Ottosen

I dag, på pressefrihetens dag, mottar den eritreisk-svenske journalisten

den internasjonale prisen for pressefrihet på UNESCOs hovedmarkering i Indonesias hovedstad Jakarta. Da Eritrea ble selvstendig i 1993 flyttet Isaak tilbake til Eritrea fra sitt eksil i Sverige for å bruke journalistikken i det han trodde skulle bli en demokratisk utvikling. Han og mange andre demokrater ble skuffet da myndighetene i 2001 slo hardt ned på uavhengige medier og fri journalistikk. Siste livstegn fra ham var i 2005. I dag vet vi ikke hvor han befinner seg, men det antas ta han har sittet i et fengsel i 16 år uten lov og dom. I 1993 erklærte FNs generalforsamling, etter en anbefaling fra UNESCO, 3. mai for Verdens pressefrihetsdag (World Press Freedom Day).  UNESCOs generalkonferanse påpekte  at en fri, mangfoldig og uavhengig presse er en avgjørende del av et hvert demokrati. Pressefrihetens dag markerer de grunnleggende prinsippene for pressefrihet, gjør opp status for pressefriheten i verden og skal minne myndigheter verden over på deres ansvar for å verne om ytringsfriheten i henhold til artikkel 19 i FNs menneskerettighetserklæring. I dag markeres dagen over hele verden. Behovet er dessverre større enn noen gang. Tyrkia er bare ett av mange land der pressefrihetens kår er blitt verre de siste årene. Ytringsfrihtsorganisasjoner som Norsk PEN og Reporters Without Borders dokumenterer daglig nye overgrep mot journalister og frie medier i Tyrkia. Ifølge en rapport fra Norsk PEN har president Erdoğan  svart på kritikken om arrestasjoner av journalister  uten tiltale med å fremme svært alvorlige påstander om de som blir rammet. Han har blant annet uttalt: “Jeg har nylig mottatt en liste med 149 navn. 144 av disse er fengslet på grunn av terrorisme, fire på grunn av vanlige forbrytelser … Alle er tyver, barnemishandlere eller terrorister”. Det er altså offisielt ingen fengslede journalister i Tyrkia, kun barnemishandlere, tyver og terrorister. Lignende retorikk ser vi fra alle autoritære og totalitære regimer som slår ned på uavhengige journalister og medier. Derfor uttaler ikke eritreiske myndigheter seg om Dawit Isaak. Han er en ikke-person som aldri omtales.  Han har ikke fått en rettferdig rettsprosess med eventuelle anklager rettet mot seg som han kan forsvare seg mot. Den internasjonale betegnelsen på at de ansvarlig for overgrep mot journalister som går fri er ”impunity”, eller straffefrihet på norsk. En av grunnene til at drap, fengsling og overgrep mot journalister kan fortsette er nettopp at kun et lite mindretall av de ansvarlige noen gang blir straffet. Ifølge den internasjonale journalistføderasjonen (IFJ) har ca 2500 journalisters blitt drept på jobb siden 1989. Mindre enn 10 prosent av drap og andre overgrep mot journalister blir etterforsket og 90 prosent ender med straffefrihet.

Min kollega Marte Høiby og jeg gjennomførte i 2015 en undersøkelse ved Høgskolen i Oslo og Akershus blant mer enn hundre journalister og redaktører i åtte land. Her spurte vi både om hvilken voldelige hendelser og trusler de hadde vært utsatt for og hvilke konsekvenser dette fikk for deres arbeide. Godt over halvparten av journalistene vi har intervjuet sier at de selv har blitt mer restriktive med å dekke konflikt de siste fem årene. Tre fjerdedeler av redaksjonslederne sier de har blitt mer restriktive med å sende journalister til konfliktsoner. Når vi intervjuer journalister og redaktører forteller de om et arbeid preget av frykt, trusler, og seneffekter som går utover familie og venner. Over halvparten av journalistene vi har intervjuet rapporterer at de sliter med søvnløshet, engstelse og andre psykiske og fysiske plager. Størst usikkerhet opplever lokale journalister som oppholder seg over tid i området de dekker. Disse har ofte familien sin i området, og de får aldri fri fra farene. De beskytter seg ved stadig å endre arbeidsrutiner.

En undersøkelse blant 940 journalister i Europarådets medlemsland i 2016, viser at over halvparten klager over hets og trakassering.

Alt dette kan knyttes til problemet med straffefrihet. Journalister kan i stor grad trakasseres fysisk og psykisk uten at det får konsekvenser. Det store spørsmålet er hvordan det kan innarbeides mekanismer som gir journalister større grad av rettslig beskyttelse. FNs sikkerhetsråd vedtok i 2008 en egen resolusjon som presiserer medlemstatene i FN sitt ansvar for å trygge journalisters arbeidsforhold. Vi har også fått egne dager for å markere henholdsvis pressefrihet og journalisters sikkerhet. Pressefrihetens dag markerer vi dag og 3. november er blitt en egen dag for å markere problemet med ”impunity”. En kan spørre om  det hjelper med nye resolusjoner, konferanser og markeringsdager for å markere pressefrihet. Det hjelper uansett ikke å sitte rolig og se på at overgrep mot journalister får fortsette ustraffet.

Rune Ottosen er styremedlem i Norsk PEN, professor i journalistikk  ved Høgskolen i Oslo og Akershus og medlem av den norske UNESCO-kommisjonen.

Kronikken sto på trykk i Klassekampen 4. mai 2017

3. mai: Pressefrihetens dag 2016

pressefrihetens dag 2016

Få med deg markeringen av Pressefrihetens dag 3. mai 2016 på Sentralen i Oslo, etter utdelingen av Den store journalistprisen.

Tid: 3. mai kl 16:00-18:30
Sted: Forstanderskapssalen, Sentralen i øvre Slottsgate 3 i Oslo
Påmelding: Meld deg på via facebook eller på e-post (kristine.foss@presse.no)

PROGRAM:

16:00    Potetlefser med pålegg fra Tønsberg fra Sentralen Mat

16:30    Pressefrihetens dag: Møteleder Annette Groth

16:30    Åpning ved UNESCO-leder Tora Aasland

16:40    Den tyrkiske redaktøren Kadri Gürsel intervjues av Annette Groth om situasjonen for tyrkiske journalister og redaktører

17:00    Debatt: Hvorfor skjer bruddene på pressefriheten og andre menneskerettigheter i Tyrkia – og hva kan/bør det internasjonale samfunnet gjøre med situasjonen? Med blant andre professor og menneskerettighetsekspert, Mads Andenæs, forsker og spesialist på politisk psykologi, Siri M. Neset og sjefredaktør i Aftenposten, Espen Egil Hansen.

17:30    Pause

17:45    Journalist og medmenneske i dekningen flyktningekatastrofen – hvordan ivareta integriteten? Samtale mellom Kadafi Zaman (TV2), Åge Winge (Adresseavisen) og Annette Groth

Arrangører:
Norsk Presseforbund, Norsk Journalistlag, Norsk Redaktørforening, Fritt Ord, Norsk PEN, IPI Norge, Mediebedriftene ogDen norske UNESCO-kommisjonen.

Pressefrihetens dag markeres etter og i samme lokaler som utdelingen av Den store journalistprisen.

Pressefrihetens Dag 2015

Litteraturhuset i Oslo, Wergelandsalen, mandag 4. mai kl 17.30

Åpning
Ved stortingspresident Olemic Thommessen

Åpning av utstilling av Charlie Hebdo-karikaturer fra Avistegnernes Hus i Drøbak (karikaturer tegnet etter terrorangrepet).  Åpnes av Roar Hagen.

Oppspill om pressefriheten
Innledning:  Sven Egil Omdal

Status for pressefriheten 2015
– Egypt fire år etter Den arabiske våren – redaktør Tarek Atis
– Aidan White ­- Ethical Journalism Network

Debatt om karikaturer, blasfemi, terror og selvsensur
Innledning: Einar Øvereng
Panel: Anine Kierulf, Hege Ulstein og Sindre Hovdenakk

Arrangert i samarbeid med presseorganisasjonene, Fritt Ord og UNESCO-kommisjonen

Med forbehold om endringer

Hilsen til Norsk PEN på pressefrihetens dag: Afghansk journalist frykter deportasjon

Dear friends an honorable members of Norwegian PEN!

It has been more than six years since I migrated to Norway. During this time, I did not have the right to work or study here in this country. As you know, having a national passport is required in order to obtain a job in Norway. In order for me to obtain an Afghan National passport,  as political asylum seeker, I would have to take the risk of being deported to the same country where my life, as yesterday and today, will always be in danger. Officials in Norway naively conclude that if a person can obtain passport from their native land then that person’s live is not in danger. These calculated policies in place by the government of Norway, have put me, and many others like me, at the end of a dead end road.

Much to our surprise, employees at the immigration offices have tremendous experience in using just about any fact and document provided by the immigrants to reject that person rather than to accept or to help them. During my case, I have witnessed many incidence where facts and documents provided by me and other individuals have actually ended up harming our chance of seeking legal rights.

Now, after six years of struggle, my case of seeking political asylum has been denied. I have re-submitted my request, however I could be deployed back to Afghanistan at any moment if the officials decide to do so. With your help, I would like to announce that in case of my return to Afghanistan, the government of Norway is directly responsible for anything that may happen to me.

The reasons provided for rejecting my case is similar to many others in my position. The immigration office in Norway believes that Kabul is a safe city for all Afghan citizens. However, the very source appointing danger to our wellbeing is the corrupted Afghan government itself.

Three weeks ago, an Afghan family was forcefully deported from Norway. According the credible resource inside Norway, the head of this family has gone missing for many days now in the capital Kabul with no trace or evidence left behind. There are many examples of the case where a person has been tortured, jailed and even killed after being deported from Norway to Afghanistan. These individuals and their cases have never been thoroughly looked at by the Norway immigration office in order to avoid such mistakes in the future. Therefore, we are the continuous victims of the same negligence here in Norway.

In many other incidence, we have seen that personal preference of the employee on duty has taken priority over policy. An example is that not too long ago, the case of two twin brothers came to the media surface after one of them was granted asylum but the other brother with identical situation was denied at once.

Nearly four centuries before the birth of democracy in Aten, the great Socrates was found guilty in the presence of a grand jury of 300 citizens by a difference of only 30 counts. Thousands of years after that decision, there are still controversies over the flawed decision made at that time. On the other hand, today in 2014, there are people such as myself that are easily sent back to death after an ordinary employee at the Norway immigration office skims through our cases and at one glance, decides we are in no danger in our homelands.

Frankly, I don’t understand how the government of a country like Norway could take this matter so lightly and do virtually nothing to show compassion towards those who endure enormous suffering in order to come here. I doubt there is another country with such profound claims on the issues of the human rights as Norway that treats their asylum seekers in such degrading manner. I encourage you to visit one of the comp sites designated to keep the immigrant and see for yourself how the best years of their lives are wasted on doing absolutely nothing but taking abuse and humility.

Honorable members of the Norwegian PEN!

The Norway government, including human rights organs, journalists and writers, has often criticized other nations where the right to having the freedom of speech and other basic human rights have been violated. Yet right here in Norway, there are well accomplished writers that live the most degrading lives with absolutely no right to even the most basic human rights. They (Norway) raise their voice to battle child abuse in other nations while here in Norway a two year old Afghan child is jailed. They bring the human right violations into the light in countries like Italy and Greece but choose to ignore the fact that right here in Norway, there are immigrants who have spent 22 years of their lives enduring tremendous level of mental and psychological pressure as they wait in a vegetated state in camps. They condemn discrimination of any kind in other nations while in Norway a singer is able to make a song in which he compares the immigrants to beetles and lice and still manages to get 80% approval by the people of Norway.

Every year, on average, 200 teenagers go missing from the immigration camps. Every year, tens of unidentified dead bodies are found across the country. Needless to say, these bodies do not belong to the Norwegian citizens as we have witnessed many times that when a Norwegian is missing a search area as wide as the entire country is opened to find them. In the case of the immigrants however no action is taken to find them.

A hidden fascism lies under the skin of this nation and every day deteriorates the conscious of its citizens in every corner and every street of this country. You know better than I that neither drug dealers nor Islamic extremists have taken nearly as much life and peace from this nation as those of fascist fanatics that does not get half the media coverage as the first two. Never mind the world war with a leader like Hitler and followers like Anders Behring Breivik, in the recent years, more casualty and instability have been caused by those with racist mentality than ever before. Therefore, just as Islamists are a dangerous threat to peace and stability in Islamic countries, these right-wingers with their fascist visions are a new kind of threat to the humane living of the mankind all over the world.

Dear friends and associates, I reach out to the Norway Pen Club and request from this well-credited institution, their members and writers to help me with the turmoil of obtaining legal rights to live, work and study here in Norway and prevent me from being deported to Afghanistan. I am certain your courage as a responsible citizen of this otherwise great nation will not leave me alone in this battle between right and wrong. Thank you!

Kawa Gharji

Se også
Intervju med Kawa Gharji i Atrium Magasin fra 2012, side 16:http://atrium.b.uib.no/files/2012/11/Atrium_04_12_web.pdf
International Media Supports rapport om journalistsikkerhet i Afghanistan (oktober 2013).http://www.i-m-s.dk/publication/journalism-safety-afghanistan/
Committee to Protect Journalists: Oversikt over drepte journalister i Afghanistan:https://cpj.org/killed/asia/afghanistan/