– Hver historie jeg skriver er et uttrykk for håp
Fribykunstner Sakineh Arabnejad om eksil, teater og historiefortelling.
NAVN: Sakineh Arabnejad
VIRKE: Dramatiker og skribent
LAND: Iran
FRIBY: Trondheim
Da de første tegnene på at noe var i gjære i Iran kom i januar 2026, var det ikke fra universiteter eller torg hvor folk vanligvis samler seg, men fra dypt inne i Teherans Grand Bazaar: Det tette, århundregamle kommersielle hjertet av hovedstaden.
Det som begynte som opprør over prisstigning og økonomisk kollaps, eskalerte raskt til noe mye større. I løpet av få dager spredte protestene seg til byer over hele Iran – protester mot regimet. For første gang siden revolusjonen i 1979 hadde basaren selv blitt katalysatoren.
Det som fulgte, sier aktivister, var en av de blodigste undertrykkelsene i Irans moderne historie. Mer enn 6 000 mennesker antas å ha blitt drept etter å ha deltatt i landsomfattende protester mot levekostnadene og statens dårlige forvaltning, og rapporter fra menneskerettighetsorganisasjoner antyder mørketall og tusenvis av ytterligere dødsfall.
– Dette er det største massedrap i Irans moderne historie, og et av de største i verden, sa Payam Akhavan, tidligere FN-aktor ved Den internasjonale straffedomstolen, til BBC News Persian.
Begynnelsen på et nytt liv
Snøen virvlet rundt dramatiker og skribent Sakineh Arabnejad da hun gikk ut på rullebanen i Trondheim i desember 2024. Da hun ankom, hadde hun allerede tenkt på å forlate Iran i flere år, men ikke på den måten folk kanskje tror.
– Når jeg ser tilbake, innser jeg at tanken på å forlate Iran hadde tatt form i hodet mitt mange år, men da ikke som en flyktning. Det var heller et ønske om en pause.
Arabnejad, som er født i Kerman på grensen til Irans sørøstlige ørken, hadde en gang sett for seg Frankrike som sin trygge havn, ikke bare som et land, men som et symbol.
– For oss som driver med skriving og teater, forklarer hun, representerte det en slags «ideell horisont».
Det gjorde ikke Norge. Livet, som følger sin egen logikk, førte en kvinne født på kanten av ørkenen til et land med snø og kulde.
Yrkesliv på knivsegg
Arabnejads voksne liv utspilte seg hovedsakelig i Teheran, hvor hun tilbrakte to tiår med å studere, jobbe, gifte seg, bli mor, skille seg og bygge en karriere innen teater, journalistikk og undervisning. Da hun vendte tilbake til Kerman med sin tre år gamle sønn, bygde hun opp livet sitt på nytt, grunnla teateravdelingen ved Universitetet i Kerman og etablerte et teaterinstitutt.
– Det akademiske livet i Iran, spesielt for noen som er åpent kritiske, balanseres alltid på en knivsegg.
– Det akademiske livet i Iran, spesielt for en som er åpent kritisk, balanseres alltid på en knivsegg.
Etter at hun deltok i protestene i Iran i 2009, ble restriksjonene skjerpet. Hun ble nektet å publisere tekster, arbeidet hennes ble overvåket, og presset økte i Kerman. Som alenemor beskriver hun eksponeringen som spesielt farlig.
– Du må ha levd i Irans geografi og kultur for å fullt ut forstå hvor utsatt en slik posisjon kan gjøre en person for trakassering, trusler og død.
I løpet av tre år ble hun avhørt gjentatte ganger. Til slutt ble hun avskjediget fra universitetet. Teaterinstituttet hennes mistet tillatelsen til å drive videre.
– Jeg ble effektivt fjernet fra all profesjonell aktivitet, og muligheten for et vanlig liv ble tatt fra meg.
Sykdom, trusler og ingen vei tilbake
Arabnejads vei til Norge ble kronglete.
Hun søkte om beskyttelse og ble i april 2020 godkjent som kandidat til fribyordningen (ICORN), et internasjonalt nettverk for forfulgte forfattere og kunstnere.
Men globale nedstengninger, skiftende politikk og personlig sykdom kom i veien. Under «Woman, Life, Freedom»-protestene gjennomgikk hun cellegiftbehandling.
– Første gang jeg deltok i en protest, fikk jeg en telefon fra sikkerhetsmyndighetene som fortalte meg at hvis jeg ikke hadde vært syk, ville jeg ha sittet i fengsel.
Snart ble truslene utvidet til også å omfatte sønnen hennes. Samtidig sirkulerte rapporter om barn som ble bortført. Niesen hennes ble arrestert og presset til å tilstå mot henne.
– Det var da jeg forsto at jeg bare hadde ett valg.
Hun og sønnen flyktet fra Iran og tilbrakte to år i Armenia før de endelig kom til Trondheim.
– Fra første stund føltes det som om Trondheim hadde åpnet armene for sønnen min og meg. En trygg, rolig by, og på en merkelig dyptgripende måte, en moderlig by. Men med den varmen fulgte en dyp, ukjent stillhet, den typen som får deg til å innse hvor langt du har reist.
«Som et barn som nettopp har lært å gå»
Eksil, sier hun, har ikke vært en ren frigjøring.
– Jeg har startet på nytt fra null. Jeg føler meg mer som et barn som nettopp har lært å gå, og som bare tar noen få forsiktige skritt.
Hennes profesjonelle liv i Norge er fortsatt uavklart, preget av avstand, språk og usikkerhet.
– Det er fortsatt for tidlig å si hvordan denne forflytningen vil prege arbeidet mitt. Men jeg er sikker på at denne endringen før eller senere vil finne veien inn i det jeg skaper.
Teater mellom stillhet og tale
I et essay publisert for tidsskriftet Scenekunst, beskriver Arabnejad iransk teater som et rom for både undertrykkelse og motstand, ikke som motsetninger, men som en tvungen sameksistens.
– I det øyeblikket teateret i Iran prøver å være ærlig, flyttes det uunngåelig inn i et rom preget av begrensninger, utslettelse og press. Teateret er verken et sted for fullstendig frigjøring eller kun et felt for undertrykkelse; det er et sted hvor de to blir tvunget til konstant kollisjon.
– I det øyeblikket teateret i Iran prøver å være ærlig, flyttes det uunngåelig inn i et rom preget av begrensninger, utslettelse og press.
Motstand, insisterer hun, er ikke alltid heroisk.
– Noen ganger er det ganske enkelt en insistering på å bli, på å se det som er ment å forbli usett, og på å si det som stadig blir utsatt.
For henne lever teatret midt i den spenningen.
– Det er verken et sted for fullstendig frigjøring eller kun et felt for undertrykkelse; det er et sted hvor de to blir tvunget til konstant kollisjon.
Skriving, dramatikk, undervisning og journalistikk
Arabnejad motsetter seg å bli kategorisert. Undervisningen skjerpet hennes forhold til språk; journalistikken forankret henne i nåtiden; dramatikken tillot fantasi, observasjon og refleksjon å eksistere side om side.
– Jeg har aldri opplevd mine ulike roller som separate identiteter. Disse ulike rollene har ikke bare vært verktøy for å utttrykke seg, men også måter å overleve på.
– Jeg sliter fortsatt med det primære verktøyet, språket selv, og jeg må finne min vei gjennom persisk, norsk og engelsk.
I Norge føles imidlertid selv disse verktøyene midlertidige.
– Jeg sliter fortsatt med det primære verktøyet, språket selv, og jeg må finne min vei gjennom persisk, norsk og engelsk.
Minne og historiefortelling som motstand
Minner, både personlige og kollektive, går som en rød tråd gjennom hele hennes verk. I Iran, hevder hun, blir det kollektive minnet systematisk presset av sensur.
– Mange minner, hendelser og fortellinger er bevisst slettet eller forvrengt, sier hun.
Å fortelle historier blir da en form for bevaring.
– Å skrive og skape blir former for alternativt liv og handlinger som vitner om det som ikke er ment å bli sett eller hørt. Sensuren presset meg til større presisjon – til å sikre at hver setning, hvert ord, hvert bilde bærer selv det minste spor av sannhet.
– Å skrive og skape blir former for alternativt liv og handlinger som vitner om det som ikke er ment å bli sett eller hørt. Sensuren presset meg til større presisjon – til å sikre at hver setning, hvert ord, hvert bilde bærer selv det minste spor av sannhet.
«Kvinne, liv, frihet»
For Arabnejad er protestbevegelsen veldig konkret, som hun beskriver som en “levende, pågående opplevelse av motstand, direkte knyttet til hverdagslivets realitet”.
Det som en gang fremsto som fragmenterte individuelle historier i hennes forfatterskap, kommer nå til uttrykk gjennom de omfattende demonstrasjonene som nå pågår i hjemlandet.
– Under slike forhold er kunst ikke lenger underholdning eller et rent estetisk prosjekt, men en etisk og sosial nødvendighet.
Sjeherasad og overlevelse
Hennes teaterinstitutt, The School of the One Thousand and One Nights, ble oppkalt etter Sjeherasad, den kvinnelige historiefortelleren fra Tusen og en natt som overlever en og en natt ved å fortelle historier.
– Historiene redder ikke bare livet hennes; de viser hvordan historiefortelling i seg selv blir et verktøy for overlevelse. Ingen menneskelig erfaring er ubetydelig, og å dokumentere liv og fortellinger er en form for aktiv tilstedeværelse i verden, poengterer hun.
Eksil, morskap og lengsel
Under Olavsfestdagene i 2025, fremførte Arabnejad monologen Mor, jeg bærer deg fortsatt på ryggen min. Stykket åpner med en enkel lampe som lyser på scenen og belyser Arabnejads ansikt mens hun fremfører en indre dialog mellom en kvinne og hennes mor, som blir et symbol på hjemlandet.
Eksil er ikke bare geografisk, det er også mentalt og emosjonelt, der ensomhet, anger og kjærlighet eksisterer side om side, forklarer hun:
– Hver natt bringer med seg nye minner og nye former for lengsel.
Vitne fra avstand
Å bo utenfor Iran samtidig som landet preges av nye bølger av masseprotester, internettbrudd og brutal undertrykkelse, medfører en egen byrde. Januar 2026, sier hun stille, er fortsatt ufattelig.
– Det er vanskelig å snakke om det i hverdagen, for ikke å snakke om å omforme det til kunst.
– Kunstnerens ansvar ligger ikke i å skape mytiske helter eller storslåtte tragedier, men i å forbli knyttet til menneskers virkelige liv. Å hindre folk i å se sannheten, eller å forbli taus i møte med den, er en form for medvirkning til vold.
For Arabnejad er det sentrale å tale makten imot:
– Kunstnerens ansvar ligger ikke i å skape mytiske helter eller storslåtte tragedier, men i å forbli knyttet til menneskers virkelige liv. Å hindre folk i å se sannheten, eller å forbli taus i møte med den, er en form for medvirkning til vold, sier hun.
Blikk mot fremtiden
– Jeg føler fortsatt ikke at jeg har tatt mine første skritt her i Norge.
På spørsmål om fremtiden, nøler Arabnejad. Det hun vet, er derimot dette:
– Alt jeg skaper fra nå av, vil på en eller annen måte bære med seg en del av min fortid, min geografi og mitt hjemland, Iran. Det handler om å være tro mot min egen fortelling, å dokumentere de menneskelige og kulturelle opplevelsene jeg har hatt, og å gi rom for dialog.
– Hver historie jeg skriver er et uttrykk for håp, en tråd som strekker seg tilbake til dem jeg har forlatt, og ut til alle jeg ennå ikke har møtt.
I det rommet, mellom minner og nåtid, eksil og tilhørighet, fortsetter arbeidet hennes å ta form. Selv om mye er usikkert, er Arabnejad fast bestemt på å fortsette å være et vitne:
– Hver historie jeg skriver er et uttrykk for håp, en tråd som strekker seg tilbake til dem jeg har forlatt, og ut til alle jeg ennå ikke har møtt.
norsk pen