31.03.26 – KIYYA BALOCH

På leting etter et hjem.

Fribyforfatter Evan Hikmat har alltid ønsket skape rom for alle slags historier. Her forteller hun om prisen av ytringsfrihet, kunsten, brobygging og å gjenskape et hjem i eksil.

Les mer om Fribyordningen og Norsk PENs rolle

Når Evan Hikmat snakker om kunstverket sitt Searching for Home, beskriver hun ikke bare et bilde, men et sår.

Verket, sier hun, handler om «opprykkede røtter, om tapet av trygghet og tilhørighet, om en følelse av tomhet og ustabilitet … om lengsel … om den harde avstanden mellom en person og det man en gang kalte ‘hjem’».

– Det handler ikke om et bestemt sted eller en murvegg, men om en følelse av tap. Jeg malte det ikke som en estetisk idé, men som en historie … som en levende smerte, sier Evan.

Hun husker da hun fullførte det.

– Da jeg var ferdig, så jeg på det bare én gang. Siden det øyeblikket har jeg ikke klart å se på det igjen. Å se på det en gang til, betyr å gjenoppleve at noe blir knust igjen.

Evan Hikmat beskriver maleriet “Searching for home” som “et sår”.

Vokste opp med lukten av maling

Hikmat er billedkunstner og barnebokillustratør, utdannet ved Universitetet i Bagdad, og hennes arbeid beveger seg mellom kunst, historiefortelling og aktivisme. Temaene hennes er klare og kompromissløse: «kvinner, barn og menneskerettigheter … krigens innvirkning på samfunn og på miljøet vårt … vold mot kvinner, barneekteskap og korrupsjon i regjeringen.»

– For meg er kunst ikke bare noe vakkert å se på, men også et svært kraftfullt og innflytelsesrikt verktøy for uttrykk, for historiefortelling og for å dele sannheter som ord alene noen ganger ikke klarer å formidle.

Hennes forhold til kunsten begynte tidlig.

– Jeg vokste opp med lukten av maling, sier hun og minnes en barndom preget av kreativitet og tap.

– Gjennom tegning fant jeg en måte å bearbeide smerten på, å huske, og også å gjenfinne håp.

Moren hennes, en kjent kunstner i hjemlandet, introduserte henne for tegning. Men det var farens død i krigen da hun var to år gammel som preget henne dypt.

– Gjennom tegning fant jeg en måte å bearbeide smerten på, å huske, og også å gjenfinne håp.

Ord og bilde som ett språk

For Hikmat var journalistikk og kunst aldri adskilte veier.

– Jeg tror at ordet og bildet tilhører ett språk, forklarer hun. Da hun jobbet som journalist i Irak, skrev hun om barneekteskap, vold, korrupsjon og et ødelagt utdanningssystem – ofte i en arbeidskontekst der «stemmen var omgitt av frykt».

– Jeg forlot ikke journalistikken så mye som jeg utvidet verktøyene mine.

Over tid oppdaget hun imidlertid at ord alene ikke lenger var nok. Kunst ble «ikke et estetisk valg, men en nødvendighet», beskriver hun

Krig, sanksjoner og politisk ustabilitet

Hennes arbeid er preget av de realitetene hun har opplevd.

– Jeg vokste opp i en virkelighet som ikke var normal; krig, sanksjoner og politisk ustabilitet, tap og lidelse var en del av vår daglige bevissthet.

I den verdenen «var kvinner og barn alltid i sentrum av denne virkeligheten – de var de første ofrene og den mest sårbare gruppen.»

I begynnelsen kom disse temaene helt naturlig til hennes arbeid.

– Det var ganske enkelt det jeg selv opplevde og var vitne til på nært hold.

– Jeg følte at jeg måtte bære disse historiene, vise disse sannhetene og gi rom til dem som ikke alltid blir hørt.

Men etter hvert ble de noe mer.

– Det handlet ikke lenger bare om å uttrykke meg; det ble et engasjement. Jeg følte at jeg måtte bære disse historiene, vise disse sannhetene og gi rom til dem som ikke alltid blir hørt, forteller hun.

Troen på å ville si det som må sies

Evans engasjement medførte en risiko. Beslutningen om å forlate Irak var ikke plutselig, men et resultat av mange faktorer.

– Ytringsfrihet – uansett form, enten gjennom ord eller bilder – kan sette en person i en svært sårbar posisjon. Beslutningen var ikke lett, og det var ikke et luksusvalg, men snarere en nødvendighet.

– Å reise var et forsøk på å bevare evnen til å fortsette – som menneske, som kunstner og som en stemme som fortsatt tror på viktigheten av å si det som må sies.

I Norge fant hun noe hun lenge hadde vært nektet: «trygghet».

– Jeg følte et stort rom av frihet, trygghet og tillit. Jeg lærte å puste saktere og å gjenvinne balansen.

Å være kreativ uten frykt

Forandringen har vært både personlig og kunstnerisk:

– For første gang var frykt ikke lenger en del av den kreative prosessen, sier hun. Likevel har eksil sin egen kompleksitet.

– Beslutningen om å reise bort er en avskjed med stedet, men ikke en avskjed med minner eller identitet. Avstand kan også skape muligheter.

Hikmat motsetter seg å forenkle opplevelsen til én enkelt fortelling.

– Beslutningen om å reise bort er en avskjed med stedet, men ikke en avskjed med minner eller identitet, sier hun. Avstand kan, etter hennes syn, også skape muligheter.

– På en måte kan man oppleve den som en kulturell bro mellom ulike samfunn.

Hennes kunst befinner seg nå mellom to verdener – og oppfattes forskjellig avhengig av hvor den blir sett. I Irak «kjenner publikum igjen opplevelsen og føler den direkte». I Norge «setter folk ofte pris på kunstverkets styrke … og viser nysgjerrighet og et ønske om å lære». For Hikmat er dette gapet ikke en barriere, men en åpning.

– Kunst kan fungere som en bro av empati, som knytter våre erfaringer til deres.

Hennes tro på kunst som en kraft for forandring er urokkelig.

– Kunst presenterer ikke bare et problem; den gjør det synlig, håndgripelig og gir det et menneskelig ansikt.

Kunst som motstand

I sammenhenger der direkte tale kan være begrenset, «blir kunst et relativt trygt rom for å stille vanskelige spørsmål og bryte stillheten.

– For meg er kunst ikke bare et uttrykksmiddel, men også et motstandsmiddel – motstand mot stillhet, marginalisering og ethvert system som søker å dempe en kvinnes stemme eller skjule hennes historie.

Utover lerretet har Hikmat også arbeidet for å skape fysiske rom for samvær.

Oud gallery Café: Et hjem gjenoppfunnet i eksil

Evan Hikmat arbeider og bor i fribyen Haugesund – hvor hun kom som fribykunstner i 2022. Fra den lille kystbyen kunne hun gjenoppbygge både livet sitt og sitt kunstneriske virke i trygghet.

Her grunnla hun Oud Gallery Café sammen med mannen sin – «et unikt kulturrom som kombinerer kaffe, kunst og fellesskap» – og et sted som skulle komme til å bli et symbol både på hennes personlige historie og kulturutveksling. Kafeen var vertskap for musikk, utstillinger, workshops og samtaler. Hvert hjørne, hvert bord rommet historier, latter og samtaler om kunst, politikk, musikk og mat.

– Oud var mer enn bare en kafé – det var et sted hvor besøkende følte seg omgitt av en miniatyrverden full av kreativitet, forteller Evan.

– Konseptet ble født av en langvarig drøm som min mann Otail og jeg delte. Årevis før vi kom til Norge hadde vi drømt om å åpne en kulturkafé som skulle kombinere jazzmusikk, kunst og kaffe.

Ektemannen hennes, som også er journalist, hadde studert musikk tidlig i livet og spiller nettopp Oud, et tradisjonelt instrument fra Midtøsten. Da muligheten endelig bød seg til å realisere visjonen deres, ble resultatet dypt personlig.

– Da den drømmen gikk i oppfyllelse her, ble det både en kulturell og kunstnerisk kafé, hvor hvert hjørne og hver detalj er designet og bygget av våre egne hender sammen. Det ble virkelig et ekte rom for kultur … fullt av varme og venner.

Det som begynte som et intimt prosjekt, vokste snart til noe større.

– Oud var mer enn bare en kafé – det var et sted hvor besøkende følte seg omgitt av en miniatyrverden full av kreativitet. Hvert hjørne, hvert bord rommet historier, latter og samtaler om kunst, politikk, musikk og mat.

– Vi hadde aldri forventet at det skulle få så stor gjennomslagskraft og berøre byen så dypt, og bryte gjennom hjertene på en så bemerkelsesverdig måte.

Kafeen utviklet seg til et kulturelt møtested – «en kulturell blanding som forente elementer fra hjemlandet vårt med lokale norske påvirkninger, forklarer hun, og skapte en verden gjennomsyret av magien fra Østen og Vesten, der varme og fortryllelse smeltet sammen.

Konserter, workshops og mat samlet folk fra Haugesund, Norge og hele verden på Oud.

Selv navnet har flere lag av betydning. ‘Oud’ er inspirert av det arabiske språket og refererer både til instrumentet oud, sjeldne dufter og trær – symboler på kultur, kreativitet og sanselig rikdom.

For Hikmat ble stedet mer enn en kafé. Det var en videreføring av hennes kunstneriske og menneskelige oppdrag – å skape forbindelse på tvers av avstander.

– Intet antall sider kunne fange opp alle minnene og hendelsene, sier hun: men hvert ord, hver melding, hvert smil bekreftet at vår reise med Oud Gallery Café bar på enorm kjærlighet og varme, og dens innvirkning fortsetter her, i hjertene til de som besøkte oss fra alle kanter, til og med på tvers av landegrenser.

Historier som fortjener å bli hørt

I dag, enten det er gjennom hennes bilder, utstillinger eller fellesarenaer, fortsetter Hikmat å ha det samme mål for øyet.

– Jeg håper arbeidet mitt gir folk muligheten til å forstå de ufrivillige realitetene andre lever gjennom, og til å føle hva kvinner og barn opplever i konfliktområder. Jeg håper det vekker nysgjerrighet, oppmuntrer til dialog og minner oss om at menneskelige historier – uansett hvor de finnes – fortjener å bli hørt og bevart.

– Jeg håper arbeidet mitt gir folk muligheten til å forstå de ufrivillige realitetene andre lever gjennom og minner oss om at menneskelige historier – uansett hvor de finnes – fortjener å bli hørt og bevart.

Og fremfor alt:

– Kunst er en mektig kraft – en innflytelsesrik og rungende stemme på tvers av generasjoner og kulturer, avslutter hun.