– Å beskrive journalistikk i Irak som farlig, holder ikke. Dødelig er mer presist.
Firas Saadoon forteller om en karriere på kanten av overlevelse, eksil og kampen for pressefrihet som en stafett: – Vi fortsetter å løpe så lenge vi har pust, sier journalisten.
NAVN: Firas Saadoon
VIRKE: Journalist
LAND: Irak
FRIBY: Sandefjord
Den første trusselen i hans karriere som journalist kom tidlig.
En ung Firas Saadoon hadde nettopp publisert ett av sine første store intervjuer i Irak. Intervjuobjektet, en kontroversiell religiøs figur som senere skulle tre inn i politikken, ble synlig irritert etter hvert som spørsmålene ble mer pågående. Det ferdige intervjuet fylte en helside i avisen.
Kort tid etter begynte meldingene å komme: «Ta vare på deg selv, og vær på vakt.»
– Det var den første trusselen jeg fikk som journalist, minnes han.
For mange ville slike advarsler vært et sjokk. For Saadoon ga de et glimt av fremtiden hans:
– Men jeg fortsatte å se fremover, aldri tilbake.
Mer enn to tiår senere forteller Saadoon om en karriere formet av krig, sensur, eksil og overlevelse. Nå bor han i Sandefjord, Norge, gjennom Fribyordningen.
Journalist ved tilfeldighet
Hans journalistiske karriere begynte nærmest ved en tilfeldighet tidlig i 2004, kort tid etter Saddam Husseins fall. Mens han ventet på oljeskift på et verksted i det nordøstlige Irak, oppdaget Saadoon en stillingsannonse for en redaktørstilling blant en bunke aviser etterlatt av en amerikansk militærpatrulje.
Firas søkte – og fikk jobben.
Årene som fulgte, var noen av Iraks mest voldelige. Etter å ha fullført studier ved mediefakultetet på Universitetet i Bagdads, ble han raskt kjent for sine artikler om politikk og sikkerhet.
Hans kritiske journalistikk satte ham ofte i direkte fare.
Firas på sitt kontor i Al-Aalems avisredaksjon. Foto: Privat.
Dødelige oppdrag
I 2007, på reise gjennom en av Iraks mest fryktede regioner, oppdaget han et kjøretøy som ofte ble assosiert med kidnapping og attentatgrupper, bak seg.
– Maskerte væpnede menn, sier han.
Bilen nærmet seg.
– Jeg ventet på at de skulle åpne ild.
Kun den plutselige tilsynekomsten av en militær kontrollpost fikk kjøretøyet til å snu. Han overlevde det møtet. Han overlevde flere.
I 2009, mens han dekket situasjonen i Bagdad, befant han seg bare meter unna den ødeleggende bombingen av Iraks utenriksdepartement.
Bombeangrep, attentat og væpnede overfall var dagligdags. Nyhetsredaksjoner og journalister ble betraktet som legitime mål.
– Døden var bare noen meter unna meg, sier han.
For journalister i Irak var slike opplevelser rutine.
– Vi overlevde bakholdsangrep, falske kontrollposter kidnappet og angrep journalister.
Bombeangrep, attentat og væpnede overfall var dagligdags. Nyhetsredaksjoner og journalister ble betraktet som legitime mål.
Avslørte maktmisbruk og ble stengt ned
Saadoon ble etter hvert sjefredaktør i avisen Al-Aalem, en av få irakiske publikasjoner som utfordret både myndigheter og mektige politiske aktører.
Under hans ledelse gransket avisen korrupsjon, dokumenterte overgrep og maktmisbruk, og publiserte stoff om temaer mange helst ville holde skjult.
Redaksjonen tiltrakk seg dyktige skribenter og fikk rykte på seg for å levere uavhengig journalistikk i en tid da slikt ble stadig sjeldnere.
Reaksjonene var forutsigbare.
Avistegning med tittelen “The Assassination of Al-Aalem”.
– Vi forstyrret makthaverne og deres nettverk, sier han: helt til vi ble rammet av en systematisk kampanje med alvorlige trusler, som til slutt førte til at avisen og redaksjonen ble stengt.
Så kom enda et slag.
– De ødela hele arkivet vårt.
Ødeleggelsen av Alaalem sammenfalt symbolsk med Verdens pressefrihetsdag i 2013.
– Vi forstyrret makthaverne og deres nettverk, helt til vi ble mål for en systematisk kampanje med alvorlige trusler, som til slutt førte til at avisen og redaksjonen ble stengt.
Få måneder senere tok IS kontroll over store deler av Irak; landet ble kastet ut i enda en katastrofe.
For Saadoon representerte avisens nedleggelse mer enn tapet av en publikasjon.
Det var et forsøk på å slette minner og historie.
Fortsatt et av verdens farligste land for journalister
Angrep på journalister har aldri forsvunnet. Irak er fortsatt et av verdens farligste land for mediefolk; tiår med attentater, forsvinninger og uløste drap kaster lange skygger.
Hans frustrasjon retter seg ikke bare mot de som trykker på avtrekkeren, men også mot systemet som lar vold gå ustraffet.
– Straffrihet har ført til enda flere drapsmenn, den dag i dag er skjebnen til mange journalister ukjent, sier Saadoon.
– Å beskrive journalistikk i Irak som farlig, er ikke nok: “Dødelig” er mer presist.
Drap på demonstranter under protester i 2019, attentater mot journalister og forskere, og tvungne forsvinninger av aktivister har etterlatt dype arr i det irakiske samfunnet.
Når han blir spurt om hvor farlig det er å jobbe som journalist i Irak, avviser han ordet fullstendig.
– Å beskrive journalistikk i Irak som farlig, er ikke nok, sier han: Dødelig er mer presist.
Eksil og usikkerhet
Til slutt ble truslene mot ham så alvorlige at det ikke lenger var mulig å bli.
Han forlot Bagdad for Istanbul sent i 2013, i tro om at det bare skulle være et kort opphold utenlands. I stedet ble Tyrkia et hjem i mer enn elleve år – for Saadoon en periode preget av usikkerhet, problemer med oppholdstillatelse, og begrensninger på sitt journalistiske arbeid.
– Du ble tvunget til å leve på egen risiko til enhver tid, sier han. Likevel fortsatte han sitt virke, gjennom veiledning av journalister og arbeid med ulike prosjekter, i en spagat mellom ulike verdener: nær nok til å følge med på situasjonen i hjemlandet, for langt unna til å rapportere som før.
Så tilbød Norge tilflukt.
– Norge trodde på min sak. De inviterte meg hit og ga meg et trygt tilfluktssted – alt en journalist og forfatter trenger for å kunne fortsette.
– Norge trodde på min sak. De inviterte meg hit og ga meg et trygt tilfluktssted – alt en journalist og forfatter trenger for å kunne fortsette.
Selv i eksil har han fortsatt med journalistikken: redigering, opplæring og bygging av nettverk, alltid bundet til landet han ikke lenger kunne rapportere trygt fra.
Eksil, slik han beskriver det, er ikke bare forflytning; det er permanent usikkerhet – et liv som fortsetter, men aldri helt faller til ro.
Og likevel, Irak forble nært – i samtaler, i meldinger, i trekningen fra uavsluttede historier.
Firas Saadoon gir rapport fra Istanbul. Foto: Privat.
Ikke bare frihet til å ytre seg, men til å stoppe opp
I dag bygger Saadoon et nytt liv mens han lærer norsk og utvikler nye prosjekter. Han snakker varmt om støtten han har fått, og om de små tingene som gjorde inntrykk da han ankom.
– En av tingene jeg liker med nordmenn er at de smiler til deg på gaten, sier han.
Distansen mellom hjemlandet og Sandefjord føles uendelig. Men for første gang på mange år har han også fått noe annet: tid. Nå har han friheten til å stoppe opp, ikke bare til å ytre seg. Han går i gater hvor ingenting eksploderer, hvor overvåkning ikke er en selvfølge, hvor det er ro. Uten frykt for å bli fulgt, kidnappet eller drept.
Nå har han friheten til å stoppe opp, ikke bare til å ytre seg. Han går i gater hvor ingenting eksploderer, hvor overvåkning ikke er en selvfølge, hvor det er ro. Uten frykt for å bli fulgt, kidnappet eller drept.
– Dette programmet har frigjort meg fra vekten av arbeidet som tynget meg i over tjue år, sier han.
Det er en uventet observasjon fra en mann hvis liv har blitt definert av rapportering. Kommentaren er ikke en avvisning av journalistikken, men en erkjennelse av dens kostnad:
– Journalistikk er utmattende for sjelen, sinnet og hjertet.
Til tross for avstanden til Irak, er hans tilknytning til landet fortsatt sterk. Familiemedlemmer, kolleger og gamle venner binder ham fortsatt til stedet der karrieren startet.
Nylig mottok han en takkehilsen fra en ung irakisk aktivist:
– Da vi var unge, pleide vi å lese Alaalem, skrev vennen. Vi vokste opp med det.
– Slike meldinger minner meg om at innsatsen vår ikke var forgjeves, sier Saadoon.
Spoken word-fremføring på “Speil”, Sandefjord kommune.
Et yrkesliv på kanten av overlevelse
Det finnes øyeblikk i mange journalists liv hvor rapportering slutter å være et yrke og blir en form for overlevelse. For Firas Saadoon tok det øyeblikket aldri slutt. Det skiftet bare geografi.
Hendelsen da han ramlet over en stillingsannonse i 2004 definerte karrieren hans: å rapportere om krig, intervjue væpnede aktører, og dekke valg i skyggen av vold og overgrep.
Saadoons karriere strekker seg over Iraks mest ustabile år. Han dekket valg i folketomme gater, rapporterte fra byer der kontrollposter var umulige å skille fra bakholdsangrep, og filmet der grensen mellom myndighet og væpnet trussel var uklar.
I Irak, sier han, er slike arbeidsforhold noe som tilhører rutinen.
Det som gjør volden vanskeligere å beskrive, derimot, er ikke bare omfanget, men dens nådeløse gjentagelse – måten den blir en del av hverdagen uten noen gang å bli normal.
Firas med sin yngste datter i nyhetsstudio i Istanbul. Foto: Privat.
Irakiske journalister betaler en høy pris for sine meninger, sitt liv, sin sikkerhet og stabilitet.
– Den irakiske journalisten er profesjonell og modig. Han er et énmannsprosjekt i møte med undertrykkelse, utdyper han.
De bærer en ensomhet statistikk ikke kan fange opp.
Bak beskrivelsen ligger navn: kollegaer drept, forsvunnet med makt, drept uten rettergang, drept i målrettede angrep, tvunget til taushet eller eksil. Bak den ligger år hvor attentater var bakgrunnsstøy i det politiske livet, og ansvarlighet et løfte utsatt igjen og igjen.
Kampen for pressefrihet som en stafett
Kampen for pressefrihet, mener han, vinnes ikke i ett øyeblikk.
– Å beskytte pressefrihet og ytringsfrihet er kumulativt arbeid, sier han: En stafett der én generasjon gir stafettpinnen videre til neste.
For en journalist som har brukt store deler av karrieren på flukt fra krig, undertrykkelse og eksil, føles metaforen treffende.
– Å beskytte pressefrihet og ytringsfrihet er kumulativt arbeid, sier han: En stafett der én generasjon gir stafettpinnen videre til neste. Løpet er ikke over. Vi fortsetter å løpe så lenge vi har pust.
Nå retter han oppmerksomheten mot fremtiden. Sammen med kolleger er han med på å utvikle en ny digital plattform for å støtte uavhengige stemmer og beskytte journalistikk mot sensur og utslettelse.
Han omtaler prosjektet med forsiktig optimisme. Løpet er, tross alt, ikke over:
– Vi fortsetter å løpe så lenge vi har pust.
Firas underviser ved Media Training Institute i Baghdad. Foto: Privat.
