Hviterussland, februar 2005
Rapport. Norsk PENs delegasjonsreise til Hviterussland 15-20 feb 2005.
Deltakere:
Alf B Glad, Anne Oterholm, Ann-Magrit Austenå, Rune Ottosen, Anders Heger. Janne Kjellberg fra NRK fulgte delegasjonen som observatør.
Bakgrunn:
Situasjonen i Hviterussland har lenge stått i internasjonale menneskerettighetsorganisasjoners søkelys. Kontrollen over media og det sivile samfunn er blitt gradvis skjerpet siden Aleksandr Lukashenkos maktovertakelse i 1994. I utgangspunktet valgt med solid flertall under en grunnleggende demokratisk forfatning, har presidenten gjennom stadige folkeavstemninger og grunnlovsendringer, manipulering av media og etter hvert åpenbart valgfusk samlet mer og mer makt i egne hender, inntil han i dag fremstår som en autokrat med tilnærmet ubegrenset makt.
Innsjerpingen av medielovene i 1999 som ble fulgt av represalier mot pressen og stengningen av flere uavhengige medier, samt fire høyt profilerte opposisjonelles ’forsvinning’ samme år og året etter, representerer viktige steg på veien mot etableringen av Hviterussland som et totalkontrollert samfunn. I dag forberedes en ny og strengere medielov, samtidig som Lukashenko bereder grunnen for ytterligere en presidentperiode fra 2006 – i praksis et skritt mot livslangt presidentskap.
Norsk PEN har hatt høy oppmerksomhet mot landet siden 1996, da det ble opprettet permanente forbindelseslinjer mellom de skandinaviske PEN-klubber og hviterussisk PEN[1]. Årets reise var gjennomført i samarbeid med Det norske menneskerettighetshuset, som sto som medarrangør av konferansen The European Convention for the Protection of Human Rights and Fundamental Freedoms. The Belarusian Experience: Problems and Perspectives 18-19 februar. Delegasjonen deltok på konferansen. (For et referat fra denne, se Recommendations to increase human rights standards in Belarus, www.humanrightshouse.org/dllvis5.asp?id=2980)
Møter med enkeltaktører og institusjoner:
Møteplanen er satt opp med hjelp av Hviterussisk PEN og journalistorganisasjonen BAJ
BAJ – det (ikke-statlige) hviterussiske journalistforbundet.
Møtet ledet av forkvinne Zhanna Litvina. Forøvrig deltok en serie tillitsvalgte og øvrig tilknyttede, heriblant styremedlem Aliaksandar Starykievich (redaktør for “SALIDARNASC”), Mikhail Pastuhou (leder for ”BAJ Law Center for Media Protection”) og viseformann Andrei Bastunets.
Møtet ble holdt i BAJs lokaler.
BAJ gir inntrykk av å være det viktigste ressurs- og koordineringssenter i medie- og ytringsfrihetsspørsmål. I det alt vesentlige er medlemmene hentet fra uavhengige media (5-10% av medlemmene er fra statsmedier), de oppgir å ha medlemmer fra til sammen 160 forskjellige medieinstitusjoner.
Organisasjonen er ikke bare en interesseforening, men et kompetansesenter (blant annet med en betydelig juridisk avdeling og et utdanningsprogram for journalister), et nettverk og en overvåker av situasjonen for de uavhengige medier. De presenterer seg selv slik: «Belarusian Association of Journalists» (BAJ) was set up in 1995. BAJ is a non-governmental non-profit organisation, aiming to ensure freedom of speech and rights of receiving and distributing information and promoting professional standards of journalism.[2]
Alle etermedier er statskontrollerte. Kun omtrent 10% av befolkningen har internettilgang. Opposisjonelle røster må altså i hovedsak støtte seg til aviser og magasiner. Disse er underlagt en serie mer og mindre subtile kontrollmekanismer, og en medielov som setter klare begrensninger for muligheten til frie, politisk meningsytringer (se under).
Den statlige kontroll over opposisjonen har blitt jevnt strammere fra Lukashenkos maktovertakelse i 1994. Årstallene 1999 (innføring av ny medielov – se under) og 2001 (siste presidentvalg) representerer sentrale skritt på veien mot en total pressesensur. Flere av våre informanter ga utrykk for at vi nå står foran en tredje fase, der grepet vil bli ytterligere strammet.
Kvantitativt får man et bilde av situasjonen ved å se på antallet utgivelser. Ved siste presidentvalg (2001) hadde Hviterussland 1492 periodiske publikasjoner (magasiner, blader og aviser). I dag er tallet 262. Imidlertid er det kun 20 av disse som er uavhengige utgivelser med en mer eller mindre tydelig politisk profil, altså hva man kan kalle alternative røster. Så sent som i 2003 var tallet 50. (Proporsjonene kommer til uttrykk ikke bare i antall medier, også i opplagstall. Den største statskontrollerte avisen Sovietskaya Byelorussia har et opplag på en halv million daglig. Til sammenlikning har den største uavhengige 30 000)
Disse paragrafene ble først tatt i bruk mot journalister som skrev kritiserende artikler om Lukashenko s kandidatur ved gjenvalget i 2001: Mikola Markevich og Paval Mazheika fra Pahonya og Viktar Ivashkevich fra Rabochy. Loven har også vært brukt til å stenge enkeltaviser, som Nasha Svaboda. I tillegg kastes redaksjonene ut i ørkesløse rettsprosesser som sluker alle deres ressurser. I forbindelse med lokalvalgene i 2003 fikk for eksempel ukeavisene Vecherny Stolin og Provintsyyalka i Brest midlertidig trukket tilbake sin bevilling, og var i praksis bundet opp i rettssystemet i et helt år [5].
Den statlige kontroll over de selvstendige medier utøves likevel i det vesentligste via økonomiske og administrative grep:
* All virksomhet i Hviterusland må være registrert og ha offentlig godkjenning for driften. Denne kan trekkes tilbake, midlertidig eller permanent. Fra 2001 har dette rammet de fleste frie medier i landet.
* Staten kontrollerer distribusjonsleddet, dvs kiosker og andre utsalgssteder. Dette er kan hende den viktigste kontrollmekanisme over de medier som fremdeles klarer å drive, og den vesentligste hindring i å nå ut til større grupper. I den senere tid har dette nådd absurde proporsjoner, enhver som driver et utsalgssted der trykte medier omsettes, må levere en oversikt over vareutvalget til den lokale ”ideologiske komité”, som godkjenner sammensetningen av publikasjoner.
* De uavhengige medier er underlagt helt andre økonomiske vilkår enn statsmediene, både hva angår trykkpriser, husleie og distribusjonsavgifter.
* Den offentlige godkjenning for kommersiell (privat) drift gjeller all virksomhet. Herunder også utleie. Den som leier ut til en medieredaksjon er mao også avhengig av slik godkjenning, og myndighetene har således en ny måte å ramme mediedrift på. De kan f.eks. tvinge utleier til å øke leien, og – om virksomheten har mistet sin bevilling midlertidig – kan de sørge for at de står uten lokaler ved oppstart igjen.
* I tillegg til den reelle kontrollen dette gir myndighetene over mediene, fører det selvfølgelig til en ekstremt høy grad av selvsensur – for i det hele tatt å ha muligheten til å komme ut, sørger avisene for å skrive på riktig side av loven.
Myndighetenes medieovervåking har også, i tillegg til bruk av juridiske, administrative og økonomiske virkemidler, blitt mer åpenbart ideologisk motivert. I 2003 ble Lukashenko s statsideologi formalisert og publisert (delt ut til alle offentlig ansatte). Denne ideologien bygger på tre elementer: Sterk presidentmakt, sterk statlig økonomisk kontroll over næringsvirksomhet og sosial sikkerhet for borgerne. Med en slik definert ideologisk plattform for staten, har presidenten tatt samfunnet et vesentlig skritt nærmere den historiske sovjetsosialismen (selv om det finnes vesentlige forskjeller, blant annet tilstedeværelsen av en privat sektor, og fremdeles et visst – om en lite – spillerom for opposisjon).
Under møtet fremmet Zhanna Litvina, på vegne av BAJ, ønske om støtte fra Norsk PEN og Menneskerettighetshuset til en hviterussisk journalistpris til årets ’most prominent’ journalist fra den uavhengige pressen.Det hviterussiske kollegium.
Uavhengig undervisningsinstitusjon på ”høyskolenivå”.
Møte med leder (”rektor”) Ales Ancipienka.
Møtet ble holdt på PEN-senteret.
Kollegiet er et slags fritt universitet. De kan ikke tilby offisiell utdannelse, men gir kurs på universitetsnivå innen humaniora, for øyeblikket konsentrert om tre fagområder: Journalistikk, moderne historie og filosofi/litteratur.
Etablert i 1997, har gitt undervisning fra 1998. Målsetningen er å være dels en undervisningsinstitusjon, dels ”a forum for public lectures and discussions, a place for intellectual, cultural and artistic dialogue, contact and cooperation with colleagues from East, Central and West European countries.”[7] I tråd med dette holdes kurs som kvalifiserer til “Supplementary Bachelor/Master’s degree training”, åpne (men ikke offentlige) diskusjonsmøter og foredrag, samt utvikling av analyser, artikler og akademiske utredninger. Institusjonen har til enhver tid rundt 30 elever fordelt på 3 klassetrinn.
I og med at de driver uten offentlig registrering kan de ikke legges ned av myndighetene (som aldri har anerkjent at de er opprettet). Men det legger også begrensninger på hvor langt de kan gå i sine aktiviteter.
Kollegiet beskriver ambisjonen som å legge grunnlaget til rette for en demokratisk utviklingen når omslaget kommer, ved å skolere ungdommen til demokratisk tenkning og å bygge opp en hviterussisk identitet.
Til det siste kommer et fokus på hviterussisk historie, og ikke minst: Språk.
Den hviterussiske språksituasjonen er høyst politisert. Den overveldende majoritet av befolkningen (anslagsvis 80%) betrakter hviterussisk som sitt morsmål. Til tross for dette er det kun 36% som bruker det som dagligspråk. Offisielt er de to språkene likestilt, etter referendum i 1995. Etter Lukashenko s overtakelse har administrasjonen og presidenten selv åpenlyst favorisert russisk, i praksis er hviterussisk et undertrykket språk. For ti år siden hadde 50% av skoleelevene hviterussisk som undervisningsspråk. I dag er det offisielle tallet 30%, reelt ligger det mye lavere.
Noe av grunnen til at språkspørsmålet er blitt så sentralt, ligger i Lukashenko s politiske strategi: Å bygge en nasjonal identitet rundt sitt eget parti (og seg selv), og en utenrikspolitisk allianse med Russland, bygget på restene av den gamle USSSR-tankegangen. Ancipienka (og formodentlig flere med ham) betrakter Hviterusland som Vestens yttergrense mot øst, ikke omvendt. I det aspekt blir forskjellen på de to språk vesentlig.
I dag er situasjonen at rundt halvparten av befolkningen (stort sett den eldre garde) ønsker seg tilbake til en eller annen form for allianse eller tett samarbeid med Russland. Den andre halvparten ønsker en tettere tilknytning til Europa, dvs EU.
Uansett er nasjonsbygging og utvikling av en sterk nasjonalidentitet sentrale elementer i mye opposisjonell aktivitet.
Uavhengig undervisningsinstitusjon på grunnskolenivå.Møte med leder Uladzimir Kolas
Møtet ble holdt i en av flere private leiligheter brukt til undervisning.
Som kollegiet er det humanistiske lyseum en utdanningsinstitusjon som i utgangspunktet tilbyr ’vanlig’ opplæring innenfor tradisjonelle demokratiske rammer, men setter sin virksomhet direkte inn i en politisk sammenheng, ved at deres alternativ til det statsstyrte undervisningsapparat bedre forbereder sine elever på den post- Lukashenkoæra alle vet vil komme. Rektoren anslår i dag at rundt halvparten av all høyere undervisning i de offisielle undervisningsinstitusjoner er ’ideologi’.
Etablert i 1989, som et tilbud til foreldre som ville la sine poder få undervisning på hviterussisk språk, og med målsetning om å kunne gi en prestisjetung hviterussisk-basert utdannelse på grunnskolenivå. (Ellers er hviterussisk som hovedspråk i undervisningen stort sett å finne i rurale områder.) Under perestrojkaen hadde de sin glansperiode, med 7 filialer over hele landet, produksjon av egne lærebøker og et jevnt tilsig av nye elever. Ved Lukashenko s maktovertakelse blir skolebøker produsert etter -91 ikke tillat i undervisningen, og det legges en lang rekke hindringer i veien for det private skolevesen.
I 2003 blir skolen forsøkt nedlagt, under henvisning til at de er ’nasjonalister’, og de mister først retten til å gi offentlig godkjente eksamenspapirer, deretter bevilling til drift.
I dag har de rundt 100 elever i alderen 13 til 17 år, og underviser i 18 forskjellige fag. Elevene må gå opp i det offisielle systemet som privatister. De finansieres av skolepenger, og det som noe uklart kalles ’private kilder’. Undervisningen foregår i en rekke lokaler spredt over hele byen, og i og med at de driver uten offentlig godkjenning kan det legges vanskeligheter i veien for utleiere som stiller leiligheter til disposisjon. Skolen har vurdert å flytte til Litauen, og drive derfra som kostskole.
Viasna
Menneskerettighetssenter, fratatt offisiell godkjenning.
Møte med leder Ales Bialacki samt andre representanter for senteret.
Møtet ble holdt i senterets lokaler, en for anledningen ombygget privat leilighet. I og med at senteret for tiden mangler registrering, er dette ikke en offisiell adresse.
Slik BAJ fremstår som den viktigste og mest ressurssterke potensielle samarbeidspartner i medie- og ytringsfrihetsspørsmål, er Viasna tvilløst den viktigste aktøren i spørsmål vedrørende organisasjonsfrihet og sivile rettigheter.
Senteret ble etablert i 1996, opprinnelig som en støtteorganisasjon for arresterte deltakere i den demokratiske opposisjonens demonstrasjoner og deres familier. (Av denne grunn er det opprinelige navnet Viasna-96, ”Vår-96”). I 1999 ble organisasjonen registrert som menneskerettighetssenter, og etablerte seg som et nettverk med 200 medlemmer over hele landet og regionale kontorer i alle større byer, men i 2003 mistet de sin offentlige registrering, angivelig som følge av sitt engasjement i valgovervåkning i forbindelse med presidentvalget samme år. De driver nå uregistrert, hvilket gjør arbeidet vanskelig. De frykter også for å miste sine lokaler.
Omtrent 300 mennesker oppsøker Viasna årlig, primært for juridisk hjelp og rådgivning, samt bistand i spørsmål knyttet til borgernes politiske rettigheter og NGO-arbeid. Senteret driver også opplysningsarbeid og produserer en betydelig mengde dokumentasjon rundt menneskerettighetsspørsmål, organisasjonsfrihet, overgrep og trusler mot individuelle sivile rettigheter og relaterte emner. Mye av dokumentasjonen rundt manipulering av valgresultatet i 2001 ble frembrakt som et resultat av Viasnas observatører. Senteret er samarbeidspartner for det norske menneskerettshuset og den norske Helsinforskomitéen i tillegg til en lang rekke europeiske og internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner.
«The main goal of Viasna is to contribute to development of the civic society in Belarus, based on respect to human rights, described in the Universal Declaration of Human Rights and the Constitution of the Republic of Belarus[8].»
Under samtalen med Bialacki ble det klart at situasjonen i NGO-feltet har mange fellestrekk med tilstanden i pressen, myndighetene har siden 2001 fått lagt ned eller drevet til illegalitet de fleste (og de største) organisasjonene. Viasna ble lukket etter en serie anklager som gikk på formalia og byråkratiske bestemmelser. Dette føyer seg inn i bildet av en stat som driver sitt kontrollapparat gjennom administrative, formelle og økonomiske grep.
Som eksempel ble nevnt demonstrasjonsbestemmelsene; offentlige demonstrasjoner og markeringer er ikke forbudt, men det er et stort byråkratisk apparat å få tillatelse, og de blir – med forskjellige påskudd – plassert i en park langt unna offentlighetens søkelys.
Den statlige kontroll med offentlig opposisjon er i høyere grad indirekte enn direkte; av 30 eksempler på nedsettende tale om myndighetspersoner i fjor, havnet bare 4 i retten. Paragrafene er viktige først og fremst som en trussel. Frykten for represalier og selvsensuren i den hviterussiske befolkningen er blitt et av myndighetenes viktigste styringsredskaper.
Av samme grunn er situasjonen i landet ikke sammenliknbar med den prerevolusjonære fase i det tilstøtende Ukraina (altså oransjerevolusjonen). De to landene har historisk utviklet seg svært likt, båndene mellom de to folkene er tette, og befolkningen i Hviterussland ser naturlig til Ukrania. Men Lukashenko s grep om sitt folk er ulike mye sterkere enn de ukrainske myndighetenes var. «Uansett er det ukrainske valget en viktig hendelse i nyere hviterussisk historie,» sier Bialacki. Og svært mye vil avhenge av den videre utvikling i nabolandet. Forskjellene ligger i samfunnets gjennomsiktighet, opposisjonen har få og begrensede muligheter for å få tilgang på informasjon, og enda større vanskeligheter med å få den spredt. Og frykt og tilbakeholdenhet gjør massemobilisering vanskelig eller umulig. Det er ikke uvanlig å bli utsatt for fjorten dagers svært ubehagelig varetekt for deltakelse i ulovlige demonstrasjoner.
Det hviterussiske PEN-senter.
Møte med formann Liavon Barshcheuski, viseformann Siarzhuk Smatrychenka, samt medlemmer og aktivister, Uladzimir Siuchykau, Mikhas Tychyna m.fl.
Det hviterussiske PEN-senteret, som både er offentlig registrert og besitter et av de beste kontorkompleksene tilgjengelig for eksisterende NGO’s, er dypt integrert i den øvrige menneskerettighetsbevegelsen. En stor del av medlemsmassen er journalister fra selvstendige medier, og organisasjonen driver et tett samarbeid, av og til med forskjellige former for personalunion og opptreden av Tordenskjolds soldater, med både Viasna, BAJ og de uavhengige undervisningsinstitusjonene.
Som selvstendig PEN-senter er det forholdsvis ungt, de første etableringsforsøk ble gjort under perestrojkaen, og i 88-89 ble det permanent etablert. I hele den innledende historie var det tungt støttet av Soros-fondene, inntil disse ble kastet ut av landet i -96(?). I dag har PEN overtatt kontorene etter Soros-fondene, og disse lånes for en stor del ut til andre opposisjonelle organisasjoner. Det er et tiltagende problem at opposisjonelle organisasjoner (registrerte og uregistrerte), mister sine kontorer. I og med at PEN faktisk eier sitt eget husvære, er de på dette punkt i en noe tryggere posisjon.
Også PEN-senteret fokuserer på den gradvise forverring av vilkårene for trykke- og ytringsfrihet som har foregått fra 1996, med særlig vekt på den innstramning som foregår i disse dager. Medielovgivningen og dens praktisering er kommentert over. I tillegg trekker PEN naturlig nok frem situasjonen for uavhengige forfattere og forleggere. Problemet er også her allehånde former for administrative, økonomiske og formelle hindringer som legges i veien for ikkestatlig virksomhet. Flere mindre, selvstendige forleggere opplever for eksempel at deres registrering (som altså er en forutsetning for all kommersiell og offentlig virksomhet, trekkes tilbake i kortere tid (3-6 mnd) i tiden like før lansering. I tillegg lever de, i motsetning til statsforleggeriet, med strenge opplagsrestriksjoner.
I prinsippet kan man publisere fritt opp til 300 kopier. Høyere opplag enn dette krever lisens som forlag. (Av denne grunn er flere av de mindre publikasjoner og oversikter som NGO’er produserer utstyrt med påskriften «printed in 299 copies»). Men det betyr likevel ikke fritt fram for et mikroforleggeri, salg av bøkene er å regne som kommersiell virksomhet, som må registreres. Av denne grunn velger mange forfattere – både innen skjønn- og faktalitteratur – å få sine bøker trykket i Vilnius, Smolensk eller St. Petersburg, og omsette dem via private nettverk. Dette kan selvfølgelig aldri utgjøre et levedyktig alternativ til en levende nasjonallitteratur.
Alle forlag må fornye sine lisenser hvert tredje år, og mens dette tidligere var en ren formalitet, legges det i dag stadig nye hindringer i veien for slik re-registrering. Som eksempel ble nevnt et fagbokforlag som i en leksikografisk bok kalt ‘alle verdens land’, hadde gitt en fremstilling av nyere hviterussisk historie som ikke falt i smak hos enkelte krigsveteraner. De sendte en klage på verket til informasjonsdepartementet, hvilket var nok til at forlagslisensen ble trukket tilbake, boka inndratt og videre publikasjoner stanset. Denne type praksis er ikke bare eksempler på de – ofte lett absurde og Kafka-aktige – trakasseringer all hviterussisk ikkestatlig aktivitet må leve med. Det er de facto en måte å holde kontroll over fremstillingen av virkeligheten, både historisk og i nåtid, i praksis og under dekke av handelsreguleringer, å opprettholde et sannhetsministerium. PEN mener (i likhet med BAJ) å registrere at systemet er blitt mer rigid, og kontrollen over hvilke typer ytringer som tolereres mer bevisst, etter at prinsippene for statsstyrelsen og den offisielle ideologi (se over) ble offentliggjort i 2003.
Også på boksiden oppleves statens faste grep om distribusjonsleddet som en av de viktigste hindringene for utvikling av en fri publisistvirksomhet. Til en viss grad har man – i alle fall fram til nå – kunnet få bøker trykket, men så lenge alt salg enten må gå gjennom statseide kanaler, eller må godkjennes av de lokale ideologiske komiteer, er det vanskelig å få alternative tanker spredt.
Den mengde praktiske problemer, mer og mindre alvorlige trakasseringer, karrierehindringer og reell fare for rettsforfølgelse som åpen opposisjon innebærer, har ifølge PEN ført til at også akademia og kunstmiljøet langt på vei lider av den samme selvsensur og tilbakeholdenhet som man kan finne i deler av presse, offentlig virksomhet, undervisningsvesen og blant vanlige mennesker.
Regionale, uavhengige publikasjoner.
Møte med koordinator Taisa Bandarenka
På PEN-senteret.
Mens det bare finnes 6 uavhengige nasjonale aviser med klar alternativ profil, eksisterer det fremdeles et levende lokalavisnett, selv om det er blitt kraftig desimert. For øyeblikket opererer de med 22 slike publikasjoner, noen få daglige, de fleste ukentlige, noen knyttet til fagforeninger. Opplagene varierer fra 500 til 20 000.
Av disse karakteriserer Bandarenka 10 til 12 som gode, profesjonelle aviser. (Det formaliserte nettverket omfatter 16 publikasjoner) I en region er den uavhengige lokalavisen større enn den tilsvarende statsregulerte. Bare én baserer seg i hovedsak på abonnement (et system som åpenbart ikke er særlig utbredt), alle de øvrige sliter med det samme problemet med statskontroll over distribusjonsleddet, vanskelig tilgang i kiosker og supermarkeder, og ideologisk gjennomgang av vareutvalget på trykte medier.
Den stadig strammere kontrollen over informasjonsstrømmen møter avisene på to nivåer; dels som hindringer i deres egen distribusjon og arbeidsvilkår, dels som vanskeligheter med å framskaffe informasjon.
Nasha Niva
Uavhengig avis. Møte med redaktør Andrej Dynko.
På PEN-senteret.
Dynko, som er en kjent menneskerettighetsaktivist og viseredaktør i Arche, fremsto langt på vei som den av de vi fikk anledning til å møte som kunne presenter den mest gjennomtenkte og reflekterte analysen av Hviterusslands situasjon, både med henblikk på pressefrihet og demokratiutvikling.
Han la vekt på myndighetenes dyktige spill med den selvstendige pressen:
– På den ene side tillates tilstedeværelsen av en uavhengig presse. Denne holdes riktignok liten. Og på grunn av forskjellige hindringer i produksjons- og distribusjonsleddet sørger man for at den er vanskeligere tilgjengelig, dyrere og mer forsinket nyhetsmessig enn de store statsavisene.
– På den annen side holdes etermediene, radio og tv-kanaler både nasjonalt og lokalt, under absolutt kontroll.
Dette er uttrykk for hva Dynko kaller et ‘moderne og sofistikert diktatur[10]’, der kontrollen over media er ikke er styrt ut fra ønsket om total meningskontroll, men hva som er nødvendig for å beholde makten. Den jevne mann og kvinne forholder seg primært til radio og tv som informasjonskilder. På dette punkt sammenlikner Dynko Lukashenko med Berlusconi: Han har skaffet seg, og han sørger for å beholde, ‘control over peoples mind by the use of electronic media’. Tilstedeværelsen av en liten svære med forholdsvis fri uavhengig presse truer ikke denne kontrollen. Om en avis skulle begynne å utgjøre en reell trussel, har myndighetene nok av muligheter til å stenge eller legge den ned.
Det er maksimalt 20% av hviterussere som i det hele tatt forholder seg til de uavhengige mediene, resten leser dem aldri. Også på lesersiden finnes et kontrollerende element: Faste kjøpere av uavhengige aviser må regne med å være registrert hos KGB (Hviterusslands hemmelige politi, som typisk nok har beholdt sitt gamle navn.) Det er ikke på noen måte forbudt, og det er ikke sikkert at en slik registrering vil få følger. Men frykten for at så kan skje, eller muligheten for at det vil kunne virke f eks karrierehindrende, er nok til at det bremser utbredelsen av uavhengige publikasjoner. (Dynko nevner som eksempel at en registrert leser av opposisjonsmedier nok vil kunne bli lærer. Men han vil ha vanskeligheter med å bli rektor.)
Med andre ord: Hviterussland i dag er ikke et totalitært regime. Opposisjon er tillat – så lenge den ikke utfordrer makten. Slik sett virker de uavhengige avisene på ett vis legitimerende for et regime som ellers sliter med legitimitet i Europa.
Selv om Hviterussland og Ukraina langt på vei har fulgt hverandre som skygger opp gjennom historien, har de to statene i dag såpass forskjellige forutsetninger at det er liten grunn til å håpe på at oransjerevolusjonen i Kiev vil kunne utløse noe tilsvarende i Hviterussland. Forskjellene er flere:
– Mens opposisjonen i Ukraina var både strategisk og økonomisk interessant for den lokale overklassen, har motkreftene i Hviterussland måttet støtte seg på utenlandsk støtte (med Soros fond som viktigste enkeltaktør). Dette gir dem mindre troverdighet i befolkningen.
– Det er umulig å utløse en revolusjon uten en samlet, nasjonal identitet, og en mer eller mindre felles nasjonal ambisjon i folket. Og folk har en – etter Europeisk standard – svært svak nasjonal identitet. (Her spiller selvfølgelig også språkspørsmålet inn – se over.) Den vanlige hviterusser vil primært betrakte seg selv som ‘Minsker’, ‘eks-sovjeter’, e.l. Lukashenko har til en viss grad bygget opp en nasjonal identitet rundt seg selv og sitt regime, knyttet til forestillinger om ‘det siste sovjet’, ‘den eneste stat som ikke selger seg til Vesten’, og liknende. Dette har – i forbausende høy grad – virket, særlig i den eldre og rurale del av befolkningen.
– Økonomisk sett har utviklingen for den jevne hviterusser under Lukashenko blitt opplevd som jevnt forbedret. Dette henger sammen med stabile økonomiske vilkår, fordelaktige handelsavtaler, og subsidiert energi fra Russland. Vanlige mennesker har opplevd lagordet ‘det går fremover!’ som sant, hvilket ikke gir grunnlag for massemobilisering mot de ansvarlige maktinstitusjoner.
– Mangelen på en samlende karismatisk opposisjonsleder. Selv om Dynko tørt bemerker at ‘dette er noe som særlig etterlyses i Vesten’, er det selvfølgelig en av hindringene for at opposisjonen klarer å mobilisere en reell, maktutfordrende stemningsbølge som kan legge grunnlaget for et regimeskifte. Forklaringen er enkel: Kandidatene til en slik posisjon blir fjernet lenge før de vil kunne utgjøre en reell trussel.
Salidarnasc er drevet siden 1991, men har vært stengt av myndighetene i perioder. Opprinnelig er det, som navnet antyder, avis sprunget ut av fagforeningene. Avisen er nå uavhengig, men den har fremdeles en klar orientering mot arbeiderklassen, ikke eliten, hvilket gjør den til et særsyn innen floraen av uavhengige aviser. Ganske nøyaktig halve avisen er politiske nyheter og kommentarer, resten er Rampelys: sport, kjendisstoff, tipping, pene damer, etc. Den er tospråklig, inneholder stoff både på russisk og hviterussisk.
Avisen har – for øyeblikket – tilgang på ‘statsavisenes’ distribusjonsnett. På dette punkt ligger de bedre an enn de fleste andre uavhengige medier. Redaksjonen består av fem stykker som til sammen produserer et imponerende profesjonelt avisprodukt.
I 2003 ble en søsteravis stengt av myndighetene. Salidarnasc stilte da sine spalter til disposisjon for avisa, og trykket en hel utgave med innhold fra denne. Med umiddelbar virkning ble trykkeriavtalene de hadde kansellert, avisen fikk en ‘skatteinspeksjon’, og av ble ilagt en betydelig bot for ikke å ha trykket sideantallet i avisens kollofonspalte (en bestemmelse ingen hadde hørt om, og som heller ikke de statseide avisene følger.) Eksempelet er svært typisk for kombinasjonen av juridiske, administratrative og økonomiske grep som brukes mot den uavhengige pressen.
Avisen trykkes nå, som en følge av dette, i Smolensk. Det gjør at dem noe mindre utsatt for overvåking og kontroll, men det fører også til at de er dømt til å være akterutseilt nyhetsmessig.
Redaktør Starykievich var den eneste vi traff som åpent ga uttrykk for at han regnet med at situasjonen for uavhengige medier ville forverre seg, og at han forberedte en periode med illegal undergrunnsdrift. (På dette punktet skilte han seg ganske klart ut fra andre, som varierte over en skala fra relativ optimisme, til resignert tålmodighet.) Ordningen med trykking i Russland var en del av dette, neste skritt ville være å sikre seg et helt ut uavhengig distribusjonsapparat, for eksempel bygget rundt avisbud.
Salidarnasc var også arbeidsplassen til Vieranika Charkasava, hvis mystiske død er et av de sentrale enkeltspørsmål i hviterussisk ytringsfrihetsdebatt, selv om omstendighetene er uklare og opposisjonen langt fra står samlet i oppfatningen om at historien er knyttet til Charkasavas rolle som uavhengig journalist.
20. oktober 2004 ble Charkasava (44) funnet stukket i hjel i sitt hjem. Hun var en kjent og respektert journalist, men ikke av landets mest omstridte. Hennes områder var primært sosial- og kulturfeltet, men hun hadde også arbeidet med kontroversielle emner. Fire måneder før drapet hadde hun for eksempel publisert en artikkelserie om KGB-aktiviteter, og umiddelbart ble det utløst en teori om at mordet hadde forbindelse med dette. En annen spekulasjon gikk ut på at det var knyttet til en serie med undersøkende artikler hun hadde hatt om smugling og omsetningsmønstre av narkotika i Hviterussland.
International PEN Writers in prison comitee har flere ganger presisert behovet for full granskning, og gjort diverse henvendelser til de hviterussiske myndigheter om saken[11].
Selv om de færreste finner å kunne trekke bastante konklusjoner, synes likevel de fleste å samle seg om at påtalemaktens teori for øyeblikket, der offerets svigerfar og 15 år gamle sønn utpekes som de skyldige, åpenbart er lite sannsynlig. Og enten mordet er direkte politisk motivert eller ikke, peker flere på at det brukes politisk. Den uro det har ført med seg i det journalistiske og opposisjonelle miljø skremmer opp aktørene og øker nivået av frykt og usikkerhet – elementer Lukashenko regimet tradisjonelt har visst å kunne spille på.
Der Charkasavas redaktør entydig trekker linjen mellom mordet og hennes journalistiske virksomhet, nøyer Bandarenka seg med å slå fast: ”Hva enten myndighetene står bak eller ikke er det et nyttig mord for dem.”
Belorusski Rynok
ukentlig businessavis.
Møte med sjefsredaktør Vjacheslav Khodosovskiy I avisens redaksjonslokaler.
Belorusski Rynok er Hviterusslands eldste uavhengige avis, stiftet i 1990. Den skiller seg på flere måter fra den øvrige avisflora, Redaksjonen oppgir å ha som ambisjon å bli ’Hviterusslands svar på Financial Times’. Det er altså en avis med fokus på business og politikk, trykket på russisk. På spørsmål om språkvalg svarer redaktør Khodosovskiy at det er ’utelukkende av markedshensyn’ de ikke bruker hviterussisk i spaltene. Det segment Belorusski Rynok henvender seg til er mest fortrolig med russisk som forretnings- og dagligspråk.
Belorusski Rynok gir inntrykk av å være den mest ambisiøse av de aviser vi besøkte. Den møter mange av de samme vanskeligheter som den øvrige uavhengige presse; vanskelig tilgang til distribusjon (de er nylig nektet salg i supermarkedene), urettferdig prising og vanskeligheter med det statseide trykkeri de er avhengig av. Avisen har for eksempel lenge ønsket å kunne trykke i farger, hvilket trykkeriet nekter. Gjennom kontroll av produksjonsleddet, kan altså staten effektivt regulere vilkårene for den frie presse, ikke via administrative eller politiske, men rene tekniske grep. I tillegg har de blitt truet med utkastelse og måttet etterbetale husleie som har truet avisens økonomi.
I og med at deres stoffområder er så klart avgrenset, blir likevel en del av problemstillingene annerledes enn for de øvrige uavhengige media. Avisen forsøker å gjøre sin jobb innenfor de gitte rammer, ”istedenfor å si at Lukashenko lyver, viser vi at det han sier må være løgn”. Men ”problemet er ikke først og fremst hva vi kan skrive, men tilgangen på informasjon” påpeker Khodosovskiy. ”Av alle løgner i Hviterussland er løgnen om de økonomiske forholdene den største.” Ingen økonomiske statistikker er til å stole på, og alternativ informasjon er svært vanskelig å skaffe til veie. ”Det Hviterussiske økonomiske under” er et mye brukt uttrykk i Lukashenko -propagandaen, og på overflaten har det tilsynelatende vært en realitet. BNP, gjennomsnittlig levestandard og tilgjengelig vareutvalg har vært økende.
Samtale med sjefredaktør Valerka Bulhakau.
”Arche” er det eneste kulturtidsskriftet på hviterussisk. Det utgis 6 nummer pr. år i et opplag på 1.100 eks. Det startet i 1998. Distribusjonen av bladet er vanskelig, for de statlige kioskene vil ikke selge det. Men særlig etter nr.4/04 (med Munchs Skrik på forsiden!), med mye kritisk stoff om Lukasjenko, fikk bladet 5 ganger så mange abbonenter. Etter at dette nummeret utkom, var det inspeksjon i redaksjonen.
Bladet er billig å utgi, det har ingen permanent redaksjon. De utgis med hjelp av vestlig støtte (konfidensielt av hvem). Lukasjenko forsøker å stoppe hviterussisk kultur, derfor må de søke støtte utenfra.
Det er ingen førsensur av bladet.
Det er blitt vanskeligere i den siste tiden å få registrert aviser og tidsskrifter. De må ha tillatelse (fra departementet for ideologi). De må ha en offentlig adresse, ikke bare privatadresse.
Hviterussisk er et minoritetsspråk. Det er begrenset med hviterussiske sendinger på TV – ca 30 %. Et av Lukasjenkos valgløfter var å stoppe utbredelsen av hviterussisk. Hvis man snakker hviterussisk, blir man ansett som anti-Lukasjov. (0,5-1 mill. av 10 mill. snakker hviterussisk)
Tidsskriftet ”DZIEJASLAU”
Samtale med redaktør B. Piatrovich viseformann i Forfatterforeningen
(Bykau er Hviterusslands største forfatter, var i sterk opposisjon til regimet)
De har nok stoff til å kunne utgi et nummer hver måned, men distribusjonsproblemene gjør det vanskelig å øke antallet. Tidsskriftet selges stort sett privat, ved sammenkomster i organisasjoner, møter med studenter ved universiteter og høyskoler og ved forfatterlesninger. Det er vanskelig å arrangere møter med forfattere.
Forfatterne i Dz. kan skrive hva de vil. ”God litteratur er alltid i opposisjon til myndighetene”. I statsbladene kan de ikke skrive hva de vil. Det er 536 medlemmer i den nye Forf.foreningen. I de andre tidligere sovjetiske republikkene er forfatterforeningen splittet i flere organisasjoner. Myndighetene prøver å skape statstro organisasjoner.
”Everyday brings surprises”. ”Vi har ikke midler til å drive en forening. Hvis man ikke har noen adresse, må foreningen nedlegges. Vi frykter fremtiden. Hvis det ikke skjer noen omveltning, vil myndighetene oppnå sitt mål”.
Hva med Ukraina?
”Vi støttet Ukraina fra første stund. Håper det vil bli slik her også. Vi har god kontakt med ukrainernes forening.”
I sammenligning med sovjettiden er situasjonen dystrere. ”Brezjnev-tiden var stor for hviterussisk litteratur”.
Hvorfor er Lukasjov så imot hviterussisk kultur og språk?
”Vi vet ikke hvorfor. Det er en sykdom”.
[3] se bl.a Bastunets, Pastukhov og Toporashev: LAW ON MASS MEDIA, Minsk 2002.
[4] Bastunets og Toporashev: Belarus: Journalists tried on criminal charges. Minsk 2003
[5] http://www.cpj.org/attacks03/europe03/belarus.html samt vedlegg 1
[6] ibid
[7] http://baj.ru/belkalehium/index_eng.htm
[8] www.spring96.org
[9] Hviterusslands ledende engelskspråklige uavhengige avis, Belarus today, sier om bestrebelsene på å reetablere en russisk/hviterussisk union: «Mr. Putin is unlikely to be interested in becoming the president of a state that is partially blockaded by the West and targeted for the next velvet revolution. That could leave Russia as the next target of the ‘revolutionaries’»
[10] Bruken av termen ‘diktatur’ på Lukashenko regimet er ellers omdiskutert. Dynko er klar på dette punktet, andre bruker termer som autokrati eller repressivt regime. Uenigheten har nettopp med tilstedeværelsen av en slags opposisjon å gjøre.
[11] Se WIPC caselist, pp 51-52
