10-2005: Elisabeth Eide og Carl Morten Iversen: Likestilling i et liksom-demokrati
Likestilling i et liksom-demokratiet
Av Elisabeth Eide, styremedlem, Norsk PEN
og Carl Morten Iversen, generalsekretær, Norsk PEN
I en kronikk søndag 10. oktober forklarer Tunisias honorære konsul til Norge, Bjørn H. Grinde, hvordan Tunisia har lykkes med sin likestillingspolitikk. Det stemmer at Tunisia på en del områder har vært et foregangsland i den arabiske verden når det gjelder kvinners rettigheter. Men når Grinde bruker ordet demokrati, begynner det å skurre.
«Ved å satse på individets rettigheter (…) har Tunisia vært i stand til å utvide sin demokratiske basis…», skriver Grinde. Hvilke rettigheter er det han refererer til? Vanlige demokratiske rettigheter som forsamlings- ytrings- og organisasjonsfrihet blir daglig krenket i Tunisia, særlig om man er kritiker eller motstander av president Zine El Abedine Ben Ali og den politikken han fører.
Midt i november skal Tunisia være vertskap for fase to av FN-toppmøtet World Summit on the Information Society (WSIS). Her skal utsendinger fra verdens nasjoner drøfte globale kjøreregler for internettbruk. Avgjørelsen om å legge møtet til Tunisia har vært kontroversiell helt siden den ble kjent, fordi landet har mange politiske fanger og stadig bryter universelle menneskerettigheter, blant annet gjennom blokkering av en rekke internett-steder for landets borgere. Det gjelder både tunisiske opposisjonsmedier og internasjonale nettsteder, som for eksempel websiden til Reportere uten grenser. Flere ytringsfrihets- og menneskerettighetsorganisasjoner har protestert, både overfor FN og egne regjeringer. Norsk PEN deltar i en gruppe med 14 internasjonale organisasjoner som gjennom Tunisian Monitoring Group (TMG), har overvåket utviklingen i Tunisia i over et år og besøkt landet tre ganger. Den siste rapporten fra gruppen ble lagt fram i Geneve 26. september og dokumenterer at situasjonen på en del områder er betydelig forverret siden gruppens første rapport fra februar i år.
Undertegnede deltok i TMGs delegasjon i september i år. Vi var invitert til kongresser hos to uavhengige organisasjoner som i siste liten ble nektet å avholde disse. Den ene var LTDH – den eldste godkjente menneskerettighetsligaen i Tunisia, den andre et nystiftet uavhengig journalistforbund, SJT. De sistnevnte ble dannet etter at det nasjonale journalistforbundet delte ut ”Gullpennen”, en ytringsfrihetspris, til president Ben Ali. Det hører med at det offisielle forbundet ble suspendert fra den internasjonale journalistføderasjonen (IFJ) etter denne tildelingen.
Under besøket i hovedstaden Tunis var vi øyenvitner til hvordan sivilt politi blokkerte kontoret til SJTs advokat. De sperret simpelt hen døren, slik at medlemmene ble stående på fortauet. Dette er bare et av mange eksempler på den trakasseringen opposisjonelle møter i turistlandet med den pene overflaten.
Da vi møtte representanter for myndighetene, var argumentet at disse organisasjonene ikke er ”legale”. Det samme gjelder opposisjonelle nettaviser. Delegasjonen vår var vitne til hvor umulig det er å bli ”legal” om regjeringen ikke ønsker det. Den kjente menneskerettighetsaktivisten og redaktøren Sihem Ben Sedrine, som besøkte Norge på Pressefrihetens dag tidligere i år, gikk sammen med medlemmer av delegasjonen til Innenriksdepartementet for å registrere nettavisen ”Kalima”. Det var langt fra første gang. Som vanlig ble hun ikke mottatt, og fikk dermed ikke levert noen søknad om godkjenning. Slik kan regjeringen fortsette å kalle henne ”illegal”, og blokkere nettstedet hennes.
Vi besøkte også et panarabisk institutt for menneskerettigheter og forskningssenteret Temimi-stiftelsen. De viste oss en rekke rapporter og lærebøker som ikke blir tillatt publisert. Enkelte har ventet på trykkeriet i opptil fem år. Tilsynelatende er ikke dette ”sensur”, for regelen er at en som vil trykke noe, må ha kvittering og klarsignal fra myndighetene. Men når disse klarsignalene uteblir, fungerer det minst like effektivt som sensur. De institusjonene som opplever dette, er langt fra ”ekstreme”, og de nyter stor tillit internasjonalt.
Et kapittel for seg er de politiske fangene. Mer enn fem hundre samvittighetsfanger sitter fengslet, og mange har vitnet om tortur. Blant de mest kjente er Hamadi Jebali, som har vært fengslet siden 1991 for å ha trykt artikler som kritiserer militærdomstolene i hjemlandet. Han var redaktør av avisen Al Fajr, knyttet til et islamistisk parti. I skrivende stund har han sultestreiket i mer enn tre uker mot fengslingen – etter dommen skal han ikke slippes ut før i 2007. I mars i år ble advokaten Mohamed Abbou dømt til tre og et halvt år i fengsel for en artikkel han hadde publisert på Internett to år i forveien. I denne kritiserte han forholdene i tunisiske fengsler og tillot seg å sammenligne dem med Abu Ghraib-fengselet i Bagdad. Seks ungdommer fra byen Zarzis er dømt til tretten års fengsel – for å ha ”planlagt angrep på personer og eiendommer og være i besittelse av eksplosiver”. Ifølge advokatene deres er intet bevis for slike anklager framlagt, annet enn at de skal ha surfet på Internett på steder regjeringen ikke liker. Fengslingen av Zarzis-ungdommene, de fleste rundt tjue år gamle, er lett å tolke som et eksempel på hvordan regimer kan bruke ”krigen mot terror” til å frata opposisjonelle retten til en åpen juridisk prosess.
De alvorligste problemene som blir dokumentert i TMGs siste rapport, er trakassering og fengsling av journalister og dissidenter, blokkering av nettsider og fraværet av et uavhengig rettsvesen. Det har ikke funnet sted positive endringer på disse områdene de siste seks månedene. Rapportene er tilgjengelige på Norsk PEN og baserer seg på møter og samtaler med et femtitalls organisasjoner og enkeltpersoner: skribenter og journalister, menneskerettighetsaktivister og representanter for tunisiske myndigheter. Medlemmer av gruppen har også hatt en god dialog med sine respektive lands ambassader og med EU.
Tunisia er et land der demokratiske rettigheter ser ut til å være forbeholdt dem som støtter regimets politikk. Skal ikke et land som kaller seg demokratisk bedømmes etter hvordan de behandler opposisjonen? Eller er vi med Grindes kronikk vitne til en form for kulturrelativisme som går ut på at bare et land moderniserer og forbyr skikker ”vi” finner gammeldagse, så er det ikke så farlig med ytringsfriheten?
Det er en dyp ironi i at landet som blokkerer nettsteder for sine egne innbyggere, skal være vert for et toppmøte om det moderne informasjonssamfunnet. Tunisias opposisjonelle, fangenes familier, kritiske forskere, journalister og forfattere forventer at verden reagerer forut for WSIS og fordømmer den praksisen regimet til president Ben Ali har lagt seg på. Her ligger en utfordring til den nye regjeringen. Tunisia kan gjenvinne noe av sin troverdighet om de før toppmøtet gir amnesti til politiske fanger, innrømmer folk trykke- og forsamlingsfrihet og tillater frie ytringer i nye og gamle medier.
(Denne kronikken sto på trykk i Dagbladet søndag 16.10.05)
