I dag skal vi støtte forfulgte journalister

I anledning Pressefrihetens Dag 3. mai skrev styremedlem i Norsk PEN Rune Ottosen kronikk om den eritreisk-svenske journalisten Dawit Isaak.

Per Edgar Kokkvold taler under tittelen «pressefrihet under angrep» ved minnesmerket for den illegale presse. Foto: Rune Ottosen

I dag, på pressefrihetens dag, mottar den eritreisk-svenske journalisten

den internasjonale prisen for pressefrihet på UNESCOs hovedmarkering i Indonesias hovedstad Jakarta. Da Eritrea ble selvstendig i 1993 flyttet Isaak tilbake til Eritrea fra sitt eksil i Sverige for å bruke journalistikken i det han trodde skulle bli en demokratisk utvikling. Han og mange andre demokrater ble skuffet da myndighetene i 2001 slo hardt ned på uavhengige medier og fri journalistikk. Siste livstegn fra ham var i 2005. I dag vet vi ikke hvor han befinner seg, men det antas ta han har sittet i et fengsel i 16 år uten lov og dom. I 1993 erklærte FNs generalforsamling, etter en anbefaling fra UNESCO, 3. mai for Verdens pressefrihetsdag (World Press Freedom Day).  UNESCOs generalkonferanse påpekte  at en fri, mangfoldig og uavhengig presse er en avgjørende del av et hvert demokrati. Pressefrihetens dag markerer de grunnleggende prinsippene for pressefrihet, gjør opp status for pressefriheten i verden og skal minne myndigheter verden over på deres ansvar for å verne om ytringsfriheten i henhold til artikkel 19 i FNs menneskerettighetserklæring. I dag markeres dagen over hele verden. Behovet er dessverre større enn noen gang. Tyrkia er bare ett av mange land der pressefrihetens kår er blitt verre de siste årene. Ytringsfrihtsorganisasjoner som Norsk PEN og Reporters Without Borders dokumenterer daglig nye overgrep mot journalister og frie medier i Tyrkia. Ifølge en rapport fra Norsk PEN har president Erdoğan  svart på kritikken om arrestasjoner av journalister  uten tiltale med å fremme svært alvorlige påstander om de som blir rammet. Han har blant annet uttalt: “Jeg har nylig mottatt en liste med 149 navn. 144 av disse er fengslet på grunn av terrorisme, fire på grunn av vanlige forbrytelser … Alle er tyver, barnemishandlere eller terrorister”. Det er altså offisielt ingen fengslede journalister i Tyrkia, kun barnemishandlere, tyver og terrorister. Lignende retorikk ser vi fra alle autoritære og totalitære regimer som slår ned på uavhengige journalister og medier. Derfor uttaler ikke eritreiske myndigheter seg om Dawit Isaak. Han er en ikke-person som aldri omtales.  Han har ikke fått en rettferdig rettsprosess med eventuelle anklager rettet mot seg som han kan forsvare seg mot. Den internasjonale betegnelsen på at de ansvarlig for overgrep mot journalister som går fri er ”impunity”, eller straffefrihet på norsk. En av grunnene til at drap, fengsling og overgrep mot journalister kan fortsette er nettopp at kun et lite mindretall av de ansvarlige noen gang blir straffet. Ifølge den internasjonale journalistføderasjonen (IFJ) har ca 2500 journalisters blitt drept på jobb siden 1989. Mindre enn 10 prosent av drap og andre overgrep mot journalister blir etterforsket og 90 prosent ender med straffefrihet.

Min kollega Marte Høiby og jeg gjennomførte i 2015 en undersøkelse ved Høgskolen i Oslo og Akershus blant mer enn hundre journalister og redaktører i åtte land. Her spurte vi både om hvilken voldelige hendelser og trusler de hadde vært utsatt for og hvilke konsekvenser dette fikk for deres arbeide. Godt over halvparten av journalistene vi har intervjuet sier at de selv har blitt mer restriktive med å dekke konflikt de siste fem årene. Tre fjerdedeler av redaksjonslederne sier de har blitt mer restriktive med å sende journalister til konfliktsoner. Når vi intervjuer journalister og redaktører forteller de om et arbeid preget av frykt, trusler, og seneffekter som går utover familie og venner. Over halvparten av journalistene vi har intervjuet rapporterer at de sliter med søvnløshet, engstelse og andre psykiske og fysiske plager. Størst usikkerhet opplever lokale journalister som oppholder seg over tid i området de dekker. Disse har ofte familien sin i området, og de får aldri fri fra farene. De beskytter seg ved stadig å endre arbeidsrutiner.

En undersøkelse blant 940 journalister i Europarådets medlemsland i 2016, viser at over halvparten klager over hets og trakassering.

Alt dette kan knyttes til problemet med straffefrihet. Journalister kan i stor grad trakasseres fysisk og psykisk uten at det får konsekvenser. Det store spørsmålet er hvordan det kan innarbeides mekanismer som gir journalister større grad av rettslig beskyttelse. FNs sikkerhetsråd vedtok i 2008 en egen resolusjon som presiserer medlemstatene i FN sitt ansvar for å trygge journalisters arbeidsforhold. Vi har også fått egne dager for å markere henholdsvis pressefrihet og journalisters sikkerhet. Pressefrihetens dag markerer vi dag og 3. november er blitt en egen dag for å markere problemet med ”impunity”. En kan spørre om  det hjelper med nye resolusjoner, konferanser og markeringsdager for å markere pressefrihet. Det hjelper uansett ikke å sitte rolig og se på at overgrep mot journalister får fortsette ustraffet.

Rune Ottosen er styremedlem i Norsk PEN, professor i journalistikk  ved Høgskolen i Oslo og Akershus og medlem av den norske UNESCO-kommisjonen.

Kronikken sto på trykk i Klassekampen 4. mai 2017

Det skrevne ord – fra enfold til mangfold

Tale til UNESCO-kommisjonen

 

Den 4. oktober 1986 mottok redaksjonen for personaliasiden i Rude Pravo, det tsjekkoslovakiske kommunistpartiets avis, et brev fra Ferdinand Vaneks venner, som ba om at avisen måtte ta inn vedlagte artikkel om Vanek på dennes 50-årsdag den 5. oktober. Et bilde av Vanek var også vedlagt.

Avisen trykket hyldestartikkelen, som fortalte om den enorme innsatsen Ferdinand Vanek hadde gjort for Tsjekkoslovakias land og folk. Hele Tsjekkoslovakia lo så landet holdt på å trille av stolen, og hele redaksjonen ble trillet av stolen. For hvordan skulle den kunne vite at Ferdinand Vanek er hovedpersonen i alle Václav Havels enaktere, så lenge det alltid hadde vært strengt forbudt å lese, vise frem eller fremføre disse tekstene? Og hvordan skulle redaksjonen av partiavisen kunne vite at bildet av «Ferdinand Vanek» i virkeligheten forestilte en smilende Václav Havel, som ganske riktig feiret sin 50-årsdag 5. oktober 1986 – det var jo forbudt å publisere noe bilde av forfatteren, slik at ingen visste hvordan han så ut (bortsett fra alle normale tsjekkoslovaker).

«Ferdinand Vaneks venner» utviklet seg til den mer kjente «Foreningen For en Morsommere Virkelighet», som tre år senere ble den direkte foranledningen til «Fløyelsrevolusjonen». Slik kan litteraturen påvirke virkeligheten direkte, forutsatt at den får frihet til å virke. Og denne friheten, også kalt forfatternes ytringsfrihet, lar seg ikke stanse. «Jeg kan si og skrive akkurat hva jeg vil,» fortalte samme Václav Havel meg en gang. «De kan kaste meg i fengsel, men de kan ikke hindre meg i å snakke og skrive. Det er de stakkarene som skal håndheve dette håpløse systemet, som ikke har ytringsfrihet.»

I mars 1989 avholdt det tsjekkoslovakiske kommunistpartiet sin siste partikongress. Partiets anerkjent undermåls generalsekretær Milos Jakes holdt, tradisjonen tro, en milelang tale. Det ingen visste, var at en tekniker fra «Foreningen For en Morsommere Virkelighet» hadde plassert en båndopptager bak scenen. Lydbåndene ble sendt med kurer til Radio Free Europe i München, som kringkastet Jakes’ tale tilbake til Tsjekkoslovakia, flere ganger i uken. Igjen vred det tsjekkoslovakiske folk seg i latterparoksysmer over at det gikk an å holde en så totalt tåpelig tale. Til slutt forbød kommunistpartiet sin egen generalsekretærs tale til partikongressen! Fra kulturelt enfold til kulturelt mangfold, og tilbake igjen samme vei. To skritt frem, og et par tilbake.

Tyrkia vedtok våren 2004 en rekke grunnlovsendringer, bl.a. ble de militære Statens Sikkerhetsdomstoler fjernet, og Antiterrorloven ble opphevet – det var §§ 7 og 8 i denne loven som hadde vært brukt systematisk for å straffe alle som begikk terrorhandlinger og oppfordret til separatisme – for eksempel ved å antyde at det fantes kurdere eller et kurdisk språk. I mai 2004 ble forleggeren og forfatteren Ragip Zarakolu i Istanbul dermed stilt for en ikke-eksisterende domstol, tiltalt for en forbrytelse som ikke var definert i lovverket. Ett skritt frem, og hvor mange tilbake?

I den nye tyrkiske straffeloven er det – etter sterkt press fra EU-kommisjonen – ikke lenger definert som noen straffbar forbrytelse å kritisere landets militære eller politiske myndigheter eller Kemal Atatürks minne. Derimot er det en forbrytelse, som straffes med inntil tre års fengsel, å krenke Tyrkias militære eller politiske myndigheter eller Kemal Atatürks minne. Den 2. mars 2005 står Ragip Zarakolu derfor tiltalt for Domstolen For Alvorlige Forbrytelser Mot Staten i Besiktas, Istanbul. Inntil i fjor vår huset den samme bygningen Statens Sikkerhetsdomstol. Samme dato, 2. mars 2005, står universitetsrektor og forfatter Fikret Baskaya tiltalt for Domstolen For Alvorlige Forbrytelser Mot Staten i Ankara, tiltalt for å ha krenket både militære og politiske myndigheter og Kemal Atatürks minne. Påtalemyndighetens påstand for begge forbryterne: tre års fengsel. Forbrytelsene: Begge har i bøker beskrevet Tyrkias fortid under militærstyret fra 1980 til 1983. Blant andre eksempler på separatistiske krenkelser som trekkes frem i loven, er det å antyde at det kan ha skjedd noe folkemord på armenerne under første verdenskrig eller at militære eller politiske myndigheter kan ha begått overgrep mot andre minoriteter. Og EU virker fornøyd med dette.

Ragip Zarakolu har stående tilbud om opphold i Helsingfors, men eksilet er aldri noen lett eller god løsning, selv om det i noen tilfeller kan være en måte å redde både menneskeliv og det kulturelle mangfoldet på. Lyrikeren, fagbokforfatteren og politikeren Mahmood Salih valgte likevel denne løsningen da han tapte presidentvalget i Uzbekistan for landets evindelige president Islam Karimov for noen år siden. Dermed ble hans brødre og sønner torturert, men flere av dem overlevde, og Mahmood Salih selv kom seg ad omveier til Norge, hvor han fikk politisk asyl og fortsatte å skrive dikt, politiske essays og pamfletter. I november 2000 ble han invitert til Praha for et intervju av Radio Free Europe. Dessverre ankom han den dagen da dataanlegget til det tsjekkiske passpolitiet fungerte, slik at de kunne se at Salih var etterlyst av Interpol for landsforræderi, etter anmodning fra Uzbekistan. Han ble straks forlangt utlevert. Den norske ambassaden mobiliserte sin beste advokat, og regjeringen i Oslo krevet Salih tilbakelevert. I Norsk PEN, forfatternes ytringsfrihetsorganisasjon, ringte vi vår kollega Jiri Stransky i Tsjekkisk PEN, som durte opp på Slottet i Praha til sin gode venn Václav Havel. Denne strenet ned i fengselet til sin uzbekiske dikterkollega og hadde en halv times samtale med ham; på hvilket språk vet jeg ikke, Salih snakker ikke engelsk, og Havel er – med all respekt forøvrig – neppe særlig god i uzbekisk. Men i alle fall, selv om saken måtte gå sin gang, var det ikke lenger tvil om utfallet, og to uker senere fikk jeg tilsendt utskrift av dommen fra Prahas Byrett, som Michael Konupek i Oslo oversatte for meg. Jurister i menneskerettighetsmiljøet forsikret meg om at det var første gang de hadde hørt om en domstol som i doms form forkynte at myndighetene i et annet land var et terrorregime. Man skulle tro at «Foreningen For en Morsommere Virkelighet» hadde inntatt det tsjekkiske rettsvesenet også.

Jeg vet ikke om mange som har beskrevet eksilet bedre enn en av Norges fremste eksilforfattere, lyrikeren Mansur Rajih fra Jemen, i diktet «Eiganes» fra samlingen «Langt borte: Så nær», som kom på Cappelens Forlag i 2003, i samarbeid med Mansurs gode venn Tor Obrestad:

Her i denne stilla er trea stolte av seg sjølv
Hjarta er oppete av lengt
Eksilet gir ikkje noko liv
Lyden gir ikkje gjenlyd
Diktet flyktar mellom hendene, flyktar til Jemens hete
Kjærleiken blir stoppa av spørsmål
Den som kjem er stiv av frost
Ein ny morgon over den stille byen
Smerten slåss i hjarta
Og hovudet er oppete av denne etappen
Vinden i eksil hentar ingenting og fører ingenting med seg

Mansur har bidratt til kulturelt mangfold i Norge, akkurat som Mahmood Salih, men prisen ser vi i diktet ovenfor. Likevel ville prisen for ikke å komme til Norge og eksilet ha vært uendelig mye høyere: Begge poetene ville ha vært et hode kortere – Mansur satt 15 år i fengsel i Jemen, dømt til døden for et mord selv påtalemyndigheten innrømmet at han ikke kunne ha begått. I syv år satt han lenket til veggen! Han ble reddet ut fordi Stavangers daværende kultursjef Harald Hermansen insisterte på at Stavanger skulle være med i et internasjonalt nettverk av fribyer for forfulgte forfattere, for å ha en plass klar til Mansur Rajih dersom han slapp ut av fengselet. Og Norsk PENs styremedlemmer Kari Vogt og Kirsti Blom pendlet mellom Norge og Jemen og forhandlet og lirket; etter en del år fikk de det til, og Stavanger fikk sin fribyforfatter.

Vi har fem fribyer for forfulgte forfattere i Norge i dag: Stavanger, Kristiansand, Oslo, Trondhjem og Tromsø. Molde er på vei inn i nettverket, og Skien vurderer å melde seg på. På den måten har vi kunnet hjelpe forfatterne Araz Elsas fra Azerbajdzjan, Mansur Rajih fra Jemen, Islam Elsanov og Musa Mutaev fra Tsjetsjenia, Iyad Ibrahim Al-Rikabi fra Irak, Carlos Sherman fra Hviterussland og Mansour Koushan, Soudabeh Alishahi og Aziz Sangtarash fra Iran til et liv i eksil, som i hvert fall er et liv. I februar kommer Chenjerai Hove fra Zimbabwe til Stavanger og forhåpentlig Simon Moleke Njie fra Kamerun til Kristiansand. I mars kommer Ayaz Khonsyawashan fra iransk Kurdistan til Oslo og Easterine Iralu fra Nagaland, India til Tromsø. Senere i vår håper vi å få Gilles Dossou-Gouin fra Benin til Molde. Alle frykter for sitt liv. Alle har grunn til å frykte for sitt liv.

Det er Norsk PEN som administrerer det norske nettverket av fribyer for forfulgte forfattere. Utlendingsdirektoratet er en av våre fremste medspillere, Utenriksdepartementet en annen. Begge enhetene er fullt på det rene med at dette er arbeid til berikelse for det kulturelle mangfold i Norge. Fribyforfatterne får gratis bolig med strøm og varme til seg selv og familien (ektefelle og barn under 18 år) i to år, sammen med en god lønn, det hele utbetalt av kommunen med direkte støtte fra staten ved UD. Etter de to årene har fribyforfatterne permanent oppholdstillatelse i Norge. Forutsetningen er at det litterære miljøet i hver enkelt by støtter opp, og Norsk PEN står for kontakten med det internasjonale støtteapparatet. Internasjonalt er dette nettverket under omlegging; i februar vil man sannsynligvis beslutte å legge det inn under International PENs Writers in Prison Committee i London, men med egen administrasjon i Stavanger – etter at det forrige administrasjonssenteret, drevet av International Parliament of Writers utenfor Paris, kort og godt gikk konkurs for noen måneder siden. (Hvordan et parlament kan gå konkurs, hører antagelig også inn under begrepet «kulturelt mangfold».)

Etter at jeg har arbeidet med forfattere i eksil i åtte år nå, og etter at Norsk PEN er blitt mer kjent som den organisasjonen som arbeider for og med forfattere i eksil, begynner det langsomt å gå opp for meg hvor mange forfattere som lever i eksil i Norge. Og da snakker jeg ikke om innvandrerforfatterne, som det også vrimler av, selv om de fleste av dem fortsatt er usynlige i norske bokhandeler. Man finner dem likevel på bibliotekenes innvandreravdelinger, de utgis stort sett i sine opprinnelige hjemland og importeres tilbake til Norge i form av bøker.

Eksilforfatterne blir ikke utgitt i sine opprinnelsesland, og de kan ikke vende tilbake dit. De blir totalt avskåret fra sine røtter. I mer frustrerte øyeblikk lurer jeg på om de kan sammenlignes med tidligere tiders kastratsangere som ble mishandlet for å beholde sine vakre sopranstemmer, eller med fugler man stakk ut øynene på for å nyte den vakre sangen (jf. Bjørneboes forferdelige dikt «En vise om bøndene på Capri ø»). Eksilforfatterne gir mottagerlandet et kulturelt mangfold ved sin blotte virksomhet og ved å gi oss av sin rikdom; likevel får enkelte politikere seg til å tro at det utelukkende er vi som gir dem noe. Vi gir dem riktignok en viss frihet, men både denne friheten og det derav følgende mangfoldet har altså en høy pris – selv om alternativet er verre. (Hvis frykt, fengsel, tortur og henrettelse kan kalles alternativ, da.)

Ved å ta oss av eksilforfattere er vi også med på å opprettholde og holde liv i opprinnelseslandets litteratur. Ved å gi Zimbabwes betydeligste forfatter arbeidsmuligheter i Stavanger hjelper vi til med å sikre den zimbabwiske litteraturens fortsatte eksistens. Ved at Musa Mutaev kan sitte i Trondhjem og skrive sine noveller, bidrar vi til tsjetsjensk litteraturs overlevelse i en desperat tid. Men Chenjerai Hove skriver på engelsk og får utgitt sine bøker i London enten han bor i Harare eller i Stavanger; Easterine Iralu skriver også på engelsk og blir sensurert i Calcutta uansett hvor hun bor; Soudabeh Alishahi og Aziz Sangtarash kommer ut på iranske eksilforlag; Carlos Sherman har sine kanaler for å få ut sine dikt og gjendiktninger i samizdatutgaver i Minsk. Musa Mutaev skriver på tsjetsjensk, og det finnes ennå ingen eksilforlag for tsjetsjenere. Nå er han og Islam Elsanov i gang med å opprette et norsk-tsjetsjensk kultursenter som skal ledes fra Trondhjem; senteret åpnes førstkommende lørdag. Kanskje noveller kan smugles fra Trondhjem til Moskva og Groznij. Uansett blir norsk litteratur svært mye mer mangfoldig ved at norske forlag griper sjansen til å utgi Alishahi, Rajih, Koushan, Mutaev og Sherman – pluss Ali Siddiqui fra Iran, Rais Reza Boneza fra Kongo-Kinshasa, pluss, pluss, pluss …

Oscar Wilde, som visste hva eksil var, skrev følgende strofe i «The Ballad of Reading Gaol» – den står risset inn på baksiden av Jacob Epsteins gravmonument over den irske dikteren på Père Lachaise-kirkegården i Paris:

And alien tears shall fill for him
Pity’s long-broken urn;
For his mourners will be outcast men,
And outcasts always mourn.

Men fremmede tårer er alltid bedre enn ingen tårer. Leve mangfoldet! Og som Stavangers tidligere kultursjef Harald Hermansen så treffende sa: «Vi vet ikke hva vi gjør, men vi vet at det er viktig.»

Takk for oppmerksomheten.

UNESCO rundbordskonf., sept. 02

UNESCO 3RD ROUND TABLE OF MINISTERS OF CULTURE ON INTANGIBLE CULTURAL HERITAGE, ISTANBUL 16-17TH SEPTEMBER 2002

 

Requested to represent IPA and P.E.N. International at the UNESCO 3rd Round Table of Ministers of Culture on Intangible Cultural Heritage, Istanbul 16-17th September 2002, Norwegian P.E.N. sent me as a delegate with observer status. Although I was pre-registered, neither the Turkish authorities nor the organizers had any knowledge of my or P.E.N.’s coming. I was however courteously and duly accredited and had free access to all proceedings. The Round Table was hosted by the Turkish Ministry of Culture, and attended i.a. by the President of Turkey as well as former Secretary General of the UN, Mr. Perez de Cuellar.

2002 being the United Nations Year for Cultural Heritage, the purpose of the meeting was to further the process initiated by UNESCO’s Director General, Mr. Koichiro Matsuura, to establish an international convention for the safeguarding of the world’s intangible cultural heritage. The main intentions of such a convention would be to preserve and promote cultural diversity (as stated in the UNESCO Universal Declaration on Cultural Diversity, 2001), and to give the intangible, or immaterial cultural heritages of nations the same status as the tangible, or material ones. If temples and monuments should be preserved, why not legends and rituals? In fact, many would argue, the world’s (man-made) material heritage is but a dead heritage, whereas the immaterial one is alive and will be a determinant factor in the shaping of our future.

In the Final Communiqué, the Istanbul Declaration, intangible cultural heritage is defined thus:
The intangible cultural heritage constitutes a set of living and constantly recreated practices, knowledge and representations enabling individuals and communities, at all levels, to express their world conception through systems of values and ethical standards. Intangible cultural heritage creates among communities a sense of belonging and continuity, and is therefore considered as one of the mainsprings of creativity and cultural creation. From this point of view, an all-encompassing approach to cultural heritage should prevail, taking into account the dynamic link between the tangible and intangible heritage and their close interaction.

This definition serves as a good illustration of the whole issue’s main problem: Intangible cultural heritage can be whatever one wants it to be. A forthcoming Intergovernmental Experts Meeting in Paris will no doubt do its best to clarify what should and should not be considered an intangible cultural heritage worthy of preservation and promotion, but still it remains a highly complex matter. A ratified Convention would oblige member states to abide by a law that governs … what? One can easily argue that literacy – the ability to acquire and impart knowledge through written language – surely must be one of mankind’s most important and fundamental intangible cultural heritages. On the other hand, one can hardly imagine the world’s nations sign a legal document that would oblige them to enforce a ban on illiteracy.

Present at the meeting were 71 delegates on a ministerial level (ministers of culture or equivalent), 38 delegates from nations participating as observers, and 9 NGOs. Influential European countries such as France, Germany and the Netherlands were not represented by their ministers, while oddly enough, neither Sweden nor the UK were represented at all.

While a clear majority of the nations represented supported the idea of a Convention, some (mainly Europeans) had grave concerns regarding the challenging juridical questions of definition and enforcement. Specifically, as diverse nations as i.a. Spain, Switzerland, the Philippines and Haiti voiced anxiety that a Convention would create financial problems for poor countries, who often have an important heritage to preserve. Nations such as Denmark, Belgium, France, Switzerland, Luxembourg, the Netherlands and Norway doubt that a Convention should be the first step in a complicated process, and argued for an initial phase of survey and development of  “best practice”-policies. They were also concerned that the vitality of mankind’s intangible cultural heritage might suffer by being “frozen” in an official list. Nigeria expressed a valid concern in questioning how to make young people interested in what national and international institutions might call intangible cultural heritages, but that they perceive as traditions they don’t necessarily see the point in adhering to.

Of special interest to P.E.N., Spain, Portugal, Denmark, Luxembourg, the Netherlands, Canada and Norway made a point of the necessity to include a protection of human rights in general, and rights of expression in particular, in a convention. “We can’t have a convention that undermines the other, broader rights,” to quote the Danish delegate.

This last point is of vital importance, but did not seem to be on most countries’ agenda. While it is easy enough to argue for the preservation of for instance folkloristic dances, dresses and practices, it is much more complicated and challenging to take the next logical step and argue that such preservation presupposes the populations’ rights to freely express those practices – orally, in writing and by other means. A convention that does not explicitly guarantee the rights of expression, publication, belief, choice of language etc., would in fact run the risk of threatening the very practices it aims at protecting, as well as undermining the respect for those rights in general.

In the Final Communiqué, scarce mention is made of these issues. The principles that the participating countries “undertake to actively promote”, only include an indirect mention in § (ii): “Steps must be taken to ensure that the expressions of intangible heritage benefit from recognition within States, provided that they respect universally recognised human rights.”

Otherwise the text refers, in § (ix), to the need for member states to be informed on UNESCO’s “cooperation with other relevant international organisations, such as WIPO, as such information will be useful to Member States in further developing their policies on the protection of intangible cultural heritage.”

WIPO – the World Intellectual Property Organization – actively promotes the crucial issue of copyright.

As UNESCO is now in the process of working out a detailed proposal for a new convention (the previous General Conference decided that such a convention should be established), it is strongly recommended that P.E.N. use the opportunity to forcefully lobby for an inclusion of the importance of protecting the above mentioned rights in the text. This should be done directly to UNESCO, and also nationally to the respective governments who will participate in the forthcoming Intergovernmental Experts Meeting.

Torvastad, September 30th, 2002

Halfdan W. Freihow