Anders Hegers folketale om ytringsfriheten

978x

Anders Hegers folketale på Norsk Litteraturfestival om ytringsfriheten: «Ordene og friheten»

Kjære venner

Jeg står her som mangeårig aktivist i og medlem av den internasjonale PEN klubben – en verdensomspennende ytringsfrihetsorganisasjon for og av forfattere og skribenter fra mer enn 100 land. 
Det er to grunner til at jeg snakker her i dag.
Dels er det selvfølgelig slik at ytringsfrihet alltid vil og skal være en naturlig del av en litteraturfestivals fundament – litteraturen er i sin natur grenseoverskridende. Vi kjenner det som lesere: Den litterære opplevelse består av en evig pendelbevegelse mellom bekreftede forventninger og brudd på disse forventninger, mellom regelbrudd og genrekonvensjoner, mellom historiene slik vi forventer at de skal gå, og overraskende, uventede og modige brudd på disse forventninger. 
Og det er altså slik – at den ypperste og viktigste litteratur alltid vil representere etikettebrudd, om nødvendig lovbrudd. Rett og slett fordi det er ved å krysse grensene vi går fremover – og fordi sannheten, i litteraturen, ikke lar seg stanse. Skjønnlitteraturen lever av løgner og oppdiktede historier – men nettopp gjennom det, formidler den sannhet.
Det heter i PEN-klubbens charter fra 1926: «Literuren – nasjonal som den er i sitt opphav – kjenner ingen grenser, og bør være en felles verdi nasjonene deler på tross av politiske og internasjonale konflikter» Tekstens grenseløshet skal altså forsås i overført, men også i konkret, politisk forstand.
Da er vi ved den andre grunnen til at nettopp jeg snakker her, til dere, nå. Idet man utarbeidet denne festivalens program, ble Europa rystet av et av de mest sjokkerende angrep på ytringsfriheten i nyere tid. Det var voldelig, det var spektakulært, det var grusomt og det var synlig – det var mord som politikk, det var våpenmakt mot vitsetegninger – blod og tusj. Senest i går minnet Charlie Hebdos overlevene journalist Zineb el Rhazoui – selv med muslimsk bakgrunn – oss om alvoret, hun lever daglig med en dødsdom over hodet, som hennes kolleger i Syria, Mexico, Somalia eller et tyvetalls andre land.
Det groteske overfallet førte øyeblikkelig til at ikke bare all verdens forfattere og lesere, men også politikere, statsledere, og andre autoriteter følte behov for å pynte seg med offerets rolle. Noen uker i vinter erklærte selve makten seg å være et anarkistisk-satirisk venstreopposisjonelt organ de knapt hadde lest, aldri vært enige med, og gjort utallige forsøk på å få tvunget i kne. 
Utsagnet «jeg er Charlie» gikk med lynets hastighet fra å være en ekte solidaritetshandling, til å bli en hul og nærmest meningstom knapphullsblomst hvem som helst kunne pynte seg med – fra å være grenseoverskridende til å bli trygt plassert innenfor den almene konvensjonelle og besteborgerlige uttrykk for den kompakte majoritets arsenal av selvfølgeligheter.
Opp Champs Elysees, gikk representanter for Saudi-Arabias, Tyrkias, Russlands og Jordans myndigheter arm i arm, under en kort pause i sine aldri hvilende bestrebelser på å hindre den frie ytring i sine hjemland. 
Både hjemme og ute så vi ytringsfriheten nok en gang bli gjort til det billigste og minst forpliktende skuebrød en politiker kunne servere – opphøyet til det absurde da en norsk politiker utbasunerte at det aldri må være et ‘men’ etter ytringsfriheten – bortsett fra, selvfølgelig, om SAS kundemagasin skulle servere en historieforståelse vi ikke likte.

Det sies ofte – og lettvint – at ytringsfriheten er den viktigste av våre menneskeretter. Ikke fordi det er viktigere å kunne si hva man vil, enn å ikke bli myrdet, få sitt hus lagt i grus, se sine barn torturert, unngå å bli voldtatt eller sulte langsomt i hjel. Ordene er ikke viktigere enn livet. Men fordi ytringsfriheten står som garantist for disse andre rettighetene. Den gjør det mulig å si fra om dem. 
Man hører stadig  –med rette – at ytringsfrihet er retten til den ytterliggående mening. Men det å kunne hevde en hvilken som helst ytterliggåenhet er et tvilsomt privilegium alene. Å kunne si for eksempel at barn har godt av å bli slått, at homofile bør steines, at kvinner er mindreverdige, at klimaendringene er en konspirasjon, at demokrati er skadelig eller at vaksinasjon er djevelens verk, det er knapt et gode i seg selv. Essensielt blir det først når det parres med retten til imøtegåelse.    Ytringsfriheten er ikke først og fremst retten til å si – den er retten til å si imot, og å forvente å bli motsagt.
Retten til å tvile. 
Karl Ove Knausgård har nylig påpekt ambivalensens verdi i litteraturen, dens dragning mot det som ikke er entydig godt eller ondt, ikke bastant sant eller feil. Dette er ikke bare en litterær posisjon, den peker også mot en grunnleggende bestanddel i ytringsfriheten: Muligheten for å utforske rommet mellom de åpenbare ståsteder, mellom Charlie og morderne, mellom den maktbastante hyllest av status quo og rebellene.
I våre dager og på våre kanter er diskusjonen om ytringsfrihet ofte skalert ned til et område i dens ytterkant – retten til å krenke. Det er selvfølgelig riktig og viktig å kunne krenke, beskyttelsen mot krenking er en av de utallige hindringer den frie ytring støter på.  Retten til å føle seg krenket – og høylytt gjøre oppmerksom på at det er det man er – er en like viktig bestanddel av den samme frihet.  Men uansett hvor mange ganger man med buldrende patos slår dette krenkelsesens evangelium fast i norsk offentlighet, vil det langt fra bli ytringsfrihetens viktigste frontlinje i dagens verden.
Blant de tusener av samvittighetsfanger som befolker fengsler verden over, de hundrevis av myrdede journalister og de utallige bloggere som må leve sine liv i skjul, er det bare en forsvinnende liten del som har havnet der fordi de ønsket eller hadde behov for å krenke. 
I dag som for hundre år siden, strir ytringsfrihetens fortropp, på steder der det er alvor, for retten til å sette et spørsmålstegn ved maktens egenerklærte selvfølgelighet. Bloggeren Raif Badawi  fikk 1000 piskeslag og ti år i et saudiarabisk fengsel – ikke for vold, ikke for oppfordring til vold – men for oppfordring til diskusjon. Den kinesiske nobelprisvinneren Lui Xiabo råtner i fengsel på sjuende året, dømt for å true konstitusjonen – ikke med våpen, men med ord. Så mange som 70 tyrkiske journalister er nylig trukket for retten i et massesøksmål – ikke fordi de har begått kriminelle handlinger, men fordi de har fortalt om dem, nemlig den regjeringsnære korrupsjonen. 
Jeg nevner disse tre ekstreme eksemplene fra den lange og uhyggelig innholdsrike katalogen av overgrep mot det frie ord, fordi de utspiller seg i land Norge bestreber seg på å ha et godt forhold til – fordi det tjener våre egne økonomiske interesser. Så billig og så pruttbar er nemlig ytringsfriheten, når det kommer til stykket.
I mange år, nesten en hel generasjon, ved anledninger som dette, når vi representanter for de internasjonale ytringsfrihetsorganisasjoner har talt om tingenes tilstand, har vi kunnet komme med et mantra, en påminnelse: Glem ikke at pilene tross alt peker i riktig retning. Skritt for skritt, blir ordene friere.
Men slik er det ikke lenger.  Det er flere måter å måle graden av ytringsfrihet på, og flere internasjonale organisasjoner som gjør det. Felles for dem alle er at de senere år har vist et stadig dystrere bilde. Og hva mer er – det gjelder i alle regioner. Ser vi østover, ser vi et Russland der det vedtas stadig nye overgripende lover som begrenser den frie debatt, der hindringer legges i veien for frivillige organisasjoner og uavhengig presse. Eller vi ser Aserbajdsjan, som nylig fengslet sin fremste politiske journalist, Khadija Ismayilova, som en oppvarming til neste måneds gigantiske idrettsshow «European games», der Norge selvfølgelig er med. Vi er etterhvert blitt så vant til knebling av pressen i forbindelse med internasjonale sports- og kulturarrangementer at vi knapt leer på et øyenbryn i den anledning.
Ser vi til Midtøsten, ser vi en region i ytringsfrihetsmessig oppløsning etter en kort vår, der løgnen er blitt normalen, sannheten unntaket. Kina, Pakistan, Sørøst-Asia – det er små, små fremskritt og gigantiske tilbakeslag som preger bildet.
I følge den amerikanske menneskerettsorganisasjonen Freedom house, er det bare rundt 14% av verdens befolkning som lever med en relativt fri presse. Tallet er synkende. 
OG: Relativt nytt er at om vi retter blikket mot vår egen nordvestlige krok av kloden, så er det frie ord også her under press. Ikke først og fremst på grunn av de korte, eksplosive  og dramatiske hendelsene som på Utøya eller i Charlie Ebdos redaksjonslokaler. Men i forlengelsen av dem, i vår måte å møte dem på, i de våpen vi velger i krigen mot frihetens fiender. Også i den krigen er sannheten det første offer.
Det mest sjokkerende i forlengelsen av Edward Snowdens heltemodige avsløring av den verdensomspennende, illegale overvåkning av oss alle, var hverken omfanget av denne kriminelle praksisen, de forskjellige regjeringers stilltiende aksept, eller  at det gikk som det pleier å gå, selv om vi denne gang befinner oss blant våre egne: Det er den som påpeker forbrytelsen som får svi.
Nei, det mest rystende er at man ikke bryr seg. Vi lar oss overvåke, vi gir friheten fra oss med et likegyldig skuldertrekk. Den engelske statsministeren David Cameron ble nylig sitert på setningen:  «For too long, we have been a passively tolerant society, saying to our citizens ‘as long as you obey the law, we will leave you alone’.» Altså: For lenge har det vært nok å holde seg til loven i Storbritannia, for å unnslippe politietterforskning og innskrenkede sivile rettigheter . Denne passive toleransen, denne ikke-innblandingen i folks meninger har for lengst opphørt – i dag er det nok å dele mening med ekstremister for å komme i politiets søkelys. 
Under dekke av å beskytte den frie meningsbrytning og rettsstaten – opphever man den. Og igjen: Det verste er ikke at makten ønsker at så skal skje – makten har man aldri kunnet stole på. Det verste er at vi ikke bryr oss. Som vi vet gjenvalgte engelskmennene Cameron. 
Ytringsfrihet er ingen teoretisk størrelse. Ingen potensiell mulighet vi kan ha liggende i reserve til vanskelige tider. Ingen eksportartikkel vi kan sende ferdig pakket til utlandet i et bombefly, og intet politisk mantra politikere kan gripe til for å sole seg i egen fortreffelighet.  Den er en praksis. Og den finnes bare i den grad den brukes.
«Den som kan lese, men unnlater å gjøre det, har ingen fordeler i forhold til analfabeten», sa Mark Twain. Tilsvarende kan vi si at den som har ytringsfrihet, men aldri benytter seg av den, lever som om man var kneblet.
I Norge, for oss, som skrivere, som lesere, og som venner av ordet – betyr ytringsfrihet det samme som i Aserbajdsjan, Myanmar, Saudi-Arabia eller Eritrea: Å ville kritisere makt.  Brukt mot de svake, brukt mot de maktesløse, de flyktende, de druknende eller de fattige, er ytringene ikke satt i frihetens, men maktens tjeneste.
Arbeid med ytringsfrihet – enten det skjer slik vi gjør det i PEN-klubben, konkret og aktivt i forhold til fengslede forfattere – eller slik enhver ordets bruker kan og bør gjøre hver gang man setter seg til tastaturet, innebærer alltid en handling av solidaritet. Friheten er en rett.  Men mer enn det er den en forpliktelse. Og før vi setter våre egne ord i frihetens tjeneste, kan vi ikke si vi har levd opp til den.
På PEN-klubbens årlige oversikt over forfulgte skribenter står det for øyeblikket 800 fengslede og 200 myrdede journalister og forfattere. Og det er toppen av et isfjell – de ikke-registrerte, de usette og hemmeligholdte er fler enn de sette. De venter mer enn at vi smykker oss med å være Charlie. De venter på handling.

Anders Heger, Lillehammer 27.05.2015
   

Er frie ytringer mulig i 2014?

av William Nygaard

Påminnelser om den frie ytrings helse og magemål i et jubileumsår er på sin plass. De store og velvillige ordene om arven fra Eidsvoll vil bli benyttet. La oss se på vår egen tid og spørre hvordan det står til med ytringsfrihetens kår — først og fremst her hjemme, men også ute.
Når vi kaster et blikk på ytringsfrihetens paradokser her hjemme, speiles de i stor grad av den storpolitiske mentaliteten der ute. Paradoksene springer ut av det dypt menneskelige. Det ligger et menneskelig motsetningsforhold i ropet på frihet så naturgitt som barnets skrik på den ene siden og angsten for dens konsekvenser på den annen. Paradokset rammer også ytringsfriheten i praksis.

Nesten som en refleks eller huskeregel å regne er det klokt å forstå at det er langt flere krefter og holdninger som i hverdagen virker innskrenkende på ytringsfriheten enn dem som virker frigjørende — en nyttig erkjennelse for å beskytte ytringsfriheten.

Det innskrenkende skjer i det ubevisste, men også i det bevisste — ved lover, forordninger, kontrollordninger, kneblede debatter, det politisk korrekte, kommersielle og diskriminerende preferanser, politiske og andre maktforhold og sviktende selvjustis. Drivkraften kan være kontroll, makt, angst, grådighet og mye annet lite vakkert — eller rettferdighet og orden og mye annet vakkert. Det naturgitte frihetsbehovet må være sterkere enn kontrollbehovet, ellers hadde vi ikke hatt demokratier, men de forløses ikke uten menneskelig og demokratisk forståelse og innsikt. Spenningsfeltet skaper mange konstruktive debatter, men også nedbrytende konflikter.

Vokterrollen
Avsenderne av ytringer er det vanlige enkeltindividet så vel som profesjonelle formidlere av alle slag. De organiserte publisister innen media og forlag skal ikke minst sikre den profesjonelle frie ytring, hvor opphavsretten er med på å garantere det økonomiske kretsløpet. Motsatt virker i dag svermen av gratisavsendere over sosiale medier og blogger. Disse spres i praksis uten kvalitetssikring — og er knapt nok beskyttet av opphavsrett, først ved såkalt verkhøyde. Når ytringsfloraen fungerer grenseløst i land med åpne nett, blir den frie debattens vokterrolle viktig og avgjørende.

Vi etterstreber den informative og kritiske, men også den etisk vel ivaretattefrie ytring. Motiv, ansvar og fakta ved debatt og ytring er avgjørende. Risikoen er at så vel den #subjektive sannhet* som de manipulerte fakta kanvillede inntil — ikke minst — debatt kan oppklare.

Risikoen for misbruk, selvsensur og intellektuell korrupsjon er latent selv i velutviklede demokratier. Formidlerne av den frie ytring er selve slusen – – garantisten eller motsatt — den selvsensurerende utøver. Redaktører og forleggere steller med #sensurell* sortering daglig, ja, det er deres levebrød å bedrive det som bør være kvalitetsbedømmelse. Publisistene er våre viktigste formidlere, vår terskel og vårt filter for ytringens aktualitet, kvalitet og kommers. Det sorteres etter innholdets vesentlighet og fremstillingsform. Den juridiske grensen ligger fortrinnsvis i den omdiskuterte straffelovens paragraf 135a (erstattes av paragraf 185), som innskrenker ytringsfriheten ved såkalte diskriminerende og hatefulle ytringer, også ved bruk av symboler. Denne såkalte rasismeparagrafen vil beskytte mennesker på grunnlag av hudfarge, nasjonalitet, etnisitet, religion eller seksuell legning.

Publisistens nivå og evne opprettholdes ved løpende debatt, kunnskap og bevissthet om ansvar. Enhver mer eller mindre byråkratisk kontrollordning for stimulans av etisk selvjustis kan lede til forsiktighet, selvsensur og i prinsippet en innskrenkning av ytringsutfoldelse, og vil i så fall være et nederlag. Vi erkjenner at Pressens Faglige Utvalg (PFU) i praksis er en god løsning for norske medier, selv om den logisk sett er et utslag av at selvjustis ikke fungerte tilfredsstillende i individuell regi.
Det er motstand mot beslektede ordninger i bokens verden blant annet fordi forfatterne er mer ubundet av sine publisister enn journalistene er av sineoppdragsgivere. Den mest virkningsfulle og logiske arena for bokens etiske kvalitetsmåling vil være den kritiske debatten i offentligheten. En slik arena bør i prinsippet verken presse eller formidlere overlate til en #eksternkontroll*. Slik kritisk debatt er jo nettopp en del av pressens kjerneoppgaver.

Debatt, motstand og levende kritikk om ytringsfrihetens vilkår og kvalitet er viktig i Norge som i andre frie land. Vi vet at utfordringene tiltar ved større eierkonsentrasjoner i media, økende global mediekonkurranse, synergisk stoffutveksling, trussel om svekket infrastruktur for presse som forlag, grunnere dybdejournalistikk, uoversiktlig nettekspansjon, bloggere uten kvalitetsfilter og trussel om høyere mediebeskatning — for å fremheve de mest iøynefallende.

Det globale
En kommentar om den frie ytring globalt kan trygt starte med den prosess som vår verden har gjennomgått etter murens fall. Under den kalde krigen så vi tydelig hva dissidentrollen betydde i kampen mot det totalitære. For dissidentene fikk begrepet ytringsfrihet en reell eksistensiell betydning. Vi så hvordan dissidenter bak jernteppet kjempet, og hva det kostet eller kunne koste. Hverdagskampen mot det totalitære var genuin, og idealismen overstyrte risikoen.

Det oppstod gradvis et politisk vakuum da Sovjets perestrojka og glasnost i slutten av 1980-årene svekket den internasjonale spenningen, og ledet mot murens fall i november 1989. En stadig tydeligere polarisering mot øst var samtidig underutvikling etter Khomeinis maktovertakelse i Iran i 1979. Irak-krigen var et traume, og økonomien led for de involverte. En avledende konfrontasjon fra Khomeini mot det forhatte Vesten ble en utfordring ved fatwaen mot Salman Rushdie 14. februar 1989, for 25 år siden. Ytringsfriheten som en vestlig, demokratisk verdi ble satt på prøve. For første gang i moderne tid var det utstedt en fatwa, en religiøs dødsdom som politisk virkemiddel over landegrenser. Og det mot en av de mest sentrale menneskerettigheter i et vestlig demokrati, ytringsfriheten, ved å dødsdømme en frafallen muslimsk forfatter bosatt i vest for hans litterære verk. Det var bokstavelig talt en himmelropende provokasjon. Fatwaen var det første politiske signalet om at en voldelig relasjon mellomreligioner og verdier kunne utvikle seg. Det var som et grøssende ekko fra en middelaldersk fortid. Hva Khomeinis holdninger har avlet av vold og terror,ville trolig overgå selv hans egne forestillinger. Hans regime bærer et enormt ansvar for utallige drap, tortur, terrorhandlinger, kvinnemishandling, steining og vold fordi det fortolket islam som berettiget til fundamentale overgrep.Og fra Khomeini spredte fundamentalismen seg som holdning og virkemiddel til andre regioner. Det kan spekuleres i hvorvidt det shiamuslimske Irans religiøse fortolkninger og politiske praksis også legitimerte sunnimuslimsk vold med for eksempel et al-Qaida ledende an.

Etter en lang og omfattende internasjonal kampanje fant utrolig nok selve Rushdie-saken sin avslutning i oktober 1998, etter en forsonende uttalelse fra den iranske utenriksministeren i FNs hovedforsamling. Det skjedde etter kamp av en som en følge av bred vestlig opinion — fra britiske utenrikspolitikere, Rushdie-komiteer i mange land og menneskerettsorganisasjonen Article 19. Rushdie-saken ble isolert sett en stor symbolsk seier. Men også en pyrrhosseier for ytringsfriheten, hevdes det med rette — blant andre av Salman Rushdie selv.

Balansepunkter
De politiske, økonomiske og religiøse relasjoner mellom kontinentene gjennom de siste 25 år har endret seg så mye at få ville hatt fantasi til å forstå eller forutsi det. Både økonomiske og teknologiske balansepunkter mellom kontinenter, religiøse voldsbølger, politiske terroraksjoner, nyfattigdom og klimaendringer har skapt en mobilitet som har ført til vår tids folkevandring. Nyfattigdom og arbeidsledighet i Europa, ikke minst blant ungdom, kommer til å utfordre demokratiske verdier og ytringsfrihet dramatisk i årene som kommer. Begrepet ytringsfrihet bør vi derfor vurdere i et større menneskelig og politisk perspektiv, også for å se oss selv i en bredere sammenheng. Begrepet ytringsfrihet har blitt mer porøst og respekten svekket av flere årsaker. Det er oppstått en slitasje på retorikk og forståelse blant annet fordi krefter i muslimske land er tiltagende kritiske til demokratiske begreper og verdier. Samtidig er det også i disse landene vokst fram bevegelser som med styrke og utsatt for risiko hevder demokratiske verdier. Konfliktene i Iran kan være et eksempel på dette. Menneskerettighetene betraktes i deler av verden som en vestlig verdi og blir derfor utsatt for kritikk. Vestlige utslag av det som kalles islamofobi spiller opp til slike holdninger.

Krigene i verden har endret seg i sin karakter. De tradisjonelle krigene er blitt færre, mens krig ved terror har overtatt voldsbildet. Bilbomben og selvmordsbomberen har selektive mål å kjempe mot. Overordnet er det en fundamentalistisk mentalitet som rår i flere leire. Vestlig kristendom kan være fundamentalistisk nok, men får sjelden et voldelig uttrykk. Islamisme i sitt ekstreme har funnet en voldelig vei også som et politisk virkemiddel. Et hegemoni, en selvhevdelse og en kamp om verdier er noen av de drivende kreftene. I noen grad kan også de mest ekstreme eksempler på terror og overgrep forklares med hevn som motiv, men ikke minst med det fremste av dem alle — makt — og alt som følger med. Og vi har enkeltsaker (blant annet i Nederland) og karikaturstriden som ga kritiske utfall, men også nye innsikter. Mange mener at karikaturstriden i et lengreperspektiv vil ha en positiv informasjons- og læringseffekt fordi den satte en menneskerettslig verdi som ytringsfrihet inn i en større sammenheng.

Korrupsjon og selvsensur
Ytringsfriheten er til enhver tid en temperaturmåler på den etiske helse i et demokrati. Den viser samfunnets reelle demokratiske integritet og evne til å tro på og etterleve idealer. Åpne, sterke, kunnskapsrike og uavhengige medier, journalister og politikere er den avgjørende motkraften mot den ofte ufrivillige eller ubetenksomme innskrenkningen. Oppgaven er å skape transparens og innsyn — å avdekke og avsløre motsetningene og paradoksene.

Et direkte spørsmål er påtrengende: Har vi korrupsjon her til lands? Begrepet behøver en definisjon. Den materielle korrupsjonen har vi langt mindre av enn i mange andre samfunn, men korrupsjon finnes av flere slag. Det jeg vil kalleden #intellektuelle korrupsjonen*, er kanskje vel så farlig som den materielle. Eller annerledes sagt — avstanden mellom de to fenomener er som magnetens ulike poler. Selv på avstand virker de tiltrekkende på hverandre. Den intellektuelle korrupsjonen kan være en giftig variant av selvsensuren. Grensedragningen mellom hva som er intellektuell korrupsjon og hva som er selvsensur, kan ofte forveksles med grensedragningen mellom taushet og feighet. Enkelte vil sågar hevde at illojalitet og konfliktskyhet hører hjemme i dette vokabularet. Eller servilitet, som kan være første steget mot illojalitet. Voldsomt, dette? Men vil noen hevde at det ikke finnes tilløp til overtydelige paradokser når debatt-temaer forties, når ledere, samfunnstopper, politikere, journalister, kjendiser står frem i glossmediene, når de profilerte stiller til portrettintervjuer, når stridende ytringer oppfattes som fiendtlig kritikk og ikke som skapende debatt, når kritisk debatt betraktes som politisk svakhet, når det nye kommunikasjonsfaget (kommunikasjonsbyråene) systematisk fremhever ensidige fakta, når politikeres erfaring kjøpes nettopp av dette faget og lar seg ensrette? Ja, er politikere motivert til å åpne opp og profesjonalisere kommunikasjonsfaget — blant sine potensielle, fremtidige arbeidsgivere?

Grensedragningen mellom tankens korrupsjon og selvsensur kan være problematisk når pengemakt og karrieremål blir gulrøtter. Da er offentlige anbudsordninger, offentlighetslov ved ansettelser, åpen dokumentasjon og habilitetsregler av stor interesse som forbilder også for private virksomheter, stiftelser og institusjoner, og mange kan ta etisk lærdom av selv å praktisere dette. Vi har et betent grensesnitt mellom de to dimensjonene — intellektuell korrupsjon og selvsensur — som kan være en utfordring å gå løs på for kritiske medier. Ser vi paradoksene?

Frihet og selvsensur
Frihetsbegrepet er rimeligvis tett knyttet til den innskrenkende selvsensuren og intellektuelle korrupsjonen. Men hva er selvsensur? Det er en grunn til at den oppstår. Det kan være nettopp en ukultur i arbeidsmiljøet, i ledelsen som blant de ansatte. Varslere blir straffet ved forbigåelser eller utestengelser. Lojalitet eller servilitet premieres foran dyktighet. Likevel er det ytre maktforhold, politiske eller kommersielle, som er det mest usunne og farligste. Trusselen er allmenn, og eksemplene fra belastede samfunn er fortsatt tallrike, ikke minst fra satellittstatene i det forhenværende, autoritære Sovjet. Landene sliter med sine dårlig forankrede politiske prosesser, og demokratiske begreper blir uthult retorikk med valgfusk og retts- og lovløshet mot opposisjon og kritikere.

I et velstående og tilsynelatende moderne muslimsk land som Tyrkia er selvsensuren så overtydelig at det rådende regimet åpenlyst kan iverksette økonomiske sanksjoner mot kritikere. Offentlige oppdrag forbeholdes kun de lydige, og kritikere tildeles skattesanksjoner. Resultatet blir at medieeiere av frykt truer sine for selvstendige redaktører og journalister til taushet, eventuelt med avskjedigelse. I de verste tilfellene blir sågar mediehus stengt for sin kritikk, mens fengslinger og tiltaler er hverdagsfenomener — med absurde varetekts- og livstidsdommer. Det er ikke underlig at selvsensur utløses, og at kritikken går under jorden, hvorpå dissidentrollen gjenoppstår. Slik maktmisbruk fører unngåelig også til materiell korrupsjon — gjerne forsterket over tid.

Om varsling fungerer og håndteres i et land, er en prøve på hvor reelt demokratiet er. Tyrkia er ikke kommet så langt. Snowden-saken er interessant — her til lands som globalt. Det oppstod en betydelig politisk indignasjon ogtaushet også her i Norge, ja åpenbar politisk servilitet, da ytringsfrihetsorganisasjoner forsvarte en varsler fra selveste storebror USA. Selv da det ble kjent at den elektroniske overvåkningen var rettet mot allierte ledere, var tausheten i Norge betydelig og politikeres uttalelser begrenset til forsiktig og allmenn avstandtagen. Det positive kan dog skje hvis også norske politiske initiativ kan bidra til FN-resolusjoner som fremover regulerer ogbeskytter enkeltmennesket mot elektronisk misbruk. Hvis ikke Snowden-saken statuerer et eksempel for grensesetting for privat og offentlig elektroniskovervåkning, finnes det neppe en privat krok i fremtiden som vil være i stand til å verne om alt fra den personlige, intime uttalelse til politisk hemmelig informasjon. Det er ikke et slikt verdigrunnlag vår Grunnlov fra Eidsvoll bygger på.

Pengenes eierstyring
Eidsvollsmennene hadde vel neppe sett for seg at lokalpressen i hjembygda først skulle overtas av industrielle Oslo-eiere (Orkla Media), dernest engelske med hovedkontor i London, og så gå tilbake til Oslo for å bli eierdominert av det som en gang var en arbeiderpresse – men som nå er et kapitalistisk mediekonsern. Ja, eierkonsentrasjoner i media har i første rekke økonomiske effektivitetsmål som begrunnelse. Med begrenset markedsutvikling i et lite land, teknologisk omveltning og ustabile infrastrukturelle presseforhold er et økonomisk forsvar velbegrunnet, også i en tiltagende digital og kostbar medievirkelighet. Maktkonsentrasjon i seg selv er farlig nok for selvsensuren i et mediesamfunn, fordi slike miljøer ikke like naturlig rekrutterer den lokalt originale og frie stemme. Det ligger i selve konstruksjonen at når avstanden mellom pengenes eierstyring og den redaksjonelle utøvelsen blir stor, så svinner det redaksjonelle motet. I tillegg kommer den synergiske redaksjonelle stoffutveksling mellom felles eide aviser, som vilsvekke redaksjonell originalitet, dybde og mangfold. Og hva med den politiske og redaksjonelle uavhengigheten?

Offentlige støtteordninger er avgjørende for kvalitet og nivå for fri kunst og ytring i et lite land som Norge. Jo mer støtteordningene blir indirekte og infrastrukturelle, jo mer sikres den utsatte stemme og skjøre tone i konkurranse med de etablerte i markedet. Slik heves nivået for rekruttering. Konkurransen blir et kvalitetsmål. Den ferskeste nye stemme får en annerledes sjanse til å overleve. Presse- og kunstnerstøtte, bokavtale og innkjøpsordninger, teater- og knutepunktordninger og mye mer er med på å stimulere til imponerende kulturell vitalitet i et lite land — i konkurranse med den globale og digitale drukningsrisiko.

Vi har også skremmende eksempler på offentlig vanskjøtsel og monopolisering. De kan, velvillig fortolket, ha oppstått i vanvare uten politisk gjennomtenkning av konsekvenser. Det første eksempelet er knyttet til den digitale læremiddelutviklingen i Norge, hvor fylkene har skapt sitt eget offentlige monopol gjennom konstruksjonen Nasjonal Digital Læringsarena (NDLA). Denne offentlige institusjonen (et fylkeskommunalt digitalt læremiddelforlag) henter sin finansiering ved reduksjon av fylkenes læremiddelbudsjetter, demokratiets skattepenger. En slik monopoldannelse har rett og slett lammet utviklingen av et bredt mangfold av digitale læremidler til grunnskolene. Intensjonen var trolig den motsatte — et ønske om stimulans har blitt til dramatisk offentlig innskrenkning til skade for barns undervisning. ESA (EFTA Surveillance Authority) har saken til fortsatt behandling primo 2014, noe som også på internasjonalt hold oppfattes som oppsiktsvekkende for et land som samme år feirer et jubileum for ytringsfrihet og demokratiske spilleregler forankret i sin grunnlov.

Det andre eksempelet er risikoen ved å låne ut e-bøker fra bibliotekene. Hvordan ser leseren forskjell på bibliotekenes e-bok til utlån og den som selges avnettbokhandel eller forlag? Når forsøksprosjektet bokhylla.no ved Nasjonalbiblioteket er utprøvd, ligger det ved eventuell videreføring en risiko for lammelse av et marked av den frie e-boken i stedet for en offentlig stimulans for utvikling av et nytt marked for forfattere og formidlere.

Kulturmomsen
Prinsippet om ikke-beskatning av det frie ord har vært helligholdt i Norge i et halvt århundre. Både bøker, tidsskrifter og aviser har vært fritatt for moms. Myndighetenes prinsippfasthet i denne saken stilles på prøve når den digitale utvikling åpner en ny kanal for formidling. Det opprinnelige forslaget til ny boklov beskyttet ytringsfriheten ved skattemessig likebehandling, og foreslo nullmoms for så vel papir- som e-bok. I det endelige forslaget lyktes man ikke å løse momsspørsmålet. Men det bør være grunn til å tro at en blå-blå regjering ikke vil innføre ny skatt på det frie ord i pakt med deres verdikonservative tradisjon. 1) Dertil kommer at litteraturens prisfølsomhet er betydelig, ogmarkedsreduksjonen ved kulturmoms vil bli dramatisk og langt sterkere for litteraturen enn for pressen.

Et positivt initiativ for den frie faglige ytring i offentlig regi er videreføringen av det digitale Store Norske Leksikon. Den norske leksikontradisjonen var enestående. Folkeopplysningstanken ble ivaretatt av de store leksikalske verker. Utgiverne maktet ikke, verken finansielt eller kommersielt, å bringe det analoge verket over i ny, digital form uten hjelp. Det offentlige strittet lenge imot. Den faglige og vitenskapelige allmennkunnskap ble nesten utkonkurrert av det amerikanske dugnadsleksikonet Wikipedia. Det er med stor ansvarlighet at de norske universitetene har sett betydningen av å videreføre Store Norske Leksikon etter flere års støtte fra Fritt Ord og Sparebankstiftelsen DnB Nor. Ved dette initiativet er universitetene sin egen kjerneoppgave voksen når de sikrer informasjon om og tilgang til den frie forskning i et lite land. Slik blir tilgjengelig og pålitelig forskning en identitetsskaper utover verdien ved selve kunnskapsformidlingen.

Kulturpolitikk ved et skifte
Hva betyr kulturpolitikk for ytringsfrihet? Alt, er svaret. Så enkelt og så absolutt. Kulturpolitikken skaper de kortsiktige og langsiktige stimuli forkunstens, litteraturens, debattens, akademias og politikkens frie ytring. Stimuli formes i rammer. Derfor er signalene fra en ny regjering ytterst interessante. Hovedspørsmålet er hva et nytt regime legger i kultur og fri ytring. Hvorvidt fellesskapet er den enkelte eller staten, er et grunnleggende ideologisk spørsmål ved et regjeringsskifte.

Ved et politisk skifte er det behov for symbolske markeringer, og disse kommer til syne når et budsjett vedtas på kort tid. Noen vedtak kan være i tråd med en ny politisk målsetting fordi kunnskapen finnes, mens andre kan være vanskelige å forstå fordi de fremstår som tiltak — før nye mål er utredet. Litteraturpolitikken er eksempelvis et vanskelig felt å forstå fordi alle partier nok vil være enige om at det finnes et overordnet felles mål for litteraturen og ytringsfriheten. Det er neppe noen som vil protestere mot mål som å sikre en norsk litteratur av høy kvalitet, der sjangermangfoldet og tilgjengeligheten ivaretas. Så enkelt og så overordnet kan målene formuleres. De rødgrønne var i utgangspunktet skeptiske til fagets eget hovedforslag til tiltak — å videreføre hovedprinsippene i en langsiktig boklov som skulle erstatte en kortsiktig bokavtale.

Til tross for at den daværende rødgrønne kulturminister var skeptisk til forslagene, etablerte hun uavhengige forskningsprosjekter som skulle finne svarene på hvilke tiltak som var best for de felles mål. Disse svarene ble så omgjort til politikk. Forslag til en boklov ble formulert i pakt med forskeres uavhengige anbefalinger og til tross for kulturministerens innledende skepsis. Ved regjeringsskiftet kom det brått en stoppordre for slike tiltak. En lov om litteraturens fremme etter kontinentalt mønster skulle likevel ikke gjennomføres selv om upolitiske utredninger anbefalte dette. Eksempelet viser et dilemma om sårbarhet hvis politiske markører i seg selv blir viktigere enn virkningen. Det er et regimes fulle rett å forme sine egne mål og sin egen politikk, men det må være utøvernes rett å kreve trygg kunnskap om hvilke følger en slik politikk vil få.

Illustrerende og truende eksempler på politiske initiativ med dramatiske utfall, kanskje utilsiktede, er både de digitale læremidlenes manglende frie markedsutvikling og bokklubbenes langsomme kvelning ved pålagte rammer i en ny bokavtale (2005). Tiltakenes konsekvenser var ikke utredet, og målsettingen var uklar. Barns moderne og effektive læring lider, og et enestående litterært løft forsvant med bokklubbenes påtvungne nedbygning. Det gjenstår å se om prinsippet om ikke-beskatning av det frie ord fortsatt vil bli helligholdt som gjeldende politikk.

Veien videre
Vilkårene for ytringsfrihetens demokratiske og menneskelige merverdi siden Eidsvoll er de samme som de opprinnelige. Slike dimensjoner er universelle fordi en frihetssøken er sterkere enn en søken etter undertrykkende makt. Underveis viser historien at kampen er krevende. Når praksis og utøvelse av ytringsfriheten som vår viktigste menneskerettighet har endret seg dramatisk i vår tid, skyldes det blant annet ny informasjonsteknologi, øket mobilitet / en ny folkevandring, politisk og religiøs polarisering og i stadig større utstrekning klimaendringer.

Skal ytringsfrihetens menneskelige merverdi kunne videreføres, er statens evne til å satse på de gode menneskelige drivere i et samfunn, og evnen til å identifisere og motkjempe de mer destruktive, utslagsgivende. Følgelig blir det en viktig dimensjon at politikken og statsmaktens rolle som demokratisk garantist for den individuelle makt i folket blir hentet nedenfra, heller enn at staten søkeretter egenmakt ovenfra. Med minnene fra Eidsvollsgrunnlovens verdier kan Norge gå foran for ytringsfrihet og menneskerettigheter i en stadig mer turbulentglobal verden hvor ytringsfrihetens kår er mer utsatt enn på lenge.

William Nygaard (71) er leder av Norsk Pen, styreleder i NRK og tidligere forlagssjef og administrerende direktør i Aschehoug.

Ytringsfriheten i verden

Ytringsfriheten i verden
av Kjell Olaf Jensen

Å skulle kommentere ytringsfrihetens tilstand i verden er i beste fall et prosjekt av et visst format, som krever umenneskelige kunnskaper og guddommelig oversikt. Men noe går det antagelig an å si, selv om jeg ikke vil hevde å komme med noen fasit. Kanskje kan man kort og greit oppsummere situasjonen og utviklingen slik: To skritt frem og ett tilbake, ett skritt frem og to tilbake – som Thorvald Steen gjerne sier om ytringsfriheten for forfattere og forleggere i Tyrkia.

International PEN og forfatterne

International PEN har forsøkt å følge med på og gripe inn i brudd på forfatteres, skribenters og utgiveres rett til ytringsfrihet siden 1921, 25 år før FNs Universelle Menneskerettighetserklæring ble vedtatt og retten til ytringsfrihet fikk en egen paragraf (nummer 19). Norsk PEN (stiftet av Johan Bojer i 1922) er den norske avdelingen av den internasjonale ytringsfrihetsorganisasjonen, som nå har henimot 150 avdelinger i over 100 land. For tiden arbeider man ikke minst for å skape nye PEN-sentere i Afrika, og for å styrke de eksisterende sentrene der. International PENs neste verdenskongress finner således sted i Dakar, Senegal i juli 2007. Norsk PEN er for tiden det største og mest velfungerende av de nordiske PEN-sentrene, og nr. 5 i størrelse internasjonalt. Det forplikter.
International PENs Writers in Prison Committee (Komiteen for fengslede forfattere) utgir to ganger i året en liste over de sakene man for tiden arbeider aktivt med. De siste årene har denne listen til enhver tid inneholdt over 700 enkelttilfeller. I tillegg kommer en del hundre tilfeller man kjenner til, og som enkelte PEN-sentre kanskje har mer detaljerte kunnskaper om.
Ordet «forfatter» er i denne forbindelse å tolke i vid forstand. Begrepet omfatter skjønn- og faglitterære forfattere, oversettere, kritikere, kulturjournalister, redaktører og forleggere. Hvor i verden disse kategoriene blir forfulgt på grunn av sin bruk av retten til ytringsfrihet, kan til enhver tid avleses med en viss grad av presisjon fra medienes dekning av politiske katastrofer. For tiden myrdes journalister i Sri Lanka, forfattere fengsles på Cuba og i Iran, skrivende folk tortureres i Tsjetsjenia og knebles i Russland – alt dette vet et normalt oppegående menneske.
Men er det like kjent at det landet hvor flest journalister er blitt myrdet de senere årene, er Filippinene? At en tyrkisk fagbokforfatter i sommer sto for retten i Istanbul, med krav om livsvarig fengsel for å ha utført et bombeattentat som bevislig ikke har funnet sted? At irakiske oversettere forfølges av alle (er du sji’itt, blir du drept av sunniene; er du sunni, blir du drept av sji’ittene; er du kurder, blir du drept av araberne; er du araber, blir du drept av kurderne; er du ingen, blir du drept av noen – som en av dem sier)? At internettskribenter i Tunisia er blitt dømt til 26 års fengsel for å ha vært i besittelse av en tube lim og en CD-plate?

Kulturnasjonen Kina

Hvor skal man begynne? Kanskje med verdens eldste kulturnasjon? Korpset av utenlandske korrespondenter i Kina sendte i august 2006 ut en pressemelding hvor de redegjorde for 72 tilfeller av trakassering av journalister som arbeider for utenlandske medier, begått eller tilskyndet av myndighetene i Kina siden 2004 – 10 av tilfellene omfattet bruk av fysisk vold. De utenlandske journalistenes bekymring gjaldt forholdene under De olympiske leker, som skal arrangeres i Beijing sommeren 2008. Da venter man 20 000 utenlandske journalister. Vil de få skrive fritt? lurte man på. Sporene skremmer i hvert fall.
Det er ikke bare journalister som rammes på grunn av sin bruk av retten til ytringsfrihet i Kina. Tibetanske forfattere og skribenter rammes hardt – Tibetansk PEN kan ikke arbeide i hjemlandet; senteret holder til i Dharamsala i India. Det er forholdsvis aktivt og har fått en del støtte bl.a. av Norsk PEN. Uigurene er et annet, offisielt ikke-eksisterende folk i det vestlige Kina. De tilhører den turkomane folke- og språkgruppen, men språket deres er forbudt. Og hvordan er det å være forfatter på et forbudt språk?
Det finnes PEN-sentre både i Beijing og Hongkong, foruten et kinesisk eksilsenter i Los Angeles. For noen år siden var nestlederen for Beijing PEN, Kinas tidligere kulturminister Wang Meng, på besøk i Norge. Jeg spurte ham om Beijing PEN snart ville delta mer aktivt i International PENs virksomhet igjen, f.eks. møte opp på de årlige kongressene hvor politikken og aktiviteten besluttes. Herr Wang svarte på utpreget kinesisk vis at hvis han deltok i internasjonale fora, ville han stå overfor et tredelt problem. Hvis han sa det han mente, ville han få problemer ved hjemkomsten. Hvis han ikke sa noe, hadde han ingen ting på kongressen å gjøre. Og å si det myndighetene påla ham å si, kom ikke på tale. Men Beijing PEN deltok på en av de etterfølgende PEN-kongressene, i Moskva i 2000.
Wang Meng fant forresten flere av sine egne bøker i kinesisk original på biblioteket på Sølvberget i Stavanger. Begeistringen var stor, og at det dreide seg om piratutgaver fra Hong Kong og Taiwan, spilte ingen rolle.

Sentralasia – trusler om hodekapping

Lenger vestover i Sentralasia kommer vi til en håndfull stater som inngikk i den tidligere Sovjetunionen: Turkmenistan, Uzbekistan, Kazakhstan, Tadjikistan og Kirgizistan. Tilstanden for ytringsfriheten er stort sett redselsfull. Etter det siste presidentvalget i Uzbekistan, da president Islam Karimov som vanlig ble gjenvalgt med overveldende flertall, klarte faktisk den tapende kandidaten å redde livet ved å flykte, først til Tyrkia og så videre til Norge. Han er lyriker og essayforfatter, bor på Grorud og heter Muhammed Salih. Senhøstes 2001, mens årets PEN-kongress foregikk i London, reiste Salih til Praha for et intervju med Radio Free Europe. President Karimov hadde til og med utstedt internasjonal arrestordre på ham via Interpol, og anklaget ham for landsforræderi, slik at han ble arrestert i passkontrollen på flyplassen ved Praha. Uzbekistan forlangte ham øyeblikkelig utlevert for å redusere kroppslengden hans med et hode. Norsk UD protesterte og krevet ham sendt trygt tilbake til Oslo. Norsk PENs delegasjon i London (Øivind Arneberg, Kirsti Blom og jeg selv) fikk melding om det inntrufne på vei til en mottagelse i den britiske regjeringens regi. Vi alarmerte det vi fant av journalister på mottagelsen, pluss en viseutenriksminister vi fikk tak i – han tok opp saken med Tony Blair samme kveld, og britene protesterte. Men det som reddet saken, var da vi ringte Jiri Stransky, lederen for Tsjekkisk PEN, som var blitt igjen i Praha. Han strenet opp på slottet til sin gamle venn og forfatterkollega Vaclav Havel, som fremdeles var Tsjekkias president. Havel dro rett ned i fengselet og hadde en halv times samtale med sin uzbekiske kollega. Etter dette var det selvfølgelig ikke lenger snakk om å utlevere Salih til Uzbekistan, men saken var nå engang anmeldt, så den måtte gjennom rettsapparatet.
Et par uker senere ble dommen avsagt i byretten i Praha. Den gikk ut på at siden regimet i Uzbekistan er et terrorregime, kunne man ikke sende forfatteren Muhammed Salih dit. Følgelig kom han rett tilbake til Norge. Senere har Salih reist rundt i Europa uten problemer. Men dette er visst det eneste kjente eksempelet på at en domstol i ett land har avsagt dom for at regimet i et annet land er et terrorregime.
Nevnte terrorregime var forresten USAs nærmeste allierte i Sentralasia gjennom flere år, og president Islam Karimov ble hjertelig mottatt som sin kollega George W. Bushs nære og gode venn da han besøkte USA i 2002.
I Turkmenistan er Saparmurat Njazov, Den store Turkmenbashi, sjefsturkmener og president på livstid. Fornærmer man ham, går det omtrent som når en forfatter stiller til valg som presidentkandidat i nabolandet Uzbekistan. Kazakhstan er noe bedre, i og med at forfattere sjelden risikerer livet. I Kirgizistan kommer alt an på hvilken side man tilhører. Vera Tokumbajeva, journalist og leder for Bishkek PEN, måtte flykte etter det ikke helt strøkne regimeskiftet i landet for et snaut år siden; hennes fraskilte manns familie sto nemlig det forrige regimet nær. Hun lever nå i dekning i Norge.

Fra «Glemslenes jord» til «The Prince and I»

Vender vi tilbake til kysten, vet vi svært lite om enkeltskjebner i Nord-Korea. Vi vet i det hele tatt svært lite om Nord-Korea, men vi aner hvordan tilstanden er. Antagelig en god del verre enn i Vietnam, hvor en rekke forfattere sitter fengslet med langtidsdommer for ting de har skrevet. En av Vietnams mest kjente forfattere, Duong Thu Huong, ble ekskludert av kommunistpartiet i 1990, før hun ble arrestert og fengslet uten noen rettergang. Etter lengre tid i fengsel ble hun overført til husarrest, men klarte å komme seg til Frankrike, hvor hun nå lever etter å ha utgitt kjemperomanen Terre des oublis («Glemslenes jord») på et lite forlag i Paris høsten 2005. Det finnes et Vietnamesisk PEN i USA, men en rekke vietnamesiske forfattere holder av språklige grunner til i Frankrike og Sveits (særlig Genève og Lausanne).
Burma/Myanmar er det neppe nødvendig å si så mye om. Politikeren, fagbokforfatteren og innehaveren av Nobels fredspris, Aung San Suu Kyi, er æresmedlem i flere PEN-sentre.
På grensen mellom Burma og India ligger Nagaland. En del av Nagaland er en delstat i den indiske føderasjonen. Nagaene er et urfolk, og de fleste har intet ønske om å være indere, de vil være selvstendige. En del av selvstendighetsbevegelsen er voldelig, og det er stadige uroligheter. Forfatteren Easterine Kire, som også underviste i engelskspråklig og allmenn litteratur ved universitetet i Kohima, kom i klemme mellom de indiske myndighetene og opprørsbevegelsen – hun vil ha et selvstendig Nagaland, men hun tar avstand fra vold. Slik blir man alles fiende. Da to onkler av henne ble drept, begynte hun å bli nervøs. Hun reiste imidlertid hjem igjen etter å ha deltatt på International PENs 70. verdenskongress i Tromsø i september 2004. På Ishavshotellet i Tromsø hadde hun spist lunsj med kronprins Haakon, som hadde åpnet kongressen, og som nå ba henne om å fortelle om landet sitt. Dette skrev hun om etter hjemkomsten, i en avisartikkel med tittelen «The Prince and I». Nå ble det virkelig farlig – den voldelige frigjøringsbevegelsen beskyldte henne for å ha røpet statshemmeligheter til et fremmed lands statsledelse. Kort tid etterpå var hun tilbake i Tromsø, denne gangen som fribyforfatter (mer om fribyordningen for forfulgte forfattere nedenfor) og flyktning, sammen med sine to tenåringsdøtre. Høsten 2006 utkommer en diktsamling av Easterine Kire, om folk hun har møtt i Tromsø, på et lokalt forlag. Og i dag er det knapt den skole i Troms fylke som ikke har hatt besøk av Easterine og følgelig vet alt om Nagaland. På festspillene i Nord-Norge i sommer opptrådte hun sammen med fylkesjoiker Inga Jusso. Urfolk finner hverandre, og ifølge Easterine har samer og nagaer mye felles.

Den ikke direkte heltemodige Svenska Akademin

Pakistan, Afghanistan – i Afghanistan finnes det i dag ett forlag som fungerer, nemlig Afghansk PENs forlag i Kabul. PEN-senteret ble opprettet av Eugene Schoulgin og Elisabeth Eide fra Norsk PEN, med økonomisk bistand fra det norske utenriksdepartementet og det franske kultursenteret i Kabul. Det er et meget aktivt PEN-senter – da Eugene og Elisabeth besøkte Kabul for å sondere terrenget i 2002, strømmet 50 forfattere til.
Ut til havs igjen, til Indonesia. Kjempelandets mest kjente forfatter gjennom en rekke tiår, Pramoedya Ananta Toer, tilbrakte en tredjedel av sitt lange liv i fengsler og konsentrasjonsleirer på grunn av ting han skrev. Uansett regime – japanske okkupanter, nederlandske koloniherrer, Sokarno, Suharto – Pram ble arrestert. I en årrekke satt han på den isolerte konsentrasjonsleirøya Buru, langt øst i øyriket. Her «skrev» han sitt hovedverk, romantetralogien om journalistikkens fremvekst i Indonesia, de som gjerne går under fellestittelen «Buru-kvartetten». Jeg sier «skrev» i anførselstegn – han hadde knapt noe å skrive med eller på, men fortalte handlingen til sine medfanger, og memorerte. Foruten at han brukte hver blyantstump og hver papirbit han kom over – sigarettpapir, toalettpapir … Mot slutten av sitt liv ble han flyttet over i husarrest, og til slutt fikk han nyte godt av noen år i frihet – han dukket blant annet opp på bokmessen i Göteborg for få år siden. Bøkene hans sirkulerte i hundretusenvis av eksemplarer over hele Indonesia, i samizdat-utgaver – maskinskrevne med blåpapirkopier, alle som fikk et eksemplar i hendene, skrev det av med nye blåpapirkopier. Det er en skam (en av mange) for Svenska Akademin at Pram aldri fikk Nobels litteraturpris før han døde i fjor; han var nominert som kandidat hvert år i en årrekke. «De Aderton» har aldri vært kjent for sitt mot. (Derfor er de heller ikke 18 lenger: Flere akademimedlemmer nekter å delta, i protest.)

Syv år lenket til celleveggen

Situasjonen i Iran er kjent; men hvor mange husker at da juristen Shirin Ebadi, innehaver av Nobels fredspris, skrev sin selvbiografi, ble boken forbudt utgitt i USA? Iran tilhører «Ondskapens akse», og Bush-regjeringen har forbudt all import fra slike land. American PEN anla sak mot den føderale regjering og hevdet at forbudet var grunnlovsstridig, og regjeringen trakk forbudet.
Fra den arabiske halvøya sitter Jemens fremste lyriker, Mansour Rajih, som tidligere fribyforfatter i Stavanger. Både han og hans kone Afrah Galyon er i dag norske statsborgere. Historien om Mansour er forholdsvis kjent av den norske offentligheten; han satt 15 år i fengsel, dømt til døden for et mord selv påtalemyndigheten innrømmet at han umulig kunne ha begått. I syv av årene satt han lenket til veggen. Kari Vogt og Kirsti Blom fra Norsk PEN brukte tre år for å forhandle ham fri, med god hjelp fra Utenriksdepartementet og EU-kommisjonen. Nå venter publikum på Mansours tredje diktsamling på norsk, i samarbeid med Tor Obrestad. I mellomtiden er han oversatt til engelsk, og nylig kom en del av diktene hans endelig ut i Jemen, i antologiform. Men han kan ikke reise tilbake.
Etter amerikanernes og britenes invasjon i Irak er landets engelskoversettere blitt betraktet som landsforrædere. Enten de har arbeidet for invasjonsstyrkene eller ikke, har de ansvaret for å ha innført fiendens litteratur, kultur og tradisjoner i landet. Norsk PEN kjenner til ti personer i denne kategorien. Alle er oversettere, og de fleste er forfattere i tillegg – lyrikere, essayister, fagbokforfattere. Vi har arbeidet siden senhøstes i 2005 for å få dem ut fra en akutt livstruende situasjon. I løpet av denne tiden er to av dem blitt drept, tre har vi klart å få til Norge, en har vi godt håp om å få inn som fribyforfatter i Italia i løpet av høsten, to lever i prekært eksil i Syria, og to er i dekning i Irak. Den forfatteren vi nå forsøker å få til Italia, er i dag i live bare fordi han ikke var til stede da drapsmennene satte fyr på huset hans. Det var derimot hans to små søstre, som brant inne. Og jeg husker fremdeles det som skjedde da de tre som nå er i Norge, hadde fått beskjed om å ta seg til nærmeste norske ambassade for å få de nødvendige papirer og billetter – det ville si ambassaden i Damaskus, Syria. En lørdag i februar i år satt jeg i Istanbul og fikk følgende SMS på mobilen: «They just burned the embassy. What shall we do? Basim.» (Denne udåden foranlediget forøvrig følgende udødelige bemerkning fra Norsk PENs ellers sindige og veloverveide nestleder Bente Christensen: «Hvorfor f… kunne ikke de idiotene vente til mandag med å brenne ambassaden?»)

Afrika – strålende forfattere på flukt
Nord-Afrika, Afrika sør for Sahara – elendigheten er overalt. Sør-Afrika er selvfølgelig et lyspunkt. Zimbabwe er det motsatte. Landets mest kjente forfatter, Chenjerai Hove, er nå fribyforfatter i Stavanger og fyker Europa rundt og forteller, leser, deltar i konferanser og debatter. Hans roman Knokler er utropt til et av de aller beste skjønnlitterære verkene skrevet av en afrikansk forfatter i det 20. århundre. Gilles Dossou-Gouin fra Benin er fribyforfatter i Molde siden 2005, da Senegalesisk PEN ikke lenger klarte å ta seg av ham og sikre ham – Gilles følte seg lenge truet hver gang det var statsbesøk fra Benin i Dakar.
Simon Mol Nijeke fra Kamerun flyktet opprinnelig til Ghana da han ble truet på grunn av sin forfatter- og journalistvirksomhet, men i likhet med Gilles Dossou-Gouin opplevde han snart at tilfluktlandet lå for nær hjemlandet til å være trygt. Simon flyktet derfor videre til Polen – han benyttet anledningen til å hoppe av da han deltok på International PENs kongress i Warszawa i 1999. Han har flyktningestatus i Polen, men Polen gir ikke flyktninger noen økonomisk støtte, og samfunnet er gjennomsyret av rasisme. Simon er blitt slått ned på gaten flere ganger fordi han er mørkhudet, og politiet reagerer bare med en skuldertrekning og bemerkningen: «Innfødte polakker blir også overfalt.» Den eneste gangen Warszawa-politiet har interessert seg for ham, var da en bensinstasjonsansatt beskyldte ham for å ha stjålet bensin for 30 zloty (35-40 kroner). Da etterforsket politiet saken, selv om bensinstasjonens eier bedyret at det måtte være en misforståelse, og at Simon aldri hadde stjålet noe som helst. Simon, som har fått utgitt flere diktsamlinger på små amerikanske forlag, har med sine forfatter- og journalistinntekter (han skriver en del artikler for de store avisene i Warszawa) opprettet en forening for flyktninger i Polen, han utgir et tospråklig flyktningetidsskrift på polsk og engelsk, og han har fått oppført flere teaterstykker på polske småscener. (Sist et av dem ble oppført, i slutten av juli, ble en av skuespillerne, en marokkansk flyktning, slått ned fordi han var «fremmedkulturell».) Norsk PEN har forsøkt å få inn Simon Mol som flyktning i Norge, men UDI vegrer seg for å gi flyktningestatus til en person med opphold i et EU-land. Nå prøver vi å få ham inn i Canada, med hjelp av Kanadisk PEN og Québec PEN.
Omar Saada var ansatt i statsadministrasjonen i Algerie. Så gjorde han det han selvfølgelig aldri skulle ha gjort: Han skrev en bok om korrupsjonen i det algeriske statsapparatet. Heldigvis klarte han å flykte før saken kom opp til doms – han ble dømt til tre års fengsel for det ene kapitlet saken gjaldt, in absentia. Boken inneholder 13 kapitler, og påtalemyndigheten er nå i gang med nummer to av dem. Omar flyktet til Libya – av alle steder – fordi Libya er det eneste landet man kommer til uten visum fra Algerie. Nå lever han med flyktningestatus i Stavanger, sammen med sin kone og deres fem sønner.
I Tunisia er alt overvåket – aviser, forlag og internett. Opposisjonelle websider stenges ute, og e-post stanses, akkurat som i Kina. Under en FN-konferanse om ytringsfrihet som fant sted i Tunis i 2005, ble til og med møter på byens tyske Goethe-institutt forhindret av myndighetene. Bøker, papirer og elektronisk utstyr beslaglegges på flyplassen, og deltagere i utenlandske ytringsfrihetsdelegasjoner (bl.a. fra Norsk PEN) er blitt truet.
Egypt betraktes gjerne som et liberalt arabisk land, noe som er høyst relativt. Et ektepar ble ved dom tvunget til å skille seg for to-tre år siden, fordi en god muslim ikke kunne være gift med en person som skrev slike bøker som den ene parten gjorde. De flyktet til Storbritannia. Myndighetene forsøkte deretter å utsette en av landets mest kjente forfattere, Nawal al-Sadaawi, og hennes mann, for den samme behandlingen – foruten at en av hennes romaner som var blitt utgitt i Egypt for ganske mange år siden, nylig ble forbudt nyutgitt.
Latin-Amerika er et relativt lyspunkt, selv om vi finner syndromet to skritt frem og ett tilbake her også. I en del tidligere verstingland (Peru, Mexico) er situasjonen drastisk forbedret; på International PENs kongress i Mexico By i 2003 kunne en tidligere fengslet forfatter, som bl.a. Eugene Schoulgin fra Norsk PEN hadde gjort svært mye for å få satt fri, således delta. Colombia er et sårt punkt, med borgerkrig, og på Cuba ser man ingen forbedringer. (Denne artikkelen er skrevet mens Castro er sykmeldt – kanskje kan det komme en utvikling innen den leses?) Disse landene omtales imidlertid så hyppig i mediene at situasjonen der antagelig er nokså godt kjent.

Det brenner i Europa også
Artikkelen skulle handle om forfattere utenfor Europa, men det finnes jammen mørke nok flekker i vår egen verdensdel også, først og fremst i randområdene. I det tidligere Jugoslavia har uroen ennå ikke lagt seg; i Kosovo undertrykkes snart den ene befolkningsdelens forfattere, snart den andres. Serbia og Bosnia virker utrygge, og sist jeg snakket med forfatteren Jasmina Tesanovic fra Beograd, visste hun ikke engang hvilken stat hun tilhørte lenger. Sigøynerforfattere finnes; de har en viss trygghet i Makedonia – det er det mest positive man kan si om deres situasjon. Lederen for Roma PEN (med adresse i Berlin) utga nylig et større verk om sigøynerne i Europa, både forfattere og andre; det er trist lesning. Men utenfor Skopje i Makedonia ligger en egen romaby med kringkasting, undervisningsinstitusjoner og et brukbart fungerende samfunn.
Og Kaukasus brenner. Det tsjetsjenske kultursenteret som fungerer best i dag, er kanskje det norsk-tsjetsjenske i Trondheim. I Norge har vi forfattere som Mikhail Eldiev i Florø, Musa Mutaev i Trondheim (tidligere fribyforfatter og leder for Tsjetsjensk PEN), Islam Elsanov i Stavanger (tidligere fribyforfatter), og nå forsøker vi å få inn lyrikeren og sangeren Khasmagomed Khadjimuradov som ny fribyforfatter i Trondheim. Khadjimuradov, som har mistet et ben i Tsjetsjenia, lever i dag i svært utrygt eksil i Baku, Azerbajdjan, hvor han blir holdt under oppsikt av det russiske hemmelige politiet FSB.
I Russland er alle frie medier kneblet. Norsk PENs Øivind Arneberg klarte i 2003 å få ut Moskva-avisen Novaja Gazetas korrespondent i Sotsji ved Svartehavet og skaffe ham et fristed i Tyskland, seks timer etter at han ble forsøkt myrdet av myndighetene. Jeg husker jeg satt på toget mellom Göteborg og København og skrek i telefonen til Øivind i Oslo, etter en panikkoppringning fra Russisk PEN i Moskva – mobilforbindelsen er gjerne dårlig på tog: «Jamen han er blitt skutt på, vi må finne et fristed til ham NÅ!!!» Først da la jeg merke til hvor stille det var blitt i vognen. Det får så være, folk kan gjerne tro vi er gale så lenge vi faktisk klarer å redde kolleger.
Situasjonen i Hviterussland er etter hvert kjent av publikum, men i Minsk traff jeg i 2003 den eneste avisredaktøren jeg vet om som har sonet to års straffarbeid for forsøk på å fornærme presidenten! (Hva ville straffen ha blitt om han hadde lykkes?)
Tyrkia er et mareritt og en hengemyr av fanatisme, nasjonalisme og byråkrati. Overgrep mot kurdiske forfattere, journalister og forleggere og deres støttespillere (det holder om man påstår at de eksisterer) er velkjente, men armenere og andre minoriteter er ikke bedre stilt. Det finnes nemlig ikke minoriteter i Tyrkia, «vi er alle tyrkere» – alt annet er en trussel mot Atatürks statsdannelse og følgelig en krenkelse av Atatürks minne, hæren, regjeringen, nasjonalforsamlingen og tyrkiskheten. Straffes med bøter og inntil tre års fengsel. Den kurdiske forleggeren Ahmet Önal har hatt 27 rettssaker mot seg, hvorav åtte pågår fremdeles. Hans tyrkiske kollega Ragip Zarakolu ligger ikke langt bak. Men det uhyggeligste er at knapt noen vet hvem som har den virkelige makten i dagens Tyrkia. Og under rettssakene mot forleggere og forfattere i Istanbul og Ankara har et korps av nasjonalistiske advokater med heiagjeng opptrådt stadig mer voldelig det siste halve året.

Fribynettverket
Hva kan vi gjøre med denne forferdelige situasjonen i et beklemmende stort antall land? Offentliggjøring er ett løsenord, protester et annet. Et effektivt virkemiddel for å redde forfattere som befinner seg i truende situasjoner, er å gi dem et fristed med opphold utenfor faresonen. Her heter redskapet ICORN – International City of Refuge Network for freedom of expression. Nettverket er internasjonalt, senteret ligger på Sølvberget i Stavanger. Syv norske byer er med: Stavanger, Kristiansand, Oslo, Trondheim, Tromsø, Molde og Skien. Stockholm og Göteborg er med, Frankfurt, to byer i Katalonia (Spania), fire byer i Toscana (Italia), Potenza i Sør-Italia, og vi håper meget snart å få med Hannover, Amsterdam og fire byer i Mexico. Norwich og Edinburgh blir med fra nyttår, og vi har nært samarbeid med et nettverk med fem byer i USA (Las Vegas, Santa Fe, Iowa City, Pittsburg og Ithaca), med et nettverk av 18 kanadiske universitetsbyer, med Tysk PENs eget nettverk som består av ytterligere fem byer i Tyskland, og med et internasjonalt nettverk som har et drøyt dusin korttidsoppholdssteder for kunstnere rundt i verden, bl.a. i Dale i Sunnfjord. Dette er de fribynettverkene som finnes – hver by gir to års opphold med status som fribyforfatter, og i en god del av tilfellene har dette i høy grad også skjedd til berikelse for vertslandets/byens litterære miljø. I Norge får fribyforfatterne flyktningestatus og kan bli værende på ubestemt tid etter at de to årene er omme, noe de langt fleste har benyttet seg av.
Men vi kan aldri tilby noe annet enn et liv i eksil, og vi løser ingen generelle problemer, bare i noen utstrekning de individuelle forfatternes. Skjønt, om dette er en dråpe i havet – hva skulle havet ha gjort uten dråpene?

Kjell Olaf Jensen (født i Oslo i 1946) er mag.art. i litteraturvitenskap fra Universitetet i Oslo.
Han arbeider som litteraturkritiker og oversetter, og han er leder for Norsk PEN.

Denne artikkelen sto på trykk i litteraturtidsskriftet Bøygen, nr 3/2006.

Felles front til forsvar for ytringsfriheten

PRESSEMELDING

Felles front til forsvar for ytringsfriheten

IFEX-konferanse i Brüssel med fokus på anti-terror, straffefrihet og internasjonale kampanjer

«Acting together to defend free expression» er hovedtema for årsmøte i International Freedom of Expression Exchange – IFEX, som finner sted i Brüssel fra 19. til 24. februar med den Internasjonale Journalistføderasjonen som vertskap.

IFEX er et internasjonalt nettverk som daglig distribuerer meldinger om overgrep mot ytringsfiheten.  Norsk PEN er, som et av få PEN-sentere og som eneste nordiske organisasjon, selvstendig medlem av IFEX.  Generalsekretær i Norsk PEN, Carl Morten Iversen, har arbeidet med IFEX siden 1998 og sett nettverket vokse fra litt over 20 medlemmer til et omfattende, globalt nettverk med over 65 medlemmer, enkelte av dem internasjonale nettverk i seg selv innen journalistikk og forlegger- og skribentvirksomhet.

«Etter 11. september 2001 har vi sett en utvikling der menneskerettigheter og ytringsfrihet har måttet vike i kampen mot internasjonal terrorisme og mange land har innført nye «antiterrorlover» som brått har tilsidesatt alment aksepterte, internasjonale konvensjoner.  I EU har nå parlamentet vedtatt et direktiv som vil kunne gi politi og påtalemakt tilgang til eksisterende data vedrørende bruk av telefon, mobiltelefon og internet uten spesialfullmakt og uansett forbrytelsens karakter.  Direktivet vil trolig bli vedtatt i ministerrådet til tross for heftige protester fra europeiske presseorganisasjoner.  I så fall vil det, gjennom implementering i norsk lov, undergrave vår anerkjennelse av kildevernet og negativt påvirke muligheten til å drive kritisk og undersøkende journalistikk», sier Iversen.

Møtet vil også drøfte straffefrihet for overgrep, internetsensur og injurielovgivning.  Det siste benyttes også i store deler av verden for å kriminalisere journalistisk virksomhet og frie ytringer.  I tillegg vil møtet oppsummere erfaringene fra internasjonale ytringsfrihetskampanjer og særlig arbeidet i Tunisian Monitoring Group, der også Norsk PEN har vært aktiv gjennom deltagelse i tre observasjonsreiser, seminarer i Oslo og Geneve og en rekke kronikker, avisartikler og radio- og fjernsynsintervjuer om forholdene i Tunisia i løpet av 2005.

Oslo, 14. februar 2005

Ytterligere informasjon: Carl Morten Iversen, tlf.: 2247 9220, 926 88 023, eller i Brüssel (19.-24.02), Hotel Crown Plaza Brussels Europe, 155 Rue de la Loi, telefon: + 32 2 235 2207.

Rettsak mot Ragip Zarakolu og Ytringsfriheten i Tyrkia

Ytringsfriheten i Tyrkia

Av Kjell Olaf Jensen

Jeg kommer akkurat fra Statens Sikkerhetsdomstol i Besiktas, Istanbul. Oppbudet av journalister er enormt: CNN, Wall Street Journal, Associated Press, Le Monde … Det er heller ikke hvem som helst som har stått for retten; Ragip Zarakolu er en av Tyrkias mest kjente forleggere. Nå var han tiltalt for å ha utgitt en bok om militærregimet som styrte landet fra 1980 til 1983. Dessuten var han tiltalt for å ha skrevet boken — fordi forfatteren befinner seg i utlandet, slik at de tyrkiske rettsmyndighetene ikke kan få tak i ham. Den aktuelle lovparagrafen var straffelovens paragraf 312, som gir muligheter til tre års fengsel.

Zarakolu ble frifunnet. Kanskje på grunn av presseoppbudet, kanskje av den offisielle grunnen som ble oppgitt: Det var feil paragraf. Han skulle ha vært tiltalt etter antiterrorlovens paragraf 8, som omhandler separatisme og oppfordring til terror — men denne paragrafen ble fjernet sist vinter, som et ledd i demokratiseringen av Tyrkia.

Men i samme forbindelse kom anklageren til å tenke på at det i mars-april 2003 ble utgitt en artikkel i en tyrkisk avis, som førte til at både avisens redaktør og dens eier ble tiltalt for brudd på nettopp straffelovens paragraf 312. Påtalemyndigheten hadde imidlertid glemt å tiltale artikkelens forfatter: Ragip Zarakolu. I dag var det tydeligvis en god anledning til å minnes slike gamle forglemmelser.

Avisartikkelen hadde tittelen «Det er ikke din sak» og handlet om kurderne i Nord-Irak, hvor lettet de var da amerikanerne nektet de tyrkiske militære å krysse grensen for å «ta seg av» dem. Minst like ille er det at artikkelen var uhøflig — f.eks. bruker Zarakolu formen «du» i stedet for «De», og slikt gjør man ikke ustraffet overfor tyrkiske militære myndigheter.

Straffelovens paragraf 312 handler om «oppfordring til hat på grunnlag av forskjeller når det gjelder samfunnsklasse, rase, religion, sekt eller geografiske regioner». Men hvem kan si om hatoppfordringen i den grammatiske forskjellen mellom «du» og «De» overfor en general er et spørsmål om sekt eller tvertimot om region?

Denne nye saken kommer opp for Statens Sikkerhetsdomstol senere, antagelig over nyttår. Da dagens rettsforhandlinger var over, spurte Zarakolu advokaten sin om han hadde flere saker under oppseiling nå. Ja, svarte advokaten, det er én sak til som kan komme opp.

En tyrkisk forlegger kan med andre ord ikke selv holde oversikt over alle de sakene påtalemyndigheten kan reise mot ham, til det trenger han hjelp fra en god advokat. «Nå skjønner jeg hva trakassering er,» sa prosjektdirektøren i Den internasjonale forleggerforeningen, Alexis Krikorian fra Genève, som også var til stede i retten.

Med denne farten kan det ta en god stund før Tyrkia kan bli medlem av EU. Hver av de flere hundre rettssakene som hvert år blir ført mot ytringsfriheten (og hver eneste av dem er like farseaktig som den ovenstående), er et hardt slag mot Tyrkias søknad om medlemsskap; tyrkiske og internasjonale observatører sørger for at ikke minst EU følger med. Samtidig er den tyrkiske turistindustrien og dermed økonomien brutalt rammet av de tragiske og meningsløse bombeattentatene i Istanbul — i dag er kjempebyen fullstendig rensket for turister.

Ville det ikke være en bedre idé å bekjempe den virkelige terroren, nå da man har fått føle den på kroppen?

Fra ytringsfrihetens verden III: Tyrkia

Fra ytringsfrihetens verden III: Tyrkia

Av: Kjell Olaf Jensen, leder for Norsk P.E.N.

I noen land er det først og fremst forfattere som blir forfulgt, i andre journalister og i atter andre forleggere. I Tyrkia er rakryggethet forbundet med livsfare enten man er forfatter, journalist, redaktør eller forlegger.

Det er ikke nok å være død
Ayse Nur Zarakolu ledet forlaget Belge i 25 år, sammen med sin mann Ragip Zarakolu. Mer enn 30 ganger ble hun arrestert, fire ganger satt hun i fengsel. Flere ganger ble hun truet på livet, og forlaget ble forsøkt brent ned. I 1998 ble hun tildelt Den tyske bokhandlerforeningens meget høythengende fredspris på bokmessen i Frankfurt — men hun kunne ikke komme og motta prisen, for de tyrkiske myndighetene hadde inndratt passet hennes. I januar i år døde Ayse av kreft, og en hel liten verden av ytringsfrihetsforkjempere sørget over å ha mistet en av sine bæresøyler. Her er et e-postbrev hennes enkemann, som nå driver forlaget Belge i Istanbul alene, sendte Sara Whyatt i International P.E.N.s Komité for fengslede forfattere 28. mars:

Kjære Sara.

Først av alt vil jeg takke deg for artikkelen din om Ayse den 8. mars. Jeg er dypt rørt. Den 21. mars ble rettssaken avholdt, i tiltaltes fravær. Det så ut som en tekst av Kafka. Alle var der: anklageren, advokaten, dommerne, noen journalister og noen venner. Bare Ayse var ikke der. Tiltaltes plass sto tom. Men rettssaken fortsatte, fordi de ennå ikke hadde fått noen offisiell meddelelse om Ayses død fra registreringskontoret. Uten den kunne de ikke være sikre på at Ayse virkelig var borte. Derfor ble saken utsatt til 4. juni.
Vi sørger videre. Barnepiken (eller husholdersken) hjemme, vår kjære Kudret, døde i forrige uke. Hun var 68 år gammel. Etter 27 år var hun en nær venninne, som et medlem av familien. «Jeg kan ikke komme til dette hjemmet etter Ayse,» sa hun da Ayse ble kjørt på sykehuset. Og samme dag som Ayse ble lagt i jorden, ble Kudret kjørt på sykehuset.
Etter alt dette sa Sinan, sønnen min: «Alle kvinnene hjemme er døde.» Syklusen begynte med Ayses mor Lamia. Vi mistet henne i november 1999, etter et år med Alzheimer. Det var en veldig hard prosess for Ayse. Hun ville pleie henne selv. Lamia var en spontan feminist, med utdannelse i engelsk litteratur. Hun var ulønnet sekretær for en av Tyrkias betydeligste intellektuelle, Cemil Meric. Hun var blind. Ham kan jeg definere som Tyrkias Borges. De var inderlig glade i hverandre og arbeidet sammen i 20 år. Ayse ville så gjerne skrive en bok om moren sin.
Klokken seks i morges kom antiterrorpolitiet (seks mann) hjem til oss. De var høflige. De utførte en formell husransakelse. Men de tok med seg den eldste gutten min, på anklagerens ordre. Anklageskriftet tiltalte ham for den talen han holdt ved Ayses grav 30. januar, mot slutten av bisettelsen. Fordi han sa: «Jeg tror at dersom det blir bygget opp et fritt Kurdistan, og det tror jeg kommer til å skje, så vil Ayses navn bli gitt til en eller annen gate, plass eller by.» Det var så barnslig. Han var dypt beveget fordi det var kurdiske kvinner som bar kisten hennes ut på gravlunden. Det var første gang i Tyrkia at en kiste ble båret av kvinner. Ayse var ikke kurder. Men på grunn av hennes støtte til kurdernes rettigheter nærer de en dyp kjærlighet til henne. Akkurat som armenerne. Og andre.
Og slik fortsetter fortellingen.

    Din Ragip Zarakolu.

 

Forleggerne reagerer
Ayse Nur Zarakolu hadde utgitt bøker om temaer man helst ikke nevner i Tyrkia, hvis man vil holde seg utenfor det de av en eller annen grunn kaller «rettssystemet»: overgrepene mot kurderne, mot den tyrkiske venstresiden og folkemordet på armenerne for snart 90 år siden.

Hasan Öztoprak, som leder forlaget Gendas i Istanbul, sto tiltalt for de samme «forbrytelsene» den 20. juni. Han er heller ikke kurder, bare en modig og rettskaffen tyrkisk forlegger. Nå reagerte alt som kan krype og gå av forleggere og andre ytringsfrihetsforkjempere verden over. Jeg hadde selv æren — for det var en ære — av å være til stede i rettssalen og se og høre Hasan bli frifunnet, men bare fordi den boken han nå sto tiltalt for å ha utgitt, en samling intervjuer med den svensk-kurdiske forfatteren Mehmed Uzun, var kommet i et så lite opplag at den ikke utgjorde noen «fare».

Protestene samordnes
Rettssaken mot Hasan Öztoprak markerte begynnelsen på et mer formelt samarbeid mellom Norsk P.E.N./International P.E.N. og Den internasjonale forleggerforeningen i Genève, etter at betydelig støtte fra ikke minst Den norske forleggerforening har satt Norsk P.E.N. i stand til å være til stede ved enkelte slike rettssaker og bidra til å sikre retten til ytringsfrihet ved å gjøre tyrkiske — og andre — rettsmyndigheter oppmerksom på at de ikke fritt kan bryte hvilke internasjonale regler, konvensjoner og menneskerettigheter som helst uten at verden reagerer. Men det er grenser for hvor mange steder noen få mennesker kan være på én gang, og bare i 2001 ble det ført 456 rettssaker mot ytringsfriheten i Tyrkia alene, ifølge den tyrkiske menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Foundation of Turkey.

Derfor er vi blitt enige med Den internasjonale forleggerforeningen om at motstanden må heves opp på et mer prinsipielt, internasjonalt nivå, i stedet for at man kjemper mer eller mindre usystematisk mot enkeltsaker. Den 16. og 17. september arrangerer således UNESCO en rundebordskonferanse i Istanbul, med en rekke kulturministere som skal diskutere kulturell variasjon. Den internasjonale forleggerforeningen er invitert som observatør, det samme er Norsk P.E.N., som også er bedt om å representere International P.E.N. Det skal bli spennende å se hva som kommer ut av konferansen. Og den siste politiske utviklingen i Tyrkia, med de mest sentrale og moderate regjeringsmedlemmenes avgang i protest, åpner plutselig alle muligheter, til det bedre eller til det om mulig enda verre.

For å kunne føre denne kampen for ytringsfriheten er vi avhengige av den norske offentlighetens støtte.

Fra ytringsfrihetens verden II: Iran

Fra ytringsfrihetens verden II: Iran

Av: Kjell Olaf Jensen, leder for Norsk P.E.N.

Den 24. november 2001 forsvant Siamak Pourzand fra sin søsters hjem i Teheran, kort tid etter at hans kone, den kjente advokaten og forfatteren Merengiz Kar, hadde reist til USA for å få behandling for kreft. Naboer kunne fortelle at en gruppe mystiske menn hadde tatt ham med seg. Alt pekte i retning av det hemmelige politiet. Men i Oslo forsikret Irans ambassadør statssekretær Vidar Helgesen i Utenriksdepartementet om at myndighetene ikke kjente noe til Siamak Pourzands forsvinning.

En sprek, gammel hjertepasient
Siamak Pourzand er journalist og filmkritiker; på grunn av sin frittalenhet har han lenge vært en torn i øyet på sterke grupperinger innen de iranske myndigheter, akkurat som sin kone. På ettervinteren 2002 dukket han opp igjen — i fengsel. Omtrent samtidig fortalte den iranske Oslo-ambassadøren kulturminister Valgerd Svarstad Haugland at Pourzand slett ikke var arrestert på grunn av sin journalistiske virksomhet, men på grunn av sedelighetsforbrytelser. Denne linjen ble fulgt opp da en diplomat ved den iranske ambassaden kunne fortelle meg at Pourzand var dømt til åtte års fengsel, anklaget for voldtekt av ikke mindre enn åtte personer. Og vi ville vel ikke forsvare en massevoldtektsforbryter? spurte han da jeg likevel insisterte på å be om et møte med den iranske ambassadøren — en forespørsel jeg aldri har fått noe svar på, tross purringer.  (I parentes bemerket må vel åtte angivelige voldtekter sies å være ganske sprekt gjort av en 72 år gammel mann med livstruende hjertesvikt?)

Løgn
Senere har den norske Teheran-ambassaden fått vite at Siamak Pourzand er dømt til vekselvis åtte og elleve års fengsel, snart for samarbeid med den tidligere sjahens hemmelige politi og snart for sedelighetsforbrytelser, og at dommen er anket. Amnesty International har derimot fått opplyst at Pourzand har tilstått å ha mottatt pengesummer beregnet på ikke navngitte journalister og å ha «gitt viktige politiske og militære opplysninger» til persiskspråklige aviser utenfor Iran. Amnesty har også fått ubekreftede meldinger om at Pourzand er blitt presset til ikke å anke dommen.

Skal vi tro de iranske myndigheter, kjenner de altså ikke til Siamak Pourzands sak, samtidig som de har dømt den 72-årige hjertepasienten til vekselvis åtte og elleve års fengsel for snart voldtekt av åtte personer, snart å ha røpet politiske og militære opplysninger og snart å ha samarbeidet med sjahens hemmelige politi. Det er fysisk umulig at alt dette kan være sant; alt annet enn at det aller meste er bevisst og loddrett løgn, ville være en logisk absurditet og høre med i en surrealistisk virkelighet hvor i hvert fall de iranske myndigheter ville være de første til å påstå at de ikke befinner seg. I den virkeligheten hvor de fleste andre mennesker ferdes, er Pourzand en fredelig journalist og direktør for Teherans Kultursenter. I likhet med svært mange av hans landsmenn/kvinner har dette ført ham ut i en livstruende situasjon, påført ham av de myndigheter hvis plikt det tvert imot er å beskytte landets borgere.

Drept av sikkerhetsmyndighetene
I Stavanger sitter Mansour Koushan som kunstnerisk direktør for Teater Sølvberget, som i dag langt på vei er et koushansk familieforetagende, og som fribyforfatter: Stavanger er en av tre norske byer som har sluttet seg til det internasjonale fribysystemet for forfulgte forfattere (de to andre er Kristiansand og Oslo). Høsten 2001 ga han ut den interessante, lille romanen «Mørk måne». I desember 1998 kom Koushan til Oslo for å delta på et seminar, men ved ankomsten fikk han vite at fem av seks forfattere som hadde forsøkt å stifte en uavhengig forfatterforening i Iran, nettopp var skutt og drept i Teheran. Den eneste grunnen til at den sjette overlevde, var at han var på vei til et seminar i Oslo og het Mansour Koushan …

Det «alle» umiddelbart skjønte, er senere blitt bevist: Det var Departementet for statens sikkerhet som drepte de fem forfatterne. Noen nikkedukker er blitt straffet for forbrytelsen, men de reelle forbryterne sitter naturligvis høyere opp.

En kuriositet kan være min egen reaksjon den desemberdagen i 1998, da jeg så vidt hadde fått satt fra meg kofferten etter en utenlandsreise, og straks ble oppringt med beskjed om at seminaret var avlyst og kunne jeg spise lunsj med Koushan?

Hvordan konverserer man en mann man ikke har truffet før, som nettopp er kommet til et vilt fremmed land og har fått beskjed om at hans fem nærmeste venner og medarbeidere er myrdet og selvfølgelig er livredd for sin kone og sine to sønner, som han ikke ville kunne vende tilbake til?

Jeg fant raskt ut at «Stakkars deg, så forferdelig dette var»-teknikken neppe ville være helt adekvat, så jeg ga meg i stedet til å fortelle elefantvitser, til sterk og uforstilt desperasjon for forfatteren Abbas Shokri, som fungerte som tolk i de øyeblikkene da han ikke var altfor opptatt med å rive seg i håret. Men Koushan lysnet etter hvert, og jeg lærte mye om elefantvitsenes status i Irans litterære miljø. Å påstå at det løste noen problemer, ville likevel være overdrevet. Nå snakker Koushan Stavangerdialekt, vi er gode venner og fører andre samtaler om andre slags elefanter.

Våre forpliktelser
I Oslo sitter den kvinnelige fribyforfatteren Soudabeh Alishahi, som kommer med en novellesamling til høsten, og som sliter med norske utlendingsmyndigheter for å få besøk av sin syke sønn fra Teheran.

Norsk P.E.N. hadde en delegasjon i Iran våren 2001, som traff 42 forfattere, journalister, redaktører og forleggere i Teheran, Shiraz og Esfahan. Mange var trakassert — og mange andre fengslet — for en så grufull forbrytelse som å ha deltatt på en konferanse arrangert av Heinrich Böll-stiftelsen i Berlin i mai 2000. Delegasjonens rapport kan fåes ved henvendelse til Norsk P.E.N.

Dette landet ivrer deler av det norske næringslivet, ikke minst oljeselskapene, etter å inngå kontrakter med. Jeg synes ikke det er å vente for mye av norske firmaer at de i anstendighetens navn gjør sine iranske partnere oppmerksom på hvilke menneskerettighetslige normer og standarder vi forutsetter at våre venner og partnere overholder.

Fra ytringsfrihetens verden — Hviterussland

Fra ytringsfrihetens verden — Hviterussland

Av Kjell Olaf Jensen, leder for Norsk P.E.N.

Den 13. juni 2002 ble den hviterussiske avisen Narodnaja Voljas krav om å få opphevet en advarsel mot avisen fordi den angivelig hadde forbrutt seg mot den hviterussiske presselovens paragraf 5, avvist av Hviterusslands Økonomiske Høyesterett. Advarselen var utstedt av Informasjonsdepartementet, som selv skal ha blitt overrasket over sakens utfall.

Den uavhengige pressen kveles
Advarselen til Narodnaja Volja ble gitt fordi Informasjonsdepartementet mente avisen hadde angrepet president Aleksander Lukasjenkos angivelig eksisterende ære og verdighet ved å gjengi uttalelser fremsatt i Radio Libertys sending på hviterussisk. Å gjengi andres uttalelser er uttrykkelig tillatt ifølge den samme presselovens paragraf 47, og Hviterusslands Økonomiske Høyesterett har dessuten ingen myndighet til å vurdere om uttalelser i pressen er straffbare — slike vurderinger tilkommer utelukkende en straffedomstol. Ikke desto mindre hevdet dommeren at presselovens paragraf 47 bare fritar pressen for ansvar når denne gjengir uttalelser fremført om landets borgere, og disse uttalelsene gjaldt altså president Lukasjenko. Som formodentlig ikke er borger av Hviterussland?
I Hviterussland behøver ikke myndighetene å overholde de lovene de selv har vedtatt, og særlig ikke de lovene deres forgjengere har vedtatt. Narodnaja Volja er, med et opplag på 40 850 og fem utgaver i uken, landets største uavhengige avis, det vil si at den ikke er statseid, og dermed utgjør en trussel mot et monomant regime. Derfor må den knekkes. Måten det skal gjøres på, er ved å tilintetgjøre avisens økonomi — den vanlige straffen for lukasjenkisk fornærmelse er så skyhøye bøter at vedkommende avis går konkurs. Avgjørelsen den 13. juni var således bare første trinn i en lengre prosess som går sin gang.

En kontinuerlig fornærmet øvrighet
18. juni beslagla en domstol 5 millioner hviterussiske rubler fra avisens konto, som sikkerhet for erstatningskravene fra to dommere som følte seg fornærmet av en artikkel trykt i avisen 22. februar. Denne rettssaken skal begynne 29. juli, og pengene forblir beslaglagt til saken er over. 5 millioner rubler er bare 20 000 kroner, men i dette utfattige landet er summen tilstrekkelig til å gi avisen alvorlige problemer med å komme ut. Dessuten fører den tidligere lederen for Eksekutivkomiteen i landets hovedstad Minsk en sak mot den samme avisen, hvor han krever 11 millioner rubler i erstatning for atter andre fornærmelser.

20. juni ble sjefredaktør Viktor Ivasjkevitsj for en annen uavhengig avis, Rabotsjij, tiltalt for å ha baktalt og fornærmet president Lukasjenko, etter at han den 28. august i fjor trykket en artikkel hvor en av de mest populære fjernsynssåpene fra sovjettiden ble sitert i forbindelse med landets offentlige korrupsjon.

Pahonia-saken
24. juni ble sjefredaktør Nikolaj Markevitsj og journalist Pavel Mozjeiko i den uavhengige avisen Pahonia dømt av en straffedomstol for å ha begått nok en lukasjenkisk fornærmelse, denne gangen i forbindelse med valgkampen foran presidentvalget i september i fjor — et valg alle de utenlandske observatører var skjønt enige om brøt de aller fleste kjente regler for lovlige, demokratiske og rettferdige valg, samt en ganske tykk bunke av Hviterusslands egne lover. Det aller verste var at Pahonia hadde offentliggjort et anonymt dikt som visstnok kunne ha vært ment satirisk og rettet mot presidenten som altså ikke er borger av sitt eget land.

Straffen for avisens to medarbeidere ble henholdsvis to og et halvt og to års straffarbeid! Selv den hviterussiske opposisjonen, som er vant til det meste, var sjokkert. Og denne gangen reagerte også omverdenen. Blant de første som protesterte kraftig, var Den norske Helsingforskomité og Norsk P.E.N. i fellesskap; dernest fulgte i tur og orden International P.E.N., Europaparlamentet og OSSE. OSSEs ansvarlige for pressefrihet i medlemslandene, Freimut Duve, tok også opp saken mot Rabotsjijs sjefredaktør og tillot seg å anmode Hviterusslands statsledelse om å overholde FNs Konvensjon for politiske og sivile rettigheter, som landet har undertegnet på.

Medaljefaren
Det finnes, som man vil skjønne, ingen rettssikkerhet og ingen pressefrihet i Hviterussland. Og dette er å oppfatte bokstavelig. Myndighetene, med ikke-borger-presidenten i spissen, bryter sine egne lover fullstendig etter forgodtbefinnende, noe de kan gjøre fordi det ikke finnes noen sterk, reell opposisjon. Det finnes ingen samlende figur, intet parti med allmenn oppslutning. Og det finnes ingen bevissthet om enhetlig opptreden. Selv på en konferanse som nylig ble arrangert i fellesskap av UNESCO, Den hviterussiske forfatterforeningen og Hviterussisk P.E.N., endte de fleste seansene med at de fleste i salen sto og simultanskrek til hverandre, noe som forståelig nok drev simultantolkene til mild fortvilelse.

Hviterussland, som ble en selvstendig republikk da Sovjetunionen gikk i oppløsning, har så godt som aldri vært noen egen stat før, og nå gjør Lukasjenko alt han kan for å skyve landet inn i en union med Russland — en idé Jeltsin nok var litt mer begeistret for enn Putin.

Denne manien gir seg utslag i en underlig form for internasjonalisme, eller i hvert fall antinasjonalisme. Det tradisjonelle hviterussiske språk (som i beste fall var et minoritetsspråk) er forbudt. I stedet har man laget et kunstig språk som ligger mye nærmere russisk, men selv denne kaudervelsken forsøker man å undertrykke og holde nede. Russisk er tingen. De hviterussiske nasjonalsymbolene er forbudt. På ovennevnte konferanse i Minsk i juli ble jeg ufortjent nok tildelt en medalje av Hviterussisk P.E.N. På min vei gjennom byen etter seansen la mine følgesvenner merke til at et foruroligende antall mennesker (særlig unge menn med tvilsomt utseende, såsom dørvakter, politifolk, milits, soldater o.l.) skulte stygt på meg. Tilbake på hotellet så jeg i guideboken at det var forbudt å gå med hviterussiske farger på seg, noe medaljen min hadde. Mange er blitt arrestert for en så grufull forbrytelse, ifølge Lonely Planet. De gamle sovjetfargene og -symbolene er tingen, i dette Europas eneste gjenværende museum over Stalintiden (med forbehold for utbryterregimet i Moldavias opprørsregion Den Transdnjestriske Republikk — hørt om den?)

Man lever bokstavelig talt i fare hvor man går. For et land, og for en verden som avfinner seg med slike systemer!