Felles brev til den russiske ambassadøren vedr. straffefrihet for overgrep mot journalister

Den russiske ambassade i Norge
Ambassadør Sergey Vadimovich Andreev
Drammensveien 74
0244 Oslo

 

Oslo 7.oktober 2008

 

Stans straffefrihet for overgrep mot journalister i Russland

7.oktober 2006 ble Anna Politkovskaja skutt utenfor sitt hjem i Moskva. Tre personer som er anklaget for å ha vært involvert i drapet sitter nå i varetekt i Moskva, og saken skal prøves for retten i løpet av høsten. Det har fremdeles ikke vært gjennomført noen uavhengig gransking av hvem som har beordret drapet.

Dessverre blir russiske journalister fortsatt hindret i å utøve sitt yrke. Senest 31. august i år ble innehaveren av websiden Ingushetia.ru, Magomed Evloev, skutt i politiets varetekt i Ingusjetia.

Kritiske journalister som arbeider i Russland, får ikke den beskyttelsen de har krav på. Vi ber russiske myndigheter om å få en slutt på straffefriheten for overgrep mot journalister og mediefolk. Trusler, vold, kidnappinger og drap på journalister må etterforskes, og gjerningsmennene må stilles til ansvar i en rettferdig rettsprosess.

Spesielt ber vi russiske myndigheter om
·    å sørge for at rettsaken knyttet til drapet på Anna Politkovskaja følger rettsstatsprinsippene og at rettssakshøringene er åpne for pressen
·    at omstendighetene rundt drapet på Magomed Evloev offentliggjøres og at det foretas en uavhengig etterforskning

 

Med vennlig hilsen,

Amnesty International Norge
Norsk Journalistlag
Den Norske Helsingforskomité
Human Rights House Foundation
Norsk PEN
Den norske Forleggerforening

Natalia Novozhilova: Russlands andre istid har allerede begynt

Natalia Novozhilova:
Russlands andre istid har allerede begynt

Foredrag, Litteraturhuset 24/1 2008

Først og fremst vil jeg uttrykke en stor takk til dem som har invitert meg hit og som har gitt meg muligheten til å fortelle våre nordiske naboer, innbyggerne i Norge, om dagens situasjon for russiske journalister. En særlig takk til utstillingens organisatorer, Peter Normann Waage, Norsk PEN og dens generalsekretær Carl Morten Iversen, og til alle andre som har bidratt til at dagens begivenhet er blitt mulig.

Den russiske journalistikken befinner seg i dag i en trist tilstand. Men jeg vil ikke velte et «snøras» over dere med en gang. Ingen av dere som sitter her, har noen skyld i våre ulykker. Dere fortjener ikke å bli nedtrykt — ikke minst fordi vi senere skal bese utstillingen «Døde penner», som ikke akkurat er oppløftende. Derfor skal jeg forsøke å lede dere forsiktig og liksom tilfeldig mot mitt tema.

Under dyna
Jeg begynner med Vysotskij. Eller rettere sagt: med hans kunstneriske virksomhet, som har påvirket min livsopplevelse og følgelig min journalistiske virksomhet.
Min far, som var professor ved universitetet, har alltid vært — og fortsatt er — radikal kommunist. Fra jeg som femåring lærte meg å skrive og lese, fulgte faren min strengt med på hva slags bøker datteren hans leste og hva slags musikk hun lyttet til. Faren min visste ikke at når han gikk på jobb, la jeg bort de bøkene han hadde tillatt meg å lese, og åpnet dem som han hadde sagt at «det var altfor tidlig for meg å lese».
Selvfølgelig fantes det ingen antisovjetiske bøker i vårt husbibliotek. Men jeg husker godt min egen iver når jeg leste bøker i hemmelighet og ble drevet til å lete etter den skjulte meningen mellom linjene — det måtte jo være en grunn til at jeg ikke fikk lov å lese disse bøkene!? Denne vanen, å lete etter tanker som var gjemt for sensuren, har holdt seg gjennom mitt videre liv.
Det foreldrene mine heller ikke visste, var at jeg lyttet til forbudte radiostasjoner når de ikke var hjemme. For at naboene ikke skulle anmelde meg til KGB, plasserte jeg radioapparatet under sengen, gjemte meg der sammen med den, og tok dynen over meg. Jeg stilte radioen inn på sendinger fra «Voice of America», «Radio Free Europe» og andre utenlandske «stemmer». Da var jeg bare interessert i musikk. Slik ble jeg kjent med The Beatles og andre vestlige rock-musikere. Men sammen med musikken fikk jeg uforvarende med meg vestlige kommentarer om Sovjetunionen.
I vår familie var Vysotskij forbudt. Jeg kjente bare noen av sangene hans, fra filmen «Vertikal».
En gang kom en gammel venn av faren min på besøk fra en annen by. Han hadde med seg lydbånd med opptak av Vysotskijs sanger. Av høflighet kunne ikke faren min forby vennen sin å sette på disse lydbåndene.
Vysotskij brøt seg inn i hjemmet mitt og tok meg til fange, slik det før eller senere skjedde med 300 millioner sovjetborgere. Til og med byråkrater og folk i sikkerhetstjenesten hørte på Vysotskij.
Hverken før eller etter Vysotskij er det noen som har sunget som han. Hans ord boret seg inn i hjernen lik skruer. Stemmen hans skar opp brystet og snudde om på sjelen. Hans melodier og rytmer fikk tilhørerne til å følge sangerens vilje og tvang dem til å ta i mot sangenes budskap med blottede nerver.
Jeg var på alder med Shakespeares Julia. Det er den mest mottagelige og følsomme alderen.
Vysotskijs sanger var ikke anti-sovjetiske. De var IKKE sovjetiske.
Uten at faren min visste det, ba jeg gjesten hans om å ta opp sangene til meg på egne lydbånd.
Dere tror det kanskje ikke, men på den tiden — ved begynnelsen av 1960-årene — var det nesten umulig å få kjøpt lydbåndspoler i butikkene våre. Båndopptakere fikk man dessuten bare kjøpt i Moskva. Faren min limte sammen spoler av kartong.
Når foreldrene mine ikke var hjemme, hørte lillebroren min, Andrej, klassevenninnen min, Ljuda, og jeg på Vysotskij, Beatles og Rolling Stones, kort sagt: på den «andre musikken». En gang gikk en kartongspole i stykker. Hundrevis av meter med bånd falt på gulvet og slynget seg i spiraler. Vi rakk ikke å rydde opp båndet før faren min kom hjem. Derfor puttet vi hele klumpen av bånd bak radiatoren, og om nettene satt vi og nøstet opp båndene for hånd på barneværelset og la det over på en ny kartongspole. Dette arbeidet tok flere netter. Broren min og jeg husker fremdeles denne episoden med et smil.
Hvorfor forteller jeg om alt dette?
Tenk på at alle i Sovjetunionen levde på akkurat samme måte. Generasjon etter generasjon gikk tre hundre millioner mennesker i samme type barnehage, fikk samme utdannelse, mottok samme informasjon fra massemediene osv. Men av en eller annen grunn begynte noen i dette likhetssamfunnet å tenke og handle utradisjonelt. De ble kalt dissidenter. For de fleste sovjetborgere var det et skjellsord. Sovjetmakten puttet dissidentene i fengsler og psykiatriske anstalter, kastet dem ut av landet og organiserte attentater på dem.  Men dissidentene dukket opp igjen og igjen. Hvorfor? Det har mange årsaker. Men for meg er det åpenbart at på visse tidspunkter av ens personlighetsutvikling er det viktig at det kommer en ytre stimulans, slik at man begynner å tenke selv.

Jeg vil ikke hevde at det bare var Vysotskijs sanger som gjorde meg til en annerledes tenkende. Det vil si, til en som tenker annerledes enn det som de fleste i samfunnet aksepterer, både i sovjettiden og nå. Men det er helt sikkert at disse sangene har hatt svært sterk påvirkning på min livsopplevelse.
Broren min, Andrej, har forresten også vokst opp til å bli en «annerledes tenkende». Selv om han er fysiker av utdannelse, skaffer han sitt daglige brød ved å arbeide som lydtekniker for et band. Som han selv sier: Det er et resultat av påvirkning fra undergrunnsmusikken i barndommen.

Medvedjevs internett
Det er et paradoks at barna i vår familie, med sin leninistisk-stalinistiske oppdragelse, vokste opp til å bli antisovjetiske og demokratiske.
Jeg tror at når det på den tiden kunne sildre uoffisiell informasjon og kultur inn i menneskenes sinn i landet «bak jernteppet», så er det i dag, når det finnes internett og parabolantenner, umulig å hindre tilgangen til ufiltrert informasjon. Men det finnes riktignok land der myndighetene har lagt hindringer på internett, slike som Nord-Korea, Cuba og Kina.
I Russland benyttes den kinesiske modellen med statlige lisenser for tilbud og tjenester på internett. Firmaene som eier internett-serverne, er avhengig av de statlige myndighetene. Siden de frykter å miste lisensene, tør de ikke nekte å utlevere informasjon om brukerne av internett. Da eieren av en server i Volgograd forsøkte å nekte å la seg kontrollere av FSB, ble firmaet øyeblikkelig stengt og ilagt store bøter.
Den kinesiske modellen for internettkontroll er altfor mild for dagens russiske makthavere. En representant for FSB klaget allerede for to år siden over at nettets påvirkning på den offentlige mening økte. Han fryktet at påvirkningen kunne brukes til, sitat: «å mobilisere politiske krefter som er rettet mot statens autoritet.» Han krevde utvidet kontroll av internett.
I mars i fjor utstedte Putin ordre om å stifte en føderal organisasjon for kontroll av massekommunikasjon. Denne organisasjonen fikk lovbestemt tilgang til private opplysninger om internettbrukere. Å forfølge mennesker som uttaler seg kritisk til myndighetene på nettet, er blitt meget enkelt.
I Vladimir-distriktet, der jeg kommer fra, pågår en rettssak mot en journalist som har gitt uttrykk for sin private mening som borger om hva vår guvernørs 12-årige regjeringstid har ført til. Han uttalte seg ikke gjennom noe massemedium, men i et diskusjonsforum på nettet. Og det gjorde han praktisk talt anonymt. Etternavnet var skjult, bare brukernavnet var synlig. Men han hadde kritiske meninger. Guvernørens medarbeidere oppsporet opphavsmannen gjennom serveren.
I den gjeldende grunnloven for Den russiske føderasjonen er alle borgeres rett til å uttrykke sin mening garantert. Men ifølge Putins nye lover er det en strafferettslig forbrytelse å fornærme en representant for makten. Å kritisere byråkratene i Russland er en forbrytelse. Man kan bare rose og ære dem.
Heller ikke det er nok for våre makthavere.
Vestlige politikere sier om Russlands fremtidige president Medvedjev (jeg våger å påstå at det i mitt land ikke finnes et menneske som tør å tvile på at han blir president) at han er liberal. Men jeg kan fortelle dere at jeg under en vitenskapelig konferanse lyttet med åpen munn til «liberalen» Medvedjev da han snakket om kontroll med internett. Han henviste til at det «over hele verden i dag lyder oppfordring om å begrense informasjonsstrømmen på internett».
Om man andre steder i verden krever å begrense spredning av barnepornografi, terrorisme og nazisme, er hovedanliggendet for oss i Russland å stanse utbredelsen av meninger som avviker fra dem som uttrykkes fra statlige talerstoler.
På denne måten har vi allerede et Putin-regime som heter «vårt eget demokrati» (suverent demokrati). Nå kommer et bjørneaktig regime (Medvedjev betyr bjørn på russisk) som blir «vårt eget internett-regime».
Hvordan kan man snakke fritt når man befinner seg i bjørnens favntak? Man kan bare stønne av redsel og smerte, og det er den veien det går: mot en stønnende og pipende journalistikk.

Dinosaurene dør ut
Allerede i dag befinner Russlands frie presse seg på 144. plass av 169 stater på ratingen til «Reportere uten grenser».
Under en høring i USA om ytringsfrihet i Russland sa kongressrepresentanten Hastings: «Russland er blitt et av de farligste land i verden for journalistisk virksomhet. Bare Irak og Algerie står høyere på denne dystre listen».
Under president Putin, det vil si de siste åtte årene, er 14 journalister blitt ofre for bestillingsdrap. Ingen av dem som har bestilt drapene, er funnet.
Hvorfor blir de journalistene som tar opp korrupsjon og lovbrudd i Russland, drept? Fordi det finnes altfor få uavhengige og frie medier. Og i de få som er igjen, arbeider det bare enkelte, tapre journalister. Når journalister og rettighetsforkjempere begynner å lage bråk, er det mye lettere, raskere og billigere — og det aller viktigste: helt ufarlig — å drepe disse enkelte «dinosaurene», enn å drive en lang forfølgelsesprosess ved hjelp av påtalemyndigheter og domstoler.

La oss se på siste år, 2007:
Etter det «Stiftelsen for beskyttelse av Glasnost» opplyser, ble det i 2007 registrert 1.502 konflikter med massemediene.
Det ble ført 46 rettssaker.
Det ble innkrevd 220 bøter, til sammen beløper de seg til 6,4 millioner euro.
15 presseinstitusjoner ble stengt.
8 journalister døde. 75 opplevde å bli fysisk overfalt.

La meg bringe noen konkrete eksempler på forfølgelse av journalister i 2007.
Min kollega og venn, en begavet og modig journalist fra Kaliningrad, Konstantin Rozjkov, irriterte de lokale myndighetene, dommerne, politiet og påtalemyndighetene med sine offentliggjøringer, så jeg var stadig redd for livet hans. Gudskjelov, han er i live, men avisen hans — «Svetlogorje» — sluttet å utkomme ved utgangen av fjoråret. Razjkov selv har fått to rettssaker åpnet mot seg. Årsaken er naturligvis kritikken av «Very Important Persons» i hans publikasjoner. Den ene rettssaken er allerede avsluttet, uten at den anklagede var til stede. Han ble dømt til å betale en enorm bot, som umuliggjorde videre utgivelse av avisen. Den andre rettssaken starter i nærmeste fremtid.
Tatt i betraktning at den anklagede bare blir frikjent i 1,5 prosent av rettssakene i Russland, er utfallet av saken mot Konstantin Rozjkov ikke vanskelig å forutsi — særlig fordi han ikke har råd til advokat.
Et helt ferskt eksempel på forfølgelse av journalister på politisk grunnlag er hentet fra min egen by, Vladimir. En av representantene for partiet med makten, «Det forente Russland», som ble valgt til parlamentet fra min region, oppfordret dagen etter valget påtalemyndighetene om å stille journalister fra tv-selskapet «TV 6-Vladimir» for retten. De hadde angivelig forbrutt seg mot to bestemmelser i straffeloven, blant dem forbudet mot å fornærme presidenten.
Hva hadde så disse journalistene gjort? Før valget ble det i nyhetene vist et møte der Putin-fanatikere og medlemmer av «Det forente Russland» deltok. Denne forsamlingen ble kalt en «puting». For dette engelske ordet «puting», som på russisk er fullstendig harmløst, åpnet «Komiteen for etterforskning av spesielt viktige saker» en straffesak.

Myndighetene har gjenopptatt praksisen med å utvise uønskede elementer.
Korrespondent for det russiske tidsskriftet «The New Times», Natalia Morar, offentliggjorde avslørende artikler om korrupsjon innen maktens høyeste sirkler og i FSB. I midten av desember kom hun tilbake til Russland fra et utenlandsoppdrag. På flyplassen i Moskva holdt flyplassens vakttjeneste henne tilbake i passkontrollen. Hun ble gjort oppmerksom på at hun, ifølge FSB, ikke kunne slippe inn i Russland. Natten tilbrakte den 24 år gamle journalisten i «buret» for illegale immigranter som skal deporteres. Neste morgen ble hun eskortert til flyet som skulle til Moldova.
Jeg skal forklare: Natalia er født i Sovjetunionen, i republikken Moldova. Men nå er det et selvstendig land og hun har moldovisk statsborgerskap. De siste seks årene har hun bodd, studert og arbeidet i Moskva. For et halvt år siden søkte hun om russisk statsborgerskap, men rakk ikke å få det. Bare for noen dager siden ble det av det offisielle svaret til de russiske myndighetene kjent hvorfor Natalia Morar ble utvist: Den unge journalisten blir ansett som en trussel mot Russlands sikkerhet.
De siste årene har de begynt å benytte seg av enda en metode fra sovjetunionens arsenal mot annerledes tenkende: Tvangsinnleggelse på psykiatrisk anstalt. Journalisten Andrej Novikov fra Rybinsk ble dømt til tvungen behandling. Jeg vil bemerke at en uavhengig psykiatrisk kommisjon har undersøkt Novikov og kommet frem til at han ikke trenger behandling på sykehus. Men likevel tilbrakte han åtte måneder under bevoktning på psykiatrisk klinikk.

Hva har Andrej Novikov gjort seg skyldig i? Allerede i Sovjetunionen protesterte han mot datidens regime og fikk sin diagnose: schizofreni. Etter Sovjetunionens fall ble han ansett som en anerkjent og begavet publisist og statsviter. Men i Putins Russland ble han igjen ansett som gal, på grunn av sine publikasjoner. Påtalemyndighetene har åpnet rettssak mot ham for ekstremisme. Den skal ha blitt avslørt i brevene hans. Novikov har sendt disse brevene på e-post til forskjellige aviser. Brevene ble ikke publisert, men Andrejs leilighet ble ransaket. Artikler og datamaskinen hans ble beslaglagt. Han selv ble plassert på psykiatrisk klinikk, der han ble tvangsbehandlet i mer enn tre måneder før rettssaken. Disse tre månedene ble ikke regnet med i straffeutmålingen. Selve rettssaken foregikk uten at han selv var til stede.
De russiske sykehusene, og ikke bare de psykiatriske, er et mareritt. Men de psykiatriske anstaltene er det rene helvete. På sykehuset ble Novikov mishandlet, han ble hindret i å sove, de satte fyr på skjegget hans, på nyttårsaften ble han kraftig banket opp, det var forsøk på voldtekt… I tillegg til dette ble han «behandlet»: Han fikk store doser av sterke psykotropiske medisiner. Moren hans fortalte at da han kom hjem i desember 2007, for å få resten av behandlingen hjemme, så han ut som en robot eller mumie. Han sa: Det tyter medisin ut av ørene mine.
Jeg kunne ha brakt mange flere eksempler på hvordan ytringsfriheten hindres i Russland. Jeg minner dere om at antall konflikter med journalister er mer enn halvannet tusen i året. Det lar seg ikke gjøre å fortelle om alle.

Statistikken omfatter ikke masseselvmordene blant journalister. Selvmord, ikke i direkte forstand, men i overført betydning. Når redaktøren er redd for å trykke en artikkel, når journalisten er redd for å ta opp et hett tema, er det yrkesmessig selvmord. Den russiske journalistikken driver med selvutryddelse. De begavete journalistene går på fylla, eller, for å tjene noen penger, tar de jobb i makthavernes medier eller i de kommersielle mediene. Hvis de da ikke skifter yrke. Konformistene blir igjen. De underviser ved journalistutdanningen og oppdrar sine likemenn.
Jeg blir kvalm når jeg ser russiske fjernsynsreportasjer, hører på radio eller leser aviser. I Sovjettiden trodde i alle fall journalistene på det de propaganderte for. Men nå tror de ikke. De ler av hykleriet, men sier hva som helst for penger — uten den minste samvittighetskval.
Hvem vil søke til journalistikken når politistyret i mitt land faller? Jeg er ikke optimist på dette område.
Putin sa en gang at makten er en mann som derfor må forsøke seg. Mediene er som en kvinne, de må gjøre motstand. Men hvordan kan man gjøre motstand når bein og armer er bundet og munnen er kneblet? Og når det er mange «menn» og du er alene? Hva kalles egentlig dette?

Jeg vet ikke hvor jeg vil kunne publisere mine artikler i morgen. Det aner meg at det ikke kan skje noe sted i mitt hjemland. Det har inntrådt en istid for ytringsfriheten i Russland.

Jeg innledet med Vysotskij og jeg skal avslutte med ham.
I fjor markerte mine likesinnede 50-årsjubileet for Khrustsjovs tale mot Stalin-kulten på den 20. partikongressen. I den forbindelse ble det i det berømte Moskva-teateret, Taganka, der Vysotskij var skuespiller, arrangert en festaften. Til stede var flere berømtheter fra tøværstiden på 1960-tallet. Det var dessuten journalister i flere aldersgrupper der. Som avslutning ble forestillingen «Vysotskij» vist, der Vysotskij-sanger ble fremført. Jeg fikk klump i halsen. Jeg holdt meg til midt i forestillingen, men da sangen «Varm opp den svarte badstua», ble spilt — den synges av en politisk fange som er sluppet ut av leiren — da rant tårene fra øynene mine. Jeg gråt og hulket helt til slutten av forestillingen. I den mørke salen gråt alle tilskuerne på min alder. Men de unge, de sov.
Etter skuespillet, da jeg sto i garderoben og tørket den våte nesen, hørte jeg en jentestemme bak meg: «Kan du tenke deg, jeg satt ved siden av ei gammel kjerring som sippet hele tida! Pokker så sentimental generasjon!» Jeg snudde meg: Den som snakket var en ung journalist fra en lokalavis.

Oversatt fra russisk av Irina og Peter N. Waage

Skjønnlitteratur og journalistikk i Russland

Peter Normann Waage:
Skjønnlitteratur og journalistikk i Russland
Foredrag, Litteraturhuset 24/1 2008

«Vi lever i en underlig, sløv likegyldighet overfor alt i verden, under nuets knugende, trange horisont, uten hverken fortid eller fremtid. (…) Vi er å ligne med uekte barn, uten arv, uten forbindelser, og enhver må på egenhånd knytte de bånd som kan forene ham med den øvrige menneskehet. Det som hos andre folk er blitt vane, instinkt, må hamres inn i hodet på oss. Vår hukommelse går ikke lenger tilbake enn til gårsdagen, vi er så å si fremmede for oss selv. Vi beveger oss så forunderlig, at for hvert skritt fremad vi tar, forsvinner det som var før, ugjenkallelig for oss. (…) Vi vokser, men modnes ikke; vi går fremad, men i underlige siksaklinjer, som ikke fører til noe mål. Vi er lik barn, som man ikke har lært opp til å bruke sin forstand; når de blir voksne, har de ikke én selvstendig tanke.»
Dette skrev Pjotr Tsjaadajev i 1836 – om datidens Russland. Hans Filosofiske brev til en dame, som han kalte dem, ble publisert i tidsskriftet Teleskopet. Brevene innleder den nasjonale, filosofiske selvrefleksjon i Russland, og fikk umiddelbare konsekvenser: Tsjaadajev ble arrestert, erklært sinnsyk og dømt til husarrest på godset sitt, med pålagt legeundersøkelse én gang i uken.
Det er ikke enestående for Russland at makthaverne reagerer med arrest og sensur mot kritikk av dem selv eller landet de styrer. Men det er påfallende at dette reaksjonsmønsteret holder seg så lenge som det har gjort i Russland. Hvor prekær situasjonen fortsatt er, ser vi av den utstillingen som i dag åpner her i Litteraturhuset.

På Tsjaadajevs tid fantes det, i alle fall i de store byene, intellektuelle som reagerte på de sosiale tilstandene i riket og sammenlignet dem med livet i øvrige europeiske land. Tilsvarende hva som hadde skjedd i Vest-Europa et par generasjoner tidligere, begynte også de russiske intellektuelle, eller intelligentsiaen, som den der kalles, å slutte seg sammen i klubber, salonger og grupperinger der nye ideer og muligheter for reformer ble diskutert. Ut fra denne begynnende, kritiske offentlighet vokste det etter hvert i Vesten frem politiske partier, aviser og pressgrupper. I Russland ble ethvert forsøk på opposisjon og åpen, kritisk debatt slått hardt ned på fra myndighetenes side. Likeledes ble alle aviser, tidsskrifter og bøker underkastet streng sensur.
Det førte stort sett til at reformatorene bare ble mer og mer desperate og modigere. Ut av klubbene vokste den såkalte nihilistbevegelsen frem én generasjon senere. De kastet vrak på alt de oppfattet som «tradisjonelle verdier» og satte en naturvitenskapelig, rasjonell tilnærming til virkeligheten i deres sted. Samfunnet skulle organiseres rundt den «rasjonelle egoismen», menneskelige relasjoner skulle baseres på det samme.
På 1860- og 1870-tallet ble nihilistene til folkeopplysere som ville lære den undertrykte russiske bonden å lese og skrive — og tenke rasjonelt og ateistisk. Resultatet var som ventet: arrestasjon, forvisning og grufullt straffearbeid. Parallelt ble stadig flere av den unge generasjonen terrorister, og denne styrkeprøven mellom opposisjon og myndigheter nådde et foreløpig klimaks i 1881, da den reformvennlige tsar Aleksander 2. ble drept av en bombe. Den russiske revolusjonen i 1917 må også forståes i dette perspektivet. Den satte en endelig sluttstrek for tsarveldet i Russland.
Selv om noen kritiske røster kunne høres innen den klassiske journalistikken på 1800-tallet, var den et felt ikke helt til å stole på. Til det var sensuren for streng. Hvor søkte man da for å finne opplysninger om tingenes tilstand og for å bli inspirert til innsikt og erkjennelse?
Man søkte til skjønnlitteraturen. Der og i litteraturkritikken fant den sosiale kritikken et fristed. Romaner og fortellinger er tvetydig, den kan tolkes. Og tolkningene gjelder tilsynelatende den foreliggende fiksjonen, ikke den omkringliggende virkeligheten. Slik lærte det russiske publikum å lese og forstå det skrevne ord som skrivekunst i mer enn én forstand.
Å presentere samfunnskritikk i en tilsynelatende uskyldig fiksjonsfortelling, er ikke enestående for Russland. Tenk bare på Thomas Mores Utopia fra 1516, eller Jonathan Swifts Gullivers reise fra 1726. Men i Russland fant skildringen av virkeligheten i form av kunst en grobunn som skyldes andre forhold enn streng sensur og nødvendigheten av så å si å uttrykke seg i koder.
Idet kunsten benyttes for å beskrive virkeligheten, løftes virkeligheten opp til å bli noe mer enn det tilsynelatende faktisk foreliggende. Den utvides inn i det feltet som kalles fantastisk: «Jeg har mine særlige anskuelser om virkeligheten i kunsten,» skriver Fjodor M. Dostojevskij. «Hva flertallet kaller fantastisk og umulig, er for meg undertiden virkelighet i egentligste og dypeste forstand: den sanne virkelighet. Hverdagens hendelser og deres protokollering er for meg langt fra realisme, snarere det motsatte.»
Nå må vi jo også kunne gi Dostojevskij rett også på en annen måte: Virkeligheten bærer i Russland ofte de mest fantastiske og for en naiv vesterlending helt umulige trekk. Når derfor Nikolaj Gogol i sin fortelling Mirgorod fra 1835 først beskriver en landsby i alle detaljer for så, liksom i forbifarten, å nevne at det midt i landsbyen ligger en sølepytt så stor at ingen noensinne har kommet rundt den, da har jeg mistanke at vi som lesere lærer mer om den russiske landsbygda enn noen sosiologisk rapport hadde kunnet bibringe oss.
Kunsten løfter opp, forvandler, foredler eller karikerer virkeligheten. Den lar vår vante verden fremstå i et særegent overlys. Det tilhører den russiske tradisjonen å anse denne, kunstens, fortolkning og formidling av virkelighten som mer virkelig enn virkeligheten selv, som «virkelighet i egentligste og dypeste forstand,» som Dostojevskij uttrykte det.
Kunstens sentrale plassering som formidler av tilværelsens vesentligste side, er et grunnleggende element i den ortodokse form for kristendom som Russland bekjenner seg til. Den kunstneriske, helhetlige opplevelse av skjønnhet ved kult og kirkebygg var også ifølge legenden årsaken til at landet i sin tid valgte den ortodokse konfesjonen. «Vi visste ikke om vi var i himmelen eller på jorden. For på jorden finnes hverken slik prakt eller slik skjønnhet. Vi makter ikke å skildre hvordan det der så ut. Vi vet bare dette ene, at der er Gud forenet med menneskene og deres gudstjeneste er vakrere enn hos noe annet folk. Vi kan aldri glemme denne skjønnhet. For enhver som en gang har smakt det søte, vil senere aldri gripe til det bitre,» forteller utsendingene til Bysants i Nestorkrøniken om hvorfor de foretrakk den østkirkelige kristendom fremfor den romerske varianten.
Fra Bysants fikk Russland mer enn en konfesjon. Landet overtok en forestilling om makten som gudegitt og «helhetlig». Også i Vesten var konger og keisere «av Guds nåde». Her skilte imidlertid den verdslige og kirkelige makt etter hvert lag. Og både kirke og statsmakt møtte motstandere gjennom den kritiske offentligheten og voksende opposisjonelle grupperinger. I Russland smeltet statsmakt og kirkemakt sammen. Makten ble like helhetlig, overjordisk og «himmelsk» som kunsten selv. Tsaren — og hans senere etterfølgere innen kommunistpartiet — innehadde så vel åndelig som fysisk makt.
Makten legitimerte seg selv ved å spille på den samme verdensopplevelse som ligger bak oppfattelsen av kunsten som virkelighetens dypeste formidler. Den var i verden, men ikke av verden. Makten var absolutt. Derfor ble enhver kritikk tolket som absolutt kritikk. Selv de minste reformforsøk eller den mildeste kritikk utgjorde en trussel mot den helheten den russiske statsmakten representerte. Også derfor slo tsaren så hardt ned på den fremvoksende kritiske offentligheten og en åpen debatt.
Tsar og statsmakt sto — og står fremdeles — på et høyere plan enn den jevne mann og kvinne. «Godseier» skrev tsar Nikolaj 2. under rubrikken «yrke» på et folketellingsskjema i 1899. I egne øyne eide han land og undersåtter.
Den verdensopplevelse som ser virkeligheten best formidlet gjennom kunstens prisme, som utroper det fantastiske elementet til virkelighetens kjerne, blir ren gift når den overføres på politikkens område. Da bolsjevikene kom til makten, bekjempet de nok kirken og den russiske religiøsiteten nominelt. Reelt føyde bolsjevikstaten seg inn i den form som allerede forelå, og malte billedlig talt kirken rød. Åndsmakt og statsmakt smeltet enda tettere og mer dødbringende sammen enn tilfellet hadde vært under tsaren. Forvandlingen av virkeligheten var ikke lenger en geistlig eller kunsterisk oppgave, den var blitt politisk. Det nye mennesket, homo sovjeticus, skulle skapes. En ny himmel og en ny jord skulle stampes opp av den russiske marken ved hjelp av marxistisk ideologi og krig mot eget folk.
Den kritiske journalistikken fikk et pustehull i de første to tiårene av det 20. århundre, men snart ble forholdene verre enn noen gang på 1800-tallet. Samtidig ble skjønnlitteraturen beordret til å bli «sosialistisk realisme», en retning som snarere er en variant av fantasy-litteraturen. Den skulle beskrive tingenes tilstand slik de burde være, og utgi dette som «den egentlige virkeligheten». Det er som om Dostojevskijs fantastiske realisme har falt i hendene på fantasiløse teknokrater.
Igjen måtte reell informasjon, kritikk og formidling av alternative tanker og ideer finne andre kanaler. Selv om den russiske oppfinnsomhet og fantasifullhet sørget for at de aldri helt var tilstoppet, var det først etter Stalins død at kanalene ble så brede at de ble klart synlige fra Vesten og nådde et stort publikum i Russland. Offentlige diktopplesninger der det kunne være flere titalls tusen tilhørere til stede, ble pustehullene der ting kunne sies som ikke kunne formidles i klartekst. Kodespråket vendte tilbake, det samme gjorde kunsten som kritikk- og informasjonskanal.
I denne tradisjonen står visesangeren, lyrikeren og skuespilleren Vladimir Vysotskij. Han var aldri helt forbudt, eller helt tillatt. Han fikk ikke utgitt noen plate i Sovjetunionen, men «alle» kjente ham. De kunne tekstene hans utenat, og opplevde at han formidlet en livsopplevelse sovjetborgerne kunne kjenne seg igjen i, og som befant seg lysår fra den myndighetene forsøkte å kommandere dem til.
Som Jørn Simen Øverli skriver i sin bok om Vysotskij, tok han utgangspunkt i det som var faktisk og reelt tilstede i det russiske samfunnet: Den røffe, rå og humoristiske tradisjonen generasjoner med fangeleire hadde skapt. Der var det vokst frem en egen poetisk sjanger, egen sjargong og egne sanger. Vysotskij benyttet denne som mal for sin egen gitarpoesi, og behandlet fenomener fra livet utenfor fangeleirene så å si i samme toneleie som man kjente fra bandittsangene. De er i seg selv opprørske og bærere av håp. Forfatteren og filosofien Andrej Sinjavskij, som forøvrig var Vysotskijs lærer, hevder at Russland aldri ville ha overlevd sine despoter, hadde det ikke vært for humoren i bandittsangene.
Vel så viktig som humor og kunsterisk, lyrisk fremstilling var det for Vysotskij at sangene inneholdt informasjon. Det dreide seg ikke om underholdning. «Vysotskij polemiserte ofte mot poptekster,» skriver Øverli, «og da var det alltid mangelen på informasjon han kritiserte. Informasjon er i det hele tatt et nøkkelord for produksjonen hans.»
Her nærmer vi oss jurnalistikken igjen.
I sin tradisjonelle form, som informasjonsleverandør og arena for debatt, blomstret den opp under Mikhail Gorbatsjovs perestrojka. For første gang kunne sovjetborgerne følge forhandlinger i Det øverste sovjet direkte på tv. Gatene var nesten folketomme. Avisene begynte å trykke informasjon som var til å stole på, ikke den fiksjonen som inntil da hadde utgitt seg for å være informasjon. Reportasjer om hvordan tilstanden i landet faktisk var, ikke bare om hvordan den burde være, kunne leses i tidsskrifter og aviser. Og tidligere forbudte bøker ble utgitt.
I sitt verk om sovjetsivilisasjonen (fra 1989) referer Andrej Sinjavskij en samtale han i 1960-årene hadde med en ivrig kommunist og systemtilhenger om den da forbudte romanen til Pasternak, Dr. Zhivago: «…Det ville da bare styrke den russiske litteraturen og den sovjetiske staten om disse verkene kom ut!» argumenterer Sinjavskij. Han skriver videre: «Min samtalepartner svarte omtrent som følger: Selvfølgelig, slike bagateller ville ikke føre til at staten falt fra hverandre. Men De glemmer følgene i Polen. Jeg ble overrasket og spurte: Hva har Polen med dét å gjøre at Pasternak blir offentliggjort i Moskva? Han mente at om vi her tillot en viss åpenhet på kulturens område, ville det føre til langt større og mer vidtrekkende liberaliseringer i Polen, hvor man allerede nøt større frihet enn hos oss. Dersom det inntrådte et tøvær i Moskva, så ville Polen frigjøre seg fra Østblokken og fra Sovjetunionen. Jeg svarte at nåvel, det gjorde vel ingenting! La landet bare frigjøre seg og bli salig på sitt vis. Javisst, sa han, men Tsjekkoslovakia vil følge Polens eksempel, og da faller hele Østblokken fra hverandre. Og hva så, gjentok jeg, det vil bare være en lettelse for Russland. Min samtalepartner fortsatte: Men hele Baltikum, Estland, Latvia og Litauen vil følge Østblokkens eksempel! Og hvorfor ikke? sto jeg på. Hva skal vi med alle disse motvillige drabantene? Men etter Baltikum vil Ukraina og Kaukasus forlange selvstendighet. Vil De kanskje at hele det russiske riket faller fra hverandre? Vil De virkelig at Russland går under takket være Deres elskede Pasternak, Russland som er det største imperium i hele verden?»
Den sovjetiske ideologien var det som holdt imperiet sammen. Den var forlengst blitt frase da Gorbatsjov overtok som generalsekretær. Likevel er den ovenstående analysen — som ble skrevet før Sovjetunionens sammenbrudd — ikke så gal når det gjelder å forstå én av årsakene til imperiets sammenbrudd: åpenhet, kritikk og informasjonsfrihet — med andre ord: journalistisk virksomhet — bidro til sammenbruddet.
Under Boris Jeltsin var det mer enn imperiet som brøt sammen.
Da lyset billedlig talt ble slått på i det samfunnet der staten pretenderte å inneha absolutt makt, så vel fysisk som åndelig, ble det åpenbart at makten så langt fra var absolutt. Staten kunne nok være skremmende, men ikke sterk. Tvert imot, den var så skjør og svak at samfunnet truet med å falle fra hverandre i noe som mest lignet på småfyrstedømmer. Det skjedde blant annet innen journalistikken.
Pengesterke investorer sørget for å kjøpe eller grunnlegge forskjellige mediebedrifter, i første rekke fjernsynskanaler. De journalistene som arbeidet for dem, gjorde nettopp det: arbeidet for sine herrer og mestre. Poenget med reportasjer, analyser og nyhetsformidling ble i økende grad ikke å formidle informasjon eller selvstendig kritikk, men å målbære eiernes interesser. At dette er et stigende problem også innen vestlig journalistikk, svekker ikke den tragiske virkningen av eiermakten for russisk journalistikk og det russiske publikummet. Journalistikken mistet sin troverdighet — og de journalistene som fastholdt sin yrkesetos ble utsatt for trusler, mordforsøk eller mord. Det ble synlig hva det russiske samfunnet hadde vært allerede lenge: en jungel, den sterkestes rett rådet. Staten var oppløst i småfyrstedømmer; den enkelte journalist kunne bare håpe på beskyttelse fra hans eller hennes «lensherre».
Absoluttisme betyr ikke absolutt makt. I virkeligheten er den et uttrykk for avmakt. Den absolutte stat, slik den har vokst frem i den russiske historien, er en stat ingen stoler på, men frykter. Staten blir min fiende, lovene en utfordring til å finne måter å omgå dem på. Mangelen på åpen og troverdig informasjon førte dessuten til at makthavere lenger ned i hierarkiet kunne utfolde korrupsjon og nepotisme. Innen det som tilsynelatende var en sterk og fasttømret statsmakt, fantes store lommer av maktvakuum hvor småfyrste slåss mot småfyrste.
En sterk stat er alltid en rettssstat. Det er tilliten til lovene og forvissningen — eller i det minste det begrunnete håpet — om at staten vil beskytte meg, som gjør at den samme stat blir sterk. En maktstat må stadig forsvare seg mot sine undersåtter, eller, om sentralmakten viser tegn til svekkelse, oppleve å oppløses i småfyrstedømmer. Det er ikke viktig om disse gjør krav på geografiske territorier, eller «bare» vil ha økonomisk makt med tilhørende egen juridiksjon. Uansett forsvinner den felles lovgivningen. Den enkelte undersått — for her finnes ingen borgere — blir en kasteball mellom vilkårlige makthavere.
Vladimir Putin har som uttalt mål å styrke den russiske staten. Men han fatter tilsynelatende ikke at det er tillit og ikke trusler som gjør staten sterk. Derfor er også hans russiske statsmakt en svak statsmakt. Derfor er russiske journalister nå kanskje mer enn tidligere i livsfare når de gjør en ordentlig jobb. Det er ikke nødvendigvis sentralmakten som truer dem, men alle småfyrstene, alle korrupte embedsmenn eller næringsbaroner som frykter avsløringer. Utstillingen her viser i hvor stor grad slike vilkårlige makthavere regjerer det russiske samfunnet, til tross for Putins påstand om at den russiske staten er styrket. I en maktstat har jornalistene liten eller ingen beskyttelse om de velger å bli talsmenn for uavhengig kritikk og journalistikk.
Bare en rettsstat kan gjøre undersåtter til borgere og gi dem beskyttelse. Å snakke om demokrati før en slik rettsstat er på plass, eller i alle fall har tydelige og sikre ansatser, fører ikke til annet enn å skandalisere demokratibegrepet. En rettsstat er likeledes forutsetningen for en trygg, kritisk journalistikk. Maktstaten kan bare kritiseres gjennom et kodet språk; rettsstaten bæres og støttes av åpen informasjon.
Derfor gjør dagens russiske, kritiske journalister meget mer enn å bringe informasjon eller analyser. Deres største dåd ligger kanskje ikke i at de setter livet på spill, men i at de med sine artikler, reportasjer og sitt øvrige virke bidrar til at den så livsnødvendige rettsstaten kan vokse frem.
Så fascinerende det enn er å få servert kritikk og informasjon gjennom lyrikk, visesang og romaner, er det enda mer fascinerende å få den i form av journalistikk. Da vet vi at en rettsstat er i ferd med å slå rot. Det betyr ikke at kunstens betydning svekkes. Den vil alltid kunne formidle virkelighetens «fantastiske element». Og den russiske virkeligheten er fremdeles på godt og vondt så fantastisk at den stiller store utfordringer også til den tilsynelatende mest nøkterne journalistikken.

Protest mot russiske myndigheters hindring av ytringsfrihet og fredelige demonstrasjoner

Prosecutor´s office of Nizhny Novgorod
Fax: + 7 831 2 61 85 03

Nizhegorodskiy district police office
Fax: +7 831 2 34 02 02

Governor of the region, Vasily Shantsev
+ 7 831 2 39 08 19
Mayor Bulavinov Vadim
+ 7 831 2 39 08 19
Alexander Konovalov, Special representative to the President
+ 7 831 2 31 47 14

Oslo, 23rd of March 2007

The Norwegian Helsinki Committee, Human Rights House Foundation, and Norwegian PEN are very concerned about the situation in Nizhny Novgorod prior to the planned “March of Dissent” on Saturday 24 March, 2007. The planned March to the City Hall has not been permitted by the authorities. The organizers, a group consisting of oppositional parties and NGOs appealed to court, but on 22 March the court upheld the ban.

According to the International Helsinki Federation, a special section of the Nizhny Novgorod Regional Ministry of Interior’s Department for Combating Organised Crime (UBOP), seized 60.000 copies of the second issue of a special edition of a newspaper registered by the United Civic Front and focused on the March of the Dissent, under pretext of checking the contents for signs of extremism. The confiscated issue included articles about the situation in Nizhny Novgorod with regard to the on-going destruction of the historical center of the city including the construction of a high-way, the unpopular housing and utilities reform and the lack of fail election guarantees. In conclusion, the newspaper appeals to “the free people” to join the March of Dissent at the central square of Nizhny Novgorod. The director of the printing house who printed the newspaper, a journalist and a member of the steering committee of the a member of the steering committee of the United Civic Front, were taken to the prosecutor’s office where they were questioned. The local editor and one journalist of the newspaper “Kommersant” were asked to the prosecutor´s office to provide “explanations” regarding an article about the planned March of Dissent.

On 21 March four policemen came to the office of the Nizhny Novgorod Foundation to Support Tolerance, a recently founded local human rights NGO, demanding to search their office. Later the same day, Stanislav Dmitrievsky, former executive director of the Russian-Chechen Friendship Society, was ordered by two UBOP officers to come to the prosecutor’s office to be questioned about his involvement with the newspaper and the planned march. On 22 March at around 7 pm, Yury Staroverov, member of the steering committee of the United Civic Front, was detained in the office of the Nizhny Novgorod Foundation to Support Tolerance. Today, on 23 March Ilya Shamazov, member of the national Bolshevik party Ilya Shamazov and Vyacheslav Lukin from the Yabloko Party have been detained and taken to the Nizhny Novgorod district police office.

We hereby protest these detentions, the confiscation of material, and the interrogation of the journalists in relation to the upcoming event. We fear that the police may also arrest staff members of Nizhny Novgorod Foundation to Support Tolerance. We ask the authorities to respect the freedom of organization, assembly, and expression, guaranteed in the russian Constitution, by allowing the peaceful march, scheduled for Saturday, to go ahead as planned without police and Special Internal Troops interference.

Sincerely

Ane Bonde
Project Manager
Human Rights House Foundation

Bjørn Engesland
Secretary General
Norwegian Helsinki Committee

Carl Morten Iversen
Secretary General
Norwegian PEN

Norwegian NGOs ask Russian parliament to appoint a commission after the murder on Anna Politkovskaya

Norwegian organizations for journalists, publishers,  freedom of expression and human rights are shocked by the news of the murder of renowned writer and journalist Anna Politkovskaya in Moscow last Saturday.  The organizations strongly condemn the murder.

The murder reflects the state of lawlessness that is threatening the Russian press.  Russian prosecuting authorities must carry out a real investigation in order to establish who is behind this murder.  Norwegian NGOs also ask the Russian duma (parliament) to appoint a commission, as they did after the Beslan-tradegy two years ago, in order to look into the persecution of human rights activists in Russia.

The organizations behind this statement  trust that Norwegian authorities will closely monitor the Russian authorities´ further investigation, as minister of foreign affairs Jonas Gahr Støre has clearly expressed.

Anna Politkovskaya worked for the newspaper Novaya Gazeta and established her reputation through controversial reports about human rights abuses carried out by Russian troops in Chechnya.  She showed remarkable courage in being able to produce challenging journalism from a lawless region where she had to face threats from Chechen bandits and Russian or Chechen government death squads.

Through books and articles, Politkovskaya gave her readers insight and knowledge about a war we otherwise would know little about.  In spite of threaths and persecution, she continued her information campaign.  For this work she was awarded a number of international prizes, among them the Freedom of Expression Prize from the Norwegian Writers´ Union (2003).  Several of her books are available in Norwegian.

The organizations signing this statement hereby express their grief and compassion to Anna Politkovskayas children, family, friends and colleagues.

Oslo, 10. October 2006

Norwegian PEN
The Norwegian Helsinki Committee
Norwegian Union of Journalists
Human Rights House Foundation
Norwegian Writers´ Union
Norwegian Publishers´ Association
Norwegian Non-Fiction Writers´ and Translators´ Association
International Press Institute, Norway
Norwegian Editors´ Association
Amnesty International Norway

A Russian version of this statement is available upon request.

Norske organisasjoner ber det russiske parlamentet nedsette en uavhengig granskningskommisjon etter drapet på Anna Politkovskaya

Norske organisasjoner ber det russiske parlamentet nedsette en uavhengig granskningskommisjon etter drapet på Anna Politkovskaya

Norske menneskerettighets-, journalist- og ytringsfrihetsorganisasjoner reagerer med sjokk på nyheten om at den kjente russiske journalisten og forfatteren Anna Politkovskaja ble drept i Moskva på lørdag.  Drapet fordømmes på det sterkeste.

Drapet reflekterer den lovløsheten som truer russisk presse.  Russiske påtalemyndigheter må gjennomføre en etterforskning slik at vi får vite hvem som står bak dette drapet.  Norske organisasjoner henstiller dessuten til den russiske dumaen (parlamentet) å nedsette en granskningskommisjon, slik de blant annet gjorde etter Beslan-tragedien for to år siden, for å sette søkelys på forfølgelsen av menneskerettighets-forkjempere i Russland.

Organisasjonene bak denne uttalelsen regner med at norske myndigheter vil følge opp russiske myndigheters videre arbeid med denne saken, slik utenriksminister Støre har gitt klart uttrykk for.

Anna Politkovskaya arbeidet for avisen Novaya Gazeta og profilerte seg tidlig gjennom kontroversielle rapporter om menneskerettighetsbrudd utført av russiske tropper i Tsjetsjenia.  Hun demonstrerte et utrolig mot gjennom sin utfordrende journalistikk fra en lovløs region, der hun var truet av både tsjetsjenske kriminelle og dødsskvadroner fra russiske eller tsjetsjenske myndigheter. En rapport fra Helsingforskomitéen fra september 2004 kan dokumentere at lokale eller føderale myndigheter står bak hele 108 av 141 registrerte overgrep mot menneskerettighetsaktivister i Tsjetsjenia.

Gjennom sine artikler og bøker ga Anna Politkovskaja sine lesere innblikk og innsikt i en krig vi ellers ville hatt liten kunnskap om. Til tross for trusler og forfølgelse  fortsatte hun sin opplysningskamp.  For dette arbeidet mottok hun flere internasjonale priser, blant annet Den norske Forfatterforenings ytringsfrihetspris (2003).  Flere av hennes bøker foreligger på norsk.

Organisasjonene nedenfor uttrykker med dette sin sorg og medfølelse med Politkovskajas barn, slekt, venner og kolleger.

Oslo, 9. oktober 2006

Den Norske Helsingforskomite
Norsk PEN
Norsk Journalistlag
Human Rights House Foundation
Den norske Forfatterforening
Den Norske Forleggerforening
Norsk Faglitterær Forfatter- og Oversetterforening
International Press Institute, Norge
Norsk Redaktørforening
Amnesty International Norge

En russisk versjon foreligger og kan oversendes på oppfordring.

Norske organisasjoner ber det russiske parlamentet granske drapet på Anna Politkovskaya

Norske menneskerettighets-, journalist- og ytringsfrihetsorganisasjoner reagerer med sjokk på nyheten om at den kjente russiske journalisten og forfatteren Anna Politkovskaja ble drept i Moskva på lørdag.  Drapet fordømmes på det sterkeste.

Drapet reflekterer den lovløsheten som truer russisk presse.  Russiske påtalemyndigheter må gjennomføre en etterforskning slik at vi får vite hvem som står bak dette drapet.  Norske organisasjoner henstiller dessuten til den russiske dumaen (parlamentet) å nedsette en granskningskommisjon, slik de blant annet gjorde etter Beslan-tragedien for to år siden, for å sette søkelys på forfølgelsen av menneskerettighets-forkjempere i Russland.

Organisasjonene bak denne uttalelsen regner med at norske myndigheter vil følge opp russiske myndigheters videre arbeid med denne saken, slik utenriksminister Støre har gitt klart uttrykk for.

Anna Politkovskaya arbeidet for avisen Novaya Gazeta og profilerte seg tidlig gjennom kontroversielle rapporter om menneskerettighetsbrudd utført av russiske tropper i Tsjetsjenia.  Hun demonstrerte et utrolig mot gjennom sin utfordrende journalistikk fra en lovløs region, der hun var truet av både tsjetsjenske kriminelle og dødsskvadroner fra russiske eller tsjetsjenske myndigheter. En rapport fra Helsingforskomitéen fra september 2004 kan dokumentere at lokale eller føderale myndigheter står bak hele 108 av 141 registrerte overgrep mot menneskerettighetsaktivister i Tsjetsjenia.

Gjennom sine artikler og bøker ga Anna Politkovskaja sine lesere innblikk og innsikt i en krig vi ellers ville hatt liten kunnskap om. Til tross for trusler og forfølgelse  fortsatte hun sin opplysningskamp.  For dette arbeidet mottok hun flere internasjonale priser, blant annet Den norske Forfatterforenings ytringsfrihetspris (2003).  Flere av hennes bøker foreligger på norsk.

Organisasjonene nedenfor uttrykker med dette sin sorg og medfølelse med Politkovskajas barn, slekt, venner og kolleger.

Oslo, 9. oktober 2006

Den Norske Helsingforskomite
Norsk PEN
Norsk Journalistlag
Human Rights House Foundation
Den norske Forfatterforening
Den Norske Forleggerforening
Norsk Faglitterær Forfatter- og Oversetterforening
International Press Institute, Norge
Norsk Redaktørforening
Amnesty International Norge

Arbeidsforhold for journalister i Russland og Hviterussland

«Mastering the Press» – arbeidsforhold for journalister i Russland og Hviterussland

 

«Mastering the Press» – arbeidsforhold for journalister i Russland og Hviterussland, var tittelen på en konferanse i København arrangert av Den Danske Helsingforskomiteen, Dansk PEN og Dansk Journalistforbund 10. mai i år.  «I Russland og Hviterussland er den frihet som ble vunnet ved Sovjetunionens fall, blant annet for pressen, i ferd med å bli beslaglagt av makthaverne», het det i introduksjonen til konferansen som blant annet forklarte noe av forskjellen på situasjonen for media generelt og for journalister spesielt, i de to landene.

«Jeltsin var mer tolerant overfor pressen når det gjaldt kritikk, men han ble også valgt av en majoritet av befolkningen.  Putin måtte sloss for makten og han har også en klarere forståelse for medias rolle og vet godt hva media kan gjøre med ham», sier journalisten Sergei Strokan, som er politisk analytiker i avisen «Kommersant».  Han hevdet også at sensurmetodene er mye mer sofistikerte i Russland enn i Hviterussland der sensuren i praksis er gjeninnført gjennom restriktiv lovgivning, som tillater myndighetene å nedlegge regjeringsuavhengige medier og sende journalister i arbeidsleir hvis de «fornærmer» president Lukasjenko.  Putin, på den annen side, ønsker fortsatt å framstå som en sann demokrat.

I Russland fikk en redaktør sparken etter å ha publisert bilder fra Beslan-katastrofen, angivelig fordi «når folk får se slike bilder får de inntrykk av at noe er galt.»  Men myndighetene i Russland har angivelig ingen ting å gjøre med avskjedigelsen.  Selv om redaktøren klart var et irritasjonsmoment i Kreml, kan reaksjoner som dette ikke spores tilbake til myndighetene, i følge Strokan.  Avisen fikk sin lille hevn når de ble pålagt å trykke et bilde av redaktøren med president Putin og en skriftlig beklagelse på forsiden og valgte å trykke beklagelsen opp ned.  Resten av avisen var blank, noe Strokan betegner som en «politisk modig handling.»

Forholdene i Russland bekreftes av Politikens journalist Vibeke Sperling som er en av de mange journalistene som er nektet adgang til Russland.  Sperling sier at de fleste «access denied»-sakene i Russland handler om Tsjetsjenia, et tema hun også har skrevet om.  På et tidspunkt fikk hun danske myndigheter til å ta opp saken sin med den russiske ambassaden i København, men russerne svarer kategorisk at de «ser ingen grunn til å revurdere hennes visum-søknad» og viser til «security reasons» som eneste begrunnelse.  Hvem sin sikkerhet det gjelder sier avslaget ingen ting om.

I Hviterussland er metodene mer direkte i følge Alexandr Antsipenka fra BAJ, det Hviterussiske Journalistforbundet.  Myndighetene investerer enorme beløp i statskontrollerte medier som stort sett presenterer propaganda og underholdning, det siste særlig i russiske, elektroniske medier.  Det hviterussiske språket er ikkeeksisterende i statsmediene som hele 60% av befolkningen, oppløftende nok, sier at de ikke stoler på.  Det lille som finnes av uavhengig presse har store problemer fordi myndighetene blokkerer både distribusjon og trykking.  Antsipenka mener at det er behov for en koordinert innsats fra internasjonale organisasjoner for å oppnå en endring i landet.

Dette synet støttes langt på vei av tilstedeværende danske politkere og presse.  Men først: polske Karol Jakubowicz er leder for Europarådets styringsgruppe for massemedia og han advarer mot direkte innblanding fra andre land eller internasjonale organisasjoner. «Europarådet, EU eller enkeltland bør ikke forsøke å framtvinge en revolusjon i Hviterussland», sa Jakubowicz og la til at det er en del frustrasjon i Europarådet fordi man ikke oppnår særlig mye, spesielt i forhold til Hviterussland som ikke er medlem.  Dette medfører blant annet at Europarådets sekretariat er forhindret fra å ha løpende kontakt med hviterussiske myndigheter.

Politikerne på sin side maner til tålmodighet.  «Det som skjedde i Ukraina kan også komme til å skje i Hviterussland», sa Hanne Severinsen, Folketingsmedlem for det danske liberale parti og involvert i en av Europarådets parlamentarikergrupper.  «Europarådet har etablert en overvåkningsgruppe og medlemsland, også Russland, blir overvåket mht. pressefrihet og det liker de veldig dårlig», sa Severinsen og la til at hun trodde at summen av alt det arbeidet Europarådet gjør vil gi positive resultater i det lange løp.  Sosialdemokraten Jesper Kofoed som også er nestleder i Folketingets utenrikskomite, legger til at spørsmålet om de frie mediers stilling i Russland bør tas opp i all dialog med russiske myndigheter.

Avslutningsvis støtter lederen i Dansk Journalistforbund, Mogens Blicher Bjerregaard, oppfordringen fra Antsipenka.  De danske journalistene har hatt et samarbeid med BAJ i årevis.  Prosjektet har hatt hovedfokus på internasjonal oppmerksomhet på situasjonen i Hviterussland, støtte til uavhengige medier i landet og kompetansebygging innad i BAJ for blant annet å styrke deres regional arbeid, samt distribusjon av uavhengige medier.  Bjerregaard avsluttet konferansen med å oppfordre til mer og bedre organisert samarbeid mellom organisasjoner som arbeider for å hjelpe Hviterussland gjennom aktivt samarbeid med organisasjoner der.

Carl Morten Iversen
generalsekretær, Norsk PEN