UK: Release WikiLeaks publisher Julian Assange

For Julian Assange’s 49th birthday, PEN Norway with the Courage Foundation, PEN International, English PEN, German PEN, PEN Melbourne, PEN Perth, Sydney PEN and other civil society organisations sent an open letter calling for the release of WikiLeaks publisher Julian Assange.

Photo by Babak Fakhamzadeh CC BY 2.0

Rt Hon Robert Buckland QC MP
Secretary of State for Justice and Lord Chancellor
Ministry of Justice
102 Petty France
London
SW1H 9AJ

CC: Rt Hon Dominic Raab, Secretary of State for Foreign and Commonwealth Affairs

3 July 2020

Dear Rt Hon Robert Buckland QC MP,

On 8 June 2020, responding to a question in the House of Lords about the United Kingdom’s stance regarding the protection of journalists and press freedoms, Minister of State Lord Ahmad
of Wimbledon said, “Media freedom is vital to open societies. Journalists must be able to investigate and report without undue interference”.

We, the undersigned, agree with this statement and call on the UK government to uphold its commitment to press freedom in its own country. At the time of Lord Ahmad’s remarks,
WikiLeaks publisher Julian Assange had been imprisoned on remand in the high-security HMP Belmarsh for more than a year as he faces extradition to the United States on charges of publishing. We call on the UK government to release Mr Assange from prison immediately and to block his extradition to the US.

The US government has indicted Mr Assange on 18 counts for obtaining, possessing, conspiring to publish and for publishing classified information. The indictment contains 17 counts under the
Espionage Act of 1917 and one charge of conspiring (with a source) to violate the Computer Fraud and Abuse Act, which uses Espionage Act language. This is the first ever use of such charges for the publication of truthful information in the public interest, and it represents a gravely dangerous attempt to criminalise journalist-source communications and the publication by journalists of classified information, regardless of the newsworthiness of the information and in complete disregard of the public’s right to know.

On 24 June 2020, the US Department of Justice issued a second superseding indictment against Mr Assange, adding no new charges but expanding on the charge for conspiracy to commit computer intrusion. This new indictment employs a selective and misleading narrative in an attempt to portray Mr Assange’s actions as nefarious and conspiratorial rather than as contributions to public interest reporting.

The charges against Mr Assange carry a potential maximum sentence of 175 years in prison.
Sending Mr Assange to the US, where a conviction is a near certainty, is tantamount to a death sentence.

This is an unprecedented escalation of an already disturbing assault on journalism in the US, where President Donald Trump has referred to the news media as the “enemy of the people”.
Whereas previous presidents have prosecuted whistleblowers and other journalistic sources under the Espionage Act for leaking classified information, the Trump Administration has taken the further step of going after the publisher.

Mr Assange himself has been persecuted for publishing for nearly a decade. In 2012, with fears of a US prosecution that later proved prescient, Mr Assange sought and was granted asylum from the government of Ecuador, and he entered the Ecuadorian embassy in London. Because the UK declined to guarantee Mr Assange wouldn’t be extradited to the US, the United Nations’ Working Group on Arbitrary Detention ruled that Mr Assange’s detention was indeed arbitrary and called on the UK to “immediately [allow] Wikileaks founder Julian Assange to walk free from the Ecuadorian embassy in London”.

President Obama’s administration prosecuted US Army intelligence analyst Chelsea Manning for disclosing hundreds of thousands of documents to WikiLeaks on the US’ wars in Iraq and Afghanistan, as well as State Department cables and files on inmates at the Guantanamo Bay prison. But the administration, which had empanelled a Grand Jury investigation into WikiLeaks as early as 2010, explicitly decided not to prosecute Mr Assange due to what it termed the “New York Times problem.” As the Washington Post explained in November 2013, “If the Justice Department indicted Assange, it would also have to prosecute the New York Times and other news organizations and writers who published classified material, including The Washington Post and Britain’s Guardian newspaper”.

When President Trump came to power, then-Attorney General of the US Jeff Sessions announced that prosecuting Assange would be a “priority”, despite the fact that no new evidence or information had come to light in the case. In April 2017, in a startling speech against
WikiLeaks’ constitutional right to publish, then-CIA director Mike Pompeo declared WikiLeaks a “non-state hostile intelligence service” and said, “Julian Assange has no First Amendment
privileges”.

On 11 April 2019, Ecuador illegally terminated Mr Assange’s diplomatic asylum in violation of the Geneva Refugee Convention and invited the British police into their embassy, where he was
immediately arrested at the request of the US. Mr Assange served a staggering 50 weeks in prison for a bail violation, but when that sentence ended in September 2019, he was not released.
Mr Assange continues to be detained at HMP Belmarsh, now solely at the behest of the US.
Even before the lockdown initiated by the coronavirus pandemic, Mr Assange has been held in conditions approaching solitary confinement, confined to his cell more than 22 hours a day. Now
under containment measures, Mr Assange is even more isolated, and he hasn’t seen his own children in several months. Furthermore, Mr Assange has been allowed extremely limited access to his lawyers and documents, severely hampering his ability to participate in his own legal defence. Following a visit to HMP Belmarsh accompanied by medical doctors in May 2019, UN Special Rapporteur on Torture Nils Melzer determined that Mr Assange had endured psychological torture.

Mr Assange’s extradition hearing, which commenced for one week in February 2020 and is scheduled to continue for three more weeks, is set to resume in September. But the coronavirus, which has reportedly already killed at least one fellow inmate at HMP Belmarsh and which continues to spread through prisons at an alarming rate, puts the health and well-being of Mr Assange, who suffers from a chronic lung condition that makes him especially vulnerable to Covid-19, at serious risk.

The continued persecution of Mr Assange is contributing to a deterioration of press freedom in the UK and is serving to tarnish the UK’s international image. Reporters Without Borders cited the disproportionate sentencing of Mr Assange to 50 weeks in prison for breaking bail, the Home Office’s decision to greenlight the US extradition request, and Mr Assange’s continued detention as factors in the UK’s decline in ranking to 35th out of 180 countries in the 2020 World Press Freedom Index.

We call on the UK government to release Mr Assange without further delay and block his extradition to the US – a measure that could save Mr Assange’s life and preserve the press freedom that the UK has committed to championing globally.

Signed:
Nathan Fuller, Executive Director, Courage Foundation
Rebecca Vincent, Director of International Campaigns, Reporters Without Borders (RSF)
Adil Soz, International Foundation for Protection of Freedom of Speech
Anthony Bellanger, General Secretary – International Federation of Journalists (IFJ)
Archie Law, Chair Sydney Peace Foundation
Carles Torner, Executive Director, PEN International
Christine McKenzie, President, PEN Melbourne
Daniel Gorman, Director, English PEN
Kjersti Løken Stavrum, President, PEN Norway
Lasantha De Silva, Freed Media Movement
Marcus Strom, President, MEAA Media, Australia
Mark Isaacs, President of PEN International Sydney
Michelle Stanistreet, general secretary, National Union of Journalists (NUJ)
Mousa Rimawi, Director, MADA – the Palestinian Center for Development and Media Freedoms
Naomi Colvin, UK/Ireland Programme Director, Blueprint for Free Speech
Nora Wehofsits, Advocacy Officer, European Centre for Press and Media Freedom (ECPMF)
Peter Tatchell, Peter Tatchell Foundation
Ralf Nestmeyer, Vice President, German PEN
Rev Tim Costello AO, Director of Ethical Voice
Robert Wood, Chair, PEN Perth
Ruth Smeeth, Chief Executive Officer, Index on Censorship
Sarah Clarke, Head of Europe and Central Asia, ARTICLE 19
Silkie Carlo, Director, Big Brother Watch
William Horsley, Media Freedom Representative, Association of European Journalists
Foundation for Press Freedom (Fundación para la Libertad de Prensa)
Americans for Democracy & Human Rights in Bahrain (ADHRB)

#freejulianassange #dontextraditeassange #happybirthdayjulian

Appell: Kampen om Assanges utlevering er et veiskille

Norsk PEN har som kjerneområde å arbeide for forfulgte journalister, forfattere og publisister verden over. Den rettslige prosessen mot Assange må sees i et slikt perspektiv.

Norsk PEN tilsluttet seg demonstrasjonen utenfor Stortinget torsdag 20. februar. Andre talere var Wikileaks-ambassadør Joseph Farrell og Rødt-leder Bjørnar Moxnes. Foto: Norsk PEN/Hege Newth

Av: Rune Ottosen, nestleder i Norsk PEN

FNs spesialrapportør for tortur, Nils Melzer, dokumenterte i Klassekampen 20. februar at Assanges menneskerettigheter har blitt systematisk krenket siden prosessen mot ham startet. Dette har skjedd både gjennom overvåking og trakassering i de syv årene han satt i Ecuadors ambassade, og gjennom den ni år lange prosessen mot ham i det svenske rettssystemet. Svensk rett reiste aldri tiltale mot ham for voldtekt. Assange har ikke fått anledning til å forsvare seg i retten. Og den saken er nå lagt død.

Melzer har dokumentert at bevis i saken er manipulert og at saken er trenert for å få fokus bort fra hva saken handler om. Vi må holde fast ved sakens kjerne. Julian Assange er tiltalt for å ha lekket dokumentasjon i 2010 om USAs krigsforbrytelser og grove brudd på menneskerettighetene i Irak og Afghanistan. Assange er en varsler og en kilde og har benyttet seg av sin ytringsfrihet. Innholdet i avsløringene burde fått konsekvenser for noen andre enn Julian Assange.

Allerede etter de første avsløringene startet USAs påtalemyndighet forberedelser for å sette Assange bak lås og slå. Tiltalen vi nå ser representerer et veiskille.

Hvis Assange blir utlevert og stilt for retten, risikerer han 175 års fengsel. Assange er tiltalt etter den amerikanske «Espionage Act» som ble vedtatt under første verdenskrig for å håndtere faktiske spioner. Man skal være klar over at tiltaler etter spionasjeloven ikke er som vanlige rettsprosesser. De er basert på hemmelige rettsforhandlinger og begrensede rettigheter for den tiltalte.

Etter flere års arbeid for å finne grunnlag for å tiltale Assange, ga president Obamas administrasjon opp. Obamas juridiske rådgivere konkluderte med at dersom man skulle tiltale Assange, måtte man også tiltale New Yorks Times og andre nyhetsorganer som hadde publisert materiale med basis i de samme WikiLeaks-lekkasjene. Dette var ikke forenelig med den amerikanske «First Amendment» som er den viktigste juridiske garantien for ytringsfrihet og journalisters rettigheter. Vi skal merke oss at president Trump som i motsetning til Obama vil utfordre First Amendment, har sagt at prinsippene nedfelt i First Amendment kun gjelder i USA. De som praktiserer ytringsfrihet og utfordrer USA utenfor landets grenser, kan risikere nye anslag i framtiden. Også derfor må saken mot Assanges sees som en test. Hva vil verdenssamfunnet akseptere av amerikanske anslag mot deres borgeres ytringsfrihet?

Strafferammen i tiltalen er grotesk. Spesielt sett i lys av at ingen av dem som står bak de mange krigsforbrytelsene som Assange har bidratt til å avdekke, er etterforsket eller tiltalt. Trolig vil de heller aldri bli det. Maktens utøvere i supermakten USA er rasende på de som utfordrer dem, slik Assange har gjort gjennom sin varsling.

Det er derfor vi må protestere høylytt når et slikt grovt anslag mot ytringsfriheten skjer foran våre øyne. Det er ikke bare Assanges skjebne og liv som står på spill. Alle som driver kritisk og undersøkende journalistikk må se at hvis Assange blir dømt vil det kunne få konsekvenser for dem. Hvem blir den neste, må vi spørre oss.

Mens Aftenposten og andre tunge medier som publiserte lekkasjene Assange kom med (og som attpåtil vant priser for publiseringene)  er påfallende passive og står heller ikke tydelig opp for mannen som ga dem alle de store nyhetssakene.

Men det er tegn som tyder på at det er et økt folkelig engasjement for Assange. På et rent humanitært grunnlag er det grunn til å reagere på den umenneskelige behandlingen av Assange med langvaig isolasjon og urimelige begrensinger på tilgang til besøk. Leger, advokater og hans far, som har møtt ham i fengsel, sier at Assange er i elendig forfatning og preget av mange års trakassering. Til og med hans medfanger i Belmarsh-fengselet har reagert på det de mener er en umenneskelig behandling av Assange. Han er flyttet fra isolat og får ha omgang med andre fanger etter blant annet aksjoner fra medfangene.

I tiden fram mot rettssaken bør alle tilhengere av ytringsfrihet advare mot ringvirkninger og den nedkjølende effekten både for varsling og for kritisk journalistikk dersom Assange skulle bli utlevert og dømt. Vi må si med Arnulf Øverlands: Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.

Edward Snowden, som har fått Norsk PENs Ossietzkypris, er blant dem som ser de vidtgående konsekvensene av rettsforfølgelsen av Assange. Han skrev nylig på Twitter at «De som så en annen vei, fordi de personlig mislikte Julian Assange, da det amerikanske justisdepartementet siktet ham med henvisning til en juridisk teori om at det å publisere tydelig journalistikk av offentlig interesse kan innebære flerfoldige brudd på spionasjeloven av 1917, bør nå tenke grundig igjennom hvor denne veien fører hen.»

La oss fortsette kampen mot utlevering av Julian Assange av hensyn til ham selv, men like mye for vår egen del. Det er våre rettigheter og ytringsfriheten som står på spill i britisk rett nå.

Appell ble holdt på demonstrasjon mot utlevering av Julian Assange utenfor Stortinget 20. februar. 

Assanges publisering av krigens sanne ansikt er sakens kjerne

Styremedlemmer i Norsk PEN Rune Ottosen og Lars Gule foran den britiske ambassaden i Oslo 23. april 2019.

Av Rune Ottosen, nestleder i Norsk PEN.

Harald Stanghelle skriver i sin kommentar om Assange-saken at det er «ubegripelig» at jeg kaller det «støy og avsporing» at jeg vil holde meg til de prinsipielle sidene rundt en mulig utlevering av Assange til USA.

Tiltalen mot Assange dreier seg om omstendighetene rundt lekkasjer av store mengder dokumenter som for alltid vi endre historien om krigføringen i Irak og Afghanistan. Uten WikiLeaks lekkasjer ville verden ikke fått vite om de massive menneskerettighetsbruddene og krigsforbrytelsene som har bidratt til kaoset i Midtøsten i dag. Vi ville ikke fått vite om de enorme lidelsene titusener av uskyldige mennesker har blitt utsatt for.

Ingen har blitt straffet for eller stilt til ansvar for ugjerningene. Vi snakker om massive folkerettsbrudd og omfattende krigsforbrytelser som andre enn USA ville blitt tiltalt for i den internasjonale menneskerettighetsdomstolen.

De som i maktens korridorer tok beslutningen om disse overgrepene er naturlig nok rasende over at WikiLeaks bidro til å gjøre ugjerningene kjent for omverden.

Omfanget av uhyrlighetene var så stor at de ikke kunne ignoreres.

Derfor skrev også store aviser som New York Times, The Guardian, Le Monde, El Pais og Aftenposten om dette over en lang en periode og fikk mange avslørende saker på trykk. Bør ikke Aftenposten som avis også mene noe om utleveringen av Assange til USA? I 2011 fikk Aftenposten-journalister Schibstedprisen «Årets Skup» for omtalen av WikieLeaks-avsløringene. I begrunnelsen kom det fram at over 200 saker var blitt publisert som resultat av lekkasjer fra WikieLeaks, og at disse sakene hadde fått «store konsekvenser, både i Norge og internasjonalt».

USA ville hevne seg på varsleren Chelsea Manning som lekket til Assange. Derfor fikk Manning 35 års fengsel for å ha fortalt verden sannheten. Også derfor har USA hele tiden forsøkt å få Assange fengslet. President Obama droppet tiltalen mot Aassange fordi hans juridiske rådgivere overbeviste ham om at da måtte New York Times og andre som hadde publisert materialet også tiltales. Siden Manning nekter å vitne i en ny sak mot Assange, har hun igjen blitt arrestert, sluppet fri midlertidig og risikerer nå på ny en straff.

Den nye tiltalen mot Assange er designet slik at man får fokus på de tekniske omstendighetene rundt lekkasjene (hjelp til et passord) og ikke innholdet i publiseringene. De fleste vil likevel forstå at det er hva Manning og Assange fortalte omverden den gang som ligger til grunn for tiltalen.

Folk i Trumps administrasjon, inkludert utenriksminister Mike Pompeo, gjorde det klart alt da han var CIA-sjef i 2016-2017 at han ville ha Assange utlevert og straffet. Hvis en australsk statsborger kan bli utlevert til USA av en britisk domstol for publisistisk virksomhet, vil dette være et skremmende tilbakeslag for ytringsfriheten i global målestokk. Derfor har mange, deriblant PEN internasjonalt, og Norsk PEN så vel som Svensk PEN, engasjert seg i saken.

Stanghelle bruker også spalteplass på senere omstendigheter rundt lekkasjer fra WikiLeaks og hvilke mulige konsekvenser dette hadde for presidentvalget i USA. Dette mener ikke Norsk PEN noe om fordi dette er forhold som domstolene må behandle.

Assange selv har sagt at det ikke er russiske myndigheter som er hans kilde. Stanghelle hevder at fakta viser noe annet, men viser for øvrig ikke til hvilke fakta han besitter.

For Norsk PEN er også dette saken om utlevering til USA uvedkommende. Det samme gjelder den gjenopptatte etterforskningen fra svenske myndigheter om påståtte seksuelle overgrep mot to kvinner. Norsk PEN mener ikke noe om en utlevering til Sverige i denne saken. Men også her bør mediene legge til grunn at Assange er uskyldig inntil det motsatte er bevist.

Stanghelle er enig i at Assange ikke bør utleveres til USA. Det er det viktigste. Han tegner et lite flatterende bilde av Assanges adferd. Men man trenger ikke like Assange eller støtte alt han har gjort for å ha hovedfokus på det prinsipielle ved saken.

Artikkelen ble publisert i Aftenposten på nett 19. mai og i avis 20. mai 2019.

Spionasjetiltalen mot Assange må fordømmes - forsvar ytringsfriheten

Gjennom en utilsiktet lekkasje er det blitt kjent at amerikanske påtalemyndigheter har tatt ut en hemmelig tiltale mot grunnleggeren av WikiLeaks: Julian Assange. Han har siden 2012 levd i asyl i den ecuadorianske ambassaden i London. Britiske myndigheter har siktet ham for brudd på kausjonsbestemmelsen. Opprinnelig ble Assange fengslet i London i forbindelse med at svenske myndigheter ville avhøre ham i en sak der han var beskyldt for seksuelle overgrep mot to kvinner. Svenske påtalemyndigheter har henlagt den saken. Det som ligger til grunn for den nåværende hemmelige tiltalen er knyttet til spørsmål om ytringsfrihet.

Begrunnelsen for at Assange søkte asyl er nettopp frykten for å bli tiltalt for spionasje med risiko for en dom på mer enn 30 års fengsel. Julian Assange har et skjebnefellesskap med Chelsea Manning, som fikk en tilsvarende dom for omfattende lekkasjer mens hun tjenestegjorde i de amerikanske væpnede styrker under Irak-krigen. Lekkasjene Manning var ansvarlig for, og som WikiLeaks gjorde kjent for verden, ga et usminket bilde av den brutale krigføringen i Irak og Afghanistan. Gjennom disse lekkasjene ble ikke minst de omfattende sivile tapene kjent for omverden. Også tradisjonelle medier gikk sammen med WikiLeaks og publiserte historier som ellers ikke ville ha vært kjent.

Det er viktig å huske hva som er sakens kjerne: Medienes rett til å publisere ubehagelige sannheter gjennom lekkasjer. Det er også å viktig å huske på forbindelsen mellom situasjonen til Assange og saken til Edward Snowden. Ett av anklagepunktene mot Assange er at det var WikiLeaks som assisterte Snowden under hans flukt fra USA. Grunnen til at Snowden er i eksil i Moskva er hans omfattende lekkasjer som viste omfanget av den amerikanske etterretningstjenestens overvåking av all elektronisk kommunikasjon på global basis. Snowden har selv sagt at han som varsler frivillig reiser til USA hvis han får en åpen rettssak i ordinær rett.

Saken til Chelsea Manning, som endte med en dom på mer enn 30 års fengsel, viser at både Snowden og Assange med rette frykter en rettssak i spesialdomstoler etter en spiontiltale. Det var derfor de søkte asyl. Manning er i dag fri takket være en benådning av president Obama. Også Obama-administrasjonen vurderte å ta ut tiltale mot Julian Assange. Obama droppet saken fordi det ikke kunne tas ut tiltale uten samtidig å tiltale andre medier som hadde publisert lekkasjer fra WikiLeaks, inkludert mediehus som New York Times: Tradisjonelle medier er åpenbart beskyttet av First Amendment i grunnloven.

Når det nå er kjent at det under president Trump er tatt ut en hemmelig tiltale mot Assange, er dette en potensiell trussel mot all publisistisk virksomhet med grunnlag i lekkasjer. Nære medarbeidere til presidenten har kommet med sterke, hatefulle ytringer mot Assange, og underbygger spionanklagene med anklager om at WikiLeaks er en «etterretningstjeneste». Advokatene til Assange og en rekke talspersoner for menneskerettigheter og ytringsfrihet i USA har advart mot konsekvensen av ytterligere innskrenkninger i ytringsfriheten i USA. Dette er bare det siste av flere angrep på medier og ytringsfriheten i USA under Trump-administrasjonen.

En tiltale mot virksomheten til WikiLeaks vil bidra til en fryktkultur som vil ramme all journalistikk. Alle medier, spesielt de som i en lang periode selv publiserte avsløringer takket være WikiLeaks-lekkasjer, må nå stå opp og forsvare Julian Assange mot en rettsprosess som kan bli et alvorlig angrep på ytringsfriheten, ikke bare i USA, men globalt.

Av Rune Ottosen,
styremedlem i Norsk PEN

Kronikken sto på trykk i Klassekampen 5. desember 2018.

Uttalelse om Bradley Manning

I USA sitter den 23-år gamle forsvarsanalytikeren Bradley Manning fenglset for påstått lekasje til Wikileaks av en video der et amerikansk helikopter angriper og dreper minst 11 sivile irakere, inklusive to journalister.  I tillegg er han beskyldt for å ha lekket tusenvis av dokumenter, “The Afghan War Diary”, som beskriver overgrep mot sivile, samt tildekning av korrupsjon, konflikter med lokale krigsherrer og USA og NATOs mislykkede militære innsats i Afghanistan.  Manning risikerer en svært lang fengselstraff.

Norsk PEN ønsker ikke å ta stillingt til de juridiske og sikkerhetsmessige aspektene ved Manning “forbrytelse”, men minner om president Obamas kommentar om varslere under sin presidentkampanje i 2008: “Den eneste grunnen til at vi kjenner til disse forbrytelsene er fordi folk på innsiden har varslet oss og samtidig utsatt seg selv for stor, personlig risiko.  Varslere er en del av et sunt demokrati og må beskyttes mot represalier.”

Manning sitter nå i isolat på Quantico Marine Base og er blitt utsatt for tortur iflg. hjemmesiden til hans offisielle støttegruppe “Free Bradley Manning”.  Han er også av fengselsmyndighetene blitt nektet besøk av en offisielle delegasjon som ønsket å undersøke Mannings fengslingsforhold nærmere.  Iflg. representanter for den amerikanske regjeringen og ledelsen på Quantico Marine Base er “kongressrepresentant Dennis Kucinich og FNs spesialrapportør på tortur ikke å anse som “offisielle representanter for regjeringen””. Begge to har forsøkt å besøke Manning i månedsvis, men er blitt nektet adgang til fengselet. Iflg. gjeldende amerikansk regelverk skulle Kucinich kunne innvilges en slik besøkstillatelse.  FNs spesialrapportør har nå satt i gang en offisiell etterforskning av Mannings fengslingsforhold.

Norsk PEN oppfordrer president Obama og det amerikanske forvaret til å respektere og følge gjeldende lokale og internasjonale regler gjennom å stoppe torturen av Manning og tillate besøk i fengselet.  Uansett tiltalen mot Manning finnes det ingen unnskyldning for den behandlingen han er blitt utsatt for, eller av forsvarsdepartementet og Quantico Marine Base´s åpenbare forsøk på å forhindre offisielle undersøkelser av Mannings fengslingsforhold.

Oslo, 28.04.11
Årsmøtet i Norsk PEN

 

Norsk PEN forsvarer Wikileaks

Norsk PEN forsvarer Wikileaks rett til å gjøre vesentlig informasjon tilgjengelig.  Internasjonale informasjonsnettverk bidrar til at folk oppdager nye fakta og stiller regjeringer til ansvar. Norsk PEN ser dette som en naturlig forlengelse av sitt årelange engasjement for ytringsfrihet, krav om åpenhet og befolkningens rett til informasjon og kunnskap.

I deler av Wikileaks´ virksomhet kan ytringsfrihet komme i konflikt med hensynet til personvern og sikkerhet. Politiske kulturer og regimer som bygger på hemmelighold, utfordres av ny kommunikasjonsteknologi. Selv om brudd på taushetsplikt er lovstridig, er Wikileaks publisering av dokumenter ingen forbrytelse.  Wikileaks framstår nå tydeligere som et medienettverk med en bevisst strategi for porsjonering, redigering og publisering av fortrolig eller hemmeligholdt informasjon. Det innebærer at organisasjonen må ta på alvor det ansvar ethvert medium har for å bedrive kildekritikk, ikke undergrave enkeltpersoners eller nasjoners sikkerhet og for å respektere menneskers rett til privatliv.

Norsk PEN advarer mot ekstreme utfall i debatten om Wikileaks. Journalister og bloggeres situasjon er utsatt i mange deler av verden. Antallet journalister som blir fysisk angrepet, fengslet og drept, uten at de skyldige blir stilt til ansvar, er et langt større sikkerhetsproblem enn offentliggjøring av interne dokumenter.  Norsk PEN fordømmer på det sterkeste enhver oppfordring til angrep eller drap på journalister.

Norsk PEN er bekymret over meldinger om at enkelte web-sider har sluttet å formidle Wikileaks av frykt for konsekvensene.  Vi er også urolige over informasjon om at enkeltpersoner trues med rettsforfølgelse, dersom de leser informasjon fra organisasjonen.  Norsk PEN fordømmer slike måter å måter å møte frie ytringer på. Norsk PEN oppfordrer både stater og andre aktører til å respektere ytringsfriheten.  Regjeringer som overfor andre nasjoner argumenterer for fri informasjonsflyt på internett, må respektere at dette også innebærer publisering av ufordelaktig informasjon og kritikk av egen politikk og egne vurderinger.