Landet vi vendte ryggen til
Mens støtten fra verdenssamfunnet minker, blir Talibans styre i Afghanistan stadig mer autoritært.
Denne saken er skrevet av Elisabeth Eide, leder av Norsk PENs Afghanistan-utvalg. Saken ble opprinnelig publisert i Klassekampen 15. august 2026.
Fem år uten tilgang på utdanning for jenter etter sjette klasse. Fem år med yrkesforbud og innestenging av kvinner. Fem år med arrestasjoner, med trusler om straff for dem som skulle driste seg til å kritisere Taliban. De mediene som ennå fungerer, er underlagt strenge direktiver, spesielt forhåndssensur. Reportere uten grenser melder den 10. august at på fem år har Taliban systematisk «endret Afghanistan til et informasjonsfengsel». Forbud mot kritikk er nedfelt i lovverket, sensur institusjonalisert. Kvinnelige journalister er nærmest forsvunnet og debatter i praksis forbudt. Enhver uavhengig stemme blir straffeforfulgt.
En velutdannet kvinne jeg kjenner dro i eksil, men valgte å vende tilbake for å ta seg av familiemedlemmer som ikke kunne dra. Hun skriver at hun ikke lenger har adgang til sin tidligere arbeidsplass. Hun søker arbeid, men opplever at noen i familien har tilpasset seg de nye kodene for kvinners oppførsel og utdanning og ber henne være forsiktig. Hun opplever marginalisering av persisk som språk i utdanningsverket og tilsvarende favorisering av pashto.
Hun skriver at det fins noen få hjemmeskoler og digitale tilbud for jenter opp til tolvte klasse, men at ingen jenter får delta i Kankur, opptaksprøver til universitetene. Dermed kan familiene komme til å gifte dem bort tidligere enn de ellers ville gjort. Motsatt India, der medgift er en plikt for datterens familie, er det i Afghanistan mannens familie som betaler.
«Operasjonene» i Afghanistan, som det het i militær-formildende språkbruk, ble Norges lengste krig. Nå følger Norge USA og EU, og reduserer humanitær nødhjelp til et land rammet av mange kriser. Verdens matvareprogram (WFP) har hittil fått inn ti prosent av budsjettet på 900 millioner dollar for Afghanistan. Jan Egeland i Flyktninghjelpen sier at Nato-landene har vendt ryggen til afghanske sivile.
I samme formildende språk skriver flere at millioner av afghanere har «vendt hjem». Bakgrunnen er i stor grad tvangsdeportasjon fra nabolandene Iran og Pakistan. I slutten av juni kunne den pakistanske statsministeren Shehbaz Sharif fortelle AMU TV2 at de hadde deportert 2,4 millioner afghanere, mange født og oppvokst i Pakistan. Noen få kvinneaktivister og journalister har unnsluppet deportasjon via visum i Europa eller Canada. Men disse mulighetene er nå langt på vei stengt. Her bidrar Norge med å senke antallet kvoteflyktninger til 100 i 2026. Tyrkia deporterer også tusenvis av afghanere. I et økende antall europeiske land er de er heller ikke trygge.
Å forholde seg til et regime som Taliban i 2026 byr på mange dilemmaer. Fra regjeringshold bruker man uttrykket «DFG» –De Facto Government. DFG bemanner nå den afghanske ambassaden i Oslo, men er ikke formelt diplomatisk anerkjent. Norge satser på dialog, men blir satsingen begrenset med svakere humanitær støtte? Bruker Taliban humanitær støtte til å legitimere sin makt? Kan det så bli tungen på vektskålen for å redusere støtten, når verdenssamfunnet også trapper ned?
Blant de nye direktivene om ytringer fra januar i år finner vi at en afghaner risikerer 20 piskeslag og seks måneder i fengsel for å fornærme Emiratets ledere, og 29 piskeslag og ett år i fengsel om fornærmelsen gjelder Talibans øverste leder. Kvinners stemmer skal ikke kunne høres, og levende vesener, inkludert dyr, ikke avbildes i mediene.
Hva vil vi få vite om Afghanistan i årene som kommer? Mange hundre journalister, forfattere og kunstnere har flyktet eller er blitt brakt til taushet i hjemlandet. Fortsatt informasjon om landet verden nå i stor grad vender ryggen til, avhenger av kritiske journalister og aktivister som ennå opererer på bakken. De fortjener vår respekt og støtte. Når de blir truet og fengslet, fortjener de også beskyttelse.
