Wahab Michael Sbhatu: – Drømmen min var å bli journalist og bidra til et mer åpent samfunn

Wahab Michael Sbhatu bor i Kristiansand. Men for ikke lenge siden var han journalist i verdens minst pressefrie land. Han vet hva det vil si å miste friheten til å rapportere – og hva som kreves for å fortsette med uavhengig journalistikk etter å ha krysset en grense.

18. september 2001 ble siste rest av Eritreas uavhengige presse knust av myndighetene. Frie medier ble stengt, journalister ble sensurert og arrestert. Deriblant 12 forfattere og journalister som hadde krevd politiske reformer. Ingen har hørt fra dem siden.

Nå rangeres Eritrea som verdens minst pressefrie land (RSF).

Månedens fribyforfatter Wahab Michael Sbhatu tilhører neste generasjon uavhengige journalister fra Eritrea; tvunget i eksil, men tier ikke.

Betydningen av en avis

Wahab begynte å jobbe som journalist i 2009, åtte år etter at de uavhengige avisene ble stengt. Han hadde vokst opp med å se hva journalistikk kunne utrette før undertrykkelsen.

Han husker spesielt godt avisene faren hans tok med hjem.

– De ga folk rom til å uttrykke sine tanker, diskutere saker åpent og debattere ulike synspunkter. Jeg var fascinert av måten journalistikk kunne bli et lyspunkt i samfunnet og gi folk en stemme.

Det var denne type journalistikk han ønsket å utøve. Men realiteten ville snart slå inn.

Etter universitetet ble Wahab rekruttert av det eritreiske informasjonsdepartementet. Han begynte å jobbe som radioprogramleder, produsent og redaktør, og dekket politikk, sport og underholdning for den tigré-språklige radiostasjonen Dimtsi Hafash.

Her var rommet for å stille kritiske spørsmål eller komme med egne synspunkter nærmest ikke-eksisterende. Reportasjene ble nøye gjennomgått av myndighetene før sending. Om de fant noe de ikke likte, ble journalistene stilt til veggs: hvorfor skriver du dette? Hva mener du? Hvilket budskap prøver du å formidle?

– Noen ganger var det tryggest å ikke følge opp en sak eller å la være å si hva man egentlig mente, sier Sbhatu. Resultatet var ikke bare sensur, men også selvsensur.

– Man måtte tenke på sin egen sikkerhet, men også på de mulige konsekvensene for familien sin.

Dokumentaren som forandret alt

I 2012 produserte Sbhatu radiodokumentaren «Libya: Where to Where?» om usikkerheten i Libya i kjølvannet av opprøret mot Muammar Gaddafi.

Men også her stilte myndighetene spørsmålstegn, og sendingen ble avbrutt. Grunnet eritreiske myndigheters nære forhold til Gaddafi ble det et for følsomt tema, mener Sbhatu.

Det var etter dette at overvåkingen startet.

– Det ble stadig farligere for meg å fortsette som journalist i Eritrea, ikke bare for yrkeslivet mitt, men også for min personlige sikkerhet, sier han.

Han fortsatte å jobbe i noen år til, før han innså at han ikke lenger kunne bli værende i hjemlandet. Tidlig i 2015 krysset han grensen til Sudan, uten gyldige papirer.

Den transnasjonale undertrykkelsen

I Sudan begynte Sbhatu å rapportere om livet til eritreiske flyktninger i landet, med fokus på østlige Sudan. Han dokumenterte vold, utnyttelse og menneskehandel, deriblant saker som involverte mindreårige eritreiske jenter.

Sakene og møtene gjorde sterkt inntrykk. – Jeg ville sørge for at historiene deres ble hørt.

Reportasjene hans ble delt med afrikanske og internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner, inkludert Human Rights Watch.

I Sudan arbeidet han med uavhengige eritreiske medier, blant annet Eri-Sat og Radio Saeyob, som produserte innhold som var kritiske til den eritreiske regjeringen.

Da begynte han å motta trusler på sosiale medier og e-post. Noen var direkte advarsler om å slutte å rapportere.

– Selv om jeg hadde rømt fra Eritrea, følte jeg meg ikke helt trygg i Sudan.

Han ble mer forsiktig med hvor han dro, hvem han møtte og hvordan han kommuniserte. Noen ganger utsatte eller droppet han reportasjer fordi han fryktet for sikkerheten sin og til dem han intervjuet.

Transnasjonal undertrykkelse – autoritære regimer og deres nettverks som forsøker å kontrollere og presse kritiske stemmer utenfor egne landegrenser – er et økende problem verden over, også i Norge. Sbhatu forteller at flere i den eritreiske diasporaen opplever at personopplysninger, politiske synspunkter eller aktiviteter blir videreformidlet til myndighetene i Eritrea.

– En person kan fysisk forlate Eritrea, men likevel føle at man må være forsiktig med hva man sier, hvem man møter eller hva man uttrykker offentlig.

Å lære å snakke fritt igjen

I januar 2023 kom Sbhatu til Kristiansand som fribyforfatter gjennom ICORN. Kristiansand har vært friby siden 1998 og har tatt imot forfattere, kunstnere og journalister som er utsatt for forfølgelse.

For Sbhatu ga oppholdet ham noe som hadde blitt fremmed: trygghet. Det ga ham også rom til å arbeide.

– Her kan jeg tenke, skrive og uttrykke mine ideer åpent. Kristiansand har gitt meg noe jeg nesten hadde glemt var mulig: friheten til å arbeide uten frykt.

I Norge fortsetter han sitt journalistiske arbeid i Norge, og skriver særlig om Eritrea og utviklingen i Øst-Afrika. Samfunnsengasjementet får han blant annet utløp for gjennom sitt arbeid som aktiv i PEN Eritrea i eksil, samt ved å delta på en rekke arrangementer og konferanser der han forteller om arbeidet sitt og situasjonen i hjemlandet. Han har blant annet vært deltaker på World Expression Forum (WEXFO) som Young Expert.

Men samtidig som arbeidet og friheten var etterlengtet, sletter det ikke tiår med sensur.

– Noen ganger nøler jeg med noe jeg ønsker å skrive, rett og slett fordi jeg i så mange år har vært vant til å tenke på hva som kan skje hvis jeg uttrykker meg fritt.

25 år med undertrykkelse

I september 2026 er det 25 år siden de 12 eritreiske forfatterne og journalistene forsvant. 25 år uten pressefrihet og ytringsfrihet i Eritrea.

For Sbhatu handler journalistikk om mer enn å formidle nyheter. Det handler om hvorvidt folk har en stemme.

– For meg er journalistikk ikke bare et yrke. Det er en måte å gi folk muligheten til å uttale seg, stille spørsmål til makthaverne og forstå hva som skjer i egne samfunn. Uten det, mister vi mye mer enn aviser eller TV-programmer: vi mister et viktig middel til å delta i samfunnslivet.

Uavhengig journalistikk gjør også at historier og mennesker ikke forsvinner, mener han. Navnene til de 12 eritreiske forfatterne og journalistene har overlevd; historien deres fortelles, og arbeidet for svar fortsetter.

Også ideen om at journalistikk kan være et lyspunkt lever videre – hos Sbhatu og andre eritreere.

– Jeg tror at eritreiske journalister en dag vil kunne arbeide fritt, at eritreere vil kunne uttrykke sine meninger åpent og uten frykt, sier han.

Les mer om Fribyordningen og Norsk PENs rolle