Khashoggi-drapet: – Norge må reagere kraftig

Hva bør Norge gjøre i Khashoggi-saken? Suspendere norsk våpenhandel, svarteliste individene som har ansvar og bidra til internasjonal gransking. Protester og uttalelser til NTB er ikke tilstrekkelig.

Av Mads Andenæs og William Nygaard.

Journalister og forfattere drepes og trakasseres som aldri før verden over. Norge har en klar politikk for å verne om ytringsfriheten og demokratiske verdier hjemme som ute, bl. a. med støtte til internasjonal bistand og arbeidet i FN-organer. Norske myndigheter innretter seg etter dommene fra Den europeiske menneskerettsdomstolen når de har konsekvenser for journalisters og forfatteres ytringsfrihet i Norge.

Saudi-Arabia har innrømmet at den regimekritiske journalisten Jamal Khashoggi ble drept i landets generalkonsulat i Istanbul den 2. oktober.

Norge har et utstrakt samarbeid med Saudi-Arabia. Til tross for at det i NATO-landet Tyrkia skjer løpende brudd på menneskerettigheter og ytringsfrihet, er det Tyrkias protester mot et drap begått i strid med folkeretten om ambassader og konsulater, som er grunnen til at vi vet så mye om drapet på Khashoggi. Uansett hvilke motiver Tyrkia har, er det viktig at vi får kjennskap til alle detaljene rundt drapet.

Det går kaldt nedover ryggen når man leser tyrkiske myndigheters beskrivelser av drapet. Saudi-Arabias avvisning av anklagene og senere innrømmelse med forsøk på å begrense skadevirkningene for eget vedkommende, slår hverandre i hjel. Det vi vet om måten drapet ble forberedt og gjennomført på, gir ikke inntrykk av at dette var noen ekstraordinær begivenhet. Det sier sitt om omfanget av slike handlinger fra sikkerhetstjenesten til et land som Norge samarbeider til dels nært med. Flere medlemmer av såvel sikkerhetstjeneste som hoff deltok i drapet i generalkonsulatet. Uansett hva som har kommet av klare ordre, antydninger eller annet fra kronprinsen og landets politiske ledelse, er det uten tvil Saudi-Arabias fremste ledelse som sitter med ansvaret.

Hva må Norge gjøre i Khashoggi-saken?
Utenriksminister Ine Eriksen Søreides korte uttalelse til NTB er alt vi er kjent med som reaksjon så langt fra norske myndigheter. Den danske utenriksministeren har innkalt den saudiarabiske ambassadøren til sitt utenriksdepartement. Utenriksminister Ine Eriksen Søreide må gjøre det samme, og i like full offentlighet.

Dette dreier seg om tvungen forsvinning, tortur, drap og krenkelse av ytringsfriheten, og er ikke egnet for et stille diplomati.

Norge må suspendere all våpenhandel til Saudi-Arabia. Tyskland har stanset sin, og forbundskansler Angela Merkel har forklart hvorfor. Sveriges statsminister Löfven sier at Sverige vurderer å gjøre det samme, og Danmarks utenriksminister Anders Samuelsen likeså.

Khashoggi kritiserte Saudi-Arabias krigføringen i Jemen, en krigføring Norge er for nært knyttet til. Eksportregelverket forhindrer nemlig ikke effektivt at norsk militærutstyr brukes i Jemen. Norge bistår også Saudi-Arabia på andre måter, bl. a. i FN. Dette må nå ta slutt.

Frankrike har svartelistet individene som har ansvar for drapet, og USA trekker tilbake visa og vurderer andre sanksjoner. EU vurderer skritt for kraftig markering og Norge må naturligvis følge opp EUs tiltak når de kommer, men som uavhengige av EU kan vi ikke passivt vente på dem.

Et umiddelbart tiltak som Norge bør ta initiativ til, bør være å utvise saudiarabiske diplomater her til lands som driver etterretningsarbeid mot saudiarabere i eksil. Her gjelder modellen fra den nylige utvisningen av russiske diplomater, etter forgiftning på britisk territorium som russiske myndigheter ble holdt ansvarlige for. Det direkte og indirekte etterretningssamarbeidet med Saudi-Arabia må kritisk vurderes.

Noe av det viktigste Norge kan gjøre er å bidra til det høyst aktuelle forslag om internasjonal gransking. FNs sikkerhetsråd må ta ansvaret for igangsetting av et slikt arbeid. FNs menneskerettsråd har flere organer som kan bidra til å få faktiske forhold avklart og de rettslige spørsmålene avgjort. FNs generalsekretær må få bred støtte å granske, om nødvendig uten støtte i en sikkerhetsrådsresolusjon, da også en slik granskning kan føre til internasjonale sanksjoner.

Hvorfor skal Norge bidra til en prosess der så mange andre land og det internasjonale sivilsamfunn allerede er engasjert? Skal vi ta vårt eget arbeid for menneskerettigheter på alvor, så finnes det intet valg. Det må reageres med konsekvent kraft mot det brutale drapet på Khashoggi. Og reaksjonen må være å komme til bunns i saken for så å iverksette tiltak mot de grove menneskerettsbruddene etter hvert som de klarlegges. Vi vet nok, ikke minst ved Saudi-Arabias innrømmelser, til kraftig å markere vår avstandtaken mot det voldelige mordet på menneskerettigheter og ytringsfrihet, ikke mindre når overgrepet rammer en ytringsfrihetens utøver, journalisten Jamal Khashoggi. Norge må være et markant eksempel nettopp fordi vi er det land i verden som rangeres høyest for vår ytringsfrihet. Gjelder ansvaret kun på vår trygge hjemmebane? Svikter vi når det kan ramme vår egen prioriterte velstand slik vi for tiden skjemmer oss ut i vårt økonomiske samarbeid med Kina, hvor vi knapt skjeler til landets brudd på menneskerettigheter?

Protester holder ikke alene, og det holder uansett ikke med uttalelser til NTB. Ytringsfriheten er ikke gratis, og vil Norge støtte den internasjonalt på en troverdig måte, må det gjøres selv om støtten skader eksport eller politisk eller og annet samarbeid. Hvordan er vår regjering med statsminister og utenriksminister i front villig til å dokumentere Norges integritet? Vi er mange som er utålmodige.

Mads Andenæs er professor ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo, medlem av Norsk PEN.

William Nygaard er leder for Norsk PEN som er den norske avdelingen av PEN International, verdens største skribent- og ytringsfrihetsorganisasjon.

Artikkelen sto på trykk i VG 30. oktober 2018.

Et angrep mot det trykte ords frihet

I en pressemelding fra politiet 9. oktober, meldes det om at politiet har tatt ut siktelse mot utenlandske statsborgere for attentatet mot William Nygaard 11. oktober 1993, to dager før foreldelsesfristen går ut.
Det er «gjort nye etterforskningsskritt som supplerer resultatet av de tidligere undersøkelsene. Det samlede resultatet av etterforskningen gir ingen holdepunkter for at drapsforsøket var motivert av andre forhold enn Nygaards rolle som utgiver av boka Sataniske vers i april 1989. Handlingen fremstår som et angrep rettet mot det trykte ords frihet.»

Endelig ble det sagt av det offentlige Norge. Det er en stor seier for ytringsfriheten og en stor glede og lettelse for Norsk PEN.

Saken har fått bred dekning i media:

Nasjonalt, bl.a.:

NRK 9. oktober: Skuddene mot William Nygaard: Flere siktet for attentatet

VG, 9. oktober: William Nygaard til VG: – Skuddene var et politisk-religiøst oppdrag

Internasjonalt, bl.a.:

New York Times, 10. oktober: 25 Years Later, Norway Files Charges in Shooting of ‘Satanic Verses’ Publisher

New Times, 9. oktober: Norway Police File ‘Procedural’ Accusations Over 1993 Shooting of Satanic Verses Publisher

Arrestasjonen av TV2-journalisten Kadafi Zaman

Arrestasjonen av TV2-journalisten Kadafi Zaman i Pakistan bekrefter landets manglende stabilitet og dypere autoritære trekk. Situasjonen ved et valg viser hvor vanskelig det blir å skille mellom politiske overgrep og religiøs frykt. Dette må også være smertefullt for norske pakistanske innvandere som vet å verdsette demokratisk fri ytring i deres nye hjemland, Norge. Vi venter på en resolutt reaksjon fra norske myndigheter.

Dette var Norsk PENs uttalelse 14. juli, dagen etter at Kadafi ble arrestert.

Leder William Nygaard uttalte seg om saken i Aftenposten 16. juli:
– I sum representerer de [red. anm.: det norskpakistanske miljøet] et stort og lojalt nettverk. Det kan være nyttig for troverdigheten til Zaman om de nå viser sin aktive støtte, også til venner og slektninger i Pakistan. Det kan i seg selv være viktig for å styrke tilliten til ham som en profesjonell norsk journalist på jobb, sier Nygaard.

Nestleder Kjersti Løken Stavrum ble intervjuet om saken av TV2 17. juli, sammen med Arne Jensen (Norsk Redaktørforening) og Kadafi Zaman.

 

https://www.aftenposten.no/verden/i/l156aM/Pakistanske-journalister-er-i-en-svart-presset-situasjon_-sier-Pakistan-ekspert

Juks, vold og splittelser

Neste søndag går tyrkerne til valgurnene etter en turbulent valgkamp. Klarer opposisjonen å samle seg?

Av Ragnar Næss og William Nygaard, Norsk PENs Tyrkiagruppe

Kronikken sto på trykk i Klassekampen 14. juni 2018.

Presidentvalget i Tyrkia skulle egentlig avholdes i november 2019, men er blitt framskyndet til 24. juni. Beslutningen om nyvalg ble fattet dels for å flyte på den nasjonalistiske bølgen etter invasjonen i Afrin, dels fordi Erdoğan først kan innføre sitt nye presidentsystem, som gir presidenten mye mer makt,  etter et valg, og endelig fordi det er best å holde valg før varslede økonomiske problemer blir uhåndterlige. Inflasjonen er allerede galopperende.

På den annen side er man i Erdoğans parti og hos nasjonalistene som støtter ham urolige fordi seiersmarginen deres i 2017-folkeavstemningen om presidentsystemet var så knapp. Og i den mangfoldige tyrkiske opposisjonen innses det at man må samarbeide for å fjerne Erdoğan. Men vil de greie det?

Sekularistene i Atatürks gamle parti CHP har nominert folk fra det lille «Lykke-partiet» (Saadet partisi) fordi de har en profil som trolig vil tiltrekke seg velgere fra Erdoğans AKP. Meral Akşener i det nydannete «İYİ partisi» («Det Gode Partiet») har uttalt at hun vil være hele opposisjonens presidentkandidat, ikke bare hennes eget partis kandidat. Dette er ansatser til samarbeid.

Men den viktigste manifestasjonen av fellesvilje hos opposisjonen er at mer enn ti partier og organisasjoner, inkludert den radikale delen av fagbevegelsen, har gått sammen i en «Plattform for redelige valg», og har utpekt hundrevis av  egne valgobservatører som skal melde fra om juks.

Erdoğan antyder at han vil invadere PKKs leir i Nord-Irak før valget. Europarådet har bedt Erdoğan utsette valget og ikke avholde det under unntakstilstand. Tyrkiske myndigheter har replisert at rådet bør holde orden i egne saker og minner om at Frankrike holdt valg under unntakstilstanden etter terroren i 2015. Europarådet sender allikevel sju observatører.

Det er også tegn til splittelser i opposisjonen, den største gaven Erdoğan kan få i denne kritiske tiden. Meral Akşener har i den siste uken begynt å kritisere Muharrem İnce som ble valgt som presidentkandidat for CHP istedenfor den fargeløse lederen Kılıçdaroğlu. «Det er jeg som kan representere opposisjonen som helhet og fjerne Erdoğan, ikke Muharrem İnce!», sier den eneste kvinnelige kandidaten og tidligere innenriksministeren fra 1990-årene.

Opposisjonen lover at de vil heve minstelønnen med nærmere 50 prosent, gitt fattigfolks problemer i Tyrkia i dag. Erdoğan på sin side har fulgt opp tvilsomme sider ved tyrkisk valgkamp ved å love lettelser på en rekke kuriøse områder, inkludert at folk som har fått trafikkbøter skal slippe å betale en del av beløpet. Dette smaker mer av et utspill for korrupsjon fra høyeste hold enn av ansvarlig politikk. Men de fleste løftene om mer penger fremsatt i valgkampen fremtrer som uansvarlige gitt Tyrkias økonomiske utsikter i dag.

Vil det offisielle valgstyret prøve seg med juks? Under folkeavstemningen om det nye presidentsystemet i 2017 godtok de flere millioner stemmesedler som ikke var korrekt utformet. Det er trykt opp fem hundre millioner stemmesedler for 24. juni, tre ganger så mange som nødvendig, og opposisjonen er bekymret for at mange av disse skal brukes som falske stemmer (i 2017 var det flere eksempler på at lokale stemmelokaler endte opp med flere stemmer enn antall stemmeberettigede i området). Opposisjonen har også protestert på at valgstyret har annonsert at valglokaler skal «kombineres og forenes» i 19 provinser hvorav 18 utgjør flertallet av provinsene med kurdisk flertall. Dette betyr at velgere får lengre vei til valglokalene. Valgstyret innvender at dette bare dreier seg om en brøkdel: mindre enn 200 000 stemmeberettigede.

Vil valgkampen degenere til vold? Lederen for Lykke-partiet ble nylig angrepet av MHP-nasjonalister, og politiet prøvde først å hindre ambulansen i å frakte ham til sykehuset, noe den tyrkiske legeforeningen har uttalt at er helt uakseptabelt. Det prokurdiske HDP melder om mer en 50 voldsepisoder mot valgmedarbeidere og representanter.

Vi husker at i månedene før militærkuppet i 1980 ble det begått ca 20 drap om dagen når tilhengere av de ulike partiene braket sammen. Regjeringen har et ansvar for å dempe gemyttene og ikke opphisse til voldsanvendelse. At politiet opptrer partisk på denne måten er illevarslende.

En gledelig nyhet er at Selahattin Demirtaş, den fengslete lederen av det pro-kurdiske partiet HDP, får stille i et valgkampprogram i statlig tyrkisk TV. Det gir håp om en noenlunde ryddig valgkamp eller i det minste at Erdoğan og hans kumpaner innser at de ikke kan provosere en opposisjon utover alle grenser og må imøtekomme en del krav om en ryddig valgkamp. Men det er stadig litt over en uke igjen før valget.

Oslo, 14. juni 2018

Kronikken sto på trykk i Klassekampen 14. juni 2018.

Fake news and censorship

Salil Tripathi (chair WiPC), Ma Thida (Myanmar PEN), William Nygaard (Norwegian PEN) and Halya Coynash (Ukraine PEN).

What happens when falsehood and distortions are expressed in the name of free speech? Should there be restraints? How can lies be countered in the post-truth world? And is it possible to define ‘truth’ and ‘falsehood’ in a world where alternative facts are as accessible as official histories?

William Nygaard, President of Norwegian PEN, speaks about the situation in Norway at the ICORN Network Meeting & PEN International Writers in Prison conference on 1 June 2017.

Fake news have existed since the very first newspaper saw the light of day in Germany in the fifteenth century. What characterizes our era, however, is that this phenomenon has become a widely used political tool, used on the one hand to denounce journalistic content one disagrees with, and on the other to attack the free and independent media. Fake news and trolling are evils that should always be attacked, wherever they pop up. Working against the attitudes underlying this particular kind of abuse is a prerequisite for the survival of a free democratic society.  In Norway the existence of fake news is on the increase – as is the case in other countries – and as I will illustrate further in a little while, the debate on how to deal with it is already well under way.

When considering basic principles concerning this phenomenon, one paradox arises: Attempts to define, regulate and penalize what is seen as «fake news» could lead to violations of the right to freedom of expression. It could well be that tolerating false news stories, rumors and even outright lies are the price we pay for the fundamental right to free communication in an open society. To solve this dilemma requires a demanding, but necessary, balancing act. This point was recently discussed in a joint declaration by prominent international organizations monitoring freedom of the press, among them David Kaye, the UN Special Rapporteur on Freedom of Opinion and Expression, and his colleagues.

In my view, the essential condition for a defense of freedom of expression is a human rights based approach, fighting propaganda, disinformation and fake news. This also implies that we should refrain from introducing provisions on fake news which violate human rights standards.

The situation in Norway
The situation in Norway may seem idyllic compared to the intense political polarization of countries like the United States. But the Norwegian media are subject to the same forces promoting fake news, half-truths and other forms of trolling.

According to a 2017 survey on freedom of the press from Journalists without Borders Norway takes the lead. But as we know, freedom of the press and freedom of expression are not synonymous entities. Who is responsible for securing these fundamental rights in an open society like ours? Another survey on fake news, provided by the Ministry of Culture, reveals a characteristic feature in our solidly social-democrat society: Responsibility for the fight against trolling and fake news should not reside with the individual citizen, but rather with relevant institutions in our society. 68 % of the respondents felt that responsibility lay with the media, while only 27 % considered that the population has a substantial responsibility for preventing the spreading of fake news.

To me it seems clear that media responsibility alone is not sufficient.  In the pluralist media universe of the future, traditional media organizations are gradually losing their dominant position and are being replaced by an infinite variety of other platforms. In this situation it is our individual sense of responsibility and critical sense, together with an increased focus on education that is needed as a bulwark against the tsunami of fake news and other forms of trolling.

This individual responsibility becomes even more important when we look at the development of Facebook. Today Facebook is the platform (together with other social media) that is lining up for a takeover of the greater part of news distribution in the future. We really hate it, all kinds of monopolies tendencies we dislike. The survey from the Ministry of Culture shows that Facebook, as a medium without an overall editorial policy, also is the medium spreading the largest quantity of fake news and trolling. We know that Facebook takes this challenge seriously and is working hard on establishing further active measures to improve their control over this phenomenon. This is a positive development, but we still have a long road ahead of us.

Media competitors to join forces in the war against fake news
In July four important Norwegian media institutions: VG, Dagbladet, TV2 and NRK (the National Broadcasting Corporation) together with two independent foundations, Tinius-stiftelsen and Fritt Ord, will launch a new initiative in order to limit the amount of fake news and trolling in our media universe. The initiative is called Faktisk (Factual). It is a shareholding company, where the owners contribute 10 million kroner the first year and follow up with a guaranty (2 mill) the year after.

This is the first time competitors in the media are trying direct editorial collaboration apart from the editorial rationalizations that followed the important media mergers of the last decade. This is sensitive territory. This new initiative needs to be discussed from an analytical, critical angle, weighing the pros and cons,  based on the absolute premise of freedom of expression.

What kind of truth is a common editorial set-up supposed to legitimize, on what premise will it collect and sort the information, and judge between true and false info? Will the project secure mechanisms strong enough to avoid abuse, misleading information or various forms of conflict, for instance of editorial character?  Considering PEN’s role as a guardian of freedom of expression I feel obliged to point out the danger of establishing a kind of «truth police». At the end of the day, who is the guardian of truth? What will be made public, and how can we assure that it meets the real need in the public, and provide the responses they look for?

To be honest, it seems that this project – with all its merits and good intentions – needs to further clarify a definite goal and structure. The most important is to avoid reinforcing stereotypes and a relaxation among media professionals who mistakenly believe that this project will diminish their own ethical responsibility for the stories they present.

It is difficult to evaluate the quality of the Norwegian media on an international scale. But there can be no doubt that the generous economic framework of government media policy has been important, the way a long term cultural policy has contributed to the international success of Norwegian literature. And to a person with my professional background it seems that the Norwegian media in general maintains a respectable international level in their criticism of sources and continuous internal debate – at least until new economic realities will force changes in yet more editorial offices. In my active years in the media and in publishing I have witnessed how the motivation and the will to verify facts have improved considerably. Increased ethical awareness and the examples of people committed to good journalism have been important.

On the other hand, we must warn against a type of surveillance of fake news – and other news – that engenders new authoritarian ways of thinking and acting. Norwegian PEN visited Edward Snowden in Moscow recently, and his unreal universe is a powerful reminder. So far he has become a victim of his own idealist search for truth. Snowden’s warning of illegal surveillance of us all is being punished, while the guilty party walks free. That is the truth, and no «alternative fact» can change that.

The Role of PEN and Norwegian PEN
The response of Norwegian PEN in the critical situation for freedom of expression we are faced with has been to strengthen our focus on our own country. This does not mean that we have abandoned our efforts internationally – very far from it! But the same principle holds good in our work as in the struggle for climate change: If you are not willing to do something about your own situation, you can hardly expect an improvement in the overall community. Three years ago Norwegian PEN started The Norwegian Project for Freedom of Expression and Responsibility, supported financially by three separate foundations. Our organization is small, with two employees, but with a hard-working board, executive committee and highly committed members. Over the last few years membership has doubled and now counts close to 900, a solid contingent among the more than 100 member countries of PEN International.

Our project focuses on eight separate challenges to freedom of expression in this country, among them of course the media development, whistle-blowers, surveillance, challenges in a multicultural society, and not least: an active approach to young people on the meaning and impact of freedom of expression. On each project we make use of the most qualified experts, always in close cooperation with our strongly motivated board. This approach generates new energy, and we believe that Norwegian PEN signals a credible commitment to making an effort also in a larger format, internationally.

In other words: we try to handle both fake facts and the trolls that create them, and hopefully they will burst at sunrise, as they do in the fairy tales.

Norwegian PEN gave the Ossietzky Prize to Edward Snowden in Moscow

PRESS RELEASE FROM NORWEGIAN PEN

DATE: 30 APRIL 2017

Norwegian PEN president William Nygaard, Secretary General Hege Newth Nouri and the Ossietzky Prize winner Edward Snowden. Photo: Bodil Voldmo Sache/NRK

On April 21st, Edward Snowden received the Ossietzky Prize for 2016. President William Nygaard and Secretary General Hege Newth Nouri of Norsk PEN gave him the award in Moscow.

«I’m grateful for the support from Norwegian PEN,» said Edward Snowden when he received the award, a lithography by Norwegian artist Nico Wideberg.

On April 21, it had been a year since Edward Snowden filed a lawsuit against the Norwegian state together with Norwegian PEN. The lawsuit was filed in order to allow Snowden to travel to Norway without fear of extradition to the US, where he faces decades of imprisonment under the Espionage Act. Norwegian courts dismissed the case, the final dismissal fell in the Supreme Court in November 2016.

As a plan B, Norwegian PEN would go to Moscow and hand over the prize to Snowden personally. Last week, William Nygaard and Hege Newth Nouri traveled to Russia and met Edward Snowden. Accompanying Norwegian PEN were Snowden’s Norwegian lawyers from Schjødt Advokater and journalists from the Norwegian Broadcasting Company, who have followed the case the last year. The meeting took place in a hotel in Moscow.

Edward Snowden arrived a little late. He explained that the bus was so crowded he had to wait for the next. He lives an almost normal life in Moscow, but at the same time he has isolated himself in the Russian society. He has chosen this way of life because he once again hopes to return to his native country and be brought to justice in the United States in a fair and impartial trial. Snowden will be tried under the so-called Espionage Act of 1917, a law which is unacceptable according to international human rights standards. This First World War law will condemn him to life imprisonment without a jury and defense, a sentencing he will serve in a high-risk prison under extremely severe conditions.

Edward Snowden explained that he spends most of his life online, digital communication is both his profession and way of life. He teaches via skype at several universities and holds speeches all over the world. Edward Snowden is also board of directors in the organisation Freedom of the Press Foundation, an NGO that works to protect and support freedom of speech and freedom of the press.

We talked about the drone warfare, international law, the protection of whistleblowers, Trump and Putin, love and everyday life in Russia, future prospects, but most of all we talked about the issues that Snowden has fought for for almost four years in involuntary exile: how to secure and strengthen individual privacy, whistleblowers, journalists and others’ ability to communicate securely.

Snowden has a leave to stay in Russia until 2020, but his future is as uncertain as it was in 2013. Norwegian PEN, together with his Norwegian lawyers, will assist Edward Snowden if he wishes to apply for asylum in countries other than Russia.

Norwegian Broadcasting Company has followed Norwegian PEN through the last year’s work to give  the Ossietztky Prize to Edward Snowden in Norway. Watch their documentary «Snowden plan B» on Tuesday 2 May at 21:30/9.20 pm.

For further information contact:
William Nygaard, Chairman of the Board: +47 908 92 601
Hege Newth Nouri, Secretary-General: +47 930 02 262

Supreme Court rejects Edward Snowden's lawsuit for safe passage to Norway

rejected_nov_heading-copy

Supreme Court rejects Edward Snowden’s lawsuit for safe passage to Norway

Whistleblower Edward Snowden’s lawsuit against the Norwegian state to establish that Norway has no right to extradite him to the United States, was rejected by the Supreme Court yesterday. Snowden has, with Norwegian PEN and the Norwegian press organizations as intervention parties, sued the Norwegian state to ensure a safe passage to Norway to receive the Ossietzky prize for 2016 in Oslo.

– Just as Carl von Ossietzky in his time was not permitted to come to Norway to receive the Nobel Peace Prize, Snowden has been prevented from coming here to receive the Ossietzky Prize. Our battle is lost, but the long term goal remains the same: that Edward Snowden, and others who report misconduct, must be able to do so this without fear of prosecution and in the worst case, life imprisonment, says William Nygaard, President of Norwegian PEN.

Norwegian PEN, in collaboration with PEN International, will intensify their efforts to shed light on the whistleblower’s lack of protection in international law. Equally important is to prove that mass surveillance is a threat to our freedoms as individuals. Efforts to protect Edward Snowden’s position as a whistleblower and human rights advocate will prevail.

In what appears to be political loyalty to the US, the Norwegian government decided to not confirm that Snowden could come to Norway without fear of extradition. Thus, the request had to be tried in court. The lawsuit has been tried by the District Court and Court of Appeal with negative outcome. The verdict was upheld by the Supreme Court.

The court’s main argument is that the US government has only requested extradition if Snowden comes to Norway, furthermore that the formal extradition request has not been handed over to Norwegian authorities. Thus, the lawsuit is basically rejected on formal grounds.

Norwegian PEN will travel to Moscow to give the award to Edward Snowden.

Contact:
William Nygaard, head of the Norwegian PEN: +47 908 92 601
Hege Newth Nouri, General Secretary of Norwegian PEN: +47 930 02 262

 

Høyesterett avviser Edward Snowdens sak om innreise til Norge

rejected_nov_heading-copy

Varsleren Edward Snowdens sak om å prøve spørsmålet om utlevering fra  Norge til USA ble i går avvist av Høyesterett. Snowden har, med Norsk PEN og landets presseorganisasjoner som partshjelpere, stevnet den norske stat for å sikre en trygg reise til Norge for å motta Ossietzky-prisen 2016 i Oslo.

– På samme måte som Carl von Ossietzky i sin tid ble nektet å komme til Norge for å motta Nobels fredspris, har Snowden nå blitt forhindret fra å komme hit for å motta Ossietzkyprisen. Dette slaget er tapt, men det langsiktige målet er fortsatt at Edward Snowden og andre som varsler om kritikkverdige forhold, skal kunne gjøre dette uten frykt for straffeforfølgning og i verste fall livstidsstraff, uttaler William Nygaard, styreleder i Norsk PEN.

Norsk PEN vil i samarbeid med PEN International intensivere arbeidet med å kaste lys over varslerens manglende trygghet i internasjonal lov. Tilsvarende viktig er det å belyse masseovervåkningen som trussel mot våre personlige friheter. Arbeidet for å beskytte Edward Snowdens posisjon som varsler og samvittighetsforkjemper vil fortsette.

Den norske regjering har i politisk lojalitet til USA valgt ikke å bekrefte at Snowden kunne reise uten frykt for utlevering, slik at saken i stedet måtte prøves for retten. Avvisningssaken har gått gjennom tingrett og lagmannsrett med negativt utfall og kjennelsen ble opprettholdt i Høyesterett.

Hovedbegrunnelsen er at amerikanske myndigheter kun har anmodet om utlevering dersom han kommer til Norge, og at den formelle utleveringsbegjæring ikke er overlevert norske myndigheter. Dermed er prøvingssaken i hovedsak avvist av formelle grunner.

Norsk PEN vil reise til Moskva for å overlevere prisen til Edward Snowden.

Under programmet Venter på Snowden 18. november ble Edward Snowden intervjuet av Christian Borch. Se video her:

Åpent brev til president Recep Tayyip Erdoğan

asli_erdogan3

I mange år har Tyrkia og Norge hatt sterke bånd; Norsk PEN og Tyrkisk PEN har et nært samarbeid, og mange tyrkiske forfattere og journalister er kjente for norske lesere.

To av dem er Aslı Erdoğan og Ahmet Altan, begge forfattere og journalister som nå blir kneblet i et politisk klima med stadig dårligere vilkår for ytringsfrihet og meningsforskjeller.

Flere bøker av Aslı Erdoğan og Ahmet Altan har blitt oversatt til norsk, og romaner som Erdoğans Steinbygningen (2009), og Altans Ensomhetens private historie (1991) er utgitt av Gyldendal.  Erdoğan har, i lys av sitt store litterære talent og problemene hun har opplevd den siste tiden, blitt utnevnt til æresmedlem av Norsk PEN. Både Norsk PEN og forlaget hennes, Gyldendal, er dypt sjokkerte over nyheten om at statsadvokaten har begjært livstidsdom mot henne.

Erdoğan og Altan er en uunnværlig del av den rike veven som utgjør samtidas verdenslitteratur. I tillegg er arbeidet deres som journalister en inspirasjon for borgere til å engasjere seg aktivt i politikk. Å tvinge disse stemmene til taushet er å innrømme at regimet er så svakt at det ikke tåler motstand, ikke våger åpenhet og ikke vil beskytte sine innbyggeres fundamentale rettigheter.

Vi er svært bekymret over at Erdoğan og Altan, høyt respekterte skribenter her i Norge, har blitt sjikanert, arrestert, fengslet, mishandlet og brakt til taushet under din regjering. Vi oppfordrer deg til å følge dine internasjonale forpliktelser til å beskytte dine borgere og kunstnere, og deres rett til å ytre seg fritt. Vi utfordrer deg til å vise styrken til din regjering gjennom å ønske meningsforskjeller velkomne som en del av et sunt demokrati. Og til sist ber vi deg innstendig om å renvaske navnene til Asli Erdoğan og Ahmet Altan, og til å slutte å straffe dem for ganske enkelt å ha mot til å være uenige.

Brit Bildøen, leder Norsk PENs Komité for fengslede forfattere
William Nygaard, leder Norsk PEN
Arne Magnus, administrerende direktør Gyldendal

Brevet sto på trykk i Dagsavisen 18. november.
Klassekampen skrev om saken 21. november: Stør tyrkisk forfatter.