Tyrkianytt - nr. 5/mai 2019

Utstillingen av Ayfer Demircioğlu åpnet i Bursa tidlig i mai. Tayyare Cultural Center ble stengt en dag etter åpningen på grunn av «uanstendighet.»

Cumhuriyet-saken: Journalister fengslet igjen
Tidligere skribenter og funksjonærer i avisen Cumhuriyet Daily som ble dømt til fengsel i mindre enn fem år og har fått dommen bekreftet av appellretten, ble nylig fengslet igjen.

I påvente av resultatet av deres søknad til Konstitusjonsdomstolen (AYM), noe som tok to år og fire måneder, overgav Musa Kart, Emre İper, Önder Çelik, Mustafa Kemal Güngör, Hakan Kara og Güray Öz seg i Kocaeli-fengselet etter rettssaken. Tegneserieartist Musa Kart delte en melding på sosiale medier og sa: «Jeg tror at denne saken vil fortsette i publikums samvittighet. Godhjertede, sensitive folk oppsummerer hva vi har gjennomgått de siste dagene: Den som slår en annen går fri, mens tegneserieskapere og journalister blir fengslet … Med håp om å kunne møtes en dag journalister ikke må uttale seg ved fengselsdørene, adjø.”

Demirtaş-saken: Fortsatt arrestert
Tidligere formann i People’s Democratic Party (HDP), Selahattin Demirtaş, som har sittet arrestert i Edirne-fengselet siden november 2016, forblir arrestert. Demirtaş deltok i en høring i Ankara Sincan-fengselet fra Edirne ved hjelp av et audiovisuelt informasjonsteknologisystem.

Demirtaş er tiltalt for “ledelse av en terroristorganisasjon», «propaganda for en terroristorganisasjonen», «å bryte loven om møter og demonstrasjoner», «offentlig oppfordring til ondskap og fiendtlighet», «offentlig provokasjon for å motstå loven”, “oppfordringer til å begå lovbrudd» og “å lovprise lovbruddet og overtrederen”. Demirtaş uttalte at han er tiltalt på grunn av møter han har holdt i Imralı og Qandil og på grunn av hans uttalelser, og at anklagerne har åpnet en etterforskning for å granske nederlaget til Justis- og utviklingspartiet (AKP) i lokalvalget. Retten har derfor besluttet at Demirtaş må forbli fengslet og har planlagt neste høring til 18. og 19. juni 2019.

Kvinne arrestert etter “sit-down”-demonstrasjon mot misbruk av barn
Yasemin Babat Kayan ble arrestert etter å ha protestert mot seksuelt misbruk av en femåring i Istanbul med en “sit-down”-protest på Taksim-plassen. Kayan gjennomførte en protest der hun krevde slutt på seksuelle misbruk og voldtekter av barn og ba myndighetene om å gjennomføre nødvendige tiltak i saken. «Jeg vil ikke lenger bekymre meg for mitt barn. Jeg ønsker generelt ikke å bekymre meg for barn. Jeg ønsker ikke å våkne opp til de samme nyhetene hver dag. Hvis det er en forbrytelse å være mot barnemishandling som mor, kom jeg hit for å si ifra”, sa Kayan. Politiet arresterte Kayan og hevdet at det er et protestforbud ved Taksim utstedt av myndighetene i Istanbul.

1. mai 2019: Nok et forbud mot å demonstrere på Taksim-plassen, 132 arrestert
Taksim-plassen ble stengt i år mens 1. mai ble feiret andre steder i Istanbul med sanger og danser, også i andre provinser i Tyrkia. Etter at myndighetene i Istanbul hadde stengt Taksim-plassen 1. mai, samlet arbeidstaker-, arbeids- og yrkesorganisasjoner seg i Bakırköy for en markering. Grupper og politiske organisasjonsmedlemmer som ønsket å feire 1. mai på Taksim ble hindret av politiet i Şişli og Beşiktaş. I følge Contemporary Lawyers Association (ÇHD) ble 132 personer, som brukte sin konstitusjonelle rettighet til å demonstrere, arrestert.

Sensur av “obskøn” kunst i Bursa
Utstillingen av maleren Ayfer Demircioğlu åpnet i Bursa tidligere i mai. Tayyare Cultural Center ble så stengt en dag etter åpningen på grunn av «uanstendighet.»  Myndighetene har vist til en bestemmelse i senterets regelverk for utstillinger. Der står det: “Arrangementer må ikke være av en karakter som fornekter, ydmyker, håner, provoserer eller misbruker nasjonale verdier.”

IHD lanserer “Rapport om menneskerettighetsbrudd i Tyrkia, 2018”
Menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Association of Turkey (IHD) har offentliggjort en rapport om menneskerettighetsbrudd i Tyrkia i 2018. Ifølge rapporten ble rettigheten til livet brutt for 673 mennesker, inkludert 32 barn, i løpet ev ett år. I alt 2719 mennesker ble utsatt for tortur – 356 i forbindelse med varetekt, 246 utenfor varetekt og 2598 under demonstrasjoner stoppet av politi eller sikkerhetsstyrke. Totalt 849 fredelige demonstrasjoner ble stoppet eller forbudt av myndighetene.

Ayse Celik er løslatt!
Konstitusjonsdomstolen har uttalt at Ayse Celiks ytringsfrihet er blitt krenket. Ayse Celik har nå gjenvunnet sin frihet og blitt gjenforent med sin halvannet år gamle datter. Denne beslutningen feires av alle hennes støttespillere og mest av alle de som støttet henne ved å undertegne hennes uttalelser, men som ikke fikk samme dom, samt de rundt 50 000 som signerte kampanjen change.org, adressert til forfatningsdomstolen.

Konstitusjonsdomstolen uttalte at ikke-voldelige meninger ikke kan aksepteres som «terroristisk propaganda». Retten påpekte at tolkning av «propaganda”-kriminalitet som en abstrakt trusselkriminalitet vil legge press på konstitusjonelle rettigheter og friheter, spesielt ytringsfrihet. De uttrykte at slike inngrep truer og skader demokratiet. Ikke desto mindre blir et vitalt punkt ignorert både av den konstitusjonelle domstolen og nyhetsbyråene som dekker utviklingen. Ayse Celik ble tiltalt for sine uttalelser der hun ba om fred, men hun ble ikke straffet for dette. Straffen gjaldt en annen uttalelse som ble betraktet som «terroristisk propaganda».

Konstitusjonsdomstolen, som overså denne juridiske absurditeten, understreker at Ayse Celiks ord er beskyttet av retten til ytringsfrihet. Til tross for denne positive uttalelsen fra retten vil den første høringen av Ayşe Çelik, som ble løslatt gjennom et konstitusjonelt dekret, bli avholdt 26. juni.

Tyrkia har nå vært to år uten Wikipedia
Wikipedia har vært forbudt i Tyrkia i to år. Dette er bare ett av flere eksempler som illustrerer omfanget av internett- og mediesensuren i landet. Verdens største online leksikon ble forbudt i Tyrkia i 2017 på bakgrunn av «nasjonal sikkerhet». Ytringsfrihetsorganisasjonene, Article 19, ARTICOLO 21, PEN International, Norsk PEN, Det internasjonale Presseinstitutt (IPI), Det europeiske senter for presse- og mediefrihet (ECPMF) samt P24 og the Initiative for Freedom of Expression fra Tyrkia, lanserte en felles uttalelse og oppfordret den tyrkiske regjeringen til å avslutte alle tiltak for å hindre ytringsfriheten.

Organisasjonene påpekte at sensur av Wikipedia er et kraftig slag mot ytringsfrihet og retten til fri informasjon, og uttalte: «Vi inviterer offentlige myndigheter til å fjerne forbudet mot alle utilgjengelige nettsteder.”
Mer informasjon på denne lenken.

Tyrkia “feirer” World Press Freedom Day i stadig mørkere omgivelser
Som “verdens største journalistfengsel” var Tyrkia igjen i fokus 3. mai. Tyrkia ble rangert som 157 blant 180 land i den globale pressefrihetsindeksen som årlig lanseres av Journalister Uten Grenser. Tyrkia er også blant landene med en “ikke fri presse” i 2019-rapporten fra New York baserte Freedom House. Tyrkia er landet med størst antall journalister i fengsel i verden. Det sitter 142 journalister i tyrkiske fengsler ifølge data fra Den tyrkiske Journalistorganisasjonen. Et flertall av disse journalistene er blitt dømt på bakgrunn av tre saker: «Organisering av statskupp,» “medlemskap i en terroristorganisasjonen» og «å utføre propaganda for en terroristorganisasjon.»

Ifølge data fra tyrkiske BiaNet ble 16 av 204 journalister som var tiltalt i de tre første månedene av 2019 dømt til mer enn 50 års fengsel totalt.

Hva skjedde under de lokale valgene 2019
31. mars ble de første lokale valgene i det man i Tyrkia kaller “Den tyrkiske typen presidentstyre”, gjennomført. Valget ble historisk, både når det gjelder valgkampanjene og spesielt utviklingen etterpå. At det herskende partiet (Erdogans AKP) ikke godkjente valgresultatet, avslører den eksisterende politiske dynamikken i Tyrkia. Et annet eksempel på dette skjedde før valget 7. juni, noe som betyr at “overlevelsesproblemet» som ofte brukes av AKP som valgkampslagord, i realiteten betyr at den herskende makt må få overleve. Lederen i det konservative Nasjonalistpartiet (MHP) følte ikke engang behovet for å ignorere dette og oppsummerte situasjonen ved å si: “Gjenvalg i Istanbul er et spørsmål om overlevelse».

Forbud mot LGBTI- aktiviteter fortsetter i Ankara til tross for rettsavgjørelse
Et debattmøte med tittelen «LGBTI Rights and Restrictions», samt et kort filminnslag ble sensurert av myndighetene i Ankara på bakgrunn av «sosial følsomhet, generell moral, generell helse og beskyttelse av rettighetene og frihetene til andre.”

Sensur av alle LGBTI-aktiviteter som ble proklamert under unntakstilstanden ble nylig tilbakekalt av forvaltningsdomstolen. Forbudene fungerer imidlertid fortsatt. Et universitet i Ankara uttalte videre at LGBTI-arrangementer og arrangementer som skal gjennomføres innenfor samme tematikk og planlegges å bli holdt på universitetet, ikke vil bli tillatt.

Politiet angriper den 9. “pride-marsjen”
Politiet blokkerte et universitetscampus før den 9. pridemarsjen som allerede var blitt erklært forbudt av universitetsledelsen. Politiet angrep studenter som forsøkte å delta i marsjen. Ved å blande seg med studentene som hadde samlet seg for å marsjere, anholdt politiet 17 studenter og en student ble skadet i hodet med en gummikule skutt av politiet.

Tyrkisk valgråd kunngjør en “begrunnet beslutning”
Det tyrkiske valgstyret (YSK) har kunngjort årsaken til avgjørelsen om å avlyse valget av borgermester i Istanbul 16 dager etter at valget ble dømt ugyldig.  Beslutningen inneholdt ingen informasjon angående påstanden om at stemmene på Erdogans parti, Justis- og utviklingspartiet (AKP) var blitt stjålet.

Ingen forklaringer ble gitt på årsaken til at en av fire stemmer i konvoluttene ble kansellert og de andre tre ble akseptert. Det øverste valgstyrets leder, Sadi Güven, har uttalt at det ikke var noe juks med stemmesedlene selv om det, ved 754 valgurner, var personer som ledet arbeidet uten å være offentlige tjenestemenn og at det blant disse var hele 1104 AKP-medlemmer som hjalp til ved 750 av urnene.

YSK-formann Sadi Güven og tre rådsmedlemmer har lagt inn merknader om innvendinger mot beslutningen. «Innvendinger som er kommet etter at alle stemmer er avgitt, kan ikke brukes som et argument for kansellering etter at valget er gjennomført,” uttalte Güven.

Konstitusjonsdomstolen uttaler at Osman Kavala ikke er blitt utsatt for rettighetsbrudd
Konstitusjonsdomstolen (AYM) har avvist en søknaden fra forretningsmann Osman Kavala, som ble arrestert 1. november 2017 i forbindelse med demonstrasjonene i Gezi-parken i Istanbul.

Kavala hadde søkt Konstitusjonsdomstolen fordi han mente at hans «rett til personlig frihet og sikkerhet» ble krenket fordi han ble offer for en ulovlig arrestasjon, samt at han kun hadde begrenset tilgang til etterforskningsdokumentene og at evalueringen av arrestasjonen hans ble gjennomført uten at han var til stede i retten. Høyesterett besluttet at det ikke var begått rettighetsbrudd i saken mot Kavala med 10 stemmer mot 5. Se også Tyrkia-nytt nr. 3-2019, nr. 9-2018 og nr. 7-2018.

Syv dømt til fengsel i Özgür Gündem-saken
I søksmålet mot den stengte avisen Özgür Gündems redaksjoner, administrerende redaktør og 20 forfattere, ble syv personer dømt til totalt over 15 års fenges for «å gjennomføre ulovlig organisasjonspropaganda». Se også Tyrkia-nytt nr. 4-2019, nr. 3-2019 og nr. 9-2018.

Tyrkia-nytt er en redigert utgave på norsk av de siste nyhetene fra våre tyrkiske kontakter og samarbeidspartner, Initiative for Freedom of Expression, Bianet og dokuz8NEWS når ikke andre er kreditert. Tyrkianytt blir distribuert til våre medlemmer, samarbeidspartnere, media, etc. En oversikt over nyhetsbrevene fra Initiative for Freedom of Expression finnes her. Nærmere informasjon om enkeltsaker: Freedom of Expression Weekly Bulletin/Düşünce Suçuna, epost: dusunthink@gmail.com.

Redigert og oversatt fra engelsk av Carl Morten Iversen.

Tyrkianytt - Nr. 4/april 2019

Fredsakademikere – rettsakene fortsetter
Antall akademikere som er blitt dømt for «å gjennomføre ulovlig organisasjonspropaganda» ved å signere et fredsopprop, var i midten av mars oppe i 156. I høringer holdt i midten av mars ble en professor dømt til to år og seks måneders fengsel.

Ytterligere ti akademikere ble dømt til fengsel fra ett år og tre måneder og opp til to år og seks måneder senere i samme måned. Dermed nådde antallet dømte akademikere 167. I slutten av mars ble ytterligere åtte dømt og i midten av april var totalt 180 akademikere dømt til fengselsstraffer for å ha undertegnet oppropet. Ytterligere informasjon og oversikt over rettssakene finnes på denne lenken.

For første gang i disse sakene har en dommer vært uenig i en dom og har uttalt:  «For at en person skal kunne tiltales for “propaganda for en terrororganisasjon”, må organisasjonens metoder som involverer vold og trussel legitimeres, roses eller oppfordres. Ytringsfrihet gjelder ikke bare for informasjon og ideer som er velkomne, eller uttalelser som kan ignoreres fordi de kan sies å være ufarlige og ubetydelige, men det må også gjelde angrep, sjokkerende, forstyrrende eller diskriminerende ideer, noe som er et krav til mangfoldet, toleransen og åpenheten som danner grunnlaget for et demokratisk samfunn.”

Myndighetene trakasserte opposisjonskandidater før valget
Dager før lokalvalgene ble kandidater fra opposisjonspartiene kontinuerlig og målrettet truet av myndighetene, særlig av Erdoğans meningsfeller. Media som støtter myndighetene spredde negativ informasjon om kandidatene, såkalt ”tagging.» Navn, bilder og informasjon om kandidatene innhentet av regjeringen på 325 personer ble offentliggjort. Navn på slektninger av kandidatene ble også offentliggjort på en anklagende måte. Informasjon om hver enkelt kandidat ble offentliggjort når det gjaldt ulike aktiviteter, som for eksempel å besøke en slektning/venn som var blitt arrestert på grunn av ulovlig organisasjonsmedlemskap.

Özgür Gündem-eier Kemal Sancılı løslatt
Avisen Özgür Gündem eier, Kemal Sancılı, ble løslatt etter den siste høringen i saken mot avisens skribenter, forfattere og redaksjonelle styremedlemmer. Avisen ble tidligere stengt gjennom en juridisk resolusjon.

Etter frigivelsesdommen ble Sancılı sendt tilbake til fengselet da han måtte fullføre en annen fengselsdom. I forbindelse med søksmålet er avisens forfattere og redaksjonelle medlemmer, Filiz Koçali, Aslı Erdoğan, Necmiye Alpay, Ragıp Zarakolu, sjef Zana (Bilir) Kaya, administrerende redaktør İnan Kızılkaya, forfatter Eren Keskin og styremedlem Bilge Aykut,  i retten sammen med Sancılı, anklaget for å «forstyrre statens territoriale integritet», «å gjennomføre væpnet propaganda for en terrororganisasjon » og «etablere en ulovlig organisasjon for å begå lovbrudd.» Neste høring er planlagt til 3. juli 2019.

Freemuse: Unntakstilstanden stoppet kunstnerisk frihet i Tykia
Organisasjonen for ytringsfrihet for musikere, Freemuse, har rapportert om trykket og restriksjonene mot musikere over hele verden med tittelen «Status for kunstnerisk ytringsfrihet 2019.» Rapporten beskriver 673 episoder i 80 land i løpet av 2018, med stor vekt på Tyrkia.

Ifølge rapporten ble mer enn 30 kunstnere og kulturarbeidere arrestert i Tyrkia i fjor. Gjennom fengsling av ni artister i Tyrkia, plasserer landet seg blant de ledende, der mange artister blir rettsforfulgt og dømt til fengsel eller sensurert.  Freemuse antyder at en rekke tvilsomme lovbestemmelser brukes i mange land for å hindre kunstnere i å uttrykke seg. Som eksempler på dette viser rapporten til at fire artister ble dømt til fengsel i Tyrkia for å ha ”fornærmet presidenten» og 13 kunstnere var i retten anklaget under den såkalte antiterrorlovgivningen. 10 av de 286 tilfellene av sensur innen musikk, visuell kunst, film, teater, litteratur og dans fra 60 land foregikk i Tyrkia. Vennligst klikk her for hele rapporten.

Protestforbud
Myndighetene i Muş, hvor Folkets Demokratiske Parti (HDP) protesterte mot de lokale valgresultatene, forbød alle møter, demonstrasjoner og pressemeldinger i femten dager etter valget. Beslutningen ble basert på «potensielt provoserende protester» og «potensiell konflikt med den offentlige orden». I Iddır, hvor HDP vant lokalvalget i henhold til uoffisielle resultater, ble det kunngjort et 15 dagers protestforbud.

Human Rights Watch: «Retten til en rettferdig rettssak er under press”
Human Rights Watch har undersøkt rettssakene som er igangsatt mot 168 advokater i Tyrkia de siste tre årene og har lansert en rapport med tittelen «Advokater og retten til forsvar er under press i Tyrkia.» Rapporten avslører at rettsmyndighetene trakk forbindelser mellom advokatene og deres klienters forbrytelser, og rettsforfulgte advokatene gjennom etterforskning, samt vilkårlige fengslinger og arrestasjoner.

HRW-direktør for Europa og Midt-Østen Hugh Williamson uttalte at erfaringene med Tyrkia avslører alvorlighetsgraden i situasjonen i dagens tyrkiske rettssystem og uttalt at denne situasjonen må bekymre alle – både i Tyrkia og i det internasjonale samfunnet. Man kan lese hele rapporten på denne lenken.

Den ”kriminelle” (!?) Ayşe Çelik er igjen i fengsel!
Konstitusjonsdomstolen fant ikke tid til å gjennomgå Ayse Celiks søknad i tide, suspensjonsperioden for straffefullføring ble avsluttet, og Ayse Celik er derfor blitt fengslet igjen. Ayşe Çelik ble dømt for å si «Barn dør, ikke vær stille» på et TV-show. Hun ble anklaget for «å utføre propaganda for en terrororganisasjon». 38 andre rettighetsforkjempere fra Istanbul, Ankara og Izmir erklærte at de skrev under på Ayşe Çeliks uttalelser, men bare Ayşe Çelik ble dømt og fengslet.

Dommen var basert på følgende spørsmål: «Det er åpenbart at PKK står bak volden, hvorfor nevnte du ikke det?” Hun ble altså ikke dømt for sine uttalelser, men for det hun ikke hadde sagt. Hennes dom ble suspendert to ganger fordi hun nettopp hadde fått barn. Men hennes søknad til Konstitusjonsdomstolen ble ikke vurdert i tide før suspensjonsperioden var avsluttet. Derfor måtte Ayşe Çelik i fengsel igjen, og hun måtte forlate sin halvannet år gamle datter.

Ayşe Çelik er faktisk fengslet på våre vegne. Fordi det var «fred» som var tiltalt gjennom Ayşe Çelik, og ytringsfriheten ble krenket. Ingen av oss er frie mens hun er i fengsel og borte fra datteren sin. Vi oppfordrer forfatningsdomstolen til å gjennomgå og avgjøre Ayşe Çeliks søknad. Les støtteuttalelsen på denne lenken (engelsk tekst følger etter den tyrkiske).

Retssaker mot 17 “ulydige sivile” som støtter fredsakademikerne
Rettssaker mot 17 personer er blitt gjennomført, inklusive talsperson Şanar Yurdatapan i “Initiative for Freedom of Expression. Disse 17 hadde uttalt at de støttet fredsakademikerne. Høringsplanen for de “ulydige sivile”, som er anklaget og der myndighetene krever fengsel på opptil fem år for «å gjennomføre ulovlig organisasjonspropaganda» finner du på denne lenken.

Tyrkia er rangert som nr. 157 i Journalister uten grensers oversikt over pressefrihet
Journalister uten grenser (RSF) lanserte nylig sin årlige World Press Freedom Index, og Tyrkia ble rangert som nr. 157 blant 180 land ( nr. 1 = størst pressefrihet), samme rangering som i fjor. “Rettssikkerhet er kun et svakt minne i “Det nye Tyrkia» der presidentens myndighet er overordnet alt. Tyrkia er verdens største fengsel for profesjonelle journalister. Å tilbringe mer enn ett år i varetekt før rettssaken starter er nå den nye normen, og lange fengselsstraffer er vanlige, i noen tilfeller livsvarig fengsel uten mulighet for løslatelse,» står det i rapporten. Les hele rapporten på denne lenken.

Høring i saken mot Özgür Gündems stedfortredende redaktører Fincancı, Önderoğlu og Nesin
Den tiende høringen i søksmålet mot Tyrkias menneskerettighetsstiftelse (TIHV) ved styreformann Prof. Dr. Şebnem Korur Fincancı, Reportere Uten Grensers (RSF) Tyrkia- representant Erol Önderoğlu og forfatter Ahmet Nesin, tiltalt for «å gjennomføre propaganda for en terroristorganisasjon» gjennom deltagelse i aksjonen der de gikk inn som “stedfortredende redaktører» for avisen Özgür Gündem, ble nylig avholdt i Istanbul.

I sin forsvarstale under høringen uttalte Önderoğlu: «Dette søksmålet er et eksempel på presset mot menneskerettighetsforkjempere og journalister i Tyrkia, som har blitt svært omfattende. Et demokratisk samfunn kan ikke eksistere uten at mediene produserer arbeid uten å bli presset,” sa Önderoğlu videre. Neste høring av saken er planlagt 17. juli 2019. Les hele talen til Önderoğlu på denne lenken og styremedlem Ingeborg Sennesets rapport fra hele rettsaken her.

Konstitusjonsdomstolen: «Samtaler om ikkevoldelige møter kan ikke straffes”
Konstitusjonsdomstolen (AYM) har nå uttalt at en forbudt kunngjøring fra arrangørene av en demonstrasjon som ble arrangert i Ankara i 2015, var et brudd på retten til møter og demonstrasjoner. I uttalelsen ble det understreket at invitasjoner til ikke-voldelige møter ikke kan forbys.

Radiokanal straffet for å bruke ordet “Kurdistan”
Radio- og TV-bransjens øverste råd (RTÜK) har straffet kanalen Tele1 med en bot på to prosent av sitt reklameoverskudd og midlertidig stenging av sendinger to ganger. Grunnen til dette er at de har ha sendt en tale av formannen i People’s Democratic Party (HDP) – Sezai Temelli – som inkluderte ordet «Kurdistan» i talen. Straffen var basert på bestemmelsen om at publikasjoner og sendinger «ikke kan være imot eksistensen og uavhengigheten til Tyrkias regjering, og prinsippene og reformasjonene til Atatürk”, slik de er definert i artikkel 8 i loven.

Tyrkia-nytt er en redigert utgave på norsk av de siste nyhetene fra våre tyrkiske kontakter og samarbeidspartner, Initiative for Freedom of Expression, Bianet og dokuz8NEWS når ikke andre er kreditert. Tyrkianytt blir distribuert til våre medlemmer, samarbeidspartnere, media, etc. En oversikt over nyhetsbrevene fra Initiative for Freedom of Expression finnes her. Nærmere informasjon om enkeltsaker: Freedom of Expression Weekly Bulletin/Düşünce Suçuna, epost: dusunthink@gmail.com.

 

Redigert og oversatt fra engelsk av Carl Morten Iversen

«Velkommen til Kafkas hus»

Erol Önderoğlu, and Şebnem Korur Fincancı, after trial hearing on15 April 2019. Photo: Ingeborg Senneset / Norsk PEN

Det er varmt og klamt i salen, enda så moderne bygget er. Sal nummer 13 i etasje fem av ingen aning. Hvis noen husker den ekle scenen fra Matrix hvor man ser endeløse rekker av kokonger, er dette domstolversjonen. Rettssal på rettssal på rettssal fyller Europas største rettsbygning. Utsiden minner mest om en forvokst flyplass. Bare uten flytårn eller fremtidsutsikter.

Av Ingeborg Sennerset, retssaksobservatør for Norsk PEN i Tyrkia.

Vi er tre som har presset oss sammen på to stoler. Den norske ambassadens utsendte, en menneskerettaktivist som tolker for oss og jeg. Domstolen kunne valgt en større sal, men det ville betydd mer plass for Erol Onderoglu og hans medtiltaltes støttespillere. Det er mer behagelig at de aller fleste må vente ute på gangen.

Noen meter foran meg står Tora Pekin, en av forsvarsadvokatene fra sist gang jeg var her som observatør, under Cumhuriyet-saken. Der var 14 journalister og ansatte i en av de få gjenværende regimekritiske avisene i Tyrkia dømt til åtte års fengsel for angivelig «støtte til terrorgrupper». En dom som ble fordømt som et angrep på uavhengig journalistikk.

Mange tusen av Tora Pekins advokatkolleger har enten mistet jobben eller flyktet landet. Han står der fremme og samler papirene sine for nok en rettssak.

De fire dommerne sitter et par meter over oss andre. Det er greit i den store salen under fengselet hvor avstandene er mer som en fotballbane og man gjerne vil se dem som skal dømme, men på disse få kvadratmeterne føles det mer som kan falle over oss. Tre av dem kunne uten problemer løst ungdomsbillett.

På samme måte som advokater, lærere og andre akademikere, er dommere blitt avsatt over en lav sko. Høyt utdannede mennesker måtte selge sitroner på gata. Da domstolene ikke kan stå tomme gitt de mange rettergangene, er de fylt med nyansatte som er knapt ferdige med studiene.

Erol står foran dem for endelig å få holde sin forsvarstale. Han tordner løs, han har ventet 30 lange måneder på dette. Det eneste tyrkiske ordet jeg forstår, er «terrorpropaganda». Resten hvisker tolken meg fortløpende.

«Jeg har skrevet mer enn 10.000 artikler, ingen kan jeg dømmes for.» «Å være redaktør i solidaritet i én dag er ikke en forbrytelse.» «Jeg tror ikke dere er veldig velinformerte om menneskerettigheter.» «Er det det rettferdig at vi er on trial for den ellevte eller tolvte gangen?» «Vi har til nå gitt 2,5 år av livene våre. Hvor mye lenger?»

Etter side seks avslutter Erol sin forsvarstale med å kreve straffrihet, for han har ikke gjort noe galt. Han ber dommerne om at tiltalen frafalles. Men Erol kan først som sist legge en stein til i haugen av utsettelser, uthalelser og mental tortur, for dommerne vil ikke gi ham svar før 17. juli.

Livet er fortsatt i varetekt. Imens kan enhver som ønsker å ytre seg fritt måtte tenke over spørsmålet om det er verdt friheten.

Først da vi reiser oss fra den klamme tilhørerbenken legger jeg merke til det store, svart- og gullfargede bilde av Ataturk som henger bak dommerne som en Gud og ser ned på oss. Under står det noe i caps lock.

Selv om retten er hevet og alle nå snakker med vanlig stemme igjen, hvisker tolken når hun oversetter ordene:

«Rettferdighet er fundamentalt»

Artikkelen er hentet fra Ingeborgs Facebook
, med forfatterens tillatelse.

13. mars: Turkey after the 2016 coup attempt

Tid: 13. mars kl 14-18.00
Sted: Fritt Ord, Uranienborgveien 2, Oslo

The European Court of Human Rights (ECHR) has rejected over 25,000 cases following the 2016 coup attempt. The rejections are justified by the ECHR requirements that national remedies must be exhausted for cases to be appealed to the court.

The Rule of Law in Turkey today has been severely eroded. Lawyers, judges, prosecutors and journalists have in great numbers been dismissed, silenced and prosecuted. Many of them have been detained and sentenced to jail varying from 6 to 15 years.

Can the ECHR be an efficient institution for the pending cases triggered by the coup attempt?

PROGRAM
Part 1: The Purge – Inside Erdogan`s New Turkey
Nilas Johnsen, journalist for the newspaper VG and author of the recent published book «Erdogan: Tyrkias Nye Sultan»

Part 2: The myth of domestic legal remedy for judges, lawyers and journalists
Rona Aktas, former judge from Turkey presently in Belgium
Caroline Stockford, Turkey Advocacy Coordinator for the Vienna-based International Press Institute (IPI)
– Two representatives from Arrested Lawyers Initiative
Tony Fischer, Chair of the Human Rights Committee at the Law Society

Part 3: The role of the European Court of Human Rights
Erik Møse, Norway’s former judge of ECHR
Arnfinn Bårdsen, Norway’s present judge of ECHR

The seminar is open and free of charge.

Arrangører: Norsk PEN, Dommerforeningen, ICJ Norge, Juristforbundet, Advokatforeningen og Politijuristene.

15. februar: Får han sjå verda igjen?

Dato: 15.02.2019
Tid: 17.00 – 17.45
Stad: Alver, Litteraturhuset Bergen
Pris: Gratis

ENDRING I ARRANGEMENTET:

Yasemin Çongar har dessverre måtte avlyse. VG-journalist Nilas Johnsen, som er aktuell med boka Erdogan: Tyrkias nye sultan, steppar inn for Congar for å samtale med Jørgen Lorentzen om Tyrkia, Ahmet Altan, og si nye bok. Samtalen blir på norsk.

Som alle opposisjonelle i Tyrkia gjekk Ahmet Altan alltid til sengs i redsel for at at det skulle ringe på døra ved daggry.

Ein morgon i 2016 gjorde det det. Sidan har den kjende forfattaren og journalisten vore i fengsel, urettmessig dømt på livstid for å deltatt i kuppforsøket i Tyrkia i 2016. No kjem hans siste bok, skriven i fengsel, Eg kjem aldri til å sjå verda igjen, på norsk. Altan, som sjølv er invitert til festivalen, blir representert av hans ven og omsettar til engelsk, Yasemin Çongar. Ho møter tyrkiakjennar og direktør i Heddastiftelsen Jørgen Lorentzen til samtale.

«They may have the power to imprison me, but no one has the power to keep me in prison. I am a writer.»

I samarbeid med LittfestBergen og Forleggerforeningen/Samlaget.

Samtalen vil vere på engelsk.

Gratis

ERDOĞANS SOVENDE TERRORISTER

Tyrkiske domstoler bryter systematisk og regelmessig journalisters rett til å få en rettferdig rettssak. Dette framgår av et prosjekt med observasjoner av rettssaker utført av Tyrkia-baserte Media and Law Studies Association (MLSA) og International Press Institute (IPI) – et globalt nettverk av redaktører, medier og journalister som kjemper for pressefrihet.

Dette var temaet for en konferanse med tittelen Turkey: The Myth of Domestic Legal Remedy for Journalists som ble arrangert av IPI i Europaparlamentet i Brüssel den 29. januar. Panelet hadde fire innledere:

Şerife Ceren Uysal, advokat og fakultetsmedlem ved Ludwig Boltzmann Institute of Human Rights, Wien
Veysel Ok, menneskerettsadvokat og stifter av Media Law Studies Association (MLSA)
Ahmet Insel, professor og tidligere fakultetsmedlem ved Galatasaray-universitetet samt ved Sorbonne, og spaltist i Cumhuriyet
Mehveş Evin, journalist i Artı Gerçek

SYSTEMATISKE OBSERVASJONER
MLSA og IPI har observert 90 rettssaker over en periode på seks måneder, fra juli til desember 2018, i ti forskjellige provinser i Tyrkia. De aller fleste av de tiltalte var journalister, men også advokater, akademikere og kunstnere satt på tiltalebenken. 72 prosent av anklagene dreide seg om angivelige terrorhandlinger, mens resten i all hovedsak var relatert til påståtte ærekrenkelser. Observasjonene viser utvetydig at tyrkiske domstoler ikke respekterer grunnleggende forutsetninger knyttet til tiltaltes rettigheter som er garantert i tyrkisk forfatningslov, samt Europakonvensjonen om menneskerettigheter (EVRM) og vedtak fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). Noen viktige og sentrale funn fra rettsobservasjonene:

i) I 34 prosent av rettssakene ble de anklagede fratatt retten til å være fysisk tilstede i rettssalen. Isteden måtte de fra sin fengselscelle benytte en videokonferanseløsning kalt SEGBIS som i noen tilfeller ikke fungerte i det hele tatt, slik at de ikke fikk med seg noe som helst av det som foregikk i rettssalen.

ii) 27 enkeltsaker ble ført for retten uten at de tiltalte fikk være tilstede. Over halvparten av de tiltalte hadde da tilbrakt mer enn ett år i varetekt før selve rettssaken. Denne typen varetektsfengsling bryter klart med tyrkisk lov og har blitt fordømt av EMD. Videre viste observasjonene at domstolene gjentatte ganger unnlot å følge pålegg nedfelt i tyrkisk lov som forbyr å holde tiltalte personer fengslet under selve rettssaken.

iii) I 41 prosent av sakene overprøvde myndighetene rettsvesenets prosedyrer og foretok endringer i panelet av dommere som egentlig var tildelt saken. Dette bryter med lovens prinsipp om krav til domstolenes uavhengighet og upartiskhet.

iv) I 45 prosent av tilfellene fikk ikke tiltalte føre samtaler med sin forsvarer på tomannshånd, slik loven uttrykkelig sier. Dette innebærer at aktoratets representanter forble i rettssalen under drøftelser mellom tiltalte og forsvarer.

v) I 36 prosent av rettssakene var de tiltalte påført håndjern, noe som også er i strid med tyrkisk lov.

vi) De fleste høringene ble forsinket, i noen tilfeller i flere timer, og rettsmøtene ble ofte negativt påvirket av endeløse tekniske problemer og elementære feil på kommunikasjonsutstyr.

SYSTEMATISK FORFØLGELSE OG FALSKE ANKLAGER
Funnene i undersøkelsen frambringer også dype bekymringer hva angår kvaliteten på bevisene som brukes til å rettsforfølge journalister i Tyrkia. I 77 prosent av sakene var grunnlaget for anklagene at de hadde produsert helt alminnelig nyhetsstoff som i et demokratisk samfunn ville bli regnet som en selvsagt del av en journalists jobb og virke: Nyhetsreportasjer, intervjuer, spalter, kommentarer og referater fra samtaler med kilder. Alt dette ble isteden brukt som bevis for å rettferdiggjøre fortsatt varetektsfengsling. I de resterende tilfellene besto ”bevisene” hovedsakelig av anonyme vitnesbyrd eller opptak som visstnok påviste at de tiltalte hadde deltatt i illegale pressemøter eller demonstrasjoner. Aktoratet fabrikkerer anklager som de tiltalte ikke har noen som helt mulighet til å forsvare seg mot, da de ikke aner hvem som har kommet med påstandene eller om de i det hele tatt er framsatt.

I skrivende stund er 155 journalister bak lås og slå i Tyrkia. Etter kuppforsøket i juli 2016 eskalerte en allerede pågående nedbrytning av ytringsfriheten og pressefriheten i landet. Til tross for at unntakstilstanden ble opphevet i juli 2018 er Tyrkia ikke i nærheten av å framstå som et land med grunnleggende rettigheter for journalistikk og en fri presse. Det er omverdenens plikt å påpeke dette i alle relevante fora – høyt, tydelig og hyppig.

YDMYKELSER
Observasjonene viser at Tyrkias journalister ikke bare blir straffet og fengslet for sitt arbeid på bakgrunn av helt grunnløse anklager, men at de også blir nektet grunnleggende rettigheter som de ifølge landets egne lover har krav på i denne typen straffesaker. Dommerne er ofte helt nyutdannede unge jurister på 23-24 år som iskaldt bruker denne typen rettssaker som redskap for å fremme sin egen karriere. Jo flere ”terroristjournalister” de kan fengsle, jo høyere stiger deres anseelse i det regjeringstro rettsapparatet, og veien ligger dermed åpen for forfremmelse og velstand. Det er ydmykende for fredelige, opplyste og seriøst tenkende mennesker som bare har utført sin simple plikt som journalister å bli behandlet som dubiøs forfatningsfiende av en ung jypling i dommerkappe. Tyrkiske domstoler motarbeider målbevisst landets journalister og setter hele yrkesgruppen under et umenneskelig press. Det er derfor på høy tid at EMD fokuserer enda sterkere på alle de sakene som kontinuerlig dukker opp i Tyrkia. Man kan ikke la dumhet og inkompetanse ruinere et så viktig land uten å kjempe imot med nebb og klør.

EN ANNONSERT NORMALISERING
IPIs undersøkelse av ytringsfrihetsrelaterte tyrkiske rettssaker fant sted på et avgjørende tidspunkt. For det første hadde regjeringen akkurat da annonsert en normalisering og gjeninnføring av demokratiske standarder etter unntakstilstanden og den markante forverringen av pressefriheten som fulgte kuppforsøket i juli 2016. Mange hadde håpet at spesielt de lange, vilkårlige varetektsfengslingene i forkant av rettssakene skulle opphøre, men de tok helt feil. Dette har bare fortsatt med full styrke. Istedenfor en unntakstilstand har man innført lover, forordninger og praksiser som en erstatning for det betente ordet unntakstilstand, men det viser seg at disse nye lovene i praksis gjør at landet fungerer på samme måte som under unntakstilstanden.

I løpet av flere møter med representanter for regjeringen har IPI blitt fortalt at den nasjonale sikkerhetssituasjonen fortsatt er så farlig at disse restriksjonene overfor mediene er helt nødvendige og dermed rettferdiggjør de tiltakene som er satt inn fra myndighetenes side. Selv om IPI anerkjenner at Tyrkia har sikkerhetsmessige problemer de må beskytte seg mot, framhever organisasjonen at mange tiltak framstår som fullstendig overdrevne. Som for eksempel fengslingen av over 150 journalister og kriminelle, samt krasse beskyldninger og heftige prosesser mot flere hundre andre, eller det å umuliggjøre deres vanlige arbeidsoppgaver som journalister. Den  nærmest komplette kontrollen over 90 prosent av landets medier som Erdoğans regjering har skaffet seg kan ikke rettferdiggjøres av såkalte krav til sikkerhetsforordninger mot potensielle terrorangrep. Disse innskjerpingene representerer et særdeles alvorlig brudd med internasjonale standarder for pressefrihet som Tyrkia selv har ratifisert.

I tillegg til det store antallet journalister som har mistet jobbene sine i kjølvannet av unntakstilstanden, hvor det ble framsatt grove anklager mot mer enn 200 medier, kan en rekke journalister som IPI har snakket med fortelle at de daglig opplever en konstant følelse av sensur og derigjennom selvsensur med det til følge at de ikke kan utføre sitt helt alminnelige arbeid som nyhetsformidlere – de er ikke lenger journalister, men nikkedukker. De regjeringstro 90 prosent av mediene produserer en konstant strøm av insinuasjoner og anklager mot de få uavhengige mediene som er igjen. Det foregår en mistenkeliggjøring uten sidestykke i det moderne Tyrkias historie.

REFORM ACTION GROUP
I et landskap hvor både sivilsamfunnet, internasjonale standarder for pressefrihet og diplomatiske kanaler har mislyktes i å innlede en konstruktiv dialog med den tyrkiske regjeringen, som ville kunne lede til en seriøs reformprosess med formål å gjeninnføre demokratiske standarder i landet, er det i utgangspunktet et glimt av håp i det å erfare at Tyrkia har revitalisert et utvalg på ministernivå kalt Reform Action Group, som i sin tid ble stiftet for å tilpasse det tyrkiske samfunnet til en europeisk standard med formål EU-medlemskap. Men dette arbeidet går ekstremt langsomt framover, og er dessuten preget av et totalt fravær av transparens – man får ikke vite noe om hva som foregår der bortsett fra vage og uforpliktende uttalelser fra intetsigenhetens øverste hylle – og opposisjonen er helt utestengt fra å få være med. Så selv om initiativet i utgangspunktet høres fint ut, er det foreløpig svært lite som kommer ut av det annet enn et spill for galleriet. Så lenge Tyrkia ikke klarer å signalisere til omverdenen at de mener alvor med å gjennomføre reformer som plasserer landet innenfor grenseverdiene av internasjonale standarder for et demokratisk rettssystem, og at domstolene kan operere i henhold til landets eksisterende lovverk, uavhengig av hvilke partier som måtte sitte i regjering, vil et initiativ som Reform Action Group  kun framstå som betydningsløs fasadepynt myntet på internasjonale observatører og utenlandsk diplomati. Kort sagt: Fraværet av konkrete resultater og framskritt gir oss et klart inntrykk av at en politisk vilje til å slakke på jerngrepet rundt den uavhengige pressen ikke eksisterer.

LOKALVALGET I MARS 2019
Opposisjonelle partier og sivilsamfunnet er overbevist om at det kommende lokalvalget i mars 2019 vil bli en lakmustest for hvor sterkt Erdoğans AKP egentlig står i disse tider. Selv om det er et nærmest totalt fravær av alternative stemmer utenfor regjeringspartiet som får drive valgkampanje i medier av en viss størrelse, håper mange likevel at dette valget skal vise at flere og flere vanlige tyrkere begynner å så alvorlig tvil om Erdoğans evne til å løse den økonomiske krisen landet går stadig dypere inn i.

Fordi uavhengig journalistikk er nærmest fraværende i Tyrkia, vil IPI fortsette sitt arbeid med å støtte opp om det lille som er igjen, gjennom ulike former for kampanjer, mobiliseringer og informasjonsarbeid. IPI står i nær dialog med Europarådet, og er gjennom mange ulike kanaler en pådriver for at tyrkiske journalister i fangenskap skal få rettferdige rettssaker og bli satt fri fra fengslene. De sitter i dag innesperret fordi de har publisert ganske alminnelig journalistisk arbeid, og dette er en rettsstat uverdig.

SOVENDE TERRORISTER OG KAMPEN MOT LØKBANDEN
Erdoğan går nå så langt som til å si offentlig at han vil finne fram til og arrestere det han kaller ”sovende terrorister”. Dette uttrykket omfatter mennesker som leser aviser og magasiner som er kritiske til hans regime og som følger suspekte individer og grupper på sosiale medier. En slik paranoid tankegang kan bare føre ett sted, og det er til nasjonens undergang. Alle opplyste og intelligente mennesker emigrerer så sant de har mulighet. Det siste er at han nå også går til angrep på noe så grunnleggende som landets bønder – han kaller dem ”løkbanden” – og sier at de presser opp prisene på vitale råvarer og næringsmidler. Dette er en bevisst taktikk for å plassere skylden for den kraftige inflasjonen – som ligger på rundt 30 % årlig – hos andre enn den sittende regjeringen. Men når verdien av landets valuta er halvert på tre år sier det seg selv at all import av for eksempel landbruksmaskiner, kunstgjødsel og plantevernmidler blir dobbelt så dyr. Og skylden for dette verdifallet i valutaen ligger hos regjeringen og dens stormannsgale politikk. Man må huske at Tyrkia er et land som er helt avhengig av omverdenen for å kunne eksistere. De har ikke naturressurser som er store nok til at de kan vise fingeren til Europa og etablere sin egen øde øy. Økonomien er allerede sørgelig skakkjørt, og de er avhengige av å ha et noenlunde ryddig forhold til EU, ikke minst som handelspartner, for å kunne overleve. I dette punktet ligger det en håpsdimensjon: Vi kan ikke gi opp Tyrkia, og de kan ikke gi opp oss.

Øivind Hånes, Norsk PENs Tyrkiagruppe

Oslo, 4. februar 2019

 

 

2019 Tyrkia: Nedim Türfent

‘No matter what the price or consequence might be, we will never compromise from the magical creations of writing and of the written word. We would like to repeat once again our gratitude to PEN members, who have stood by us on this path.’ Nedim Türfent

A news editor and reporter at the pro-Kurdish Dicle News Agency (DİHA), Nedim Türfent was arrested on 12 May 2016 after covering clashes between the Turkish army and the armed Kurdistan Workers’ Party (PKK) in the predominantly Kurdish southeast of Turkey. Nedim Türfent spent nearly two years in solidarity confinement, during which time he was transferred to several prisons. In a letter addressed to Turkish columnists and dated 8 May 2017, he reported harrowing detention conditions in his four-meter-long prison cell, where he was denied access to TV, radio, books or newspapers and forced to read ‘the back of detergent boxes’ to pass time. He was formally charged with ‘membership of a terrorist organisation’ and ‘spreading terrorist propaganda’ 10 months after his arrest. Despite clear evidence of flagrant fair trial violations, Nedim Türfent was sentenced to eight years and nine months in prison for ‘membership of a terrorist organisation’ and ‘spreading terrorist propaganda’ on 15 December 2017. While waiting for a ruling on his case, Nedim Türfent spends his time studying Turkish, English and German and writing poetry.

In an open letter to the Turkish Minister of Justice Abdulhamit Gül, Norwegian PEN’s Writers in Prison Committee urges the Turkish authorities to release Nedim Türfent immediately and unconditionally.

*****************************************************

Minister of Justice Abdulhamit Gül
Ministry of Justice
Adalet Bakanlığı
06659 Ankara
Turkey

Oslo, 5th of January, 2019

Dear Sir,

I am writing to you on behalf of Norwegian PENs Committee for Writers in Prison.

On the 15th of December 2018 it was one year since news editor and reporter, Nedim Türfent, was sentenced to eight years and nine months in prison on trumped-up terrorism charges following an unfair trial, during which scores of witnesses said they had been tortured into testifying against him. Prior to his arrest in 2016, Nedim Türfent was covering Turkish military operations in southeast Turkey. He spent almost two years in solidarity confinement in harrowing detention conditions. His sentence was upheld on the 19th of June 2018 and his lawyers have lodged an appeal before the Constitutional Court. Determined to keep writing, Nedim Türfent started composing poetry while detained.

Norwegian PEN believes that Nedim Türfent is being imprisoned solely for the peaceful exercise of his right to freedom of expression and calls for his immediate and unconditional release.

We are also calling on the Turkish authorities to end the prosecution and detention of journalists simply on the basis of the content of their writing or alleged affiliations, and to immediately release all those held in prison for exercising their rights to freedom of opinion and expression.

Yours sincerely,

Øivind Hånes
author

Member of Writers in Prison Committee
Norwegian PEN

COPY:
The Norwegian Ministry of Foreign Affairs
The Turkish Embassy in Oslo

Rapport: Pressefrihet og rettssikkerhet i dagens Tyrkia

 ”Det er en hårfin linje mellom journalistikk og terrorisme”

Turkey’s Media Under Siege (Berlin, November 28) @IPI

Seminar i Berlin 28. november 2018, Haus der Europäischen Union International Press Institute (IPI) inviterte den 28. november i samarbeid med den tyske avisa Die Welt til et nettverksarrangement i Berlin. Seminaret bød på paneldiskusjoner med ledende advokater, journalister og menneskerettighetsaktivister fra Tyrkia og Europa.

Konferansen hadde tittelen UNDER BELEIRING og formålet var å diskutere de skadene og problemene som er oppstått i kjølvannet av unntakstilstanden og påfølgende lovendringer. IPI er en internasjonal organisasjon som arbeider for pressefrihet og uavhengig journalistikk og består av redaktører, journalister og medieaktører fra hele verden. Ved å støtte hverandre og fremme felles verdier, kan man være pådriver for fri flyt av informasjon og nyheter.

Markus Spillmann – nestleder i IPI og mangeårig redaktør av den sveitsiske avisa Neue Zürcher Zeitung – innledet med å presentere et generelt bilde av situasjonen for nyhetsjournalistikk, ytringsfrihet og rettssikkerhet i dagens Tyrkia. Forholdene er som kjent begredelige og blir bare verre. Siden kuppforsøket i juli 2016 har intet mindre enn 53 aviser har blitt lagt ned og 162 journalister sitter fengslet. Uavhengige medier motarbeides med alle midler, og kritiske  journalister som ikke er fengslet har som regel utreiseforbud fra landet. Polariseringen i samfunnet er kolossal. Regimets maksime lyder: De som ikke er med er mot.

Første del av seminaret ble ledet av Caroline Stockford, juridisk koordinator hos IPI i Wien. Under en samtale med en av president Erdoğans nærmeste rådgivere tidligere i år fikk hun følgende beskjed: ”Det er en hårfin linje mellom journalistikk og terrorisme.” Når dette er regjeringens uttalte syn på uavhengig nyhetsformidling, skjønner vi både hvor viktig og hvor farlig journalistikken kan være. Fri flyt av informasjon er livsnødvendig for et demokrati og livsfarlig for makthavere som ønsker å knuse en opposisjon. 90 % av tyrkiske medier kontrolleres i dag av apparatet rundt president Erdoğan. Propagandaen er massiv, og det lille som er igjen av motstand gis stadig verre eksistensvilkår. Distribusjon av nyhetsmedier er også svært vanskelig. Hvordan kan man formidle nyheter og informasjon under slike forhold?

Mustafa Kuleli – generalsekretær i den tyrkiske journalistforeningen – sa at det i praksis har blitt så godt som umulig å drive en fri presse i Tyrkia. Dersom man kritiserer myndighetene blir man raskt svartelistet. Å være journalist har i seg selv blitt farlig og er dessuten en profesjon som ikke lønner seg. Gjennomsnittslønnen for uavhengige journalister ligger i dag på 300 – tre hundre – Euro i måneden. Er det verdt risikoen overfor seg selv og familien? Det har oppstått en ond sirkel som resulterer i stadig dårligere kvalitet på publikasjonene. På tross av dette opplever journalistforeningen en økende medlemsvekst, en trend som har pågått over flere år. Dette gir grunn til en forsiktig optimisme. Spørsmålet man må stille seg er hvordan man kan løse problemene med en stadig dårligere økonomi. Kuleli mener svaret ligger i flere ting, blant annet opplæringsprogrammer for digital publisering, mobilisering av økonomisk støtte fra andre europeiske land, samt ved å bygge en kjerne av lesere utenfor Tyrkias grenser. Man må formidle overfor utlandet at dersom man vil vite hva som foregår i Tyrkia, må man abonnere på digitale publikasjoner laget av uavhengige tyrkiske journalister. Svært mange tyrkere bor i utlandet. Det samlede antallet overstiger seks millioner og halvparten av disse – omlag tre millioner – bor i Tyskland. Dersom man klarer å skape et solidaritetsnettverk for uavhengig tyrkisk journalistikk ligger det et betydelig potensial i denne gruppen. Kuleli avsluttet med å si at han på tross av alle tilbakeslag likevel er optimist.

Bülent Mumay er tidligere digital redaktør i avisa Cumhyriet og fokuserte på alle vanskelighetene som har oppstått i forbindelse med produksjon og distribusjon av aviser.

Dette handler ikke bare om faren for å bli fengslet eller om pengeproblemer.  Skattemyndighetene lager utallige vanskeligheter for utgiverne, og dette er ikke noe som skjer kun med de opposisjonelle avisene – dette rammer alle aviser og publikasjoner, også de regjeringstro avisene får trøbbel. Disse regjeringstro avisene kritiserer ikke presidenten direkte for dette, men påpeker at mye burde ha vært annerledes. Problemene er endeløse, ikke minst på grunn av den aggressive polariseringen som regjeringen gir konstant næring til. Det finnes snart ikke nøytrale eller uavhengige medier i Tyrkia. Nasjonen har blitt delt i to; det er som om ekvator har lagt seg som en mur på midten av hele landet. På nittitallet fantes det nasjonalistiske aviser, men også politiske nøytrale aviser. Folkeavstemningen tidligere i år handlet om autokrati eller fortsatt demokrati. Mange mennesker skjønte ikke konsekvensene av hva de faktisk skulle stemme over. Resultatet er at Erdoğan nå har kontrollen over både den lovgivende, utøvende og dømmende makten. En klassisk oppskrift på innføring av diktatur. Mangelen på fri journalistikk gjør at folk flest ikke aner hva som skjer med de kritiske stemmene i landet.

Mumay kommenterte Kulelis idé om å skaffe finansiering fra utlandet med å si at selv om det finnes penger til drift i utlandet så er ikke det nok. Man kan ikke basere seg kun på dette. Selv om man skulle hente inn penger fra bidragsytere i Europa, vil det fortsatt være svært vanskelig å jobbe uavhengig. Små aviser trenger absolutt støtte, men man trenger først og fremst å mobilisere landets egne innbyggere. Den jevne tyrker skjønner ikke at den økonomiske krisen skyldes Erdoğans vanstyre, og svært mange regjeringstro journalister er ikke i stand til å skrive noe som ligner på fornuftige betraktninger om økonomi. Dersom Cumhyriet la ned sin papirutgave og kun lagde nettavis, ville denne bare bli stengt og journalistene ville få  utreiseforbud. Men dersom for eksempel BBC og Deutsche Welle produserte en tyrkisk versjon av sine nyheter, ville dette være mye vanskeligere å stenge. Fox News har vært etablert i Tyrkia i flere år, og de kan kritisere Erdoğan på en helt annen måte enn tyrkiske medier.

Nurcan Baysal er en kurdisk journalist og menneskerettighetsaktivist. I januar 2018 ble hun arrestert av tyrkisk politi i sitt hjem i Diyarbakır. Årsaken var hennes Twitter-meldinger som kritiserte Tyrkias militære operasjoner i Syria. Tungt bevæpnede sikkerhetsstyrker stormet uten forvarsel huset hennes og arresterte henne. I februar ble hun funnet skyldig i å spre falsk informasjon om tyrkiske sikkerhetsstyrker. Hun ble dømt til ti måneder i fengsel, men ble løslatt på betingelse av at hun ikke begår nye lovbrudd de neste fem årene. Baysal forklarte at det er ille nok å være tyrkisk journalist, men enda verre å være kurdisk sådan. Erdoğans regjering brøt forhandlingene med PKK i 2016, og dialogen er erstattet med full konfrontasjon. Baysal fortalte om hvordan hun har sett kurdiske journalister ligge døde på gata Diyarbakır. Eskaleringen av konflikten startet ikke med kuppforsøket, men med bruddet i forhandlingene mellom PKK og myndighetene. Man kan bli satt rett inn for å skrive gale ting på sosiale medier. Falske nyheter florerer og er vanskelige å avkrefte. Det er forbudt å ta med seg kamera i konfliktsoner. Omverdenen aner stort sett ikke hva som foregår i de kurdiske områdene sørøst i Tyrkia da det er meget vanskelig å komme seg inn der.

Çiğdem Toker er en respektert og erfaren journalist i avisa Sözcü som er Tyrkias fjerde største. Hennes fagfelt er økonomi. Under dette innlegget sviktet teknikken som ga oss utmerket simultanoversettelse gjennom hele konferansen, men den avsluttende delen av innlegget hennes handlet om at entusiasmen for journalistikken ikke lenger er tilstede i det tyrkiske samfunnet. Journalistikk blir sidestilt med opposisjon. Men for at journalistikk skal ha verdi må den selvsagt kunne være kritisk. Poenget er at folk har en soleklar rett til å få vite hva som foregår. Uten fri journalistikk, intet demokrati. Kriminalisering av journalister er i seg selv kriminelt, og Erdoğans mediemaskineri benytter enhver anledning til å kriminalisere opposisjonen. Journalistikkens kjerne er å undersøke og rapportere. Stille de spørsmålene som trengs for å få fakta på bordet, uansett hvor ubehagelig dette måtte være for et lands myndigheter.

Fatih Polat er sjefredaktør i Evrensel, en av de ytterst få opposisjonelle avisene som er igjen i landet. Han snakket om fengslingen av en kurdisk journalist som var på jobb i det kurdiske området. Sammen med flere andre observatører overvar han den påfølgende rettssaken. Forsvaret hadde meldt inn 24 vitner. 17 av disse fortalte at de hadde fått trusler om likvidering dersom de ikke trakk sine vitnemål. Dette er en skrekkelig, men helt vanlig praksis: Myndighetene truer vitner på livet. Anklagene er stort sett latterlige og fulle av fantasiske og surrealistiske påstander. En fengslet journalist fikk forlenget sin straff fordi han ville lære seg tysk på cella og fikk tak i ei lærebok i tysk. Dette var i seg selv ikke grunnlag for straff, men myndighetene reagerte på at det i denne læreboka forekom et kart der Tyrkia var inntegnet i for liten skala i forhold til resten av Europa: Det var fornærmende. Det er med andre ord ingen grenser for hva tyrkiske myndigheter kan oppfatte som krenkende. En uavhengig presse trenger et sivilsamfunn som støtter demokratiske prosesser som ikke er bundet til regjeringsapparatet. Så hvor går man herfra? Kanskje ved å si som Goethe: Dersom du fortsetter å gjøre det du tror på, vil løsninger komme.

PAUSE

Andre del av seminaret startet med en sekvens der Caroline Stockford, Erk Acarer og Fatih Polat snakket om en pågående aksjon for hvordan man kan støtte den opposisjonelle pressen i dagens tyrkiske virkelighet gjennom å abonnere på disse avisene.

Caroline Stockford kom nå med sitatet som er gjengitt over, nemlig at det er en hårfin linje mellom terrorisme og journalistikk. At dette kommer fra en av presidentens aller nærmeste rådgivere inngir selvsagt all grunn til å tro at de mener alvor. Stockford sa videre at IPI følger Tyrkia meget tett og gjør hva de kan for å hjelpe dem som er rammet. De reiser blant annet rundt i landet og følger rettssaker, noe som blir stadig mer komplisert og tidkrevende fordi myndighetene har begynt å fjerne rettssakene fra storbyenes rettssaler og heller legge dem til steder i provinsene, langt unna Istanbul og Ankara. Dette er fordi de håper at det da skal bli færre internasjonale observatører. Hun sa også at de opposisjonelle avisene så godt som aldri får annonser fra firmaer, fordi disse firmaene da frykter å miste kontrakter med regjeringsvennlige oppdragsgivere. Avisene minner derfor mer og mer om skoleaviser og  pamfletter. I tillegg til Cumhyriet er det Evrensel og BirGün som fortsatt eksisterer av frie aviser av betydning, og når man hører at opplagstallene er 14 000 for Evrensel og 5000 for BirGün innser man at dette ikke er all verden i et land med over 80 millioner innbyggere. Cumhyriet har for øvrig et opplag på rundt 60 000, noe som heller ikke kan kalles tapetsering av det offentlige rom.

Erk Acarer er journalist i BirGün. Han påpekte hvor vanskelig det er å tie med ting som man føler må sies, og likevel ikke kan si fordi det vil skaffe deg alvorlig trøbbel. Så hvorfor regner myndighetene dette som så farlig og må stoppes for enhver pris? Dersom du er oppegående journalist og informerer offentligheten om ting som regneringen ikke liker, vil du bli kalt enten en som støtter terrorisme eller stemplet som vaskekte terrorist. Dersom du skriver forsøksvis nyansert om PKK, er du terrorist og kan miste jobben og bli fengslet. Myndighetene kriminaliserer med dette journalisters ærlige arbeid. Under byggingen av den nye gigantiske flyplassen i Istanbul (for øvrig tegnet av et norsk arkitektfirma) som skulle ha åpnet i oktober florerte arbeidsulykkene på grunn av manglende sikkerhet og et vanvittig tidspress. Mange arbeidere døde og ble alvorlig skadet under arbeidene, og det brøt ut demonstrasjoner blant arbeiderne. Myndighetene svarte kontant med å arrestere over 400 arbeidere og fagforeningsledere. Over 30 av disse sitter etter det man veit fortsatt fengslet.

Fatih Polat er redaktør for Evrensel. Han oppsummerte nåværende status med å si at de siste par årene har 10 000 journalister mistet jobbene sine og 12 000 er arbeidsløse. Hver tredje journalist i landet er uten arbeid. Det er pandemonium av sensur, pengeproblemer, rettssaker og menneskelige tragedier. I tillegg til alt dette kommer den generelle økonomiske krisen i Tyrkia, hvor landets valuta har halvert seg på tre år. Det er lett å tenke at dette bare kan gå én vei. Ikke bare pengestøtte er avgjørende men også den mentale støtten og solidariteten fra utlandet oppleves som svært viktig.

Sammen gjorde disse tre oppmerksom på kampanjen som nå er lansert om at mennesker bosatt utenfor Tyrkias grenser kan tegne støtteabonnement på avisene Evrensel og BirGün. Lenke til denne finnes her: https://www.isubscribe.media/

Det er viktig å gjøre oppmerksom på at Evrensel og BirGün med dette avløser Cumhyriet som fokus for denne kampanjen.

——-

Tredje og siste del av seminaret ble ledet av Daniel-Dylan Böhmer og var viet Europas rolle i ivaretakelsen av grunnleggende rettigheter i Tyrkia. Böhmer er utenriksredaktør i Die Welt med Asia og Midtøsten som spesialfelt.

Nevşin Mengü er en frilansjournalist som tidligere jobbet som nyhetsanker i CNN Türk. Hun drøftet spørsmålet om hva omverdenen kan gjøre for å avhjelpe den svært vanskelige situasjonen. Hun påpekte at argumentene mot Tyrkia i dag er de samme som de i en årrekke har vært mot Iran. Skal man sanksjonere? Inkludere? Isolere? Alt dette har både fordeler og ulemper. Antakelig er det en kombinasjon av det hele som kan føre fram. Under valgkampen før folkeavstemningen appellerte Erdoğan til nasjonalfølelsen. Han demoniserte Europa og mante til kamp mot EU. Men når representanter fra EU kommer til Tyrkia er tonen en helt annen og halen logrer. Det er en politikk med to ansikter. Mengü mente at Tyrkia allerede har blitt et nytt Türkmenistan, om enn ikke så irreversibelt. Hovedproblemet er den voldsomme polariseringen. Hvis du ikke er Erdoğanist i dagens Tyrkia er du enten i fengsel eller arbeidsløs. Det finnes ikke lenger et politisk sentrum. Den som ikke er med er mot.

Sarah Clarke er rådgiver i PEN International og snakket om alle rettssakene hun i Tyrkia har bivånet som internasjonal observatør. Hun mente at dersom alle disse prosessene har noe til felles, må det være at anklagene stort sett er fri fantasi og rent oppspinn. Saken mot forfatteren Ahmet Altan, som endte med livstidsdom, hadde en tiltale på intet mindre enn 247 sider. Hun påpekte at det er noe Kafkask over disse prosessene. Man veit ikke hva man er tiltalt for, og når man endelig får opplest tiltalen er den hinsides enhver virkelighet; man veit ikke om man skal le eller gråte. 68 år gamle Altan satt isolert i åtte måneder før rettssaken kom opp og er nå innelåst 23 timer i døgnet på sin celle resten av livet. Hva dette gjør med et menneske kan man bare gjette seg til.

Rıza Türmen er en svært erfaren aktør i tyrkisk offentlighet. Han har bakgrunn som dommer i Den europeiske menneskerettsdomstolen (ECHR) i Strasbourg, har også vært Tyrkias  ambassadør til flere land og sitter i dag i det tyrkiske parlamentet som representant for det sosialdemokratiske partiet CHP – Det Republikanske Folkepartiet. Han fokuserte på unntakstilstanden som har ført til at 150 000 høyt kvalifiserte mennesker har mistet jobben og  passene deres er inndratt. Du våkner en morgen og finner navnet ditt på ei liste. I samme sekund veit du at livet ditt er ødelagt. EU ba Tyrkia om å nedsette en kommisjon for å behandle alle disse sakene individuelt, men talte for døve ører. Spørsmålet det hele koker ned til er følgende: Hvor langt er EU villig til å gå for å forsvare demokratiske verdier i Tyrkia? Dette er ekstremt komplisert diplomati fordi det eksisterer så mange divergerende interesser i de ulike medlemslandene, og ikke minst fordi Erdoğan holder Europa i et jerngrep med trusselen om å la alle flyktningene fra Asia og Afrika få fritt leide gjennom Tyrkia og dermed inn i EU, noe som vil helle rakettbensin på høyrepopulistenes bål, felle regjeringer ved neste valg og true hele det europeiske samarbeidet.

Tora Pekin er en av Tyrkias mest prominente advokater og forsvarte medarbeiderne i avisa Cumhyriet under rettssakene mot dem. Han takket for all solidariteten som strømmet inn fra utlandet under rettssaken – dette var utrolig viktig for å holde moralen oppe. Det er en massiv utfordring å stå imot de tyrkiske regjeringsvennlige mediene, og han mente at det er svært viktig for det som er igjen av fri tyrkisk presse å være synlige i europeiske parlamenter. Lage allianser, søke forbindelser som på en eller annen måte kan forhindre at den opposisjonelle pressen forsvinner fullstendig. Dette er kanskje enda mer betydningsfullt enn støtte fra regjeringer som sådan. Han trakk fram at to unge journalister måtte forlate Cumhyriet fordi de skrev om noe så ukontroversielt som  Panama-papirene. Årsaken var at det fantes forbindelser til Tyrkia som ikke tålte dagens lys i den tyrkiske offentlighet. På spørsmål fra salen om han selv fryktet å bli arrestert svarte Pekin at han ikke opplevde det som en trussel slik situasjonen er i dag. Mange advokater har blitt arrestert, men dette er folk som har forsvart personer som har begått terrorhandlinger eller blitt definert som Gülenister.

Tony Fisher er en høyt respektert engelsk jurist som leder menneskerettighetskomiteen i

Law Society of England and Wales. Han snakket om demoniseringen av opposisjonen og de destruktive følgene av dette. Myndighetene slynger ut anklager om terrorisme og fabrikkerer rettssaker uten grunnlag. 1500 advokater er arrestert siden kuppet, men mange av disse har havnet her fordi de – som Tora Pekin påpekte – har blitt definerte som Gülenister. Han påpekte at det faktisk hjelper at det internasjonale samfunnets flomlys skinner på Erdoğan og hans medsammensvorne. Situasjonen i Tyrkia har brakt jurister og dommere over hele Europa sammen. De kritiserer Tyrkia for et nærmest totalt fravær av respekt for lov og rett, og dette legger press på tyrkiske domstoler. Dette trykket må ikke opphøre.

Siste taler var Deniz Yücel, som fra 2007 til 2015 var redaktør i den Berlin-baserte avisa Die Tageszeitung (taz) før han i 2015 ble ansatt som Tyrkia-korrespondent for Die Welt. Yücel ble arrestert og satt i varetekt av tyrkiske myndigheter den 14. februar 2017, mistenkt for spionasje, oppvigleri og for å støtte en terrororganisasjon. Denne fengslingen fikk enorm oppmerksomhet i Tyskland. Både Angela Merkel og president Joachim Gauck gikk knallhardt ut og mente at dette betød slutten på Tyrkia som rettsstat. Yücel ble etter intenst internasjonalt press satt fri 16. februar 2018. Han ble aldri presentert for noen formell siktelse.

Yücel mente at dersom vi hadde vært samlet her for halvannet år siden, ville det ha vært mange flere mennesker i salen. Det kan synes som om folk i Tyskland har gått litt lei av Tyrkia, og det er kanskje ikke så rart – interessen for de fleste saksområder taper seg etter en viss tids eksponering i mediene – men samtidig må man huske at Tyrkia ikke er et fjernt land som Uganda eller Myanmar. Tyrkia er Tyskland nært, det bor tre millioner tyrkere i Tyskland, så interessen for Tyrkia er i utgangspunktet helt annerledes i Tyskland enn i alle andre europeiske land.

Yücel påpekte veldig tydelig at Tyskland reagerte kraftig og umiddelbart på at han ble fengslet. Dette har selvsagt å gjøre med at Yücel er et kjent navn i tysk offentlighet, og at han er korrespondent for en av landets mest profilerte aviser. Han ser tendenser til at mange tyskere har begynt å gi opp Tyrkia og tenker at landet er på vei til å bli et nytt Türkmenistan, at landet har kommet til et punkt der det ikke lenger kan reddes. Et påfallende sykdomstegn hos den tyrkiske regjeringen er at de går ut ifra at også andre regjeringer og nasjoner tenker som dem; de ser utelukkende verden med polariserte briller. Men slik er det heldigvis ikke. Man må huske at nesten halve befolkningen i Tyrkia er imot regjeringen. Vil vi la disse menneskene i stikken? Solidaritet begynner med empati og fortsetter med handling. Man trenger ikke bo i Tyrkia for å støtte det som er igjen av fri presse der, man kan også yte verdifull hjelp fra utlandet.

——-

Etter konferansen inviterte Caroline og IPI på lunsj i den tradisjonsrike restauranten Zollpackhof som ligger i en grønn oase nær regjeringskvartalet. Deniz Yücel bestilte Schweinshaxe (et stykke ovnsbakt svineknoke av monstrøs størrelse) og øl. Det var vanskelig ikke å bli slått av symbolikken i dette menyvalget.

Referent: Øivind Hånes

Basit / Simple / Så enkelt av Eren Özgür

Det er nesten et år siden forrige gang jeg kom hit, til familien min i Ayvalık. Da jeg skulle reise igjen, var det samme gamle visa; mor gråt og far satte opp ei mine som sa “hva skal det bli av deg, da, gutt?” Kanskje spør han seg sjøl om det samme. Familierelasjoner utvikler seg nesten svimlende fort. Alle setter sitt preg på de andre med sitt meningsløse strev, og vi tillater oss å gjøre det – her holder jeg ikke meg sjøl utenfor, jeg er også en del av dette kjøret – smisker til høyre og venstre på en surrealistisk måte.

Det er sant at jeg er litt boms, noen vil si jeg er skikkelig boms. Men jeg er en bra boms. Det vil si, jeg er bra på bomselivet, og samtidig som jeg bomser, plager jeg ingen andre med det. Det ligger verken opprør eller markeringsbehov i det, jeg gjør det ikke for å hevde meg. Bomselivet handler jo om dumskap. Tankeløshet, idioti og den slags.

Når jeg er med familien, liker jeg alltid å opptre sånn at jeg får denne underlegne posisjonen. En gang gikk jeg fra Ayvalık sentrum til Cunda i to-tretida om natta. Hva det skulle være godt for, vet jeg ikke sjøl en gang, for jeg var full. Kanskje mamma ble gående og spørre hvorfor gutten deres gjør sånn, slik at hun fikk flere til å svare og delta i diskusjonen. Men det var bare totalt bomseri, idioti altså, ikke noe vondt ment. Hvis en i tillegg til dum, blir slem, går stemninga i hjemmet altfor raskt over fra hygge til dritdårlig teater.

 

Før–
Relasjonene innad i en familie skiller seg fra andre relasjoner, for alle har mer eller mindre tatt på seg en rolle. Det gjelder ikke bare i vår familie, som sakte graver sin egen grav og til slutt en dag går i oppløsning på grunn av de andre familiene den har skapt. Alle familier utvikler seg sånn, og derfor går også alle familier til grunne. Sjøl har jeg tatt på meg rollen å spille komisk boms, en det ikke finnes noe vondt i. Jeg drar ned det kumulative karaktersnittet og gjør at familien lander balansert rundt inntakskravet. Selvfølgelig uten at det stopper meg fra å agere når jeg får et overraskende innfall.

Når det gjelder familien, og da snakker jeg ikke bare om foreldrene mine, men om alle familiemedlemmene og tilknytninga vi har til hverandre, må den, akkurat som foreldrene mine, ha flyttet ut til en liten by etter at mormor døde. Måltidene der alle sitter samlet rundt et bord, finnes ikke mer. Fellesmåltider bringer lykke, akkurat som nyvaska hus. Nå for tida spiser jeg kveldsmaten aleine, i kjelleren til en bar, i et rom uten dagslys, og det jeg spiser, er rester fra den åpne frokostbufeen som jeg varmer i mikroen. Dette må ta noe av skylda for uflaksen min.

Hver gang jeg drar til Ayvalık og vi setter oss til bords  med tantene mine, som tilfeldigvis bor i samme lille by, ser jeg derfor alltid for meg den gule lyspæra i kjellerrommet under baren. Men til venstre for meg står det ikke tønnevis med tonic. Nei, der sitter mamma. Hun har et vakkert smil, som faktisk er konstant under denne typen middager og familiebesøk. Sjøl om et konstant smil kan virke skummelt, vet hun nøyaktig hvordan hun skal bære det. Når vi sitter rundt bordet på denne måten, ønsker jeg alltid at noen skal fortelle historier. Noen ganger dukker det riktig nok opp ei skravlebøtte som ikke klarer å fortelle noen verdens ting, og da hindres flyten så seremonien går i stå. Men det gjør ikke noe, jeg er alltid klar for hvilken historie det måtte være, det er noe jeg er disponert for.

Etter–

En av de kveldene i Ayvalık holdt jeg på med å montere et dusjkabinett sammen med pappa. Kanskje jeg bør starte litt tidligere. Den morgenen hadde ei av tantene mine bedt mamma og meg ut for å spise. Vi tar oss alltid noe sterkt når vi går ut og spiser med tante. Ja, vi drikker for så vidt når vi møtes hjemme også. Denne gangen dro vi til en restaurant i Cunda, der vi bestilte meze og raki, ei litersflaske. Mamma drikker ikke, og etter ei stund sluttet onkelen min seg til, men han tok neppe mer enn to doble. Etterpå, da jeg og han var gått til Taş kafé for å runde av med noe lettere, drakk jeg to øl, og på hjemveien kjøpte jeg tre øl til.

Dusjkabinettet var så trangt at en ikke kunne snu seg rundt i det, men så hadde vi kommet over et nytt og bestemt oss for å skifte ut det gamle. Det var sånn jeg hadde endt opp med å gjøre denne jobben sammen med pappa, og jeg ble sjøl overrasket over innsatsen jeg la i det. Jeg advarte pappa da han holdt på å montere døra feil og sånn. Da jobben var ferdig, var det slutt på ølen også. “Gi meg nøklene, så drar jeg og henger i en bar,” sa jeg og siktet med det til nøklene til en 92-modell 205 som jeg bruker nå for tida. Ingen sa “det kan du drite i.” Riktignok er han en ubrukelig unge, men han kan det å reparere ting. Bare se hvordan han monterte dusjkabinettet på et blunk. “Du får ikke til å starte den nå,” sa pappa om bilen. Jeg fikk likevel nøklene, men tror du ikke den fordømte bilen nektet å starte! Det måtte finnes en metode, som de bare ikke delte med meg fordi de ville at jeg skulle holde meg hjemme, det vet jeg nå. Der og da visste jeg like godt at jeg ville klare å starte den. Siden den startet og stoppet innimellom, holdt jeg samme kurs ute på gata og lot være å svinge. Jeg gav gass på stedet og dro av gårde i motsatt retning av hvor jeg egentlig hadde tenkt meg hen. Et eller annet sted går det vel an å snu, tenkte jeg, men det gjorde ikke det. På siste forsøk stoppet bilen totalt og nektet å starte igjen.

Jeg så meg om, full som jeg var, etter nærmeste bakke og siktet meg inn mot en annen vei som også gikk i feil retning. Jeg begynte å dytte. Bare bilen fikk litt fart, skulle jeg hoppe inni og starte den, tenkte jeg. Så det gjorde jeg, og bilen startet. Når jeg ser meg tilbake, er dette en av topp fem grunner til at jeg kjenner meg vellykket, det er jo ikke så mye å ta av. Likevel, jeg kjørte fortsatt i feil retning, og der tok veien slutt. Jeg befant meg ute på et sted som liknet et jorde. Jeg tegnet en stor U og kom tilbake inn på veien jeg kom fra, så fortsatte jeg forbi huset vårt og ned til Ayvalık sentrum. Der satte jeg meg i en bar, bestilte en øl og tenkte over hvor mye dritt jeg hadde opplevd på kort tid. Gi keiseren hva keiserens er. Deretter mistet jeg konsentrasjonen. Det er vanskelig å konsentrere seg når en er full. Jeg begynte å stille bartenderen spørsmål. Det var han som eide stedet. Jeg tvang han til å prate med meg, og det er noe av det verste jeg vet. Jeg jobber også som bartender, og har gjort det i sju år. Jeg kan lett påstå, med hånda på hjertet, for det er jo tydelig for enhver: Vi eier ikke barkultur i dette landet; det vi har kultur for, er å møtes, snakke sammen og dele hverandres sorger. Så fort jeg hører om å dele hverandres sorger, rygger jeg to skritt tilbake. For ikke å snakke om når denne delinga blir programmert til å skje på bestemte dager til bestemte tider og blandes med alkohol … Herregud. Jeg fnyser når jeg ser folka deler sorger som om de spiller Playstation. Jeg glemmer hva jeg kan, og begynner istedenfor å tenke på hva jeg ikke kan. Jeg prøver å ikke tenke på tida jeg har sløst bort, men på fenomenet bortkastet tid. Det går ikke så verst.

O, du tidssløseri! En dag vil jeg finne deg, og jeg er sikker på at vi skal ha gode samtaler med hverandre. Jeg kjenner deg over hele meg, hvor enn jeg snur meg, ser jeg spor etter deg, og det gjør meg sikker på at du er her. Etter hvert som vi har lært hverandre å kjenne, setter jeg bare større pris på deg og snakker varmt om deg med andre. Det var sånne ting jeg husker at jeg snakket om den kvelden i baren med den bartenderen. Nå er det ei stund siden, men det ble vel til at jeg drakk tre-fire øl mens jeg snakket om tidssløseriet. Så gikk jeg ut, og bilen ville fortsatt ikke starte.

Nå var det ikke noen bakke i nærheten, så jeg ble stående å vente helt til jeg så tre-fire personer som kom gående forbi. “Gi meg en dytt, da, gutta,” sa jeg. De dyttet. Bilen startet ikke, men vi var kommet et godt stykke på vei da en av dem kom på å si: “Bror, dette går nok ikke.” Jeg takket for hjelpa, og de gikk videre. Så ble jeg stående der langs veien. Jeg hørte på litt musikk, og kanskje det var fordi jeg uten å legge merke til det hadde trykket på gassen for å holde rytmen, at bilen startet da jeg helt uten forhåpninger vrei om nøkkelen etter to-tre sanger. Jeg kom meg hjem, og senga var glovarm.

Nå vet jeg nøyaktig hvordan du må gjøre for å starte bilen. Etter å ha pumpet litt på gassen, trekker du girspaken sakte mot deg samtidig som du løfter på kløtsjpedalen og gir gass. Så enkelt er det.

Oversatt fra tyrkisk av Gunvald Axner Ims, medlem i Norsk oversetterforening.

Om forfatteren

Jeg er født i Istanbul 10. april 1989. Faren min var bilelektriker og mora mi var statsansatt. Jeg gikk ut grunnskolen og gymnaset i Istanbul, og flyttet til Ankara da jeg begynte på universitetet ODTÜ (Orta Doğu Teknik Üniversitesi), der jeg tok ei grunnutdanning i filosofi. Jeg har alltid syslet mer med litteratur, men prøver fortsatt å studere videre innen filosofi. Jeg sier prøver, for jeg har aldri vært flink til å lese filosofi. Jeg tenker at jeg alltid har vært interessert i språkstrukturer. Jeg prøver å fortsette å øve på det for meg selv. Jeg føler liksom at teorier og trender virker litt tynt i forhold til fortellemåter. Samtidig som jeg føler dette, jobber jeg som bartender for å opprettholde livet jeg lever. Men det er ikke en jobb jeg pleier å skryte av. Sånn er ståa.

İncire Ağıt / Lament To Fig /Klagesang til fiken av Anıl Can Uğuz

jeg får ikke plass i denne kista leyla

nedi jorda fins ei varmere sol men

fordi du ikke elsker meg

vagler liksom kråker over maisåkrene

og munnen min fylles opp av sand

som gledesrop i livet jeg forbanner.

 

jeg får ikke plass i denne kista leyla

botanikken gjør det vanskelig

å ta deg som en blomst fra greina di

men jeg er død

tenk en fisk, som tar livet av seg ved å drukne

dette livet jeg har bygd med unyttige hender

dette øyerykket, dette stusslige leiet

påfunn for et amnesti fra mitt indre

jeg er død nå kan jeg si:

alt har et navn, det er så rart!

 

jeg får ikke plass i denne kista leyla

i hus det ikke lukter fukt men naftalen i

gikk jeg fra rom til rom der det ble eltet tarhana

i klare kvelder falt jeg ofte ned fra fikentreet

for å unngå minner om meg selv som nyfødt

loddet jeg fikenmelk til munnen

sneiet hånda borti brennesle og gråt

det var flasker med eau de cologne og eteriske såper

jeg fyrte gjerne opp i ovnen med papir.

 

jeg får ikke plass i denne kista leyla

da jeg vokste opp var mor ei plage

jeg sa det aldri, men hun klenget seg til uro

så lett å skape engstelse         mor jeg klør i hodet!

lusesjampo var noe nytt den gangen

som en plystrelyd løst opp i gjengjeldelse

jeg aksepterte at lettskremtheten går i arv

på morssida.

 

jeg får ikke plass i denne kista leyla

for faren min er denne kroppen bortkastet sperm

et minne om en sjelden lykkestund

for å drive bort djevelen som plaget barnet

ofret de en hane i gården

bestefar klistret stikkende gråt til panna si

og bordet som i årevis serverte stekt asparges

tørket han av med sitt fineste lommetørkle

mens grove forbehold satte seg i mine trinne kinn.

 

jeg får ikke plass i denne kista leyla

jeg har kjent lappersker med skaut

som jeg var redd for å få tyggis av

jeg har gjømt meg i moskegården

gi meg et bittelite vink, har ventet på å høre noe

jeg trodde mormor kunne tysk

da hun sa velosped om sykkelen min

om kveldene stjal jeg oleaster

klatret i murvegger når jeg rømte

og sleit meg ut; jeg knuste aldri boksen i boksen går

 

jeg får ikke plass i denne kista leyla

nå er dette fikenfatet fullt

smuglerte som helles over ryggen min

sot som har dekket meg siden hidrellez

fullmånen jeg trodde var allah

denne sotlukta

skamløs møll som spiser på min lilla vest

mor som strikker med pinner nummer to

ber om å bli gravlagt sammen med meg!

 

med min hjelp skulle fuglunger fly fra leppene dine

  og skamfullt se de runde magene sine i møte med de magre

der vandrer også profetene, det vet jeg

religionene jeg har fortalt deg om

så hedenske at de ikke vil skjønne det

den dagen jeg kysset nakken din ga til og med vampyrene opp

kanskje våkner jeg til liv litt leyla

om du gråter dette liket reint til grunne


Oversatt fra tyrkisk av Gunvald Axner Ims, medlem i Norsk oversetterforening.


Om forfatteren

Anıl Can Uğuz er født i Izmir i 1993. Han er uteksaminert som lærer i tyrkisk språk og litteratur ved Yeditepe-universitetet. Dikt og fortellinger av han er blitt publisert i tyrkiske tidsskrifter, og han står bak dikt, fortellinger og kortfilmer som har vunnet priser både i Tyrkia og i utlandet.

 

Metatekst:

Leyla er et kjent kvinnenavn i en romanse som står sentralt i islamsk litteratur, mer her.

Tarhana er en mye brukt suppeingrediens, for produksjonsmåten, mer her.

Hidrellez er en vårfest med bål oppkalt etter profeten Elias, mer her.