Ytringsfrihet og Grunnloven:

Anine Kierulf utfordrer sentrale politikere

Velkommen til Norsk PENs årsmøteforedrag:

Anine Kierulf:

Ytringsfrihet og ytringsfrekkhet – Grunnloven og andre grunnlag

etterfulgt av:

Grunnloven Quo Vadis?

PANEL: Martin Kolberg (AP) og Michael Tetzschner (H)

etterfulgt av:

En presentasjon av Norge´s historie på 10 minutter

v/Knut Nærum

Litteraturhuset i Oslo (Nedjma), torsdag 24. april kl 20.00 

Arrangementet er gratis og åpent for alle interesserte

Ytringsfrihet kontra ytringsansvar -Trenger vi fotsatt §135a? Ingen klare konklusjoner fra ekspertpanel

YTRINGSFRIHET KONTRA YTRINGSANSVAR – TRENGER VI FORTSATT §135a?
Debatt 25. februar 2014 på Litteraturhuset i Oslo, arrangert av Norsk PEN.

Paneldeltakere:
Jon Wessel-Aas, advokat
Sven Egil Omdal, journalist
Ervin Kohn, aksjonist og nestleder i Antirasistisk Senter
Mina Adampour, daglig leder av Ungdom Mot Rasisme
Debatten ble ledet av Elisabeth Eide, nestleder i Norsk PEN

William Nygaard, styreleder i Norsk PEN, ønsket velkommen til en debatt om den såkalte «Rasismeparagrafen», paragraf 135a.

Elisabeth Eide (EE): Vi bor i et av landene i verden som regnes for å ha størst ytringsfrihet, men vi har likevel en lov mot hatefulle ytringer og blasfemi. Blasfemiparagrafen har ikke vært benyttet siden Arnulf Øverland ble dømt i 1933 for foredraget «Kristendommen, den tiende landeplage». §135a, har blitt prøvet et fåtall ganger, de fleste saker har blitt avvist, grunnet ytringsfrihet. Paragrafen blir kalt for rasismeparagrafen. Jack Erik Kjuus ble dømt for partiprogrammet til Hvit Valgallianse i 1997. Partiprogrammet etterlyste tvangsdeportering og tvangssterilisering av alle fremmede i landet. Tore Tvedt ble dømt i 2007 for uttalelser om å renske ut jødene. I 2012 ble en mann i Stavanger dømt til betinget fengsel for rasistiske ytringer mot en dørvakt. Imidlertid ble Boot Boys-lederen Terje Sjølie frikjent i 2002 for rasisme etter utsagn Sjølie kom med om jøder og innvandrere under en nazimarsj i 2000. Ubaydullah Hussain ble nylig dømt for trusler og hatefulle ytringer, men ble frikjent for hatytringer mot forfatteren Amal Aden på Facebook.  Er §135a bare evnet til å ta de aller groveste ytringer? Hva med de ytringer som oppfordrer til rasistiske og kriminelle handlinger?  Hva er panelets erfaringer med paragrafen, er det en paragraf verdt å ta vare på, eller kan retten til å ytre seg ivaretas på andre måter?

Mina Adampour (MA): Paragrafen bør bestå. Jeg har deltatt i mange debatter og er kjent med at tenketanker fra høyresiden vil fjerne paragrafen. De hevder at trusler, sjikane og vold mot enkeltindivider vil kunne dekkes inn av andre paragrafer. Jeg syns det er påfallende at dette ikke er individer jeg har sett delta i f.eks. demonstrasjonene Antirasistisk Senter organiserer. De mener paragrafen er en begrensning av ytringsfriheten og at enkeltindivider og minoriteter som f.eks. homofile, vil oppnå flere rettigheter dersom paragrafen fjernes.

Jon Wessel-Aas (JWA): Jeg kan ikke være tabloid og svare ja eller nei på om paragrafen er overflødig. Utsagnet «jeg er ikke rasist» er meningsløst. «Jeg er tilhenger av ytringsfrihet» er også en meningsløs påstand. Påstandene bringer oss ikke videre, men gir oss polariserte motstandere. Enten er du for eller mot. Det er viktig med en nyansert debatt om dette. Dette dreier seg ikke om finjuss, men helt overordnede spørsmål. Det er viktig at vi i debatten skiller mellom tanker og tankefrihet, den flytende overgangen mellom tankene dine og meningene dine, til ytringer som er konkretisert til handlinger. Tre viktige og veldig forskjellige kategorier, og vi må være opptatt av hvordan vi nyanserer mellom dem. Vi må være klar over hva vi faktisk har lover mot. Kjus-saken mener jeg var rettmessig. Saken mot Ubaydullah Hussain falt på en teknikalitet ettersom en del av hans ytringer som kunne ha vært forfulgt som trakassering og oppfordring til vold, ble gjort før loven om at ytringer på internett skal regnes som offentlige, ble vedtatt.

Ervin Kohn (EK): Jeg tror ikke Tore Tvedts uttalelser ville ha blitt rammet av andre paragrafer. Vi må huske på at Boot Boys-Sjøli sa at innvandrere hver dag raner, voldtar og dreper nordmenn. Tore Tvedt sa at jøder er parasitter og må utryddes. Vi vil ikke ha sånt dritt i vårt samfunn. Vi må kjempe for paragrafen for samfunnets skyld, vel så mye som for å beskytte minoritetene. Vi som forsvarer paragrafen er for veldig vide rammer for ytringsfriheten. Ord har makt, nettopp derfor er det viktig å ha et vern for svake grupper mot hatefulle ord. Det er et mantra i visse kretser at hatefulle ytringer ikke fører til kriminalitet, men da vil jeg minne om drapsmannen til Benjamin Hermansen.

Sven Egil Omdal (SEO): Det er ingen som er redde for å gi uttrykk for hatefulle ytringer. Paragrafen lot seg lettere forsvare i sin opprinnelige versjon, for hver utvidelse blir den stadig mer problematisk. Den kunne like godt ha blitt utvidet til å omfatte hets og hatefulle ytringer mot kvinner. Kvinner er ikke en minoritet, men en majoritet, i samfunnet, men like fullt opplever de en økende grad av hets. Jeg har lest høyesterettsdommen mot dørvakten, min sambygding. Det interessante er at dommeren gjentatte ganger understreker signaler fra Stortinget om at listen skal legges lavere. I tillegg til at §135a har utvidelser, skal også listen legges lavere. Ytringen ble ansett som anført på offentlig sted, men mannen var beruset. Han ble dømt etter §350, for beruselse. Med andre ord har denne paragrafen en forutsetning om at du er beruset. Mens §135a er for de edru. Vi trenger en form for beskyttelse for de virkelig hatefulle ytringene, men de må defineres mye hardere, mye strammere. Etter dagens praksis så er det egentlig fryktelig mange som bør dømmes etter denne paragrafen.

EK: Det har ikke forekommet anmeldelser etter §135a over en lav sko. Det finnes en hær av nettsteder som bare prediker hat. Blant annet i økende grad av hatefulle ytringer mot kvinner. Og dette er skummelt, disse stedene er yngleplasser, som vi bør være påpasselige med etter 22. juli. Mer enn ytringsfrihet bør vi snakke om ytringsrett. Det vi vet med vår sosialdemokratiske bakgrunn er at vi har også en ytringsplikt. Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, det er likegyldighet. Jeg vil at folk skal bruke sin ytringsplikt.

JWA: ’Ord er makt’ er ingen kontroversiell uttalelse, men den har et poeng i begge retninger. Ordet skal også ha makt, mot makt. Vi er alle enige om det ultimate målet, et sunt demokrati, men vi er uenige om virkemidlene. Det er ingen tvil om at ord har makt, men det er også meningen at vi skal ha det. Jeg er enig med Ervin Kohn, det er viktig å appellere til ytringsplikten, ta til motmæle mot de ytringer som oppfordrer til hatefulle ytringer og handlinger. Ytringsplikten er i liten grad rettsliggjort, men den må vi bruke. Og jeg mener vi må ha en gjenstående paragraf 135a som gjelder for offentlige tjenestemenn. Det er et prinsipielt skille mellom den jevne borgers rett til å gå ut og si at jeg mener den sorte rase er mer intelligent enn den hvite. Det må være lov å si. Det kan vi diskutere vitenskapelig. Men en offentlig myndighet kan ikke i handling eller ord si noe sånt.

MA: Det er ikke påvist en direkte assosiasjon mellom fattigdom, økonomisk dårlige tider og rasisme. Men om Ku Klux Klan ble det sagt at en kunne kjenne dem igjen på skoene, ”se ned på deres sko”: Jeg tror en blir mer tilbøyelig til å la seg engasjere av hatefulle ytringer. Og vi kan ikke kimse av hva dette kan føre til. Dette er en viktig kamp, det er mange fronter for oss i Antirasistisk Senter å ta. Individene som roper høyest om ytringsfrihet, ytringsfrihetsfundamentalistene, har aldri vært med på våre arrangementer. Den siden som ikke er til stede er også de som vil svekke vernet i paragrafen.

EE: Hvis paragrafen blir fjernet, hvilke signaleffekter gir dette samfunnet?

EK: Den blir ikke fjernet. Vi er bundet opp av internasjonale konvensjoner.

JWA: Realpolitisk er det riktig at den ikke vil bli fjernet. Vi er alle opptatt av å verne mot konsekvensene av den type holdninger, men vi er uenige om virkemidlene. Vi ønsker alle å styrke vernet mot diskriminerende holdinger og forfølgelser av alle slag. Vi har for kort historie til å snakke om noe empiri i noen forstand. Jeg vil ikke fjerne vernet, men sørge for et vern som fungerer over tid. Viktig er ytringsplikt og offentlige myndigheter. Det er ille at i et land som Norge kan en statssekretær i den forrige regjeringen stigmatisere asylsøkere helt ustraffet. Han hevdet at 80 % av asylsøkere lyver om sin identitet. Sjefen i UDI gikk ut i media og sa det var helt feil. Det er en type ytringer som nesten bør være straffbart. Det er svært skadelig når våre egne tjenestemenn går ut på denne måten.

SEO: Hvis de bare fjerner paragrafen og unnlater å gjøre andre ting, blir signaleffekten dårlig. Hvis de fjerner loven og samtidig tar konsekvensene av den diskriminerende ytringen og skjerper reaksjonene mot de hatefulle handlingene, ville situasjonen bedres.

Innlegg fra salen:
Lars Gule: Paragrafen har blitt utvidet over lang tid. Hva er hensikten? Å beskytte menneskeverdet. Minoriteter er mest utsatt for menneskeverdshetser. Men alle må vernes mot trusler, hat og diskriminerende ytringer. Paragrafen har ikke blitt brukt mye. Det er mao en veldig høy terskel før den tas i bruk. Sjølie burde etter min mening ha blitt dømt. Frikjennelsen ble da også kritisert av FNs rasediskrimineringskomité. Hvit Valgallianse burde ha blitt frikjent. Det riktige og viktigste er å ta til motmæle, men vi trenger likevel et rettsvern mot de grove tilfellene. De grove tilfellene skal retten avgjøre, men det er et problem at mulighetene for å prøve for retten er for liten i dag. Jeg mener paragrafen skal bevares, og at den må brukes mer aktivt.

Anders Heger: Jeg ser ingen tegn på at paragrafen virker etter sin hensikt, tvert imot, den virker kontraproduktivt. Et nærliggende eksempel: Campingvogna til romfolket som ble smadret. Kommentarfeltene på nettet var en eneste oppfordring til å øve vold mot romfolk. Ikke én person kunne dømmes av denne paragrafen. Vi lever i et samfunn med galopperende rasisme, i en vrimmel av rasistisk gjørme har vi klart å dømme fire! Gjørmeutsagn som blir testet av paragrafen blir frifunnet. Signaleffekten er at dette er helt ålreit. Det eneste vi klarer å dømme er den ‘teite’ rasismen. Faren ligger ikke her, det er ikke dette som er rasisme som avler vold. Jeg syns paragrafen skal bort, nå virker den beskyttende for rasistene.

Theo Koritzinsky: Selv om slik gjørme blir juridisk godkjent betyr ikke det at det blir politisk eller moralsk godkjent. Jeg savner i denne debatten et fokus på at menneskerettigheter og ytringsrettigheter er bra. Men hvis noe åpenbart går på bekostning av ytringsmot, det å tørre, våge å ytre seg, så har vi et problem.

JWA: Jeg er enig med Heger og har sagt det samme som ham, at paragrafen er kontraproduktiv. Litt tabloid vil jeg si at når vi roper etter juridiske hjemler for samfunnsdebatten, blir vi rettmessig kritisert. Jeg er enig i at vi lider av demokratisk og intellektuell latskap fordi vi ikke gidder ta til motmæle, vi vil heller ha lovhjemler og straffer og bestemmelser. Vi må tenke langt utenfor vår egen juss og ta til motmæle.

EK: Vi kan ikke bekjempe alt grumset med paragrafen. Men vi roper heller ikke etter lovhjemler. Poenget er at hvis vi fjerner paragrafen blir det lovlig å si disse tingene.

MA: Paragrafen fungerer ikke som en sovepute. Jeg tror det er store mørketall og jeg forstår fortsatt ikke hvorfor det er en viktig sak å diskutere fjerning av denne paragrafen. At loven er der har en preventiv effekt.

SEO: Har holdningene oppstått med teknologien eller har teknologien gjort det mulig å bli synlig? Det er en evinnelig kamp. Ytringsfriheten presses fra mange felt. Noen må beskytte de store prinsippene. Blasfemiparagrafen er en sovende paragraf. Finn Erik Vinje sa de sovende paragrafer blir med videre i en ny nattdrakt i arbeidet med å få grunnloven i en ny språkdrakt. Jeg er redd det blir mange nattdrakter. Hva er gevinsten ved å ha en lov som bare utvider feltet, som bare har blitt brukt fire ganger siden 1970, hva er vitsen?

Lars Gule: Den teknologiske utviklingen er høyst relevant. At folk kommer mer til uttrykk og kan kommunisere med hele verden er et problem i seg selv. Vi må derfor løse dette på en annen måte enn tidligere, jussen må inkluderes, den kan ikke fritas. Noen ganger må vi beholde lover selv om de ikke er ofte i bruk. Vi har loven fordi det er en viktig politisk og moralsk markør. Per i dag har vi ikke noe godt alternativ, vi har ikke annen lovgivning som dekker. Jeg ønsker også en mere aktiv holdning fra påtalemyndighetens side. Hatefulle ytringer er uakseptabelt uansett om de rettes mot majoriteter og minoriteter.

EE: Alle er enige om at en må ha et vern, samtidig må en verne om ytringsfriheten. Hva er viktigst, hva vil dere si til regjeringen?

EK: Det viktigste er å få så mange som mulig opp av sofaen. Hvordan få mer demokrati, hvordan få folk engasjert, kampen for det som er moralsk, mot det som er umoralsk – det er det viktigste. Våre lover er kun ett virkemiddel, men det er sterkt det som står i lovene våre. Hva vil vi oppnå ved å fjerne paragrafen? Den viktigste kampen vi fører er i spaltene, på gatene, i samtaler med mennesker. Målet er ikke ytringsfriheten, ytringsfriheten er et virkemiddel for å oppnå det gode demokratiske samfunn.

MA: Vi som er for paragrafen er de samme som er under press i denne saken. Jeg ville hatt representanter fra tenketanker som Minerva med i denne debatten, representanter fra ytringsfrihetsfundamentalistgruppa.

SEO: Jeg har sansen for tanken om at i stedet for å lage en større katalog av grupper som skal beskyttes mot press, kan det lages et vern for enkeltindividet. Individet skal ha rett til å beholde sin identitet. Konsekvensen ville bli den samme som å beholde paragrafen. Alle vil bli omfattet av vernet. Altså ikke kaste loven over bord og stole på de andre lovene, men endre den eksisterende.

JWA: Jeg oppfatter ikke §135a som den viktigste kampen for ytringsfrihet i Norge. Jeg er enig i at å fjerne paragrafen uten videre sender et signal som heller ikke jeg står bak. Hvis man fjerner paragrafen, må man utvide de andre paragrafene, presisere dem, det må spesifiseres med kvalifisert forskjell på ulike typer trusler. Jeg har jobbet mye med ytringsfrihet kontra personvern, og ytringsfriheten er overhode ikke absolutt. Vi har et større problem når det gjelder latskap og likegyldighet, og det har vi empiri for i historien. Vi må bruke ytringsfriheten vår til å bekjempe det, en lovhjemmel vil ikke løse alt.

EE: Det trengs med andre ord mer utforsking av virkeligheten, flere definisjoner på ytringsfrihet, diskriminering og liknende. Men det går an å være deltakende observatør i gjørma, og samtidig viderebringe erfaringer en høster derfra.

Delta på PENs OL-kampanje for ytringsfriheten

Den «Tordenbrak»-meldingen vi ber deg støtte er følgende:

Join PEN’s call: Russia, repeal free expression-strangling laws! #outinthecold #sochi2014 http://bit.ly/1dlnEfwhttp://thndr.it/1a2silU

For å delta kan du følge denne lenken :

https://www.thunderclap.it/projects/8086-pen-sochi-olympics-campaign

Se også ytterligere informasjon og instruks nedenfor.

«Tordenbrak» (Thunderclap)

Torsdag 6. februar, nøyaktig kl 14:00 GMT,  blir en melding som støtter vår russiske OL -kampanje sendt fra Facebook og Twitter-kontoene til PEN medlemmer som deltar (og fra andre kampanjestøttespillere rundt i verden), slik at president Putin mottar samme melding fra tusentalls Facebook- og Twitterbrukere over hele verden.  PEN International håper og tror at en slilk melding ikke kan ignoreres .

Hvordan legger du til navnet ditt på Thunderclap

– Følg lenken ovenfor for å registrere navnet ditt.

– Velg dine sosiale medier-konti (for at budskapet skal få best gjennomslag, foreslår vi at du velger alle dine konti på sosiale medier).

– Dette vil generere en kort melding fra dine sosiale medier, slilk at andre får vite at du har sluttet seg til kampanjen.

– En annen melding vil bli generert torsdag 6. februar kl 14:00 GMT fra alle kontoer som har registrert seg som deltagere i kampanjen.

Dette kulminerer  i en Thunderclap som sprer nyheten om PEN International´s Sotsji -OL kampanje over internett.

Del gjerne denne informasjonen med venner og kolleger og be dem om å melde seg på.

Takk for at du deltar – hilsen

Norsk PEN

Sotsji-OL: Ytringsfriheten skjøvet ut i kulden!

Sochi Winter Olympics Campaign: Out in the Cold

The Winter Olympic Games will take place Sochi, Russia on 7th – 23rd February, 2014.

During the Games, PEN will be protesting the draconian restrictions placed on free expression in Russia since President Vladimir Putin returned to office in May 2012.

In the last 18 months, Russian lawmakers have signed a number of laws curtailing free speech and dissent. Three laws specifically place a choke hold on the right to express oneself freely, and pose a particular threat to our fellow writers, journalists and bloggers:

1.               In June 2013, the now-infamous gay ‘propaganda’ law was passed. This law prohibits the “propaganda of non-traditional sexual relationships among minors,” meaning that any activity that can be construed as promoting the non-heterosexual lifestyle, including the holding of LGBT rallies, or the “promotion of denial of traditional family values among minors,” is now banned. Russian citizens violating this law face being fined; foreigners face deportation. Since the introduction of this law, LGBT groups have reported an increase in attacks on gay people and Russia’s media watchdog has already targeted one newspaper, Molodoi Dalnevostochnik, for ‘promoting’ homosexuality in its coverage of the firing of a gay school teacher.

2.               The ‘blasphemy’ law was also passed in June 2013. This law criminalizes ‘religious insult’ and provides punishments of up to three years’ imprisonment or a maximum fine of US$ 16,000. The law is widely seen as a heavy-handed attempt to deter stunts similar to the one carried out by the feminist punk group Pussy Riot, who performed their ‘punk prayer’ inside the Christ the Saviour Cathedral in February 2012.

3.               Defamation was re-criminalised in July 2012. Having previously been de-criminalised in 2011 under former President Dmitry Medvedev, it was made a crime once again when Putin returned to the presidency. This law provides cripplingly harsh fines of up to US$153,000 for violations and threatens to push small media outlets into self-censorship for fear of risking financial ruin.

In December 2013, in celebration of the 20th anniversary of the Russian constitution, the State Duma granted an amnesty to PEN cases and jailed members of Pussy Riot,  Nadezhda Tolokonnikova and Mariya Alekhina. Although welcome, this only reduced their harsh two-year prison sentences by a number of weeks, and it should not distract us from the fact that the threat to the right to express oneself freely has greatly increased since Tolokonnikova and Alekhina were convicted of ‘hooliganism motivated by religious hatred’ in August 2012.

During the Winter Games at Sochi, PEN will be calling for the repeal of the troika of laws that restrict free expression in Russia: the gay ‘propaganda’ law, the blasphemy law and criminal defamation

Hvorfor ytringsfrihet når den skaper så mye bråk?

Peter Normann Waage:
Hvorfor ytringsfrihet når den skaper så mye bråk?
Foredrag Bergen bibliotek 23/10 2012

Ytringsfriheten er ikke bare en menneskerettighet, men den fundamentale rettighet, heter det. Uten den står alle de andre rettighetene i fare. Er det riktig? I tilfelle hvorfor? Hvorfor skal vi dessuten ha ytringsfrihet når den i stadighet bidrar til å fornærme, såre og hisse opp grupper i samfunnet. Spørsmålet er særlig påtrengende i en tid hvor «samfunnet» ikke bare begrenses av nasjonale grenser, men er blitt tilnærmelsesvis globalt, noe vi ikke minst så i den danske karikaturstriden for vel seks år siden. Med andre ord: Trenger vi ikke en ytringsfrihet med grenser som er tilpasset vår tid?

Ytringsfriheten er intenst tilstede i skjæringspunktet mellom jus og etikk – noe som både utgjør kjernen i alle de problemer den skaper, og er det grunnleggende argument for at den må begrunnes. Det som synes etisk korrekt er ikke nødvendigvis juridisk garantert og det som ligger innenfor de juridiske rammene, er ikke nødvendigvis spesielt etisk.

Historisk ble ytringsfriheten, i likhet med de øvrige menneskerettighetene, kjempet frem på vestlig grunn. Om det betyr at de er av «vestlig art» eller universelle, er et spørsmål jeg skal vende tilbake til.

Ytringsfrihetens fiender var fra første øyeblikk en autoritær statsmakt og religiøse dogmer og institusjoner. Det er derfor ikke overraskende at den i store deler av verden blir forsøkt kneblet og innskrenket av de samme institusjonene – nå som da står de ofte ikke bare skulder ved skulder; de er viklet så tett inn i hverandre at man knapt kan se forskjell på dem. Det viser dette årets Pussy Riot-stunt i Kristi frelseskatedral i Moskva. La oss kort oppsummere:

Rett før presidentvalget i begynnelsen av mars dukket fire unge jenter med finnladshetter opp i katedralen og fremførte en sang der refrenget var: «Hellige Guds moder, jag Putin bort!» Politiet ble tilkalt, men ba dem bare gå.

Noen uker senere klaget patriarken av Moskva, Kirill, til myndighetene over det han kalte jentenes «blasfemiske oppførsel». Tre av dem ble arrestert og stilt for retten der de ble dømt til to års straffarbeid i en leir. Rettens begrunnelse var at de hadde oppfordret til religiøst hat, fornærmet de troende og vist forakt for religionen.

Det hverken dommere, myndighetspersoner eller kirken nevnte, var at kirken, som er det sted der presidenten feirer de religiøse høytidene og i det hele tatt like meget er et maktens symbol som et sakralt bygg, driftes av et privat foretakende. Inntektene kommer ikke så meget fra salg av vokslys som gjennom utleie av en svær bankettsal i underetasjen og fra en stor parkeringsplass. Punkebandets refreng kunne derfor like gjerne ha blitt satt i sammenheng med Jesu handling da han jaget kremmere og pengevekslere ut av tempelet. Til alt overmål har Russland ingen statskirke, men fire likeverdige religioner. Og Kirill selv skrev for ti år siden det som kalles Den russiske kirkens sosiale program, der det blant annet heter at kirken skal være politisk nøytral. I forbindelse med valget erklærte han imidlertid at Putin var Guds gave til russerne – kanskje fordi han av herren i Russland har fått en svær luksusleilighet like ved Kreml, til tross for at han formelt er munk og ikke skal ha eiendom.
Dette er hverken det første eller eneste overgrep mot kunst og ytringsfrihet under Putin. Den type trusler mot ytringsfriheten kjenner vi imidlertid så godt at det er liten grunn til å gå inn på dem. Om det er gamle eller nye faraoer som ønsker så vel verdslig som åndelig makt, ter de seg på samme måte overfor sine undersåtter. De vil ha ufrie tjenere.

Vi skal heller i første omgang konsentrere oss om andre uroelementer og problematiske sider i dagens bruddflate mellom religion og ytringsfrihet.

Vi lever i våre dager i samfunn som ikke er begrenset av nasjonalstatens grenser. På et øyeblikk kan informasjon formidles til hele verden, noe som blir særlig problematisk når det gjelder bilder. Mens et budskap kledd i ord beholder sin sammenheng og formidler avsenderens intensjon selv om de oversettes eller videreformidles – i alle fall dersom de gjengis korrekt – er ikke bilder på samme måte selvforklarende. Det er opptil mottageren å sette dem i den sammenheng de kan forstås, og den er naturlig nok kulturbetinget.

Selv om ikke den hele sannheten om den internasjonale striden rundt Muhammed-karikaturene er å finne her, spiller den nye mediesituasjonen med. Et annet element er den oppriktige fornærmelse mange troende muslimer opplevde ved karikaturene.
Det er opplagt lettere å bryte andres tabuer en sine egne, særlig dersom en selv knapt har noen igjen. Men skal man gjøre det – i ytringsfrihetens navn?

Nei, svarte blant annet Det muslimske råd i Storbritannia og Den anglikanske kirke og forsøkte i 2005 og 2006 å få inn et tillegg i loven om at ikke bare rasistiske ytringer skulle være forbudt. Også det som ble kalt «æreskrenkelser av religionen» skulle møtes med straffereaksjoner. Daværende statsminister Tony Blair fikk Labour med på forslaget og var så sikker på seier at han forlot parlamentet før avstemningen da det var oppe til behandling. Utenfor politikernes rekker stilte komikeren Rowan Atkinson (Mr. Bean) seg i spissen for en protestbevegelse: Han kunne miste jobben sin om loven ble vedtatt. Det ble den ikke. Det manglet én stemme. Hvis Blair ikke hadde forlatt salen, ville hans dobbeltstemme ha avgjort og loven ville ha blitt innført i det landet som i sin tid ledet an i den europeiske kampen for ytringsfrihet.

En noe mildere versjon av loven ble vedtatt i 2007. Den avgrenser seg til å forby trusler og intendert hat mot en religion og dens tilhengere. Under dekke av loven gikk politiet til aksjon mot British Channel Four fordi tv-selskapet brakte en reportasje der de med skjult kamera og mikrofon hadde avslørt at imamer i en bestemt moské brukte hat-retorikk mot «jøder, kvinner, homoseksuelle og såkalte ekteskapsbrytere».  Legg merke til at det ikke var imamene som ble satt under etterforskning, men journalistene. Det tok ni måneder for dem å renvaske seg. Tankene går til Putins Russland.

Både lovforslaget og den endelige loven må sees i sammenheng med Organization of Islamic Conference’s mangeårige forsøk på å få inn forbud mot «ærekrenkelse av religion» i FNs Menneskerettserklæring. Forslaget ble avvist i juli 2011, men saken kan komme til å bli fremmet på nytt.

Er ikke det vel og bra? Skal ikke troende beskyttes? Vi kommer avslutningsvis tilbake til spørsmålet på bredere grunnlag; her skal jeg i første omgang se på ett av tiltakene for å beskytte minoriteter mot overgrep i ytringsfrihetens navn, lovgivningen mot «hatefulle ytringer», slik den kommer til uttrykk i Straffelovens paragraf 135a. Der settes det forbud mot å fremsette hatefulle eller diskriminerende ytringer mot noen på bakgrunn av religion, etnisitet og seksuell legning.

Bestemmelsen blir lite brukt, med den begrunnelse at det er bedre at frustrasjon, forbitrelse og hat kommer opp i dagen, slik at «trollene kan sprekke», som det populært sies: Selv de giftigste påstander må kunne møtes med saklige, rasjonelle argumenter i det offentlige rom. Og når de kommer frem, vet vi hva vi står overfor, hvilket er langt bedre enn om de skulle gjære i et lukket rom.
Argumentet har mye for seg, men er også problematisk. For det første røper sammenligningen med «trollene som sprekker i lyset» en nokså nedlatende holdning, ikke overfor hatefulle skrik av forskjellige former, men overfor argumenter som for andre kan virke krasse, men som kanskje peker på alvorlige problemer med spesielle minoriteter. Hvem vil gå med på at en selv er et troll som bør sprekke?

For det andre er forholdet mellom hatefulle ytringer og motargumenter ikke så enkelt. Hat fører like gjerne til mere hat uansett hvordan det blir møtt på det rasjonelle plan, og ikke til rasjonell ettertanke. Og de gruppene som til stadighet omtales i negative vendinger, kan utvikle forakt for storsamfunnet og vende seg mot det.

Dessuten, og det er kanskje det viktigste: Forholdet mellom tanke, ord og handling er av dynamisk art. Å rope ut om brann i en overfylt teatersal uten at det brenner, er et selvfølgelig eksempel på en ytring som fører til katastrofale, praktiske konsekvenser. Men også det å kalle folk ved navn eller på andre måter å tingliggjøre dem, baner veien for overgrep mot de samme gruppene. Lenin brukte ord som «biller og skadedyr» når han omtalte angivelige fiender av den nye sovjetstaten. De skulle renskes ut og tilintetgjøres. I Rwanda ble tutsiene av offisielle radiokanaler kalt «kakerlakker», hvilket klart signaliserte at de burde utryddes – noe man også forsøkte.

I Salman Rushdies Sataniske vers blir de to hovedpersonene, Saladin Chamcha og Gibreel Farishta, brakt til et underlig sykehus i London. Alle de innlagte er ikke-vestlige, men nå er de forvandlet til halvt ulv, halvt menneske, til skapninger med hud av glass eller til groteske sammensetninger av planter og mennesker: «’Men hvordan gjør de det?’» ville Chamcha vite. ‘De beskriver oss,’ hvisket den andre høytidelig. ‘Mer er det ikke. De har evnen til å beskrive oss, og vi ligger under for bildene de konstruerer.’»

Nå kan man innvende at både Lenin og hutuenes radiostasjon i Rwanda var representanter for makten; de hadde ikke bare ordene i sin makt. De hadde også midlene som skulle til for å få dem realisert, og forvandle sine medmennesker til de navnene de satte på dem. Men så enkelt er det ikke; det er uklart hvem som sitter med definisjonsmakten i et mangfoldig samfunn som vårt – de som nå er nede, kan i neste omgang komme på toppen, kanskje nettopp takket være sin hat-retorikk.

Det er ikke tilfeldig at de fleste systemfilosofer lar en morallære følge etter sin erkjennelsesteori: et handlingsprogram etter undersøkelse av tenkningens muligheter. «Bak enhver handling ligger en tanke, selv om det ikke alltid er den handlende som har tenkt den,» heter det i en aforisme. Like sant er det at enhver tanke søker mot å bli realisert, den vil munne ut i handling.

Hvem har ansvaret for en handling? Han som utfører den, eller han som gir den idémessige begrunnelsen? – slik lyder en av de bærende idéene i Dostojevskijs roman Brødrene Karamazov. Det er her ikke snakk om juridisk ansvar, men moralsk – noe som ikke forminsker dilemmaet hva angår ytringsfrihet. Som vi vet, kjennetegnes den rettigheten nettopp ved sin eksistens i skjæringsfeltet mellom jus og etikk.

Det er ingen unnskyldning for å omgå problemene med innskrenkninger eller ikke innskrenkinger av ytringsfriheten av hensyn til minoriteter, kulturelle, etniske og religiøse grupper. Hva er legitim religionskritikk? Hvordan skal satire praktiseres, dersom den ikke støter noen? Og hvem tar bestemmelsen sikte på å beskytte?

Et forsøksvis løsningsforsøk er å hevde at bare de som selv står inne i en gruppering, kan kritisere den. Bare muslimer kan kritisere islam og andre muslimer. Det er opplagt en besnærende tanke, for hva har jeg med å kritisere fremmede skikker? Hvordan vet jeg hvor skoen trykker og hvilke ord som best treffer det kritikkverdige i en tradisjon? Kan ikke de som har tabuene få lov til å bryte dem selv?

Resonnementene er forførende, men skraper vi litt i dem, viser de seg å kunne føre til absurditeter. I sin artikkel «Pressure on Press Freedom» referer Frederik Stjernfelt til debatten omkring Muhammed-karikaturene og siterer en Ian Buruma. Han hevdet at bare de som er innenfor, kan kritisere islam. Selv Ayaan Hirsi Ali ble fratatt talerett – fordi hun ikke lenger er muslim. Konsekvensen er at bare de som er enig i et standpunkt eller et verdensbilde, kan kritisere det – hvilket er meningsløst. I tillegg impliserer resonnementet at alle som kan karakteriserer gjennom én bestemt etnisitet, som er tilhengere av samme religion eller har samme hudfarge, er like.

De tilhører mer sin gruppe enn seg selv.

Hvis kritikk mot tradisjonelle skikker ikke kan komme utenfra eller fra «frafalne», er det vanskelig å bli kvitt gamle tradisjoner som undertrykker individet i kulturens navn, som for eksempel kvinnelig omskjæring eller tvangsekteskap. Enten har man en kultur klistret så intimt rundt seg at den nok ligner en festdrakt, men er en tvangstrøye, eller man er et individ med rettigheter.

Dette kommer jeg tilbake til. La oss først se på et par andre innvendinger kravet om ytringsfrihet møter, eller om man vil: et par andre eksempler på det bråket rettigheten steller i stand.

Den ene er beskrevet i Aldous Huxleys bok Vidunderlige nye verden, og dreier seg om kommersialisering av ytringene. Det offentlige rom flommer over av stimuli som er så pirrende og fristende at man rent ut ikke får tid eller har noe ønske om å tenke på noe annet enn å tilfredsstille sine mangfoldige lyster. Lastenes antall er kanskje konstant. Lystenes er ikke det. Stadig dukker det opp nye, alt etter som reklamen finner det for godt å gjøre oss oppmerksom på dem. Og fordi det er langt mer behagelig å bli manipulert av noe man liker enn av noe man ikke liker, er trusselen fra dette nye og vidunderlige minst like skummel som den som kommer fra de gammeldagse og autoritære faraoer. Vi ser den bare ikke så lett. Vi morer oss til døde, som Neil Postman uttrykte det. Det offentlige rom blir uten alvor, fylt opp av sensasjonsjournalistikk om kjendiser vi kan speile oss i og drømme om, eller av reklame som får oss til å bruke all tid til å fremstå som konsumenter, ikke tenkende mennesker.

Nært beslektet med denne tendensen er argumenter fra statsledere, for eksempel i Kina, om at ytringsfriheten ikke er viktig, se på alle de menneskene som er blitt løftet ut av fattigdom og som derfor har fått et bedre liv, som vår egen Erik Solheim sa da han utropte Deng Xiau Ping til det 20. århundrets største statsmann. Det dreier seg ikke her riktignok om overflødige goder, men argumentet tar ikke desto mindre utgangspunkt i at ytringsfriheten kommer på annen plass i forhold til mat, velstand og velferd.
Både Solheim, Deng og dagens kinesiske ledere lukker øynene for at ytringsfriheten ikke er noen avledet rettighet. Den er en rettighet som garanterer for alle de andre rettighetene, ja, som gjør resten mulige, også de sosiale rettighetene. Det ser vi av hendelser i det samme Kina og India på 1950-tallet. Da ble begge land herjet av forferdelige hungerskatastrofer. I Kina førte det til millioner av dødsfall. I India var skadevirkningene minimale. I Kina fantes ingen kanaler for informasjon. Følgelig kom det knapt noen hjelp til katastrofeområdene. I India rapporterte selv den minste lokalavis om hva som var i ferd med å skje, og sentralmyndighetene kunne gripe inn.

Her nærmer vi oss svaret på spørsmålet «Hvorfor ytringsfrihet?»

Da jeg i midten av 1990-tallet var i St. Petersburg sammen med den tidligere formannen for Ytringsfrihetskommisjonen, Francis Sejersted, ble han invitert til en tv-debatt med guvernør Vladimir Jakovlev. Tema var ytringsfrihet.

Etter opptaket spurte jeg Sejersted hvordan det hadde gått. «Du vet,» svarte han, «Jakovlev åpnet med å erklære at visst skal vi ha ytringsfrihet. Men det som ytres må være sant. Og da hadde jeg ham!»

Den som tror at ytringsfriheten er til for at «sannheten skal avdekkes» eller for at det som er «sant» skal kunne komme frem – eller for den saks skyld vil begrense ytringsfriheten fordi «det sanne» ikke skal besudles og krenkes, tenker autoritært og aner ikke hva saken dreier seg om. Argumentene vitner om at man mener å vite hva som er «sant». Det impliserer at sannhet er noe som kommer til en utenfra, som formidles av en autoritet, en prest, en skriftlærd eller partifunksjonær, eller at den er noe man liksom kan hente lik en pakke på postkontoret. Men som allerede John Stuart Mill påpekte: Vi har ikke ytringsfrihet for å avdekke sannheten, men for å finne frem til sannheten. Det gjelder ikke bare dens skikkelse av informasjonsfrihet; det gjelder for enhver ytring. Sannheten er en høyst personlig og intim størrelse. Den kan bare erobres og oppnås av den enkelte – og hver i sær vil vi gjøre det på vårt vis og finne vår sannhet. Så får alle disse sannhetene brytes mot hverandre i den offentlige arena.

Ytringsfriheten er nødvendig for at hver og én skal kunne komme til seg selv, utvikle seg og bevare sin selvstendighet og verdighet.

Derfor er den en så umistelig verdi.

Derfor er også kommersialiseringen en så stor trussel mot den. For det som er individuelt, det som er mitt i meg, det som utgjør min verdighet, er ikke tilstede én gang for alle. Det må jeg gjenerobre, trene og oppøve. Individualiteten er ferskvare. Den krever at jeg makter å holde fast ved meg selv, eller i det minste at jeg forsøker å finne ut hva i all verden den størrelsen er.

Nå er det opplagt et trivelig tidsfordriv å drikke seg drita og kopulere for åpent kamera, slik konseptet i alle reality-seriene går ut på. Men særlig individuelt er det ikke. Den offentlige oppmerksomheten rundt aktivitetene er snarere en hindring for at jeg skal kunne finne frem til meg i meg. Den er en alvorlig tidstyv, som stjeler meg fra meg – i kommersialismens navn. Det er jo reklamepenger som driver slike tv-programmer frem.

Hvis vi tar utgangspunkt i ytringsfrihetens hensikt og kjerne, individets verdighet og selvstendighet, vil vi etter min mening kunne se konturene av løsningen på flere av de dilemmaene som ytringsfriheten skaper, og bekjempe de hindringer den møter.

La oss ta kommersialiseringen først.

Den bunner blant annet i måten reklame og medier er strukturert. Reklamen er styrt av hvor mye de forskjellige produsentene kan betale for den. Mediene er blitt varer på lik linje med spaghetti og pizza. Eierne  ser mer på fortjeneste enn på medienes innhold. Følgelig vil mediene konsentrere seg om de sakene og de vinklingene som trekker flest lesere og seere.

Men hvis reklameindustrien ble organisert slik at alle produsentene av samme vare betalte inn til en pott og reklamemakerne valgte å lage reklame om de produktene de selv foretrakk, og fikk betalt fra samme pott, tror jeg vi ville kunne komme et ørlite stykke bort fra kommersialiseringen på dette feltet. Da vil salg og inntekter avhenge av de enkelte, ansvarlige reklamefolkene. Individet har gjort sitt inntok i en ellers upersonlig verden.

Den svenske forfatteren og journalisten Göran Rosenberg har et tilsvarende forslag for å demme opp for kommersialiseringen av mediene: Journalistene bør ha som mål bare å behandle saker som de selv er engasjert i. Derved blir journalistikken ansvarliggjort og et anliggende for individet.

I begge tilfeller ryddes det rom for individets selvstendighet. Det individuelle ansvar og alvor setter grenser for det som kalles «markedskreftenes blinde spill», en ny-tale for tilfredsstillelsen av behov forbrukerne ikke visste at de hadde.

Hva da med krenkelser av minoriteter, og hva med deres ytringsfrihet?

Når det gjelder krenkelsene, må vi være oppmerksomme på hvor lett det er å blande individets verdighet sammen med en gruppes verdighet. Det gjelder også for erkjennelsen av en selv. Nasjonalismen setter sammenblandingen i system og lever av den. Men nasjonalismen er langt på vei skandalisert. De færreste er i tvil om hvilke eksesser det kan føre med seg, dersom nasjonen settes foran den enkelte – ikke minst hvis den enkelte det her er snakk om tilhører en fremmed nasjon.

Men også den såkalte multikulturalismen bærer samme trussel i sitt skjød. Det er ikke forstavelsen «multi» det er noe galt med – mangfoldet er en stimulerende realitet – men resten av ordet: Det impliserer at kulturen er overordnet den enkelte. Kulturen, ikke individet, får rettigheter. Men kan den det? Vil ikke en slik kollektiv rettighet gå ut over den enkelte som identifiserer seg med gruppen? Og er det så sikkert at hver eneste som for eksempel er muslim, sikh eller kristen er enig i alt alle andre muslimer, sikher eller kristne sier og gjør? Med et slikt rettighetsbegrep risikerer vi å la de mest dogmatiske og bakstreverske i hver gruppe definere hvilke føringer som skal gjelde for de øvrige medlemmene.

Opprinnelig var multikulturalismen en antropologisk metode, en svært så fornuftig sådan: Vi kan ikke forstå noe ukjent uten å gå inn på feltet og så å si gi det talerett. Alle fenomener må forstås på sine egne premisser. Multikulturalismen er denne innsikten overført på kulturfeltet: Alle kulturer, tradisjoner og religiøse retninger må forstås på sine egne premisser. Men så skjedde det samme med den metoden som i sin tid med Galileos metodologi for naturvitenskapen: Mål alt som kan måles, og gjør alt målbart som ikke er det! Begge metodene ble opphøyet til beskrivelse av virkeligheten. Resultatet for naturvitenskapen var en reduksjonistisk dogmatisme: Bare det som er målbart er virkelig. Resultatet for multikulturalismen var at den ble en ideologi: Alle religioner og kulturer har rett på sine premisser og er like meget verd. Med andre ord: Det er kulturene som skal bevares, ikke individene.  Da blir den enkelte iført en festdrakt som viser seg å være en tvangstrøye. Da må hver i sær underordne seg det tradisjon og kultur foreskriver. Da er muslimske kvinner – og kvinnene innen lavkirkelige grupper – kulturbestemt til å spille annenfiolin.

Men stopp litt!

Er ikke ytringsfriheten også et barn av en bestemt kultur? Har ikke også den sine spesifikke, vestlige forutsetninger som er fremmede innenfor andre kulturelle sammenhenger?

Ytringsfriheten ble nok født innen én kulturkrets, men jeg vil påstå at den har universell gyldighet. Antibiotika kommer også fra Vesten. Ingen vil likevel nekte å eksportere det.

I en tid da alt er i endring og alle flytter seg, selv om man tilsynelatende står stille – virkeligheten rundt oss endrer seg så raskt at knapt noen tradisjonelle løsningsforsøk duger – er det en forbrytelse å hevde at en kultur, en religion eller en eller annen tradisjon er mer ukrenkelig enn det enkelte individ. Derved fratas de mennesker som lever innen den kulturen det er snakk om, muligheten til å kunne orientere seg i en moderne verden. Det er bare evnen til å ta selvstendige valg uavhengig av tradisjoner, som står i forhold til en virkelighet der alle kulturer og religioner så å si møtes i hver en oppgang. Det er bare evnen til å stille seg selvstendig og modig overfor livet som duger i en verden der til og med det som tidligere var absolutt, grensene mellom liv og død, er blitt flytende og usikre. Et barn som er født så mye for tidlig at det nærmest er en abort, kan reddes, men til hvilken pris for barnet? En olding kan holde si live, men til hvilken pris for mennesket? Et barn kan fødes med flere mødre og en eller flere ukjente fedre. Hvem tar beslutningen? Du og jeg.

Ytringsfrihet, individ, verdighet og selvstendighet er i mangt størrelser som glir over i hverandre – så usannsynlig det enn kan høres i en verden der rettigheten i stor grad brukes til sjikane. Før jeg avslutningsvis tar fatt i det problemet, vil jeg gjøre en ør-liten omvei til en ofte oversett forutsetning for både individ og selvstendighet. Den heter rettsstaten.

Jeg tror ikke at dagens såkalte konflikt mellom islam og Vesten er noen konflikt mellom en religion og et sekularisert samfunn. Jeg tror den er en konflikt mellom mennesker som lever i en noenlunde fungerende rettsstat og mennesker som ikke gjør det. Og husk: Det er uhyre få som har det privilegium å kunne stole på at en overordnet instans tar vare på ens rettigheter. Det store flertall av verdens befolkning lever i en virkelighet der man må ty til sine egne for beskyttelse og sikkerhet, til klan, slekt, religiøse samfunn. Og må man det, er det svært vanskelig å opponere mot dem som gir en beskyttelse. Man biter ikke den hånden som gir en mat. Da er det lettere å tro på autoriteter, på at sannheten overbringes utenfra, at en selv ikke er selvstendig, men en spydspiss for familie, slekt, tradisjoner.

Den som derimot er så heldig å være født i en rettsstat, kan søke ly hos andre enn sine egne. Da er det langt lettere å bli selvstendig og opponere mot tradisjon, religion eller hva det måtte være. Det betyr ikke at man må gå i opposisjon mot sine egne for å bli selvstendig. Men man må ha mulighet til det.

Ytringsfriheten kan gjøre oppmerksom på dette forholdet. Der hvor det før bare var én autoritet, blir det plutselig flere. Da kan må man tenke selv. Da må man finne sin sannhet. Men dersom ytringsfriheten i Vesten alt overveiende brukes for å håne for eksempel det muslimene anser for å være hellig, vil lett de muslimene som bor i en europeisk rettsstat støtes bort fra stat og samfunn og slutte rekkene. Autoriteten blir igjen én: deres egne tradisjoner.

Jeg tror videre at de rystelser vi i Vesten opplever fra muslimsk, fundamentalistisk hold, ikke er rettet mot Vesten. De er så å si bivirkninger av en kamp innen den islamske verden selv, for og mot modernisering, for og mot ideen om at hver og én har selvstendig tenkemulighet, for og mot ideen om at autoriteten er én – og mellom alle de forskjellige autoritetene som mener at de er den eneste, og som naturlig nok derfor går i strupen på hverandre.

Her ligger noe av bakgrunnen for det som oppfattes som sjikane og usaklig kritikk av blant annet islam.

Personlig har jeg stor sans for at man ikke skal bryte andres tabuer, men jeg vil aldri gå inn for noe rettslig forbud. Til dette kommer at når horder av hysteriske menn angriper ambassader og mennesker fordi de hevder seg krenket av noe de ikke har sett, så trekker de sine tabuer inn på mine enemerker. Jeg vil ikke at fanatikere i Midtøsten skal bestemme hva jeg skal publisere. Jeg vil heller ikke bøye meg for vold på bakgrunn av en tegning, en filmsnutt eller et utsagn. Jo flere trusler om vold, eller reelle angrep, desto viktigere er det å holde ytringsfanen høyt. Det er bare den fanen som signaliserer et menneskelig samliv i en kompleks verden.

Men jeg har også sans for argumentet om at man skal vise toleranse og respekt – med den viktige tilføyelse at respekt er noe som tilkommer personer. Toleranse er en holdning jeg utviser overfor meninger jeg ikke er enig i. De respekterer jeg ikke. De tolerer jeg: Jeg vil ikke forby dem, snarere kjempe for deres rett til å bli hevdet, men samtidig vil jeg kritisere dem.

De troende av alle konfesjoner har krav på beskyttelse. Troen som sådan har ingen beskyttelsesrett, i betydning beskyttelse mot kritikk.

Selv om jeg er enig i at både sjikanerende, ondsinnede og hatefulle ytringer – vel å merke som retter seg mot ideer, ikke personer – må godtas i ytringsfrihetens navn, huser jeg et vedvarende håp om at redelighet og alvor vil kunne innta førsteplassen.

Religiøs fundamentalisme møtes ikke best med noe som mest ligner ytringsfrihetsfundamentalisme, der man pukker på rettigheten uten å vise antydning til forståelse for de andre menneskenes posisjon, følelser og holdninger. Da faller vi som ytringsfrihetsforkjempere i den fellen som heter «det liberale dilemma»: Liberaliteten blender så til de grader at vi ikke ser annet enn vår egen selvfornøyde liberalitet og blir repressive overfor andre.

Jeg vil nå håpe at de som pukker på nødvendigheten av å publisere karikaturer av Muhammed eller insisterer på hvor flott det er å avbilde ham som hund, samtidig slår et slag for de muslimer som er på flukt eller sitter fengslet i sine hjemland for sine ytringer. I hvilken grad håpet er innfridd, skal jeg ikke si noe om. Men da vil også denne type kritikk bli ledsaget av respekt for individet.

Juridisk reiser ytringsfriheten en rekke etiske problemer, men de juridiske rammene må være så vide som mulig. I motsatt fall blir den en skinnrettighet.

Etisk kan ytringsfriheten skape både bråk og dramatiske situasjoner. Det er ikke noe som kan lovreguleres. Her må ytringene balanseres og vurderes av den enkelte selv. I den grad det skjer med etisk alvor og gjennom refleksjon over seg selv og de som mener at de blir støtt av ytringene, nærmer de etiske problemene sin løsning. Også løsningen kan bare finnes ved at vi griper tilbake til ytringsfrihetens grunnlag: hensynet til den enkeltes verdighet – både vår egen og andres.

 

LES! SNAKK! Nasjonalbiblioteket lanserer «Ytringsfrihetsdager 2012»

10. september lanserer Nasjonalbiblioteket Les! Snakk! Ytringsfrihetsdager 2012 med et seminar kl 18.00 der bl.a. vårt styremedlem Ann-Magrit Austenå sitter i panelet.  Bibliotekene inviteres til å sette ytringsfrihet på dagsordenen i september, gjennom arrangementer som bokutstilling, quiz, temakvelder, bokbad, debatt, poesislam eller lignende.  Ytringsfrihetsdager 2012 er en påminnelse om at ytringsfrihet er en grunnleggende men omstridt rettighet, og at tilgang til informasjon ikke er en selvfølge. Kampanjen er et samarbeid med Norsk P.E.N., Norsk Bibliotekforening og ICORN.

Foredrag/debatt
10. september 2012, kl. 18. Hvordan skal vi begrunne ytringsfrihet i Norge anno 2012? Ytringsfrihet er en grunnleggende men omstridt rettighet i Norge, som i mange steder i verden. Retten og ansvaret knyttet til ytringsfrihet og sensur har vært kraftig debattert i 2012. I debatter om alt fra uskyldige vitser, til rettssal 250, romfolket, internettsensur og hetsing på sosiale medier, har retten til å «lese» hva man vil og «si» hva man mener stått sentralt. Med arrangementet spørres det: Hvilke viktige utfordringer og seiere har vi opplevd i 2012? Hva skjer når ytringsfrihet utfordrer våre verdier i hverdagen og offentlig debatt? Hvordan lykkes og mislykkes vi i Norge anno 2012?

Med foredrag av:
Ann-Magrit Austenå | Forfatter og generalsekretær, Norsk organisasjon for asylsøkere
Morten Kinander | Jurist, Civita
Kari Helene Partapuoli | Leder, Antirasistisk Senter
Sara Azmeh Rasmussen | Forfatter, skribent og vinner av Fritt Ord Prisen 2012
Michael Tetzschner | Stortingsrepresentant

Kontakt: Michelle Tisdel 23 27 60 36

http://www.nb.no/lessnakk finnes informasjon om hvordan man kan bestille plakatutstilling og et besøk av utvalgte ICORN-forfattere.  Les! Snakk! har som mål å fremme lesing som aktiv bruk av ytringsfrihet og tilgang til informasjon. Gjennom sine samlinger og formidling av disse skaper biblioteket grunnlag for kunnskap som er viktig for ytringsfrihet.  «Les hva du vil; si hva du mener!» forener sentrale verdier til de fire samarbeidspartnerne.

Religiøse følelser undergraver ytringsfrihet og politisk debatt

Politisk og religiøs populisme truer ytringsfrihet

Av Ann-Magrit Austenå, for styret i Norsk PEN

Politisk bruk av religiøse symboler og spill på religiøse følelser undergraver ytringsfrihet og politisk debatt mange steder i verden. Populistiske politikere utnytter menneskers utrygghet og avmakt ved å oppildne til demonstrasjoner, offentlig raseri og voldelige aksjoner mot representanter for påstått blasfemi, vantro og manglende respekt for hellige symboler.

Religiøst begrunnet lovgivning og skrifttolkning begrenser menneskelig frihet. Lovfestede eller politisk fortolkede påbud og forbud definerer skam, ære og straff i strid med grunnleggende menneskerettigheter for kvinner, barn, religiøse og seksuelle minoriteter og umuliggjør politisk og kunstnerisk kritikk.

I kampen om de evangelisk kristne konservative stemmene i USA, blir de gjenværende kandidatene i kampen om å bli nominert til republikanernes presidentkandidat stadig tydeligere på religiøs tilhørighet og religiøst begrunnede politiske synspunkter. Spørsmål om abort, homofili og såkalte kristne familieverdier blir viktige markeringssaker. Tidligere president Jimmy Carter er en av mange som nå advarer mot overdreven bruk av religiøsitet og religiøs symbolbruk i den politiske nominasjonsstriden.

I Nigeria utnyttes religion og religiøs identitet til å forsterke regionale og etniske skillelinjer. Politisering av islam gjennom innføring av sharia i flere delstater i den erklært sekulære republikken har ført til økt politisk spenning og har utløst regionale, voldelige konflikter mellom muslimske og kristne grupperinger.

Iran og Irak har hatt en utvikling fra sekulære til islamske grunnlover. Strengest er den iranske grunnloven, som fastslår at all annen lovgivning må baseres på islamske kriterier. I den afghanske grunnloven fra 2004 slår artikkel 2 fast at «ingen lovgivning kan stride mot læresetninger og forordninger i islam». Noe som har svekket menneskerettighetenes stilling i landenes lovgivning, begrenser hvilke religioner som godkjennes som anerkjente religioner og svekker ytringsfrihet og likestilling.

Egypts første demokratiske valg har gitt muslimske partier overveldende flertall i parlamentet. Hvilke konsekvenser dette får for utformingen av den nye egyptiske grunnloven, gjenstår å se. Landets koptiske kristne minoritet opplever ulike former for sekterisk trakassering og frykter økt diskriminering med større innflytelse til radikale islamistiske partier. Mange kvinner frykter innføring av sharia, som sterkt vil begrense deres frihet og rettigheter. Forfatteren Nawal El Saadavi er blant de skarpeste kritikerne av at kommisjonen som startet arbeidet med forslag til ny grunnlov, ble nedsatt uten kvinnelig deltakelse.

I Pakistan lar svake politikere seg diktere av religiøse populistiske småpartier, som utnytter de sterke antivestlige strømningene i landet i sin kamp for å bevare landets umenneskelige blasfemilovgivning. En lovgivning som innebærer mulighet til anklager, fengsling og brutal avstraffing av kvinner og barn, etniske, religiøse og seksuelle minoriteter og politiske kritikere.

Indiske politikere liker å omtale landet som verdens mest folkerike demokrati. For kort tid siden ble forfatteren Salman Rushdie nylig tvunget til å trekke seg fra Indias største litteraturfestival i Jaipur i nordvest India. Muslimske ekstremister påsto at Rushdies ytringer krenker islam og at kriminelle skulle hyres inn for å eliminere forfatteren. Igjen er det Rushdies roman Sataniske vers fra 1988 som brukes som begrunnelse for trusler fra aktivister og populistiske muslimske politikere. En iransk fatwa fra ayatolla Khomeini i 1989 innebar en dødsdom over forfatteren og alle hans oversettere og forleggere. Fatwaen eksisterer formelt fortsatt. Sataniske vers ble forbudt i India kort tid etter utgivelsen og er fortsatt svartelistet. Forbudet kom etter press fra populistiske muslimske politikere. Romanen ble en god symbolsak for å styrke egen oppslutning blant muslimske velgere og presse statsminister Ranjiv Gandhi og Congress Party, som var avhengig av muslimske stemmer. Drøyt 23 år seinere har Congress Party igjen regjeringsmakt, men velger taust å la trusler fra ekstremister sette dagsorden i den politiske maktkampen.

Norsk PEN advarer mot en utvikling hvor religiøst begrunnet politikk nasjonalt og internasjonalt svekker ytringsfrihet og undergraver grunnleggende menneskerettigheter for enkeltpersoner og grupper. Norsk PEN oppfordrer PEN International, nasjonale PEN-klubber, andre menneskerettighetsorganisasjoner og – institusjoner, samt nasjonale og internasjonale forfatter-, journalist- og forleggerorganisasjoner til å utfordre en politisk utvikling hvor populistiske politikere misbruker religiøse følelser og symboler til å sette grupper opp mot hverandre, undergrave rettigheter for enkeltindivider og grupper og svekke ytringsfriheten.

Denne artikkelen sto på trykk i Aftenposten 4. februar 2012

Ytringsfrihetsorganisasjoner minnes drepte kolleger i Mexico på De Dødes Dag 2. november

PRESSEMELDING

Ytringsfrihets- og menneskerettighetsorganisasjoner minnes drepte journalister på De Dødes Dag

Tirsdag 2. november markerer PEN-sentere over hele verden De Dødes Dag og fokuserer samtidig på våre mange drepte kolleger i Mexico, et av verdens mest voldelige land for skribenter og journalister.

35 journalister og forfattere er blitt drept og 8 er forsvunnet i Mexico siden desember 2006.  Dette er status etter at Mexicos president, Felipe Calderón, ble innsatt 1. desember 2006 og samtidig erklærte full krig mot narkokartellene.  Etter dette har volden i Mexico bare økt.  Fram til juni 2011 har over 41.000 mennesker mistet livet i narkorelaterte bandekriger som bare ser ut til å øke i omfang.  Mord og forsvinninger skaper frykt som fører til selvsensur og flukt, slik at informasjon om hvem som er ansvarlige ikke når offentligheten. Dette betyr en dramatisk innskrenkning av ytrings- og informasjonsfriheten.

I motsetning til det vi kan lese i offisielle, meksikanske kilder, er det ikke bare narkokartellene som begår overgrep.  Også hæren, marineinfanterister, politiet og politikere er blant de ansvarlige.  Dette har vært kjent i årevis.  Det nye nå er at konflikten med og mellom de ulike narkokartellene eskalerer, noe som fører til stadig grovere menneskerettighetsbrudd og et voksende antall overgrep mot medier, journalister og forfattere.  Felles for de fleste overgrepene er at de aldri blir etterforsket og at ingen blir dømt.

I Norge, som i Danmark, går flere organisasjoner nå sammen om en felles henvendelse til Mexicos president, der vi

• Protesterer mot de mange drap og forsvinninger som har skjedd etter at han overtok presidentvervet, og mot at samtlige saker tydeligvis forblir uløste

• Ber om en uavhengig etterforskning av samtlige forbrytelser, med særlig fokus på skribentvirksomhet som drapsmotiv

• Ber presidenten holde sitt løfte om å gjøre drap på journalister og skribenter til en føderal forbrytelse, ved å endre grunnloven slik at føderale myndigheter får muligheten til å etterforske, rettsforfølge og straffe slike forbrytelser.

Oslo, 31.oktober 2011

Amnesty International Norge, Norsk Journalistlag, Institutt for Journalistikk, Den norske UNESCO-kommisjonen, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening,  Den norske Forfatterforening og  Norsk PEN

Ytterligere informasjon: Norsk PEN, 926 88 023.

Vedlegg:     Felles brev til Felipe Calderón
Presentasjon av 43 drepte journalister og forfattere

PEN Internationals kongress bekymret for ytringsfriheten i en rekke land, offentliggjør nå 19 resolusjonstekster

Under PEN Internationals kongress i Beograd 12. – 18. september i år ble det vedtatt en rekke resolusjoner som berører mangel på ytringsfrihet og tilliggende problemstillinger i en rekke land.  De fleste av disse resolusjonene hadde utgangspunkt i Komitéen for Fengslede Forfattere der PEN sentere med slike komitéer tar initiativ til resolusjoner, sørger for støtte fra andre sentere og møtes på konngressen for å finslipe teksten som så blir sendt til behandling hos delegatene.

De fleste av disse resolusjonstekstene går på et for mange velkjent FN-språk. PEN International  diskuterer imidlertid stadig muligheten for at man  – som en litterær organisasjon – kan uttrykke seg mer litterært og mindre byråkratisk i disse tekstene som distribueres til myndigheter, ambassader og medier over hele verden.  I så måte er teksten om Mexico, som forteller en lang historie om stadig grovere overgrep,  et godt eksempel.

Samtlige resolusjonstekster er tilgjengelige på denne lenken.