Juks, vold og splittelser

Neste søndag går tyrkerne til valgurnene etter en turbulent valgkamp. Klarer opposisjonen å samle seg?

Av Ragnar Næss og William Nygaard, Norsk PENs Tyrkiagruppe

Kronikken sto på trykk i Klassekampen 14. juni 2018.

Presidentvalget i Tyrkia skulle egentlig avholdes i november 2019, men er blitt framskyndet til 24. juni. Beslutningen om nyvalg ble fattet dels for å flyte på den nasjonalistiske bølgen etter invasjonen i Afrin, dels fordi Erdoğan først kan innføre sitt nye presidentsystem, som gir presidenten mye mer makt,  etter et valg, og endelig fordi det er best å holde valg før varslede økonomiske problemer blir uhåndterlige. Inflasjonen er allerede galopperende.

På den annen side er man i Erdoğans parti og hos nasjonalistene som støtter ham urolige fordi seiersmarginen deres i 2017-folkeavstemningen om presidentsystemet var så knapp. Og i den mangfoldige tyrkiske opposisjonen innses det at man må samarbeide for å fjerne Erdoğan. Men vil de greie det?

Sekularistene i Atatürks gamle parti CHP har nominert folk fra det lille «Lykke-partiet» (Saadet partisi) fordi de har en profil som trolig vil tiltrekke seg velgere fra Erdoğans AKP. Meral Akşener i det nydannete «İYİ partisi» («Det Gode Partiet») har uttalt at hun vil være hele opposisjonens presidentkandidat, ikke bare hennes eget partis kandidat. Dette er ansatser til samarbeid.

Men den viktigste manifestasjonen av fellesvilje hos opposisjonen er at mer enn ti partier og organisasjoner, inkludert den radikale delen av fagbevegelsen, har gått sammen i en «Plattform for redelige valg», og har utpekt hundrevis av  egne valgobservatører som skal melde fra om juks.

Erdoğan antyder at han vil invadere PKKs leir i Nord-Irak før valget. Europarådet har bedt Erdoğan utsette valget og ikke avholde det under unntakstilstand. Tyrkiske myndigheter har replisert at rådet bør holde orden i egne saker og minner om at Frankrike holdt valg under unntakstilstanden etter terroren i 2015. Europarådet sender allikevel sju observatører.

Det er også tegn til splittelser i opposisjonen, den største gaven Erdoğan kan få i denne kritiske tiden. Meral Akşener har i den siste uken begynt å kritisere Muharrem İnce som ble valgt som presidentkandidat for CHP istedenfor den fargeløse lederen Kılıçdaroğlu. «Det er jeg som kan representere opposisjonen som helhet og fjerne Erdoğan, ikke Muharrem İnce!», sier den eneste kvinnelige kandidaten og tidligere innenriksministeren fra 1990-årene.

Opposisjonen lover at de vil heve minstelønnen med nærmere 50 prosent, gitt fattigfolks problemer i Tyrkia i dag. Erdoğan på sin side har fulgt opp tvilsomme sider ved tyrkisk valgkamp ved å love lettelser på en rekke kuriøse områder, inkludert at folk som har fått trafikkbøter skal slippe å betale en del av beløpet. Dette smaker mer av et utspill for korrupsjon fra høyeste hold enn av ansvarlig politikk. Men de fleste løftene om mer penger fremsatt i valgkampen fremtrer som uansvarlige gitt Tyrkias økonomiske utsikter i dag.

Vil det offisielle valgstyret prøve seg med juks? Under folkeavstemningen om det nye presidentsystemet i 2017 godtok de flere millioner stemmesedler som ikke var korrekt utformet. Det er trykt opp fem hundre millioner stemmesedler for 24. juni, tre ganger så mange som nødvendig, og opposisjonen er bekymret for at mange av disse skal brukes som falske stemmer (i 2017 var det flere eksempler på at lokale stemmelokaler endte opp med flere stemmer enn antall stemmeberettigede i området). Opposisjonen har også protestert på at valgstyret har annonsert at valglokaler skal «kombineres og forenes» i 19 provinser hvorav 18 utgjør flertallet av provinsene med kurdisk flertall. Dette betyr at velgere får lengre vei til valglokalene. Valgstyret innvender at dette bare dreier seg om en brøkdel: mindre enn 200 000 stemmeberettigede.

Vil valgkampen degenere til vold? Lederen for Lykke-partiet ble nylig angrepet av MHP-nasjonalister, og politiet prøvde først å hindre ambulansen i å frakte ham til sykehuset, noe den tyrkiske legeforeningen har uttalt at er helt uakseptabelt. Det prokurdiske HDP melder om mer en 50 voldsepisoder mot valgmedarbeidere og representanter.

Vi husker at i månedene før militærkuppet i 1980 ble det begått ca 20 drap om dagen når tilhengere av de ulike partiene braket sammen. Regjeringen har et ansvar for å dempe gemyttene og ikke opphisse til voldsanvendelse. At politiet opptrer partisk på denne måten er illevarslende.

En gledelig nyhet er at Selahattin Demirtaş, den fengslete lederen av det pro-kurdiske partiet HDP, får stille i et valgkampprogram i statlig tyrkisk TV. Det gir håp om en noenlunde ryddig valgkamp eller i det minste at Erdoğan og hans kumpaner innser at de ikke kan provosere en opposisjon utover alle grenser og må imøtekomme en del krav om en ryddig valgkamp. Men det er stadig litt over en uke igjen før valget.

Oslo, 14. juni 2018

Kronikken sto på trykk i Klassekampen 14. juni 2018.

Norge, Tyrkia og invasjonen i Afrin

De siste årene har vi bivånt et angrep på demokratiet og ytringsfriheten i Tyrkia som går langt lengre  enn det som fulgte militærkuppet i 1980. Dette var ille nok i seg selv, men de militære annonserte fra første stund av at deres maktovertakelse var midlertidig. Den var en reaksjon på en krise. Et sivilt styre skulle gjeninnsettes. Dette skjedde også, og da de militæres kandidat ikke fikk flertall ble dette  respektert.

Utviklingen siden slutten av 2013 er på den annen side et forsøk på å forvandle hele det tyrkiske samfunnet i retning av et sunni-muslimsk diktatur under ledelse av president Recep Tayyip Erdoğan.  Titusener av offentlige ansatte er avskjediget, journalister og forfattere er fengslet i et omfang som verden knapt har sett make til. Styresmaktene kontrollerer de vıktıgste medıehusene og har tatt over alle de tidligere uavhengige nyhetskanalene.

På toppen av dette invaderer så Erdoğan det krigsherjete Syria, i to etapper, først et område på flere tusen kvadratkilometer sør for grensen ved Jerablus høsten 2017, og så tidlig i 2018 den nordvestlige syriske provinsen Afrin. Erdoğan sier at disse landområdene skal «tilbakeleveres til deres rettmessige eiere». Med dette mener han å bosette syriske flyktninger i området. Begrunnelsen er at den syrisk-kurdiske grupperinger PYD som drev ut IS i slutten av 2016, og okkuperer nær en tredjedel av Syria, i dag er alliert med de kurdiske opprørerne i Tyrkia og således er å regne for terrorister ifølge Ankara.

Stortingsrepresentantene Moxness (R), Barstad (SV) og Huitfelt (AP) har stilt regjeringen spørsmål siden februar om Tyrkias okkupasjon, der landet nå oppretter en sivil administrasjon på syrisk grunn med representanter for lokalbefolkningen. Regjeringens svar er unnvikende og viser blant annet til selvforsvar mot PYD. Det foreligger imidlertid ingen dokumentasjon på at PYD står bak noen aggresjon mot Tyrkia, og erfaringene fra Nord-Irak viser at landet uten problemer kan forholde seg til en kurdisk enklave på sørflanken.

Det offisielle Norge har ikke noe spesielt godt rulleblad når det gjelder å påtale de eklatante menneskerettighetsbruddene i Tyrkia. Manglende reaksjon fra Norge og andre NATO-land på invasjonen er desto mer påtakelig siden vi på den annen side reagerer med sterk og detaljert kritikk, sanksjoner og fordømmelse på Russlands annektering av Krim-halvøya samt på landets støtte til opprørerne i det østlige Ukraina. Problemet er ikke bare at Norge unnlater å påpeke en åpenbar folkerettsstridig aksjon, men også at unnfallenheten underminerer det som finnes av tillit til at vi faktisk mener noe med vårt lands støtte til en internasjonal rettstilstand.

Taushet er oftest det svakeste av alle politiske uttrykk. Dersom regjeringen mener at NATO-landet Tyrkias flørt med Russland og Iran gjør den politiske situasjonen mer problematisk burde dette kunne være gjenstand for en rasjonell debatt, men dette skjer ikke.

Det er mulig dette er uttrykk for en ny trend. Vi husker alle regjeringen Solbergs taushet rundt menneskerettsspørsmålene under dens besøk i Beijing. Da var det tilgangen til det kinesiske markedet som lå til grunn. I forkant av sitt besøk i Ankara forleden, oppfordret Stoltenberg NATO-land til å gi Tyrkia mer støtte, men uten å presisere hva en slik støtte skulle bestå i, gitt at Tyrkia tramper på menneskerettighetene og at angrepet på Afrin var folkerettsstridig. Hvilke er omkostningene ved å påpeke at denne invasjonen er utillatelig, ikke minst da Tyrkias hensikt synes å være å forbli i området på ubestemt tid?

President Erdoğan har videre annonsert nyvalg i Tyrkia 24 juni, en frist som er uhørt kort og som ble annonsert samtidig som den hittil 18 måneder lange unntakstilstanden ble forlenget med tre måneder. Å holde valg under unntakstilstand med de ekstraordinære virkemidlene myndighetene har hører ingen steder hjemme, og dette burde regjeringen påpeke.

Det er et svært alvorlig problem når Norge taper troverdighet i forhold til de verdiene landet bekjenner seg til. Et lite land som vårt har all interesse av at en internasjonal rettsorden opprettholdes.

Norsk PEN krever at utenriksminister Søreide i klare ordelag både fordømmer Tyrkias folkerettslige invasjon og planlagte vedvarende okkupasjon av områder i et naboland, samt den destruktive utviklingen med unntakstilstand  i snart ett år, en farseaktig annonsering av valg, den vedvarende undertrykkelsen av den kurdiske minoriteten, og kneblingen av de siste restene av en fri presse.

Norsk PENs Tyrkiagruppe ved Ragnar Næss og Eugene Schoulgin.

Artikkelen sto på trykk i Klassekampen 7. mai 2018.