Freshta Safi: – Jeg er fri, men ikke fri
Da Taliban inntok Kabul i august 2021, mistet Freshta Safi friheten til å arbeide, skape og bevege seg fritt. I nesten fire år levde kunstneren og fotojournalisten i skjul. I dag forsøker hun å finne tilbake til stemmen sin gjennom kunsten.
Navn: Freshta Safi
Virke: Fotojournalist og illustratør
Land: Afghanistan
Friby: Drøbak
Les mer om Fribyordningen og Norsk PENs rolle
For fem år siden ble håpet knust for en hel generasjon afghanere som hadde vokst opp med troen på demokrati, likestilling, frihet og kvinners rettigheter. Da Taliban igjen tok kontroll over Afghanistan i august 2021, ble hverdagen snudd på hodet for millioner av mennesker. For kvinner og jenter innebar maktovertakelsen en systematisk innskrenking av grunnleggende rettigheter, og kunstnere, journalister og andre som hadde brukt stemmen sin offentlig ble mer utsatt.
Blant dem var Freshta Safi. Hun er animatør, billedkunstner og fotojournalist, og tilhører hazara-minoriteten, en gruppe som i generasjoner har vært utsatt for diskriminering, forfølgelse og vold i Afghanistan. Før Taliban tok makten, hadde hun bygget opp en karriere innen animasjon og fotografi, samarbeidet med kulturinstitusjoner, stilt ut internasjonalt og ledet et team på åtte kvinner som arbeidet med animasjonsfilmen Pir Yakhsooz.
Så forsvant muligheten til å arbeide.
Et liv i skjul
– Jeg mistet mye mer enn jobben min, forteller Safi.
Da Taliban tok makten, mistet hun friheten til å bevege seg, skape og samarbeide med andre. I nesten fire år levde hun hjemme, i skjul, fordi hun fryktet at Taliban skulle oppdage hvem hun var og hva hun hadde arbeidet med.
– Jeg kunne ikke engang gå ut fordi jeg var redd for at Taliban skulle få vite om meg og arbeidet mitt. Jeg måtte leve i det skjulte og holde meg gjemt for min egen sikkerhets skyld.
For Safi gjorde kombinasjonen av å være kvinne, hazara og kunstner situasjonen særlig utsatt. Som kvinne møtte hun restriksjoner og press, mens hazara-identiteten hennes knyttet henne til en minoritet som lenge har vært utsatt for forfølgelse. Samtidig hadde kunsten gjort henne synlig.
– Det å være både kvinne og hazara gjorde farene jeg sto overfor mer komplekse og alvorlige. Som kvinne møtte jeg restriksjoner, trusler og press på grunn av arbeidet og kunsten min, og fordi jeg brukte stemmen min.
Gjennom animasjon og fotografi fortalte hun historier og ga en stemme til mennesker som ellers ikke ble hørt. Det gjorde arbeidet hennes meningsfullt, men også mer risikofylt. – Jeg var ikke bare redd for å miste karrieren og friheten min. Jeg var også redd for min egen sikkerhet og for familien min.
«En viktig del av meg selv ble tatt fra meg»
For Safi var kunsten aldri bare et yrke. Den var en del av identiteten hennes og en måte å forstå og uttrykke verden på. Da hun ikke lenger kunne lage animasjoner, fotografere eller samarbeide med andre kvinner, opplevde hun derfor at noe grunnleggende ble revet bort.
– Det var ekstremt smertefullt å ikke kunne arbeide som kunstner. Kunst var ikke bare yrket mitt; det var en grunnleggende del av identiteten min, stemmen min og måten jeg forsto og uttrykte verden på.
Likevel forsvant ikke kunstneren i henne. Minnene, historiene og arbeidene hun hadde skapt, var fortsatt en del av henne.
Tilbake til kunsten i Drøbak
I februar 2025 kom Safi til Drøbak sammen med familien gjennom ICORNs City of Refuge-program, hvor Norsk PEN koordinerer fribyordningen i Norge. Her fikk hun muligheten til å begynne på nytt i trygge omgivelser – og til å vende tilbake til kunsten.
Nå arbeider hun med den nye animasjonsfilmen Rosa og papirfuglen. Prosjektet har blitt en viktig del av veien tilbake etter årene i skjul.
– Jeg mistet ikke identiteten min som kunstner. Arbeidet mitt, minnene mine og historiene jeg har gjort om til animasjoner, er fortsatt en del av meg.
For Safi handler filmen derfor om mer enn kunst. Den handler om å gjenvinne noe av det hun mistet. – For meg handler denne animasjonen ikke bare om å skape kunst. Den handler også om å finne tilbake til meg selv, bygge opp selvtilliten og finne stemmen min igjen.
Etter flere år kan hun igjen arbeide uten frykt.
– Jeg er takknemlig for å ha friheten til å skape uten frykt. Etter å ha mistet så mye gir det meg håp for fremtiden å kunne være kunstner igjen. Samtidig sier hun til livet i eksil; – jeg er fri, men ikke helt fri.
Håpet som består
Fem år etter Talibans maktovertakelse mener Safi at verden fortsatt ikke fullt ut forstår hva afghanske kvinner har mistet. Det handler ikke bare om utdanning og arbeid, men også om frihet, verdighet, uavhengighet og muligheten til å se for seg en fremtid.
– Det handler om tapet av frihet, identitet, verdighet, uavhengighet og muligheten til å se for seg en fremtid.
Samtidig ønsker hun å utfordre bildet av afghanske kvinner. – Afghanske kvinner er ikke bare ofre. De er kunstnere, lærere, leger, journalister, ledere, mødre og skapere. De har drømmer, talenter og ideer, og de ønsker muligheten til å forme sin egen fremtid.
Derfor trenger de mer enn medlidenhet, mener Safi. De trenger at stemmene deres blir hørt og at de får mulighet til å utdanne seg, arbeide og skape.
– Selv når de blir tvunget til taushet, har de ikke mistet motet, kunnskapen eller ønsket om å skape en bedre fremtid.
Det som gir Safi håp, er styrken og motstandskraften hun ser hos afghanske kvinner og jenter. Mange fortsetter å stå opp for rettighetene sine, selv under svært vanskelige forhold.
Samtidig frykter hun konsekvensene for en hel generasjon jenter som vokser opp uten tilgang til utdanning, arbeid og muligheten til å delta i samfunnet. – År med slike begrensninger kan frata dem mulighetene sine og få dem til å føle at de ikke har noen fremtid.
Safi håper derfor at verden ikke glemmer dem.
– Afghanske kvinner og jenter trenger mer enn bare ord om medfølelse. De trenger fortsatt internasjonal oppmerksomhet, støtte og muligheter til å studere, arbeide og bygge sin egen fremtid.
Selv har hun fått et trygt rom til å begynne på nytt. I Drøbak kan hun igjen skape, fortelle historier og bruke stemmen sin. For Safi er det i seg selv en form for motstand – og et håp om at også andre afghanske kvinner skal få muligheten til å bygge livene sine opp igjen.
– Jeg tror at hvis de får selv et lite rom til å puste, snakke og skape, vil de finne en måte å bygge livene sine opp igjen på.
