Sensursforståelsen må tilpasses en ny verden av ytringer og aktører

 

Av Rune Ottosennestleder i Norsk PEN . Svar på Arne Jensens innlegg i Medier24 fra 7. august.

Arne Jensen skal ha takk for et grundig og kritisk innlegg mot min bruk av ordet «sensur» om Entras pålegg til gatekunstneren AFK og hans kollektiv om å fjerne en utstilling til støtte for Julian Assange og ytringsfrihet i Media City i Bergen.

Jensens historiske gjennomgang av sensurbegrepet er lærerik og nyttig. Av og til er det nødvendig å snakke med store bokstaver for å bli hørt.  Ordbruken er vel også uttrykk for Norsk PENs og mitt engasjement i det som vi anser som en alvorlig sak. Jeg har ingen store innvendinger mot Jensens historiske gjennomgang av sensurbegrepet. Og diskuterer gjerne om andre formuleringer er mer presis for å forklare sakens realiteter.

Arne Jensen vil spare sensur-ordet til bruk når myndigheter og maktinstitusjoner er involvert i slike saker. Jeg ønsker en mer fleksibel bruk. Vi ser stadig eksempler på at også arbeidsgivere og utleiere sliter med å akseptere reell ytringsfrihet i sine omgivelser. Og vi trenger en effektiv måte å håndtere slike spørsmål på.

Slik jeg brukte ordet tror jeg folk forstår hva vi mener. Sensur brukes, slik jeg oppfatter det, i dagligtalen som en urettmessig fjerning av en ytring som burde hatt ytringsrom.

En faktisk sensursforståelse må etter mitt syn tilpasses en ny verden av ytringer og aktører. Ordet ble jo også opprinnelig innført om kirkens bruk av sensur og senere overtatt om myndighetenes. Arne Jensen er selv inne på at det kan være riktig å bruke sensur når Facebook fjerner et innlegg.

Det vi stod overfor var en situasjon der «noen» presser en part (huseier) til å fjerne kunstverk fra utstillingsvegger, for dermed å bryte en avtale – en avtale som var inngått om visning. Det er altså ikke en redaksjonell vurdering som er gjort, men det er gitt etter for press. Det er noe helt annet.

Utstillingen som ble fjernet var plassert på et sted som kan sammenlignes med et galleri. Det er et åpent område som mange, ikke bare leietagere – mange av dem fra redaksjoner som baserer sin virksomhet på ytringsfrihet – fritt kan oppholde seg i og passere daglig. Jeg er derfor ikke enig i at dette kun skal sees som et brudd på en avtale. Jeg mener saken har større ringvirkninger. Etter å ha undersøkt med hovedkontoret til PEN International i London har vi fått eksempler fra andre land der ikke-statlige aktører har tatt seg til rette mot ytringer de misliker. Dette må det utvikles en beredskap mot.

Ville en tilsvarende utstilling om Edward Snowden vakt samme reaksjon? Det er en interessant problemstilling fordi sakene til Julian Assange, Edward Snowden, og  Chelsea Manning, er beslektet. Dette er personer som er blitt møtte med uholdbare repressive tiltak for varsling og publisistisk virksomhet for å avdekke grove menneskerettighetsbrudd i Afghanistan og Irak. Som tiltale etter spionparagrafen med en mulig påfølgende rettsforfølgelser risikerer de tiår i fengsel.

Det er i dette perspektivet vi må se utstillingens innhold, kravet om at den skulle bli fjernet og mobiliseringen for å få den opp igjen. Denne gangen lyktes vi, hva med neste gang? Hvis man reagerer så sterkt på at Assange blir satt inn i et ytringsfrihetsperspektiv at man ikke kan se det på veggen hver dag i tre uker uten å kreve det fjernet, bør vi diskutere ytringsfrihetskulturen og atmosfæren på arbeidsplassene og i det offentlige rom.

Hva er det kunstnerne vil oppnå med utstillingen? Gjennom en blanding av plakater til støtte for Assange og egne verk vil de provosere fram en debatt om vilkårene for pressefriheten i global målestokk. Lignende plakater og verk er spredd i bybildet i Bergen med kommunal tillatelse, og har tydeligvis skapt engasjement og debatt i bybildet. Er ikke det bare positivt selv om man ikke er enig?

I sin avgrensning av sensurbegrepet mener Jensen at det ville være avtalebrudd, men ikke sensur hvis et sameie som inngår en avtale med en kunstner, fjerner kunsten før avtaletiden er gått. Det vil kun være avtalebrudd «men sensur er det ikke». Jensen skriver: Er det sensur dersom Oslo kommune ber oss eller enda verre, pålegger sameiet om å gjøre det samme? Ja utvilsomhet».

Hvis vi bytter ut Oslo med Bergen og tenker oss at Bergen kommune pålegger en huseier som har utstillingen på sitt område om å fjerne det, da er det «utvilsomt» sensur. Men når Entra ber kunstkollektivet om fjerne samme type utstillingsmateriale er det avtalebrudd «men sensur er det ikke». Men er ikke konsekvensen av inngrepet i begge disse tilfellene det samme?

Norsk PEN samarbeidet nylig sammen med NJ, NR og NP overfor den britiske ambassaden der vi ba om at Julian Assange ikke må utleveres til USA. Arne Jensen og jeg uttrykte begge bekymring overfor den britiske ambassadøren for de langsiktige konsekvensene for pressefriheten hvis Assange skulle bli utlevert til USA. Jeg er sikker på at vi også vil stå sammen i kampen for å skape en god ytringsfrihetskultur og hvilke begreper som er mest egnet.

Sensuren ingen vil ta ansvar for

Av Rune Ottosen, nestleder Norsk PEN

3. august ble en utstilling av gatekunstneren AFK og et lokalt kunstnerkollektiv  fjernet fra lokalene til Media City i Bergen mot kunstnerens vilje. Norsk PEN har karakterisert dette som et alvorlig angrep på ytringsfriheten og et klart tilfelle av sensur av et kunstverk.

Opprinnelig var det avtalt at AFK skulle ha utstillingen #WeAreMillions i Media Citys lokaler i tre uker. Utstillingen har et fokus på situasjonen til WikiLeaks-grunnlegger Julian Assange spesielt og pressefrihet generelt, belyst gjennom en rekke plakater.

AFK fikk beskjed fra Entra, som eier bygningen, om å fjerne utstillingen med frist 2. august, to uker før avtalt tid. AFK ønsket ikke å etterkomme dette, men tilbød dem som ønsket å fjerne utstillingen plass på utstillingsveggen til å begrunne hvorfor. Det er verdt å merke seg at AFK hele tiden har søkt dialog med sine kritikere. Hensikten med utstillingen er nettopp å skape debatt om pressefrihetens vilkår i dag.

Hans ukjente kritikere svarer på invitasjonen med sensur. Hendelsen reiser flere prinsipielle spørsmål. Hvilken makt skal eiendomsselskaper som Entra ha over vilkårene for ytringsfrihet i de lokalene de eier? Kan bedrifter som er fundert på ytringsfrihet, som mediebedrifter, produksjonsselskaper og universiteter, leve med at det bedrives sensur i eget arbeidsmiljø?

Da Norsk PEN ble klar over denne situasjonen 2. august henvendte vi oss til Entra med tre spørsmål:
1. Hvorfor har AFK fått beskjed om å fjerne utstillingen?
2. Flere mediebedrifter er leietakere hos Media City – har noen av disse bedt om at utstillingen må fjernes?
3. Har Entra vurdert hvorvidt en henvendelse om å fjerne utstillingen kan være problematisk i et ytringsfrihetsperspektiv?
Samme kveld fikk jeg svar på spørsmålene av kommunikasjonssjef i Entra ASA Ida Kr. Schlotterbeck og hun sier at Entra ikke ønsker å gå ut med hvilke reaksjoner som er kommet på utstillingen og hvem som har reagert. Hun viser til at det er Compass Group som disponerer lokalene der utstillingen står.
Morgenen etter kunne Bergensavisen melde at utstillingen var fjernet. I stedet for å diskutere sin egen rolle skyver Entra selskapet Compass Group foran seg. Selskapet er ikke nevnt som part i den opprinnelige avtalen mellom AFK og Media City, selv om en ansatt der har underskrevet på kontrakten. Entra må komme på banen og begrunne sine handlinger.

Det er ikke tvil om at Entra har akseptert at utstillingen skulle settes opp. Det er Entra som har sendt ut varsler om at leietakere har klaget, og det er Entra som ba AFK fjerne utstillingen. De vet hvem klagerne er og de bør vite hvem som fysisk har fjernet utstillingen. Da må de faktisk kunne begrunne sin beslutning offentlig.

Norsk PEN krevde at utstillingen skulle settes opp igjen i tråd med avtalen med kunstneren. Dette kravet er innfridd.

Men saken er fortsatt ikke løst. En rekke mediebedrifter har lokaler i Media City. Noen må vite hvem som har tatt initiativ til å fjerne utstillingen. Kollektiv selvsensur om ansvarsforholdet er i seg selv problematisk. Hvis ledelsen i disse mediebedriftene aksepterer sensur i sitt eget kontorlandskap er det grunn til å se mørkt på vilkårene for ytringsfrihet i Norge i tiden som kommer.

BA og BT har markert sin avstand til hendelsen på lederplass. Det er bra, men jeg håper noen av de mange journalistene i Media City graver videre. Alle fakta er ikke på bordet i denne saken.

Kronikken ble publisert i Bergens Tidende 6. august 2019. Oppdatert 6. august.

Norsk PEN protesterer mot sensur av kunstutstilling i Bergen

Foto: Skjermdump fra Bergensavisen

Den 3. august ble en utstilling av gatekunstneren AFK fjernet fra lokalene til Media City i Bergen.

Dette er et alvorlig angrep på ytringsfriheten og et klart tilfelle av sensur av et kunstverk, sier nestleder Rune Ottosen.

Opprinnelig var det avtalt at AFK skulle ha utstillingen #WeAreMillions i Media Citys lokaler i tre uker. Utstillingen har et fokus på situasjonen til WikiLeaks-grunnlegger Julian Assange spesielt og pressefrihet generelt, belyst gjennom en rekke plakater. AFK fikk beskjed fra Entra som eier bygningen om å fjerne utstillingen med frist 2. august, to uker før avtalt tid. AFK ønsket ikke å etterkomme dette, men tilbød dem som ønsket å fjerne utstillingen plass på utstillingsveggen til å begrunne hvorfor. Representanter for Compass Group som drifter det aktuelle området sier i en SMS til NRK Hordaland: «Vi må innrømme at vi ikke forutså disse reaksjonene, men etter at Entra har mottatt en del reaksjoner fra byggets leietakere har vi blitt enige om å ta utstillingen ned tidligere enn planlagt». Her innrømmes det at man har gitt etter for press. Spørsmålet er fra hvem?

  • – Norsk PEN ber om at utstillingen settes opp igjen i tråd med avtalen med kunstneren.
  • – Norsk PEN ber leietakeren/leietakerne som har krevd utstillingen fjernet om stå fram og begrunne hvorfor.
  • – Norsk PEN ber personen(e) som fjernet utstillingen om å stå fram og begrunne sin handling.

En rekke mediebedrifter har lokaler i Media City. Noen må vite hvem som har tatt initiativ til å fjerne utstillingen. Kollektiv selvsensur om ansvarsforholdet er i seg selv problematisk.

Hvis ledelsen i disse mediebedriftene aksepterer sensur i sitt eget kontorlandskap er det grunn til å se mørkt på vilkårene for ytringsfrihet i Norge i tiden som kommer, sier Rune Ottosen.

5. juni: Varslerdagen 2019: Utlevering av Julian Assange til USA – en trussel mot ytringsfriheten

Velkommen til Varslerdagen 2019 ved nestleder i Norsk PEN Rune Ottosen.

Nancy Hollander, Chelsea Mannings advokat intervjues av Rune Ottosen.

Møteleder: Kai Sibbern, leder av Norsk PENs Varslerutvalg

Panel:
Kristoffer Rønneberg (journalist Aftenposten)
Eirik Vold (journalist og forfatter)
Mads Andenæs (professor i jus)
Vidar Strømme (advokat for Edward Snowden)

Tid: 5. juni, kl. 19.00 – 21.00
Sted: Litteraturhuset; sal: Nedjma
Inngang: Gratis
Arrangementet er åpent for alle.
Ingen påmelding.

Se opptaket fra arrangementet

Assanges publisering av krigens sanne ansikt er sakens kjerne

Styremedlemmer i Norsk PEN Rune Ottosen og Lars Gule foran den britiske ambassaden i Oslo 23. april 2019.

Av Rune Ottosen, nestleder i Norsk PEN.

Harald Stanghelle skriver i sin kommentar om Assange-saken at det er «ubegripelig» at jeg kaller det «støy og avsporing» at jeg vil holde meg til de prinsipielle sidene rundt en mulig utlevering av Assange til USA.

Tiltalen mot Assange dreier seg om omstendighetene rundt lekkasjer av store mengder dokumenter som for alltid vi endre historien om krigføringen i Irak og Afghanistan. Uten WikiLeaks lekkasjer ville verden ikke fått vite om de massive menneskerettighetsbruddene og krigsforbrytelsene som har bidratt til kaoset i Midtøsten i dag. Vi ville ikke fått vite om de enorme lidelsene titusener av uskyldige mennesker har blitt utsatt for.

Ingen har blitt straffet for eller stilt til ansvar for ugjerningene. Vi snakker om massive folkerettsbrudd og omfattende krigsforbrytelser som andre enn USA ville blitt tiltalt for i den internasjonale menneskerettighetsdomstolen.

De som i maktens korridorer tok beslutningen om disse overgrepene er naturlig nok rasende over at WikiLeaks bidro til å gjøre ugjerningene kjent for omverden.

Omfanget av uhyrlighetene var så stor at de ikke kunne ignoreres.

Derfor skrev også store aviser som New York Times, The Guardian, Le Monde, El Pais og Aftenposten om dette over en lang en periode og fikk mange avslørende saker på trykk. Bør ikke Aftenposten som avis også mene noe om utleveringen av Assange til USA? I 2011 fikk Aftenposten-journalister Schibstedprisen «Årets Skup» for omtalen av WikieLeaks-avsløringene. I begrunnelsen kom det fram at over 200 saker var blitt publisert som resultat av lekkasjer fra WikieLeaks, og at disse sakene hadde fått «store konsekvenser, både i Norge og internasjonalt».

USA ville hevne seg på varsleren Chelsea Manning som lekket til Assange. Derfor fikk Manning 35 års fengsel for å ha fortalt verden sannheten. Også derfor har USA hele tiden forsøkt å få Assange fengslet. President Obama droppet tiltalen mot Aassange fordi hans juridiske rådgivere overbeviste ham om at da måtte New York Times og andre som hadde publisert materialet også tiltales. Siden Manning nekter å vitne i en ny sak mot Assange, har hun igjen blitt arrestert, sluppet fri midlertidig og risikerer nå på ny en straff.

Den nye tiltalen mot Assange er designet slik at man får fokus på de tekniske omstendighetene rundt lekkasjene (hjelp til et passord) og ikke innholdet i publiseringene. De fleste vil likevel forstå at det er hva Manning og Assange fortalte omverden den gang som ligger til grunn for tiltalen.

Folk i Trumps administrasjon, inkludert utenriksminister Mike Pompeo, gjorde det klart alt da han var CIA-sjef i 2016-2017 at han ville ha Assange utlevert og straffet. Hvis en australsk statsborger kan bli utlevert til USA av en britisk domstol for publisistisk virksomhet, vil dette være et skremmende tilbakeslag for ytringsfriheten i global målestokk. Derfor har mange, deriblant PEN internasjonalt, og Norsk PEN så vel som Svensk PEN, engasjert seg i saken.

Stanghelle bruker også spalteplass på senere omstendigheter rundt lekkasjer fra WikiLeaks og hvilke mulige konsekvenser dette hadde for presidentvalget i USA. Dette mener ikke Norsk PEN noe om fordi dette er forhold som domstolene må behandle.

Assange selv har sagt at det ikke er russiske myndigheter som er hans kilde. Stanghelle hevder at fakta viser noe annet, men viser for øvrig ikke til hvilke fakta han besitter.

For Norsk PEN er også dette saken om utlevering til USA uvedkommende. Det samme gjelder den gjenopptatte etterforskningen fra svenske myndigheter om påståtte seksuelle overgrep mot to kvinner. Norsk PEN mener ikke noe om en utlevering til Sverige i denne saken. Men også her bør mediene legge til grunn at Assange er uskyldig inntil det motsatte er bevist.

Stanghelle er enig i at Assange ikke bør utleveres til USA. Det er det viktigste. Han tegner et lite flatterende bilde av Assanges adferd. Men man trenger ikke like Assange eller støtte alt han har gjort for å ha hovedfokus på det prinsipielle ved saken.

Artikkelen ble publisert i Aftenposten på nett 19. mai og i avis 20. mai 2019.

Kjersti Løken Stavrum valgt til ny leder i Norsk PEN

Avtroppende styreleder William Nygaard og påtroppende styreleder Kjersti Løken Stavrum.
Foto: Kai Eide

Kjersti Løken Stavrum ble valgt til ny leder i Norsk PEN på organisasjonens årsmøte 24. april.

Kjersti Løken Stavrum ble valgt inn i Norsk PENs styre i 2017, og har vært nestleder fra 2018.
Hun er administrerende direktør i Stiftelsen Tinius og Blommenholm Industrier. Hun er tidligere redaktør og journalist i en rekke publikasjoner, herunder Aftenposten (A-magasinet og Aften), samt tidligere generalsekretær i Norsk Presseforbund. For tiden er hun også styreleder i Cultiva og styremedlem i Faktisk.no og Ethical Journalism Network (EJN).

– I smått og stort er ytringsfrihet helt grunnleggende for utviklingen av demokratiet vårt. Samtidig er arbeidet for ytringsfrihet blitt mer komplisert og sammensatt. Jeg har vært stolt og glad over å kunne jobbe for Norsk PEN i de siste to årene, og jeg overtar ledervervet etter William Nygaard med skrekkblandet fryd. Det må jeg innrømme, sa Løken Stavrum.

Kjersti Løken Stavrum tar over ledervervet etter William Nygaard, tidligere forlegger og administrerende direktør i Aschehoug. Nygaard har ledet Norsk PEN i seks år og har markert seg som en sterk, engasjert og frittalende forsvarer av ytringsfriheten.

Rune Ottosen ble valgt til ny nestleder. Kai Eide og Øivind Hånes ble innvalgt som nye styremedlemmer.

Norsk PENs styre 2019:
Kjersti Løken Stavrum (leder), Rune Ottosen (nestleder), Ingeborg Senneset, Kai Eide, Kai Sibbern, Arne Svingen, Asieh Amini og Trygve Åslund.
Varamedlemmer: Gerd Johnsen, Teresa Grøtan og Lars Gule.

Utlevering av Julian Assange til USA vil være et angrep på ytringsfriheten

Styremedlemmer i Norsk PEN Rune Ottosen og Lars Gule foran den britiske ambassaden i Oslo 23. april 2019.

Appell ved den britiske ambassaden 23. april 2019 under punktmarkeringen: Nei til utlevering av Julian Assange til USA.

Av Rune Ottosen, styremedlem Norsk PEN.

Vi står her utenfor den britiske ambassaden fordi det er Storbritannia som nå har Julian Assanges skjebne i sine hender. Det har i det siste vært snakket om de stolte tradisjonene for ytringsfrihet i England som har røtter i Magna Carta. Vi skal ikke ha illusjoner om at verdier som pressefrihet og ytringsfrihet er sikret en gang for alle. På listen til Reportere uten grenser ligger USA og Storbritannia på henholdsvis 48. og 33. plass over land med best pressefrihet. Norge ligger på første plass på den samme rankingen. Vi må nå leve opp til forventningen ved å vise at vi forsvarer pressefrihet i handling, ikke bare i ord. Norske journalister og medier må våkne og se hva som står på spill. Hittil er det liten vilje blant norske journaliser og redaktører til å se de prinsipielle sidene av denne saken. Det virker som Assanges skjebne er noe ubehagelig man ikke vil ta i. Det er viktig å minne om sakens realiteter. Assange har siden 2012 til han ble fengslet 11. april i år levd i asyl i den ecuadorianske ambassaden i London. Britiske myndigheter har nå arrestert ham han sitter i et høyrisikofengsel under påvente av behandling av utleveringsbegjæring til USA. Opprinnelig ble Assange fengslet i London fordi svenske myndigheter ville avhøre ham i en sak der han var beskyldt for seksuelle overgrep mot to kvinner. Svenske påtalemyndigheter har henlagt den saken. Det som ligger til grunn for den nåværende tiltalen fra amerikansk myndigheter er knyttet til spørsmål om ytringsfrihet. Derfor har Norsk PEN i en uttalelse uttalt at arrestasjonen og en eventuell utlevering av Assange vil være et angrep på ytringsfriheten.

Også PEN International i London som representerer PEN-sentre i over 100 land over hele verden har motsatt seg utlevering i en egen uttalelse.

Sakens kjerne er WikiLeaks lekkasjer fra 2010 og senere av hemmelige dokumenter om USAs krigsforbrytelser og brudd på menneskerettighetene i Irak og Afghanistan. Allerede etter de første avsløringene startet USA forberedelser for å sette Assange bak lås og slå for hans publisistiske virksomhet. Etter flere års arbeid for å finne grunnlag for å tiltale Assange ga president Obama-administrasjonen opp. Obamas juridiske rådgivere konkluderte med at skulle man tiltale Assange måtte man også tiltale New Yorks Times og andre nyhetsorganer som hadde publisert materiale med basis i WikiLeaks-lekkasjene. Dette var ikke forenlig med First Amendment.  Assanges fiender prøver etter beste evne å dekke over dette ved desinformasjon og mange sidespor. Donald Trump er ikke så opptatt av grunnlovsfestede rettigheter. Etter at han flyttet inn i det Hvite Hus har han omgitt seg med rådgivere som gjerne vil ha Assange bak lås og slå. Nåværende utenriksminister Mike Pompeo la ikke skjul på at en ny tiltale mot Assange stod høyt på hans ønskeliste da han var CIA sjef (2016-2017). Dette resulterte i den hemmelige tiltalen som ble lekket rett før jul i fjor. Siste hinder ble å overtale Ecuadors president Lenin Moreno til å oppheve Assanges politiske asyl. Ecuador har nå blitt premiert med store lån og økonomiske fordeler fra USA og IMF. Myndighetene i Ecuador arresterte den svenske statsborgeren og dataeksperten Ola Bimi samtidig med at Assange ble fraktet ut av ambassaden. Bimi er nær tidligere samarbeidspartner med Assange. De mange underlige omstendighetene rundt tiltalen av Bimi bærer preg av at dette er en del av en global aksjon. Dette bør bekymre tilhengere av global ytringsfrihet og retten til fri flyt av informasjon over landegrensene.

Av taktiske grunner fokuserer tiltalen nå på påstanden om at Assange har gjort seg skyldig i hacking mot amerikanske myndigheter. Den påståtte hackingen er i realiteten en vanlig teknikk som gravejournalister bruker når varslere trenger å holde sin identitet skjult. Assange var i dialog med Chelsea Manning da hun skulle varsle om grove krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan. Han hjalp henne med å få tilgang til mer materiale med et nytt passord for å få ut mer dokumentasjon. Det vil gå for langt her å gå inn på de spesifikke juridiske formaliteter i saken.

Men vi kan slå fast at påstanden om hacking er spredd i mediene på grunn av misvisende tittel i pressemeldingen fra det amerikanske justisdepartementet (DOJ). En ting er at ukritisk gjengivelse av påstanden er slett journalistisk håndverk. En annen ting er at det er urovekkende at journalister som gjengir denne desinformasjonen ikke skjønner at de undergraver sin egen rettsikkerhet. Neste gang er de selv som kan bli rammet av tvilsomme virkemidler fra påtalemyndighetene.

Vi må holde fast ved at rettsforfølgelsen av Assange skyldes de opprinnelige lekkasjer av hundretusener av dokumenter som avdekker krigsforbrytelser og menneskerettighetsbrudd. De som er ansvarlige for slike overgrep vil helst holde det skjult for omverdenen, og blir de avslørt går de etter de som avdekker dette med alle ressurser de har til rådighet. Det var dette Chelsea Manning fikk merke i all sin gru da hun ble arrestert etter at hun av samvittighetsgrunner lekket hemmeligstemplet materiale fra sin stilling i forsvaret. Hun visste hva hun gjorde og hva hun risikerte. Hennes møte med det amerikanske rettssystemet bør være en tankevekker for alle som nå sitter stille i båten uten å reagere på rettsforfølgelsen av Assange.  Chelsea Manning var ansatt i US Army som analytiker da hun ble arrestert i mai 2010 i Irak, mistenkt for å ha overlevert gradert informasjon til nettstedet WikiLeaks. Hun ble dømt til 35 års fengsel etter å ha blitt tiltalt etter spionparagrafen i amerikanske militærlovgivning. Etter å ha sonet 7 år under det som av FNs torturombud har omtalt «umenneskelig behandling»  ble hun benådet av president Obama i 2017. Hun ble arrestert på nytt 8. mars i år for å nekte å la seg avhøre i en storjury i saken som var under oppbygging mot Assange.  Det er altså et skjebnefellesskap mellom Assange og Manning. Det var de som sammen gjorde at verden fikk øynene opp for krigens massive sivile omkostninger for folket i Afghanistan og Irak. I begynnelsen skjedde publisering av dette materialet i samarbeid med ledende medier over hele verden. New York Times, Le Monde, El Pais, Der Spiegel og andre dro veksler på dette materialet gjennom samtidig publisering av stadige nye avsløringer.

Assange mottok i tiden etter de første avsløringene en rekke prestisjefylte priser fra blant annet Le Monde og The Economist for sine journalistiske bragder. Disse bragdene blir stående i pressehistorien uavhengig av hva som nå skjer. Man kan lure på hvorfor alle de journalistene som hyllet ham da, nå ikke finner grunn til å forsvare hans menneskerettigheter.

Aftenposten fikk via andre kilder enn Assange tilgang til det samme materialet og publiserte mange kritiske saker. Jeg har gjennom min egen forskning vist at dette bidro til å endre Aftenpostens Afghanistan-dekning i en mer kritisk retning.  At ikke Aftenposten nå tydeligere står opp for Assange er underlig. Det er ikke vanskelig å forstå den negative reaksjonen fra Aftenposten og de andre mediene som brøt samarbeide med WikiLeaks i 2011 etter at WikiLeaks slapp en ny pakke varsler uten å forberede sine samarbeidspartnere i etablerte medier. Norsk PEN ser det ikke som sin oppgave å forsvare Assange i ett og alt. Når Assange gjør noe kritikkverdig skal han selvsagt få berettiget kritikk, men kritikken må være basert på dokumenterte fakta. Og det går an å ha to tanker i hodet, Kritisere Assange når det gjør noe kritikkverdig og forsvare Assange når han står i fare for å bli utlevert til USA og rettsforfulgt for sin publisistiske virksomhet.

I Mueller rapporten om etterforskningen av president Trump, hevdes det nå at Assange har samarbeidet med russisk etterretning. Assange har hele tiden benektet dette, senest i intervju med Fox News. Han  sa da at det er russiske myndigheter som er hans kilder. Uansett hva som vil vise seg å være fakta i denne saken gjelder vanlig rettssikkerhetsprinsipper.  Assange er uskyldig til det motsatte er bevist. Og først om fremst: Dette har ingen ting med tiltalen mot Assage å gjøre. Uansett er det ikke grunnlag for å framstille Assange generelt som prorussisk, eller støttespiller for Putin. WikiLeaks har hatt sine egne avsløringer av Putins regime gjennom omfattende lekkasjer.

De godt dokumenterte bruddene på Assanges menneskerettigheter er påvist fra flere kilder i FN-systemet. FNs arbeidsgruppe mot vilkårlig fengsling avgjorde i 2015 at Assange var utsatt for vilkårlig fengsling. FNs høykommisariat for menneskerettigheter forsvarte nylig Assange sin rett til å forlate den ecuadorianske ambassaden før han ble arrestert.

FNs uavhengige menneskerettighetsekspert Alfred D. Zayas har kommet med en viktig prinsipputtalelse til støtte for varslere. Da Chelsea Manning ble benådet uttalte han at hennes varsling var et viktig bidrag til demokratiet og at det hennes varsle tjente menneskerettighetene. Etter at Assange ble arrestert har FNs spesialrapporter for utenomrettslige henrettelser Agnes Callamard uttrykt bekymring på Twitter for Assanges.

Vi som står her er derfor i godt selskap med alle de andre rundt om i verden som ser alvoret i denne saken – vi lever i tid der ytringsfrihet og rettsikkerhet er under press.

Varsling er en sentral del av Norsk PENs norske prosjekt. I PEN ser vi en nøye sammenheng mellom rettsvern for varslere og ytringsfrihet. Derfor ga vi Edward Snowden Ossietzkyprisen i 2016 for hans varsling om den amerikanske etterretningstjenesten NSAs massive  globale overvåking. Snowden er i eksil i Russland og  risikerer å bli tiltalt etter de samme spionlover som Chelsea Manning ble. Han har sagt at han returnerer til USA hvis han får løfte om en rettssak i ordinær rett for åpne dører. Snowden selv ser skjebnefelleskapet mellom sin sak, Chelsea Manning og Julian Assange. Da Assange ble arrestert uttalte han: «Assanges kritikere kan juble, men vi lever i en mørk tid for pressefriheten».

La oss trappe opp kampen mot utlevering av Julian Assange både av hensyn til ham selv, men også som en del av kampen for ytringsfrihet.

Takk for oppmerksomheten.

Appellen ble holdt under en demonstrasjon utenfor den britiske ambassaden i Oslo 23. april 2019.

30. oktober: En mer åpen debatt om utfordringer og dilemmaer i norsk sikkerhetspolitikk?

Trenger vi en mer åpen debatt om utfordringer og dilemmaer i norsk sikkerhetspolitikk?

Tid: Tirsdag 30. oktober kl. 19.00-21.00
Sted: Rabalder café & bakeri, Longyearbyen

Debatt med:

Bård Wormdal, journalist og forfatter av bøkene Spionbasen og Satelittkrigen 
Rune Ottosen, styremedlem i Norsk PEN og professor emeritus ved
instituttet for journalistikk ved OsloMET
Kai Sibbern, styremedlem i Norsk PEN og journalist med 40 års fartstid i NRK

Norsk PENs Varslerutvalg besøker Artica Svalbard og vi arrangerer i samarbeid et debattmøte som vil ta opp temaene: Satellittene på Svalbard, overvåking, nordområdene og storpolitikk. Norsk PEN er opptatt av åpenhet og ytringskultur. En bekymring som ligger til grunn for dette arrangementet er at norske politikere viker unna for å diskutere endring i sikkerhetspolitikken på en åpen og ærlig måte. Innebærer såkalte rullerende systemer med tropper på norsk jord i praksis en endring av norsk basepolitikk? Hvor involvert er norsk etterretning i USAs geopolitiske strategi?

Utvalget består av journalistene Kai Sibbern som har 40 års fartstid i NRK og Rune Ottosen, professor emeritus ved
instituttet for journalistikk ved OsloMET. De har invitert
med seg forfatteren Bård Wormdal som har skrevet bøkene Spionbasen og Satelittkrigen hvor sistnevnte omhandler brudd
på Svalbardtraktaten.

Det vil også være innspill fra lokale aktører. Arrangementet er på norsk.

Varsleren Edward Snowden har avslørt at Wormdal har noen gode poenger. Dette og mange andre viktige spørsmål vil bli belyst på debattmøte.

Arrangementet på Facebook.

16. juni: Varslerdagen 2016 - lansering av #SnowdentoOslo

varslerdagen juni_heading copy

Torsdag 16. juni kl. 16.00, Litteraturhuset i Oslo, Amalie Skram

Arrangører: Norsk PEN, RootsAction, Networkers SouthNorth

På årets varslerdag 16. juni lanseres en internasjonal underskriftskampanje til støtte for at Edward Snowden uten risiko for utlevering til USA skal kunne komme til Norge for å motta Ossietzky-prisen fra Norsk PEN.  Blant de mange som stiller seg bak kampanjen er Lisa Ling og Cian Westmoreland. De er selv varslere og inspirert av Edward Sowden.

PROGRAM
Musikk ved artist Pål Moddi Knutsen.
Kommer snart med plata «Unsongs. 12 banned songs from 12 countries.»

Velkommen ved Elisabeth Eide, nestleder i Norsk PEN.
Eide presenterer Norsk PENs bakgrunn for å gi Ossietzky-prisen til Edward Snowden.

Samtale med varslerne Cian Westmoreland og Lisa Ling. Samtalen ledes av John Jones fra Networkers SouthNorth.

Presentasjon av kampanjen #SnowdentoOslo ved Rune Ottosen, styremedlem i Norsk PEN.

Musikk ved artist Pål Moddi Knutsen.

Programmet avsluttes kl. 17.30.

Andre som stiller seg bak kampanjen #SnowdentoOslo er:

Noam Chomsky, Arundhati Roy, Daniel Ellsberg, Marit Arnstad, Jesselyn Radack, Arne Ruth, Ola Larsmo, Coleen Rowley, Thomas Drake, Marsha Coleman-Adebayo, Marjorie Cohn, William Binney, William Nygaard, John Kiriakou, Moddi og Mari Boine.

Støtt arbeidet med å få #SnowdentoOslo – signér her.

Lisa Ling er en av tre varslere som står fram i Sonia Kennebecks prisbelønnede dokumentarfilm om droner, National Bird. Her redegjør hun for de globale konsekvensene av dronekrigføring. Hun har 20 års bakgrunn fra det militære som profesjonell soldat og reservist. Hennes ansvarsområde var informasjonshåndtering og militær etterretning. Lisa Ling tjenestegjorde blant annet i 48th Intelligence Squadrone ved Beale Air Force Base i perioden 2007-2009. Hun beskriver et system utenfor politisk og demokratisk kontroll. Ling har blitt skremt over rettsløsheten rundt de utenomrettslige henrettelsene som er en konsekvens av USAs dronekrigføring. Etter et besøk i Afghanistan der hun selv så konsekvenser for sivilbefolkningen av denne krigføringen, bestemte hun seg for å stå fram som varsler. Hun har konkludert med at den såkalte krigen mot terror i seg selv representerer terror mot uskyldige sivile.

Cian Westmoreland var sterkt inspirert av Snowden da han bestemte seg å stå fram som varsler. Han var en dekorert soldat med lang erfaring fra militær informasjonshenting på amerikanske baser i Sør-Korea, Tyskland og Afghanistan i perioden 2006 – 2010. Cians oppgave var å samordne informasjon som skulle brukes i luftangrep i Afghanistan. Han fikk to utmerkelser for å ha skaffet til veie informasjon som skal ha bidratt til å drepe 200 fiendtlige soldater i Afghanistan. Han ble nektet innsyn i hvilke konsekvenser disse angrepene fikk for sivilbefolkningen, men ble klar over omfanget av sivile tap etter at UNAMA rapporten i 2009 dokumenterte 259 sivile ofre etter angrep fra den flernasjonale styrken i Afghanistan.