Uttalelse: Utenriksministeren må huske ytringsfriheten

Norsk PEN ber utenriksminister Ine Eriksen Søreide klargjøre hvilke menneskerettslige spørsmål hun vil ta opp med sin kinesiske kollega.
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide. Foto: Torbjørn Kjosvold, Forsvaret

Delta på markering for menneskerettigheter i Kina. Oslo, 27. august klokken 17 i krysset Inkognitogata/Riddervolds gate (ved statsministerboligen). Se mer her. 

Norge tar torsdag 27. august imot Kinas utenriksminister Wang Yi. Utenriksminister Ine Eriksen Søreide oppgir til VG at Norge kommer til å ta opp menneskerettighetene som tema i møtene med den kinesiske delegasjonen. Dette er «alltid er del av den politiske samtalen med Kina», sier hun. Det hadde vært fint for den offentlige forståelsen av Norges forhold til Kina om utenriksministeren oppgir hvilke konkrete temaer hun akter å ta opp i disse møtene og hva hun håper å oppnå med dette.

Ytringsfriheten i Kina, et land som allerede rangeres som et av verdens minst frie, blir stadig dårligere. Norsk PEN er dypt bekymret for situasjonen til personer som likevel våger å ytre seg kritisk til statsmakten i Kina.

Tidligere i år ble en rekke varslere straffet eller kneblet etter at de fortalte om koronavirusutbruddet i Wuhan. Noen av dem er sporløst forsvunnet. I Hongkong, et land som tidligere var kjent for sitt blomstrende meningsmangfold, er personer som ytrer seg kritisk til den nye sikkerhetsloven blitt arrestert. I Xinjiang i nordvest-Kina er minst en million mennesker — i hovedsak muslimske uigurer — sendt til interneringsleirer. I Tibet risikerer man å bli kastet i fengsel dersom man oppbevarer er lite bilde av den religiøse lederen Dalai Lama, til tross for at ytringsfrihet og religionsfrihet er nedtegnet i den kinesiske grunnloven.

Myndighetene i Beijing viser gang på gang at de ikke ønsker å overholde sitt eget lovverk eller internasjonale traktater de har inngått. Norsk PEN håper at Ine Eriksen Søreide husker på dette når hun møter den kinesiske utenriksministeren på torsdag, ikke minst når hun diskuterer en mulig frihandelsavtale mellom våre to land.

Trine Angelskår, leder av Norsk PENs Kina-utvalg
Kjersti Løken Stavrum, leder av Norsk PEN

Nye æresmedlemmer i Norsk PEN: İlhan Sami Çomak og Ilham Tohti

Norsk PEN har utnevnt to nye æresmedlemmer. Æresmedlemmer utnevnes etter innstilling fra Komiteen for Fengslede Forfattere. Når komiteen foreslår forfulgte forfattere og journalister til æresmedlemskap, betyr det at vi bør følge særlig nøye med på sakene deres.

11. juni 2020 utnevnte styret i Norsk PEN Ilham Tohti og İlhan Sami Çomak til nye æresmedlemmer, etter forslag fra Norsk PENs Komité for Fengslede Forfattere.

Ilhan Sami Çomak.
İlhan Sami Çomak

Da den 21 år gamle tyrkiske geografistudenten Ilhan Çomak i 1994 ble arrestert i forbindelse med en fredelig demonstrasjon mot den tyrkiske regjeringens behandling av kurdere, ante han lite om hva som ventet. I dag, 26 år seinere, sitter han fortsatt fengslet på en livstidsdom. PEN International og andre organisasjoner, grupper og enkeltpersoner over hele Europa har gjennom årene appellert innstendig til tyrkiske myndigheter om at han må settes fri, men de taler for døve ører. Ilhan Çomak er fortsatt innesperret.        

Tidlig i fangenskapet begynte Çomak å skrive poesi. Flere av diktene har blitt oversatt til engelsk av den walisiske poeten Caroline Stockford, som også er Norsk PENs Tyrkia-rådgiver. Til sammen har han utgitt åtte bøker. De viser et språklig talent på sjeldent nivå.

I mars skrev Çomak brev til alle som hadde støttet kampanjen for hans løslatelse, der han reflekterte over hva det for ham som 47-åring vil si å ha sittet innesperret mer enn halve livet. Det er slående hvor lite hat og bitterhet denne teksten utsondrer. Snarere er det en utstråling av energi som formidler en uangripelig og ukuelig fascinasjon over livets små og store undere, samt en lengsel etter igjen å få komme ut og ta del i dagliglivet. Som han sier: ”Jeg lengter etter å se vinmarker i blomstring, jeg lengter etter å komme ut i gater der barn klatrer over hagemurer for å skulke skolen, jeg lengter etter elver som renner ut av kartene.”

En slik styrke, motstandskraft og forestillingsevne skaper stor poesi.

Øivind Hånes, leder av Norsk PENs Komité for Fengslede Forfattere

Ilham Tohti.
Ilham Tohti

Den uigurske økonomen og skribenten Ilham Tohti (f. 1969) har i mange år vært en skarp kritiker av forskjellsbehandlingen den muslimske minoriteten han tilhører er utsatt for i Kina. Han har tatt til orde for samarbeid mellom sentrale myndigheter og regionale minoriteter.

I 2006 grunnla han nettstedet uighurbiz.net for å fremme forsoning mellom uigurer og Kinas majoritetsbefolkning. I januar 2014 ble Tohti arrestert, og senere dømt tid fengsel på livstid, for angivelig «separatisme».

I april samme år ble han, til skarpe protester fra kinesiske myndigheter, tildelt PEN/Barbara Goldsmith Freedom to Write Award for sitt langvarige engasjement.

Alexander Leborg, medlem av Norsk PENs Komité for Fengslede Forfattere

4. februar: Kinas angrep på uighurene

Kina tar stadig mer ekstreme grep for å kontrollere egen befolkning og innfører kontrollmekanismer som minner om en politistat. Uighurene, en etnisk minoritet i Øst-Turkestan, er spesielt utsatt for menneskerettighetsbrudd og overgrep fra kinesiske myndigheter. Over én million uighurer har blitt tvangsinternert i såkalte re-utdanningsleire.

Tid: 4. februar kl. 17.30
Sted: Nedjma, Litteraturhuset i Oslo
Se opptaket fra arrangementet her

Lederen av uighurenes internasjonale organisasjon World Uighur Congress, Dolkun Isa, kommer for å fortelle om situasjonen for uighurene i Kina, sammen med én av de mest fremtredende ekspertene på feltet, Buzzfeeds utenrikskorrespondent Megha Rajagopalan, og forsker og Kina-ekspert Harald Bøckman. Samtalen blir ledet av Aftenpostens Kristoffer Rønneberg.

I den siste tiden har verden fått øynene opp for uighurenes forverrede situasjon i Kina. Kinesiske myndigheters målrettede overgrep mot uighurene har av eksperter blitt definert som etnisk rensning. Det anslås at mellom 1 og 2 millioner uighurer sitter vilkårlig fengslet i re-utdanningsleirer i Øst-Turkestan. Disse leirene blir av menneskerettighetsorganisasjoner beskrevet som konsentrasjonsleirer og gir en uhyggelig gjenklang av Maos beryktede leirer.

Seminaret er gratis og åpent for alle. Ingen påmelding.

Arrangører: Norsk PEN, Raftostiftelsen og Den norske Uighurkomiteen.

Arrangementet på Facebook.

Skandale om uigurenes situasjon ikke tas opp av den norske delegasjonen

Det vil være et nederlag overfor kinesisk maktarroganse om man ikke gir klart uttrykk for det vi står for.

Av Harald Bøckman, medlem av Norsk PEN

Det forstående norske statsbesøket i Kina innledes med et besøk til verdensarvstedet Dunhuang i Gansu-provinsen i Nordvest-Kina. Det er et godt valg.

De buddhistiskinspirerte freskene på veggene i Mogao-grottene, som skriver seg fra det fjerde til det fjortende århundret, og viser et kosmopolitisk og tolerant Kina. Hvis kongeparet hadde fortsatt sin reise lenge vestover, inn i Øst-Turkestan eller Xinjiang, ville de ha støtt på en helt annen virkelighet.

Minoritet i egen region

Xinjiang, eller «Den nye grenseregionen» som den så betegnende heter, er Kinas største administrative enhet og har en utstrekning på fire og en halv gang så stor som Norge. Regionen har status som en selvstyrt region, men i dag skal man lete lenge etter noe som kan minne om selvstyre. Tvert imot foregår det en politisk og kulturell ensretting som man sjelden har opplevd selv i Folkerepublikkens historie.

Da Folkerepublikken Kina ble opprettet i 1949, var om lag 5 prosent av befolkningen i Xinjiang etniske kinesere, i hovedsak administratorer og handelsfolk.

Den opprinnelige befolkningen var overveiende muslimsk, som uigurer, kasakher, kirgisere og tadsjiker, og snakker for det meste tyrkiske språk. Uigurene er den største gruppen med en antatt befolkning på rundt tolv millioner. En gruppe som står i en slags mellomposisjon, er kinesisktalende hui-folk som har sin egen variant av islam.

På grunn av langvarig kinesisk innvandring er den opprinnelige befolkningen i dag i ferd med å bli en minoritet i sin egen region.

Våger knapt ytre seg

Etter Sovjetunionens fall i 1991 har kinesiske myndigheter ført en aktivistisk politikk som har medført at Xinjiang i dag er blitt et økonomisk kraftsenter – på kinesernes premisser.

Da jeg en gang, for rundt 20 år siden – på en av mine mange reiser i regionen – spurte en drosjesjåfør i byen Hotan om hva den store bygningen vi kjørte forbi var (vel vitende om at det var hovedkvarteret til det lokale kommunistpartiet), svarte han spontant og opprørt med den karakteristiske tyrkisktalende aksenten uigurer uttaler kinesisk på:

«Womende hua bu suan!» – «Det vi sier, teller ikke!» I dag våger uigurer i Xinjiang knapt ytre seg offentlig, i fare for å bli internert. De skal bli kinesere, enten de vil eller ikke.

Den lokale responsen på økende kinesisk dominans og undertrykkelse har gjentatte ganger slått ut i desperat motstand, som oppstanden i Artush i 1990 – for øvrig den eneste større oppstanden som har vært jihad-inspirert – og i Ghulja/Yili i 1997. I 2009 ble regionens hovedstad Ürümqi rystet av en voldsom reaksjon på lynsjing av uighurske gjestearbeidere i Guangdong-provinsen i Sør-Kina.

Ellers skjedde det en rekke voldelige hendelser i Xinjiang og ellers i Kina i 2013 og 2014. Det er en permanent konflikt som blusser opp med jevne mellomrom.

Opprettingen av interneringsleirer

Den harde linjen som kinesiske myndigheter har ført overfor rimelige og rettmessige politiske og sosiale protester, er årsaken til det økende konfliktnivået. Allerede på 90-tallet iverksatte kinesiske myndigheter en «Slå hardt til»-kampanje.

For Xinjiangs vedkommende er denne kampanjen blitt permanent. I 2001 kastet Kina seg på USAs president Bush sin «War on terror» og fikk større handlingsrom for å ta seg til rette i Xinjiang. I 2014 ble dette utvidet til «Folkets krig mot terrorisme».

Men de gamle metodene har tydeligvis ikke vært tilstrekkelige.

Fra våren 2017 av har de iverksatt en bredt anlagt kampanje for å bringe alle muslimer i Xinjiang inn i den kinesiske folden. Kampanjen har to hovedkomponenter: oppretting av interneringsleirer og anvendelse av høyteknologisk overvåkingsutstyr. Det første tiltaket, oppretting av interneringsleirer, er i og for seg en gammel metode, men det har fått et enormt omfang som man ikke har sett i Kina siden slutten av 50-tallet. Opptil én million muslimer har til nå måttet tilbringe kortere eller lengre tid i slike leirer.

Det er også dokumentert jevnlig bruk av forskjellige former for tortur, og mange personer har bare forsvunnet. Kinesiske myndigheter har ikke benektet at slike leirer er blitt bygd og sier at formålet er å gi utdanning og fagkompetanse for å motarbeide «de tre onder»: separatisme, terrorisme og fundamentalisme.

Hva slags «forbrytelser» kan medføre at man blir sendt til en interneringsleir? Listen er lang, som å ha fulgt med på utenlandske nettsteder, hatt kontakt med utlandet, ha islamske navn, ha for langt skjegg og følge fastlagte rutiner for bønn.

Disse leirene er massive indoktrineringsinstitusjoner. Listen over kjente uigurer som er blitt internert, er lang, fra profesjonelle fotballspillere til universitetsfolk, skribenter, religiøse ledere og popsangere.

For det andre er Xinjiang blitt et enormt utprøvingsområde for å bygge opp biometriske databaser. Det dreier seg ikke bare om elektronisk ansiktsgjenkjennelse, men også irisskanning, blodprøver, fingeravtrykk og DNA-registre. Det er Orwells skrekkversjon satt i system.

Bør vise at man kjenner situasjonen

Hvorfor driver kinesiske myndigheter en så massiv undertrykkelse av Xinjiangs folk? Den pågående kampanjen har en adresse: «Ett belte og en vei», en strategisk plan som partileder Xi Jinping introduserte i 2013 for å øke kinesisk dominans gjennom Eurasia («beltet») og landene rundt Indiahavet («veien»). De gamle Silkeveiene gikk gjennom Xinjiang, men det nye Silkebeltet er noe helt annet enn det vi vanligvis forbinder med silke.

Det som foregår i Xinjiang i dag, er intet mindre enn et utprøvingsområde for å realisere en gammel nasjonalistisk kinesisk drøm om å gjøre alle innbyggere i landet til kinesere. Allerede fra 2002 av har all undervisning fra grunnskolen av skjedd på kinesisk.

Det vil være en skandale om uigurenes situasjon ikke tas opp av den norske delegasjonen under det forestående besøket. Her bør man vise at man kjenner situasjonen godt, som for eksempel å kreve at den frittalende uighurske forfatteren og samfunnsøkonomen Ilham Tohti, som i 2014 ble dømt til livsvarig fengsel på grunn av påstått separatistisk agitasjon, blir satt fri. Det vil være et nederlag overfor kinesisk maktarroganse om man ikke gir klart uttrykk for det vi står for.

Kronikken er skrevet på vegne av Norsk PEN og ble publisert i Aftenposten 9. oktober 2018.