Tale til Ossietzkyprisvinner Fakhra Salimi
Dette er en pris som meget vel kunne ha kommet tidligere. Prisvinneren har gjort seg fortjent over en årrekke. Årets Ossietzky-vinner har bodd i Norge siden hun var tjue, over halve livet. Hun har vært en annerledes røst, for hun har måttet kjempe hardt for ikke å bli identifisert som et stumt offer av velmenende norsk-norske hjelpere eller kvinnesakskvinner, en de kunne hjelpe, styre eller kooptere. Fakhra Salimi har løftet fram et mangfold av erfaringer fra kvinneverdener som noen av oss i det store, ovenfra definerte majoritets-vi-et overfladisk nok trodde at vi kjente. Det gjorde vi oftest ikke.
Norge lider på en og samme tid både av blindhet og et anstrengt forhold til sine etniske minoriteter, seinest demonstrert da den nye regjeringen vår skulle få kabalen til å gå opp, men også ved en rekke tidligere anledninger. Mediene har inntil for få år siden holdt seg med noen få talsmenn som skulle uttrykke seg ”på vegne av” de såkalte innvandrerne. De var menn som fikk utdelt klippekort og brukte det flittig. Men all menneskelig erfaring viser at en kultur eller subkultur blir definert forskjellig etter hvem som får tildelt ordet. Spør du kvinnene, vil de ofte legge vekt på andre erfaringer og flere friheter enn mennene gjør.
Og spør du en kvinne som fra første trinn på norsk jord har høstet erfaringer med å bli betraktet som fremmed, annerledes, kanskje også noen ganger som stakkarslig, så skal du vite at fra henne – prisvinneren som er hos oss – får du svar som er gjennomtenkte, utfordrende og skarpe.
Fakhra Salimi kom fra metropolen Lahore i 1979, i dag med mer enn fire millioner innbyggere, til et langstrakt land med samme antall mennesker og en hovedstad som må ha fortonet seg som en småby. Hun ble ofte stilt spørsmål om bakgrunnen sin, fremdeles opplever hun det. Og noen av spørsmålene gjaldt hvordan hun som muslimsk kvinne syntes det var å komme til et seksuelt frigjort land som Norge. Hun opplevde at uvitenheten om verden var stor, også i akademia, men at skråsikkerheten like fullt var utbredt. Jeg blir minnet om et annet tilfelle: Caryl Philips, som i boken ”The European Tribe” skildrer sitt møte med Norge. Denne briten, med afrokaribiske aner, er ute for å kartlegge Europa, fra sitt britiske ståsted. På gamle Fornebu, før Schengen, blir han tatt ut av køen og behandlet svært så ugjestmildt, og i tollen spør en av funksjonærene om han synes det er ubehagelig å bli utspurt av en kvinne. Da ler han så det runger i hallen.
Det er ikke alltid så lett å le. Prisvinneren har siden hun ankom Norge utfordret norsk politikk og norsk kvinnebevegelse og gjennom dette trykket på en rekke ømme punkter. Utenlandske kvinner som kommer hit via giftermål har ikke egen rett til opphold før ekteskapet er tre år gammelt. Om de rømmer fra mishandling, risikerer de å bli sendt ut av Norge. Selvstendig juridisk status, ikke som vedheng til mannen, har vært Fakhra Salimis krav i minst to tiår, et krav som har vunnet i oppslutning. Lenge tok ikke kvinneorganisasjonene dette på alvor, fordi de fokuserte mer på såkalt kulturelle problemer i innvandrermiljøene. Ofte talte hun for døve ører. Mange ører er fremdeles lukket.
Det finnes ulike poler i debatten om det flerkulturelle samfunnet i dag. Å stå mellom polene er både vanskelig, risikabelt og dermed også slitsomt. I et mediesamfunn med sans for det ekstreme, for konflikt og polarisering, risikerer en å bli neglisjert om en står på to bein: Det vil si å kontinuerlig kritisere rasisme og diskriminerende praksis fra storsamfunnets side, samtidig som en konfronterer undertrykkende praksiser i minoritetsmiljøer. Dette har gjennom mange, mange år vært praksisen til årets prisvinner.
Like etter ankomsten til Norge var Fakhra Salimi med på å starte Foreign Women’s Group, et nettverk av kvinner fra så vel USA som asiatiske og afrikanske land. Hun oppdaget snart at det fantes skiller mellom kvinnenes erfaringer, fordi de sistnevnte følte seg langt mer diskriminert i Norge. Fakhra kalte det en tredobbel diskriminering: ”Vi ble diskriminert som kvinner, som minoritet og ikke nok med det, også av kvinnebevegelsen”, sa hun til nettstedet Kilden i 2003.
Jeg husker godt den tiden, jeg var selv ny i Oslo. Den iransk-engelske forfatteren Manny Shirazy kom til Norge for å presentere sin første roman Javady-smuget. En dag møtte jeg noen fortørnete norsk-norske feminister som fortalte at Fakhra og Nita (Kapoor) hadde villet ha møte med Shirazi alene, uten dem! De – og vi andre med – var ikke i stand til å forstå hvorfor det var viktig for dem nettopp ikke å stille sammen med alle andre, og dermed lett bli presset til side. Men Shirazy forsto og aksepterte. Hun kjente deres erfaringer fra sin verden. For meg var dette en tidlig påminnelse.
I 1988 møtte jeg Fakhra som vaktbikkje. Jeg skulle være redaktør under Nordisk Kvinneforum, en svær konferanse med rundt 10 000 deltakere. Hun var rett på sak: fantes det noen innvandrerkvinner i redaksjonen min? Nei, det gjorde ikke det. Men det kunne hun skaffe! Og det gjorde hun, i tillegg til å minne om det nettverket hun og andre minoritetskvinner skapte under konferansen – og at de ville ha sin plass i avisa. Det handlet om å gi plass til flere stemmer. Og om å bli sett.
I 1989 ble MiRA-senteret født, og Fakhra ble lederen. MiRA betyr ”se” på spansk. Det er imperativ-formen av verbet og bør tolkes nettopp som et ønske om å bli sett, et ønske fra kvinner som ville stå fram ikke som ofre, men med individuell styrke, – og med kollektive krav til storsamfunnet, ikke krav om medlidenhet, men om respekt. I årene som er gått har MiRA-senteret arbeidet både med å bistå individer og med å utfordre strukturer, og de har gradvis nådd ut til mange. Gjennom MiRA-magasinet, gjennom en rekke publikasjoner, blant dem boka ”Odins kvinner setter farge på Norden” og gjennom kontinuerlig mediekritikk har årets mottaker av Ossietzky-prisen ikke bare skapt seg en kanal for seg selv i den norske offentligheten, men også for andre personligheter som har opplevd å bli oversett. Marginalisering er en erfaring som deles av mange.
Utgivelsene hun har bidratt med er et kapittel for seg: I 1995 kom ”Ord i bevegelse”, en antologi skrevet av minoritetskvinner i Norden. Så kom ”Odins kvinner”, både som bok og som videoserie. MiRA-senteret tilbyr hefter om tvangsekteskap, om omskjæring, om likestilling i arbeidslivet; de har produsert en film som oppmuntrer unge jenter til å ta ordet, de arrangerer selvforsvarskurs. Og mens norsk helsepersonell drøfter om det ikke er greit å sette inn jomfruhinner på unge jenter som vil gjenopprette sin såkalte renhet før bryllupet, utfordrer Fakhra i siste nummer av MiRA-magasinet jentene til å ta ansvar for sin egen seksualitet og bryte med foreldete forventninger.
I dagens medieverden blir vi overveldet av informasjonsmengden. Den er så stor at vi har vanskeligere enn før for å begripe hva vi ikke får, hva vi går glipp av. Og mens vi før var opptatt av retten til å snakke, bør vi kanskje nå tenke mer på hvem som har rett til å bli hørt.
Den indiske vitenskapskvinnen Gayatri Spivak, har på konferanser opplevd den pussigheten å bli behandlet som en representant for ”tredje verdens kvinner” på konferanser i USA. Hun er samtidig verdensberømt for sine bøker og kan sikkert spise kirsebær med de store så ofte hun vil. Men hun bruker mer og mer av tiden sin blant kvinner som ikke har noen stemme i den større offentligheten, både i Vest-Bengal og tidvis i Algerie. Hun utfordrer vestlige og andre privilegerte kvinner og menn til å erkjenne sine privilegier, og til å betrakte dem som tap. Hva består dette tapet i? Det er lett å se i den hjemlige kjønnsdebatten; der menn har blitt utfordret til å ta mer omsorgsansvar for dermed å få et rikere forhold til sine barn, mer fullverdige menneskelige erfaringer. Men det er kanskje vanskeligere å erkjenne at privilegiet noen av oss har til å snakke – og til å bli hørt – kan gjøre oss ute av stand til å tilegne oss andres erfaringer, dermed får vi snevrere horisonter. Vi taper som individer, og nasjonene taper når bare noen typer stemmer blir lyttet til.
Nå er norske medier fulle av stoff om tsunamien, som rammet verden dramatisk for snart et år siden. Jordskjelvkatastrofen i Pakistan må finne seg i å komme i bakgrunnen, selv om den er en varig katastrofe, selv om vi godt vet hvor mange kuldegrader det er i Kashmir-åsene og fjellene vinterstid. Det finnes unntak. I går sendte Søndagsrevyen en reportasje fra en av disse fjellandsbyene der folk velger å overvintre i stedet for å flykte: Her er alt vi har, som en av kvinnene uttrykte det. For første gang trenger de hjelp, de har derfor ikke vanen med å be om noe, heller. Reporteren heter Mah-rukh Ali og snakker utvungent med kvinner og menn der, på deres språk. Kanskje ville ikke reportasjen blitt av samme kvalitet uten henne?
Og kanskje ville det ikke blitt en spesiell innsamling uten årets prisvinner. For hvem andre enn Fakhra Salimi er kontaktperson for innsamlingen ”Fra kvinner til kvinner”? Det er en kampanje som via en pakistansk kvinneorganisasjon hjelper jordskjelvrammede kvinner og barn, spesielt de som har mistet menn og fedre.
MiRA-senteret har ikke råd til dyre annonser, men du finner all informasjonen du kan ønske deg på deres omfangsrike nettside, som inviterer deg inn på sju språk.
Å bli marginalisert betyr å oppleve at dine erfaringer blir sett på som uviktige og perifere. Dette har Fakhra Salimi både observert og erfart. Det er lett å resignere, la de vante stemmene tale, de konvensjonelle synene forbli uten utfordringer. De virker så seiglivete. Når vi i dag kan finne avisoppslag om æresdrap blant urnorske innbyggere, er det et tegn på at vi begynner å forstå hvor universelle de er, mange av problemene vi strir med. Da ser vi forhåpentlig også hvor lett, men ensidig det er å fokusere ensidig på etnisitet og de såkalte andres kulturer, slik at både kjønn og klasse sniker seg ut bakdøren, som Marianne Gullestad sa det så treffende for et par år siden.
Fakhra, du har virkelig fortjent denne prisen. Du har valgt å utfordre majoritetens relative blindhet og selvgodhet, du har utfordret undertrykkende praksiser både hos majoriteten og minoritetene. Men dessuten har du gjennom din praksis utfordret misjonsiveren fra dem som dømmer hele minoritetskulturer nord og ned ledsaget av en avleggs forskjellsfilosofi. Gjennom det har du hjulpet oss til å forstå hvor mye vi har igjen å lære.
Tusen takk for innsatsen!
Oslo, 19. desember 2005
