Open Letter: Calling on Norway Oil Fund Divestment from Hikvision and Dahua

Six human rights organizations, including Norwegian PEN, ask the Norwegian Oil Fund to divest from the Chinese surveillance companies immediately.
Surveillance cameras. Photo by Paweł Czerwiński on Unsplash

March 11, 2020

We, a coalition of six human rights organizations, write to express our serious concerns regarding investments held by the Government Pension Fund of Norway (also known as the “Oil Fund”), in Chinese technology companies Hikvision Digital Technology and Zhejiang Dahua Technology, both of which are directly implicated in gross and continued human rights violations in the Uyghur region of China. The Fund must take immediate steps to divest from both companies.

Hikvision, the world’s largest maker of surveillance cameras, and Dahua, a large provider of video surveillance products and services, have both won more than $1 billion worth of Chinese governmentbacked contracts in the Uyghur region since 2016.

Hikvision and Dahua products and services have been used by the Chinese government to monitor and suppress Uyghurs, Kazakhs and other religious and ethnic groups, including the mass arbitrary detention of at least 1 million in internment camps. The issue has been repeatedly raised by human rights groups, the European Union, the UN and by the Norwegian Government itself, on a number of occasions.

Both companies were added to a US trade blacklist in October 2019 which includes 20 Chinese public security bureaus and six other companies, all implicated in human rights violations against Uyghurs
and other Turkic Muslims including mass detention and surveillance.

The Oil Fund makes clear its focus on responsible investment. It recognizes a set of international standards which includes integrating human rights into company policies and strategy, reporting on salient human rights issues, and engaging transparently on human rights through grievance mechanisms. The Oil Fund also has expressed its support for, and compliance with, the UN Guiding
Principles on Business and Human Rights.

These standards could not be further from those adopted by Hikvision and Dahua. Both companies qualify for observation or exclusion according to section 3 (a.) of the Fund’s own guidelines:

“Companies may be put under observation or be excluded if there is an unacceptable risk that the company contributes to or is responsible for: a) serious or systematic human rights violations, such as murder, torture, deprivation of liberty, forced labour and the worst forms of child labour […]”

Norway’s Oil Fund is by no means the only culprit, however. A growing number of investment funds, corporations and other entities have publicly disclosed investments in these companies and continue to do so.

While immediate divestment will not solve the human rights crisis, it would send a clear signal to these investors that the world’s largest sovereign wealth fund is not interested in supporting those that participate in, or enable, gross and systematic human rights violations. It would likewise ensure that the Oil Fund does not continue to profit from those violations going forward.

While we acknowledge that the Fund’s Ethical Council has indicated greater attention to investigating whether technology companies’ tools are being used for “improper surveillance”, the time is now to seriously reassess its investments in Hikvision and Dahua and to take appropriate action to ensure it complies with its own ethical standards.

Sincerely,

Norwegian Helsinki Committee
Norwegian PEN
Norwegian Uyghur Committee
Rafto Foundation for Human Rights
Uyghur Human Rights Project
World Uyghur Congress

For media inquiries, please contact:
  • Adiljan Abdurihim, Norwegian Uyghur Committee: info@uigurene.no
  • Peter Irwin, Uyghur Human Rights Project: pirwin@uhrp.org
  • Ryan Barry, World Uyghur Congress: ryan.barry@uyghurcongress.org

4. februar: Kinas angrep på uighurene

Kina tar stadig mer ekstreme grep for å kontrollere egen befolkning og innfører kontrollmekanismer som minner om en politistat. Uighurene, en etnisk minoritet i Øst-Turkestan, er spesielt utsatt for menneskerettighetsbrudd og overgrep fra kinesiske myndigheter. Over én million uighurer har blitt tvangsinternert i såkalte re-utdanningsleire.

Tid: 4. februar kl. 17.30
Sted: Nedjma, Litteraturhuset i Oslo
Se opptaket fra arrangementet her

Lederen av uighurenes internasjonale organisasjon World Uighur Congress, Dolkun Isa, kommer for å fortelle om situasjonen for uighurene i Kina, sammen med én av de mest fremtredende ekspertene på feltet, Buzzfeeds utenrikskorrespondent Megha Rajagopalan, og forsker og Kina-ekspert Harald Bøckman. Samtalen blir ledet av Aftenpostens Kristoffer Rønneberg.

I den siste tiden har verden fått øynene opp for uighurenes forverrede situasjon i Kina. Kinesiske myndigheters målrettede overgrep mot uighurene har av eksperter blitt definert som etnisk rensning. Det anslås at mellom 1 og 2 millioner uighurer sitter vilkårlig fengslet i re-utdanningsleirer i Øst-Turkestan. Disse leirene blir av menneskerettighetsorganisasjoner beskrevet som konsentrasjonsleirer og gir en uhyggelig gjenklang av Maos beryktede leirer.

Seminaret er gratis og åpent for alle. Ingen påmelding.

Arrangører: Norsk PEN, Raftostiftelsen og Den norske Uighurkomiteen.

Arrangementet på Facebook.

Skandale om uigurenes situasjon ikke tas opp av den norske delegasjonen

Det vil være et nederlag overfor kinesisk maktarroganse om man ikke gir klart uttrykk for det vi står for.

Av Harald Bøckman, medlem av Norsk PEN

Det forstående norske statsbesøket i Kina innledes med et besøk til verdensarvstedet Dunhuang i Gansu-provinsen i Nordvest-Kina. Det er et godt valg.

De buddhistiskinspirerte freskene på veggene i Mogao-grottene, som skriver seg fra det fjerde til det fjortende århundret, og viser et kosmopolitisk og tolerant Kina. Hvis kongeparet hadde fortsatt sin reise lenge vestover, inn i Øst-Turkestan eller Xinjiang, ville de ha støtt på en helt annen virkelighet.

Minoritet i egen region

Xinjiang, eller «Den nye grenseregionen» som den så betegnende heter, er Kinas største administrative enhet og har en utstrekning på fire og en halv gang så stor som Norge. Regionen har status som en selvstyrt region, men i dag skal man lete lenge etter noe som kan minne om selvstyre. Tvert imot foregår det en politisk og kulturell ensretting som man sjelden har opplevd selv i Folkerepublikkens historie.

Da Folkerepublikken Kina ble opprettet i 1949, var om lag 5 prosent av befolkningen i Xinjiang etniske kinesere, i hovedsak administratorer og handelsfolk.

Den opprinnelige befolkningen var overveiende muslimsk, som uigurer, kasakher, kirgisere og tadsjiker, og snakker for det meste tyrkiske språk. Uigurene er den største gruppen med en antatt befolkning på rundt tolv millioner. En gruppe som står i en slags mellomposisjon, er kinesisktalende hui-folk som har sin egen variant av islam.

På grunn av langvarig kinesisk innvandring er den opprinnelige befolkningen i dag i ferd med å bli en minoritet i sin egen region.

Våger knapt ytre seg

Etter Sovjetunionens fall i 1991 har kinesiske myndigheter ført en aktivistisk politikk som har medført at Xinjiang i dag er blitt et økonomisk kraftsenter – på kinesernes premisser.

Da jeg en gang, for rundt 20 år siden – på en av mine mange reiser i regionen – spurte en drosjesjåfør i byen Hotan om hva den store bygningen vi kjørte forbi var (vel vitende om at det var hovedkvarteret til det lokale kommunistpartiet), svarte han spontant og opprørt med den karakteristiske tyrkisktalende aksenten uigurer uttaler kinesisk på:

«Womende hua bu suan!» – «Det vi sier, teller ikke!» I dag våger uigurer i Xinjiang knapt ytre seg offentlig, i fare for å bli internert. De skal bli kinesere, enten de vil eller ikke.

Den lokale responsen på økende kinesisk dominans og undertrykkelse har gjentatte ganger slått ut i desperat motstand, som oppstanden i Artush i 1990 – for øvrig den eneste større oppstanden som har vært jihad-inspirert – og i Ghulja/Yili i 1997. I 2009 ble regionens hovedstad Ürümqi rystet av en voldsom reaksjon på lynsjing av uighurske gjestearbeidere i Guangdong-provinsen i Sør-Kina.

Ellers skjedde det en rekke voldelige hendelser i Xinjiang og ellers i Kina i 2013 og 2014. Det er en permanent konflikt som blusser opp med jevne mellomrom.

Opprettingen av interneringsleirer

Den harde linjen som kinesiske myndigheter har ført overfor rimelige og rettmessige politiske og sosiale protester, er årsaken til det økende konfliktnivået. Allerede på 90-tallet iverksatte kinesiske myndigheter en «Slå hardt til»-kampanje.

For Xinjiangs vedkommende er denne kampanjen blitt permanent. I 2001 kastet Kina seg på USAs president Bush sin «War on terror» og fikk større handlingsrom for å ta seg til rette i Xinjiang. I 2014 ble dette utvidet til «Folkets krig mot terrorisme».

Men de gamle metodene har tydeligvis ikke vært tilstrekkelige.

Fra våren 2017 av har de iverksatt en bredt anlagt kampanje for å bringe alle muslimer i Xinjiang inn i den kinesiske folden. Kampanjen har to hovedkomponenter: oppretting av interneringsleirer og anvendelse av høyteknologisk overvåkingsutstyr. Det første tiltaket, oppretting av interneringsleirer, er i og for seg en gammel metode, men det har fått et enormt omfang som man ikke har sett i Kina siden slutten av 50-tallet. Opptil én million muslimer har til nå måttet tilbringe kortere eller lengre tid i slike leirer.

Det er også dokumentert jevnlig bruk av forskjellige former for tortur, og mange personer har bare forsvunnet. Kinesiske myndigheter har ikke benektet at slike leirer er blitt bygd og sier at formålet er å gi utdanning og fagkompetanse for å motarbeide «de tre onder»: separatisme, terrorisme og fundamentalisme.

Hva slags «forbrytelser» kan medføre at man blir sendt til en interneringsleir? Listen er lang, som å ha fulgt med på utenlandske nettsteder, hatt kontakt med utlandet, ha islamske navn, ha for langt skjegg og følge fastlagte rutiner for bønn.

Disse leirene er massive indoktrineringsinstitusjoner. Listen over kjente uigurer som er blitt internert, er lang, fra profesjonelle fotballspillere til universitetsfolk, skribenter, religiøse ledere og popsangere.

For det andre er Xinjiang blitt et enormt utprøvingsområde for å bygge opp biometriske databaser. Det dreier seg ikke bare om elektronisk ansiktsgjenkjennelse, men også irisskanning, blodprøver, fingeravtrykk og DNA-registre. Det er Orwells skrekkversjon satt i system.

Bør vise at man kjenner situasjonen

Hvorfor driver kinesiske myndigheter en så massiv undertrykkelse av Xinjiangs folk? Den pågående kampanjen har en adresse: «Ett belte og en vei», en strategisk plan som partileder Xi Jinping introduserte i 2013 for å øke kinesisk dominans gjennom Eurasia («beltet») og landene rundt Indiahavet («veien»). De gamle Silkeveiene gikk gjennom Xinjiang, men det nye Silkebeltet er noe helt annet enn det vi vanligvis forbinder med silke.

Det som foregår i Xinjiang i dag, er intet mindre enn et utprøvingsområde for å realisere en gammel nasjonalistisk kinesisk drøm om å gjøre alle innbyggere i landet til kinesere. Allerede fra 2002 av har all undervisning fra grunnskolen av skjedd på kinesisk.

Det vil være en skandale om uigurenes situasjon ikke tas opp av den norske delegasjonen under det forestående besøket. Her bør man vise at man kjenner situasjonen godt, som for eksempel å kreve at den frittalende uighurske forfatteren og samfunnsøkonomen Ilham Tohti, som i 2014 ble dømt til livsvarig fengsel på grunn av påstått separatistisk agitasjon, blir satt fri. Det vil være et nederlag overfor kinesisk maktarroganse om man ikke gir klart uttrykk for det vi står for.

Kronikken er skrevet på vegne av Norsk PEN og ble publisert i Aftenposten 9. oktober 2018.