– Det var ikke en reise. Det var en migrasjon.
Da Khaleda Froagh gikk om bord på flyet fra Kabul i 2022, visste hun allerede at livet hun hadde levd, var over. Her forteller den afghanske poeten om eksil, poesi og en ny start i Norge.
NAVN: Khaleda Froagh
VIRKE: Poet
LAND: Afghanistan
FRIBY: Nesodden
Khaleda Froagh (f. 1972) er en av Afghanistans fremste poeter med 16 utgivelser bak seg. Hun har en PhD i persisk litteratur og har vært foreleser ved universitetet i Kabul, redaktør og programleder på TOLO TV. Froagh har vunnet flere priser for sin poesi og forskning. Diktene hennes er tidligere oversatt til andre språk. I 2022, i kjølvannet av Talibans maktovertakelse i landet året før, kom Froagh til Norge. “Måne på flukt fra natta” er hennes første bok på norsk, som kom ut i 2024.
– Det var forferdelige dager, sier hun nå, om da hun måtte flykte fra Afghanistan og forlate nesten alt hun hadde bygget opp i Kabul.
– Jeg ble skilt fra familien min, fra søsteren min, fra moren min og fra hjemmet vi bodde i. Fra vennene mine og fra byen jeg pleide å gå i gatene i. Jeg måtte forlate stillingen min ved universitetet og kunne ikke lenger møte studentene mine.
Khaleda Froagh er en av Afghanistans fremste poeter. Hun har 16 utgivelser bak seg.
– Jeg forlot biblioteket mitt. Jeg forlot klærne mine og min datters leker. Jeg forlot prisene og utmerkelsene jeg hadde mottatt for mitt litterære arbeid… bak glasset i skapet hjemme og på det ensomme bordet.
Så tok flyet av fra Kabul. Khaleda, datteren, og dusinvis av andre ble fraktet bort, på jakt ikke bare etter sikkerhet, men muligheten for et annet liv.
Foran dem lå en usikker fremtid i en verden de ennå ikke kjente. De håpet den ville gi dem det hjemlandet deres ikke lenger kunne gi dem: frihet.
De lengtet etter et sted hvor tanker, ytringsfrihet og fantasi kunne eksistere uten frykt. Under dem ble byen de hadde forlatt mindre og mindre. Gatene og hustakene bleknet i det fjerne. Foran dem lå en usikker fremtid i en verden de ennå ikke kjente.
Foto: Mohammad Rahmani. Kabul, Afghanistan
De håpet den ville gi dem det hjemlandet deres ikke lenger kunne gi dem: frihet.
En uendelig avstand
– Flyet spredte vingene og tok av, og jeg opplevde en uendelig avstand.
Da hun endelig ankom Norge, visste hun, at dette ikke var en reise.
– Jeg hadde tidligere vært på mange reiser til forskjellige europeiske land, men denne reisen var av en annen art; i virkeligheten var det ikke en reise, det var en migrasjon.
På Oslo lufthavn ventet mannen hennes, Waheed. De hadde ikke sett hverandre på tre år. En norsk kvinne fra Nesodden kommune var også der. Hun skulle hjelpe dem med å bosette seg.
– Jeg satt ved siden av henne i bilen, mens Nirvana (datteren) og Waheed satt i baksetet, og vi satte kursen mot vårt nye hjem.
Tiden det tar å finne seg selv i et nytt land
Furugh husker sin første natt i Norge som uvirkelig.
– Jeg følte meg omgitt av en stor, vidstrakt tåke. Jeg forestilte meg at jeg var inne i drømmene mine.
Så la hun merke til hvor hun var.
– Jeg gikk bort til vinduet, og da jeg så ut, ble øynene mine fylt av forundring. Foran huset lå en stor skog.
Selv himmelen føltes ukjent.
– Himmelen begynte gradvis å felle tårer … Den hadde gjenkjent meg. Den visste at jeg hadde hatt et godt, vennskapelig forhold til den om nettene i Kabul … Men også den hadde tatt skjørtet i sin favn og migrert.
– Himmelen begynte gradvis å felle tårer (…) Også den hadde tatt skjørtet i sin favn og migrert.
Og likevel, om morgenen, hadde noe inni henne forandret seg.
– Jeg begynte å tenke at et menneske er et stort vesen som bygger sin egen verden.
Det som fulgte var vennlighet. Fra forfattere, forleggere, oversettere og fremmede som ble familie.
Et tilfeldig møte førte til at et stort forlag oversatte diktene hennes til norsk. Så kom litterære opptredener, festivalinvitasjoner og en pris.
– Jeg fikk Ordknappen-prisen… Et av diktene mine reiste gjennom Oslo og omegn i over en måned.
Khaleda foran sitt norske publium.
Hun begynte å lære språket.
– Jeg har opplevd dette språket som et musikalsk og intimt språk… Jeg opplevde norsk som en elv fylt med musikk.
Hun legger stille til:
– Jeg har sagt i et annet intervju at Norge er et mytisk land. Jeg føler at jeg lever i eventyrhistorier.
Likevel tar eksil tid, sier hun.
– For ethvert menneske er det vanskelig å kutte båndene til landet man er født i. Det tar tid å finne seg selv igjen i et nytt land.
Hvordan eksil endrer poesien
På spørsmål om livet i eksil, og om det også har endret hennes arbeid, svarer hun:
– Når du nevner ordet eksil, er det i seg selv en helt annen verden. Det gir en dikter nye perspektiver og en annen tone.
Temaene har endret seg.
– Jeg har fått en annen tone, og temaene i diktene mine har også blitt mer fleksible.
Måne på flukt fra natta er Khaleda Froaghs første bok på norsk, utgitt i serien Parallell, 2024.
Norsk natur har kommet inn i hennes forfatterskap.
– Her i Norge opplever jeg naturen og naturens elementer som levende vesener. For eksempel ser jeg tåke som et levende vesen … Når jeg skriver om et tre, begynner jeg å føle at jeg blir et tre.
Diktene hennes, sier hun, kommer fremdeles som de alltid har gjort, for poesi er “sjelens medium”.
– Poesi har ikke noe kjønn
Furugh har lenge avvist ideen om at kvinner bør skrive på en «feminin» måte. Hun husker hvordan unge forfattere i Afghanistan ble presset til å høres feminine ut på papiret.
– Den oppfatningen … var en annen form for vold mot kvinnelige diktere. Hennes overbevisning er uendret:
– Det er de språklige trekkene, uttrykket, strukturen … ikke dikterens kjønn. Poesi er i sin helhet én samlet ting. Den bør ikke deles inn i to kategorier.
Likevel erkjenner hun også:
– Noen ganger dukker det opp følelser i en kvinnelig dikter som bare en kvinne kan ha. Og det er naturlig.
Håpet i ruinene av Afghanistan
Nå som hun lever trygt, later hun ikke som om avstanden gjør smerten lettere.
– Kvinner og jenter blir ofret; de mister tiden sin, mulighetene til å jobbe, studere og alt annet, sier hun. Men hun mener at afghanske forfattere i dag, både i og utenfor landet, fortsatt bærer sin kultur i språket.
– Når fjell av ild til slutt blir til fjell av aske, kan du fortsatt finne gnister eller fragmenter av gull og diamanter.
– De deler alle et hjemland som heter persisk språk. Og hun holder fast ved håpet, selv i ruinene.
– Når fjell av ild til slutt blir til fjell av aske, kan du fortsatt finne gnister eller fragmenter av gull og diamanter.
Hun vet hva det betyr å snakke fra frihet til dem som ikke har den.
En beskjed til dem som er igjen
– Jeg bor nå i et fritt land … Men de bor i Afghanistan, et sted hvor selv retten til å studere og arbeide er blitt tatt fra dem, sier Froagh.
Likevel tror hun på deres utholdenhet.
– De gjør motstand, de kjemper, og de sier nei.
Og hvis hun kunne fortelle dem én ting, ville det være …
– Jeg håper at positive endringer vil komme til mitt utmattede hjemland, slik at de kan gjenvinne alle sine menneskerettigheter og leve det livet de fortjener.
Om fremtid
Hennes egen fremtid er fortsatt uviss. Når hun blir spurt om hvordan hun ser på den, viser hun til et dikt i sin siste bok:
– Har framtida fortalt deg hva jeg er?
Så svarer hun direkte:
– Jeg har en følelse av at fremtiden ser lys og åpen ut for meg.
Men i Afghanistan, sier hun, er fremtiden fortsatt mørk for kvinner.
– Fremtiden for Afghanistan ser mørk ut, og selv om det ikke synes noe lys i det fjerne har Khaleda et kraftfullt budskap til sine afghanske landsmenn.
– Jeg håper at positive endringer vil komme til mitt utmattede hjemland, slik at de kan gjenvinne alle sine menneskerettigheter og leve det livet de fortjener og drømmer om.
– Jeg håper at positive endringer vil komme til mitt utmattede hjemland, slik at de kan gjenvinne alle sine menneskerettigheter og leve det livet de fortjener og drømmer om.
Og når hun blir spurt om hva som gir henne håp? Da nøler hun ikke.
– Å bo i et land med lyse horisonter, tenke, skrive, lese og ha gode venner.
Grafikk: PEN International