Julian Assange er i risikogruppen. Slipp ham ut av fengsel

Onsdag ble Julian Assange nektet løslatelse mot kausjon. Publisisten er i risikogruppen for koronaviruset, og bør slippes ut av fengsel nå.
Julian Assange må løslates fra Belmarsh fengsel.

Presidenten i «Prison Governors Association», Andrea Albutt, har advart om at Covid-19-epidemien vil kreve liv i britiske fengsler. Onsdag 25. mars avleverte Julian Assanges advokater en søknad om at han bør løslates mot kausjon.

Covid-19-trusselen mot innsatte i fengsler er reell. Så langt har 13 personer fått påvist viruset i britiske fengsler.

– Kravet fra Julian Assanges advokater er både betimelig og helt nødvendig for å beskytte hans helse. Det er en kjent sak at Assanges helsetilstand er dårlig. Han har en kronisk lungesykdom og tilhører risikogruppen. Assange må løslates, sier Norsk PENs nestleder, Rune Ottosen.

Dommer Vanessa Baraitser var uenig i advokatenes påstander, og avslo kravet om løslatelse mot kausjon. Det begrunnet dommeren i at fengselet håndterte koronarisikoen, og at hun mente fluktfaren hvis Assange slippes ut er reell.

– Hadde Assange blitt behandlet som en vanlig fange, ville han vært løslatt allerede. Det formelle grunnlaget for fengslingen av ham gjelder brudd på kausjonsbestemmelsene da han søkte tilflukt i den ecuadorianske ambassaden i 2012. Selv etter maksimumsstraffen i lovverket, ville Assange ha blitt løslatt i 2019. Han er nå å regne som en politiske fange, sier Ottosen.

Utleveringssaken mot Julian Assange skal etter planen fortsette med en tre uker lang høring i Woolwich Crown Court fra 18. mai. På grunn av koronaepidemien frykter flere at rettssaken kan utsettes, mens Assange fortsatt holdes fengslet under tunge vilkår i Belmarsh fengsel.

– Flere leger og FNs spesialrapportør for tortur, Nils Melzer, har konkludert med at Assange har blitt utsatt for psykisk tortur. Vi som var til stede under høringene for en måned siden, kunne se at han var i dårlig forfatning. Faren for å bli smittet av Covid-19 er en tilleggsbelastning. Assange bør slippe ut og få skikkelig legebehandling, sier Ottosen.

Appell: Kampen om Assanges utlevering er et veiskille

Norsk PEN har som kjerneområde å arbeide for forfulgte journalister, forfattere og publisister verden over. Den rettslige prosessen mot Assange må sees i et slikt perspektiv.

Norsk PEN tilsluttet seg demonstrasjonen utenfor Stortinget torsdag 20. februar. Andre talere var Wikileaks-ambassadør Joseph Farrell og Rødt-leder Bjørnar Moxnes. Foto: Norsk PEN/Hege Newth

Av: Rune Ottosen, nestleder i Norsk PEN

FNs spesialrapportør for tortur, Nils Melzer, dokumenterte i Klassekampen 20. februar at Assanges menneskerettigheter har blitt systematisk krenket siden prosessen mot ham startet. Dette har skjedd både gjennom overvåking og trakassering i de syv årene han satt i Ecuadors ambassade, og gjennom den ni år lange prosessen mot ham i det svenske rettssystemet. Svensk rett reiste aldri tiltale mot ham for voldtekt. Assange har ikke fått anledning til å forsvare seg i retten. Og den saken er nå lagt død.

Melzer har dokumentert at bevis i saken er manipulert og at saken er trenert for å få fokus bort fra hva saken handler om. Vi må holde fast ved sakens kjerne. Julian Assange er tiltalt for å ha lekket dokumentasjon i 2010 om USAs krigsforbrytelser og grove brudd på menneskerettighetene i Irak og Afghanistan. Assange er en varsler og en kilde og har benyttet seg av sin ytringsfrihet. Innholdet i avsløringene burde fått konsekvenser for noen andre enn Julian Assange.

Allerede etter de første avsløringene startet USAs påtalemyndighet forberedelser for å sette Assange bak lås og slå. Tiltalen vi nå ser representerer et veiskille.

Hvis Assange blir utlevert og stilt for retten, risikerer han 175 års fengsel. Assange er tiltalt etter den amerikanske «Espionage Act» som ble vedtatt under første verdenskrig for å håndtere faktiske spioner. Man skal være klar over at tiltaler etter spionasjeloven ikke er som vanlige rettsprosesser. De er basert på hemmelige rettsforhandlinger og begrensede rettigheter for den tiltalte.

Etter flere års arbeid for å finne grunnlag for å tiltale Assange, ga president Obamas administrasjon opp. Obamas juridiske rådgivere konkluderte med at dersom man skulle tiltale Assange, måtte man også tiltale New Yorks Times og andre nyhetsorganer som hadde publisert materiale med basis i de samme WikiLeaks-lekkasjene. Dette var ikke forenelig med den amerikanske «First Amendment» som er den viktigste juridiske garantien for ytringsfrihet og journalisters rettigheter. Vi skal merke oss at president Trump som i motsetning til Obama vil utfordre First Amendment, har sagt at prinsippene nedfelt i First Amendment kun gjelder i USA. De som praktiserer ytringsfrihet og utfordrer USA utenfor landets grenser, kan risikere nye anslag i framtiden. Også derfor må saken mot Assanges sees som en test. Hva vil verdenssamfunnet akseptere av amerikanske anslag mot deres borgeres ytringsfrihet?

Strafferammen i tiltalen er grotesk. Spesielt sett i lys av at ingen av dem som står bak de mange krigsforbrytelsene som Assange har bidratt til å avdekke, er etterforsket eller tiltalt. Trolig vil de heller aldri bli det. Maktens utøvere i supermakten USA er rasende på de som utfordrer dem, slik Assange har gjort gjennom sin varsling.

Det er derfor vi må protestere høylytt når et slikt grovt anslag mot ytringsfriheten skjer foran våre øyne. Det er ikke bare Assanges skjebne og liv som står på spill. Alle som driver kritisk og undersøkende journalistikk må se at hvis Assange blir dømt vil det kunne få konsekvenser for dem. Hvem blir den neste, må vi spørre oss.

Mens Aftenposten og andre tunge medier som publiserte lekkasjene Assange kom med (og som attpåtil vant priser for publiseringene)  er påfallende passive og står heller ikke tydelig opp for mannen som ga dem alle de store nyhetssakene.

Men det er tegn som tyder på at det er et økt folkelig engasjement for Assange. På et rent humanitært grunnlag er det grunn til å reagere på den umenneskelige behandlingen av Assange med langvaig isolasjon og urimelige begrensinger på tilgang til besøk. Leger, advokater og hans far, som har møtt ham i fengsel, sier at Assange er i elendig forfatning og preget av mange års trakassering. Til og med hans medfanger i Belmarsh-fengselet har reagert på det de mener er en umenneskelig behandling av Assange. Han er flyttet fra isolat og får ha omgang med andre fanger etter blant annet aksjoner fra medfangene.

I tiden fram mot rettssaken bør alle tilhengere av ytringsfrihet advare mot ringvirkninger og den nedkjølende effekten både for varsling og for kritisk journalistikk dersom Assange skulle bli utlevert og dømt. Vi må si med Arnulf Øverlands: Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.

Edward Snowden, som har fått Norsk PENs Ossietzkypris, er blant dem som ser de vidtgående konsekvensene av rettsforfølgelsen av Assange. Han skrev nylig på Twitter at «De som så en annen vei, fordi de personlig mislikte Julian Assange, da det amerikanske justisdepartementet siktet ham med henvisning til en juridisk teori om at det å publisere tydelig journalistikk av offentlig interesse kan innebære flerfoldige brudd på spionasjeloven av 1917, bør nå tenke grundig igjennom hvor denne veien fører hen.»

La oss fortsette kampen mot utlevering av Julian Assange av hensyn til ham selv, men like mye for vår egen del. Det er våre rettigheter og ytringsfriheten som står på spill i britisk rett nå.

Appell ble holdt på demonstrasjon mot utlevering av Julian Assange utenfor Stortinget 20. februar. 

Første uke med høringer mot Julian Assange er over

USA hevder han er en kriminell. Assanges advokater mener det handler om ytringsfrihet. Første uke i Woolwich Crown Court er over. Hva skjedde?
Utenfor rettsbygningen var det tilløp til håndgemeng for å komme inn på rettssakens første dag. Foto: Norsk PEN/Katarina Goldfain Johnsen

Denne uken startet første runde med høringer i utleveringsaken mot Wikileaks-grunnlegger Julian Assange i London. Norsk PEN var til stede med to observatører: Nestleder Rune Ottosen og kommunikasjonsrådgiver Katarina Goldfain Johnsen.

Det ble en en
rystende affære
: Å komme inn i bygningen som publikummer var omtrent umulig. Det var satt av 20 plasser til tilhørere, med hundrevis av mennesker som kjempet om de samme setene. Journalister kunne krangle seg til en plass i tilhørende presserom der rettssaken ble liveoverført på skjerm. Her var det rot med akkrediteringer, journalister ventet i timesvis på å komme inn, lyden var elendig og falt til tider bort.

Verst var det å se Julian Assange: Han satt i et eget bur, flankert av to vektere. Assange fikk ikke sitte sammen med sine advokater, og kunne knapt kommunisere med disse. Tilbake i fengselet etter rettssakens første dag ble han nektet tilgang til rettsdokumenter, lagt i håndjern elleve ganger, avkledd og kroppsvisitert to ganger, flyttet rundt på ulike celler. Forsvaret leverte en klage dagen etter, men dommeren mente fengselet var utenfor hennes jurisdiksjon.

Publisisten Julian Assange står i USA tiltalt for brudd på deres spionasjelov fra 1917. Loven er ikke brukt tidligere, før den de seneste årene har blitt tatt i bruk over ti ganger. Nå vil USA ha den australske statsborgeren utlevert fra Storbritannia. De hevder Assange har hjulpet varsleren Chelsea Manning med å hente ut hemmelige dokumenter, samt at Wikileaks har satt liv i fare gjennom publisering av nevnte dokumenter. Begge anklagene ble tilbakevist fra Assanges advokater, som mener dette er en ytringsfrihetssak.

Det er Norsk PEN enige i. Dokumentene USA reagerer på viser krigsforbrytelser utført av amerikanske soldater i Irak og Afghanistan. Takket være Wikileaks fikk verden vite om dette. Saken om Julian Assange handler til syvende og sist om: Skal man ha lov til å publisere sann informasjon fra en varsler?

Det mener vi man skal. Du kan høre Rune Ottosen forklare hvorfor i Nyhetsmorgen, eller Katarina Goldfain Johnsen i Studio 2.

På denne Twitter-listen
fra Courage Foundation
kan du se hva som skjedde i rettssalen denne uken. Journalisten Kevin Gosztola tvitret også jevnlig. Eks-ambassadør Craig Murrays blogg kan også anbefales for å få et blikk fra tilhørerbenken.

Norsk PEN vil fortsette å følge saken mot Julian Assange. De neste høringene i saken går fra 18. mai til 5. juni. Norsk PEN kommer til å være til stede.

#FreeJulianAssange! Norsk PEN følger rettssaken i London

USA vil ha publisisten Julian Assange utlevert fra Storbritannia. Det vil ikke vi. Derfor møter Norsk PEN opp i Woolwich Crown Court i London 24. og 25. februar.
Norsk PENs nestleder Rune Ottosen og kommunikasjonsrådgiver Katarina Goldfain Johnsen skal følge rettssaken om utlevering av Julian Assange fra Storbritannia til USA i februar.

Siden april i fjor har Julian Assange sittet i varetekt i det beryktede fengselet Belmarsh utenfor London. Nå skal begjæringen fra USA om å utlevere Assange opp i britisk rett.

De første høringene i saken foregår fra 24.-28. februar i Woolwich Crown Court, før rettssaken fortsetter med tre uker i mai. Norsk PEN, ved nestleder Rune Ottosen og kommunikasjonsrådgiver Katarina Goldfain Johnsen, reiser til London for å følge de første dagene av rettssaken.

– Vi risikerer at en stormakt som USA får Assange, en australsk statsborger, utlevert fra et tredjeland for hans publisistiske virksomhet. Dette vil være et anslag mot ytringsfrihet i global målestokk. Alle som driver kritisk og undersøkende journalistikk må spørre seg om hvem som blir den neste, sier Ottosen.

Norsk PENs nestleder Rune Ottosen har lenge jobbet for at Assange burde slippes fri.

– I USA venter trolig en lang fengselsstraff for Assange for avsløringene om amerikanske krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan. En utlevering av Julian Assange til USA vil være et hardt slag mot all kritisk journalistikk og et kraftig angrep på ytringsfriheten, sier Ottosen.

Assange er tiltalt for brudd på den amerikanske «The Espionage Act» for gjennom Wikileaks å ha publisert dokumenter fra amerikansk krigføring i Midtøsten. Dokumentene viser blant annet drap på sivilbefolkning i Irak og Afghanistan. Ingen av dokumentene har vist seg ikke å være sanne.

Fengselet Assange har sittet i varetekt, Belmarsh, huser ellers terrorister og drapsmenn. Det har fått tilnavnet «Storbritannias Guantanamo Bay» på grunn av sin røffe behandling av de innsatte i fengselet.

Aftenposten bør tydeligere forsvare Assange

Aftenposten burde stå opp for mannen som gjennom Wikileaks fremskaffet materiale om krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan.

En kortere versjon av dette innlegget er publisert her: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/6jgWJ3/aftenposten-burde-tydeligere-forsvare-assange-rune-ottosen

Av Rune Ottosen, nestleder i Norsk PEN

Trine Eilertsen sier i et intervju med egen avis 20.1. at hun ikke kjenner seg igjen i Eva Jolys kritikk av mediene i deres mangel på forsvar for Julian Assange.  «Vi har dekket saken hele tiden, med ulik intensitet, som i alle saker. Det er ikke riktig at saken er glemt, sier hun».

Eilertsen underslår dermed Aftenpostens historiske forhold til Assange. Hun burde heller stå opp for mannen som gjennom Wikileaks framskaffet materiale om krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan som Aftenposten brukte. Ifølge Eilertsen driver de ikke med kampanjer. Men Aftenposten kan vel være tydelige på kommentarplass?

Protester

Arne Jensen i Norsk Redaktørforening påpeker helt korrekt i samme artikkel at presseorganisasjonene sammen med Norsk PEN har protestert til den britiske ambassaden mot en eventuell utlevering av Assange til USA. Trine Eilertsen viser også til at Aftenpsoten har støttet nok og skriver: «Vi driver ikke med kampanjer, men er medlem i presseorganisasjoner som har vært tydelige i saken». Man kan godt være tydelig og prinsipiell i kommentarer uten at man driver kampanje.

Når mange sitter igjen med det inntrykk at Aftenpostens holdning til Assange er ambivalent, skyldes det uttalelser Aftenpostens redaktører og kommentatorer har kommet med i sakens anledning.

Hacking

Espen Egil Hansen sa i intervju med Aftenposten 25.5 2019: «Ifølge tiltalen skal Assange ha instruert og samarbeidet med Manning over lang tid for å få tak i lekkasjene. Om det er riktig, benyttet han en arbeidsmetodikk som for journalister vil være høyst tvilsom både etisk og juridisk, påpeker Hansen».

Påstanden om at Assange har gjort seg skyldig i hacking er spredd i mediene blant annet på grunn av en misvisende tittel i pressemeldingen fra det amerikanske justisdepartementet (DOJ). Rettsforfølgelsen av Assange skyldes i all hovedsak de opprinnelige lekkasjer av hundretusener av dokumenter som avdekker krigsforbrytelser og menneskerettighetsbrudd i 2010. Det er denne publiseringen som er kjernepunktet i tiltalen mot Assange. Det samme materiale som Aftenpostens journalister fikk Schibsteds pris for å ha publisert. Harald Stanghelle går enda lenger i sin kritikk enn Hansen og skriver i et innlegg i Aftenposten 14. mai 2019 med tittelen «Helten som ble demokratiets fiende». Begrunnelsen var at han blandet seg inn i valget som brakte Trump til makten og at han skal ha gått russernes ærend i denne sammenheng.

Både påstanden om hacking og at Assanges skal ha gått «russernes ærend» har blitt grundig belyst i en rettskjennelse i en distriktsdomstol i New York sommeren 2019 etter søksmål fra det demokratiske partiet mot russiske myndigheter, Assange og Wikileaks for deres rolle ved å spre eposter fra Hillary Clinton i opptakten til presidentvalgkampen i 2016. Dommeren John G. Koeltl slår fast at det er bevist at Russland stod bak tyveri av dokumenter, men at det ikke finnes noe bevis for at Assange og WikiLeaks har noe med hackingen å gjøre. Dommen slår videre fast at det ikke er forbudt å publisere materiale som andre har skaffet til veie på ulovlig vis. Assanges motstandere går sjelden inn på innholdet i dette publiserte materiale. Derfor er det svært interessant at denne ferske dommen slår fast at det er «udiskutabelt» at dette materiale inneholder saker av at offentlig interesse. I dommen heter det at å straffe Wikileaks for dette ville bryte med grunnlovens beskyttelse av pressefriheten og forutsetningene for kritisk journalistikk.

Selv etter denne dommen virker det som Aftenpostens medarbeidere ikke klarer å frigjøre seg fra sitt gamle tankemønster. Aftenpostens kommentator Frank Rossavik skriver i et innlegg 29.12 at «han lot seg bruke av russiske agenter», og sier videre: «Han er altså ikke lett å ha sympati for, denne Assange, med mindre man da ser på voldtektsanklagene i Sverige som del av et CIA-komplott mot ham og ellers mener Vladimir Putin er en bra kar».

Sverige-sak henlagt

Det er en kjent sak av svenske domstoler har henlagt saken med beskyldninger om seksuelle overgrep – og at dette hadde skjedd før Aftenpostens kommentar sto på trykk. Rettsikkerheten gjelder vel også Assange, han er også uskyldig inntil det motsatte er bevist?

Eva Jolys kronikk i Aftenposten er en oppfordring til oss alle om å bruke vårt moralske kompass og se på de prinsipielle og humanitære sidene av saken. I tillegg er det også spørsmål Assanges rettsikkerhet i en sårbar situasjon.

Bør ikke dette også vektlegges i større grad av Aftenposten? Han er mannen som skaffet til veie innhold som avisen vant en pris for å ha formidlet. Det er dette han nå står tiltalt for. Hvis han blir dømt risikerer han 175 års fengsel. De rettslige høringene starter i en rettssak som starter i London 24. februar. Etter noen dagers høring vil saken bli behandlet i mai. Forsvarerne til Assange har fått gjennomslag for at det er viktige prinsipielle spørsmål som må belyses. Amerikanerne ønsket en hastebehandling og rask utlevering. Disse planene er blitt forpurret. I tiden som kommer må alle forsvarere av ytringsfrihet og menneskerettigheter skape oppmerksomhet rundt situasjonen til Assange. Det gjelder ikke bare hans sak, tiltalen mot Glenn Greenwald i Brasil kan være et forvarsel om at flere journalister kan bli rammet og rettsforfulgt med påstander om hacking og lignende lovbrudd dekker over at det er den kritisk og undersøkende journalistikken som rammes.

Påfallende passive

Mens Aftenposten og andre medier er påfallende passive i å få oppmerksomhet rundt Assange sårbare situasjon, er det tegn som tyder på at det er økt folkelig engasjement for Assange. Også hans medfanger Belmarsh-fengselet har reagert på den umenneskelige behandlingen av Assange. Han er nå flyttet fra isolat og får ha omgang med andre fanger etter aksjoner fra medfangene. I tiden fram mot rettsaken bør alle tilhengere av ytringsfrihet advare mot ringvirkninger og den nedkjølende effekten for kritisk journalistikk dersom Assange skulle bli utlevert og dømt.

Edward Snowden er blant dem som ser de vidtgående konsekvensene av rettsforfølgelsen av Assange og Greenwald. Han skrev nylig på Twitter forbindelse med siktelsen mot Glenn Greenwald: «De som så en annen vei, fordi de personlig mislikte Julian Assange, da det amerikanske justisdepartementet siktet ham med henvisning til en juridisk teori om at det å publisere tydelig journalistikk av offentlig interesse kan innebære flerfoldige brudd på spionasjeloven av 1917, bør nå tenke grundig igjennom hvor denne veien fører hen.»

Sensursforståelsen må tilpasses en ny verden av ytringer og aktører

 

Av Rune Ottosennestleder i Norsk PEN . Svar på Arne Jensens innlegg i Medier24 fra 7. august.

Arne Jensen skal ha takk for et grundig og kritisk innlegg mot min bruk av ordet «sensur» om Entras pålegg til gatekunstneren AFK og hans kollektiv om å fjerne en utstilling til støtte for Julian Assange og ytringsfrihet i Media City i Bergen.

Jensens historiske gjennomgang av sensurbegrepet er lærerik og nyttig. Av og til er det nødvendig å snakke med store bokstaver for å bli hørt.  Ordbruken er vel også uttrykk for Norsk PENs og mitt engasjement i det som vi anser som en alvorlig sak. Jeg har ingen store innvendinger mot Jensens historiske gjennomgang av sensurbegrepet. Og diskuterer gjerne om andre formuleringer er mer presis for å forklare sakens realiteter.

Arne Jensen vil spare sensur-ordet til bruk når myndigheter og maktinstitusjoner er involvert i slike saker. Jeg ønsker en mer fleksibel bruk. Vi ser stadig eksempler på at også arbeidsgivere og utleiere sliter med å akseptere reell ytringsfrihet i sine omgivelser. Og vi trenger en effektiv måte å håndtere slike spørsmål på.

Slik jeg brukte ordet tror jeg folk forstår hva vi mener. Sensur brukes, slik jeg oppfatter det, i dagligtalen som en urettmessig fjerning av en ytring som burde hatt ytringsrom.

En faktisk sensursforståelse må etter mitt syn tilpasses en ny verden av ytringer og aktører. Ordet ble jo også opprinnelig innført om kirkens bruk av sensur og senere overtatt om myndighetenes. Arne Jensen er selv inne på at det kan være riktig å bruke sensur når Facebook fjerner et innlegg.

Det vi stod overfor var en situasjon der «noen» presser en part (huseier) til å fjerne kunstverk fra utstillingsvegger, for dermed å bryte en avtale – en avtale som var inngått om visning. Det er altså ikke en redaksjonell vurdering som er gjort, men det er gitt etter for press. Det er noe helt annet.

Utstillingen som ble fjernet var plassert på et sted som kan sammenlignes med et galleri. Det er et åpent område som mange, ikke bare leietagere – mange av dem fra redaksjoner som baserer sin virksomhet på ytringsfrihet – fritt kan oppholde seg i og passere daglig. Jeg er derfor ikke enig i at dette kun skal sees som et brudd på en avtale. Jeg mener saken har større ringvirkninger. Etter å ha undersøkt med hovedkontoret til PEN International i London har vi fått eksempler fra andre land der ikke-statlige aktører har tatt seg til rette mot ytringer de misliker. Dette må det utvikles en beredskap mot.

Ville en tilsvarende utstilling om Edward Snowden vakt samme reaksjon? Det er en interessant problemstilling fordi sakene til Julian Assange, Edward Snowden, og  Chelsea Manning, er beslektet. Dette er personer som er blitt møtte med uholdbare repressive tiltak for varsling og publisistisk virksomhet for å avdekke grove menneskerettighetsbrudd i Afghanistan og Irak. Som tiltale etter spionparagrafen med en mulig påfølgende rettsforfølgelser risikerer de tiår i fengsel.

Det er i dette perspektivet vi må se utstillingens innhold, kravet om at den skulle bli fjernet og mobiliseringen for å få den opp igjen. Denne gangen lyktes vi, hva med neste gang? Hvis man reagerer så sterkt på at Assange blir satt inn i et ytringsfrihetsperspektiv at man ikke kan se det på veggen hver dag i tre uker uten å kreve det fjernet, bør vi diskutere ytringsfrihetskulturen og atmosfæren på arbeidsplassene og i det offentlige rom.

Hva er det kunstnerne vil oppnå med utstillingen? Gjennom en blanding av plakater til støtte for Assange og egne verk vil de provosere fram en debatt om vilkårene for pressefriheten i global målestokk. Lignende plakater og verk er spredd i bybildet i Bergen med kommunal tillatelse, og har tydeligvis skapt engasjement og debatt i bybildet. Er ikke det bare positivt selv om man ikke er enig?

I sin avgrensning av sensurbegrepet mener Jensen at det ville være avtalebrudd, men ikke sensur hvis et sameie som inngår en avtale med en kunstner, fjerner kunsten før avtaletiden er gått. Det vil kun være avtalebrudd «men sensur er det ikke». Jensen skriver: Er det sensur dersom Oslo kommune ber oss eller enda verre, pålegger sameiet om å gjøre det samme? Ja utvilsomhet».

Hvis vi bytter ut Oslo med Bergen og tenker oss at Bergen kommune pålegger en huseier som har utstillingen på sitt område om å fjerne det, da er det «utvilsomt» sensur. Men når Entra ber kunstkollektivet om fjerne samme type utstillingsmateriale er det avtalebrudd «men sensur er det ikke». Men er ikke konsekvensen av inngrepet i begge disse tilfellene det samme?

Norsk PEN samarbeidet nylig sammen med NJ, NR og NP overfor den britiske ambassaden der vi ba om at Julian Assange ikke må utleveres til USA. Arne Jensen og jeg uttrykte begge bekymring overfor den britiske ambassadøren for de langsiktige konsekvensene for pressefriheten hvis Assange skulle bli utlevert til USA. Jeg er sikker på at vi også vil stå sammen i kampen for å skape en god ytringsfrihetskultur og hvilke begreper som er mest egnet.

Sensuren ingen vil ta ansvar for

Av Rune Ottosen, nestleder Norsk PEN

3. august ble en utstilling av gatekunstneren AFK og et lokalt kunstnerkollektiv  fjernet fra lokalene til Media City i Bergen mot kunstnerens vilje. Norsk PEN har karakterisert dette som et alvorlig angrep på ytringsfriheten og et klart tilfelle av sensur av et kunstverk.

Opprinnelig var det avtalt at AFK skulle ha utstillingen #WeAreMillions i Media Citys lokaler i tre uker. Utstillingen har et fokus på situasjonen til WikiLeaks-grunnlegger Julian Assange spesielt og pressefrihet generelt, belyst gjennom en rekke plakater.

AFK fikk beskjed fra Entra, som eier bygningen, om å fjerne utstillingen med frist 2. august, to uker før avtalt tid. AFK ønsket ikke å etterkomme dette, men tilbød dem som ønsket å fjerne utstillingen plass på utstillingsveggen til å begrunne hvorfor. Det er verdt å merke seg at AFK hele tiden har søkt dialog med sine kritikere. Hensikten med utstillingen er nettopp å skape debatt om pressefrihetens vilkår i dag.

Hans ukjente kritikere svarer på invitasjonen med sensur. Hendelsen reiser flere prinsipielle spørsmål. Hvilken makt skal eiendomsselskaper som Entra ha over vilkårene for ytringsfrihet i de lokalene de eier? Kan bedrifter som er fundert på ytringsfrihet, som mediebedrifter, produksjonsselskaper og universiteter, leve med at det bedrives sensur i eget arbeidsmiljø?

Da Norsk PEN ble klar over denne situasjonen 2. august henvendte vi oss til Entra med tre spørsmål:
1. Hvorfor har AFK fått beskjed om å fjerne utstillingen?
2. Flere mediebedrifter er leietakere hos Media City – har noen av disse bedt om at utstillingen må fjernes?
3. Har Entra vurdert hvorvidt en henvendelse om å fjerne utstillingen kan være problematisk i et ytringsfrihetsperspektiv?
Samme kveld fikk jeg svar på spørsmålene av kommunikasjonssjef i Entra ASA Ida Kr. Schlotterbeck og hun sier at Entra ikke ønsker å gå ut med hvilke reaksjoner som er kommet på utstillingen og hvem som har reagert. Hun viser til at det er Compass Group som disponerer lokalene der utstillingen står.
Morgenen etter kunne Bergensavisen melde at utstillingen var fjernet. I stedet for å diskutere sin egen rolle skyver Entra selskapet Compass Group foran seg. Selskapet er ikke nevnt som part i den opprinnelige avtalen mellom AFK og Media City, selv om en ansatt der har underskrevet på kontrakten. Entra må komme på banen og begrunne sine handlinger.

Det er ikke tvil om at Entra har akseptert at utstillingen skulle settes opp. Det er Entra som har sendt ut varsler om at leietakere har klaget, og det er Entra som ba AFK fjerne utstillingen. De vet hvem klagerne er og de bør vite hvem som fysisk har fjernet utstillingen. Da må de faktisk kunne begrunne sin beslutning offentlig.

Norsk PEN krevde at utstillingen skulle settes opp igjen i tråd med avtalen med kunstneren. Dette kravet er innfridd.

Men saken er fortsatt ikke løst. En rekke mediebedrifter har lokaler i Media City. Noen må vite hvem som har tatt initiativ til å fjerne utstillingen. Kollektiv selvsensur om ansvarsforholdet er i seg selv problematisk. Hvis ledelsen i disse mediebedriftene aksepterer sensur i sitt eget kontorlandskap er det grunn til å se mørkt på vilkårene for ytringsfrihet i Norge i tiden som kommer.

BA og BT har markert sin avstand til hendelsen på lederplass. Det er bra, men jeg håper noen av de mange journalistene i Media City graver videre. Alle fakta er ikke på bordet i denne saken.

Kronikken ble publisert i Bergens Tidende 6. august 2019. Oppdatert 6. august.

Norsk PEN protesterer mot sensur av kunstutstilling i Bergen

Foto: Skjermdump fra Bergensavisen

Den 3. august ble en utstilling av gatekunstneren AFK fjernet fra lokalene til Media City i Bergen.

Dette er et alvorlig angrep på ytringsfriheten og et klart tilfelle av sensur av et kunstverk, sier nestleder Rune Ottosen.

Opprinnelig var det avtalt at AFK skulle ha utstillingen #WeAreMillions i Media Citys lokaler i tre uker. Utstillingen har et fokus på situasjonen til WikiLeaks-grunnlegger Julian Assange spesielt og pressefrihet generelt, belyst gjennom en rekke plakater. AFK fikk beskjed fra Entra som eier bygningen om å fjerne utstillingen med frist 2. august, to uker før avtalt tid. AFK ønsket ikke å etterkomme dette, men tilbød dem som ønsket å fjerne utstillingen plass på utstillingsveggen til å begrunne hvorfor. Representanter for Compass Group som drifter det aktuelle området sier i en SMS til NRK Hordaland: «Vi må innrømme at vi ikke forutså disse reaksjonene, men etter at Entra har mottatt en del reaksjoner fra byggets leietakere har vi blitt enige om å ta utstillingen ned tidligere enn planlagt». Her innrømmes det at man har gitt etter for press. Spørsmålet er fra hvem?

  • – Norsk PEN ber om at utstillingen settes opp igjen i tråd med avtalen med kunstneren.
  • – Norsk PEN ber leietakeren/leietakerne som har krevd utstillingen fjernet om stå fram og begrunne hvorfor.
  • – Norsk PEN ber personen(e) som fjernet utstillingen om å stå fram og begrunne sin handling.

En rekke mediebedrifter har lokaler i Media City. Noen må vite hvem som har tatt initiativ til å fjerne utstillingen. Kollektiv selvsensur om ansvarsforholdet er i seg selv problematisk.

Hvis ledelsen i disse mediebedriftene aksepterer sensur i sitt eget kontorlandskap er det grunn til å se mørkt på vilkårene for ytringsfrihet i Norge i tiden som kommer, sier Rune Ottosen.

5. juni: Varslerdagen 2019: Utlevering av Julian Assange til USA – en trussel mot ytringsfriheten

Velkommen til Varslerdagen 2019 ved nestleder i Norsk PEN Rune Ottosen.

Nancy Hollander, Chelsea Mannings advokat intervjues av Rune Ottosen.

Møteleder: Kai Sibbern, leder av Norsk PENs Varslerutvalg

Panel:
Kristoffer Rønneberg (journalist Aftenposten)
Eirik Vold (journalist og forfatter)
Mads Andenæs (professor i jus)
Vidar Strømme (advokat for Edward Snowden)

Tid: 5. juni, kl. 19.00 – 21.00
Sted: Litteraturhuset; sal: Nedjma
Inngang: Gratis
Arrangementet er åpent for alle.
Ingen påmelding.

Se opptaket fra arrangementet

Assanges publisering av krigens sanne ansikt er sakens kjerne

Styremedlemmer i Norsk PEN Rune Ottosen og Lars Gule foran den britiske ambassaden i Oslo 23. april 2019.

Av Rune Ottosen, nestleder i Norsk PEN.

Harald Stanghelle skriver i sin kommentar om Assange-saken at det er «ubegripelig» at jeg kaller det «støy og avsporing» at jeg vil holde meg til de prinsipielle sidene rundt en mulig utlevering av Assange til USA.

Tiltalen mot Assange dreier seg om omstendighetene rundt lekkasjer av store mengder dokumenter som for alltid vi endre historien om krigføringen i Irak og Afghanistan. Uten WikiLeaks lekkasjer ville verden ikke fått vite om de massive menneskerettighetsbruddene og krigsforbrytelsene som har bidratt til kaoset i Midtøsten i dag. Vi ville ikke fått vite om de enorme lidelsene titusener av uskyldige mennesker har blitt utsatt for.

Ingen har blitt straffet for eller stilt til ansvar for ugjerningene. Vi snakker om massive folkerettsbrudd og omfattende krigsforbrytelser som andre enn USA ville blitt tiltalt for i den internasjonale menneskerettighetsdomstolen.

De som i maktens korridorer tok beslutningen om disse overgrepene er naturlig nok rasende over at WikiLeaks bidro til å gjøre ugjerningene kjent for omverden.

Omfanget av uhyrlighetene var så stor at de ikke kunne ignoreres.

Derfor skrev også store aviser som New York Times, The Guardian, Le Monde, El Pais og Aftenposten om dette over en lang en periode og fikk mange avslørende saker på trykk. Bør ikke Aftenposten som avis også mene noe om utleveringen av Assange til USA? I 2011 fikk Aftenposten-journalister Schibstedprisen «Årets Skup» for omtalen av WikieLeaks-avsløringene. I begrunnelsen kom det fram at over 200 saker var blitt publisert som resultat av lekkasjer fra WikieLeaks, og at disse sakene hadde fått «store konsekvenser, både i Norge og internasjonalt».

USA ville hevne seg på varsleren Chelsea Manning som lekket til Assange. Derfor fikk Manning 35 års fengsel for å ha fortalt verden sannheten. Også derfor har USA hele tiden forsøkt å få Assange fengslet. President Obama droppet tiltalen mot Aassange fordi hans juridiske rådgivere overbeviste ham om at da måtte New York Times og andre som hadde publisert materialet også tiltales. Siden Manning nekter å vitne i en ny sak mot Assange, har hun igjen blitt arrestert, sluppet fri midlertidig og risikerer nå på ny en straff.

Den nye tiltalen mot Assange er designet slik at man får fokus på de tekniske omstendighetene rundt lekkasjene (hjelp til et passord) og ikke innholdet i publiseringene. De fleste vil likevel forstå at det er hva Manning og Assange fortalte omverden den gang som ligger til grunn for tiltalen.

Folk i Trumps administrasjon, inkludert utenriksminister Mike Pompeo, gjorde det klart alt da han var CIA-sjef i 2016-2017 at han ville ha Assange utlevert og straffet. Hvis en australsk statsborger kan bli utlevert til USA av en britisk domstol for publisistisk virksomhet, vil dette være et skremmende tilbakeslag for ytringsfriheten i global målestokk. Derfor har mange, deriblant PEN internasjonalt, og Norsk PEN så vel som Svensk PEN, engasjert seg i saken.

Stanghelle bruker også spalteplass på senere omstendigheter rundt lekkasjer fra WikiLeaks og hvilke mulige konsekvenser dette hadde for presidentvalget i USA. Dette mener ikke Norsk PEN noe om fordi dette er forhold som domstolene må behandle.

Assange selv har sagt at det ikke er russiske myndigheter som er hans kilde. Stanghelle hevder at fakta viser noe annet, men viser for øvrig ikke til hvilke fakta han besitter.

For Norsk PEN er også dette saken om utlevering til USA uvedkommende. Det samme gjelder den gjenopptatte etterforskningen fra svenske myndigheter om påståtte seksuelle overgrep mot to kvinner. Norsk PEN mener ikke noe om en utlevering til Sverige i denne saken. Men også her bør mediene legge til grunn at Assange er uskyldig inntil det motsatte er bevist.

Stanghelle er enig i at Assange ikke bør utleveres til USA. Det er det viktigste. Han tegner et lite flatterende bilde av Assanges adferd. Men man trenger ikke like Assange eller støtte alt han har gjort for å ha hovedfokus på det prinsipielle ved saken.

Artikkelen ble publisert i Aftenposten på nett 19. mai og i avis 20. mai 2019.