William Nygaard gjenvalgt som styreleder i Norsk PEN

William Nygaard ble i går gjenvalgt som styreleder i Norsk PEN for en ny toårsperiode av årsmøtet.  Nygaard har vært styreleder siden 2013.  På møtet orienterte Nygaard om organisasjonens nye norske prosjekt, «Norsk Ytringsfrihet og Ytringsansvar», som vil ha fokus på å følge med på en rekke nasjonale, ytringsfrihetsrelaterte saker, blant annet varslere, elektronisk og annen overvåking, mediepolitikk og det flerkulturelle området.   Parallelt med dette viderefører Norsk PEN sitt internasjonale engasjement i og med samarbeidsland som Afghanistan, Etiopia, Eritrea, Hviterussland, Tyrkia, Iran og Russland.

På årsmøtet benyttet Nygaard også anledningen til å rette en stor takk til alle organisasjoner og institusjoner som har bidratt til å muliggjøre Norsk PENs arbeid, både praktisk og økonomisk – Den Norske Forleggerforening, de norske skjønnlitterære skribentorganisasjonene, Norsk Journalistlag og Kritikerlager, samt Fritt Ord, Eckbos Legat og Utenriksdepartementet.

Norsk PEN vil i 2015 også fortsette sitt arbeid med norske fribyer for forfulgte forfattere i samarbeid med fribynettverket ICORN og de norske fribyene.  I tillegg videreføres organisasjonens møteserie, en blanding av seminar og debattmøter på Litteraturhuset i Oslo i tillegg til et samarbeid om tilsvarende møter med Norsk Litteraturfestival (Lillehammer), Bjørnsonfestivalen (Molde), Ord i Grenseland (Fredrikstad) og Kapittel 2015 (Stavanger).

I tillegg til Nygaard består Norsk PENs styre fram til årsmøtet 2016 av Elisabeth Eide (nestleder), Ann-Magrit Austenå, Anders Heger, Asbjørn Øverås, Soudabeh Alishahi, Brit Bildøen, Rune Ottosen  og Peter Normann Waage (styremedlemmer), Åshild Eidem, Arne Svingen og Dag Larsen (vararepresentanter) og Kjell Olaf Jensen (styrets spesialrådgiver)

Hviterussland – et fortjent rykte?

Hviterussland – et fortjent rykte?

 Han oste av stolthet, den lykkelige hvitrussiske president Alexander Lukaschenko, da storledere fra Russland i nord og Europa i syd kom til Minsk for å forhandle om fred. Folket solte seg i hans glans. Slik er det bare når ytre symboler virker som propaganda, ja, som henimot hypnose. Hans popularitet i folket fikk et oppsving selv om det ukrainske dilemma er truende nært for hvitrussere..
av William Nygaard

 Tragedie og seier – et skue

Storledermøtet må ha minnet de besøkende om tragediene fra en svunnen storkrig. Minsk var bombet sønder og sammen. Hovedavenyene er gjenoppbygget i konsekvent stalinistisk stil. Minnesmerkene over falne, nederlag og seier er prangende i byen. De må ha vært hardtslående påminnelser for tyske Angela på vei til forhandlinger om fred bak skuddsikre vinduer i sin svarte Mercedes limousin..

Hva står hennes vertskap for – så tett på sin russiske nabo? Betrakter den mektige nabo de hvite russere egentlig som sine egne? Tenker de som så at den oppløsende tragedien fra 1991 bør gjøres til skamme straks det ukrainske problem er overvunnet? Hvordan organiserer et hvitrussisk regime sitt forsvar i balansen for lykkelig selvstendighet mellom dem i nord og de rikere i sør? Hvordan kroker den hvitrussiske president klørne om sin makt gjennom tyve år, når det stunder mot nyvalg i november?

 Regimet

Lukaschenko og hans disipler råder over alt i samfunnet. Det propaganderes, lyttes, kontrolleres, straffebeskattes, fengsles, tortureres om ønskelig og de grove kriminelle henrettes. Du fører slett ikke en politisk samtale i en hotellresepsjon. Du kritiserer ikke presidenten. Lukaschenko vokter over sine disipler med jernhånd, likevel – Hviterussland er et land som det er langt enklere å styre enn der mangfold i kultur, religion og etnisitet råder. Korrupsjonen er ikke åpenbar på topplan og i byråkrati som i Russland, Tyrkia og utallige land i Europa og Midtøsten. Frontene er klare og utfordringene mot nord er kraftige nok. Men den politiske kompleksiteten er ikke blant de største for et land som isolerer seg fra utenverdenen og betrakter menneskerettigheter fortsatt som en relativ størrelse.

 Avkristning eller kristning?

Religionen er nok på fremmarsj. Den Røde Kirke i Minsk er fullsatt på en søndag, men hviterussere er fortsatt lite troende etter den lange sovjetiske avkristning. Islam har liten utbredelse, det er ikke en hijab å øyne, nei, et multikulturelt innslag er ikke synlig. Hvis noen tror på en gud, så finner de sin ramme i de katolske kirker. Hviterussland er så sannelig et land for den “hvite” og en ugudelig etnisitet, men noe rører seg altså i folket. Ingen kirker er stengt slik de var det i Sovjet-tiden.

 Det truende

Som et klassisk fenomen i autoritære stater, betraktes  ytringsfriheten som ytterst truende. Det finnes ikke en selvstendig dagsavis, ei heller en TV- eller radiostasjon som kan tas på alvor. Den selvsensurerte ukeavisen Gazeta er presidentens unntaksalibi. Ja, skjult i buskene finnes en radiokanal hvor hvert sendeminutt overvåkes med trussel om skattestraffer og fjerning av lisens. Og fra Polen sendes det radio på hviterussisk i polsk regi. Alt er kontrollert og termininologien er følsom. Jeg ble advart mot å sitere poeten Alice Walker i en appell på en poesifestival, når hun fremhever poesiens revolusjonære kraft. Du snakker ikke om revolusjon i Lukaschenkos Hviterussland.

 Journalister utdannes på statskontrollerte akademier, men den frie utdanning lever – dog i skjulte rom og addresser. Uavhengige forleggere og bokhandlere oppfattes truende og er truet. Hvor mye kan den nylig fengslede og skattestraffede forlegger og bokhandler Ihar Lohvinau tåle før han må flykte som så mange aktivister og idealister i Hviterussland før ham? Miljøet knyttet til frihetsdokumentet Charter 97 er alle ute av landet, og lederen ble drept i hjemlandet på mystisk vis.

 Overflaten i Hviterussland er polert. Fattigdom er ikke synlig i byene, ei heller i storbyen Minsk. Men her finnes intet rom for de såkalte «parasitter» – for tiggere, arbeidsuføre, alkoholikere som fjernes for avrusning i anstalter og dem som ikke vil produsere for samfunnet. Retten til å være fattig og uproduktiv aksepteres ikke.

 Virkemidler

Den frie stemme finner likevel alltid sine kanaler. Det hvitrussiske PEN er en av dem som ikke gir opp. De benytter litteraturen som sitt frihetsmedium og vil fremmme det hvitrussiske språket på ny. En diskret internasjonal Poesifestival er gjennomført i helgen. Det var en voldsom oppslutning av hviterussiske poeter, og mange viktige fra Kazakhstan, Latvia, Litauen, Russland, Ukrainia, – og Erling Kittelsen fra Norge og svenske Nadzia Kandrusevich. Norsk PEN fikk også avgitt sin stemme. Poetene kom i det stille. Det var de unge som kom for å lytte. Og de kom i flokk – uten myndigheters inngripen denne gang.

 Viasna og et par andre menneskerettighetsorganisasjoner holder på sitt fortløpende virke. Viasnas leder, Ales Bialiatsky, ble fengslet i flere år og kom fri takket være internasjonale skarpe blikk. Nå er hans organisasjon gjort ulovelig. Likevel – de fortsetter sitt arbeid i dølgsmål. Markedet er stort, dessverre.

 Kulturen

Den unge hvitrusseren har ikke opplevd andre enn Lukaschenko ved makten og det er kun hans verdier de kjenner. Likevel, søket mot det universelle i mennesket – den frie og egne identitet – drives frem. Den frie ytring søker sitt eget språk. Egen identitet ligger i det hvitrussiske språket. Det er under tydelig stimulans og vil kunne finne et langt større rom parrallelt med det russiskspråklige som dominerer. Regimet kan nok se seg politisk tjent med å bygge opp landets kulturelle og ikke minst språklige identitet som et langsiktig forsvar mot den uforutsigelige imperialisten i nord.

 “Lykkelige” Hviterussland følger så sannelig sin egen kurs i opportunistisk manglende respekt for UNs verdier – og til tross for landets historiske aksept av disse. Endres ikke kursen kan deres isolat på ny føre til Hviterusslands tap av sin tilkjempede selvstendighet.

 

William Nygaard

23.02.15

Det rettsløse Tyrkia

Vi som er blitt glad i og fascinert over Tyrkia som folk og kultur blir nedstemt over å følge utviklingen de siste årene, og ikke minst de siste månedenes maktkamper.

Bildet er sammensatt – trist, men også fullt av håp hvis det ikke var for den etniske kompleksitet, de utrenede demokratiske reflekser og et regime som går den gale veien i sin søken etter sentralistisk egenmakt fremfor demokratisk fellesmakt med sitt folk.

Fra jeg kom til Tyrkia for få år siden, til i dag, har utviklingen gått i udemokratisk retning:
Det rådet et håp i og utenfor Tyrkia da AK-partiet kom til makten i 2002 og med Recep Tayyip Erdogan som statsminister siden mars 2003 og Abdullah Gül som president. Mange trodde et slitent Tyrkia etter gjentatte kupp og militærregimer skulle la det beste i den sekulære åpenheten kunne forenes med et åpent politisk, religiøst og trygt samfunn for alle.

Og makten ble brukt, men ikke til å bygge samhold og demokrati fra grunnen av. Tvert om – maktens fristelser lokker det nye regimet, som andre før dem, til å prioritere autoritær makt ovenfra fremfor å bygge demokratisk makt i tillit med sitt folk nedenfra, på tvers av etnisk ulikhet og strid.

De autoritære symptomene blir nå stadig tydeligere – selvsensuren til tross. Vi har vært vitne til rettsaker mot journalister og forleggere med produserte bevis og med årelange varetektsfengslinger som følge. Vi har sett hvordan antiterrorlovgivningen misbrukes ved varetektsfengslinger og som rettsgrunnlag ved dommer. Vi kjenner alle det rekordstore antallet arrestasjoner av journalister, redaktører, forleggere og universitetsfolk – med årelang varetekt og dommer, uten innsyn i saken.

I mars i år var det lokalvalg, og flere titalls fengslede journalister og andre «aktivister» blir brått sluppet fri. Disse frigivelsene blir nok et bevis på det vilkårlige – på det rettsløse samfunnet Tyrkia.

Presidentvalgets første runde i august 2014 nærmer seg. Recep Tayyip Erdogan kan ikke gjenvelges som statsminister, men mye tilsier at han vil stille som presidentkandidat.

Helst ville han nok ønsket, allerede før valget, å få gjennomført de foreslåtte grunnlovsendringene som ville gitt ham større makt som president, men den siste tidens demonstrasjoner, maktkamp og korrupsjonsanklager har forsinket prosessen. Likevel: Endringene vil komme, i tur og orden.

Demonstrasjonene på Taksim-plassen og Gezi-parken i Istanbul i fjor var ikke bare en protest mot rivning av Atatürks symbolske kulturbygg til fordel for en moske og et kjøpesenter. De var vel så mye et skrik av frykt for at frihet skal forsvinne.

Vi er kjent med hvordan vennskapet mellom den islamske Gülen-bevegelsen og statsminister Erdogan har snudd til en strid om makt og beskyldninger om korrupsjon. Den velstående Gülen-bevegelsen med sin leder, imamen Fetullah Gülen, flyktet til Pennsylvania, har behersket store deler av rettsapparat og politietat. Da vennskap ble til uvennskap kom korrupsjonsbeskyldningene listig timet foran lokal- og presidentvalg. Erdogans mottrekk ble lynrask avsetting og omrokkering av tusentalls politifolk og enkeltansvarlige i rettssystemet.

Videre, vi leser om det kanskje mest skremmende pragmatiske virkemiddelet mot ytringsfrihet og demokratiske prosesser – myndighetenes økonomiske forfølgelse og straff av kritiske medier. Om statlige oppdrag som fordeles eller omfordeles etter grad av vennskap eller kritisk motstand. Og motsatt, hvordan straffebeskatning av medieeiere rammer redaktører og journalister med selvsensur eller oppsigelser. Selvsensuren er blitt deretter. Dette er den største trusselen mot ytringsfrihet og reelt demokrati i vår tid.

Slik korrumpert mediemakt benyttes av Erdogan for å sikre sin posisjon. Og han vant da også lokalvalget i mars. Han har nå en noe redusert støtte fra 41% av media mens Gülen sies å ligge 27%.

Siste ord er definitivt ikke sagt i maktkampen.

Det er tydelig at dagens regime vil drive Tyrkia mot mindre sekularitet, sterkere sentralmakt og et styrket muslimsk samfunn.  Det er lov, hvis folket vil. Folket er splittet, og den bokstavelig talt lovløse makten ligger i Erdogans hender. Den har han tilranet seg steg for steg ved maktmisbruk. Hvor ille vil det bli i et Tyrkiahvis Erdogan kommer til presidentmakt? Nå snakkes det åpent snakkes om en fascistisk utvikling blant pressefolk og intellektuelle ved aktivt spill på nasjonalisme, religion som økt politisk virkemiddel, personlig makteksponering og misbruk av rettstaten til regimets fortrinn. Stemmene utenfra hjelper, men ansvaret for endring ligger til syvende og sist hos tyrkere selv.

Vår tids største demokratiske utfordringer er brytningen mellom økonomisk liberalisme, religioners rivalisering og den konstante dragning mot egenmakt. Det er vår oppgave som aktivister til støtte for menneskeverdet, religions-, ytringsfrihet og demokrati ustoppelig å påpeke overtrampene. Ellers kommer overgrep og overtramp på løpende bånd. Tyrkias utvikling er en advarsel og en utfordrende oppgave.

William Nygaard

Ytringsfrihet kontra ytringsansvar -Trenger vi fotsatt §135a? Ingen klare konklusjoner fra ekspertpanel

YTRINGSFRIHET KONTRA YTRINGSANSVAR – TRENGER VI FORTSATT §135a?
Debatt 25. februar 2014 på Litteraturhuset i Oslo, arrangert av Norsk PEN.

Paneldeltakere:
Jon Wessel-Aas, advokat
Sven Egil Omdal, journalist
Ervin Kohn, aksjonist og nestleder i Antirasistisk Senter
Mina Adampour, daglig leder av Ungdom Mot Rasisme
Debatten ble ledet av Elisabeth Eide, nestleder i Norsk PEN

William Nygaard, styreleder i Norsk PEN, ønsket velkommen til en debatt om den såkalte «Rasismeparagrafen», paragraf 135a.

Elisabeth Eide (EE): Vi bor i et av landene i verden som regnes for å ha størst ytringsfrihet, men vi har likevel en lov mot hatefulle ytringer og blasfemi. Blasfemiparagrafen har ikke vært benyttet siden Arnulf Øverland ble dømt i 1933 for foredraget «Kristendommen, den tiende landeplage». §135a, har blitt prøvet et fåtall ganger, de fleste saker har blitt avvist, grunnet ytringsfrihet. Paragrafen blir kalt for rasismeparagrafen. Jack Erik Kjuus ble dømt for partiprogrammet til Hvit Valgallianse i 1997. Partiprogrammet etterlyste tvangsdeportering og tvangssterilisering av alle fremmede i landet. Tore Tvedt ble dømt i 2007 for uttalelser om å renske ut jødene. I 2012 ble en mann i Stavanger dømt til betinget fengsel for rasistiske ytringer mot en dørvakt. Imidlertid ble Boot Boys-lederen Terje Sjølie frikjent i 2002 for rasisme etter utsagn Sjølie kom med om jøder og innvandrere under en nazimarsj i 2000. Ubaydullah Hussain ble nylig dømt for trusler og hatefulle ytringer, men ble frikjent for hatytringer mot forfatteren Amal Aden på Facebook.  Er §135a bare evnet til å ta de aller groveste ytringer? Hva med de ytringer som oppfordrer til rasistiske og kriminelle handlinger?  Hva er panelets erfaringer med paragrafen, er det en paragraf verdt å ta vare på, eller kan retten til å ytre seg ivaretas på andre måter?

Mina Adampour (MA): Paragrafen bør bestå. Jeg har deltatt i mange debatter og er kjent med at tenketanker fra høyresiden vil fjerne paragrafen. De hevder at trusler, sjikane og vold mot enkeltindivider vil kunne dekkes inn av andre paragrafer. Jeg syns det er påfallende at dette ikke er individer jeg har sett delta i f.eks. demonstrasjonene Antirasistisk Senter organiserer. De mener paragrafen er en begrensning av ytringsfriheten og at enkeltindivider og minoriteter som f.eks. homofile, vil oppnå flere rettigheter dersom paragrafen fjernes.

Jon Wessel-Aas (JWA): Jeg kan ikke være tabloid og svare ja eller nei på om paragrafen er overflødig. Utsagnet «jeg er ikke rasist» er meningsløst. «Jeg er tilhenger av ytringsfrihet» er også en meningsløs påstand. Påstandene bringer oss ikke videre, men gir oss polariserte motstandere. Enten er du for eller mot. Det er viktig med en nyansert debatt om dette. Dette dreier seg ikke om finjuss, men helt overordnede spørsmål. Det er viktig at vi i debatten skiller mellom tanker og tankefrihet, den flytende overgangen mellom tankene dine og meningene dine, til ytringer som er konkretisert til handlinger. Tre viktige og veldig forskjellige kategorier, og vi må være opptatt av hvordan vi nyanserer mellom dem. Vi må være klar over hva vi faktisk har lover mot. Kjus-saken mener jeg var rettmessig. Saken mot Ubaydullah Hussain falt på en teknikalitet ettersom en del av hans ytringer som kunne ha vært forfulgt som trakassering og oppfordring til vold, ble gjort før loven om at ytringer på internett skal regnes som offentlige, ble vedtatt.

Ervin Kohn (EK): Jeg tror ikke Tore Tvedts uttalelser ville ha blitt rammet av andre paragrafer. Vi må huske på at Boot Boys-Sjøli sa at innvandrere hver dag raner, voldtar og dreper nordmenn. Tore Tvedt sa at jøder er parasitter og må utryddes. Vi vil ikke ha sånt dritt i vårt samfunn. Vi må kjempe for paragrafen for samfunnets skyld, vel så mye som for å beskytte minoritetene. Vi som forsvarer paragrafen er for veldig vide rammer for ytringsfriheten. Ord har makt, nettopp derfor er det viktig å ha et vern for svake grupper mot hatefulle ord. Det er et mantra i visse kretser at hatefulle ytringer ikke fører til kriminalitet, men da vil jeg minne om drapsmannen til Benjamin Hermansen.

Sven Egil Omdal (SEO): Det er ingen som er redde for å gi uttrykk for hatefulle ytringer. Paragrafen lot seg lettere forsvare i sin opprinnelige versjon, for hver utvidelse blir den stadig mer problematisk. Den kunne like godt ha blitt utvidet til å omfatte hets og hatefulle ytringer mot kvinner. Kvinner er ikke en minoritet, men en majoritet, i samfunnet, men like fullt opplever de en økende grad av hets. Jeg har lest høyesterettsdommen mot dørvakten, min sambygding. Det interessante er at dommeren gjentatte ganger understreker signaler fra Stortinget om at listen skal legges lavere. I tillegg til at §135a har utvidelser, skal også listen legges lavere. Ytringen ble ansett som anført på offentlig sted, men mannen var beruset. Han ble dømt etter §350, for beruselse. Med andre ord har denne paragrafen en forutsetning om at du er beruset. Mens §135a er for de edru. Vi trenger en form for beskyttelse for de virkelig hatefulle ytringene, men de må defineres mye hardere, mye strammere. Etter dagens praksis så er det egentlig fryktelig mange som bør dømmes etter denne paragrafen.

EK: Det har ikke forekommet anmeldelser etter §135a over en lav sko. Det finnes en hær av nettsteder som bare prediker hat. Blant annet i økende grad av hatefulle ytringer mot kvinner. Og dette er skummelt, disse stedene er yngleplasser, som vi bør være påpasselige med etter 22. juli. Mer enn ytringsfrihet bør vi snakke om ytringsrett. Det vi vet med vår sosialdemokratiske bakgrunn er at vi har også en ytringsplikt. Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, det er likegyldighet. Jeg vil at folk skal bruke sin ytringsplikt.

JWA: ’Ord er makt’ er ingen kontroversiell uttalelse, men den har et poeng i begge retninger. Ordet skal også ha makt, mot makt. Vi er alle enige om det ultimate målet, et sunt demokrati, men vi er uenige om virkemidlene. Det er ingen tvil om at ord har makt, men det er også meningen at vi skal ha det. Jeg er enig med Ervin Kohn, det er viktig å appellere til ytringsplikten, ta til motmæle mot de ytringer som oppfordrer til hatefulle ytringer og handlinger. Ytringsplikten er i liten grad rettsliggjort, men den må vi bruke. Og jeg mener vi må ha en gjenstående paragraf 135a som gjelder for offentlige tjenestemenn. Det er et prinsipielt skille mellom den jevne borgers rett til å gå ut og si at jeg mener den sorte rase er mer intelligent enn den hvite. Det må være lov å si. Det kan vi diskutere vitenskapelig. Men en offentlig myndighet kan ikke i handling eller ord si noe sånt.

MA: Det er ikke påvist en direkte assosiasjon mellom fattigdom, økonomisk dårlige tider og rasisme. Men om Ku Klux Klan ble det sagt at en kunne kjenne dem igjen på skoene, ”se ned på deres sko”: Jeg tror en blir mer tilbøyelig til å la seg engasjere av hatefulle ytringer. Og vi kan ikke kimse av hva dette kan føre til. Dette er en viktig kamp, det er mange fronter for oss i Antirasistisk Senter å ta. Individene som roper høyest om ytringsfrihet, ytringsfrihetsfundamentalistene, har aldri vært med på våre arrangementer. Den siden som ikke er til stede er også de som vil svekke vernet i paragrafen.

EE: Hvis paragrafen blir fjernet, hvilke signaleffekter gir dette samfunnet?

EK: Den blir ikke fjernet. Vi er bundet opp av internasjonale konvensjoner.

JWA: Realpolitisk er det riktig at den ikke vil bli fjernet. Vi er alle opptatt av å verne mot konsekvensene av den type holdninger, men vi er uenige om virkemidlene. Vi ønsker alle å styrke vernet mot diskriminerende holdinger og forfølgelser av alle slag. Vi har for kort historie til å snakke om noe empiri i noen forstand. Jeg vil ikke fjerne vernet, men sørge for et vern som fungerer over tid. Viktig er ytringsplikt og offentlige myndigheter. Det er ille at i et land som Norge kan en statssekretær i den forrige regjeringen stigmatisere asylsøkere helt ustraffet. Han hevdet at 80 % av asylsøkere lyver om sin identitet. Sjefen i UDI gikk ut i media og sa det var helt feil. Det er en type ytringer som nesten bør være straffbart. Det er svært skadelig når våre egne tjenestemenn går ut på denne måten.

SEO: Hvis de bare fjerner paragrafen og unnlater å gjøre andre ting, blir signaleffekten dårlig. Hvis de fjerner loven og samtidig tar konsekvensene av den diskriminerende ytringen og skjerper reaksjonene mot de hatefulle handlingene, ville situasjonen bedres.

Innlegg fra salen:
Lars Gule: Paragrafen har blitt utvidet over lang tid. Hva er hensikten? Å beskytte menneskeverdet. Minoriteter er mest utsatt for menneskeverdshetser. Men alle må vernes mot trusler, hat og diskriminerende ytringer. Paragrafen har ikke blitt brukt mye. Det er mao en veldig høy terskel før den tas i bruk. Sjølie burde etter min mening ha blitt dømt. Frikjennelsen ble da også kritisert av FNs rasediskrimineringskomité. Hvit Valgallianse burde ha blitt frikjent. Det riktige og viktigste er å ta til motmæle, men vi trenger likevel et rettsvern mot de grove tilfellene. De grove tilfellene skal retten avgjøre, men det er et problem at mulighetene for å prøve for retten er for liten i dag. Jeg mener paragrafen skal bevares, og at den må brukes mer aktivt.

Anders Heger: Jeg ser ingen tegn på at paragrafen virker etter sin hensikt, tvert imot, den virker kontraproduktivt. Et nærliggende eksempel: Campingvogna til romfolket som ble smadret. Kommentarfeltene på nettet var en eneste oppfordring til å øve vold mot romfolk. Ikke én person kunne dømmes av denne paragrafen. Vi lever i et samfunn med galopperende rasisme, i en vrimmel av rasistisk gjørme har vi klart å dømme fire! Gjørmeutsagn som blir testet av paragrafen blir frifunnet. Signaleffekten er at dette er helt ålreit. Det eneste vi klarer å dømme er den ‘teite’ rasismen. Faren ligger ikke her, det er ikke dette som er rasisme som avler vold. Jeg syns paragrafen skal bort, nå virker den beskyttende for rasistene.

Theo Koritzinsky: Selv om slik gjørme blir juridisk godkjent betyr ikke det at det blir politisk eller moralsk godkjent. Jeg savner i denne debatten et fokus på at menneskerettigheter og ytringsrettigheter er bra. Men hvis noe åpenbart går på bekostning av ytringsmot, det å tørre, våge å ytre seg, så har vi et problem.

JWA: Jeg er enig med Heger og har sagt det samme som ham, at paragrafen er kontraproduktiv. Litt tabloid vil jeg si at når vi roper etter juridiske hjemler for samfunnsdebatten, blir vi rettmessig kritisert. Jeg er enig i at vi lider av demokratisk og intellektuell latskap fordi vi ikke gidder ta til motmæle, vi vil heller ha lovhjemler og straffer og bestemmelser. Vi må tenke langt utenfor vår egen juss og ta til motmæle.

EK: Vi kan ikke bekjempe alt grumset med paragrafen. Men vi roper heller ikke etter lovhjemler. Poenget er at hvis vi fjerner paragrafen blir det lovlig å si disse tingene.

MA: Paragrafen fungerer ikke som en sovepute. Jeg tror det er store mørketall og jeg forstår fortsatt ikke hvorfor det er en viktig sak å diskutere fjerning av denne paragrafen. At loven er der har en preventiv effekt.

SEO: Har holdningene oppstått med teknologien eller har teknologien gjort det mulig å bli synlig? Det er en evinnelig kamp. Ytringsfriheten presses fra mange felt. Noen må beskytte de store prinsippene. Blasfemiparagrafen er en sovende paragraf. Finn Erik Vinje sa de sovende paragrafer blir med videre i en ny nattdrakt i arbeidet med å få grunnloven i en ny språkdrakt. Jeg er redd det blir mange nattdrakter. Hva er gevinsten ved å ha en lov som bare utvider feltet, som bare har blitt brukt fire ganger siden 1970, hva er vitsen?

Lars Gule: Den teknologiske utviklingen er høyst relevant. At folk kommer mer til uttrykk og kan kommunisere med hele verden er et problem i seg selv. Vi må derfor løse dette på en annen måte enn tidligere, jussen må inkluderes, den kan ikke fritas. Noen ganger må vi beholde lover selv om de ikke er ofte i bruk. Vi har loven fordi det er en viktig politisk og moralsk markør. Per i dag har vi ikke noe godt alternativ, vi har ikke annen lovgivning som dekker. Jeg ønsker også en mere aktiv holdning fra påtalemyndighetens side. Hatefulle ytringer er uakseptabelt uansett om de rettes mot majoriteter og minoriteter.

EE: Alle er enige om at en må ha et vern, samtidig må en verne om ytringsfriheten. Hva er viktigst, hva vil dere si til regjeringen?

EK: Det viktigste er å få så mange som mulig opp av sofaen. Hvordan få mer demokrati, hvordan få folk engasjert, kampen for det som er moralsk, mot det som er umoralsk – det er det viktigste. Våre lover er kun ett virkemiddel, men det er sterkt det som står i lovene våre. Hva vil vi oppnå ved å fjerne paragrafen? Den viktigste kampen vi fører er i spaltene, på gatene, i samtaler med mennesker. Målet er ikke ytringsfriheten, ytringsfriheten er et virkemiddel for å oppnå det gode demokratiske samfunn.

MA: Vi som er for paragrafen er de samme som er under press i denne saken. Jeg ville hatt representanter fra tenketanker som Minerva med i denne debatten, representanter fra ytringsfrihetsfundamentalistgruppa.

SEO: Jeg har sansen for tanken om at i stedet for å lage en større katalog av grupper som skal beskyttes mot press, kan det lages et vern for enkeltindividet. Individet skal ha rett til å beholde sin identitet. Konsekvensen ville bli den samme som å beholde paragrafen. Alle vil bli omfattet av vernet. Altså ikke kaste loven over bord og stole på de andre lovene, men endre den eksisterende.

JWA: Jeg oppfatter ikke §135a som den viktigste kampen for ytringsfrihet i Norge. Jeg er enig i at å fjerne paragrafen uten videre sender et signal som heller ikke jeg står bak. Hvis man fjerner paragrafen, må man utvide de andre paragrafene, presisere dem, det må spesifiseres med kvalifisert forskjell på ulike typer trusler. Jeg har jobbet mye med ytringsfrihet kontra personvern, og ytringsfriheten er overhode ikke absolutt. Vi har et større problem når det gjelder latskap og likegyldighet, og det har vi empiri for i historien. Vi må bruke ytringsfriheten vår til å bekjempe det, en lovhjemmel vil ikke løse alt.

EE: Det trengs med andre ord mer utforsking av virkeligheten, flere definisjoner på ytringsfrihet, diskriminering og liknende. Men det går an å være deltakende observatør i gjørma, og samtidig viderebringe erfaringer en høster derfra.

Er frie ytringer mulig i 2014?

av William Nygaard

Påminnelser om den frie ytrings helse og magemål i et jubileumsår er på sin plass. De store og velvillige ordene om arven fra Eidsvoll vil bli benyttet. La oss se på vår egen tid og spørre hvordan det står til med ytringsfrihetens kår — først og fremst her hjemme, men også ute.
Når vi kaster et blikk på ytringsfrihetens paradokser her hjemme, speiles de i stor grad av den storpolitiske mentaliteten der ute. Paradoksene springer ut av det dypt menneskelige. Det ligger et menneskelig motsetningsforhold i ropet på frihet så naturgitt som barnets skrik på den ene siden og angsten for dens konsekvenser på den annen. Paradokset rammer også ytringsfriheten i praksis.

Nesten som en refleks eller huskeregel å regne er det klokt å forstå at det er langt flere krefter og holdninger som i hverdagen virker innskrenkende på ytringsfriheten enn dem som virker frigjørende — en nyttig erkjennelse for å beskytte ytringsfriheten.

Det innskrenkende skjer i det ubevisste, men også i det bevisste — ved lover, forordninger, kontrollordninger, kneblede debatter, det politisk korrekte, kommersielle og diskriminerende preferanser, politiske og andre maktforhold og sviktende selvjustis. Drivkraften kan være kontroll, makt, angst, grådighet og mye annet lite vakkert — eller rettferdighet og orden og mye annet vakkert. Det naturgitte frihetsbehovet må være sterkere enn kontrollbehovet, ellers hadde vi ikke hatt demokratier, men de forløses ikke uten menneskelig og demokratisk forståelse og innsikt. Spenningsfeltet skaper mange konstruktive debatter, men også nedbrytende konflikter.

Vokterrollen
Avsenderne av ytringer er det vanlige enkeltindividet så vel som profesjonelle formidlere av alle slag. De organiserte publisister innen media og forlag skal ikke minst sikre den profesjonelle frie ytring, hvor opphavsretten er med på å garantere det økonomiske kretsløpet. Motsatt virker i dag svermen av gratisavsendere over sosiale medier og blogger. Disse spres i praksis uten kvalitetssikring — og er knapt nok beskyttet av opphavsrett, først ved såkalt verkhøyde. Når ytringsfloraen fungerer grenseløst i land med åpne nett, blir den frie debattens vokterrolle viktig og avgjørende.

Vi etterstreber den informative og kritiske, men også den etisk vel ivaretattefrie ytring. Motiv, ansvar og fakta ved debatt og ytring er avgjørende. Risikoen er at så vel den #subjektive sannhet* som de manipulerte fakta kanvillede inntil — ikke minst — debatt kan oppklare.

Risikoen for misbruk, selvsensur og intellektuell korrupsjon er latent selv i velutviklede demokratier. Formidlerne av den frie ytring er selve slusen – – garantisten eller motsatt — den selvsensurerende utøver. Redaktører og forleggere steller med #sensurell* sortering daglig, ja, det er deres levebrød å bedrive det som bør være kvalitetsbedømmelse. Publisistene er våre viktigste formidlere, vår terskel og vårt filter for ytringens aktualitet, kvalitet og kommers. Det sorteres etter innholdets vesentlighet og fremstillingsform. Den juridiske grensen ligger fortrinnsvis i den omdiskuterte straffelovens paragraf 135a (erstattes av paragraf 185), som innskrenker ytringsfriheten ved såkalte diskriminerende og hatefulle ytringer, også ved bruk av symboler. Denne såkalte rasismeparagrafen vil beskytte mennesker på grunnlag av hudfarge, nasjonalitet, etnisitet, religion eller seksuell legning.

Publisistens nivå og evne opprettholdes ved løpende debatt, kunnskap og bevissthet om ansvar. Enhver mer eller mindre byråkratisk kontrollordning for stimulans av etisk selvjustis kan lede til forsiktighet, selvsensur og i prinsippet en innskrenkning av ytringsutfoldelse, og vil i så fall være et nederlag. Vi erkjenner at Pressens Faglige Utvalg (PFU) i praksis er en god løsning for norske medier, selv om den logisk sett er et utslag av at selvjustis ikke fungerte tilfredsstillende i individuell regi.
Det er motstand mot beslektede ordninger i bokens verden blant annet fordi forfatterne er mer ubundet av sine publisister enn journalistene er av sineoppdragsgivere. Den mest virkningsfulle og logiske arena for bokens etiske kvalitetsmåling vil være den kritiske debatten i offentligheten. En slik arena bør i prinsippet verken presse eller formidlere overlate til en #eksternkontroll*. Slik kritisk debatt er jo nettopp en del av pressens kjerneoppgaver.

Debatt, motstand og levende kritikk om ytringsfrihetens vilkår og kvalitet er viktig i Norge som i andre frie land. Vi vet at utfordringene tiltar ved større eierkonsentrasjoner i media, økende global mediekonkurranse, synergisk stoffutveksling, trussel om svekket infrastruktur for presse som forlag, grunnere dybdejournalistikk, uoversiktlig nettekspansjon, bloggere uten kvalitetsfilter og trussel om høyere mediebeskatning — for å fremheve de mest iøynefallende.

Det globale
En kommentar om den frie ytring globalt kan trygt starte med den prosess som vår verden har gjennomgått etter murens fall. Under den kalde krigen så vi tydelig hva dissidentrollen betydde i kampen mot det totalitære. For dissidentene fikk begrepet ytringsfrihet en reell eksistensiell betydning. Vi så hvordan dissidenter bak jernteppet kjempet, og hva det kostet eller kunne koste. Hverdagskampen mot det totalitære var genuin, og idealismen overstyrte risikoen.

Det oppstod gradvis et politisk vakuum da Sovjets perestrojka og glasnost i slutten av 1980-årene svekket den internasjonale spenningen, og ledet mot murens fall i november 1989. En stadig tydeligere polarisering mot øst var samtidig underutvikling etter Khomeinis maktovertakelse i Iran i 1979. Irak-krigen var et traume, og økonomien led for de involverte. En avledende konfrontasjon fra Khomeini mot det forhatte Vesten ble en utfordring ved fatwaen mot Salman Rushdie 14. februar 1989, for 25 år siden. Ytringsfriheten som en vestlig, demokratisk verdi ble satt på prøve. For første gang i moderne tid var det utstedt en fatwa, en religiøs dødsdom som politisk virkemiddel over landegrenser. Og det mot en av de mest sentrale menneskerettigheter i et vestlig demokrati, ytringsfriheten, ved å dødsdømme en frafallen muslimsk forfatter bosatt i vest for hans litterære verk. Det var bokstavelig talt en himmelropende provokasjon. Fatwaen var det første politiske signalet om at en voldelig relasjon mellomreligioner og verdier kunne utvikle seg. Det var som et grøssende ekko fra en middelaldersk fortid. Hva Khomeinis holdninger har avlet av vold og terror,ville trolig overgå selv hans egne forestillinger. Hans regime bærer et enormt ansvar for utallige drap, tortur, terrorhandlinger, kvinnemishandling, steining og vold fordi det fortolket islam som berettiget til fundamentale overgrep.Og fra Khomeini spredte fundamentalismen seg som holdning og virkemiddel til andre regioner. Det kan spekuleres i hvorvidt det shiamuslimske Irans religiøse fortolkninger og politiske praksis også legitimerte sunnimuslimsk vold med for eksempel et al-Qaida ledende an.

Etter en lang og omfattende internasjonal kampanje fant utrolig nok selve Rushdie-saken sin avslutning i oktober 1998, etter en forsonende uttalelse fra den iranske utenriksministeren i FNs hovedforsamling. Det skjedde etter kamp av en som en følge av bred vestlig opinion — fra britiske utenrikspolitikere, Rushdie-komiteer i mange land og menneskerettsorganisasjonen Article 19. Rushdie-saken ble isolert sett en stor symbolsk seier. Men også en pyrrhosseier for ytringsfriheten, hevdes det med rette — blant andre av Salman Rushdie selv.

Balansepunkter
De politiske, økonomiske og religiøse relasjoner mellom kontinentene gjennom de siste 25 år har endret seg så mye at få ville hatt fantasi til å forstå eller forutsi det. Både økonomiske og teknologiske balansepunkter mellom kontinenter, religiøse voldsbølger, politiske terroraksjoner, nyfattigdom og klimaendringer har skapt en mobilitet som har ført til vår tids folkevandring. Nyfattigdom og arbeidsledighet i Europa, ikke minst blant ungdom, kommer til å utfordre demokratiske verdier og ytringsfrihet dramatisk i årene som kommer. Begrepet ytringsfrihet bør vi derfor vurdere i et større menneskelig og politisk perspektiv, også for å se oss selv i en bredere sammenheng. Begrepet ytringsfrihet har blitt mer porøst og respekten svekket av flere årsaker. Det er oppstått en slitasje på retorikk og forståelse blant annet fordi krefter i muslimske land er tiltagende kritiske til demokratiske begreper og verdier. Samtidig er det også i disse landene vokst fram bevegelser som med styrke og utsatt for risiko hevder demokratiske verdier. Konfliktene i Iran kan være et eksempel på dette. Menneskerettighetene betraktes i deler av verden som en vestlig verdi og blir derfor utsatt for kritikk. Vestlige utslag av det som kalles islamofobi spiller opp til slike holdninger.

Krigene i verden har endret seg i sin karakter. De tradisjonelle krigene er blitt færre, mens krig ved terror har overtatt voldsbildet. Bilbomben og selvmordsbomberen har selektive mål å kjempe mot. Overordnet er det en fundamentalistisk mentalitet som rår i flere leire. Vestlig kristendom kan være fundamentalistisk nok, men får sjelden et voldelig uttrykk. Islamisme i sitt ekstreme har funnet en voldelig vei også som et politisk virkemiddel. Et hegemoni, en selvhevdelse og en kamp om verdier er noen av de drivende kreftene. I noen grad kan også de mest ekstreme eksempler på terror og overgrep forklares med hevn som motiv, men ikke minst med det fremste av dem alle — makt — og alt som følger med. Og vi har enkeltsaker (blant annet i Nederland) og karikaturstriden som ga kritiske utfall, men også nye innsikter. Mange mener at karikaturstriden i et lengreperspektiv vil ha en positiv informasjons- og læringseffekt fordi den satte en menneskerettslig verdi som ytringsfrihet inn i en større sammenheng.

Korrupsjon og selvsensur
Ytringsfriheten er til enhver tid en temperaturmåler på den etiske helse i et demokrati. Den viser samfunnets reelle demokratiske integritet og evne til å tro på og etterleve idealer. Åpne, sterke, kunnskapsrike og uavhengige medier, journalister og politikere er den avgjørende motkraften mot den ofte ufrivillige eller ubetenksomme innskrenkningen. Oppgaven er å skape transparens og innsyn — å avdekke og avsløre motsetningene og paradoksene.

Et direkte spørsmål er påtrengende: Har vi korrupsjon her til lands? Begrepet behøver en definisjon. Den materielle korrupsjonen har vi langt mindre av enn i mange andre samfunn, men korrupsjon finnes av flere slag. Det jeg vil kalleden #intellektuelle korrupsjonen*, er kanskje vel så farlig som den materielle. Eller annerledes sagt — avstanden mellom de to fenomener er som magnetens ulike poler. Selv på avstand virker de tiltrekkende på hverandre. Den intellektuelle korrupsjonen kan være en giftig variant av selvsensuren. Grensedragningen mellom hva som er intellektuell korrupsjon og hva som er selvsensur, kan ofte forveksles med grensedragningen mellom taushet og feighet. Enkelte vil sågar hevde at illojalitet og konfliktskyhet hører hjemme i dette vokabularet. Eller servilitet, som kan være første steget mot illojalitet. Voldsomt, dette? Men vil noen hevde at det ikke finnes tilløp til overtydelige paradokser når debatt-temaer forties, når ledere, samfunnstopper, politikere, journalister, kjendiser står frem i glossmediene, når de profilerte stiller til portrettintervjuer, når stridende ytringer oppfattes som fiendtlig kritikk og ikke som skapende debatt, når kritisk debatt betraktes som politisk svakhet, når det nye kommunikasjonsfaget (kommunikasjonsbyråene) systematisk fremhever ensidige fakta, når politikeres erfaring kjøpes nettopp av dette faget og lar seg ensrette? Ja, er politikere motivert til å åpne opp og profesjonalisere kommunikasjonsfaget — blant sine potensielle, fremtidige arbeidsgivere?

Grensedragningen mellom tankens korrupsjon og selvsensur kan være problematisk når pengemakt og karrieremål blir gulrøtter. Da er offentlige anbudsordninger, offentlighetslov ved ansettelser, åpen dokumentasjon og habilitetsregler av stor interesse som forbilder også for private virksomheter, stiftelser og institusjoner, og mange kan ta etisk lærdom av selv å praktisere dette. Vi har et betent grensesnitt mellom de to dimensjonene — intellektuell korrupsjon og selvsensur — som kan være en utfordring å gå løs på for kritiske medier. Ser vi paradoksene?

Frihet og selvsensur
Frihetsbegrepet er rimeligvis tett knyttet til den innskrenkende selvsensuren og intellektuelle korrupsjonen. Men hva er selvsensur? Det er en grunn til at den oppstår. Det kan være nettopp en ukultur i arbeidsmiljøet, i ledelsen som blant de ansatte. Varslere blir straffet ved forbigåelser eller utestengelser. Lojalitet eller servilitet premieres foran dyktighet. Likevel er det ytre maktforhold, politiske eller kommersielle, som er det mest usunne og farligste. Trusselen er allmenn, og eksemplene fra belastede samfunn er fortsatt tallrike, ikke minst fra satellittstatene i det forhenværende, autoritære Sovjet. Landene sliter med sine dårlig forankrede politiske prosesser, og demokratiske begreper blir uthult retorikk med valgfusk og retts- og lovløshet mot opposisjon og kritikere.

I et velstående og tilsynelatende moderne muslimsk land som Tyrkia er selvsensuren så overtydelig at det rådende regimet åpenlyst kan iverksette økonomiske sanksjoner mot kritikere. Offentlige oppdrag forbeholdes kun de lydige, og kritikere tildeles skattesanksjoner. Resultatet blir at medieeiere av frykt truer sine for selvstendige redaktører og journalister til taushet, eventuelt med avskjedigelse. I de verste tilfellene blir sågar mediehus stengt for sin kritikk, mens fengslinger og tiltaler er hverdagsfenomener — med absurde varetekts- og livstidsdommer. Det er ikke underlig at selvsensur utløses, og at kritikken går under jorden, hvorpå dissidentrollen gjenoppstår. Slik maktmisbruk fører unngåelig også til materiell korrupsjon — gjerne forsterket over tid.

Om varsling fungerer og håndteres i et land, er en prøve på hvor reelt demokratiet er. Tyrkia er ikke kommet så langt. Snowden-saken er interessant — her til lands som globalt. Det oppstod en betydelig politisk indignasjon ogtaushet også her i Norge, ja åpenbar politisk servilitet, da ytringsfrihetsorganisasjoner forsvarte en varsler fra selveste storebror USA. Selv da det ble kjent at den elektroniske overvåkningen var rettet mot allierte ledere, var tausheten i Norge betydelig og politikeres uttalelser begrenset til forsiktig og allmenn avstandtagen. Det positive kan dog skje hvis også norske politiske initiativ kan bidra til FN-resolusjoner som fremover regulerer ogbeskytter enkeltmennesket mot elektronisk misbruk. Hvis ikke Snowden-saken statuerer et eksempel for grensesetting for privat og offentlig elektroniskovervåkning, finnes det neppe en privat krok i fremtiden som vil være i stand til å verne om alt fra den personlige, intime uttalelse til politisk hemmelig informasjon. Det er ikke et slikt verdigrunnlag vår Grunnlov fra Eidsvoll bygger på.

Pengenes eierstyring
Eidsvollsmennene hadde vel neppe sett for seg at lokalpressen i hjembygda først skulle overtas av industrielle Oslo-eiere (Orkla Media), dernest engelske med hovedkontor i London, og så gå tilbake til Oslo for å bli eierdominert av det som en gang var en arbeiderpresse – men som nå er et kapitalistisk mediekonsern. Ja, eierkonsentrasjoner i media har i første rekke økonomiske effektivitetsmål som begrunnelse. Med begrenset markedsutvikling i et lite land, teknologisk omveltning og ustabile infrastrukturelle presseforhold er et økonomisk forsvar velbegrunnet, også i en tiltagende digital og kostbar medievirkelighet. Maktkonsentrasjon i seg selv er farlig nok for selvsensuren i et mediesamfunn, fordi slike miljøer ikke like naturlig rekrutterer den lokalt originale og frie stemme. Det ligger i selve konstruksjonen at når avstanden mellom pengenes eierstyring og den redaksjonelle utøvelsen blir stor, så svinner det redaksjonelle motet. I tillegg kommer den synergiske redaksjonelle stoffutveksling mellom felles eide aviser, som vilsvekke redaksjonell originalitet, dybde og mangfold. Og hva med den politiske og redaksjonelle uavhengigheten?

Offentlige støtteordninger er avgjørende for kvalitet og nivå for fri kunst og ytring i et lite land som Norge. Jo mer støtteordningene blir indirekte og infrastrukturelle, jo mer sikres den utsatte stemme og skjøre tone i konkurranse med de etablerte i markedet. Slik heves nivået for rekruttering. Konkurransen blir et kvalitetsmål. Den ferskeste nye stemme får en annerledes sjanse til å overleve. Presse- og kunstnerstøtte, bokavtale og innkjøpsordninger, teater- og knutepunktordninger og mye mer er med på å stimulere til imponerende kulturell vitalitet i et lite land — i konkurranse med den globale og digitale drukningsrisiko.

Vi har også skremmende eksempler på offentlig vanskjøtsel og monopolisering. De kan, velvillig fortolket, ha oppstått i vanvare uten politisk gjennomtenkning av konsekvenser. Det første eksempelet er knyttet til den digitale læremiddelutviklingen i Norge, hvor fylkene har skapt sitt eget offentlige monopol gjennom konstruksjonen Nasjonal Digital Læringsarena (NDLA). Denne offentlige institusjonen (et fylkeskommunalt digitalt læremiddelforlag) henter sin finansiering ved reduksjon av fylkenes læremiddelbudsjetter, demokratiets skattepenger. En slik monopoldannelse har rett og slett lammet utviklingen av et bredt mangfold av digitale læremidler til grunnskolene. Intensjonen var trolig den motsatte — et ønske om stimulans har blitt til dramatisk offentlig innskrenkning til skade for barns undervisning. ESA (EFTA Surveillance Authority) har saken til fortsatt behandling primo 2014, noe som også på internasjonalt hold oppfattes som oppsiktsvekkende for et land som samme år feirer et jubileum for ytringsfrihet og demokratiske spilleregler forankret i sin grunnlov.

Det andre eksempelet er risikoen ved å låne ut e-bøker fra bibliotekene. Hvordan ser leseren forskjell på bibliotekenes e-bok til utlån og den som selges avnettbokhandel eller forlag? Når forsøksprosjektet bokhylla.no ved Nasjonalbiblioteket er utprøvd, ligger det ved eventuell videreføring en risiko for lammelse av et marked av den frie e-boken i stedet for en offentlig stimulans for utvikling av et nytt marked for forfattere og formidlere.

Kulturmomsen
Prinsippet om ikke-beskatning av det frie ord har vært helligholdt i Norge i et halvt århundre. Både bøker, tidsskrifter og aviser har vært fritatt for moms. Myndighetenes prinsippfasthet i denne saken stilles på prøve når den digitale utvikling åpner en ny kanal for formidling. Det opprinnelige forslaget til ny boklov beskyttet ytringsfriheten ved skattemessig likebehandling, og foreslo nullmoms for så vel papir- som e-bok. I det endelige forslaget lyktes man ikke å løse momsspørsmålet. Men det bør være grunn til å tro at en blå-blå regjering ikke vil innføre ny skatt på det frie ord i pakt med deres verdikonservative tradisjon. 1) Dertil kommer at litteraturens prisfølsomhet er betydelig, ogmarkedsreduksjonen ved kulturmoms vil bli dramatisk og langt sterkere for litteraturen enn for pressen.

Et positivt initiativ for den frie faglige ytring i offentlig regi er videreføringen av det digitale Store Norske Leksikon. Den norske leksikontradisjonen var enestående. Folkeopplysningstanken ble ivaretatt av de store leksikalske verker. Utgiverne maktet ikke, verken finansielt eller kommersielt, å bringe det analoge verket over i ny, digital form uten hjelp. Det offentlige strittet lenge imot. Den faglige og vitenskapelige allmennkunnskap ble nesten utkonkurrert av det amerikanske dugnadsleksikonet Wikipedia. Det er med stor ansvarlighet at de norske universitetene har sett betydningen av å videreføre Store Norske Leksikon etter flere års støtte fra Fritt Ord og Sparebankstiftelsen DnB Nor. Ved dette initiativet er universitetene sin egen kjerneoppgave voksen når de sikrer informasjon om og tilgang til den frie forskning i et lite land. Slik blir tilgjengelig og pålitelig forskning en identitetsskaper utover verdien ved selve kunnskapsformidlingen.

Kulturpolitikk ved et skifte
Hva betyr kulturpolitikk for ytringsfrihet? Alt, er svaret. Så enkelt og så absolutt. Kulturpolitikken skaper de kortsiktige og langsiktige stimuli forkunstens, litteraturens, debattens, akademias og politikkens frie ytring. Stimuli formes i rammer. Derfor er signalene fra en ny regjering ytterst interessante. Hovedspørsmålet er hva et nytt regime legger i kultur og fri ytring. Hvorvidt fellesskapet er den enkelte eller staten, er et grunnleggende ideologisk spørsmål ved et regjeringsskifte.

Ved et politisk skifte er det behov for symbolske markeringer, og disse kommer til syne når et budsjett vedtas på kort tid. Noen vedtak kan være i tråd med en ny politisk målsetting fordi kunnskapen finnes, mens andre kan være vanskelige å forstå fordi de fremstår som tiltak — før nye mål er utredet. Litteraturpolitikken er eksempelvis et vanskelig felt å forstå fordi alle partier nok vil være enige om at det finnes et overordnet felles mål for litteraturen og ytringsfriheten. Det er neppe noen som vil protestere mot mål som å sikre en norsk litteratur av høy kvalitet, der sjangermangfoldet og tilgjengeligheten ivaretas. Så enkelt og så overordnet kan målene formuleres. De rødgrønne var i utgangspunktet skeptiske til fagets eget hovedforslag til tiltak — å videreføre hovedprinsippene i en langsiktig boklov som skulle erstatte en kortsiktig bokavtale.

Til tross for at den daværende rødgrønne kulturminister var skeptisk til forslagene, etablerte hun uavhengige forskningsprosjekter som skulle finne svarene på hvilke tiltak som var best for de felles mål. Disse svarene ble så omgjort til politikk. Forslag til en boklov ble formulert i pakt med forskeres uavhengige anbefalinger og til tross for kulturministerens innledende skepsis. Ved regjeringsskiftet kom det brått en stoppordre for slike tiltak. En lov om litteraturens fremme etter kontinentalt mønster skulle likevel ikke gjennomføres selv om upolitiske utredninger anbefalte dette. Eksempelet viser et dilemma om sårbarhet hvis politiske markører i seg selv blir viktigere enn virkningen. Det er et regimes fulle rett å forme sine egne mål og sin egen politikk, men det må være utøvernes rett å kreve trygg kunnskap om hvilke følger en slik politikk vil få.

Illustrerende og truende eksempler på politiske initiativ med dramatiske utfall, kanskje utilsiktede, er både de digitale læremidlenes manglende frie markedsutvikling og bokklubbenes langsomme kvelning ved pålagte rammer i en ny bokavtale (2005). Tiltakenes konsekvenser var ikke utredet, og målsettingen var uklar. Barns moderne og effektive læring lider, og et enestående litterært løft forsvant med bokklubbenes påtvungne nedbygning. Det gjenstår å se om prinsippet om ikke-beskatning av det frie ord fortsatt vil bli helligholdt som gjeldende politikk.

Veien videre
Vilkårene for ytringsfrihetens demokratiske og menneskelige merverdi siden Eidsvoll er de samme som de opprinnelige. Slike dimensjoner er universelle fordi en frihetssøken er sterkere enn en søken etter undertrykkende makt. Underveis viser historien at kampen er krevende. Når praksis og utøvelse av ytringsfriheten som vår viktigste menneskerettighet har endret seg dramatisk i vår tid, skyldes det blant annet ny informasjonsteknologi, øket mobilitet / en ny folkevandring, politisk og religiøs polarisering og i stadig større utstrekning klimaendringer.

Skal ytringsfrihetens menneskelige merverdi kunne videreføres, er statens evne til å satse på de gode menneskelige drivere i et samfunn, og evnen til å identifisere og motkjempe de mer destruktive, utslagsgivende. Følgelig blir det en viktig dimensjon at politikken og statsmaktens rolle som demokratisk garantist for den individuelle makt i folket blir hentet nedenfra, heller enn at staten søkeretter egenmakt ovenfra. Med minnene fra Eidsvollsgrunnlovens verdier kan Norge gå foran for ytringsfrihet og menneskerettigheter i en stadig mer turbulentglobal verden hvor ytringsfrihetens kår er mer utsatt enn på lenge.

William Nygaard (71) er leder av Norsk Pen, styreleder i NRK og tidligere forlagssjef og administrerende direktør i Aschehoug.

Tyrkia – i frykt og lovløshet

Ser vi en sammenheng mellom protestene i Istanbul og Ankara, rettsakene mot opposisjonelle og ledelsens maktpolitikk?  Dommene 5. august var tragiske for Tyrkia som rettsammfunn.

Da Tyrkias nåværende statsminister Tayip Erdogan vant en klar valgseier i 2009, med godt over femti prosent av stemmene, fikk han et mandat fra folket som kunne gi landet demokratiske utviklingsmuligheter og internasjonal tillit.

Regimet hadde, og har fremdeles, USAs uforbeholdne støtte, mens Europa er langt mer kritisk til landets håndtering av menneskerettigheter og ytringsfrihet. EU-billetten har røket, og trolig har heller ikke Tyrkia nevneverdig lyst til å bli et hundset medlem. Etter presidentperiodene til George W. Bush og terroraksjonene 11. september, ser USA med sin antiterrorlovgivning lettere på menneskerettslige overtramp fordi deres egen troverdighet er beklagelig svekket.

President Gül og statsminister Erdogan har spilt godt på lag med USA, noe vi så senest under Hillary Clintons besøk i august 2011 – like før hun gikk av som utenriksminister. Ikke ett kritisk ord ble uttalt offentlig om landets begredelige utvikling, med massearrestasjoner av opponenter, først og fremst av journalister, forfattere og forleggere, leger, advokater, NGO-aktivister, studenter, fagforeningsledere og borgermestere – mange av dem kurdere. Hvorvidt USA er bekvem med den islamiseringen av Tyrkia som nå skjer er et interessant spørsmål. Og for Erdogan kan det være en balansegang mellom USAs velsignelse og en åpenbar innenrikspolitisk maktpolitikk.

Det tyrkisk moderne?
Er det mer krevende for en politisk leder som Erdogan, som utvikler stadig tydeligere autoritære trekk til forskrekkelse for mange, å lede et hovedsakelig sekulært samfunn enn et samfunn hvor sekularismen bygges ned? Kan en autoritær maktpolitikk lettere utøves under et kontrollert islamisert samfunn? Dette er kontroversielle spørsmål så det holder.

Erdogan viser ved sin handlemåte at han i stadig sterkere grad følger strategien med å bygge ned det moderne sekulære samfunnet. Det skjer neppe av religiøse årsaker, men tempoet i regimets islamisering er betydelig og sterkt økende – i det små og i det store. Og vi kan bare ane hva som kommer etter fornærmelsene Erdogan måtte svelge ved de voldsomme demonstrasjonene på forsommeren, med Istanbul og Ankara som hovedarenaer.

Dette er det sekulære og moderne Tyrkias opprør. Demonstrasjonene i Istanbul hadde lite med trusselen om å bygge et nytt supermarked I Gezi-parken å gjøre. Det var bare et påskudd, og det hadde vært enkelt for statsminister og president å snu opprøret til noe positivt, hvis de hadde villet. Eller kanskje de ikke forsto situasjonens alvor?

Å befeste makt
Mønsteret er at statsminister Erdogan og hans regime først og fremst vil befeste makt. Hans populistiske og etter hvert fascistoide retorikk for «nasjonens beste» betyr I praksis å konsentrere egen makt ved vold, kontroll og svekket sekularisme. Hans stemmeseier kunne vært benyttet til å konsolidere og demokratisere et rettssamfunn – i tillit til sitt folk.

Erdogan kan ikke gjenvelges som statsminister ved valget i 2015. Prøven på hans popularitet blir lokalvalgene i mars 2014. Det er åpenbart og uttalt at Erdogan ønsker å bli president, men med styrket makt for embetet. Målet er en slags amerikansk føderal modell, gjennomført i Putin-stil.

Hvorvidt han rekker å endre grunnloven I tide gjenstår å se. Motstanden I Gezi-parken og på Taksim kan ha vært en kritisk øyeåpner også for hans tilhengere utover landet. Lokalvalget vil gi en smaksprøve på hvor sterkt Erdogan står som presidentkandidat.

Rettssakens omfang
Ergenekon-dommene mandag, 5. august bekreftet på mange vis regimets frykt for sekularismen. Saken har fått et omfang og en involvering langt utover klikken av påståtte «kuppmakere», ved hele 275 tiltalte, involvert fra ulike miljøer – ikke minst kritiske åndsarbeidere.

Forsvarerne – 1000 privat betalte eller frivillige advokater – ser på sak og dommer som rendyrket politisk manipulering. Alle kritikere er bekymret over regimets rettslige manipulering og overgrep for å sikre makten. I stadig større grad blir samfunnskritikere; journalister, forleggere og forfattere fengslet og tv-kanaler stengt – mer enn i noe annet land. Frykten er utstrakt, og selvsensuren øker.

Ergenekon-saken kutter dypt inn i demokratiske spilleregler, hvor menneskerettigheter og ytringsfrihet krenkes. Bare det faktum at regjeringen har nedsatt en spesialdomstol for å håndtere og sikre sakens utfall, viser hvordan maktpolitikk, kontroll og styring er en ledesnor for regimet.

Det groveste i saksforløpet er hvordan fakta fordreies og lovtekst misbrukes for å produsere bevis og dommer. Sågar fordreide offisielle oversettelser av lovtekster er avslørt under skriving av denne kronikken. Fri ytring og kritikk av regimet er for domstolen synonymt med «vold for å stoppe regjeringen fra å utføre sin oppgave», og strafferammen er «livsvarig fengsel», riktig oversatt. (Straffelovens § 312).

Et tydelig mønster
Dommene viser i sitt uhyggelige omfang og mønster en tvers igjennom politisk rettssak. For mønsteret er tydelig. Enkelt sagt: Livslange dommer er gitt til dem som truer og kritiserer regimet. De som går fri er dem som ikke er truende.

Straffene er himmelropende høye. 17 har fått fengselsstraffer for livet ut, så sant ikke en høyere rettsinstans eller Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg gjør om på det meste.

Mandag 5. august, var de tiltalte til stede i en velbrukt rettssal på størrelse med en idrettshall, med mikrofoner i taket, kameraer langs veggene og soldater som noterer protester for å bøtelegge publikum. Det hele er omkranset av 200 nervøse gendarmer – i frykt for 700 forsvarsadvokaters håndgemeng, publikums inngripen eller de tiltaltes flukt? Det er ikke godt å vite. Salen oste av angst og opposisjon. Og ja, vi ser en sammenheng mellom de aktuelle symbolsakene i Tyrkia: Denne rettssaken, demonstrasjonene i Gezi og Taksim og regimets maktpolitikk. Det vil få konsekvenser for landet.

Forledes av dobbeltspill
Regimets maktpolitikk gir Tyrkia mindre troverdighet som partner verden over, Norge inkludert. Det må legges demokratisk press på landet fra det internasjonale samfunn. Demokratiske rettssamfunn kan ikke lenger la Erdogans doble spill forlede utad og samtidig undertrykke innad – i strid med det folkeretten krever av oss alle. Nå er det på høy tid at Norge også våkner og innser hva som skjer i Tyrkia.

William Nygaard

Denne kronikken sto på trykk iAftenposten 8. august 2013

William Nygaard elected new president of Norwegian PEN

Publisher and former director of the Aschehoug publishing house, William Nygaard,  was last night elected new president of Norwegian PEN. Nygaard has been a board member for many years and is now replacing Anders Heger who steps down after chairing Norwegian PEN since 2007.

William Nygaard was publisher and CEO at Aschehoug  from 1974 to 2010 and chairman of the Norwegian Publishers Association from 1987 to 1990.  He was elected Chairman of the Norwegian Broadcasting Corporation in 2010.

Nygaard has always been an outspoken advocate for freedom of speech. He was awarded the Freedom of Expression award from «Fritt Ord» in 1994 and the Torgny Segerstedt award in 1998. He has been appointed «Knight of premier class of the St. Olav order» and – along with Salman Rushdie – an honorary doctorate at the University of Tromsø.

«Norwegian PEN’s current goal is to engage an increasing number of younger people in the Norwegian, and not least, international free expression work and stimulate interest in universal human rights,» said Nygaard after he was elected.

Oslo, April 24, 2013

William Nygaard valgt til ny leder i Norsk PEN

William Nygaard var forlegger og administrerende direktør i H. Aschehoug & Co. fra 1974 til 2010 og formann i Den norske Forleggerforening fra 1987 til 1990. Han ble valgt til styreleder i NRK i 2010.

Nygaard har alltid vært en frittalende forsvarer for ytringsfriheten.  Han ble tildelt Fritt Ords pris i 1994 og Torgny Segerstedt-prisen i 1998. Han er utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden og (sammen med Salman Rushdie) til æresdoktor ved Universitetet i Tromsø.

«Norsk PEN har som aktuelt mål å engasjere stadig flere og yngre mennesker i norsk, og ikke minst, internasjonalt ytringsfrihetsarbeid og stimulere interessen for de universelle menneskerettighetene», sa Nygaard etter valget,

Norsk PEN er den norske avdelingen av PEN International, verdens største skribent- og ytringsfrihetsorganisasjon, stiftet i 1921.  Norsk PEN har kontor på Litteraturhuset i Oslo.  På Norsk PENs hjemmeside www.norskpen.no  finner du nyheter, arkiv og oppdatert informasjon om de mange prosjektene vi arbeider med i inn- og utland.