Honorary members
PEN Norways’s honorary members are persecuted authors, journalists and bloggers that we continue to support.
PEN Norway appoints honorary members from persecuted writers, where we commit ourselves to following their case particularly closely. It is the Writers in Prison Committee that follows up the honorary members, and protests against the authorities when they are threatened.
PEN Norway has seven honorary members from five different countries. The seven have been threatened or persecuted in their own country for a long time, or are regularly in danger.
İlhan Sami Çomak, Tyrkia
Da den 21 år gamle tyrkiske geografistudenten Ilhan Çomak i 1994 ble arrestert i forbindelse med en fredelig demonstrasjon mot den tyrkiske regjeringens behandling av kurdere, ante han lite om hva som ventet. I dag, 26 år seinere, sitter han fortsatt fengslet på en livstidsdom. PEN International og andre organisasjoner, grupper og enkeltpersoner over hele Europa har gjennom årene appellert innstendig til tyrkiske myndigheter om at han må settes fri, men de taler for døve ører. Ilhan Çomak er fortsatt innesperret.
Tidlig i fangenskapet begynte Çomak å skrive poesi. Flere av diktene har blitt oversatt til engelsk av den walisiske poeten Caroline Stockford, som også er Norsk PENs Tyrkia-rådgiver. Til sammen har han utgitt åtte bøker. De viser et språklig talent på sjeldent nivå.
I mars 2020 skrev Çomak brev til alle som hadde støttet kampanjen for hans løslatelse, der han reflekterte over hva det for ham som 47-åring vil si å ha sittet innesperret mer enn halve livet. Det er slående hvor lite hat og bitterhet denne teksten utsondrer. Snarere er det en utstråling av energi som formidler en uangripelig og ukuelig fascinasjon over livets små og store undere, samt en lengsel etter igjen å få komme ut og ta del i dagliglivet. Som han sier: ”Jeg lengter etter å se vinmarker i blomstring, jeg lengter etter å komme ut i gater der barn klatrer over hagemurer for å skulke skolen, jeg lengter etter elver som renner ut av kartene.”
En slik styrke, motstandskraft og forestillingsevne skaper stor poesi.
Øivind Hånes, leder av Norsk PENs Komité for Fengslede Forfattere
Ilham Tohti, Kina
Ilham Tohti.
Den uigurske økonomen og skribenten Ilham Tohti (f. 1969) har i mange år vært en skarp kritiker av forskjellsbehandlingen den muslimske minoriteten han tilhører er utsatt for i Kina. Han har tatt til orde for samarbeid mellom sentrale myndigheter og regionale minoriteter.
I 2006 grunnla han nettstedet uighurbiz.net for å fremme forsoning mellom uigurer og Kinas majoritetsbefolkning. I januar 2014 ble Tohti arrestert, og senere dømt tid fengsel på livstid, for angivelig «separatisme».
I april samme år ble han, til skarpe protester fra kinesiske myndigheter, tildelt PEN/Barbara Goldsmith Freedom to Write Award for sitt langvarige engasjement.
I 2020 utnevnte Norsk PEN Ilham Tohti til æresmedlem i Norsk PEN.
Alexander Leborg, medlem av Norsk PENs Komité for Fengslede Forfattere
Narges Mohammadi, Iran
Narges Mohammadi.
Narges Mohammadi (født 21. april 1972) er visepresident for Defenders of Human Rights Center i Iran. Hun er utdannet fysiker, men best kjent som journalist og menneskerettighetsforkjemper. Hennes innsats for kvinners rettigheter og kampanje mot dødsstraff, er blitt anerkjent internasjonalt, og Mohammadi har mottatt den italienske Alexander Langer-prisen, den svenske Per Anger-prisen og Menneskerettighetsprisen til den tyske byen Weimar.
Som student i fysikk ved Imam Khomeini University i Qazvin på 90-tallet, var Narges Mohammadi engasjert i studentpolitikk og deltok aktivt i flere studentbevegelser. Hun var en av grunnleggerne av en studentorganisasjon kalt Tashakkol Daaneshjooei Roshangaraan (Organization for Enlightning Students). Det var i løpet av studentårene at Mohammadi først ble kjent med undertrykkelse: først ble hun utestengt fra å praktisere sin hobby, fjellklatring. Senere ble hun arrestert to ganger for å jobbe på den reformvennlige Mohammad Khatamis valgkampanje i 1997.
Mohammadi skrev for flere reformistiske magasiner og aviser, som alle ble stengt av domstolene. Det velkjente tidsskriftet Payaam-e Hajar, som særlig fokuserte på kvinners rettigheter, var spesielt viktig. I 1999 giftet hun seg med Taghi Rahmani, en pro-reform journalist som ble arrestert kort tid etter ekteskapet. De har to tvillingbarn, Ali og Kiana.
I 2003 ble hun med i Defenders of Human Rights Center grunnlagt av Nobelprisvinneren Shirin Ebadi. Der hjalp hun med å dokumentere brudd på menneskerettigheter, hun kjempet mot dødsstraff, samt hjalp aktivister, politiske fanger og deres familier. I 2008 ble hun president for arbeidsutvalget til Nasjonalt råd for fred i Iran, en paraplygruppe som fremmer menneskerettigheter.
De iranske myndighetene beordret Narges å stoppe arbeidet sitt som menneskerettighetsaktivist og ila henne utreiseforbud i 2009. Hun overholdt imidlertid ikke denne ordren, og hennes mot kostet henne friheten; hun ble arrestert og plassert i isolasjon. Hun ble dømt til 11 års fengsel for å være en trussel mot nasjonal sikkerhet. Mens hun var i fengsel, kåret Amnesty International henne til en av de tolv viktigste personer innen menneskerettighetsarbeid. Mohammadi ble løslatt i 2012 av medisinske årsaker, da hun hadde utviklet delvis muskellammelse, en nevrologisk tilstand.
Det var også i 2012 at mannen hennes dro til Frankrike da regimet ble mer og mer fiendtlig overfor menneskerettighetsaktivister. Narges har imidlertid alltid nektet å forlate Iran og hevdet at hun vil gjøre en bedre jobb som forsvarer av menneskerettighetene dersom hun ble i landet. I 2015 ble Narges arrestert igjen, denne gangen anklaget for å «samarbeide med ISIS», «spre propaganda mot staten», «begå forbrytelser mot nasjonal sikkerhet», og tilhøre en ulovlig organisasjon, gruppen Legam, en menneskerettighetsbevegelse som kjemper for avskaffelse av dødsstraff. I 2016 ble hun funnet skyldig og fikk en 16 års fengselstraff.
Ikke bare mistet hun sin frihet, hun ble også nektet helsetjenester og tilgang til sin familie. Hun startet en sultestreik for å få lov til å snakke på telefon med sine barn, som bor hos sin far i Frankrike. Som resultat ble hun tilkjent en ukentlig telefonsamtale.
Narges’ imponerende tapperhet og ønske om å fortsette sine aktiviteter til tross for år med forfølgelse, kan forundre de som kjenner hennes historie. I et brev fra april 2017 forklarer Narges Mohammadi selv hvorfor og hvordan hun fortsetter å kjempe: «Folk med sunn fornuft og de som tørster etter makt, tror at fengsler er steder hvor innsatte går gjennom smerte og lidelse for å omvende seg og komme tilbake til samfunnet. De innser ikke at når smerte blir påført ved å frarøve en idealist hennes frihet, gjør det henne mer bestemt.»
Can Dündar, Tyrkia
Can Dündar.
Can Dündar er født 1961 i Ankara og jobber som journalist, spaltist og dokumentarist. Etter å ha fullført studiene i journalistikk i Ankara, fikk Dundar en mastergrad fra London School of Journalism, og en Ph.D. i statsvitenskap fra Middle East Technical University i Ankara.
I tillegg til sitt arbeid som journalist, har Dündar utgitt over 20 bøker, produsert utallige tv programmer, og har skrevet og bidratt til filmmanus og dokumentarer, spesielt Mustafa (2008), om livet til den tyrkiske lederen Mustafa Kemal Atatürk, som Dündar skrev og regisserte.
Dündars primære bidrag har imidlertid vært hans urokkelige engasjement for en streng journalistikk, som ikke-unnskyldende krever ærlighet, åpenhet og ansvar fra regjeringen og politiske partier. Det er akkurat denne dedikasjonen, som dessverre har brakt ham i konflikt med Erdoğan-regimet – en situasjon som gjorde at Dündar på et tidspunkt var tvunget til å velge mellom ytringsfrihet og sin egen frihet.
Dündar har bidratt til ulike trykte publikasjoner gjennom årene, inkludert Hürriyet, Nokta, Sabah, og Milliyet, før han i februar 2015 ble utnevnt til redaktør i sentrum-venstre avisen Cumhuriyet. I januar 2014 fremkom det bevis for at lastebiler fra det tyrkiske nasjonale etterretningsbyrået (MİT) som ble stoppet ved den syriske grensen, sendte ulovlig våpen til syriske opprørere. Publikasjonen av saken i mai 2015 gjorde umiddelbart Dündar og lederen for avisens Ankara-byrå, Erdem Gül, som hovedmål i for et regime som i økende grad forverrer pressens frihet.
President Erdoğan sendte inn en individuell kriminell anklage mot Cumhuriyet; som et resultat ble Dündar og Gül arrestert i november 2015 i Istanbul og anklaget for spionasje, innsamling og avsløring av statshemmeligheter og for å ha støttet en væpnet terrororganisasjon. Dündar og Gül tilbrakte over 90 dager i fangenskap uten dom, inkludert perioder i ensom isolasjon, og selv om de to journalistene ble frigitt i slutten av februar under en konstitusjonell rettsavgjørelse, førte anklage til slutt til en dom den 6. mai 2016 hvor Dündar ble dømt til redusert 5 års og 10 måneders fengsel, og Gul ble dømt til 5 år. Denne forferdelige avgjørelsen ble umiddelbart etterfulgt av en like drastisk begivenhet: et attentatforsøk på Dündar samme dag, på trappene til rettssalen, hvor hans kone, Dilek, hjalp til med å fange skyteren.
I august 2016 gikk Can Dündar av som sjefs-redaktør for Cumhuriyet, selv om han fortsatt var aktiv som spaltist, og utrettelig i sitt personlige og profesjonelle arbeid for å beskytte pressens frihet i Tyrkia. Gjennom forfølgelse, arrestasjon, fengsling, rettssak og anke holdt Dündar fast på sin posisjon for å forbli i Tyrkia, for å kjempe innenfra dets grenser for å bevare medieintegriteten og beskytte landets rett til en fri presse. Nå, mens Dündar har blitt løslatt i påvente av anken, har han forlatt Tyrkia for øyeblikket, forferdet og overbevist om at han ikke vil kunne motta en rettferdig rettssak under dagens regime. Dündar har uttalt at «unntakstilstanden blir brukt som et påskudd for å kontrollere domstolene», og som sådan vil det være svært lite sannsynlig at han får en rettferdig, upartisk eller offentlig høring, som gir veldig lite håp om at dommen kan oppheves.
Det allerede fientlige klimaet for dissidenter og opposisjon i Tyrkia ble eksponentielt forverret av kuppforsøket i juli 2016. Reporter uten grenser (RSF) navngir Tyrkia som «verdensledende i å fengsle journalister», og deres verdenspressefrihetindeks for 2016 rangerer landet som 151 av 180. Organisasjonen rapporterer: «I den drakoniske nødsituasjonen som er pålagt etter det abortive kuppet, har myndighetene lukket mer enn 100 medier for kritikk av regjeringen, plassert 42 journalister i midlertidig frihetsberøvelse og forbudt mange andre fra å reise til utlandet».
Våren 2016 kom utgivelsen av Vi er arrestert: En journalists notater fra et tyrkisk fengsel, Dündars redegjørelse for Cumhuriyets beslutning om å publisere den kontroversielle historien, og hans påfølgende arrestasjon og fengsling og de sosiale og politiske hendelsene som førte til og etterfulgte det mislykkede kuppet i juli.
I mars 2016 arrangerte Norsk PEN en demonstrasjon utenfor Stortinget til støtte for Dündar, Gül og flere andre fengslede eller truede journalister i Tyrkia, slik som Aslı Erdoğan. På dette tidspunktet kunngjorde Norsk PEN sin beslutning om å oppta Can Dündar som æresmedlem i anledning av hans monumentale bidrag til beskyttelse av ytringsfrihet og menneskerettigheter, særlig i møte med alvorlig forfølgelse, trusler og fengsel.
Dündar har også blitt hedret med International Press Freedom Award (Utvalg for beskyttelse av journalister, CPJ, 2016) og Prize for the Fredom of Future of the Media (sammen med Erdem Gül, Leipzig Media Foundation, 2016). Cumhuriyet mottok også Reporters without Borders-prisen i mediekategorien for 2015.
Kanskje Dündars fortjeneste er best uttrykt i ordene til Jennifer Clement, leder for PEN International:
«Can Dündar tilhører den eliten av ekstraordinært modige journalister som risikerer alt, slik at verden kan få vite sannheten.»
Aslı Erdoğan, Tyrkia
I 2016 ble prisvinnende forfatter, spaltist, og menneskerettighetsaktivist Aslı Erdoğan utnevnt som æresmedlem i Norsk PEN. I kjølvannet av Erdoğans nylige arrestasjon i Tyrkia, ønsker Norsk PEN å hedre henne for over et tiår med utrettelige bidrag innen litteratur og aktivisme.
Erdoğan er opprinnelig utdannet i fysikk fra Bogazici University, og har jobbet som partikkel fysiker ved CERN i Genève før hun startet en fruktbar og produktiv karriere som forfatter. Med utgivelsen av sin første roman i 1994, Kabuk Adam (Crust Man), etablerte Erdoğans raskt sin litterære tilstedeværelse, og etterfølgende verk som The City in Crimson Cloak, Miraculous Mandarin og Wooden Birds har ført til en rekke premier og anerkjennelser både i Tyrkia og i utlandet. Erdoğans verker har blitt oversatt til mer enn femten språk, og hennes nyeste roman, The Stone Building, mottok Tyrkias mest prestisjetunge litterære pris (Sait Faik) i 2010
Som forfatter av skjønnlitteratur, er Erdoğan et eksempel på allsidighet, og hennes samlede arbeider omfatter poesi, poetisk prosa, flere korte romaner og noveller, og syv romaner. Kanskje enda mer imponerende er imidlertid Erdoğans produktive karriere som journalist og spaltist, og hennes engasjement som aktivist; hun har publisert over 200 artikler og forsvart feminisme, etnisk likestilling, ikke-diskriminering og ytringsfrihet, Aslı Erdoğans siste og kontroversielle bidrag stammer fra hennes stilling som spaltist, symbolsk redaktør og rådgivende styremedlem i den pro-kurdiske opposisjonelle dagsavisen Özgür Gündem.
I kjølvannet av det mislykkede militærkuppet 15. juli i Tyrkia, førte en rettskjennelse til en tvunget nedleggelse av Özgür Gündem, og etter en politiaksjon den 16. august ble Asli Erdoğan tatt i forvaring sammen med tjue andre journalister og ansatte. Erdoğan ble arrestert den 17. august, og har siden blitt belastet med “medlemskap i en terrororganisasjon” og “undergrave nasjonal enhet”.
Et internasjonalt opprør har blitt reist i protest mot fengselsforholdene under hvilket Aslı Erdoğan holdes. Erdoğan lider av astma, diabetes og kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS), og under interneringen har hun blitt nektet nødvendig medisinering, legehjelp og til tider frisk luft og vann. Nylige innvendinger mot arrestasjonen hennes har blitt overstyrt av Istanbuls domstoler, og Erdoğan fortsetter å avvente rettsaken i fengselet under de beklagelige forholdene.
Effektene av det mislykkede kuppet i juli, og den påfølgende unntakstilstanden erklært av president Recep Tayyip Erdoğan, har resultert i økt undertrykkelse av ytringsfriheten i Tyrkia, og skaper mer brennstoff til en brann i et miljø som allerede var fiendtlig innstilt til politisk dissens. Aslı Erdoğan, som mange av hennes kolleger, fortsetter å bli forfulgt for sin kamp for fritt å kunne uttrykke seg.
Gjennom år med tapte jobber, svertekampanjer, og politisk og sosialt eksil, har Aslı Erdoğan holdt seg urokkelig i sine overbevisninger og forsvar for menneskerettighetene. Som en langvarig venn, støttespiller og medlem av PEN, fungerte Erdoğan som den tyrkiske representanten for PEN Internationals Komité for fengslede forfattere fra 1998 til 2000, samt å være en ICORN fribyforfatter i Krakow, Polen. I 2005 skrev det franske litermagasinet Lire, Erdoğan som en av «50 mest lovende av morgendagens forfattere». Norsk PEN er stolt av å oppta Aslı Erdoğan som æresmedlem, da vi fortsetter å håpe på hennes løslatelse og opphøret av Tyrkias angrep mot ytringsfriheten.
Edward Snowden, USA
Edward Snowden.
Joseph Edward Snowden was born in 1983. A system administrator and computer security expert, Snowden has become the most well-known whistleblower after he disclosed that the American government had been illegally monitoring the internet and collecting data of millions of users, including those of private citizens and public offices. Besides the direct involvement of the American government, Snowden also demonstrated that several companies collaborated with the National Security Agency (NSA) in this massive surveillance operation. Such scheme represents a high threat to freedom of expression and privacy on the internet, and Snowden brought the case to light in order to defend these basic rights.
A high school drop-out, Snowden rose quickly working with computer security systems for the American Government and public contractors. He studied computers at Anne Arundel Community College in Arnold, in Maryland, and also spent four months training for the Army Reserves, though he did not complete his training due to an injury.
He started working at the university of Maryland’s Center for Advanced Study of Language as a security guard at, but shortly after that he started working with IT for the CIA. He left his work, but continued working to the American government through various private contractors that provided services to the NSA. It was during this times between 2006 and 2012, approximately, that he saw how far the NSA reached and was willing to reach in terms of surveillance, national and international, under the pretext of keeping the United States safe from terrorist attacks.
Snowden spent a great deal of time collecting data and building a dossier about the case. His idea was to blow the whistle in order to let the people decide if they agree to that surveillance operation or not. He was working at an NSA base in Hawaii when he took a medical leave and flew to Hong Kong, from where he could not be extradited. Ha had also contacted journalist Glen Greennwald and documentarist Laura Poitras and revealed to them the scheme. Snowden exposed not only what the NSA had performed until that moment, but their plans to expand their surveillance.
The first story about the case was released on 6th June 2013 and his identity was disclosed, under his request, on 9th June. On 21st June he was formally accused by the U.S. Department of Justice of theft of government property and of violating the Espionage Act of 1917. His passport was revoked while he was in Moscow, and though his final destination was Ecuador, he had to remain in Russia. Later he was granted asylum in Russia, where he is still living, as he has not received the pardon from the American government.
Edward Snowden has become a voice for free speech and privacy, and the ethical use of the internet, and has collected several prizes for his disclosure. Though many may consider him a traitor, his attitude demonstrates, in fact, how much he believes in the American Constitution, of which he kept a copy on his desk while working for the NSA. Since the First Amendment ensures the right to freedom of expression, he could not “in good conscience allow the U.S. government to destroy privacy, internet freedom and basic liberties for people around the world with this massive surveillance machine they’re secretly building”.
In 2016, Edward Snowden was awarded the Ossietzky Prize, PEN Norway’s award for extraordinary efforts for freedom of expression.
Khadija Ismayilova, Aserbajdsjan
Khadija Ismayilova.
Khadija Ismayilova (f. 27. mai 1976) er en gravejournalist og radiovert fra Baku, Aserbajdsjan. Etter å ha blitt uteksaminert fra Baku State University med en grad i filologi i 1997, fortsatte Ismayilova å bygge sin karriere innen journalistikk, og jobbet for ulike utenlandske og lokale medier. Fra 2008 til 2010 jobbet hun som leder for den aserbajdsjansk tjenesten til Radio Free Europe / Radio Liberty (RFE / RL), og fortsetter å rapportere og kringkaste for den.
I de siste årene har Ismayilova fokusert sin undersøkende innsats på å avdekke korrupsjon og økonomiske misbruk blant høytstående embetsmenn i Aserbajdsjan, blant annet president Ilham Aliyev og hans familiemedlemmer. Ismayilovas fryktløse forsøk på å holde Aliyev-regimet ansvarlig, og innføre åpenhet om den finansielle rapporteringen av Aliyevs enorme rikdom, gjorde henne til et mål for det som mange ser som en statsstøttet gjengjeldende drittkampanje. Siden 2012 har Ismayilova blitt ondskapsfullt utsatt for trakassering, trusler, overvåkning, utpressing, brudd på personvernet (inkludert å få intime detaljer og opptak delt på nettet), og forsøk på å bringe henne til taushet både personlig og profesjonelt.
I januar 2013 ble Ismayilova arrestert for å fredelig protestere, og ved å nekte å betale den påfølgende boten ble hun dømt til 220 timers samfunnstjeneste. Ismayilova forutså dessuten sin senere arrestasjon, som til slutt skjedde 5. desember 2014. Hun ble anklaget for å oppfordre en kollega til å forsøke selvmord, og disse anklagene ble senere utvidet til å omfatte skatteunndragelse, økonomisk underslag, maktmisbruk og ulovlig forretningsvirksomhet. Ismayilova, hennes familie, og hennes advokat Fariz Namazli hevder at disse anklagene var fabrikasjoner laget av staten, oppfunnet som et middel til å fengsle henne og diskreditere hennes rapportering. Mye av Ismayilovas undersøkelsesarbeid ble senere bekreftet av Panama-papirene, og i stedet for å stilne journalistiske stemmer, tjente hennes arrestasjon bare til å fyre opp under både lokal og internasjonal glød og støtte for hennes arbeid, med fornyet fokus på anti-korrupsjon, så vel som internasjonal forakt for Aserbajdsjans straffrihet for forbrytelser mot journalister.
Til tross for endringer i statens anklager i september 2015 ble Ismayilova funnet skyldig og dømt til syv og et halvt år i fengsel. PENs internasjonale president Jennifer Clemet fremhevet at «den forferdelige behandlingen av Khadija Ismayilova av aserbajdsjanske myndigheter er symptomatisk for en ubarmhjertig nedbrytning av journalister og ytringsfrihet i landet de siste årene». Journalister, forfattere, kunstnere og NGO-tungvektere samledes rundt Ismayilova med meldinger og handlinger til støtte for henne. I januar 2016 kom PEN International, ARTIKKEL 19, Internasjonal Media Support (IMS), Komiteen for beskyttelse av journalister (CPJ) og Det internasjonale partnerskapet for menneskerettigheter sammen for å sende inn en tredjepartsintervensjon på vegne av Ismayilova til Den europeiske menneskerettighetsdomstol. Videoer, tweets, brev, facebook-innlegg og støttekampanjer strømmet inn til Aserbajdsjan og krevde rettferdighet og frihet for den fengslede journalisten, og til slutt 25. mai 2016 ble Ismayilova løslatt, i tide til å feire sin 40-årsdag bare to dager senere.
Selv om Ismayilovas løslatelse var en velkommen utvikling, er hun langt fra å være virkelig fri. Hun har nå en tre og et halvt års betinget fengselsdom, og begrensningene i hennes prøveløslatelse forbyr henne fra å reise utenlands i fem år uten myndighetenes tillatelse, og fastsetter at hun må bo i Baku. På mange måter forblir Ismayilova en fange i sin egen by, mens myndighetene i Aserbajdsjan hele tiden forsøker å stilne henne. Ismayilova fortsetter sitt arbeid som radiovert og journalist, og nekter å la seg skremme, selv med risiko for å havne i fengsel igjen, og forsøker å myndiggjøre avvikende stemmer rundt om i verden ved å bruke sin egen til å avdekke korrupsjon.
Ismayilova har blitt anerkjent for sine prestasjoner ved å motta flere internasjonale priser, inkludert Journal of Journalism Award (International Women’s Media Foundation, 2012), PEN / Barbara Goldsmith Freedom to Write Award (2015), Anna Politkovskaya Award for Rapportering om Korrupsjon (2015), Alison Des Forges-prisen for ekstraordinær aktivisme (Human Rights Watch, 2015) og UNESCO / Guillermo Cano World Press Freedom-prisen (2016). Norsk PEN og Writers in Prison Committee inkluderer stolt Khadija Ismayilova blant våre æresmedlemmer.
