Basit / Simple / Så enkelt av Eren Özgür

Det er nesten et år siden forrige gang jeg kom hit, til familien min i Ayvalık. Da jeg skulle reise igjen, var det samme gamle visa; mor gråt og far satte opp ei mine som sa “hva skal det bli av deg, da, gutt?” Kanskje spør han seg sjøl om det samme. Familierelasjoner utvikler seg nesten svimlende fort. Alle setter sitt preg på de andre med sitt meningsløse strev, og vi tillater oss å gjøre det – her holder jeg ikke meg sjøl utenfor, jeg er også en del av dette kjøret – smisker til høyre og venstre på en surrealistisk måte.

Det er sant at jeg er litt boms, noen vil si jeg er skikkelig boms. Men jeg er en bra boms. Det vil si, jeg er bra på bomselivet, og samtidig som jeg bomser, plager jeg ingen andre med det. Det ligger verken opprør eller markeringsbehov i det, jeg gjør det ikke for å hevde meg. Bomselivet handler jo om dumskap. Tankeløshet, idioti og den slags.

Når jeg er med familien, liker jeg alltid å opptre sånn at jeg får denne underlegne posisjonen. En gang gikk jeg fra Ayvalık sentrum til Cunda i to-tretida om natta. Hva det skulle være godt for, vet jeg ikke sjøl en gang, for jeg var full. Kanskje mamma ble gående og spørre hvorfor gutten deres gjør sånn, slik at hun fikk flere til å svare og delta i diskusjonen. Men det var bare totalt bomseri, idioti altså, ikke noe vondt ment. Hvis en i tillegg til dum, blir slem, går stemninga i hjemmet altfor raskt over fra hygge til dritdårlig teater.

 

Før–
Relasjonene innad i en familie skiller seg fra andre relasjoner, for alle har mer eller mindre tatt på seg en rolle. Det gjelder ikke bare i vår familie, som sakte graver sin egen grav og til slutt en dag går i oppløsning på grunn av de andre familiene den har skapt. Alle familier utvikler seg sånn, og derfor går også alle familier til grunne. Sjøl har jeg tatt på meg rollen å spille komisk boms, en det ikke finnes noe vondt i. Jeg drar ned det kumulative karaktersnittet og gjør at familien lander balansert rundt inntakskravet. Selvfølgelig uten at det stopper meg fra å agere når jeg får et overraskende innfall.

Når det gjelder familien, og da snakker jeg ikke bare om foreldrene mine, men om alle familiemedlemmene og tilknytninga vi har til hverandre, må den, akkurat som foreldrene mine, ha flyttet ut til en liten by etter at mormor døde. Måltidene der alle sitter samlet rundt et bord, finnes ikke mer. Fellesmåltider bringer lykke, akkurat som nyvaska hus. Nå for tida spiser jeg kveldsmaten aleine, i kjelleren til en bar, i et rom uten dagslys, og det jeg spiser, er rester fra den åpne frokostbufeen som jeg varmer i mikroen. Dette må ta noe av skylda for uflaksen min.

Hver gang jeg drar til Ayvalık og vi setter oss til bords  med tantene mine, som tilfeldigvis bor i samme lille by, ser jeg derfor alltid for meg den gule lyspæra i kjellerrommet under baren. Men til venstre for meg står det ikke tønnevis med tonic. Nei, der sitter mamma. Hun har et vakkert smil, som faktisk er konstant under denne typen middager og familiebesøk. Sjøl om et konstant smil kan virke skummelt, vet hun nøyaktig hvordan hun skal bære det. Når vi sitter rundt bordet på denne måten, ønsker jeg alltid at noen skal fortelle historier. Noen ganger dukker det riktig nok opp ei skravlebøtte som ikke klarer å fortelle noen verdens ting, og da hindres flyten så seremonien går i stå. Men det gjør ikke noe, jeg er alltid klar for hvilken historie det måtte være, det er noe jeg er disponert for.

Etter–

En av de kveldene i Ayvalık holdt jeg på med å montere et dusjkabinett sammen med pappa. Kanskje jeg bør starte litt tidligere. Den morgenen hadde ei av tantene mine bedt mamma og meg ut for å spise. Vi tar oss alltid noe sterkt når vi går ut og spiser med tante. Ja, vi drikker for så vidt når vi møtes hjemme også. Denne gangen dro vi til en restaurant i Cunda, der vi bestilte meze og raki, ei litersflaske. Mamma drikker ikke, og etter ei stund sluttet onkelen min seg til, men han tok neppe mer enn to doble. Etterpå, da jeg og han var gått til Taş kafé for å runde av med noe lettere, drakk jeg to øl, og på hjemveien kjøpte jeg tre øl til.

Dusjkabinettet var så trangt at en ikke kunne snu seg rundt i det, men så hadde vi kommet over et nytt og bestemt oss for å skifte ut det gamle. Det var sånn jeg hadde endt opp med å gjøre denne jobben sammen med pappa, og jeg ble sjøl overrasket over innsatsen jeg la i det. Jeg advarte pappa da han holdt på å montere døra feil og sånn. Da jobben var ferdig, var det slutt på ølen også. “Gi meg nøklene, så drar jeg og henger i en bar,” sa jeg og siktet med det til nøklene til en 92-modell 205 som jeg bruker nå for tida. Ingen sa “det kan du drite i.” Riktignok er han en ubrukelig unge, men han kan det å reparere ting. Bare se hvordan han monterte dusjkabinettet på et blunk. “Du får ikke til å starte den nå,” sa pappa om bilen. Jeg fikk likevel nøklene, men tror du ikke den fordømte bilen nektet å starte! Det måtte finnes en metode, som de bare ikke delte med meg fordi de ville at jeg skulle holde meg hjemme, det vet jeg nå. Der og da visste jeg like godt at jeg ville klare å starte den. Siden den startet og stoppet innimellom, holdt jeg samme kurs ute på gata og lot være å svinge. Jeg gav gass på stedet og dro av gårde i motsatt retning av hvor jeg egentlig hadde tenkt meg hen. Et eller annet sted går det vel an å snu, tenkte jeg, men det gjorde ikke det. På siste forsøk stoppet bilen totalt og nektet å starte igjen.

Jeg så meg om, full som jeg var, etter nærmeste bakke og siktet meg inn mot en annen vei som også gikk i feil retning. Jeg begynte å dytte. Bare bilen fikk litt fart, skulle jeg hoppe inni og starte den, tenkte jeg. Så det gjorde jeg, og bilen startet. Når jeg ser meg tilbake, er dette en av topp fem grunner til at jeg kjenner meg vellykket, det er jo ikke så mye å ta av. Likevel, jeg kjørte fortsatt i feil retning, og der tok veien slutt. Jeg befant meg ute på et sted som liknet et jorde. Jeg tegnet en stor U og kom tilbake inn på veien jeg kom fra, så fortsatte jeg forbi huset vårt og ned til Ayvalık sentrum. Der satte jeg meg i en bar, bestilte en øl og tenkte over hvor mye dritt jeg hadde opplevd på kort tid. Gi keiseren hva keiserens er. Deretter mistet jeg konsentrasjonen. Det er vanskelig å konsentrere seg når en er full. Jeg begynte å stille bartenderen spørsmål. Det var han som eide stedet. Jeg tvang han til å prate med meg, og det er noe av det verste jeg vet. Jeg jobber også som bartender, og har gjort det i sju år. Jeg kan lett påstå, med hånda på hjertet, for det er jo tydelig for enhver: Vi eier ikke barkultur i dette landet; det vi har kultur for, er å møtes, snakke sammen og dele hverandres sorger. Så fort jeg hører om å dele hverandres sorger, rygger jeg to skritt tilbake. For ikke å snakke om når denne delinga blir programmert til å skje på bestemte dager til bestemte tider og blandes med alkohol … Herregud. Jeg fnyser når jeg ser folka deler sorger som om de spiller Playstation. Jeg glemmer hva jeg kan, og begynner istedenfor å tenke på hva jeg ikke kan. Jeg prøver å ikke tenke på tida jeg har sløst bort, men på fenomenet bortkastet tid. Det går ikke så verst.

O, du tidssløseri! En dag vil jeg finne deg, og jeg er sikker på at vi skal ha gode samtaler med hverandre. Jeg kjenner deg over hele meg, hvor enn jeg snur meg, ser jeg spor etter deg, og det gjør meg sikker på at du er her. Etter hvert som vi har lært hverandre å kjenne, setter jeg bare større pris på deg og snakker varmt om deg med andre. Det var sånne ting jeg husker at jeg snakket om den kvelden i baren med den bartenderen. Nå er det ei stund siden, men det ble vel til at jeg drakk tre-fire øl mens jeg snakket om tidssløseriet. Så gikk jeg ut, og bilen ville fortsatt ikke starte.

Nå var det ikke noen bakke i nærheten, så jeg ble stående å vente helt til jeg så tre-fire personer som kom gående forbi. “Gi meg en dytt, da, gutta,” sa jeg. De dyttet. Bilen startet ikke, men vi var kommet et godt stykke på vei da en av dem kom på å si: “Bror, dette går nok ikke.” Jeg takket for hjelpa, og de gikk videre. Så ble jeg stående der langs veien. Jeg hørte på litt musikk, og kanskje det var fordi jeg uten å legge merke til det hadde trykket på gassen for å holde rytmen, at bilen startet da jeg helt uten forhåpninger vrei om nøkkelen etter to-tre sanger. Jeg kom meg hjem, og senga var glovarm.

Nå vet jeg nøyaktig hvordan du må gjøre for å starte bilen. Etter å ha pumpet litt på gassen, trekker du girspaken sakte mot deg samtidig som du løfter på kløtsjpedalen og gir gass. Så enkelt er det.

Oversatt fra tyrkisk av Gunvald Axner Ims, medlem i Norsk oversetterforening.

Om forfatteren

Jeg er født i Istanbul 10. april 1989. Faren min var bilelektriker og mora mi var statsansatt. Jeg gikk ut grunnskolen og gymnaset i Istanbul, og flyttet til Ankara da jeg begynte på universitetet ODTÜ (Orta Doğu Teknik Üniversitesi), der jeg tok ei grunnutdanning i filosofi. Jeg har alltid syslet mer med litteratur, men prøver fortsatt å studere videre innen filosofi. Jeg sier prøver, for jeg har aldri vært flink til å lese filosofi. Jeg tenker at jeg alltid har vært interessert i språkstrukturer. Jeg prøver å fortsette å øve på det for meg selv. Jeg føler liksom at teorier og trender virker litt tynt i forhold til fortellemåter. Samtidig som jeg føler dette, jobber jeg som bartender for å opprettholde livet jeg lever. Men det er ikke en jobb jeg pleier å skryte av. Sånn er ståa.

İncire Ağıt / Lament To Fig /Klagesang til fiken av Anıl Can Uğuz

jeg får ikke plass i denne kista leyla

nedi jorda fins ei varmere sol men

fordi du ikke elsker meg

vagler liksom kråker over maisåkrene

og munnen min fylles opp av sand

som gledesrop i livet jeg forbanner.

 

jeg får ikke plass i denne kista leyla

botanikken gjør det vanskelig

å ta deg som en blomst fra greina di

men jeg er død

tenk en fisk, som tar livet av seg ved å drukne

dette livet jeg har bygd med unyttige hender

dette øyerykket, dette stusslige leiet

påfunn for et amnesti fra mitt indre

jeg er død nå kan jeg si:

alt har et navn, det er så rart!

 

jeg får ikke plass i denne kista leyla

i hus det ikke lukter fukt men naftalen i

gikk jeg fra rom til rom der det ble eltet tarhana

i klare kvelder falt jeg ofte ned fra fikentreet

for å unngå minner om meg selv som nyfødt

loddet jeg fikenmelk til munnen

sneiet hånda borti brennesle og gråt

det var flasker med eau de cologne og eteriske såper

jeg fyrte gjerne opp i ovnen med papir.

 

jeg får ikke plass i denne kista leyla

da jeg vokste opp var mor ei plage

jeg sa det aldri, men hun klenget seg til uro

så lett å skape engstelse         mor jeg klør i hodet!

lusesjampo var noe nytt den gangen

som en plystrelyd løst opp i gjengjeldelse

jeg aksepterte at lettskremtheten går i arv

på morssida.

 

jeg får ikke plass i denne kista leyla

for faren min er denne kroppen bortkastet sperm

et minne om en sjelden lykkestund

for å drive bort djevelen som plaget barnet

ofret de en hane i gården

bestefar klistret stikkende gråt til panna si

og bordet som i årevis serverte stekt asparges

tørket han av med sitt fineste lommetørkle

mens grove forbehold satte seg i mine trinne kinn.

 

jeg får ikke plass i denne kista leyla

jeg har kjent lappersker med skaut

som jeg var redd for å få tyggis av

jeg har gjømt meg i moskegården

gi meg et bittelite vink, har ventet på å høre noe

jeg trodde mormor kunne tysk

da hun sa velosped om sykkelen min

om kveldene stjal jeg oleaster

klatret i murvegger når jeg rømte

og sleit meg ut; jeg knuste aldri boksen i boksen går

 

jeg får ikke plass i denne kista leyla

nå er dette fikenfatet fullt

smuglerte som helles over ryggen min

sot som har dekket meg siden hidrellez

fullmånen jeg trodde var allah

denne sotlukta

skamløs møll som spiser på min lilla vest

mor som strikker med pinner nummer to

ber om å bli gravlagt sammen med meg!

 

med min hjelp skulle fuglunger fly fra leppene dine

  og skamfullt se de runde magene sine i møte med de magre

der vandrer også profetene, det vet jeg

religionene jeg har fortalt deg om

så hedenske at de ikke vil skjønne det

den dagen jeg kysset nakken din ga til og med vampyrene opp

kanskje våkner jeg til liv litt leyla

om du gråter dette liket reint til grunne


Oversatt fra tyrkisk av Gunvald Axner Ims, medlem i Norsk oversetterforening.


Om forfatteren

Anıl Can Uğuz er født i Izmir i 1993. Han er uteksaminert som lærer i tyrkisk språk og litteratur ved Yeditepe-universitetet. Dikt og fortellinger av han er blitt publisert i tyrkiske tidsskrifter, og han står bak dikt, fortellinger og kortfilmer som har vunnet priser både i Tyrkia og i utlandet.

 

Metatekst:

Leyla er et kjent kvinnenavn i en romanse som står sentralt i islamsk litteratur, mer her.

Tarhana er en mye brukt suppeingrediens, for produksjonsmåten, mer her.

Hidrellez er en vårfest med bål oppkalt etter profeten Elias, mer her.

 

AĞRI / PAIN / HODEPINE av Halil Gediz

Det var en veldig annerledes dag da jeg lærte å skjelne mellom menneskers kjerne og omriss. På vei ut døra kjente jeg det sprengte i tinningene, ei dundrende hodepine! Den dro alt med seg som ei flomstor elv, og etterlot meg med et hode fullt av en fremmedgjørende tomhet. Jeg så meg omkring, og for første gang ble jeg skremt av menneskemengdene, som seig gjennom livet med visne blikk mens drømmene deres ble begravd i idealer. Jeg hørte plutselig maskindur bak meg, og skvatt til. Det måtte være et nytt veiarbeid, veiene skulle visst bare fortsette å bre seg ut til de fylte alt som var av åpne plasser mellom menneskene. Noen studenter gikk forbi med vesker fylt av drømmer løsrevet fra virkeligheten, de fylte gatene med en ånd som ikke ga gjenklang i deres egne liv engang. Et øyeblikk forestilte jeg meg at jeg hadde en bevissthet som kunne se forbi alle elementene slik de inngikk i en bevegelse, og heller oppfatte dem i sin egen tyngde. Hallusinerte jeg? Jeg må straks komme meg til et sykehus, tenkte jeg. Da hodepina ble uutholdelig, stanset jeg en forbipasserende og spurte om veien til nærmeste sykehus. Så dårlig kjenner jeg denne byen! En gang i tida regnet jeg det som en dyd å ikke kjenne byen jeg bor i, det var noe jeg bar som en utmerkelse. Utmerkelsen til en sjel som nekter å tilpasse seg steder, plasser og fysiske grenser; men nå ser jeg på denne uvitenheten, uvisst hvorfor, bare som dumskap. Jeg fant fram en penn og ei notatblokk for å skrive ned adressen som den hyggelige dama ga meg. Men jeg hadde ikke skrevet mer enn det første ordet da hodepina brått minsket i styrke. Jeg ble overbevist om at jeg ikke trengte å dra til sykehuset på grunn av disse svake etterdønningene av et dødelig jordskjelv av smerte, og var svært fornøyd da jeg la fra meg pennen. Men i samme øyeblikk som jeg gjorde det, meldte jordskjelvet seg igjen med voldsom styrke i tinningene. Faen heller! Jeg skreiv ned resten av adressen, og igjen minsket hodepina mens jeg skreiv. Hva kunne denne merkelige tilstanden bero på? Da jeg hadde skrevet ned adressen, nølte jeg litt før jeg la fra meg pennen. Igjen kjente jeg bølger av smerte dundre mot tinningene, og jeg greip raskt til pennen igjen. Nå noterte jeg inspektørmessig ned alle orda jeg så rundt meg. Det var den eneste muligheten jeg hadde til å slippe unna smerteriene. Uansett hvor usannsynlig det høres ut med ei hodepine som går over så fort en rabler ned noe på blokka, så var smertene virkeligere enn alt annet.

Jeg gikk på en buss, det var best å komme seg til sykehuset, for jeg kunne jo ikke holde på med pennen i evigheter. Jeg ble sittende og se ut av vinduet og noterte alt av interesse som for forbi. Hodepina rant ut av pennen min i form av ei væske, blekk som kledde seg i bokstaver og ord. Etter ei stund begynte det likevel å gå på tverke, og hodepina listet seg innpå igjen. Da jeg sluttet å kopiere omgivelsene og heller begynte å tegne noe av det som foregikk inni meg, merket jeg at hodepina forsvant enda fortere fra tinningene. Det var en merkelig følelse!

Ei hodepine som glei raskere unna jo bedre jeg skreiv … Jeg kom på at jeg burde skrive noe av de store dikterne, og kanskje på den måten kvitte meg med hodepina en gang for alle, men det hjalp ikke; for hodepina var ikke dette nok. Det virket som om den ønsket seg noe av meg, av det som var mitt. Stemmen til den engasjerte litteraturlæreren min blandet seg inn: «Vær original! Finn fram deg sjøl!» Det var hodepinen som kom til orde. Det virket som den trodde på meg, stolte på meg. Jeg fortsatte å skrive.

Bussen stanset opp et sted, jeg vet ikke hvilken holdeplass det var. Påvirket av en ny og framvoksende følsomhet hoppet jeg av bussen i et sprang, og det gikk opp for meg at jeg ikke lenger hadde kontroll over min egen kropp. Hva var det som foregikk? På den ene sida fortsatte jeg å skrive for å kvitte meg med hodepina, på den andre sida prøvde jeg å finne ut av hvor jeg kunne være. Sjøl om jeg følte at jeg holdt på å miste dømmekraften, oppfattet jeg det samtidig som at jeg midt i kaoset tok de mest resolutte skritta jeg noen gang hadde tatt. Det varte ikke lenge før jeg merket at jeg sto foran en storslått bygning. Det var som om en latent skapning vokste fram inni meg og tok over styringa. Jeg kikket på den praktfulle tredøra til bygningen. Utskjæringene så ut til å fortelle en historie, men ikke av det vanlige slaget. Da jeg tok et skritt fram for å gå inn i bygningen, var det ikke med min egen kraft, det var en kraft som oppsøkte meg og inntok kroppen min. Innenfor ble jeg møtt av en lang korridor. I enden av denne dunkle korridoren satt en velkledd mann og ventet. Da jeg hadde kommet til enden av korridoren, stilte mannen seg veldig nær meg og begynte å snakke med mild stemme:

«Først av alt, velkommen til Pennemuseet. Jeg er her for å vise deg rundt.»

«Så det er et museum? Hvor er de andre besøkende?»

«Du er den eneste ordentlige besøkende her i dag.» Han pekte på hodet mitt og spurte: «Hvordan går det med hodepina?»

«Hvordan kjenner du til den?»

«Den er en gave, en spesiell gave … Hodepina skal anspore deg til å skrive, men glem ikke at den i seg sjøl er et umettelig tomrom. Uansett hvor godt du skriver, vil den ønske seg noe bedre. Det kan hende du blir sliten av å måtte skrive noe dypere for hver gang, men det er veien du må gå for å lindre smertene. De som ikke er plaget av glemsel, kan umulig skrive. Nå, hvis du vil være så vennlig å følge meg, skal vi se oss om i museet.»

For ikke å miste dømmekraften totalt, vill jeg dra tåkesløret til side: «Nøyaktig hva er det som blir stilt ut på museet?»

«Det som stilles ut her, er i grunnen de besøkende sjøl. Du skal snart få se det.»

Konseptet med et museum der de besøkende ble stilt ut istedenfor gjenstander, overrasket meg. Likevel var det en annen del av meg, som hadde dukket opp i løpet av dagen og ført meg hit, som ikke stusset over dette i det hele tatt. Jeg fulgte etter mannen. Vi kom til det første utstillingsrommet, der det var en god del besøkende. De betraktet lerretene med stor munterhet. Hele rommet ble fylt av rosende ord om lerretene: Ekstraordinært! Lidenskapelig! Disse må jo være levende! For noen bilder! Og for noen dynamiske farger! Enestående! Fantastisk!

Samtidig var lerretene som lovorda falt over, merkelig nok helt tomme; de hadde ikke så mye som en enhetlig design. Det folkemengden feiret, var ingenting annet enn grelle hvite flater. Jeg vendte meg mot mannen og spurte:

«Hva ser de i lerretene?»

«Det du ser …»

«Altså ingenting?»

«Ingenting … For disse menneskene ser ikke med egne øyne, de ser omgivelsene med lånte blikk. De gjør seg opp meninger eller produserer nye tanker ut fra perspektiv de har lånt av andre. Glem ikke det jeg sier! Det finnes ikke noe farligere enn å betrakte verden med et blikk som ikke er ens eget. Det blir som å dra på en kropp som inneholder sjelen til et annet menneske. Dessverre tror de at hele denne illusjonen bygger på forestillinger som er framkommet gjennom deres egne blikk, men det dreier seg i virkeligheten om en form for eskalerende blindhet.»

Selv om jeg ikke skreiv noe, kjente jeg at hodepinen ble svakere. Vi gikk gjennom folkemengden under blasse blikk og kom ut i et annet utstillingsrom der det bare var en mannlig og en kvinnelig besøkende. Mannen snakket uten stans, mens kvinna bekreftet det han sa med korte replikker. Når han ville vise henne noe interessant, dro han henne i armen; hun, derimot, var så stille og grå at hun tillot han å bedømme henne. Ja, hun oppførte seg nesten som om hun ba han om det. Mannen tok ordet og spurte:

«Hvor mange personer ser du her?»

Jeg svarte i en usikker tone:

«To …»

«Nei. Her er det bare en. Den andre, derimot, hun som ikke har en egen stemme, fornekter sin egen eksistens ved å la en annen person snakke for seg. Stillhet uten dyd skaper smerte, unge mann, husk det. Etter et langt liv i stillhet, ser du med tungt hjerte tilbake på livet som er tilbrakt i skyggen av andre talsmenn. Se på naturen! Den ene årstida slipper fram den neste. Regnbuen slipper fram regnet, og regnet trer til side for sola. Dessverre er mennesket den eneste skapningen som ikke vet hvordan den skal oppføre seg i møte med seg sjøl!»

For hvert rom vi besøkte, minsket den ville smerten som hadde gjort meg så forvirret utenfor.  Vi fortsatte mot det tredje utstillingsrommet. Her var det både besøkende og utstilte statuer. Men i midt i rommet var det et frostet glass det var umulig å ikke legge merke til. Det skilte de besøkende fra statuene. Forskrekket vendte jeg meg til mannen:

«Enda flere tåpeligheter!»

«Enig, det er helt håpløst!»

«Men hvorfor ser de på statuene gjennom frostet glass? Da ser de jo ingenting.»

«Det er deres valg. De menneskene du ser her, prøver å gi livet mening utelukkende basert på dogmer. Slik blir individuelle forskjeller og egen vilje utradert. De fornekter de dagligdagse gjøremålene som binder oss til miljøet vårt og naturen vi lever i. Blomsten inni oss visner på grunn av dem; statuer, malerier, fotografier, filmer, bøker og hvilke som helst andre kunstverk er ikke annet enn uklare silhuetter for dem som går med fullstendig intolerante tanker som et sverd i beltet. Så lenge disse menneskene ikke kjenner behov for kritikk, vil de forstokka verdiene de knuger på, utgjøre en uoverstigelig mur mellom synspunktene deres og scenen der virkeligheten utspiller seg.»

Nå klarte jeg å holde hodepina i sjakk. Det luktet maling, og vi fulgte lukta til det fjerde rommet. Det luktet virkelig maling. Jeg la straks merke til hvor lukta kom fra, de besøkende gikk rundt med pensler og paletter i hendene, og jeg reagerte sterkt:

«Hva tror disse folka at de driver med? Skal du tillate dem å skade kunstverkene?»

«Ta det med ro! Det er ikke mulig å stanse dem.»

«Hvorfor ikke?»

«Hør her. Dette er de menneskene som prøver å forandre alt de ser rundt seg, og forme alt ut fra sine egne perspektiv. Det er et uendelig sug. Derfor maler de bildene om igjen for å gjøre dem perfekte. Men mens de søker det perfekte, ender de til slutt opp i en begrenset indre verden der de ikke har skapt noe som helst. Det er deres virkelighet. Men mennesket er fullt av sprekker som åpner opp for at lyset slipper inn i vårt indre. Feila våre blir til revner, og vi presses ut i livets strøm.»

Han snakket ikke ferdig. I hvert utstillingsrom vi var i, ble hodepina en del av meg, og den gjorde meg hel. Da jeg kjente dette fullt ut, forsto jeg at reisen var over. Vi var kommet til enden av korridoren og sto foran ei dør. Han smilte mot meg og sa jeg måtte vedkjenne meg smerten. Jeg smilte. Mens den skarpe hodepinen holdt pennen i mitt indre gikk jeg ut i den bråkete gata utenfor.

Oversatt fra tyrkisk av Gunvald Axner Ims, medlem i Norsk oversetterforening.

Om forfatteren:

Halil Gediz – 25 år gammel

Helt siden jeg først ble oppslukt av kreative prosesser – og det har jeg vært siden barndommen – har jeg vært opptatt av litteratur. Jeg leser mye, og har skrevet tekster for litterære tidsskrifter og  fanziner. Jeg skriver mest surrealistiske tekster med underliggende filosofiske budskap, det synes jeg gir noen lukkede rom som er mer effektive for å dele ideer. Den siste tida har jeg arbeidet med individuelle prosjekt som går ut på å tilpasse den visuelle kunstformen assemblasj til litteratur i form av noe jeg kaller «litterær assemblasj». Jeg bor nå i Üsküdar, Istanbul, og studerer på Instituttet for vestlige språk og litteraturer ved Yıldız tekniske universitet.

 

14. september: Et frokostmøte med Can Dündar

Can Dündar ble arrestert sammen med sin kollega Erdem Gül 26. november 2015. Can Dündar var på det tidspunktet sjefredaktør av den tyrkiske avisa Cumhuriyet. De ble siktet for å ha avslørt statshemmeligheter, spionasje og for å ha hjulpet en terroristgruppe. Anklagene var begrunnet i publiseringen av video- og fotografiske bevis på at den tyrkiske etterretningstjenesten smuglet våpen til islamistiske grupper i Syria. Dündar og Gül tilbrakte 92 dager i fengsel før de ble løslatt i påvente av rettssaken, 26. februar 2016. I mai 2016 ble Dündar dømt til fem år og 10 måneders fengsel.

Can Dündar er en av Tyrkias største mediepersonligheter. I tillegg til sitt arbeid som journalist har Dündar utgitt over 20 bøker, produsert utallige tv-programmer og skrevet og bidratt til filmmanus og dokumentarer. Han skrev manus til og regisserte filmen Mustafa (2008), om livet til den tyrkiske lederen Mustafa Kemal Atatürk.

Samtalen ledes av Silje Kampesæter.
Silje Kampesæter er frilans journalist med bakgrunn fra NRK, Dagbladet og Aftenposten. Hun var Aftenpostens Midtøsten-korrespondent i perioden Can Dündar ble arrestert, siktet og dømt.

Can Dündar er æresmedlem av Norsk PEN, les mer om ham her.

Samtalen arrangeres av Norsk PEN, Norsk Redaktørforening og Nobels Fredssenter.

AKP vant, men hvordan?

Valg i Tyrkia 2018

Rapport og stemningsbeskrivelse fra Istanbul mandag 25. juni 2018 av Eugene Schoulgin, Norsk PENs valgobservatør.

(Rapporter fra valgdagen 24. juni, og førvalgsdagen 23. juni følger under artikkelen.)

Blåmandag er en betegnelse jeg tror passer for svært mange i dag. Stemningen en banding av utmattelse og resignasjon hos opposisjonen, dyp depresjon hos ikke så få, og med god grunn. I AKPs leir var det støyende begeistring i natt, som etter en seier i fotballVM. Biler raste tutende gjennom gatene langt ut i de små timer, skuddsalver hørtes nær og fjernt fra våpen avfyrt i luften, skrål og sang.

I dag klokken tolv holdt Muharrem Inçe sin tale til velgerne, og med den kan man si at kampen var over.

Situasjonen ut over valgdagen fortsatte omtrent i samme stil som den jeg beskrev i min forrige rapport. Ytterlige tre ble drept, denne gang i Erzerum. Fler ble tatt med bunker av valg-dokumenter, noen steder kunne vi se hvordan velgere rett og slett overtok valglokalene, skjøv kontrollørene til side og begynte å stemple valg-sedler selv. Det oppsto slåsskamper utenfor lokalene. Valgurner ble fjernet og observatører dyttet vekk av politiet. Alt dette til sammen er allikevel bare følgene av en valgatmosfære skapt av det partiet som måtte vinne, det er en delforklaring på valgresultatet, men ikke avgjørende. Vi kan konstatere at valget var grunnleggende manipulert, men mindre av trusler og juks enn av årsaker som henger sammen med den allmenne situasjonen i Tyrkia i dag: Unntakstilstanden, krigen mot kurderne i Syria og Irak, de 90% av mediene kontrollert av Erdogan og AKP, redselen for å havne i terroristskuffen hos Gülenbevegelsen, Erdogans´ retorikk, en blanding av skryt, hat, patriotisme og anklager både mot hvermann og de fleste andre land.

Faktum er under alle omstendigheter at AKP og Recep Tayyip Erdogan er vinnerne med rundt 10 millioner stemmer.

Her får dere resultatene i prosenter:

Først valget til presidentposten:
Erdogan (AKP): 52.6 %
Inçe (CHP): 30.6 %
Demirtas (HDP): 8.4 %
Aksener (IYI): 7.3  %
Karamollaoglu (SAADe): 1.3 %
Perinçek (VATAN): 0.2 %

Så valget til parlamentet:
AKP: 42.5% , antall seter: 295
CHP: 22.6 %, antall seter: 147
HDP: 11.7 %, antall seter: 67
MHP: 11.1 %, antall seter: 48
IYI: 10.0 %, antall seter: 43
SAADe: 1.3 %
VATAN: 0.2 %

Resultatet innbærer at Recep Tayyip Erdogan har sementert sin posisjon som nær sagt eneveldig president i landet. I virkeligheten kan han nå nærmest gjøre hva han vil, ikke minst siden alle de forskjellige rettsinstansene i praksis lyder under ham. Dommere som opponerer seg blir øyeblikkelig enten avsatt eller omplassert. Han har siste ordet i alt fra landets økonomi til familieplanlegging, undervisning, samt i utenrikspolitikken. Han kan innføre og avslutte unntakstilstander etter eget forgodtbefinnende og endre lovene etter eget hode.

Etter at resultatet var klart (det florerte mengder av rykter kastet ut fra alle hold helt inn i det siste. Bl.a. rykter om et kupp begått av AKP for å konfiskere alle valgurnene), holdt omsider Erdogan sin bebudete balkongtale, slik han har gjort fra sin første seier av. Talen var imidlertid meget kortere og meget mer dempet enn vanlig. Han gratulerte alle Tyrkias velgere med et vel gjennomført og demokratisk (!) Et valg som brakte folket heder. Det var en tale som åndet samarbeidsvilje, men også uten tvil lettelse og kanskje trøtthet. Det har uten tvil, også for ham, vært et nervepirrende valg.

Klokken tolv i dag kom så hovedmotstanderen Muharrem Inçes´tale. Han medga nedelaget, han sa at om man ikke kunne ta, og akseptere et valgnederlag skulle man ikke gi seg inn i denne leken. Han sa at det viktigste nå, i de vanskelige tidene som lå foran dem både sosialt og økonomisk, var å stå samlet. Samtidig fastholdt han at den nye statsdannelsen, som valget av en suveren president innebar, var en ulykke for landet. Han sa at han var fastere i troen på behovet for en forandring av landets institusjoner enn noensinne. Han medga at CHP hadde gjort mange feil under valgkampen, men at det var feil til å lære av, han gratulerte Erdogan til seieren, men sa også at han ville møte stadig sterkere motstand fra ham og hans parti i årene som kommer. Det kommer alltid et nytt valg, sa han.

Talen har, så langt jeg har kunnet overblikke, blitt vel mottatt.

Så, hva gjenstår å si: At det har vært en hard og uren valgkamp. At den har vært full av ureglementerte elementer. At den har vist hvor splittet landet står. Ser man på kartet kan man se hvor tung den anatoliske landmassen er. Like tungt veier den tradisjonelle agrare- og småbybefolkningen med sine tradisjoner, verdier og tro på den sterke mann. Langs kysten ligger de fleste store byene, der er stemningen svært annerledes. Ser man bort fra Svartehavskysten som i hovedsak bebos av konservative troende, er det i de store byene og langs vest og sydkysten velgerne har et mindre tradisjonelt syn, liksom i den lille europeiske delen av landet opp mot grensene til Hellas og Bulgaria. Dette valget som helhet vil jeg påstå i stort var en repetisjon av tidligere valg. Det som burde ha utgjort forskjellen var de ekstraordinære bruddene på normal styreskikk den sittende regjeringen har gjennomført de siste 5 årene. Dette og de raskt stigende svarte skyene som en sviktende økonomi innbærer trodde mange ville innvirke på valget.  Det gjorde det åpenbart ikke. Spektakulære byggeprosjekter og utbedringer av veinettet (noe mange diktatoriske ledere av gode grunder har brukt tid og penger på!) var viktigere, samt billige valgløfter, både på grensen og over grensen for det latterlige, som fri kaffe, og 500 lira til alle som kunne vise at de hadde stemt på AKP, veide tyngre, samtidig som Erdogan har klart å oppnå stillingen som ny atatürk, alle tyrkeres far. Utmalingen av omverdenen som landets fiender, og påstanden at de vil hindre Tyrkia fra å bli stort av misunnelse, har slått rot i mange tyrkeres hjerner. Kombinasjonen av mindreverdskomplekser og stormannsgalskap er et farlig brygg, det er fornemmelser populistiske ledere alltid kan spille på.

For oss gjenstår det vel nå bare å fortsette vår kamp for ytringsfriheten i landet, og ikke la våre venner i stikken.

Valg i Tyrkia 2018

Rapport fra Istanbul søndag 24. juni 2018 av Eugene Schoulgin, Norsk PENs valgobservatør

Stille morgen. Ikke en lyd å høre ute fra den ellers travle gaten. Stille før stormen? Stille før stormen.

Det mange av oss fryktet mest utspiller seg nå, allerede så tidlig på valgdagen, med start i de sydøstlige regionene. Trusler, åpent valgfusk, vold. Valgobservatører nektes adgang til valglokalene, kjeppjages og mishandles. Flere allerede under behandling på sykehus. Videoer viser menn som trenger seg inn i valglokalene med tykke bunker av valg-sedler under armen. Scener der folk roper ut sitt hat og truer velgerne med mishandling og død om de stemmer på andre partier enn AKP. I Sanurfa, byen i Suraç distriktet syd for Diyarbakir, patruljerer morderen som skjøt ihjel tre borgere for noen dager siden fordi de erklærte de ville stemme på HDP, rundt i gatene med et automatvåpen og roper at han vil skyte fler terrorister om de stemmer på HDP (han er bror av borgermesteren!). I Diyarbakir sitter sjefen for gendarmeriet selv i et valglokale ved siden av valgurnen og krever at alle avlegger sin stemme foran ham, og er det noen som lurer på å stemme på annet enn AKP skal de få kjenne på statens makt!

Når det begynner slik, hvordan vil det da slutte? Men opposisjonen gir seg ikke så lett. De fortsetter å dokumentere. Problemer er bare det – og dette er inntil videre min private teori – at Erdogan dirigerer alt dette med fullt overlegg. Hvis han klarer å lage kaos av valget, og systematisk fusk blir rapportert, kan han annulere et resultat som gjør ham til taper, og fortsette å regjere som før. Dette er uten tvil panikk-plan B, og jeg håper jeg tar feil.

Var i morges i et valglokale i Kozyatagi. Her var det eksemplarisk og rolig, valget liknet faktisk til forveksling på et valg i Oslo, bortsett fra valgobservatørene som befant seg overalt, og at damene bak valgbordet var hele 6, en fra hvert parti. Allerede kl. 06:00 i morges var observatørene fra CHP på plass. Tusner av ungdommer fra hele i hele landet. Inçe har gitt dem beskjed om å «sitte på valgurnene» når lokalene stenger kl.17:00, og ikke slippe dem av syne et øyeblikk. Her i Istanbul er det hittil bare rapportert om et par enkelt-tilfeller av forsøk til valgfusk. Tatt i betraktning at det er en strafferamme på 5 års fengsel for forsøk til valgfusk, burde det vært en garanti mot slikt, men når ferske mordere går fri i gatene og truer folk i andre deler av landet, blir kanskje ikke 5 år så skremmende?

En ting er sikkert. Det er ikke avholdt et valg i moderne tid her til lands som har vakt så stort interesse, så mye frykt og så mye håp som dette. Landet holder pusten, og jeg skulle ikke bli forbauset om det er flere tusen som i skrivende stund pakker sine kofferter!

Hvordan reagerer så de gamle HR kjempene? Naturlig nok med behersket, svært behersket, entusiasme ved utsikten til et maktskifte. Jeg tror det er mulig å koke ned deres kommentarer til en sentens: Politikere kommer og går, men det tyrkiske systemet består. HVIS det blir vaktskifte i Tyrkia har den nye statsledelsen i sannhet noe å bite tennene i!

Valg i Tyrkia 2018

Rapport fra Istanbul lørdag 23. juni 2018 av Eugene Schoulgin, Norsk PENs valgobservatør

Allerede i taxien på vei fra Atatürk flyplassen ble det klart hva som står på spill her i Tyrkia denne gang. Hver 100 meter digre plakater med Tayyip Recep Erdogans kontrafei, kilometer på kilometer med AKP vimpler, hele husfasader dekket av Erdogans fjes. Her og der et lite islett som viser CHPs Muharrem Inçes ansikt. Meral Aksener og hennes Iyi partisi (Det godes parti), Temel Karamollaoglu, leder av Saadet party, og Selahattin Demirtas´ HDP er ingensteds å se.

På overflaten er alt seg likt i de deler av byen jeg har besøkt til nå, livet pågår som vanlig, men under denne overflaten syder det, og mest syder det hos opposisjonen! Jeg blir fortalt at det nesten daglig kommer nye eksempler på skitne triks, rene løgner, og de groveste forvrengninger av sannheten fra regjeringspartiets side. Eksemplene er legio, alt fra påstanden at hijab vil bli forbudt hvis Erdogan taper valget, til insinuasjoner at Inçe ønsker å voldta sin søster!

Dette høres, for våre ører, ut som rene barnslighetene, men her i Tyrkia, hvor ministere på fullt alvor kan påstå at regnskyll er bestilt av «fremmede stater», og at de økonomiske vanskene landet er på vei inn i skyldes omverdens forsøk på å hindre Tyrkia fra å bli en supermakt, finnes det knapt noen nedre grense for hvilke påstander noen anser er tjenlige for å skremme velgerne til lydighet.

Er dette åpningen på en upartisk beskrivelse av forholdene? Ja, det er det! Og det er kanskje noe av det mest nedstemmende.

Samme kveld jeg ankom holdt Muharrem Inçe et massemøte i Izmir foran 2.5 millioner tilhørere! Et virkelig hav av mennesker fylte den brede strandpromenaden så langt øyet rakk. I går samlet han langt over 1 million i Ankara, en meget mindre by, og tradisjonelt et AKP feste. I dag er det Istanbuls tur. I Maltepe er folkemassene så store at det er umulig å se slutten, og dette trass i at man har stengt ned all fergetrafikk fra den europeiske siden i et forsøk på å hindre folk fra å delta. 100 tusener er igjen ved fergeleiene. HDP har sluttet deg til møtet, applauderer med de øvrige og roper: Vi står sammen mot fascismen! På Halk TV, CHPs kanal, og en av to som ikke er kontrollert av AKP, ser jeg nå hundretusener av supportere som fremdeles ikke har kommet fram til valgtale-området.

Hvem er da denne Muharrem Inçe? Han er en gymnasielærer i fysikk fra Yalova, en by innerst i Marmarahavet, øst sydøst for Istanbul.  Han kommer fra en konservativ, troende familie. Selv er han troende muslim, men liberal, og anser at religion er en affære mellom individet og hens Allah. I 16 år har han sittet som MP for CHP. To ganger kandiderte han for ledervervet i partiet, sist i februar i år, men tapte for Kıliçdaroglu. Foran dette valget var det Kıliçdaroglu selv som utnevnte ham, et trekk som allment har blitt applaudert av opposisjonen. Hans budskap er fred og samarbeide. Han har erklært at vinner han vil han straks avslutte unntakstilstanden, gjeninnsette de avskjedigete akademikerne og tjenestemennene og frigi alle fengslete journalister og samvittighetsfanger. Han vil reformere rettsvesenet og satse på utdannelse og helsevesen. Han vil samle partiene og utnevne lederne for de øvrige opposisjonspartiene til visepresidenter. Han vil også innlede reelle forhandlinger med kurderne med hjelp fra HDP (noe som nok faller deler av hans egne kjernevelgere tungt for brystet, og det er snarere den allmenne motstanden mot Erdogan enn sympati for hans program som holder dem sammen)

Hittil har jeg forbigått Meral Akseners Iyi parti og Saadet partiets Karamollaoglu i taushet, men de har ikke på langt nær samme gjennomslagskraft i opposisjonen. I morgen er det valg, dels på president. dels er det parlamentsvalg. Jeg er av den oppfatning at svært mange av HDPs velgere vil stemme på¨Ince som president, men på sitt eget parti i parlamentsvalget.

Særlig på den tradisjonelle, intellektuelle venstresiden er det fremdeles sterk mistro til CHP, og Inçe. På den annen siden er det en allmenn skepsis til samtlige partier, muligens med unntak for HDP. Å være skeptisk til politiske lederfigurer er ikke rart, i et land som av tradisjon holder seg med maktsentra snarere enn politiske ledere. Muharrem Inçe vil gjerne framstå som en «morgendagens mann», og født i 1954 er han yngre enn de fleste lederne ved makten i dag.

Det jeg forsøker å meddele er snarere et bilde av stemningen, enn en analyse av valgets mulige utfall. Mens mer enn 5 millioner har kommet for å høre Muharrem Inçe i Maltepe er et nærmest ynkelig antall AKP supportere samlet for å høre Erdogan i de nordlige utkantene av Istanbul, der han fortsetter sine anklager mot omverdenen og lover å knuse PKK og alle terrorister i og utenfor landets grenser. Og mens jeg skriver dette blir det opplyst at alle TV kanaler nå har åpnet for å vise Muharrem Inçes valgtale. Man kan jo lure på hva denne plutselige svingningen kommer av! Kan folk begynne å innse at det er en dag etter i morgen også?

Opposisjonen har igjen og igjen oppfordret velgerne til å «passe på» valgurnene. «Sett dere på dem til de blir åpnet for telling» er sloganet. Vant til utbredt valgfusk som man er her til lands, og det faktum at det er trykket nær dobbelt så mange valg-sedler som nødvendig, samt at en feil utstedt valg-seddel blir erklært ugyldig og stemmen avlagt, synes redselen for fusk å være i aller høyeste grad reell.

A si at Recep Tayyip Erdogan er en soleklar favoritt til seieren i dette valget er definitivt ikke lenger innlysende!

Fortsettelse følger.

Eugene Schoulgin var Norsk PENs utsendte valgobservatør under valget i Tyrkia 24. juni. Han skrev stemningsrapporter fra Istanbul før, underveis og etter valget.

Juks, vold og splittelser

Neste søndag går tyrkerne til valgurnene etter en turbulent valgkamp. Klarer opposisjonen å samle seg?

Av Ragnar Næss og William Nygaard, Norsk PENs Tyrkiagruppe

Kronikken sto på trykk i Klassekampen 14. juni 2018.

Presidentvalget i Tyrkia skulle egentlig avholdes i november 2019, men er blitt framskyndet til 24. juni. Beslutningen om nyvalg ble fattet dels for å flyte på den nasjonalistiske bølgen etter invasjonen i Afrin, dels fordi Erdoğan først kan innføre sitt nye presidentsystem, som gir presidenten mye mer makt,  etter et valg, og endelig fordi det er best å holde valg før varslede økonomiske problemer blir uhåndterlige. Inflasjonen er allerede galopperende.

På den annen side er man i Erdoğans parti og hos nasjonalistene som støtter ham urolige fordi seiersmarginen deres i 2017-folkeavstemningen om presidentsystemet var så knapp. Og i den mangfoldige tyrkiske opposisjonen innses det at man må samarbeide for å fjerne Erdoğan. Men vil de greie det?

Sekularistene i Atatürks gamle parti CHP har nominert folk fra det lille «Lykke-partiet» (Saadet partisi) fordi de har en profil som trolig vil tiltrekke seg velgere fra Erdoğans AKP. Meral Akşener i det nydannete «İYİ partisi» («Det Gode Partiet») har uttalt at hun vil være hele opposisjonens presidentkandidat, ikke bare hennes eget partis kandidat. Dette er ansatser til samarbeid.

Men den viktigste manifestasjonen av fellesvilje hos opposisjonen er at mer enn ti partier og organisasjoner, inkludert den radikale delen av fagbevegelsen, har gått sammen i en «Plattform for redelige valg», og har utpekt hundrevis av  egne valgobservatører som skal melde fra om juks.

Erdoğan antyder at han vil invadere PKKs leir i Nord-Irak før valget. Europarådet har bedt Erdoğan utsette valget og ikke avholde det under unntakstilstand. Tyrkiske myndigheter har replisert at rådet bør holde orden i egne saker og minner om at Frankrike holdt valg under unntakstilstanden etter terroren i 2015. Europarådet sender allikevel sju observatører.

Det er også tegn til splittelser i opposisjonen, den største gaven Erdoğan kan få i denne kritiske tiden. Meral Akşener har i den siste uken begynt å kritisere Muharrem İnce som ble valgt som presidentkandidat for CHP istedenfor den fargeløse lederen Kılıçdaroğlu. «Det er jeg som kan representere opposisjonen som helhet og fjerne Erdoğan, ikke Muharrem İnce!», sier den eneste kvinnelige kandidaten og tidligere innenriksministeren fra 1990-årene.

Opposisjonen lover at de vil heve minstelønnen med nærmere 50 prosent, gitt fattigfolks problemer i Tyrkia i dag. Erdoğan på sin side har fulgt opp tvilsomme sider ved tyrkisk valgkamp ved å love lettelser på en rekke kuriøse områder, inkludert at folk som har fått trafikkbøter skal slippe å betale en del av beløpet. Dette smaker mer av et utspill for korrupsjon fra høyeste hold enn av ansvarlig politikk. Men de fleste løftene om mer penger fremsatt i valgkampen fremtrer som uansvarlige gitt Tyrkias økonomiske utsikter i dag.

Vil det offisielle valgstyret prøve seg med juks? Under folkeavstemningen om det nye presidentsystemet i 2017 godtok de flere millioner stemmesedler som ikke var korrekt utformet. Det er trykt opp fem hundre millioner stemmesedler for 24. juni, tre ganger så mange som nødvendig, og opposisjonen er bekymret for at mange av disse skal brukes som falske stemmer (i 2017 var det flere eksempler på at lokale stemmelokaler endte opp med flere stemmer enn antall stemmeberettigede i området). Opposisjonen har også protestert på at valgstyret har annonsert at valglokaler skal «kombineres og forenes» i 19 provinser hvorav 18 utgjør flertallet av provinsene med kurdisk flertall. Dette betyr at velgere får lengre vei til valglokalene. Valgstyret innvender at dette bare dreier seg om en brøkdel: mindre enn 200 000 stemmeberettigede.

Vil valgkampen degenere til vold? Lederen for Lykke-partiet ble nylig angrepet av MHP-nasjonalister, og politiet prøvde først å hindre ambulansen i å frakte ham til sykehuset, noe den tyrkiske legeforeningen har uttalt at er helt uakseptabelt. Det prokurdiske HDP melder om mer en 50 voldsepisoder mot valgmedarbeidere og representanter.

Vi husker at i månedene før militærkuppet i 1980 ble det begått ca 20 drap om dagen når tilhengere av de ulike partiene braket sammen. Regjeringen har et ansvar for å dempe gemyttene og ikke opphisse til voldsanvendelse. At politiet opptrer partisk på denne måten er illevarslende.

En gledelig nyhet er at Selahattin Demirtaş, den fengslete lederen av det pro-kurdiske partiet HDP, får stille i et valgkampprogram i statlig tyrkisk TV. Det gir håp om en noenlunde ryddig valgkamp eller i det minste at Erdoğan og hans kumpaner innser at de ikke kan provosere en opposisjon utover alle grenser og må imøtekomme en del krav om en ryddig valgkamp. Men det er stadig litt over en uke igjen før valget.

Oslo, 14. juni 2018

Kronikken sto på trykk i Klassekampen 14. juni 2018.

Tyrkianytt nr. 2, februar 2018

Talsmannen for Initiative for Freedom of Expression, musikeren Şanar Yurdatapan og professor Baskın Oran har levert inn en kriminalklage mot president Recep Tayyip Erdoğan.

Nr. 2/februar 2018

Altan-brødrene og Nazli Ilicak dømt til livsvarig fengsel
Fredag 15. februar ble brødrene og journalistene Mehmet Altan (65), Ahmet Altan (67) og Nazli Ilıcak (73) dømt til livsvarig fengsel etter å ha blitt funnet skyldig i deltagelse i kuppforsøket i 2016.

Ahmet Altan er tidligere redaktør i avisen Taraf, som ble stengt da president Erdogan innførte unntakstilstand etter kuppforsøket.

Dette er de første dommene mot journalister i rettssaker knyttet til det mislykkede kuppforsøket, og sender farlige signaler foran rettssakene mot alle de andre journalistene som er anklaget for lignende forhold. Den europeiske journalistføderasjonen (EFJ) sier dommene innebærer en opptrapping av undertrykkelsen av pressefriheten.

I samarbeid med Norsk Journalistlag, Norsk Redaktørforening og Norsk PENs medieutvalg har Norsk PEN sendt et brev til president Erdogan der vi protesterer mot dommen

Freedom House: Tyrkisk presse går fra ‘delvis fri’ til ‘ikke fri’
Freedom House har lansert 2018-rapporten om status for verdens pressefrihet. Rapporten inkluderer politiske rettigheter og friheter over hele verden. Rapporten kan fortelle at demokratier blir angrepet over hele verden. Tyrkia har gått tilbake fra «delvis fri» til kategorien «ikke fri”. I løpet av denne rapportens 18-årige historie er Tyrkia blitt kategorisert “ikke fri” for første gang.

Rapporten ga Tyrkia 6 poeng mindre enn i fjorårets rapport. Tyrkia er også landet med den største nedgangen i poeng med hele 34 poeng i løpet av de siste 10 årene. Årsaken til tilbakegangen er ifølge rapporten ”de alvorlige konsekvensene av tungt press fra president Recep Tayyip Erdoğan mot opposisjonelle grupper etter det mislykkede kuppforsøket i 2016.»

Human Rights Watch 2018 World Report: «Media, aktivister og opposisjonelle mest utsatt i Tyrkia»
Human Rights Watch (HRW) lanserte nylig sin «2018 World Report» hvor menneskerettighetssituasjonen i mer enn 90 land er blitt analysert. I den 643-siders rapporten, som ble lansert av HRW for 28. gang, står det blant annet følgende om Tyrkia: «Det nye presidentvalget, som konsoliderer den sittende regjeringens maktposisjon, er et tilbakeslag for menneskerettigheter og rettstatprinsipper. Det mangler tilstrekkelige kontrollmekanismer mot misbruk fra den utøvende makt, har redusert parlamentets rolle og har gitt presidenten kontroll over de fleste rettslige avtaler.»

Tyrkiadelen av rapporten, som peker på en økning i restriksjoner mot media, opposisjonelle synspunkter og menneskerettighetsforkjempere, inkluderer tematikk som «tortur og mishandling i varetekt, gjenopptakelse av konfliktene med og opprør mot kurdisk opposisjon og Tyrkias rolle som en viktig internasjonal faktor fordi landet er vertskap for mange flyktninger», samt det ulike synet på menneskerettigheter i forholdet mellom Tyrkia og EU.

520 journalister dømt til 237 livstidsdommer og totalt 3762 års fengsel
Ifølge nettstedet BiaNets «BIA Media Monitoring Report» fra oktober til desember 2017 startet 122 journalister og mediearbeidere det nye året i fengsel. 66 av de 122 journalistene venter på rettssak, 31 av dem blir etterforsket, 21 av dem er allerede dømt og fire av dem venter på et svar da de har protestert mot straffen de fikk.

Mer enn 1000 lovbestemmelser er blitt endret under unntakstilstanden
Ifølge rapporten “Virkningen av nødlover i det juridiske lovverket” utarbeidet av Heinrich Böll stiftelsens tyrkiske representanter, er mer enn 1000 lovparagrafer blitt endret i forbindelse med innføringen av 30 nødlover.

I den 120-siders rapporten ble endringene i mikro- og makronivåene som følger av innføring av nødlover som omhandler Tyrkias politiske, sosiale og finansielle strukturer og relasjoner, analysert. Rapporten sier at endringene har ført til at den tyrkiske regjeringen har brukt nødlover til å omstrukturere politiske / juridiske / sosiale institusjoner på ulike områder, fra nasjonalt forsvar og innenlands sikkerhet til den juridiske sektoren, samt utdanning og helse.

Wikipedia fjerner innhold som “forstyrrer Tyrkia»
Wikipedia melder nå at artikler på nettsiden som “forstyrrer offisielle myndigheter” og har ført til at nettsiden ikke har vært tilgjengelig i Tyrkia, vil ble endret. Men nettstedet kan fortsatt ikke nås i Tyrkia.

Wikipedia sier de fortsatt ikke er informert om hvorfor nettsiden er blokkert, og styreleder for Wikimedia som eier Wikipedia, Katherine Maher, sier at “den tyrkiske versjonen av Wikipedia inneholder omtrent 300.000 artikler. Vi håper at brukerne fortsetter å produsere innhold, men hvis nettstedet forblir utestengt, vil våre bidragsytere bli forhindret fra å gjøre det. Vi ser frem til dagen da Wikipedia, en av de største informasjonskildene på tyrkisk, vil ha åpen tilgang igjen.

ECtHR dømmer Tyrkia for brudd på ytringsfriheten
I en sak meldt av avisen Yeni Evrensel til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (ECtHR) ble Tyrkia dømt for å ha krenket ytringsfriheten. De to berørte journalistene som ble dømt til bøter på grunn av artikkelen de publiserte om drapet på reporteren Metin Göktepe, vil motta en “moralsk erstatning” på totalt 5000 euro fra Tyrkia.

Göktepe ble drept den 8. januar 1996 etter å ha blitt satt i varetekt mens han var på et oppdrag. Yeni Evrensel publiserte deretter en artikkel med overskriften «Jeg må absolutt følge med på disse gutta» på den første markeringen for Göktepes død. Artikkelen inneholdt informasjon som antydet at politiet hadde slått Göktepe i hjel. Avisen ble anklaget for å «offentliggjøre identiteter til offentlige tjenestemenn som deltok i kampen mot terrorisme» i samsvar med artikkel 6/1 i antiterrorloven. Avisen ble dømt til en ukes midlertidig stenging og administrerende direktør Ali Karataş og eier Fevzi Saygılı ble ilagt bøter.

Tyrkia angriper syriske kurdere: minst 150 tatt i varetekt på grunn av omfattende anti-krigs protester
Etter angrepet gjennomført av de tyrkiske væpnede styrkene i Afrin (Syria), kom president Erdoğan med en uttalelse som truet de som har protestert mot operasjonen: «De som vil ut på gatene for å protestere, vil måtte betale en høy pris. Vi vil knuse alle dem som går mot oss i denne nasjonale kampen. Ingen kompromisser.”

Etter Erdogans uttalelse ble protester og uttalelser på sosiale medier begrenset og ofte etterforsket. Ankaras statsadvokatkontor startet etterforskning av nestleder i People’s Democratic Party (HDP), Nadir Yıldırım, talsmann Ayhan Bilgen og parlamentsmedlem Alican Önlü på bakgrunn av deres twittermeldinger i forbindelse med Afrin-angrepet. Yıldırım og Bilgen er siktet for å «anspore folk til hat, fiendskap og forbrytelser.» Önlü er siktet for å ”rakke ned på den tyrkiske nasjonen, regjeringen, den tyrkiske nasjonalforsamlingen og statlige institusjoner.»

I mange provinser er protester og demonstrasjoner blitt stanset av politiet. 11 av de 13 som ble satt i varetekt under protesten i Istanbul, ble arrestert for å ha «deltatt i en demonstrasjon uten tillatelse.» 12 personer ble arrestert for å ha «oppfordret folk til hat og fiendtlighet, samt propaganda for en terroristorganisasjon» gjennom sine innlegg på sosiale medier. Minst 150 personer ble satt i varetekt i operasjonene i 31 provinser. Dette antallet fortsetter å øke.

Mer enn 170 navn, inklusive tidligere statsråder, parlamentsmedlemmer, forfattere, intellektuelle, regissører, skuespillere, skribenter, journalister og NGOer, står bak et brev der de ber om at de tyrkiske væpnede styrkene avslutter sitt angrep på Afrin. Brevet ble sendt til alle medlemmer i parlamentet.

Erdogan: Krigsmotstandere er terrorister
I brevet står det blant annet: «Vi ønsker fred og ro i vårt land og vår region, ikke krig. Vi tror den beste måten å beskytte våre grenser på og å unngå kriger og konflikter, er å styrke vennskapet med og forholdet til våre naboland. Vi vet at det er mulig å gi oss sikkerhet gjennom gjensidig forhandling og samarbeid, i stedet for å bruke milliarder på våpen og sette våre unge borgeres liv i fare – med en krig som vil kunne etterlate titusenvis av familier uten hjem og ly.»

President Erdoğan går hardt ut mot alle som protesterer og sier at “de som sier nei til krig er terrorist-elskere”. Erdoğan er særlig ute etter uttalelsen fra Den tyrkiske medisinske unions (TTB) sentralråd om den militære operasjonen mot Afrin, med tittelen “Krig er et nasjonalt helseproblem.»

«En gruppe, den såkalte tyrkiske medisinske union, forsøker å gjennomføre en antikrigskampanje. Vi har aldri før hørt disse terrorist-elskerne si ja til fred. Disse herrene har aldri vært opptatt av problemene i dette landet”, sier Erdoğan. Som en følge av sin uttalelse er kontorene til den tyrkisk medisinske union blitt utsatt for et “raid” og flere leger er satt i varetekt. En etterforskning er nå igangsatt mot lederne i organisasjonen. President Erdoğan karakteriserer disse som «terroristprisere» fordi de ber om fred i Afrin. Åtte medlemmer av organisasjonens råd, inklusive TTBs leder Prof. Dr. Raşit Türkel, ble satt i varetekt på grunn av uttalelsen de publiserte etter den militære operasjonen i Afrin. Legene ble løslatt en uke senere, med såkalt domstolskontroll.

I Ankara har de lokale myndighetene forbudt alle protester i forbindelse med den såkalte Afrin-operasjonen. For alle offentlige og private møter, pressemeldinger, sultestreiker, demonstrasjoner, konserter, feiringer og andre aktiviteter krever nå myndighetene at det innhentes tillatelse fra lokaladministrasjonen i Ankara, De lokale myndighetene har nå

kunngjort at alle protestene som skulle organiseres var forbudt over hele provinsen, og at det ikke kunne gjennomføres protester uten tillatelse før hele Afrin-operasjonen var avsluttet.

Retorikken hardner til
Radioverten Ali Şentürk – åpenbart regimetro – kommenterer Afrin-operasjonen i en live-sending på denne måten: «Den som protesterer mot operasjonen, må bli skutt – uansett om de er journalister eller medlemmer av parlamentet. Alle som vil nøre opp under problemene i Tyrkia må bli sterkt straffet”, sier Şentürk. Ledelsen på hans stasjon, Kral FM, uttalte da at: «Det er umulig for oss å godkjenne disse irrasjonelle ytringene til denne programverten i et direktesendt program”.

Hver eneste dag blir nye mennesker satt i varetekt og arrestert på bakgrunn av sine innlegg på sosiale medier i forbindelse med Afrin-operasjonen. Innenriksdepartementet har kunngjort at 311 personer ble satt i varetekt mellom 22. og 29. desember 2017 på grunn av sine innlegg på sosiale medier, og de er alle blitt tiltalt for «ulovlig organisasjonspropaganda».

Under et gruppemøte i sitt parti, tok formannen i Nationalist Movement Party (MHP), Devlet Bahçeli, nok en gang opp uttalelsene fra TTB og deres rop om fred. «De er fiender av tyrker, en skam for medisinsk praksis. En umiddelbar rettssak mot dem må gjennomføres, ellers må organisasjonen stenges”, sier Bahçeli.

President Erdoğan uttalte også at ordet «tyrkisk» vil bli fjernet fra navnet til den tyrkiske medisinske unionen og den tyrkiske juristorganisasjonen, av ministerrådet. «De har ikke til hensikt å stå sammen med oss i vår kamp for å beskytte vår nasjon. Tvert imot har de til hensikt å beskytte terrorister og å støtte dem”, sier Erdoğan.

Anklage mot Erdogan
Talsmannen for Initiative for Freedom of Expression, musikeren Şanar Yurdatapan og professor Baskın Oran har nå innlevert en kriminalklage mot president Recep Tayyip Erdoğan. De to krever også en symbolsk “moralsk erstatning” på 1 tyrkisk lira til hver.

Yurdatapan og Oran hevder at Erdoğans tale, rettet mot intellektuelle som ber om fred, inneholder hatefulle ytringer. De to uttalte videre at med denne talen har presidenten begått «fornærmelse» og «oppfordring til hat og fiendtlighet.» «Dette er et offentlig brudd på ytringsfrihet fra presidenten, som har den høyeste myndighet, når han rakker ned på artister og intellektuelle som uttrykker sine meninger. Slike ytringer er beskyttet av grunnloven”, sier Oran.

ECtHR: Tyrkia er det landet som oftest bryter ytringsfriheten
Ifølge 2017-tallene fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol (ECtHR) står det totalt 56.250 saker på ECtHRs dagsorden fra i alt 47 Europarådets medlemsland innen 1. januar 2018. Tyrkia er det tredje landet med flest saker imot seg med 7.518. Ifølge ECtHR utgjør sakene mot Romania, Russland, Tyrkia og Ukraina mer enn 50 prosent av rettenes totale arbeidsbelastning. Sakene mot Tyrkia utgjør 13,3 prosent av den totale saksmengden.

En teaterforestilling for barn ble forbudt fordi den var «mot krig»
Teaterstykket «Environmentalist Rascals» (Miljøskurker) på İzmir Toprak Stage Theatre, ble stanset fordi det ga uttrykk for «å være imot krig og vold.» Lokale myndigheter uttalte at «det er upassende for våre barn blir presentert for politiske uttrykk som «anti-krig» i den følsomme perioden landet er i.” Myndighetene hadde heller ikke tillatt reklame og plakater for forestillingen.

 Dette er en redigert utgave på norsk av de siste nyhetene fra våre tyrkiske kontakter og samarbeidspartner, Initiative for Freedom of Expression, Bianet og dokuz8NEWS. Disse nyhetsbrevene vil fortsatt bli distribuert våre medlemmer, media, etc. En oversikt over nyhetsbrevene fra Initiative for Freedom of Expression finnes her. Nærmere informasjon om enkeltsaker: Freedom of Expression Weekly Bulletin/Düşünce Suçuna, epost: dusunthink@gmail.com

Redigert og oversatt fra engelsk av Carl Morten Iversen

Norsk PEN, NR og NJ med felles brev til Erdoğan

I dag har Norsk PEN, Norsk Redaktørforening (NR) og Norsk Journalistlag (NJ) sendt et felles brev til Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan. Brevet er sendt til den tyrkiske ambassaden i Norge.

 

Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan
v/ Tyrkias ambassadør i Norge
Esat Safak Göktürk
Turkish Embassy
Halvdan Svartes gate 5
0244 Oslo

Oslo, 22. februar 2018

Fredag 15. februar ble brødrene og journalistene Mehmet Altan (65), Ahmet Altan (67) og Nazli Ilıcak (73) dømt til livsvarig fengsel etter å ha blitt funnet skyldig i deltagelse i kuppforsøket i 2016.

Ahmet Altan er tidligere redaktør i avisen Taraf, som ble stengt da president Erdogan innførte unntakstilstand etter kuppforsøket.

Dette er de første dommene mot journalister i rettssaker knyttet til det mislykkede kuppforsøket, og sender farlige signaler foran rettssakene mot alle de andre journalistene som er anklaget for lignende forhold. Den europeiske journalistføderasjonen (EFJ) sier dommene innebærer en opptrapping av undertrykkelsen av pressefriheten.

En lignende dom er falt over tre andre anklagede: Mediehuset Zamans markedssjef Yakup Şimşek, politiinstruktøren Şükrü Tuğrul Özşengül og Zamans designer Fevzi Yazıcı.

Samtidig er 18 journalister og medarbeidere i Cumhuriyet tiltalt for støtte til terrorisme gjennom sitt virke som kritiske skribenter og journalister. Tre journalister – Ahmet Şık, Murat Sabuncu og Akin Atalay – har sittet i varetekt i over ett år mens rettssaken pågår. Fredag 9. mars er det ny høring som vil dreie seg om disse tre skal slippes fri mens saken pågår.

Norsk PEN, Norsk Redaktørforening (NR) og Norsk Journalistlag (NJ) tar avstand fra alle slike forsøk på å kriminalisere journalistikk. Vi er svært bekymret over myndighetenes vilje til å bruke makt for å kneble fri debatt og informasjon, og som fører til svekket tillit til det tyrkiske demokratiet.

Fredag 9. mars starter en ny rettsrunde med behandling av anklagene mot journalister og administrativt ansatte i Cumhuriyet. De er anklaget for å støtte terrorisme gjennom sin kritiske journalistikk. Fire rettshøringer har så langt vist at aktoratet ikke har fnugg av bevis i saken, og at dette er en ren politisk sak mot kritiske journalister.

Under henvisning til Europaparlamentets resolusjon fra februar 2018, der EU beskylder tyrkiske myndigheter for å bruke unntakstilstanden etter kuppforsøket i juli 2016 til å kneble all opposisjon, og krever umiddelbar løslatelse av alle som er arrestert for å ha utført sitt lovlige arbeid, benyttet sin ytringsfrihet eller er fengslet uten bevis

ber Norsk PEN, NR og NJ tyrkiske myndigheter om å:

  • løslate de tre journalistene i Cumhuriyet. Vi mener at rettssaken er en politisk prosess mot kritiske og uavhengige journalister og har ingenting med terroranklager eller kuppforsøk å gjør
  • løslate alle andre journalister, redaktører, akademikere og andre som er fengslet på grunn av falske anklager om deltagelse i kuppforsøket
  • stanse angrepene på uavhengige medier, journalister, akademikere og andre grupper og personer som bruker sine legitime demokratiske rettigheter.

Med vennlig hilsen

William Nygaard                             Thomas Spence
Styreleder Norsk PEN                 Norsk PENs Medieutvalg

Arne Jensen                                     Hege Iren Frantzen
Norsk Redaktørforening          Norsk Journalistlag

Tyrkisk domstol nekter å løslate journalister

PRESSEMELDING FRA NORSK PEN
Dato: 17. januar 2018

De fengslede journalistene Sahin Alpay og Mehmet Altan.

11.  januar besluttet forfatningsdomstolen i Tyrkia at journalistene Mehmet Altan og Sahin Alpay satt i varetekt på feilaktig grunnlag og at fengslingen var et brudd på deres grunnleggende rettigheter. Domstolen besluttet derfor at Altan og Alpay skulle løslates umiddelbart. Samme dag trosset straffedomstoler i Istanbul avgjørelsen og nektet å frigi journalistene.

Straffedomstolene hevdet at dommen i forfatningsdomstolen var en «tilranelse av autoritet» og kunne derfor ikke aksepteres. Straffedomstolene uttalte videre at Altan og Alpay ville forbli i varetekt inntil avgjørelsen fra forfatningsdomstolen ble offentliggjort. Forfatningsdomstolen svarte kort tid etter via sin offisielle twitter-profil at dommen var tilgjengelige på deres hjemmeside og dermed offentliggjort.

Norsk PEN er sammen med PEN International og en rekke andre internasjonale ytringsfrihetsorganisasjoner bekymret over at de lokale straffedomstolene ikke følger forfatningsdomstolens beslutning. Løslatelsen av Altan og Alpay ville ha vært en historisk begivenhet som kunne ha gitt positive signaler om rettsstaten Tyrkia.

– Vi ønsker avgjørelsen i den tyrkiske forfatningsdomstolen velkommen, Altan og Alpay har vært fengslet i over ett år, kun for å ha utført sitt arbeid som journalister. Denne beslutningen utgjør en milepæl og er et viktig skritt for å forbedre presse- og ytringsfriheten i Tyrkia, sier William Nygaard, leder av Norsk PEN.

– Vi kritiserer imidlertid sterkt de lokale domstolene som nekter å følge beslutningen om å frigi journalistene, og vi ber dem om å iverksette forfatningsdomstolens dom umiddelbart. Dersom tyrkiske straffedomstoler ikke respekterer forfatningsdomstolen, vil det føre til en ytterligere forverring av Tyrkias konstitusjonelle krise og maktfordelingsprinsipp, fortsetter Nygaard.

Det var forventet at forfatningsdomstolens avgjørelse ville skape presedens for løslatelse av andre journalister i landet. I henhold til den tyrkiske forfatningens artikkel 153, trer alle forfatningsdomstolens avgjørelser i kraft umiddelbart og er bindende for lovgivende, utøvende og rettslige organer, herunder administrasjon og tjenestemenn.

For mer informasjon om saken mot Mehmet Altan og Sahin Alpay og andre aktuelle ytringsfrihets- og pressesaker, anbefaler vi den uavhengige, tyrkiske organisasjonen Bianet.

Nærmere informasjon:
Eugene Schoulgin, medlem av Norsk PENs Tyrkia-gruppe
Hege Newth, generalsekretær i Norsk PEN

500 dager i fengsel for syv kronikker

Jørgen Lorentzen, medlem av  Komité for fengslede forfattere i Norsk PEN
Aftenposten, 13. desember 2017

Nå vises det ingen nåde i klappjakten på alle som kan true presidents makt

Det har vært en hektisk uke i det tyrkiske rettssystemet. I fire saker på rad er det høringer mot 68 journalister fra forskjellige aviser.

I tillegg var det også høring i saken mot lederen for det kurdiskvennlige partiet HDP, Selahattin Demirtas.

Spesielt følsom sak

Jeg fulgte saken mot 30 tiltalte fra Zaman. Det ble nok en trist dag for det tyrkiske rettsapparatet.

Zaman var Tyrkias største avis før den 26. juli i fjor ble stengt av president Recep Tayyip Erdogan sammen med 44 andre aviser og 16 TV-stasjoner.

Avisen ble imidlertid overtatt av regjeringen i en voldelig overtagelse allerede i mars 2016, før kuppet! Dette var en del av en kampanje mot mediene hele det siste året før kuppforsøket 15. juli 2016.

Saken mot Zaman er spesielt følsom fordi avisen var knyttet til Gülen-bevegelsen, som president Erdogan anklager for å ha stått bak kuppforsøket i fjor. For de fleste av de tiltalte venter derfor den strengeste dom på tre ganger livstid i fengsel for medlemskap i en terrororganisasjon.

Tiltalen er fullstendig uavhengig av om de faktisk var en del av Gülen-nettverket, eller om de bare tilfeldigvis jobbet i avisen.

Saken er så sensitiv at det allerede er byttet dommere fire ganger i saken. Sannsynligvis er det få dommere som vil ha denne saken på sin CV. Han som sitter der i dag, er helt ny.

Tiltalt for syv kronikker

Blant de tiltalte er ingeniører, folk fra reklameavdelingen, distributører, redaktører og en rekke journalister og kronikkforfattere. Deriblant professorene og skribentene Sahin Alpay, Ahmet Turan Alkan og Ali Bulac. Dette er forfattere som har skrevet flere titalls bøker og vært skribenter de siste 40–50 årene.

– Hvilke sår heler dere ved å holde oss her? Vi blir kalt forrædere, vi er blitt deres hatobjekt nummer én. Dere ønsker at vi skal skalle hodet i veggen som gale. Men vi er friske, og vi blir her til balansen igjen er snudd. Jeg ønsker ikke nåde, men rettferdighet, påpekte Ahmed Turan Alkan i et sterkt innlegg.

– I dag er det imidlertid bedre å være tiltalt enn å sitte i dommerens stol, avsluttet Alkan med henvisning til at dommeren kun er en dukke blant presidentens leketøy.

Sahin Alpay holdt et smertefullt innlegg om at han i dag hadde sittet nøyaktig 500 dager i fengsel.

Han er tiltalt for syv kronikker han har skrevet for avisen. Det blir drøyt 70 dager pr. artikkel. Alpay er imidlertid ikke tiltalt for innholdet i artiklene, men bare for selve overskriftene.

Aktoratet ser ikke ut til å ta seg bryet med å lese artiklene, det holder med overskriftene. Disse menneskene er dømt uansett.

Alpay er 70 år og har hjerteproblemer.

– Jeg kommer til å dø i fengsel. Kan du ikke i hvert fall la meg ha noen måneder sammen med min familie nå mens rettssaken pågår. Hva kan dere tape? Jeg er for gammel til å stikke av, avsluttet Alpay.

Skjebnen er til tider ironisk, for Alpay foreslo til og med Erdogan for fredsprisen i 2009. Da var Erdogan og gülenistene venner.

Nå vises det ingen nåde i klappjakten på alle som kan true presidents makt.

– Aldri sett en tiltale som denne

Saken mot Zaman er på et vis mer vanvittig enn sakene mot kritiske aviser som Cumhuriyet eller Özgür Gundem.

Zaman var for det meste en regjeringstro avis, men i og med kuppet i fjor, havnet den på den gale siden og er derfor forhåndsdømt av statsmakten.

Derfor er tiltalen fullstendig i slappeste laget. Aktoratet har i de fleste tilfeller ikke engang lagt frem hva de tiltalte er tiltalt for, eller hva bevisene mot dem er. De tiltalte er bare listet opp i begynnelsen av tiltalen og deretter igjen mot slutten av den 70 sider lange teksten når straffen på opp mot tre ganger livstid presenteres.

En professor i jus, som var til stede under høringen, fortalte meg at i sine 30 år i faget hadde han aldri sett en tiltale som denne. Den ene etter den andre av de 30 tiltalte reiser seg da også og spør dommeren helt åpent om hva de skal forsvare seg mot.

Ingen steder står det noe om hva de er tiltalt for – uten at de visstnok skal være medlem av en terrororganisasjon, noe ingen av dem er.

Hvordan skal man forsvare seg mot noe som ikke er?

Hvordan skal du bevise fraværet av noe?

Aktor sier ikke et ord

I tyrkiske domstoler gjelder ikke regelen om at aktoratet skal bevise den kriminelle handlingen. Her gjelder det for de tiltalte å bevise at de ikke har gjort noe kriminelt. Derfor er det en underlig dag i rettssalen.

I løpet av hele dagen sier ikke aktor ett ord! Det komiske ved det oppstår når dommeren på slutten av dagen skal avsi foreløpig dom i saken, det vil si om noen kan slippe ut av fengsel mens saken pågår. Da glemmer han helt å gi ordet til aktor.

Da aktor griper inn, får han lese sine tildelte setninger om at saken mot de tiltalte er sterk. Ingen slipper ut mens saken pågår.

Innlegg fra fortvilte journalister

I løpet av dagen er det en rekke sterke innlegg fra fortvilte journalister, og det er vanskelig å forstå at ikke dommeren tar innleggene innover seg.

Nuriye Akman forteller at alt hun har gjort i disse årene, er å snakke med folk som journalist. Hun har til og med intervjuet Fethullah Gülen og stilte også ham kritiske spørsmål. Jeg er ingen klovn som danser for en konge, påpeker hun.

Lale Zar understreker at saken er et brudd på den tyrkiske grunnloven, hvor det står om bevisførsel mot alvorlige anklager, for i denne saken finnes det ingen bevis. Hvis staten ikke så at det kom et kupp, hvordan kan dere anklage meg for at jeg ikke forsto det? spør hun.

Mustafa Onal forteller at gudinnen Justitia, som står utenfor rettslokalet, gråter over rettstilstanden i Tyrkia og at 80 prosent av medlemmene i regjeringspartiet AKP ville kunne blitt arrestert med denne tiltalen, for også de har samarbeidet med gülenistene.

En av de andre eldre mennene reiser seg og sier ikke så mye. Tårene renner. Hva skal man egentlig si?

En hevnaksjon fra presidenten

Ahmet Turan Alkan understreker det alle vet, at dette er en politisk sak, en hevnaksjon fra presidenten for at Zaman 17. desember 2015 skrev om korrupsjon i Erdogans familie og flere av ministrene hans.

Fra sønnen hans, som sitter ved siden av meg, får jeg høre at han i løpet av de 500 dagene i fengsel har skrevet to romaner, men han får ikke lov til å ta dem ut av fengsel for publisering.

Etter en lang dag i retten avslutter dommeren med å lese opp foreløpig domsavsigelse. Tre av de tiltalte, som alle jobbet i reklameavdelingen, blir løslatt mens saken pågår.

Ingen journalister slipper ut.

Neste høring er 25. april. Da er Sahin Alpay 71 år og har sittet nærmere 650 dager i fengsel uten dom.