Tale til Kjell Olaf Jensen, mottager av Norsk PENs første ærespris
La meg først kom med en tilståelse. Det er ikke slik at Norsk PEN har følt et intenst behov for å dele ut en æresprispris, og deretter har sett seg om i egne rekker etter en verdig kandidat.
Det er omvendt. Det er slik at vi i mange år nå har hatt lyst til å gjøre ære på en som har gjort mer for denne organisasjonen enn noen andre. Og om det nå er slik at han ikke kan få Ossietzkyprisen, fordi han sitter for tett på beslutningsprosessen, her som i alle andre spørsmål som vedkommer PEN-klubben, ja så får vi heller innstifte en ny pris, så vi endelig kan få fortalt Kjell Olaf Jensen hvor mye vi setter pris på ham. At vi er klar over hvilken uvurderlig innsats han har nedlagt i det frie ords tjeneste. Og at PEN-klubben ikke ville vært i nærheten av hva den er i dag, uten hans intense og vedvarende tilstedeværelse, som en uutømmelig kunnskapsbrønn, som en lun og pålitelig samarbeidspartner, men først og fremst og mer enn noe annet: Som vår selvskrevne leder gjennom et tiår.
Det å arbeide sammen med, eller reise sammen med, eller bare være sammen med, eller – som noen få av oss har fått gleden av å oppleve – å dele vennskap med Kjell Olaf, innebærer ikke bare å få ta del i hans store kunnskap. Han er en samler av opplysninger som med nærmest nerdete begeistring legger navn, hendelser, ords betydning, romaners handlingsløp og alt mulig annet i velordnede skuffer i sitt ugredde hode. Herfra kan han når som helst trekke det frem, og med presis gjengivelse ned til siste circumflex dele det med verden. Hvilket han mer enn gjerne gjør.
Men å være i hans nærhet innebærer også å merke denne helt selvfølgelige utøvelsen av hva jeg vil kalle «mild autoritet». Man vet, før han har snakket, at nå kommer det noe verd å lytte til. Og når han gir et råd, hvilket han gjør med raus, men ikke påtrengende hånd, vet man at det er vel verd å følge.
Kjell Olafs arbeidskapasitet synes uutømmelig, bare overgått av hans engasjement. Jeg vet ingen om hvem termen «kjempende intellektuell» er så passende. En ting er hans aldri sviktende innsats for PEN-klubben, ikke bare den norske, men også den internasjonale. La meg smette inn her en hilsen fra siste verdenskongress, i Linz i Østerrike. Eller rettere sagt, en flom av hilsener, fra alle verdenshjørner, fra dine samarbeidspartnere og venner på fem kontinenter.
En annen ting, som det er umulig å la ligge unevnt, er hans arbeid med det internasjonale fribysystemet. Det er ingen overdrivelse å si at uten Kjell Olaf Jensen, er det mer enn tvilsomt om fribynettverket ville ha overlevd.
Det er ingen liten livsgjerning – å vite at det går forfattere rundt i verden som ikke ville ha levd uten en manns ustoppelige kamp mot internasjonale despoter og norsk byråkrati. Det er ingen liten ting å vite at det daglig utales og skrives ord som ikke ville fått lys eller luft, om det ikke var for en aldri hvilende vilje, en aldri sviktende strøm av mailer, telefoner, brev og innstendige oppfordringer fra et lite hvitt hus på Vålerenga.
Da PEN-klubben i fjor utga en antologi over norske fribyforfattere, var det – jeg hadde nær sagt ‘som vanlig’ – Kjell Olaf som gjorde mesteparten av arbeidet. Han samlet tekstene, han oversatte de fleste av dem, med sin sedvanlige blanding av presist språk og øre for tekstens poesi, OG: Han foreslo dens tittel.
Boken heter «De stemmeløses røst». Idet mailen med tittelforslaget tikket inn, visste jeg at nok en gang hadde Jensen truffet blink. Men også på en måte han selv er alt for beskjeden til å innse. De tre ordene oppsummerer presist den gjerning han har påtatt seg, og som han utfører med en stahet, en vilje og en arbeidsomhet som gjør at det er umulig å komme forbi ham.
Han vil gi stemmen tilbake til dem som er blitt den fratatt.
Kjell Olaf slåss med ord, men først og fremst slåss han for ord, for retten til å gi ordene luft, blekk, trykksverte. Vi vet alle at han lenge har måttet slåss også med sin egen kropp. At en del av kampen har handlet om noe så enkelt som å fylle lungene, for å gi ordene luft.
Kjære Kjell Olaf. Eller, med det kallnavn jeg har brukt på deg gjennom alle våre år i denne organisasjonen, og du skal vite at det er slett ikke bare spøkefullt ment: Kjære Høvding.
Vi trenger dine ord. Vi trenger deg. Og vi aner ikke hvordan vi kan si deg det ordentlig nok. Ta denne prisen som et lite forsøk på å få det sagt.
Anders Heger
leder, Norsk PEN
