Pressefrihet i Hviterussland

Pressefrihet i et postkommunistisk samfunn

Rapport fra et seminar i Minsk, 18.-19. oktober 2002

 

Arrangører:
Belarusian Association of Journalists (BAJ)
Belarusian PEN
Den norske Helsingforskomité
Norsk PEN

Seminaret var finansiert av Institusjonen Fritt Ord
og Norsk Journalistlag.

Norske deltagere var Tomasz Waszko, Den norske Helsingforskomité og Kjell Olaf Jensen, Norsk PEN, i tillegg til deltagere fra Litauen (Almantas Samalavicius, Litauisk PEN), Russland (Alexander Tkachenko, Russisk PEN), Ukraina og Polen.

Fra Hviterussland deltok ca. 65 medlemmer fra Hviterussisk PEN og Hviterussisk Journalistlag. Deltagerne kom fra hele Hviterussland og var svært ivrige – møter med kolleger utenfra var sjeldne.

Seminaret ble arrangert ved et tyskeid konferansesenter utenfor byen, fordi dette var det eneste stedet hvor man kunne være sikker på at man virkelig ville få arrangere seminaret, da det kom til stykket. Andre steder hadde man hatt dårlige erfaringer med eiere som trakk seg i siste liten.

De hviterussiske deltagernes innledninger dreide seg stort sett om forholdene på deres hjemsteder: antall aviser og tidsskrifter, opplag, hva slags politiske forfølgelser de var utsatt for. Det var – naturlig nok – tydelig at det betydde mye å fortelle nettopp dette. Dermed ble det først og fremst de utenlandske deltagerne som anla mer prinsipielle synsvinkler. I det hele tatt virket deltagerne mer interessert i å fortelle om sin egen situasjon enn i å høre på hverandre. Alt dette minner sterkt om seminarer og konferanser som ble arrangert i Sovjetunionen før kommunistregimenes fall.

Situasjonen virker svært vanskelig for alle hviterussiske skribenter, journalister, forfattere og utgivere, og den er tydeligvis under stadig forverring. Det har skjedd en rekke ganger i det siste at forfattere og journalister er blitt banket opp på gaten i Minsk, av snauskaller og annen pøbel. Politiet har hver gang bare henlagt saken. Disse overfallene har skjedd altfor systematisk til at ofrene kan ha vært tilfeldig valgt. Således er flere i ledelsen av Hviterussisk PEN blitt overfalt – dette er en utvikling til det verre som har skjedd siden mitt forrige besøk i Minsk i juli, altså i løpet av tre måneder.

Til stede var også Viktor Ibashkevic, avisredaktøren som er dømt til 1 1/2 års straffarbeid for forsøk på fornærmelse av president Alexander Lukashenko – han var ennå ikke innkalt til soning. Jeg spurte ham hva forsøket på fornærmelse gikk ut på, og fikk til svar at det dreide seg om en artikkel han hadde skrevet, men avisen ble beslaglagt før staben rakk å distribuere den.

Andre mente at det nåværende regimet lever på oppsigelse og vil være borte i løpet av en femårsperiode. Om dette er ønskedrømmer, gjenstår å se – Hviterussland ligger i dag som et både isolert og anakronistisk mareritt i Europa, men med en svak og dårlig organisert opposisjon som først og fremst består av de intellektuelle, med dårlig oppslutning blant befolkningen ellers. Det virker mer sannsynlig at regimet vil grunnstøte på grunn av økonomien enn på grunn av de intellektuelles virksomhet alene, slik det jo også skjedde i Sovjetunionen: Nå begynner man å merke problemer med gass- og oljeleveransene fra russiske selskaper, i og med at hviterussiske myndigheter oppsiktsvekkende nok later til å stille seg uforstående til at disse leveransene må betales.

Oslo, 17. november 2002
Kjell Olaf Jensen
Norsk PEN.

2nd World Conf. on Music & Censorship

2nd World Conference on Music and Censorship, Copenhagen, Denmark, September 28-29 2002

 

More than 100 musicians, musicologists, producers, journalists and human rights defenders from 25 countries worldwide convened in Copenhagen on the last weekend of September in order to lecture, discuss, present cases and hear personal testimonies concerning the state of music censorship in 2002.

A South African protest singer and the police spy assigned to stop his career met face to face in a panel discussion, a famous Afghan musician from Kabul told his personal story on how he was forced to work as a butcher under the Taliban regime

The 2nd World Conference on Music and Censorship examined the above cases, as well as personal testimonies from a Palestinian cultural worker, a controversial Israeli/Palestinian singer, a censor from Nigeria, and other musicians, journalists and scholars from Sudan, Cuba, Israel, Malaysia, and USA.

A total of 30 speakers from 20 different countries spoke at the conference, which also focused on the many aspects and effects of music censorship worldwide. Among the themes were censorship by corporative, governmental and religious bodies, media and music industry concentration, nationalism/protectionism, and limits of musical freedom caused by the September 11 attacks and other political events.

Thematically, the conference moved in various directions: the historic testimony in the South-Africa panel, the consequences of war and conflict leading to almost total absence of technical infrastructure (the Middle-East) and the more or less sophisticated examples of recent censorship, ranging from Turkey through the even more hardliner-regimes of Afghanistan and North Korea.  The latter country includes two officially state appointed pop groups who, throughout their «careers» have released a total of more than 100 CDs, the only pop-CDs available in the country.  In Turkey, self-censorship still hinders Kurdish music and cultural expression in spite of the fact that Turkish authorities recently lifted their ban. Recently a trial was announced against 11 women in a folk music ensemble performing a 60-year-old Kurdish song at a cultural festival in Diyarbakir.  But, in spite of this, things are slowly getting better.  Only a few decades ago certain instruments like the «oud» were forbidden, and government appointed committees «chose» the music you were supposed to hear and approved bands and ensembles.  Needless to say, only those that played  pure, Turkish music were allowed and all foreign, ethnic expressions were banned.

On the telephone from Jerusalem, Rania Elias, director of Yabous Productions – a non-profit Palestinian organization set up in 1995 in order to organize festivals and concerts and promote Palestinian groups and artists within the performing arts, excused herself explaining that this was the 13th international conference she had to turn down so far this year.  She is not allowed to travel.  The situation for Yabous is getting increasingly difficult.  One aspect is the Israeli occupation which «deprives us of our ability to move and work freely» as well as the bombing of Palestinian TV and radio stations.  But even if they could move around freely – the Israeli have imposed a six o`clock curfew – people are afraid to move around during nighttime.  Also, the economic situation being the way it is, musical events are not among people`s main priorities.  The consequences are, that in several cities such as Ramallah, public concerts are simply not being organized.

And then there is the political aspect.  Whereas writers in the Middle East, at least in secrecy, keep in contact, there are no musical relations between Palestinian and Israeli musicians.  At one of the last festivals that was arranged in the area, musicians from Egypt and Palestine refused to attend if Israeli musicians were invited.  The festival organizers chose to comply with the demands of the Arabs and so the reactions from the Israeli side were unanimous («You`re a bunch of nazis»). The Arab music world on the other hand, would also evidently welcome a total cultural boycott of Israel.

A session called «limits of free expression» gave examples of Mexican and Italian authorities trying to come to grips with «underground» music gone popular: The Mexican corridos associated with the drug-business and Italian songs associated with the Mafia.  The music, as was demonstrated at the conference, was sweet, almost folkishly naive, but the lyrics were another story altogether, brutal, violent and gloryfying the bussiness.  Both authorities and artists, however, seem slightly ambivalent.  Said one corrido bandleader after Mexican authorities had banned their song critizising president Fox: «I would have banned it too if I were the president.»

The Afghanistan session was a mixed experience.  While bringing together musicians in exile and Afghan musicians who had stayed home during the Taliban regime, the panel was top-heavy with representatives of the latter group who all seemed to condone the new regime and the presence of the international society.  Be that as it may, their reluctance to answer questions relating to the total lack of women in music and media as well as the ethnic diversity of the country, left this listener with the impression that the music scene in the new Afghanistan may not be as free as we were being told.

But the situation under Taliban was pure horror in comparison.  Whereas music has always been an important part of Islam and censorship rules have been muddy, the only form of musical expression allowed during Taliban was unaccompanied chanting.  Musical instruments were forbidden and destroyed, musicians got their fingers and even hands cut off and there were no public performances at all.  Still today, there`s a lack of musical infrastructure to meet with the growing demands of the Afghan people; poor distribution, few media outlets, no education and almost no venues.

If the Afghanistan panel was confusing, the session on South Africa was both interesting and touching.  It was the story of a South African protest singer and the security branch policeman assigned to end his career.  The whole story was also told in the 54-minutes film «Stopping the Music» which got a special screening outside the conference.

Roger Lucey is a white, South African protest singer who dared to challenge the injustice of the apartheid system through his songs.  He encouraged his colleagues and his audience to «stop singing Bob Dylan texts and start singing about our own reality.»  When he became very popular the security police intervened.  The film, which was shot in post-apartheid South Africa, as well as the panel during the conference, focused on the relationship between Lucey and the policeman assigned to stop him, Paul Erasmus.  They each described and explained their experiences of the dirty tricks campaign waged against Lucey.  Having individually explored their past during the shooting of the film, they agreed to meet each other for the first time on camera in the very hotel where Erasmus used to celebrate his successful campaigns, including some of those against Lucey.

The film and the panel was ultimately a story of reconciliation in a country once torn apart by severe racial and ideological conflicts and offered a moving insight into the cathartic process of facing up to one`s past.  But the session was not without humorous aspects.  Music producer and publisher David Marks explained that political consciousness was very low, both among white South Africans and among visiting artists.  Some of the artists playing the famous «Sun City» resort in the seventies and eighties did not even understand that they were actually in South Africa.  As for the South Africans themselves, Marks illustrated his point by telling the following story:

Once upon a time in the 1970ies, Boney M, the popular black soul-pop-disco group of that era, visited South Africa.  They did not at all like what they witnessed.  Some time after, they attended the MIDEM festival in Cannes, the record industry`s annual get-together.  At MIDEM they ran into a white, female South African record producer and started questioning and almost harassing her about the political situation in her country.  The producer, obviously baffled by the hostility of the musicians, gave the best answers she could.  But this was not doing it for Boney M, and at a certain point one of the musicians screamed: «But when are you guys going to release Nelson Mandela?»  Whereupon the producer, evidently slightly confused, replied: «Yes, well – what label is he on?»

Paul Erasmus «turned» in the late eighties.  He himself became a security risk and was persecuted by his own colleagues.  In his opinion, this was part of the white regime`s strategy in their negotiations with the ANC – they needed to give the impression that they were serious.  Whatever aspect you choose – the South African reconciliation process is something to be studied by other countries as well as ethnic and political groups in and areas of war and conflict.

There were other sessions equally interesting, if not that moving.  During «The Logic Behind Music Censorship», the «logic» of conservative interpretations of music in Islam was explained by Jonas Otterbeck of the University of Malmø, Sweden, as the «fear of music as a competing source for passion and pleasure.»  Music, according to Islamic hard-liners, is useless.  Instead of giving praise to Allah and learning about Islam, musicians engage in useless and sometimes harmful activities.  And this, then, becomes the crucial issue: The presumed power of the music.  Music is seen as a competitor for the passion of humans.  That is the «logic» behind the hard-liners attitude and, consequently, music censorship in parts of the Islamic world.

During a session on Cuba, a Cuban anthropologist now reciding in USA, tried to «explain» censorship as part of a deeper logic which had nothing to do with censorship imposed by authorities.  She was paired in the panel with Gorki Luis Aguila Carrasco, a musician from the band «Porno para Ricardo», one of Cubas most censored groups.  In spite of the fact that their band-posters are red with the good old hammer and sickle, their CDs contain warnings and in reviews and newpaper articles journalists change the band-name in order not to provoke readers and authorities.  They simply go too far.  But this is Cuba today, seemingly more tolerant, but according to Carrasco they fool you.  The communist party tries to influence young musicians, censorship is heavy and, in short, «everything is being monitored.»  Nobody speaks their own opinions in public, there are rules for all public expressions and performances and, last but not least, everybody should abide by the «fact» that «the Cuban government takes care of your happiness.»  So, where is the deeper logic?

There were still other sessions, discussions and speakers, but this is what I was able to cover.  The program was packed with an impressive list of speakers and important themes, enough to fill more than the two days that the conference lasted.  So, the next time around, we may very well spend a full week in Copenhagen.  Sadly enough, music censorship will not go away, at least not in our time.

A complete report from the conference will be available in February 2003.  Meanwhile, check out the organisation Freemuse at www.freemuse.org.

Carl Morten Iversen

UNESCO rundbordskonf., sept. 02

UNESCO 3RD ROUND TABLE OF MINISTERS OF CULTURE ON INTANGIBLE CULTURAL HERITAGE, ISTANBUL 16-17TH SEPTEMBER 2002

 

Requested to represent IPA and P.E.N. International at the UNESCO 3rd Round Table of Ministers of Culture on Intangible Cultural Heritage, Istanbul 16-17th September 2002, Norwegian P.E.N. sent me as a delegate with observer status. Although I was pre-registered, neither the Turkish authorities nor the organizers had any knowledge of my or P.E.N.’s coming. I was however courteously and duly accredited and had free access to all proceedings. The Round Table was hosted by the Turkish Ministry of Culture, and attended i.a. by the President of Turkey as well as former Secretary General of the UN, Mr. Perez de Cuellar.

2002 being the United Nations Year for Cultural Heritage, the purpose of the meeting was to further the process initiated by UNESCO’s Director General, Mr. Koichiro Matsuura, to establish an international convention for the safeguarding of the world’s intangible cultural heritage. The main intentions of such a convention would be to preserve and promote cultural diversity (as stated in the UNESCO Universal Declaration on Cultural Diversity, 2001), and to give the intangible, or immaterial cultural heritages of nations the same status as the tangible, or material ones. If temples and monuments should be preserved, why not legends and rituals? In fact, many would argue, the world’s (man-made) material heritage is but a dead heritage, whereas the immaterial one is alive and will be a determinant factor in the shaping of our future.

In the Final Communiqué, the Istanbul Declaration, intangible cultural heritage is defined thus:
The intangible cultural heritage constitutes a set of living and constantly recreated practices, knowledge and representations enabling individuals and communities, at all levels, to express their world conception through systems of values and ethical standards. Intangible cultural heritage creates among communities a sense of belonging and continuity, and is therefore considered as one of the mainsprings of creativity and cultural creation. From this point of view, an all-encompassing approach to cultural heritage should prevail, taking into account the dynamic link between the tangible and intangible heritage and their close interaction.

This definition serves as a good illustration of the whole issue’s main problem: Intangible cultural heritage can be whatever one wants it to be. A forthcoming Intergovernmental Experts Meeting in Paris will no doubt do its best to clarify what should and should not be considered an intangible cultural heritage worthy of preservation and promotion, but still it remains a highly complex matter. A ratified Convention would oblige member states to abide by a law that governs … what? One can easily argue that literacy – the ability to acquire and impart knowledge through written language – surely must be one of mankind’s most important and fundamental intangible cultural heritages. On the other hand, one can hardly imagine the world’s nations sign a legal document that would oblige them to enforce a ban on illiteracy.

Present at the meeting were 71 delegates on a ministerial level (ministers of culture or equivalent), 38 delegates from nations participating as observers, and 9 NGOs. Influential European countries such as France, Germany and the Netherlands were not represented by their ministers, while oddly enough, neither Sweden nor the UK were represented at all.

While a clear majority of the nations represented supported the idea of a Convention, some (mainly Europeans) had grave concerns regarding the challenging juridical questions of definition and enforcement. Specifically, as diverse nations as i.a. Spain, Switzerland, the Philippines and Haiti voiced anxiety that a Convention would create financial problems for poor countries, who often have an important heritage to preserve. Nations such as Denmark, Belgium, France, Switzerland, Luxembourg, the Netherlands and Norway doubt that a Convention should be the first step in a complicated process, and argued for an initial phase of survey and development of  “best practice”-policies. They were also concerned that the vitality of mankind’s intangible cultural heritage might suffer by being “frozen” in an official list. Nigeria expressed a valid concern in questioning how to make young people interested in what national and international institutions might call intangible cultural heritages, but that they perceive as traditions they don’t necessarily see the point in adhering to.

Of special interest to P.E.N., Spain, Portugal, Denmark, Luxembourg, the Netherlands, Canada and Norway made a point of the necessity to include a protection of human rights in general, and rights of expression in particular, in a convention. “We can’t have a convention that undermines the other, broader rights,” to quote the Danish delegate.

This last point is of vital importance, but did not seem to be on most countries’ agenda. While it is easy enough to argue for the preservation of for instance folkloristic dances, dresses and practices, it is much more complicated and challenging to take the next logical step and argue that such preservation presupposes the populations’ rights to freely express those practices – orally, in writing and by other means. A convention that does not explicitly guarantee the rights of expression, publication, belief, choice of language etc., would in fact run the risk of threatening the very practices it aims at protecting, as well as undermining the respect for those rights in general.

In the Final Communiqué, scarce mention is made of these issues. The principles that the participating countries “undertake to actively promote”, only include an indirect mention in § (ii): “Steps must be taken to ensure that the expressions of intangible heritage benefit from recognition within States, provided that they respect universally recognised human rights.”

Otherwise the text refers, in § (ix), to the need for member states to be informed on UNESCO’s “cooperation with other relevant international organisations, such as WIPO, as such information will be useful to Member States in further developing their policies on the protection of intangible cultural heritage.”

WIPO – the World Intellectual Property Organization – actively promotes the crucial issue of copyright.

As UNESCO is now in the process of working out a detailed proposal for a new convention (the previous General Conference decided that such a convention should be established), it is strongly recommended that P.E.N. use the opportunity to forcefully lobby for an inclusion of the importance of protecting the above mentioned rights in the text. This should be done directly to UNESCO, and also nationally to the respective governments who will participate in the forthcoming Intergovernmental Experts Meeting.

Torvastad, September 30th, 2002

Halfdan W. Freihow

Diversity of Languages and Cultures in Times of Globalization

The Roots of Moral and Physical Terrorism in Times of Globalization

Rapport fra et seminar i Minsk 8.-11. juli 2002. Arrangører: UNESCO, Den hviterussiske forfatterforening, Hviterussisk PEN

 

Deltagere:
Terry Carlbom, internasjonal sekretær, International PEN
Kjell Olaf Jensen, Norsk PEN
1. nestleder for Hviterussisk PEN, Adam Maldzis
18-20 deltagere fra Polsk PEN, Russisk PEN i St. Petersburg og Hviterussisk PENSeminaret ble innledet med en presentasjon av Hviterussisk PEN, som har gode lokaler som i sin tid ble gitt av Soros Foundation. I henhold til hviterussisk lov må man ha et kontorlokale for å kunne registreres som lovlig organisasjon. Soros-fondet dekker imidlertid ikke lenger løpende utgifter, og det er forbudt å leie ut deler av lokalene, noe som har ført til en akutt økonomisk krise med stort press på senterets bærende kraft, generalsekretær Anna Gerasimova. Lederen for Hviterussisk PEN, den internasjonalt kjente forfatteren Vasil Bykov, lever i eksil i Tyskland; senteret ledes av 1. nestleder Adam Maldzis, som ikke er spesielt effektiv, men ny 1. nestleder ventes valgt i løpet av sensommeren. For øyeblikket er Hviterussisk PENs akutte økonomiske problemer løst ved hjelp av en bevilgning fra Institusjonen Fritt Ord.Som underarrangement i forbindelse med et større UNESCO -seminar tok Hviterussisk PEN opp forskjellige aspekter ved fenomenet terrorisme, et tema som igjen ble inndelt i ideologisk terrorisme og økologisk terrorisme. Som avslutning på den overordnede UNESCO-konferansen ble det lagt frem et forslag til resolusjon, noe som førte til en så opphetet diskusjon at simultanoversettelsen brøt fullstendig sammen, og det ble umulig å følge med i hva som egentlig foregikk, da en rekke deltagere i Forfatterforeningens store sal ropte relativt uartikulert til hverandre på polsk, russisk og hviterussisk.

Også tidligere var temperaturen til dels ganske opphetet. Det hersker åpenbart en viss motsetning mellom Hviterussisk PEN og den hviterussiske forfatterforeningen, som ser nokså skjevt på PENs engasjement for ytringsfrihet.

Man fikk et godt inntrykk av undertrykkelsen i det hviterussiske samfunnet, ikke minst den språklige undertrykkelsen. Regimet har forbudt bruk av hviterussisk i videregående skole og undervisning i hviterussisk i barneskolen. Det språket som oppmuntres, er russisk; og den hviterussisken som tolereres, er en modernisert versjon som ligger nærmere russisk enn det tradisjonelle hviterussiske språket gjør. Hviterussiske nasjonalfarger er forbudt og historiske helter uglesett. Intellektuelle later til å ha en tilbøyelighet til å drømme seg tilbake til storhetstiden med det felles hviterussisk-litauiske storhertugdømmet Lietuva for 8-900 år siden.

Skal man ha noe håp om å bistå den lille gruppen intellektuelle med rett og slett å overleve, og om å kunne påvirke det hviterussiske samfunnet i retning av større åpenhet og mer respekt for både ytringsfrihet og andre menneskerettigheter, virker det svært viktig å støtte opp om de få kontaktene de har med utenverdenen. Hviterussland er et svært lukket samfunn med sterke restriksjoner på ytringsfriheten og dårlige reisemuligheter, og svært få selv blant de intellektuelle snakker noe fremmedspråk. Når man legger til de sterke motsetningene innen det hviterussiske samfunnet, får man et totalbilde som nærmer seg det desperate.

For å få forandret dette bildet er både forfatterne og journalistene svært viktige medspillere. Særlig de hviterussiske journalistene er utsatt for et enormt press; den ene avisen etter den andre anklages for fornærmelser mot president Alexander Lukashenko, journalistene blir dømt til flere års straffarbeid, og avisene dømmes til så store bøter at de knekkes økonomisk og må gå inn, eller de blir kort og godt forbudt.

Kjell Olaf Jensen
Norsk PEN

Writers for Peace congress 2002

Rapport fra konferanse i International PENs Writers for Peace Committee, Bled, Slovenia

Deltagere: 101 personer fra 36 PEN-sentre pluss International PEN, London.

Fra Norsk PEN:
Kjell Olaf JENSEN, leder
Carl Morten IVERSEN, sekretariatsleder.

Fullstendig deltagerliste kan fåes ved henvendelse til Norsk PEN.

Konferansene i International PENs Writers for Peace Committee har vært gjennomført hvert år de siste 35 årene i Bled, Slovenia. Av praktiske hensyn har Slovensk PEN ansvaret for ledelsen av komiteen – den nåværende komitéformannen er Slovensk PENs leder Veno TAUFER.

Årets konferanse var, tematisk sett, delt i tre: 1) Diskusjonsmøte om praktiske anliggender i komiteen, 2) fremføring og diskusjon av foredrag om oppgitte temaer og 3) sosiale arrangementer.

1) Diskusjonsmøte om praktiske anliggender i komiteen:
En del administrative spørsmål ble diskutert, men det meste av tiden gikk med til diskusjon av situasjonen i Israel og Palestina og hva International PEN og organisasjonens Writers for Peace Committee kan foreta seg for å gjøre et forsøk på å bygge bro over den avgrunnen som er oppstått mellom palestinere og israelere. Det ble også vurdert å utarbeide en resolusjonstekst som kunne legges frem for International PENs årlige verdenskongress som i år holdes i Ohrid, Makedonia i september, men komiteen kom frem til at man i stedet skulle slutte seg til følgende uttalelse fra årsmøtet i Tysk PEN i april:

We appeal to our Israeli and Palestinian writer colleagues to continue, however terrible the circumstances, a dialogue which sets a language of understanding and peace against the increasing rhetoric of war.

Lenger var det ikke mulig å komme på det offisielle møtet, hvor Israelsk PENs representant var til stede. (Palestinsk PENs representanter skulle også ha vært der, men ble halvannet døgn forsinket på grunn av plutselige visumproblemer og sedvanlige vanskeligheter med å komme til Ben Gurion-flyplassen.)

Privat ble det ført en mer interessant diskusjon mellom representanter for Norsk PEN, Palestinsk PEN og International PEN, som munnet ut i at man skal gjøre et forsøk på å få frem en tekst som kan legges frem av Israelsk PEN og Palestinsk PEN i fellesskap. Viljen til å gå med på et slikt forsøk satt langt inne, og en slik tekst vil antagelig måtte bli temmelig tannløs, men det viktigste vil være selve signalet som sendes ut ved at de to PEN-sentrene står sammen bak en felles oppfordring. Den teksten som forsøksvis vil danne kjernen i en slik oppfordring, er følgende avsnitt fra den «Erklæring om fred og frihet» som ble forfattet og vedtatt av International PENs 50. kongress i Lugano i 1987:

Terrorism is to be condemned whether it includes state terrorism, individual terrorism or terrorism that justifies itself as part of a struggle for liberation. Movements using terrorist methods annul the missions to which they are dedicated and lose all claims to legitimacy.

2) Fremføring og diskusjon av foredrag om oppgitte temaer:

Det var på forhånd fastsatt tre slike temaer:

– Hva har vi igjen av det 20. århundre?
– Konferansene i Bled gjennom 35 år.
– Forfatterens ansvar.

Temaene vakte stor oppslutning og medførte en del debatt. Foredragene er trykt i tre hefter som kan utleveres på forespørsel til Norsk PEN.

3) Sosiale arrangementer:
Vi ble mottatt av byen Bleds borgermester Boris Malej på slottet i Bled, av den slovenske hovedstaden Ljubljanas borgermester Vika Potocnik på slottet i Ljubljana, av borgermester Vojka Stular i den gamle slovenske havnebyen Piran hvor de ti første Bled-konferansene fant sted, og ikke minst av Slovenias meget populære president siden uavhengigheten, Milan Kucan, i Villa Bled – den kultur- og litteraturinteresserte president Kucan har vært en av Slovensk PENs og Bled-konferansenes mest trofaste og interesserte støtter siden Slovenias uavhengighet.

Delegasjon til Tyrkia 2002

Rapport fra Norsk P.E.N.s delegasjon til Tyrkia 14.-21. april 2002

 

Deltagere:
– Kjell Olaf Jensen, leder, Norsk P.E.N.
– Kirsti Blom, nestleder, Norsk P.E.N.
– Thorvald Steen, medlem, Norsk P.E.N.Dessuten deltok følgende medlemmer av Norsk P.E.N. for andres regning:
– Direktør Anders Heger, Cappelens Forlag
– Journalist Arnhild Skre, Aftenposten.

Delegasjonen inngikk i en felles skandinavisk observatørgruppe som også omfattet åtte svenske og én dansk deltager.

Istanbul:
Opphold i Istanbul: 14.-17. april. Delegasjonen var til stede ved rettssaken mot Hasan Öztoprak ved Sikkerhetsdomstol Nr. 6 i Istanbul tirsdag 16. april. Öztoprak, som representerer det tyrkiskspråklige forlaget Gendas, var tiltalt for separatisme og oppfordring til terror ved å ha utgitt en bok med intervjuer med den svensk-kurdiske forfatteren Mehmed Uzun. Ti av Uzuns uttalelser i boken var funnet straffbare av påtalemyndigheten; den angivelig alvorligste var følgende utsagn: «Jeg er kurder, og jeg er fra Tyrkia. Jeg er skandinav, fra Sverige.» Mehmed Uzun og Ömer Türkes, som hadde skrevet forordet til boken, var innkalt som vitner.

Forsvaret uttalte på forhånd privat at de betraktet det som positivt at påtalemyndigheten ikke hadde tiltalt Uzun og Türkes. Imidlertid ble saken, etter ti minutters forhandlinger i retten, utsatt til 20. juni 2002 for at aktor skulle få bedre anledning til å sette seg inn i dokumentene og vurdere om tiltalen skulle utvides til også å omfatte Uzun og Türkes. Dette er annen gang denne saken blir utsatt på lignende vis.

Delegasjonen, Uzun og forsvarets medarbeidere var også til stede ved en mottagelse hos den svenske generalkonsulen i Istanbul, hvor det ble tatt kontakt med journalister og medarbeidere fra forleggermiljøet i Istanbul.

Ankara:
Opphold i Ankara: 17.-18. april. Den norske delegasjonen, pluss to medlemmer av den svenske delegasjonen, fikk et positivt og åpent møte med Norges ambassadør Hans Wilhelm Longva, som uttrykte interesse og vilje til å følge både Mehmed Uzuns sak og tilsvarende saker som utgjør trusler mot ytringsfriheten ved tyrkiske domstoler. Ved en middag 17. april satte vi stor pris på Thomas Finstads tilstedeværelse, fra den norske ambassaden. En representant fra den danske ambassaden var også til stede, samt Sveriges ambassadør og EUs representant i Tyrkia, Commissioner Karen Fogg. Denne middagen ga også anledning til å bli kjent med representanter for tyrkiske menneskerettighetsorganisasjoner, ikke minst Human Rights Association og Human Rights Foundation – organisasjoner vi senere møtte ved straffedomstolen i Diyarbakir.

Diyarbakir:
Opphold i Diyarbakir: 18.-20. april. Delegasjonen var til stede ved en rettssak for straffedomstolen, hvor en gruppe leger med støtte fra Human Rights Foundation var tiltalt for å ha opprettet et rehabiliteringssenter for torturofre uten å ha søkt om tillatelse. Til stede var også den internasjonalt kjente danske rehabiliteringslegen Inge Genefke med en gruppe assistenter. Denne saken endte med frifinnelse fordi tiltalen ble funnet å savne grunnlag; derimot ble en tiltale mot de samme legene for å ha vært i besittelse av et angivelig ulovlig tidsskrift og noen angivelig ulovlige medisiner, henvist til behandling i høyere rettsinstans.

Deretter var delegasjonen – pluss de danske legene som er omtalt ovenfor – til stede ved rettssaken mot Mehmed Uzun, som sto tiltalt for Sikkerhetsdomstol Nr. 4 den 19. april, for å ha bedrevet separatisme og oppfordret til terror i en tale holdt for et publikum på 6000 personer i Diyarbakir for drøyt to år siden. Uzun holdt en velkonstruert og grundig forsvarstale, hvorpå aktor erklærte at hele tiltalen var en misforståelse som han ikke var ansvarlig for, i og med at påtalemyndigheten hadde skiftet aktor underveis. Han anbefalte derfor Uzun frikjent, hvilket også skjedde.

I Diyarbakir ble det knyttet videre kontakter med tyrkiske og kurdiske menneskerettighetsorganisasjoner, advokat- og legeforeninger som alle får sin ytringsfrihet truet av de statlige myndigheter. Delegasjonen var også på utflukt til Hazankeyf lenger ned ved Tigris, hvor de tyrkiske myndighetene planlegger en demning som vil legge de mest verdifulle kurdiske jordbruksområdene under vann, sammen med en liten by, en rekke landsbyer og flere tusen delvis bebodde huler som rommer noen av menneskehetens eldste kulturminner, kjent fra Det gamle testamente. Etter at Syria og Irak har protestert mot disse planene, har bl.a. flere britiske og sveitsiske investorer trukket seg fra planene, som de tyrkiske myndigheter likevel insisterer på å gjennomføre.

På vegne av Norsk P.E.N.
Oslo, 24. april 2002

Kjell Olaf Jensen, leder